Hjalmar Bø

Alder: 50
  RSS

Om Hjalmar

Jeg jobber som generalsekretær i Digni - en paraplyorganisasjon for 20 misjonsorganisasjoner og kirkesamfunn. Årlig fordeler vi 186 millioner kroner fra Norad på over 100 utviklingsprosjekter i det globale Sør.

Følgere

En mot alle

Publisert 19 dager siden

Historien om hvordan én mann satte psykisk helse på dagsorden for en hel nasjon, er en påminnelse om hvor viktige de ikke-statlige kreftene er. De kan føre kamper som ellers ikke ville blitt kjempet - og vinne.

I flere år måtte Matrika Devkota banke på dører og kreve å få snakke med makthavere og media, før han nådde gjennom med budskapet sitt: Myndighetenes innsats for psykisk syke var for dårlig.  De fortjente bedre!

Like før påske besøkte Matrika Dignis kontorer i Norge. Han har et nært samarbeid med Himalpartner, som er en av våre medlemsorganisasjoner, og han mottar Norad-støtte til arbeidet sitt gjennom oss. Matrika er en smilende fyr. Han snakker engasjert. Det er vanskelig å forestille seg at denne gløden en gang slukket og var borte i nesten 10 år.  

Som tenåring opplevde Matrika å bli alvorlig deprimert. Han orket ikke å gå på skole, orket ikke en gang så mye som å bruke penn og papir. Hjemme lå han, med moren som det eneste kontaktpunktet til omverdenen. Til slutt forsøkte han å ta sitt eget liv. 72 timer etterpå våknet han opp på et sykehus.

Han fikk hjelp, men det gikk mange år før Matrika ble seg selv igjen.  Da han omsider klarte å fungere normalt, var han fast bestemt på å hjelpe andre med psykiske lidelser. Det var en stor oppgave å påta seg.

Nepal er et land med 29 millioner innbyggere, men med svært få psykiatere og psykologer. Dessuten er det mange myter og fordommer knyttet til psykisk helse. På landsbygda mistolker mange det som besettelser, og lidende mennesker bli diskriminert og isolert, ja, i noen tilfeller til og med stengt inne i bur eller lenket til trær.

Da Matrika først begynte arbeidet sitt, tok det ham seks år å i det hele tatt finne myndighetenes plan for mental helse. Dokumentet var i elendig forfatning og tiltakene i det var aldri blitt implementert. Men Matrika gav seg ikke. Han fortsatte å banke på dører, snakket med makthavere og media, stilte krav. Og han startet en organisasjon, Koshish, for å hjelpe mennesker med psykiske lidelser.

I dag kommer myndighetene til Matrika og kollegaene hans for å få hjelp til hvordan de kan gjøre noe for psykisk syke. De spør ham om hvordan de kan gjøre det han har gjort .

Matrikas historie viser hvordan enkeltpersoner, foreninger og organisasjoner – vanlige folk, altså – kan organisere seg og fremme sine interesser overfor makthaverne. De – og vi – kan organisere oss og kreve å bli sett og hørt. Det er dette frivillige engasjementet vi kaller sivilsamfunnet. Det er et supplement og en nødvendig korreksjon til staten i ethvert fungerende demokrati.

Matrika er ikke alene. Rundt om i verden finnes det mange som ham: Enkeltmennesker og organisasjoner som utfordrer systemer og strukturer, og myndiggjør svake grupper.  Bare tenk på de unge jentene i Afganistan, som gjennom Ungdom i Oppdrag utdanner seg til lærere i landsbyene sine. Eller kvinnene i Kenya som med støtte fra Pinsemisjonen organiserer spare-grupper og øker sin økonomiske og sosiale status. De krever å bli tatt på alvor. De tvinger myndigheter og samfunn til å se dem og høre dem.

Jeg kunne nevnt flere. Når jeg blar gjennom Dignis resultatrapport for forrige prosjektperiode, fra 2013 til 2017, lyser de mot meg på hver eneste side: Enkeltmennesker, foreninger, grupper, kirker og organisasjoner. 142 A4-sider av ildsjeler, aktivister, grensesprengere og banebrytere. De utgjør sivilsamfunnet i landene hvor de bor.

De gjør som Matrika: Banker på dører, ringer, skriver og arbeider for å fortelle myndighetene at noe må gjøres. Status quo er ikke godt nok. Hva ville verden vært uten slike?

En ting er i all fall sikkert; mange mennesker i desperat nød og fortvilelse ville vært overlatt til seg selv. De som ikke evner å tale sin egen sak. De som ikke våger. De som ingen vil hjelpe, fordi det verken gir dem fortjeneste eller status å gjøre det.

Vi som er kristne har både et ansvar og en unik mulighet til å støtte de mange sivilsamfunnsaktørene som taler for de stemmeløse. Dignis medlemsorganisasjoner arbeider i verdens trangeste korridorer og dystreste hjørner. Der møter de disse ildsjelene, slike som Matrika, og støtter dem i deres kamp mot urettferdighet. De banker på dører sammen med dem, ringer, skriver og jobber tålmodig for å fortelle myndigheter og makthavere at verdens fattige og sårbare fortjener bedre! 

Gå til innlegget

Vår tradisjonsrike frihet til å engasjere oss i misjon og kristent arbeid har formet landet vårt. Det er en frihet vi må hjelpe andre å tilkjempe seg. Samtidig må vi vokte oss for ikke å miste den selv.

Hjemme på nattbordet har jeg for tiden Sigbjørn Ravnåsens bok om Hans Nielsen Hauge. Det er en fasinerende beretning. I tillegg til å være den omvandrende predikanten med strikkepinnene og en nytenkende gründer, var Hauge en av sin tids viktigste bidragsytere i å bygge «sivilsamfunnet».

Dette er kanskje ikke et veldig catchy ord, men i min bransje brukes det mye. Når noen spør meg hva som er viktig for Digni og våre medlemsorganisasjoner, er dette ofte noe jeg trekker frem: «Vi styrker sivilsamfunnet».

Deg og meg
Og her må jeg presisere at «sivilsamfunnet» ikke en motsats til «politiet» eller «militæret», som enkelte kan finne på å tro. Det er betegnelsen på alt vi driver med av frivillige aktiviteter, deltakelse i klubber, organisasjoner og foreninger, som ikke er drevet av staten.

Det er deg og meg når vi engasjerer oss i ungenes fotballag, i misjonsgruppen eller bedehusstyret. Og vi tenker kanskje ikke over det der vi står og steiker vafler til inntekt for skolekorpset eller selger lodd for Frikirken, men vårt engasjement er helt nødvendig for demokratiet vårt. Et fritt og levende sivilsamfunn balanserer statsmakten og viser de som styrer hva ulike grupper i samfunnet mener og vil. Uten det, utfordres demokratiet.

Et folk i bevegelse
På Hans Nielsen Hauges tid var Danmark-Norge et autoritetsstyrt land med store sosiale forskjeller. Det var blant annet forbudt for ulærte mennesker å holde kristne møter. Hauge brøyt loven og bidro til at vanlige mennesker begynte å organisere seg på nye måter, engasjere seg i samfunnsliv og kritisere makthaverne.

Utover 1800-tallet vokste så de store folkebevegelsene frem, slik som arbeiderbevegelsen, avholdsbevegelsen og misjonsbevegelsen. Enkeltmennesker innså at de sammen var sterke nok til stå opp mot staten og få gjennomslag for sine kampsaker, være seg arbeidernes rettigheter eller viktigheten av å bringe Guds ord til de unådde. Mange av Dignis medlemsorganisasjoner, deriblant NMS, NLM og det som siden ble Normisjon vokste frem på denne tiden, og gav kristen-folket viktige stemmer i det norske samfunnet.


Frihet under press
Når jeg sier at Digni bidrar til å «styrke sivilsamfunnet» i fattige land, er det ikke alle som skjønner hva jeg mener. Men det er noe av det viktigste vi gjør. Våre medlemsorganisasjoner er en slags «Hans Nielsen Hauger», som hjelper folk til å organisere seg, formulere egne behov og kjempe sin egen sak overfor myndighetene. 

Og dette arbeidet har ikke blitt mindre viktig de senere årene. Like før julen 2018 presenterte paraplyorganisasjonen Civicus rapporten «People Power Under Attack», som konkluderer med at sivilsamfunnet trues i hele 111 av verdens 196 land. I stor grad handler det om at man beveger seg bort fra idealet om demokrati og deltakelse, og at makthavere undertrykker og begrenser ytinger de ikke liker.

Også hos oss.
Her i Norge trues sivilsamfunnet av andre krefter. Som Håkon Lorenzen påpeker i sin bok «Moraldannende kretsløp», har staten i stor grad overtatt oppgaver som tidligere ble utført av sivilsamfunnet. I misjon- og bistandssammenheng handler det om at det sivile engasjementet gradvis har blitt profesjonalisert, andelen statlige midler har økt og med dem også føringer for bruk og prioriteringer. Om misjon og bistand ender opp som redskaper for staten, er vi ikke lenger frie. 

En annen trussel er at samfunnet har blitt mer individualistisk. I stedet for å engasjere seg for de store, felles sakene, spør man i større grad hva man selv får ut av å engasjere seg. Man vegrer seg for å ta på seg ansvar eller forplikte seg, man vil heller kjøpe seg fri fra dugnaden enn å klippe hekken en fredag etter jobb.


Kjemp for kampen
Dette er skumlere enn det høres ut. Om vi slutter å engasjere oss, enten fordi vi tror staten ordner opp eller fordi vi har nok med vårt eget, mister vi denne uvurderlige motvekten til det offentlige. Min oppfordring er derfor at vi må være oss bevisst den makt som ligger i engasjementet vårt

Delta i organisasjonene. Bli fadder. Jobb frivillig. Støtt opp under sivilsamfunnet her i Norge og hjelp oss å bygge sivilsamfunnet i andre land. Kanskje vil det komme nye, felles kampsaker i fremtiden. Når jeg ser ungdom som streiker i gatene for miljøsaken, tenker jeg at de kanskje finnes allerede. Men vi må også kjempe for denne retten til å organisere oss - og for sivilsamfunnet.

Gå til innlegget

Metoo er ikke Hollywood

Publisert 2 måneder siden

Her i vesten har metoo-kampanjen skylt innover filmsett, redaksjoner og dansegulv - men vi trenger å ta et oppgjør med overgrep og krenkelser også der hvor dette oppfattes som et «Hollywood-fenomen».

Vi som samarbeider med grasrotbevegelser i fattige land over hele verden har et spesielt ansvar for å ta et oppgjør med hvordan først og fremst kvinner, men også menn, blir utsatt for maktmisbruk, overgrep og ulike former for krenkelser. Dignis 20 medlemmer er alle kristne organisasjoner og kirker, som igjen samarbeider med kirkesamfunn og religiøse aktører. Vi tror at nettopp disse miljøene har en unik mulighet til å bidra til å skape sitt eget metoo- oppgjør i Sør.

Kom ikke til alle
Tidligere denne uken skreiv de tre 14-åringene Ella Fyhn, Ellisiv Aure og Ea Baklund et modig innlegg til Aftenposten der de forteller hvilke vulgære og nedsettende holdninger de og andre jenter blir utsatt for. «Metoo kom aldri til skolegården», skriver de. Det er et tankekors. Mens resten av samfunnet diskuterte metoo, mens varslere sto frem og mektige menn måtte gå, var det ingen som ryddet opp der disse jentene tilbringer dagene sine – på skolen.

Ikke alle bruker hasjtags
Det er en påminnelse om at ikke alle var en del av metoo-bevegelsen. Bare tenk på hvordan dette begynte: Metoo ble først en big deal da skuespiller Alyssa Milano skreiv det med en hashtag på twitter i oktober 2017, og oppfordret andre til å gjøre det samme. Slik spredte seg i sosiale medier; oppdateringer, kommentarer, likes og delinger. Men ikke alle mennesker har det samme forholdet til sosiale medier som vi har i Norge og i vesten. Ikke alle bruker hasjtags. Og ikke minst; ikke alle har samme rettsvern og kulturell aksept å støtte seg på.

En Hollywood-greie
Metoo kom ikke til skolegården. Den kom heller ikke til hele det globale Sør. Da en av våre seniorrådgivere deltok under et møte med partnerorganisasjoner i India, fikk hun hun høre at metoo var en «Hollywood-greie», noe som tilhørte USA og vesten. Skuespillere og kjendiser. Det var ikke noe som hadde fått konsekvenser i andre sektorer eller blant den fattigste delen av befolkningen. Vårt inntrykk er at slike holdninger går igjen i mange av de landene Dignis medlemsorganisasjoner jobber. Og det er forståelig.

Varsling uten sikkerhetsnett
I de fleste fattige land har nemlig ofrene ofte helt andre muligheter og vilkår enn vi har i vår del av verden. Ville Milano skrevet det samme om hun levde i et land uten rettsikkerhet? Ville noen av oss turt å varsle mot en arbeidsgiver, dersom vi ikke hadde fagforeninger, lokalsamfunn eller en presse som kunne ta vårt parti? Eller økonomiske støtteordninger? Mange steder er også de asymmetriske maktforholdene så enorme, sammenlignet med hva vi er vant til her i Norge, at det er vanskelig å forestille seg hvor uoverkommelig det må være for en ung kvinne å varsle mot en mektig mann.


Når «overgrep» er «utroskap»
En annet hinder er at det i en del kulturer er et enormt stigma knyttet til det å ha blitt utsatt for overgrep. Enkelte steder finnes det ikke en gang ord for dette. Det nærmeste man kommer er «utroskap». Kvinner risikerer å miste familiens og lokalsamfunnets støtte om hun står frem. Bare tenk på de mange kvinnene som har opplevd dette i krig og som en følge av det ikke får lov til å vende tilbake til landsbyen sin.

Hvem skal si det?
Av og til hjelper det å se det for seg: En kvinne har blitt utsatt for overgrep. Mannen hennes vil ikke ha noe mer med henne å gjøre. Hvem er i posisjon til å fortelle ham at hun ikke har gjort noe galt, at hun ikke er «uren» eller «syndig»? Vi tror det er den lokale presten. I en verden hvor over 80 prosent anser seg som religiøse, er de religiøse ledere viktige som holdningsbærere og en nøkkel til å bekjempe stigma og bryte tabuene rundt overgrep og krenkelser. Derfor er det viktig at vi som jobber med kristne organisasjoner, foreninger og kirkesamfunn over hele verden tar tak i denne problematikken.


Pilot-prosjekt
Digni er i startfasen av et prosjekt, hvor målet er å skape verktøy og språk, som gjør det mulig å jobbe med denne tematikken sammen med partnere i Sør. Vi skal jobbe med krenkelses-problematikken i to spor, et i forbindelse med lederutvikling og holdningsarbeid og et organisatorisk spor som handler om å bygge systemer, som etiske retningslinjer og varslingskanaler.


Må jobbe videre
Som kristne organisasjoner, foreninger og kirkesamfunn over hele verden er vi forpliktet til å stå sammen med de svakeste og sørge for å tak i denne problematikken. Både Digni, våre medlemsorganisasjoner og andre som arbeider utenfor landegrensene, har et ansvar for at ikke kampen mot overgrep og krenkelser stopper opp. Vi må mobilisere sammen med partnerne våre for å hindre at metoo forblir et vestlig fenomen.

Skrevet av generalsekretær i Digni, Hjalmar Bø og assisterende generalsekretær Elizabeth Walmann

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
5 dager siden / 4793 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
16 dager siden / 4732 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
5 dager siden / 2500 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
21 dager siden / 2294 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
19 dager siden / 1776 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
6 dager siden / 1710 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
18 dager siden / 1499 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
11 dager siden / 1331 visninger
Taper-gutta
av
Vårt Land
10 dager siden / 1288 visninger
Kristne som lar seg bruke
av
Vårt Land
6 dager siden / 1118 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere