Hoda Imad

Alder: 24
  RSS

Om Hoda

Lektorstudent og sentralstyremedlem i AUF

Følgere

MIFFs kunstige spill

Publisert over 1 år siden

Kjære ungdom.Du som oppriktig tror at ditt engasjement er nok til å flytte fjell, dele havet og redde verden.Du som bruker tiden din, energien din og samtlige emosjoner du har på emosjonsspekteret ditt til å kjempe; til å få folk til å forstå; til å gjøre endring.Du som hadde sett fram til Operasjon Dagsverk 1.november, for da kunne du lette på samvittigheten og gi deg en klapp på skulderen og si: «jeg bidro til at noen mennesker som jeg aldri har møtt før fikk en litt bedre hverdag.»Ja, du.

Jeg håper så inderlig at hatet Med Israel For Fred (MIFF) sprer, ikke fjerner gnisten din. Tvert i mot, jeg håper oppfordring deres til boikott av OD-dagen motiverer deg mer. Saken er for viktig til å la MIFF vinne dette kunstige spillet de har konstruert.

Ungdomsgenerasjonen i både Israel og Palestina er født i et land hvor de som sitter med makta nører opp under frykt, hat og splittelse. Hatet har manifestert seg på skolen, på arbeidsplassen og rundt middagsbordet. Men å tro at det ikke er en forskjell på hverdagen til en palestinsk ungdom og en israelsk ungdom er som å knyte et bånd foran øynene og konstatere at himmelen er grønn. Man er derfor ikke subjektiv dersom man sier at palestinsk ungdom lever i en mer usikker hverdag enn israelsk ungdom. Tvert i mot. Man beskriver realiteten, og man må mestre kunsten å forholde seg til realiteter for å kunne løse utfordringene.

Realitet 1: 300 mindreårige palestinere sitter i fengsel, mange av dem sitter inne uten rettsak. Det er også en realitet at Israel har fått internasjonal kritikk for nettopp dette. Amnesty og EU har også protestert flere ganger.

Realitet 2: palestinere lever i okkupasjon. Ungdom i Gaza er isolert fra omverdenen, og ungdom på Vestbredden møter en hverdag med checkpoints, dårligere levekår enn deres israelske naboer og færre muligheter.

Realitet 3: barn og ungdom blir nærmest opplært til å hate den andre parten, på begge sider. Men fordi rettighetene og mulighetene til palestinerne er betydelig færre enn israelerne, kan hatet også virke mer intenst fra palestinsk side.

Og det er nettopp disse tre realitetene som gjør årets Operasjon Dagsverk så uhyrlig viktig. Dersom MIFF og resten av oss oppriktig ønsker en fredsløsning i Israel/Palestina, så må vi fjerne litt av fokuset som er på myndighetene og plassere blikket på denne ungdomsgenerasjonen som er født i krig og urolighet. Som ikke vet om noe annet.

Pengene som samles inn under Operasjon Dagsverk skal blant annet gå til traumebehandling av ungdom som har sittet i militærfengsle og opplæring i rettigheter, demokrati og ikke-voldelig konfliktløsning. 10 000 palestinske ungdom vil få muligheten til å utgjøre en forskjell og til å bidra til en fredsløsning. Disse 10 000 ungdommene vil lære andre ungdom, og de vil igjen lære andre. Med kunnskap og forståelse for hverandre, likeverd og menneskerettigheter skal konflikten i Israel og Palestina bli løst.

MIFFs argument om at ungdomsengasjementet Operasjon Dagsverk utgjør kommer til å være det siste verden ser til Israel, er enkel, feil og holder ikke vann i 2018. Tvert i mot – ved å gi ungdom håp, kan de komme med en annen fellesløsning enn deres foreldregenerasjon. For som Operasjon Dagsverk selv skriver: årets aksjon «skal gi palestinsk ungdom håp, kunnskap og mulighet til å kunne bygge en ny generasjon som sammen kan skape en fredfull fremtid».

Jeg heier derfor på alle ungdommene som vil bruke tiden sin på å hjelpe andre ungdommer i andre land. Den urettferdigheten palestinske ungdom, israelske ungdom, ungdom rundt om hele verden føler på – den urettferdigheten klarer norske ungdommer å sette seg inn i. Nettopp fordi de er ungdommer. De vet hvordan ungdomstiden bør være, og hvordan den ikke skal være. God OD-dag 1.november!

Gå til innlegget

I oktober skal AUF ha landsmøte, og der vil det dukke opp en rekke etiske dilemmaer som 350 AUFere skal diskutere og vedta. Blant annet­ surrogati. Det er bra, fordi ordskiftet endrer seg med tiden. Vårt Land er blant de første som skriver om dette, men gjør det i mine øyne på feil måte. For i en så kompleks verdidebatt kan man ikke utelate en hel side i ­argumentasjonen. Den siden som mener det ikke er riktig å åpne opp for surrogati i Norge og som samtidig vil jobbe for at kvinner rundt om i verden også får den samme beskyttelsen som norske kvinner får. Det kommer dessverre ikke frem.

På samme måte som høyresiden skader frihetsbegrepet ved å plassere ordet «fritt» foran usosial politikk, skader vi ordet altruistisk ved å bruke det foran surrogati. Fordi­ det motsatte av altruistisk er egoisme, og det er ikke riktig å si at mennesker som ikke vil utføre surrogati er egoistiske­ i hverken sin tankegang eller handling. ­Enten om det er fordi de ikke ønsker å disponere bort kroppen sin til andre, eller at de vil at kvinner skal ha friheten fra å bli spurt eller mast på om å låne bort livmora si.

Heldigvis er ikke diskusjonen i AUF hvorvidt man skal tillate kommersiell surrogati ­eller ikke. En motivasjonsfaktor som surro­gatmødre i ulike land i verden tviholder og forsterker, på grunn av deres dårlige økonomiske ­situasjon. Den ideelle surrogatien i Norge som noen i AUF ønsker å gå inn for vil da kun gjelde noen få i landet vårt.

For det første er det på grunn av at fattigdommen som finnes i Norge er relativ, og kan ikke sammenlignes med den fattigdommen som for eksempel i USA. For det andre spiller utdanningsnivå og høy sysselsetting en rolle. For det tredje er det for få mennesker i det langstrakte landet vi bor i til at ideell surrogati i Norge kommer til å hindre at mennesker drar til utlandet for å utføre kommersiell surrogati.

Jeg er ikke av de som tror at markedet blir automatisk større dersom vi åpner opp for ideell surrogati. Men jeg er av de som mener at markedet som eksisterer i dag ikke kommer til å bli dekket. Det vil alltid være venn­inner, døtre og søstre som kommer til å si nei til å være surrogatmødre, fordi det er en for stor vennetjeneste å be om. Å bære fram et barn skal aldri bagatelliseres, hverken når det gjelder det fysiske eller det emosjonelle. Det er en rekke komplikasjoner som kan forekomme under og etter fødsel, og flere av disse blir ikke engang dekket av staten. Hvem har da ansvaret?

Jeg er heller ikke av de som mener det å fortelle noen som er ufrivillig barnløs at det å få barn ikke er en menneskerett. Men det betyr ikke at vårt svar skal være at vi skal innskrenke friheten til en ny gruppe mennesker ved å åpne opp for ideell surrogati.

Jeg har derfor tro på at løsningen ligger i å forbedre dagens mulig­heter til å få barn, og er også ­veldig glad for at likestillings- og inkluderingsprogrammet som AUF skal vedta legger fram en rekke forslag som svarer på dagens utfordringer. ­Gjennom å tillate eggdonasjon slik at ­kvinner med få eller dårlige egg kan få muligheten til å få barn; forbedre prøverørs­behandlingen; styrke fosterhjemsordningen, og ikke minst - styrke og forenkle adopsjonsordningen. Adopsjonsavtaler med land som tillater at likekjønnede par og enslige adopterer må forhandles frem og skrives under. Heldigvis går utviklingen allerede i riktig ­retning. Jeroen van Gangelen og Eirik Loftheim skrev historie høsten 2017 da de fikk hentet sønnen sin i Colombia. Men hvor fort en utvikling skal foregå er også ­politikk.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
9 dager siden / 2965 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
rundt 1 måned siden / 1705 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
6 dager siden / 1576 visninger
Hjemlengsel
av
Joanna Bjerga
6 dager siden / 1110 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
12 dager siden / 1061 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
17 dager siden / 642 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere