Isabell Dahl

Alder: 38
  RSS

Om Isabell

Førstegenerasjonsinnvandrere fra Iran Masterstudent tilknyttet forskningsgruppen Politisk organisering og flernivåstyring ved Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap, UiB. Vitenskapelig assistent ved UiB. Underviser samfunnskunnskap (introduksjonsprogram) på Nygård skole i Bergen kommune.

Følgere

Mens likestilling mellom kjønnene dreier seg om å få flere kvinner på valglistene, handler ofte likestilling av etniske minoriteter om å få flere innvandrere til å bruke sin stemmerett.


I fjor tok Abid Q. Raja (V) til orde for at manglende mangfold i det norske samfunn, er forårsaket av et usynlig glasstak i arbeidslivet, som hindrer etniske minoriteter å nå igjennom.


Det bildet som Raja tegnet i fjor, ble bekreftet av årets valgkamp.
SSBs tall som ble lagt frem i august i år viser at folk med innvandrer -og minoritetsbakgrunn fortsatt er sterkt underrepresentert i norsk politikk. Mens nesten 2 av 10 (17,7 %) av Norges drøyt 5,3 millioner innbyggere er innvandrere eller er norskfødte med innvandrerforeldre, hadde bare 3,6 % av kandidatene i kommunevalget innvandrerbakgrunn.

Blant partiene på Stortinget er MDG best på mangfold da 11, 4 % av MDGs 2684 kandidater hadde innvandrerbakgrunn.
Vi finner valgets soleklare vinner, Sp på motsatt ende av skalaen. 1,7 % av Senterpartiets 8.640 kandidater hadde bakgrunn fra et annet land enn Norge. FrP ligger tett på Sp, men presterer et hakk bedre.
2,7 % av Frps kandidater hadde innvandrerbakgrunn.


I dag konkurrerer politiske partier om å bli oppfattet som streng og passelig rettferdige i sin innvandring -og integreringspolitikk. På den ene siden påstår politikere at de har den beste politikken, men på den andre siden virker partier lite interessert i å ta den i bruk  i sin egen partiorganisasjon.

Demokratiet vårt er tuftet på prinsippet om deltakelse. I et godt og velfungerende demokrati får innbyggere mulighet til å påvirke og utøve innflytelse over lokale beslutninger. Politisk deltakelse henger tett sammen med nærhet og likeverd. Denne prosessen skaper en identitet og et fellesskap omkring det lokale. En slik politisk integrering bygger opp tillit og legitimitet, men skjer først og fremst lokalt. Nettopp derfor er det uheldig at Sp, det partiet som står sterkest i små kommuner, er dårligst på mangfold i sin egen organisasjon.

Vi ser de samme tendensene i arbeidslivet og andre samfunnsområder, deriblant kommunestyrer, utvalg, råd og ideelle og frivillige organisasjoner. I denne sammenheng, det er relevant å legge til at forskning basert på statistiske tall viser at etniske minoriteter deltar like mye som nordmenn i dugnad og frivillig arbeid. Så, hva kan forklare denne skjeve maktfordelingen, og hva kan vi gjøre med dette?


Den kanadiske statsviteren Carol Bacchi mener problemer i utgangspunktet er begreper med vage definisjoner. Når politikere lager tiltak eller løsninger, de i realiteten definerer problemet som de skal løse. Dermed problemene eksisterer ikke uavhengig av løsningene. I et slikt perspektiv blir det tydelig at for det første et og samme begrep eller verdi kan få ulike meningsinnhold i ulike sammenheng, og at for det andre våre handlinger skaper forskjellige virkeligheter. Derfor hevder Bacchi at det er det praksisen vi må være opptatt av. La oss se på Likestilling som et eksempel.

I programmet til partiene på Stortinget, blir likestilling forstått som en grunnleggende verdi, et nødvendig lim som holder samfunnet samlet, en rettighet og en plikt. Det er derfor ikke unaturlig at alle partier er enige i at vi må stille krav om likestilling til innvandrere som skal integreres i vårt samfunn.

Innvandrere er sådan forpliktet til å følge opp den «selvfølgeliggjorte» majoritetens definisjon av likestilling. Forståelig nok, kravet om likestilling utløser krav om likhet. Likevel under en valgkamp, får likestilling ulike betydninger i forhold til kvinner og etniske minoriteter. Mens likestilling mellom kjønnene dreier seg om å få flere kvinner på valglistene, handler ofte likestilling av etniske minoriteter om å få flere innvandrere til å bruke sin stemmerett.


Vi kommer ikke unna utfordringer knyttet til integrering, uten en genuin og nyansert debatt der vi anerkjenner at integrering skjer ikke i et vakuum. Integrering er ment å skulle favne bredt. Men dagens ovenfra og ned-tilnærming, og måten integrering blir definert og valgt på, er snever og uheldig. Integrering må bort fra partiprogrammer og inn i partiorganisasjoner. I partiorganisasjoner bør dette bli forankret i beslutningsprosesser. Dette kan forsikres gjennom en egen klausul i partienes vedtekter, der etniske minoriteters andelsmessige plass i det norske demokratiet sikres.






Kilder:

https://www.dagsavisen.no/debatt/det-usynlige-glasstaket-1.1174688

https://forskning.no/demokrati-innvandring-ntb/mdg-har-flest-politikere-med-innvandrerbakgrunn/1370388

https://www.samfunnsforskning.no/sivilsamfunn/publikasjoner/notater/notat.frivillig-sektor-og-innvandrere.pdf


Gå til innlegget

Jeg oppfordrer medier til kritisk journalistikk i studie av politiske partienes organisering og Stortingspolitikernes formelle verver nedover i systemet

Regjeringsskifte etter to perioder er nesten uunngåelig, det er en politisk naturlov. Det er også et vindu av muligheter for å få til nødvendige endringer som styrker demokratiet. Ta for eksempel NAV-skandalen eller nærstående barnevern-skandalen, hvordan kan vi gjenskape balansen i systemet?


«Her vi må tenke på nytt om rollefordelingen i rettstaten» sa professor Jan Fridthjof Bernt i NRK debatten. Jeg spinner videre på utsagnet og stiller spørsmål ved maktfordelingsprinsippet i den lovgivende makten, og i politiske partier. Det er ikke å gjemme under stolen at Stortingsrepresentantene har en særstilling i rettstaten både som lovgiver og som kontrollør av den utøvende makten. Politiske partier på sin plass er viktige arena for rekruttering og oppfostring av fremtidige politikere.


Det er to aspekter ved Stortingsrepresentantenes rolleforståelse som har vært altfor lite under lupen de siste årene. Det første omhandler maktfordelingsprinsippet i den lovgivende makten, presis sagt stortingsrepresentantenes dobbeltverving. Dvs. at stortingsrepresentanter stiller til valg under lokalvalget og forsikrer seg styreverv i kommuner og på fylkesting. Dette er en demokratisk svakhet som svekker spenningen mellom den lokale og den nasjonale lovgivende makten. Denne spenningen kom tydelig til uttrykk under Stortingets behandling av EUs tredje energimarkedspakke ved uenigheten mellom lokalpolitikere som var imot ACER på den ene siden, og stortingsrepresentanter som overkjørte befolkningen på den andre siden. Stortingsrepresentantenes dobbeltverving svekker denne nødvendige spenningen. Vi har sett i lokalvalget i år at flere stortingsrepresentanter stilte til valg og har nå forsikret seg verver også i kommunestyrer, og i ulike utvalg. En slik maktkonsentrasjon og maktforskyvning oppover i systemet svekker demokratiet og viser lite respekt for kommunenes autonomi. Tilbake i 2007 ble dette problematisert av professor Jan Fridthjof Bernt, og Smith. Forslaget den gangen gikk utpå en lovendring om at en stortingsrepresentant ikke er valgbar til kommunale verv. Men det ble ikke tatt imot positivt av stortingsrepresentanter den gangen. Jeg mener at dette forslaget bør bli tatt opp på nytt og bli behandlet av Stortinget.

Det andre utvidet aspektet ved stortingsrepresentantenes rolleforståelse omhandler maktfordelingen internt i partier som blir avgjort av partienes organisering og formelle vedtekter. Mange partier mangler habilitets klausuler som forhindrer privatisering av partier.  Forhindre privatisering av partier i den forstand at organiseringen avgrenser beslutningsmakten til profilerte politikere til de vervene politikere allerede besitter i partisystemet. Vi ser stadig oftere i politiske partier krysskoblinger mellom posisjoner og verv på tvers av nivåer (lokalt, regionalt og nasjonalt) er nærmest en naturlov. Hvordan kan man forvente riktig rolleforståelse fra politikere dersom de blir oppfostra i politiske partier som ikke forankrer prinsipper som spredning av makt i egen organisasjon?

Politiske partier er viktige arenaer for politisk deltakelse som igjen påvirker valgdeltakelse. Ved et regjeringsskifte den interne konflikten i partier tar av, ja makten søker posisjoner. For å motivere flere engasjerte sjeler til å ta del i politikkutformingen i partier er det helt avgjørende at politiske partier fungerer som åpne kanaler for folk med engasjement og kunnskap.


Her har mediene vært altfor lite på ballen, og gjort altfor dårlig journalistikk. Jeg oppfordrer medier til kritisk journalistikk i studie av politiske partienes organisering og Stortingspolitikernes formelle verver nedover i systemet.




Gå til innlegget

Grunnloven i skyggen av et marked?

Publisert 27 dager siden

Det er et åpenbart behov for en uavhengig Grunnlovsdomstol, med myndighet til å foreta konstitusjonelle avveininger, og å utstede rettslig bindende pålegg

NAV-skandalen handlet etter min oppfatning ikke om misforståelser og feiltolkninger. Politiske ledere organiserer og omorganiserer forvaltningen, og rettsvesenet for å oppnå sine politiske mål.


Organisering kan dreie seg om strukturelle endringer så vel så fordeling av myndighet mellom ulike instanser i systemet. Koordinering av informasjon innad i systemet omhandler flyt av kunnskap og informasjon i og mellom offentlige instanser, men den kan også dreie seg om å hindre flyt av informasjon og kunnskap i og mellom ulike instanser. Med dette som bakgrunn, hvor vidt NAV-skandalen var forårsaket av tilfeldigheter eller ikke er et spørsmål som granskingskommisjonen bør ta stilling til.


Et annet aspekt ved NAV-skandalen er det som fremstår som nærmest tilfeldig spredning av feil lovtolkning og videre vilkårlig håndhevelse av loven, altså svekkelse av rettsikkerheten og pulverisering av ansvaret for dette.


NAV-skandalen blir forhåpentligvis et vendepunkt for dårlig politisk håndverk. Over lengre tid har den norske rettstaten slitt med manglende politisk vilje, uoversiktlige prosesser hos regjeringen, og slappe holdninger hos lovgiver hva det angår EØS-lover. Slappe holdninger er etter min mening forårsaket av altfor stor politisk iver etter å vedta EØS-lover, men på langt nært like stor iver for avklaring rundt hva disse lovene vil bety for vanlige folk.


Dette i motsetning til den store interessen Stortingets flertall har vist når det gjelder behandling av EØS-lover, som kommer det åpne globale markedet til gode. Her har den politiske viljen for evaluering og tolkning av nye EØS-lover vært på et helt annet nivå. Forståelig nok da markedet selv er og har vært en sterk drivkraft bak EØS.


Markedet stiller seg med sine ressurser velvillig for å «opplyse» politikere i høringsprosesser, og deltar frivillig i implementering og evaluering av EØS-lover. Evalueringer på sin plass fremskaffer nødvendig data som EU kommisjonen drar godt nytte av i forbindelse med forberedelse av nye direktiver og forordninger. Markedet er også privilegert fordi den gjennom korporative og lobby kanaler påvirker beslutninger som blir fattet av Stortinget og regjeringen.


Men hva med vanlige folk? Hvem ivaretar deres rettsikkerhet og deres rettigheter i en jungel av EØS-lover. Hvem kjemper deres sak i et system der selv politikere og byråkrater ikke klarer å holde styring på?  


Grunnloven skal ha en særposisjon i rettsstaten, Gjennom maktfordelingsprinsippet skal den forsikre rettsikkerheten til befolkningen.


Det er ingen tvil at Grunnloven har kommet i skyggen av EØS-pantomime forestillingen fremdrevet av markedskrefter og av politikere. Spørsmålet er derfor hvem som er tilstrekkelig kompetent, uavhengig og legitim til å foreta konstitusjonelle avveininger knyttet til nye lover og ikke minst i forbindelse med implementering og anvendelse av de nye lovene. Særlig i skjæringspunktet der nasjonale lover utfordres av EØS-lover? Hvordan kan man få til en enhetlig og koordinert lovtolkning i systemet for å forsikre rettsikkerheten til deg og meg?


Det er et åpenbart behov for en uavhengig Grunnlovsdomstol, med myndighet til å foreta konstitusjonelle avveininger, og å utstede rettslig bindende pålegg. En Grunnlovsdomstol vil få en tydelig posisjon i systemet og sådan spille en samlende og koordinerende rolle ovenfor forvaltningen, påtalemyndigheten og domstoler. Den vil også spille en essensiell rolle i å avlaste Stortinget i konstitusjonelle og vanskelige saker, der politiske konflikter kan utfordre en riktig lovtolkning. Og ikke minst vil en Grunnlovsdomstol klare å fatte beslutninger av politisk karakter der Høyesterett blir for feig, som for eksempel den medieomtalte ankesaken knyttet til NAV sin lovtolkning.


Arbeidet med etablering av en Grunnlovsdomstol i Norge er allerede i gang. Foreningen Eidsvoll 1814 ble stiftet i kjølvannet av Stortingets ACER-vedtak i mars 2018. Vi har fått bistand fra dedikerte jusprofessorer i forbindelse med utforming av et forslag som svarer til de utfordringer som rettstaten står ovenfor i dag.  

Gå til innlegget

TISA & TTIP keiseren i nye klær

Publisert 4 måneder siden

I 2016 protesterte befolkningen i hele Europa, også i Norge, mot handelsavtalene TTIP og TISA for å stoppe overgrep fra multinasjonale investorer. I år, mens vi forbereder oss til lokalvalget her hjemme, og på tross for store motstander mot "bedriftsdomstolene" verden over, arbeider EU intens for en verdensdomstol.

                 
Se for deg et miljømessig eller sosialt ødeleggende bedriftsprosjekt - for eksempel utbygging av en vindmøllepark, eller et gruveprosjekt som kan forurense den lokale vannforsynningen. Se for deg et privat veibyggingsprosjekt som vil fortrenge hundrevis av beboere i nabolaget ditt, og som planlegger avskoging og utbygging i tur og naturområder i lokalesamfunnet ditt. Du og ditt lokalsamfunn, og til og med kanskje lokalpolitikere er imot disse prosjektene. Dere bringer saken inn for retten. Domstolene dømmer i deres favør, og prosjektet blir stoppet. Men da saksøker investeringsselskapet bak prosjektet den norske staten for tapt fortjeneste, krever millioner eller til og med milliarder kroner i kompensasjon, de krever erstatting også for fremtidig fortjeneste.

Du trenger egentlig ikke å forestille deg all dette. Det er en virkelighet som håndheves av en ordning kalt investor-stat-tvisteløsning, ISDS.
ISDS gir utenlandske selskaper rettigheter nasjonale selskaper ikke har – å saksøke staten i et internasjonalt tribunal av advokater. Deres avgjørelse er hovedsakelig basert på innholdet i handelsavtalen og internasjonal sedvanerett, ikke nasjonale lover. Disse rettssakene omgår innenriks domstoler, og tillater multinasjonale investorer å kreve erstatning selv om regjeringsvedtak eller domstolsavgjørelser kan ha et mål om å beskytte mennesker eller miljø. Jeg kan for eksempel nevne rettsaken mot Colombia. Etter at Colombias domstol forbød gruvevirksomhet i et følsomt økosystem som gir drikkevann til millioner av colombianere, saksøkte det kanadiske gruveselskapet Eco Oro landet for skader på 764 millioner dollar.[1]


Antall saker som føres i ISDS tribunaler har økt dramatisk de siste årene. I perioden 2015-2018 har vi hatt nesten 1000 ISDS-saker der regjeringer har blitt saksøkt for mer enn 623 milliarder dollar. Dette tallet tilsvarer 90 prosent av alle utenlandske direkte investeringer i alle utviklingsland i 2018. Norge har ISDS i alle bilaterale investeringsavtaler (utenom avtalen med Madagaskar), og i EFTA avtalen med Singapore
 [2].

I 2016 protesterte befolkningen i hele Europa, også i Norge, mot handelsavtalene TTIP og TISA for å stoppe overgrep fra multinasjonale investorer. I år, mens vi forbereder oss til lokalvalget her hjemme, og på tross for store motstander mot "bedriftsdomstolene" verden over, arbeider EU intens for en verdensdomstol (MIC). Forhandlingene pågår i FNs kommisjon for internasjonal handel (UNCITRAL). I følge EFILA, den europeiske føderasjonen for investering og voldgift med base i Brussel, beror legitimiteten til forhandlingene på at "interessen til de interessante"- altså at interessen til investorer og deres juridiske rådgivere blir ivaretatt
[3].

Peter Th Ørebech, professor i rettsvitenskap ved UiT skriver i sin høringsuttalelse (2015) "Ved vurdering av slike avtaler er det virkningen som teller. Jeg vil her kun beskjeftige meg med ett forhold som gjelder forskjellsbehandling av norske og utenlandske bedrifter, i disfavør av de første. Regjeringens ønske om å styrke norske bedrifters rettsvern for egne investeringer i utlandet gjennom «Investor-stat-tvisteløsningsavtaler» har en boomerang-effekt som regjeringen neppe kan ha overveiet. Samtidig som slike avtaler bedrer norske selskapers sikkerhet for fravær av tap ved investeringer ute, vil utenlandske selskapers investeringer i Norge være sikret mot å måtte følge ordinær praksis med stevning og rettsforhandlinger for norske domstoler. Mens tap av fremtidig inntjening som følge av nye norske offentligrettslige reguleringer normalt ikke nyter rettsvern i Norge, vil lovendringer som fører til redusert inntjening eller tap for utenlandsk investor være erstatningsbetingende. Ved slike investor-stat-avtaler er det derfor snakk om å innføre et nytt rettsvern for utenlandske selskap som ikke vil komme norske bedrifter til gode. I en slik situasjon vil de utenlandske selskapene utkonkurrere de norske «på hjemmebane»."

Den norske regjeringen fører ikke en selvstendig og proaktiv nasjonal politikk i denne saken. Offentlige dokumenter publisert på UNCITRAL (FN) sine nettsider antyder at norske interesser blir omsider representert av EU[4]. Man kan lure på om det er dette regjeringen og pro EU-partiene kaller for en aktiv EU-politikk i en sak der regjeringer fra ulike land konkurrerer hardt for å fremme egne interesser. Kina eksempelvis, har utredet eget forslag om hvordan en slik verdensdomstol bør se ut[5]. 



 

 
  
 

[1] https://corporateeurope.org/en/2019/06/red-carpet-courts-10-stories-how-rich-and-powerful-hijacked-justice?fbclid=IwAR3W7qX3aQ7cbKg1z_dv9esuxozJgLG411dREXQy9NHBrHQEBrX-7Lix3rU

[2] https://www.handelskampanjen.no/files/documents/ISDS_notat.pdf

[3] https://efilablog.org/2019/07/26/ensuring-equitable-access-to-all-stakeholders-critical-suggestions-for-the-mic-efila-submission-to-the-uncitral-wg-no-3-on-isds-reforms/

[4] https://uncitral.un.org/en/working_groups/3/investor-state

[5] https://www.ejiltalk.org/uncitral-and-isds-reform-chinas-proposal/

Gå til innlegget

Kårbø mener utbyggingsstopp at er nødvendig for at Norge skal kunne oppfylle sine forpliktelser i henhold til Paris-avtalen.

Varafylkesordfører vil stoppe utbygging av bygde-Norge, for klimaet

Pål Kårbø (KrF) fylkesvaraordfører i Hordaland mener at sentralisering og urbanisering er gode miljøtiltak for å redusere klimautslipp. Ifølge avisen Vestnytt ønsker han derfor å ikke tillate mer utbygging i bygder.

Kårbø mener utbyggingsstopp at er nødvendig for at Norge skal kunne oppfylle sine forpliktelser i henhold til Paris-avtalen.

Men er regionalisering og urbanisering god klimapolitikk uten ulemper?

Regionaliseringspolitikken til Kårbø har også bred støtte i EUs regionalpolitikk, som gjennom ulike prosjekter tilbyr regionale støtteordninger.

Det er intet ukjent fenomen at EU sine midler ikke bare har som mål å øke globalisering, konkurranse og harmonisering i det indre marked. Midlene har også fungert som et målrettet politisk incentiv for å promotere vekst i bestemte områder i næringslivet, og er ment å gjøre regionene i Europa mer uavhengig av nasjonale statsmakter.

Resultatet er at regionens strategiske utvikling blir rettet mot det europeiske og internasjonale utviklingstrend. Regionale politikere motiveres til å legge forholdene til rette for en internasjonalt orientert region.

Denne utviklingen har gått i retning økt fokusering på spissforskning, styrking av de sterkeste universitetene, og er innrettet mot felleseuropeiske mål. Når satsingen er siktet mot overnasjonalt nivå bidrar den ikke til desentralisering og regional spredning verken av ressurser, kunnskap eller arbeidsplasser [2].

Urbanisering er også problematisk for miljøet. Overvanning i områder med tett bosetting er et av flere eksempler. Overvanning er miljøskadelig og øker forurensningen til havs. Befolkningsvekst i urbane områder krever mer bebyggelse og flere tette flater. Hvilket reduserer grønne arealer, som er viktige for å avverge forurensning til vassdrag og hav, og for bærekraftig utvikling. Mye tyder på at når det oppstår motstridende hensyn mellom urbaniseringen, utbygging og miljøhensyn har valget de siste ti årene falt på urbanisering.

Sentralisering vil også på sikt svekke norsk landbruk, selv om lite tyder på at forbruket av matvarer kommer til å gå ned i fremtiden. Kortere reisevei i hverdagen gir riktig nok mindre utslipp. Likevel viser utslippstatistikken fra SSB [3] at nedgangen i utslipp på 1,6 prosent i perioden 2016 - 2017 i Norge, først og fremst skyldes mindre utslipp fra personbiler. Statistikken viser også at utslippene fra veitrafikk i første rekke skyldes økt godstransport. Kortreist mat reduserer utslipp som kommer av godstransport. Urbanisering og sentralisering på sikt fører til mindre lokal matproduksjon, og behov for mer import av landbruksprodukter. Import av matvarer som vi selv er i stand til å produsere er ikke en god klimapolitikk, tatt i betrakting at godstransport er den største kilden til utslipp fra veitrafikk. Det er noe Kårbø kanskje bør ta i betraktning med i sin sentraliseringspolitikk.

Et annet argument for klimavennlig sentralisering er at folk kan bo nærmere helsetjenester. Det skal visstnok være kostnadseffektivt for fellesskapet, samtidig som det styrker fagmiljøene.

Dermed har vi endt opp med at sykehusreformene blir et argument for enda mer sentralisering. Dette til tross for at forskning har vist at sentralisering i takt med økte forskjeller ofte medfører store helseproblemer for folk i store byer. Forskjellen sammenliknet med tidligere er at nå skyldes ikke problemer mangel på medisinsk kunnskap, slik det var i forrige århundre.

Vi vet også at i store byer er problemene også større, for eksempel sykefravær, utenforskap, rus og kriminalitet[4]. Disse urbane helseproblemer faller dessverre langt ned på den politiske prioriteringslisten i forhold til ting som eksempelvis økonomisk effektivitet.

Konklusjonen på Kårbøs sentraliseringsutspill i avisen Vestnytt kan med dette som bakgrunn vanskelig bli noe annet enn at globalisering og EU nok en gang skal vinne over norsk distriktspolitikk og selvstyre? Selv om utspillet pakkes pent inn som et klimautspill endrer ikke dette noe på innholdet, som til forveksling ligner på det meste vi har sett fra globalistene i dagens regjering.  





 

 
  
 

[1] https://www.vestnytt.no/nyheter/i/PQAQR/Vil-ikkje-ha-vekst-i-smabygdene

[2] https://docplayer.me/41938698-Regionalisering-innovasjon-og-regionenes-europa-1.html

[3] https://www.miljostatus.no/tema/klima/norske-klimagassutslipp/

[4] http://www.michaeljournal.no/i/2005/10/Bokanmeldelse-Urbanisering-og-helse

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
22 dager siden / 5521 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
20 dager siden / 3740 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
21 dager siden / 1334 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
16 dager siden / 1221 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
7 dager siden / 1179 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
16 dager siden / 1087 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
5 dager siden / 1086 visninger
Den eneste du skal og kan omvende, er deg selv
av
Joanna Bjerga
rundt 1 måned siden / 1001 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere