Inge Kjell Lien

Alder: 76
  RSS

Om Inge Kjell

Følgere

Demokratiet treng ei ytringstavle

Publisert 3 måneder siden - 161 visninger

Det indirekte demokratiet skaper politiske tomrom. Ei ny elektronisk ytringstavle bør gi alle høve til å ytre seg etter beste evne i politiske saker.

Demokratiet er truga av fordummande ekkomedium, undergravande trollregime og direktiv-diktaturet i EØS. Her vil eg ta opp ein veikskap ved demokratiet. Eg uttaler meg utan fagleg kompetanse og utan politisk røynsle, slik som folk flest.

Bindande folkerøystingar kan skape eit ukunnig fleirtals-diktatur. Vanleg indirekte demokrati er betre, men det deler samfunnet i tre:
1) Representantane. Dei har all makt i fire år.
2) Andre partimedlemmer. Dei kan vere med og bestemme politikken til partiet sitt.
3) Parti-uavhengige. Ein dag kvart fjerde år kan også desse legge ei partiliste i val-urna og slik delta i demokratiet.

Demokratiet treng folkeopplysning. Dermed kan også dei parti-uavhengige utvikle synspunkt på politiske saker. Det kan bli folkemøte om lokale stridsspørsmål. Aksjonistar på nettet kan skape urimeleg stort politisk press.

I teorien kan alle skrive synspunkt i bloggar og kommentarfelt, men utan makt-tilkopling blir det politisk narrespel. På Facebook kan politikarane ha kontakt med folk, men dette amerikanske mediet samlar data om personlege haldningar for å lage påtrengande reklame. Medlemmer i interesse-organisasjonar får tjukke medlemsblad med informasjon frå toppen i organisasjonen.

Medie-virvaret gir inntrykk av gode vilkår for politisk deltaking, men folk med meiningar kan hamne i eit politisk tomrom. Når politisk engasjement blir mest dysfunksjonelt tidsfordriv, kan frykt og misnøye skape frustrasjon, vondsinna ord og handling, politisk apati og heimesitting ved valet.

For å vitalisere demokratiet må også dei frie synsarane utanfor partia takast meir på alvor. Eg ser behov for ei rikspolitisk ytringstavle der alle som ønsker det, kan delta med sine beste meiningar, slik at vi saman kan gjere samfunnet betre. Sosial kontakt og ordskifte må skje andre stader.

Tavla bør vere ein mikroblogg som er annleis enn Twitter. Å lage denne treng ikkje bli eit pengesluk, jamfør det gratis WordPress. Eg vil argumentere for nytten av ei slik tavle ved å nemne nokre detaljar:

Berre parti på Stortinget bør ha tilgang til å føre opp saker på tavla. Kvart slikt parti kan føre opp inntil 7 saker per departement (maks 100 saker per parti). Dette må vere offentleg opplyste saker der partiet ønsker svar frå folk i stemmefør alder. Alle partia på Stortinget bør få ei viss statleg pengestøtte til saks-arbeidet på tavla så dette ikkje blir forsømt.

Folk må kunne velje dei partia ein vil svare. Dersom fleire parti har lagt ut same sak på tavla, kan ein synsar svare likt til dei partia.

I tillitssamfunnet kan ein prøve å unngå taktisk meinings-infiltrasjon ved å framheve god folkeskikk, som å gi svar berre til parti som ein kan tenke seg å stemme på, og at partimedlemmer berre svarer eige parti. Eit kontrollorgan som har teknisk styrke til å hindre organisert misbruk av tavla, vil styrke demokratiet og ytringsfridommen.

Som hjelp til å hindre at tavla blir ein trollfabrikk må synsaren sende svaret kryptert og signert med bank-id. Å svare skal vere like enkelt som å skrive e-post og bruke bank-id til å opne si eiga kundeside i ein nettbutikk. For å unngå at nettgigantar får selje personlege synspunkt til annonsørar, skal tavla erstatte personnamnet med eit løpenummer under svaret.

For å oppdra til politisk seriøsitet og motverke trakassering og snik-reklame i politiske tekster skal tavla ha automatisk sperre mot svar som inneheld namn og visuelle element.

For å unngå ugjennomtenkt pjatt får kvar person gi maks 1 svar per år i kvar sak. Svaret kan ikkje endrast, men det skal automatisk slettast etter 1 år. Deretter kan synsaren svare på nytt i saka.

Svara må ikkje vere offentlege. Berre representantane for partiet skal kunne sjå svara som partiet får. Slik unngår vi massesuggesjon og kopiering av svar.

Partiet må foreslå ulike løysings-retningar i kvar sak slik at svara kan grupperast etter politiske haldningar. Eit døme:
1) ... fleire ...
2) ... færre ...
3) Ei anna retning.

Føresetnad for svar: Synsaren må klikke på beste retninga.

Svarsteg a:
1) Eit synspunkt på dagens tilstandar i saka (<70 teikn).
2) Frykt (<70).
3) Ønske (<70).

Svarsteg b (frivillig):
4a) Politisk målsetting i ein artikkel som synsaren har skrive om saka (<70).
4b) Grunngiving for målsettinga (<150).
4c) Nettadressa til artikkelen. Her vil synsaren indirekte opplyse partiet også om eige personnamn.

Under kvar sak og svar-retning skal den lukka partitavla vise fire lister med stutte utsegner:
1) Syn på tilstanden.
2) Frykt.
3) Ønske.
4) Målsetting, grunngiving og lenke.

Det kan bli lange lister. Kanskje kan eit avansert dataprogram visualisere det mest interessante og nye i svara.

Men partipolitikk dreier seg kanskje mest om å sanke stemmer? Vil partiet oppfatte tavla som unyttig ekstraarbeid og leike-demokrati? Det er i så fall stutt-tenkt.

På partitavla kan parti-representantane kjapt skaffe seg folkelege argument i saka og lese nye tankar. Ei tavle der folk flest får påverke partia i sakspolitikken kan vel også få fleire til å bruke stemmeretten. Det må partia vere interesserte i.

Ein personleg konto for svararen skal motta automatisk tilbakemelding på svar, liste opp aktiviteten som svararen har på tavla og vise kor mange som har klikka på lenka til artikkelen.

Innspel frå synsarane kan vere grunna på ukunne og løgn. Partiet bør kvalitetssikre politikken sin med fagleg hjelp frå vitskapsgrunna ekspertorgan som er økonomisk uavhengige.

Folk som er lite skriveføre får ikkje fylt tomrommet sitt med dette. Forslaget om tavle kan dertil vere urealistisk og kan bli kalla planmani som fremmer populisme og vankunne. Men dysfunksjonelt skriveri og forakt for folkemeininga er dårlege alternativ.

Skriving er kanskje mest gamling-aktivitet. Ungdommar bør stimulerast til å utvikle sine eigne uttrykksformer som kan gi dei tru på framtida. Til dømes kan samarbeid og ulike former for kunst vere betre enn øydelegging og vald som uttrykk for raseri mot miljø-destruksjonen. Men dette reduserer ikkje verdien av ei politisk funksjonell tavle der alle får forme meininga si i klartekst.

 

Gå til innlegget

Ny friluftspolitikk bør sikre vilkåra for grøn livskvalitet

Publisert 4 måneder siden - 69 visninger

Friluftsliv er viktig norsk kultur. For å verne denne kulturen må vi sikre grunnlaget for en natursøkende folkekultur og fremme kortreist fritid.

Friluftsliv er blitt invasjon av fritidsfolk i gjenværende villmarker, stimulert av pedagogisme, bilutfart, spekulativ hyttebygging og villedende vernefilosofi.

Ei blanding av polarfilosofi og klatrefilosofi doserer at naturen best kan berges ved å invadere vill natur med friluftsliv under veiledning av ei pedagogisk elite. Dette er blitt ei stor pedagogisk kraft fra grunnskoler til høgskoler. Friluftsliv er blitt en sjøldyrkende ukritisk naturinvasjon. Jeg deltok sjøl i utbreiinga av dette ei tid.

Et utgangspunkt var behov for tryggere fjellfriluftsliv etter ei ekstrem påske med storm og ras. I røynda blei det fremma ei villturing som skapte større og sjølforsterkende behov for kurs og skolekunnskap for å oppnå samme grad av tryggleik. I denne tur-industrien skulle folk lære at all natur er turmark, og alt vær er turvær, motsatt tradisjonell norsk natur-respekt.

I turlivet er det stadig tekniske endringer. Naturfjerne aktiviteter bør ikke få infiltrere all natur. Folk trenger idrettsbaner, men ikke i all natur. Friluftsliv er også natursøking, ikke bare sport. Nedbrytinga av naturen akselererer, livet blir mer naturfremmed, og folk trenger turmiljø som kan gi kjensle av naturstyrt natur.

Vern trenger gode ord. Smale særinteresser har fått hevd på breie naturord. Til dømes har nakinger (nudister) på badestrender fått okkupere de breie naturorda naturist og naturisme. Det dårlige ordet friluftsliv kan romme også naturskadelig aktivitet. Naturgåing i fritida skapte grunnlag for klassisk naturvern, men under temaet friluftsliv vil et regjeringsparti ha "svært fleksibel holdning til snøscooterbruk". Og "vannscooter" skal forvaltes som småbåter. Norsk kystkultur er fullstendig vandalisert av fritidsmotorisme, og i den harrykulturen blir naturvernere kalla gledesdrepere.

Det samme regjeringspartiet lar kommunene bestemme naturforvaltninga og ser positivt på "opphevelse av allerede vedtatte verneområder." Lokalstyrt bygging av hyttefelt raserer stadig mer subalpin yngle-natur, auker den miljøskadelige helgependlinga, forsterker utkantpresset på naturen og skaper en anti-økologisk økonomi i naturforvaltende bygder.

Mange krefter påvirker friluftskulturen og holdningene til natur. TV idealiserer lystdreping av villdyr (sportsjakt) i restnaturen. Lystdrepinga skjer med miljøgiftige blyhagl. Turistreklame lokker naturfremmede utlendinger opp i livsfarlig ulende, og bortskjemte overklasse-turister skal få tilbud om helikopter-løft til natur-attraksjoner, motsatt norsk friluftskultur med kroppsdrevne sunnturer for alle.

Naturgåere blir pressa ut av de lettest tilgjengelige skiløypene som blir eksosveger og breie støybelter for snøskutere, eller løypene blir forflata breiveger for farts-manisk idrettsteknikk der morsomme dumper og gangfart på ski er forakta.

Barn i voksenstyrt ekstremsport (fjellklatring) skal foregripe sjølstyrt ungdomsspenning. Også barn skal tevle i natur. Idrettifiseringa av friluftslivet er motsatt tradisjonell norsk tursikring med varda stier og samla framkomst.

Rasvarsel normaliserer unorsk gange på bratt snø. Folkegleda blir redusert når ekstremsport får sette normen for fjelldug og turkompetanse. Samme dag som folk dør i skikjøring på bratt villsnø reklamerer TV for fjellsport der råskinn står på ski utfor bergufs i flogbratte fjellsider med høg risiko for alvorlig skade og misbruk av redningstjeneste, folketrygd og velferd. I dette naturlivs-fjerne villbasslivet skal folk gå i naturen med luftputesekk, signalsender og ryggplate. Slike uansvarlige ideal bør rives ned fra sin opphøga posisjon i friluftslivet. Det overordna i fjelltradisjonen var skadefritt liv. Ungdommer kan ha behov for sjølstyrt ansvarlig ekstremsport, men risikosport bør motarbeides.

Masse-reising til fjells i helgene er ikke miljøvennlig. Men gange hyttemellom langs kvista fjellskiløyper er den norskeste naturale høgkulturen. Vinterfjellet setter livet i Norge på spissen, og vi viser natural styrke når vi går glade i møte med iskald vind og utedasser på turisthytter av enkel standard. Folkekulturen blir naturalt sterk når folk flest viser slik hug og dug minst en gang i livet. Og folk vi møter i skiløyper langt fra bilveg vil hilse og er innstilte på stillferdig omsorg, motsatt berging med oppblåst sjølreklame. Men kvite skiløyper er nå brunflekka etter en importert hundeslave-kultur. Polare hundspann lager utoverklint hundeskit og ekle turløyper for skigåere.

Sti-varder får rød reklamemaling. Greifarne fjellrygger får teknisk merka turstier. På alle fjelltopper lager egoister en stabel av stein som hindrer alle etterkommere i å oppleve urørt toppnatur. Summen av inngrep bør aktivere vår omtanke.

Det heimnære turmiljøet er viktig for livskvalitet og naturvern. Men i boligfelta blir gangstiene ut i naturen sperra av nye tomter og bilveger. Gangveger i boligfelta er hundedasser. Om vinteren blir gangvegbana grusa i full bredde med kvasskanta skosliter-pukk som hindrer folk i å bruke ski på snø og trygg sparkstøtting på hålke. Det blir bygd boliggrender uten snarveg for gange til sentrum. Nye gangveger blir laga som bilveg-skuldre i det aller verste miljøet der det blir turliv i intens hjulstøy, støv og eksos, og den naturlige gangfarten blir fornedra av biler som raser forbi.

Et lokalt miljøorgan bør sørge for gangveger som snarveger i grønt miljø, skape vilkår for kortreist fritid, økoturliv og oppleving av naturstyrt natur, og fremme daglig livskvalitet og sjølstyrt naturlæring. Bygrendene bør skape ungdomsstyrte turmiljø som gir alle trygg tilhørighet, og der spennende naturliv kan frigjøre fritida fra skole, medier, prestasjonspress, kroppspress, mote og kjøpepress.

Samfunnet kan styrke den norske friluftskulturen ved å dele naturen inn i fire typer parker som lager aktivitetsskille og høg miljøkvalitet: Dagligparker, naturparker, turistparker og villparker. Til dømes bør det være store bynære naturparker i skog og fjord som miljø for turliv og profesjonelt skogbruk og fiske, og som er freda mot all fritidsmotorisme.

Gå til innlegget

Ny flyktningpolitikk bør prioritere nærtilflukt

Publisert 4 måneder siden - 121 visninger

Flyktningvern bør skje i land der språket og kulturen ikkje skaper ekstra problem for flyktningane. Menneskevern bør ikkje vere berre materialisme.

Dagens globale flyktningpolitikk prøver å løyse problem i krigsområda ved å skape nye problem både for flyktningane og for landet der flyktningen finn fristad. Grunnen er at kultursaka ser ut til å vere heilt fråverande i dagens flyktningpolitikk.

Den einaste kulturen eg har innsikt i er norsking-kulturen, men eg innser at god fleirkultur kan inspirere og fremme vidsyn. Kontakt med personar frå andre kulturar kan redusere fordommar og gi oss nye venner. Dei kan utvide horisonten vår. Men det kan også bli kulturproblem.

Flyktningar er i ein tvangssituasjon. Vaksne flyktningar kan lære norsk som eit framandt språk når dei går i minst eitt år som skolebarn i eit offentleg og kostbart læringsopplegg. Men framand kultur kan gi varig mistilpassing. Segregerte flyktningbyar blir kjelde til strid. Ein flyktningpolitikk som overser kulturen kan gjere språk, mat og levemåtar til sosiale barrierer. Integreringa kan da bli avgrensa til kurs og jobbsøknader, og barna kan få store kulturproblem når dei veks opp.

FN er prega av både globale konflikter og samarbeid, og er truleg bunde av mellomfolkelege avtaler i flyktningsaker. Eg har ikkje innsikt i slike ordningar, men eg kritiserer FN for mangel på samordning og kulturvern i flyktningsaka.

FN bør få alle flyktningar ut av flyktningleirane innan eitt år og busette dei i nærkulturelle land der flyktningen kan tale eit offisielt språk i landet. Da blir ikkje språk og kultur tilleggs-problem for flyktningane. Flyktningane kan lettare innpasse og tilpasse seg, og vil ikkje føle at eigen kultur blir truga.

Når freden kjem, og dersom dei politiske tilhøva gjer det trygt å vende attende til heimlandet etter fleire år i utlandet, da vil avstanden vere stuttare på alle måtar for slike nærflyktningar.

Nærtilflukt dreier seg ikkje her om reisetid, men om kultur. Somme land er overfylte med flyktningar, men heile Arabia og Nord-Afrika blir kalla den arabiske verda og har mest muslimsk kultur. Mellom slike land kan det sjølvsagt vere store skilnader i haldningar og levemåtar, men eit viktig felles kulturgrunnlag er truleg gitt av det arabiske språket, halalmat og moskear.

Land som har arabisk som offisielt språk og islam som offisiell religion, bør få internasjonal økonomisk støtte, leia av FN, for å gi vern til flyktningar som har slik kultur. FN bør samordne berekraftige tiltak for flyktningar i byar, og kanskje gjere delar av folketomme ørkenar til jordbruksland. Dette kan kanskje bli ei ny og betre form for utviklingshjelp, også for klimaflyktningar i framtida. Kanskje kan ein slik flyktningpolitikk sameine ulike politiske retningar i Noreg.

Slike FN-tiltak bør skje i land som har fred og respekt for alle menneskerettar. Det er mangel på demokrati i mange muslimske land, og i somme av desse landa minkar fridommen. Så kanskje har eg her sett opp urealistiske vilkår for slikt FN-arbeid. Men behovet vil utfordre til å tenke nytt. Bølger av muslimske flyktningar kan skape djupe integrasjonsproblem og krise i flyktningpolitikken i Europa.

Flyktningproblemet kan ikkje løysast med berre materialisme. FN må ta kulturen meir på alvor enn i dag dersom organisasjonen skal greie å finne ei god løysing på store flyktningproblem.

Verdssamfunnet bør innføre eit nytt prinsipp i flyktningpolitikken: Flyktningvern bør skje i land der språket og kulturen ikkje skaper ekstra problem for flyktningane. Eit system for fjernflyktningar bør avgrensast til personar som treng vern mot sin eigen kultur (kulturflyktningar).

Dermed kan migrasjonen skape mindre frykt i samfunnet, og det kan kanskje bli lettare for spesielt interesserte og kvalifiserte personar i muslimske land å få jobb i Noreg.

Eg ser grunnar til å spørje: Kan kvar flyktning få vern i eit land der språket og kulturen ikkje gir flyktningen ekstra problem? Kan arabisk-talande muslimske flyktningar få ei god framtid i ein arabisk-talande muslimsk kultur?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Roald Øye kommenterte på
Et jødisk hamskifte i USA.
8 minutter siden / 571 visninger
Per Søetorp kommenterte på
Sommer-refleksjoner: Identitetskrise, overgivelse og kristent liv
rundt 1 time siden / 816 visninger
Roald Øye kommenterte på
Demokratiets trusler – Trumps Amerika – bør vi være redde?
rundt 2 timer siden / 690 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Viktig islamsk feminisme
rundt 3 timer siden / 71 visninger
Frank Andresen kommenterte på
Bibelsk økumenisme vs skjøgekirkenes falske økumenisme
rundt 4 timer siden / 891 visninger
Roald Øye kommenterte på
Et jødisk hamskifte i USA.
rundt 5 timer siden / 571 visninger
Eirik A. Steenhoff kommenterte på
Ramadan
rundt 6 timer siden / 134 visninger
Eirik A. Steenhoff kommenterte på
Bibeltime for politikere
rundt 6 timer siden / 2086 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Norge på jumboplass.
rundt 7 timer siden / 267 visninger
Les flere