Isabell Dahl

Alder: 38
  RSS

Om Isabell

Bakgrunn: Masterstudent tilknyttet forskningsgruppen Politisk organisering og flernivåstyring ved Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap, UiB. Vitenskapelig assistent ved UiB. Underviser samfunnskunnskap (introduksjonsprogram) på Nygård skole i Bergen kommune.

Følgere

TISA & TTIP keiseren i nye klær

Publisert rundt 1 måned siden

I 2016 protesterte befolkningen i hele Europa, også i Norge, mot handelsavtalene TTIP og TISA for å stoppe overgrep fra multinasjonale investorer. I år, mens vi forbereder oss til lokalvalget her hjemme, og på tross for store motstander mot "bedriftsdomstolene" verden over, arbeider EU intens for en verdensdomstol.

                 
Se for deg et miljømessig eller sosialt ødeleggende bedriftsprosjekt - for eksempel utbygging av en vindmøllepark, eller et gruveprosjekt som kan forurense den lokale vannforsynningen. Se for deg et privat veibyggingsprosjekt som vil fortrenge hundrevis av beboere i nabolaget ditt, og som planlegger avskoging og utbygging i tur og naturområder i lokalesamfunnet ditt. Du og ditt lokalsamfunn, og til og med kanskje lokalpolitikere er imot disse prosjektene. Dere bringer saken inn for retten. Domstolene dømmer i deres favør, og prosjektet blir stoppet. Men da saksøker investeringsselskapet bak prosjektet den norske staten for tapt fortjeneste, krever millioner eller til og med milliarder kroner i kompensasjon, de krever erstatting også for fremtidig fortjeneste.

Du trenger egentlig ikke å forestille deg all dette. Det er en virkelighet som håndheves av en ordning kalt investor-stat-tvisteløsning, ISDS.
ISDS gir utenlandske selskaper rettigheter nasjonale selskaper ikke har – å saksøke staten i et internasjonalt tribunal av advokater. Deres avgjørelse er hovedsakelig basert på innholdet i handelsavtalen og internasjonal sedvanerett, ikke nasjonale lover. Disse rettssakene omgår innenriks domstoler, og tillater multinasjonale investorer å kreve erstatning selv om regjeringsvedtak eller domstolsavgjørelser kan ha et mål om å beskytte mennesker eller miljø. Jeg kan for eksempel nevne rettsaken mot Colombia. Etter at Colombias domstol forbød gruvevirksomhet i et følsomt økosystem som gir drikkevann til millioner av colombianere, saksøkte det kanadiske gruveselskapet Eco Oro landet for skader på 764 millioner dollar.[1]


Antall saker som føres i ISDS tribunaler har økt dramatisk de siste årene. I perioden 2015-2018 har vi hatt nesten 1000 ISDS-saker der regjeringer har blitt saksøkt for mer enn 623 milliarder dollar. Dette tallet tilsvarer 90 prosent av alle utenlandske direkte investeringer i alle utviklingsland i 2018. Norge har ISDS i alle bilaterale investeringsavtaler (utenom avtalen med Madagaskar), og i EFTA avtalen med Singapore
 [2].

I 2016 protesterte befolkningen i hele Europa, også i Norge, mot handelsavtalene TTIP og TISA for å stoppe overgrep fra multinasjonale investorer. I år, mens vi forbereder oss til lokalvalget her hjemme, og på tross for store motstander mot "bedriftsdomstolene" verden over, arbeider EU intens for en verdensdomstol (MIC). Forhandlingene pågår i FNs kommisjon for internasjonal handel (UNCITRAL). I følge EFILA, den europeiske føderasjonen for investering og voldgift med base i Brussel, beror legitimiteten til forhandlingene på at "interessen til de interessante"- altså at interessen til investorer og deres juridiske rådgivere blir ivaretatt
[3].

Peter Th Ørebech, professor i rettsvitenskap ved UiT skriver i sin høringsuttalelse (2015) "Ved vurdering av slike avtaler er det virkningen som teller. Jeg vil her kun beskjeftige meg med ett forhold som gjelder forskjellsbehandling av norske og utenlandske bedrifter, i disfavør av de første. Regjeringens ønske om å styrke norske bedrifters rettsvern for egne investeringer i utlandet gjennom «Investor-stat-tvisteløsningsavtaler» har en boomerang-effekt som regjeringen neppe kan ha overveiet. Samtidig som slike avtaler bedrer norske selskapers sikkerhet for fravær av tap ved investeringer ute, vil utenlandske selskapers investeringer i Norge være sikret mot å måtte følge ordinær praksis med stevning og rettsforhandlinger for norske domstoler. Mens tap av fremtidig inntjening som følge av nye norske offentligrettslige reguleringer normalt ikke nyter rettsvern i Norge, vil lovendringer som fører til redusert inntjening eller tap for utenlandsk investor være erstatningsbetingende. Ved slike investor-stat-avtaler er det derfor snakk om å innføre et nytt rettsvern for utenlandske selskap som ikke vil komme norske bedrifter til gode. I en slik situasjon vil de utenlandske selskapene utkonkurrere de norske «på hjemmebane»."

Den norske regjeringen fører ikke en selvstendig og proaktiv nasjonal politikk i denne saken. Offentlige dokumenter publisert på UNCITRAL (FN) sine nettsider antyder at norske interesser blir omsider representert av EU[4]. Man kan lure på om det er dette regjeringen og pro EU-partiene kaller for en aktiv EU-politikk i en sak der regjeringer fra ulike land konkurrerer hardt for å fremme egne interesser. Kina eksempelvis, har utredet eget forslag om hvordan en slik verdensdomstol bør se ut[5]. 



 

 
  
 

[1] https://corporateeurope.org/en/2019/06/red-carpet-courts-10-stories-how-rich-and-powerful-hijacked-justice?fbclid=IwAR3W7qX3aQ7cbKg1z_dv9esuxozJgLG411dREXQy9NHBrHQEBrX-7Lix3rU

[2] https://www.handelskampanjen.no/files/documents/ISDS_notat.pdf

[3] https://efilablog.org/2019/07/26/ensuring-equitable-access-to-all-stakeholders-critical-suggestions-for-the-mic-efila-submission-to-the-uncitral-wg-no-3-on-isds-reforms/

[4] https://uncitral.un.org/en/working_groups/3/investor-state

[5] https://www.ejiltalk.org/uncitral-and-isds-reform-chinas-proposal/

Gå til innlegget

Kårbø mener utbyggingsstopp at er nødvendig for at Norge skal kunne oppfylle sine forpliktelser i henhold til Paris-avtalen.

Varafylkesordfører vil stoppe utbygging av bygde-Norge, for klimaet

Pål Kårbø (KrF) fylkesvaraordfører i Hordaland mener at sentralisering og urbanisering er gode miljøtiltak for å redusere klimautslipp. Ifølge avisen Vestnytt ønsker han derfor å ikke tillate mer utbygging i bygder.

Kårbø mener utbyggingsstopp at er nødvendig for at Norge skal kunne oppfylle sine forpliktelser i henhold til Paris-avtalen.

Men er regionalisering og urbanisering god klimapolitikk uten ulemper?

Regionaliseringspolitikken til Kårbø har også bred støtte i EUs regionalpolitikk, som gjennom ulike prosjekter tilbyr regionale støtteordninger.

Det er intet ukjent fenomen at EU sine midler ikke bare har som mål å øke globalisering, konkurranse og harmonisering i det indre marked. Midlene har også fungert som et målrettet politisk incentiv for å promotere vekst i bestemte områder i næringslivet, og er ment å gjøre regionene i Europa mer uavhengig av nasjonale statsmakter.

Resultatet er at regionens strategiske utvikling blir rettet mot det europeiske og internasjonale utviklingstrend. Regionale politikere motiveres til å legge forholdene til rette for en internasjonalt orientert region.

Denne utviklingen har gått i retning økt fokusering på spissforskning, styrking av de sterkeste universitetene, og er innrettet mot felleseuropeiske mål. Når satsingen er siktet mot overnasjonalt nivå bidrar den ikke til desentralisering og regional spredning verken av ressurser, kunnskap eller arbeidsplasser [2].

Urbanisering er også problematisk for miljøet. Overvanning i områder med tett bosetting er et av flere eksempler. Overvanning er miljøskadelig og øker forurensningen til havs. Befolkningsvekst i urbane områder krever mer bebyggelse og flere tette flater. Hvilket reduserer grønne arealer, som er viktige for å avverge forurensning til vassdrag og hav, og for bærekraftig utvikling. Mye tyder på at når det oppstår motstridende hensyn mellom urbaniseringen, utbygging og miljøhensyn har valget de siste ti årene falt på urbanisering.

Sentralisering vil også på sikt svekke norsk landbruk, selv om lite tyder på at forbruket av matvarer kommer til å gå ned i fremtiden. Kortere reisevei i hverdagen gir riktig nok mindre utslipp. Likevel viser utslippstatistikken fra SSB [3] at nedgangen i utslipp på 1,6 prosent i perioden 2016 - 2017 i Norge, først og fremst skyldes mindre utslipp fra personbiler. Statistikken viser også at utslippene fra veitrafikk i første rekke skyldes økt godstransport. Kortreist mat reduserer utslipp som kommer av godstransport. Urbanisering og sentralisering på sikt fører til mindre lokal matproduksjon, og behov for mer import av landbruksprodukter. Import av matvarer som vi selv er i stand til å produsere er ikke en god klimapolitikk, tatt i betrakting at godstransport er den største kilden til utslipp fra veitrafikk. Det er noe Kårbø kanskje bør ta i betraktning med i sin sentraliseringspolitikk.

Et annet argument for klimavennlig sentralisering er at folk kan bo nærmere helsetjenester. Det skal visstnok være kostnadseffektivt for fellesskapet, samtidig som det styrker fagmiljøene.

Dermed har vi endt opp med at sykehusreformene blir et argument for enda mer sentralisering. Dette til tross for at forskning har vist at sentralisering i takt med økte forskjeller ofte medfører store helseproblemer for folk i store byer. Forskjellen sammenliknet med tidligere er at nå skyldes ikke problemer mangel på medisinsk kunnskap, slik det var i forrige århundre.

Vi vet også at i store byer er problemene også større, for eksempel sykefravær, utenforskap, rus og kriminalitet[4]. Disse urbane helseproblemer faller dessverre langt ned på den politiske prioriteringslisten i forhold til ting som eksempelvis økonomisk effektivitet.

Konklusjonen på Kårbøs sentraliseringsutspill i avisen Vestnytt kan med dette som bakgrunn vanskelig bli noe annet enn at globalisering og EU nok en gang skal vinne over norsk distriktspolitikk og selvstyre? Selv om utspillet pakkes pent inn som et klimautspill endrer ikke dette noe på innholdet, som til forveksling ligner på det meste vi har sett fra globalistene i dagens regjering.  





 

 
  
 

[1] https://www.vestnytt.no/nyheter/i/PQAQR/Vil-ikkje-ha-vekst-i-smabygdene

[2] https://docplayer.me/41938698-Regionalisering-innovasjon-og-regionenes-europa-1.html

[3] https://www.miljostatus.no/tema/klima/norske-klimagassutslipp/

[4] http://www.michaeljournal.no/i/2005/10/Bokanmeldelse-Urbanisering-og-helse

Gå til innlegget

Er Senterpartiet også litt mitt parti?

Publisert 6 måneder siden

Integrering og innvandring som ikke omhandler EØS er nedtonet og nedprioritert, rett og slett et glemt område.

Integreringspolitikk ble dessverre ikke satt på dagsorden på Sp sitt landsmøte i år. Dette gjør at jeg går i tenkeboksen, og lurer på om Sp har i det hele tatt registrert at vi har innvandrere som er bosatt på permanentbasis i Norge? Mennesker med særskilte behov for politisk tiltak for å kunne integreres i boligmarkedet, arbeidsmarkedet, og i det sosiale samfunn.

Her hjemme blåste flyktningkrisen i 2015 opp under den ideologiske uenigheten mellom norske partier på venstre og høyresiden. Samtidig skapte den en tydeligere skillelinje mellom temaene integrering og innvandring. Ikke minst utfordret den våre politikere.

Ingen tvil om at masse-innvandring påvirker og reduserer systemets evnet til å absorbere og integrere våre nye landsmenn. Likevel mener jeg at den store folkelige interessen rundt dette temaet er en viktig og tydelig indikator på at integrering er en viktig oppgave som våre politikere bør ta mer på alvor.

Som et fremoverlent medlem og aktivist i Senterpartiet har jeg følt meg inkludert og velkommen i partiet. Jeg har arbeidet med mange saker og har vært en tydelig stemme, særlig i kampen mot EØS. Jeg har jobbet aktivt for å ivareta landets suverenitet og for å styrke demokratiet. Helt fra den første kontakten, før jeg ble medlem, har Sp sine representanter på Stortinget og her lokalt i Bergen, alltid vært tilgjengelige, og behjelpelige. Det har vært en fryd å jobbe sammen med Sp politikere på alle nivå.

Jeg er stolt over og er kjempeglad for at jeg er med på laget i et parti som har god og proaktiv politikk i områder som for eksempel samfunnsikkerhet og beredskap, og finans og handel. Vi har næringspolitikk som tar hele landet i bruk og som reduserer forskjeller. Vi har landbrukspolitikk som gir oss matsikkerhet og kortreist mat. Sp er et parti som har en folkelig klimasatsing som promoterer et grønt skifte.

Men når det kommer til integrering og innvandring føler jeg at det området er nedtonet og nedprioritert, rett og slett et glemt område.

Så klart vekker dette temaet stort engasjement hos ei med min bakgrunn, som første generasjons flyktning, og som mindreårig enslig flykting. Naturligvis går jeg også i tenkeboksen når jeg ser at  våre politikere på landsmøtet er ikke opptatt av dette temaet.

Forskning viser at politisk deltakelse og samfunnsengasjement er viktige og gode verktøy for integrering. Viktig å huske at dette arbeidet går begge veier. Hvilke signaler sender Sp når partiet ikke løfter opp dette temaet på landsmøtet?

Det er på tide med en bedre inkludering av dette området i norsk politikk og en langsiktig engasjement også i stabile perioder. Jeg håper at Senterpartiet i fremtiden viser en klarere politisk linje og fokuser mer på temaet innvandring og integrering, også når det som ikke berører EØS.

Jeg håper at SP er også litt mitt parti.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
25 dager siden / 5277 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
27 dager siden / 2392 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 1811 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
23 dager siden / 1810 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
28 dager siden / 1793 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
25 dager siden / 1757 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
21 dager siden / 1689 visninger
Kravet om bagatellisering
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 1474 visninger
Er ensomhet en sykdom?
av
Magne Nylenna
rundt 1 måned siden / 1293 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere