Hjalmar Bø

Alder: 50
  RSS

Om Hjalmar

Jeg jobber som generalsekretær i Digni - en paraplyorganisasjon for 20 misjonsorganisasjoner og kirkesamfunn. Årlig fordeler vi 186 millioner kroner fra Norad på over 100 utviklingsprosjekter i det globale Sør.

Følgere

Ingen skal utelates

Publisert 7 dager siden

Vi går nå inn i et nytt tiår. Avisen Dagens Perspektiv skriver om en verden som preges av klimakrise, geopolitisk ustabilitet, Brexit, sosial uro og massemigrasjon. Er det de mørke skyene på himmelen som vil prege tiåret – eller er det håp og muligheter?

Jeg husker usikkerheten som preget oss når vi gikk inn i år 2000. Da feiret jeg nyttår i en liten landsby i sørvest-Kina. Også der lurte folk på hva et nytt årtusen innebar. Et nytt tiår oppleves nok mindre dramatisk, men det gjør at vi tenker litt ekstra på hva dette nye tiåret vil bringe.

I 2000 vedtok FN-landene åtte tusenårsmål som alle skulle jobber ette. I 2015 gjorde vi opp status for disse. Antall mennesker som lever i ekstrem fattigdom ble mer enn halvert fra 1990. Flere barn overlevde og fikk vokse opp. Flere fikk gå på skole. Og langt flere fikk tilgang på drikkevann.

Men ikke alt har gått riktig vei. I landenes iver etter å nå tusenårsmålene ble mange hjulpet, men noen grupper har blitt forsømt og har ikke fått del i utviklingen. Det gjelder de mange med nedsatt funksjonsevne, flyktninger, religiøse minoriteter, jenter, urfolk, og de aller fattigste som av ulike grunner lever i vanskelige kår. Derfor er det viktig å hjelpe nettopp disse menneskene gjennom de nye globale bærekraftmålene frem mot 2030, som alle FNs land har sluttet seg til. Det er 17 bærekraftmål som blant annet handler om å utrydde fattigdom (1) og sult (2), om god helse for alle (3), rett til utdanning (4), rent vann og toaletter (6) og mindre ulikhet (10).

«Leave no one behind» er et viktig overordnet prinsipp for bærekraftsmålene – «ingen skal etterlates». Alle mennesker fortjener å bli sett og få den hjelpen de har behov for. Misjonsorganisasjonene og kirkesamfunnene som er medlem i Digni har gode resultater å vise til. Av de 750.000 menneskene som har fått direkte hjelp gjennom våre prosjekter i perioden 2012-17, har 14.800 med nedsatt funksjonsevne blitt hjulpet, noe blant andre HimalPartner, Misjonsalliansen og NLM jobber mye med. Det gjør meg oppløftet å se at bistand nytter. Dette motiverer til videre arbeid med å redusere ulikhetene i verden.

En av de store utfordringene i dette tiåret er de store klimaendringene som vi ser i verden. Noen vil gjerne bagatellisere disse og sier at det er naturlige sykluser. Våre partnere i sør melder om helt reelle klimaendringer som påvirker de i hverdagen. Det fikk jeg se med egne øyne når jeg var på reise i Vietnam og Kambodsja nylig. Bøndene kan ikke dyrke det samme lenger fordi klimatiske forhold endrer seg. Avlinger ødelegges av at havnivået stiger og dermed fører til et for høyt saltnivå i jorda. Andre steder et det kombinasjonen av ekstrem tørke og massiv nedbør som jorda ikke greier å ta til seg, eller det er avskogingen. Jordbruket lider, jobber forsvinner, forskjellene mellom by og land øker. Det gir press på skole og utdanning, og fattige land blir hengende etter. Dette fører igjen til at folk beveger seg over landegrensene og flykter for et bedre liv.

Klimaendringene går hardest ut over de som har minst. Selv om vi ser utslag av klimaendringene her i landet også, som mer ekstremvær, jordras og flommer, er det ikke vi som rammes hardest. Vi i Norge har ressurser til å håndtere klimaendringene. De fattige i sør rammes hardest. Afrika sør for Sahara er særlig utsatt. Det er kanskje de landområdene i verden som henger mest etter når det gjelder utvikling også.

Samtidig ser vi en stor kirkevekst i sør og mange av våre partnere opplever vekst. Der misjonsorganisasjonen fra nord tidligere var de som kom som «de store hjelperne», ser vi nå at kirkene vokser mest i sør. Dette er land hvor Dignis medlemmer virker og har mye å bidra gjennom gode partnere i områder som har stort behov for bistand. Et eksempel er Mekane Yesus-kirken i Etiopia. De bruker bærekraftsmålene aktivt i arbeidet. De ser at det å jobbe etter disse målene, er riktig vei å gå for å hjelpe mennesker ut av fattigdom.

Resultatene fra tusenårsmålene viser at det nytter. Nå går vi inn i et nytt tiår, og selv om det er skyer på horisonten, er det grunn til håp og tro på at det er mulig å nå de globale bærekraftsmålene. Da er utfordringen for tiåret 2020-30 gitt: Ingen skal etterlates!

Gå til innlegget

På tide å løfte blikket

Publisert 5 måneder siden

Lokale valg kan få globale konsekvenser. Og det er du som skal stemme.

Det er snart lokalvalg. På vei til jobb passerer jeg stands hvor smilende utsendinger fra forskjellige partier deler ut brosjyrer, roser, kaffe og drops. De vil at jeg skal stemme deres folk inn til fylkesting og kommunestyrer. 

«Hva er viktig for deg?» spør de.

Våre valg får konsekvenser

Det er lett å bli nærsynt i lokalvalg. Man kan se seg mett på sine egne små knauser og gresstuster, og glemme at det finnes fjell og daler bortenfor våre. Det lett å glemme at vår lille haug ikke er løsrevet fra resten av landskapet, men en del av det. 

I en verden hvor 7,7 milliarder menneskers liv stadig knyttes tettere gjennom politiske, økonomiske og kulturelle strømninger, får avgjørelser vi tar her i Norge konsekvenserfor mennesker også andre steder i verden.

Stolt av Norges bistandsinnsats

Tenk bare på hvilken betydning norsk bistandspolitikk har hatt på mennesker i Afrika, Asia og Sør-Amerika. Vår beslutning om å løfte blikket og årliginvestere 1 prosent av nasjonalinntekten i bistands- og utviklinghar bidratt til at færre mennesker lever i fattigdom, færre blir diskriminert eller utnyttet, flere har god helse, utdannelse, jobb og engasjerer seg i sine lokalsamfunn. Bare for å nevne noe. 

Vi i Digni mottar hvert år 186 millionerkroner fra staten, som fordeles på våre 20 medlemsorganisasjoner. Resultatrapporter og evalueringer vitner om at disse skaper fundamentale endringer i marginaliserte menneskers liv.

Og det muliggjøres fordi Stortinget har bestemt at det er viktig for oss, for Norge som nasjon, å bruke ressurser på dette. Det gjør meg stolt av politikerne våre! Jeg vet at det er få som snakker om bistand og utvikling i en lokalvalkamp, men selv nå må det være lov til å ønske seg politikere som løfter blikket. 

Politikere som ser viktigheten av misjons- og utviklingsarbeidet, og gir sivilsamfunnet, organisasjoner og menigheter, armslag til å drive sitt viktige arbeid.

Fremtiden vil kreve mer

Vi trenger slike – fra alle partier– også i fremtiden. I alle fall om vi skal nå de internasjonale bærekraftsmålene Norge har forpliktet seg på. « Leave no one behind», sier FN. Ingen skal bli glemt eller utelatt under implementeringen av 2030-agendaen. 

For å klare det må vi gå enda tyngre inn i de aller fattigste og mest problemfylte områdende i verden. Kanskje må Dignis medlemsorganisasjoner; NMS, NLM, Normisjon, Pinsemisjonenog alle de andre, jobbe på en annen måte enn før. Ta større risiko. Det vil kreve mer.

Dignis medlemmer er i en unik posisjon. De er alle kristne organisasjoner, som samarbeider med kirker og menigheter i Sør. Og som KrFs utviklingsminister Dag-Inge Ulstein nylig uttalte til Dagen, så er disse ofte de eneste fungerende strukturene i flere av de fattigste områdene i verden. Det gjør at vi har en helt spesiell mulighet og et helt spesielt ansvar, for å nå dem.

De riktige politikerne

Vi er glade for at staten støtter oss økonomisk. Vi er glade for 1-prosenten av nasjonalinntekten. Men penger er ikke alt. Den siste tiden har det pågått en debatt om regelverketfor bistandsarbeid, blant annet statens «nulltoleranse for økonomisk mislighold», som det heter. Vi er alle enige om at korrupsjon og økonomisk mislighold er uakseptabelt, men det er også bred enighet om at dagens regelverk er for strengt og ikke fungerer slik det var ment.

Slikt kan politikere gjøre noe med. Hvis de vil. Og hvis de får folkets oppslutning. Selv om bistands- og utviklingsspørsmål ikke engasjerer på samme måte som diskusjoner om hva det vil koste å kjøre bil til jobben, får de langt større konsekvenser for langt flere mennesker enn det bomstasjoner gjør. Det vil man oppdage om man løfter blikket. 

Derfor ønsker jeg meg politikere som evner nettopp det, både nå til kommunestyrer og fylkesting, og om to år til Stortinget.

Dignis medlemsorganisasjoner jobber på ulikt vis for å styrke sivilsamfunn i fattige land. Slik kan marginaliserte mennesker få mulighet til å bestemme over sine egne liv, til å engasjere seg i sine lokalmiljøer og velge sine egne ledere. Det bør vi også gjøre. Dette er en rett og et gode, som mange andre kjemper for og lengter etter. 

Vi kan bestemme hva slags politikere vi vil ha.Det er opp til meg, der jeg rusler forbi valg-stands på vei til jobb. Og det er opp til deg. 

Våg å løfte blikket!

Gå til innlegget

En mer pragmatisk tilnærming, Ulstein?

Publisert 7 måneder siden

Det har i lengre tid vært lovet en evaluering av antikorrupsjonsarbeidet, inkludert den rigide nulltoleransen for økonomisk mislighold. Vi håper den vil resultere i en mer pragmatisk tilnærming til korrupsjonsarbeidet.

28. mai lanserte OECDs utviklingskomite (DAC) sin rapport etter å ha gjennomgått og vurdert Norges utviklingspolitikk. Komiteens formann Susanna Moorehead meldte at Norge hadde bestått eksamen, og Bistandsaktuelt kunngjorde at Norge fikk toppkarakterer for et generøst bistandsbudsjett og støtte til de minst utviklede landene. Det ble også fremhevet at støtten til sivilsamfunnet er bedre enn i mange andre andre OECD-land.

Utfordret Ulstein på pragmatikk
Ved rapportlansering utfordret likevel sivilsamfunnet og OECD Norge til å ha en mer pragmatisk tilnærming til antikorrupsjonsarbeidet. Utviklingsminister Dag Inge Ulstein mottok rapporten fra OECD og deltok i samtalen. Ministeren uttrykte at det var viktig med en samtale videre om dette. Det er en god begynnelse, men vi håper at det også vil resultere i at man får en mer pragmatisk tilnærming enn vi har i dag.

Nulltoleranseproblemet
I dag er tilnærmingen «nulltoleranse». Hver eneste krone staten gir til bistandsprosjekter skal kunne gjøres rede for. Hvis ikke må de betales tilbake. Dette prinsippet kom for alvor inn i bistandsforvaltningen for drøyt 10 år siden. Og det høres kanskje fornuftig ut, men i praksis er det som Dagrun Eriksen skriver i Klassekampen torsdag 28.06: «Om så bare 200 kroner forsvinner fra et millionprosjekt i Afrika, må det rapporteres til Norad. En granskning settes i gang, midler fryses og i verste fall stanses hele prosjektet på ubestemt tid. Og det behøver ikke en gang å skyldes korrupsjon. Det kan være en kvittering som er forsvunnet, en reiseregning som mangler.»

Evaluering på vei
I lengre tid har det vært varslet en evaluering som vil se på antikorrupsjon som tverrgående hensyn i norsk utviklingspolitikk. Evalueringen er omfattende og skal både se på antikorrupsjon som tverrgående hensyn i norsk utviklingspolitikk, og i form av mer spesifikke antikorrupsjonstiltak. 

I utgangspunktet er nulltoleranseproblematikken en del av dette, men vi frykter at den kommer til å drukne i de store spørsmålene. Derfor håper vi at utviklingsministeren vil huske samtalen fra 28. mai og se til at man tar en grundig gjennomgang av dagens praksis. Den trenger å evalueres, for den oppleves både rigid og urettferdig.

Mer skjønn
Vi i Digni representerer 20 misjonsorganisasjoner og kirkesamfunn, som mottar bistandsmidler fra Norad. Vi er takknemlige for at Dagrun Eriksen løfter frem noen av de problematiske sidene ved nulltoleranse-politikken. 

Og vi støtter hennes anbefalinger om at bistandsforvaltningen må bruker mer skjønn i saker som omhandler økonomisk mislighold, at man må ha en gradering av konsekvenser og at staten må ha en større vilje til å dele risikoen med organisasjonene når de ønsker at man skal jobbe i de fattigste og mest korrupsjonsutsatte områder som finnes.

Derfor trenger vi evaluering
Alt dette synes fornuftig. Men aller først trenger vi en grundig, faktabasert evaluering av nulltoleranse-politikken. Det finnes mange anekdotiske bevis på at dagens ordning ikke fungerer. Det er ikke tvil om at bistandsorganisasjoner opplever ordningen som altfor rigid og lite hensiktsmessig. Noe må gjøres. Men for å unngå at man bytter ut et lite hensiktsmessig regelverk med et annet, må vi vite hva som fungerer og ikke fungerer med dagens ordning.

Håper på endring
Vi forventer at nulltoleranseprinsippet blir en del av evalueringen. Vi håper at det ikke blir en evaluering som bare blir liggende i en skuff, men som fører til en endring hvor vi kan bruke mer ressurser på å bekjempe korrupsjon.

Gå til innlegget

En mot alle

Publisert 9 måneder siden

Historien om hvordan én mann satte psykisk helse på dagsorden for en hel nasjon, er en påminnelse om hvor viktige de ikke-statlige kreftene er. De kan føre kamper som ellers ikke ville blitt kjempet - og vinne.

I flere år måtte Matrika Devkota banke på dører og kreve å få snakke med makthavere og media, før han nådde gjennom med budskapet sitt: Myndighetenes innsats for psykisk syke var for dårlig.  De fortjente bedre!

Like før påske besøkte Matrika Dignis kontorer i Norge. Han har et nært samarbeid med Himalpartner, som er en av våre medlemsorganisasjoner, og han mottar Norad-støtte til arbeidet sitt gjennom oss. Matrika er en smilende fyr. Han snakker engasjert. Det er vanskelig å forestille seg at denne gløden en gang slukket og var borte i nesten 10 år.  

Som tenåring opplevde Matrika å bli alvorlig deprimert. Han orket ikke å gå på skole, orket ikke en gang så mye som å bruke penn og papir. Hjemme lå han, med moren som det eneste kontaktpunktet til omverdenen. Til slutt forsøkte han å ta sitt eget liv. 72 timer etterpå våknet han opp på et sykehus.

Han fikk hjelp, men det gikk mange år før Matrika ble seg selv igjen.  Da han omsider klarte å fungere normalt, var han fast bestemt på å hjelpe andre med psykiske lidelser. Det var en stor oppgave å påta seg.

Nepal er et land med 29 millioner innbyggere, men med svært få psykiatere og psykologer. Dessuten er det mange myter og fordommer knyttet til psykisk helse. På landsbygda mistolker mange det som besettelser, og lidende mennesker bli diskriminert og isolert, ja, i noen tilfeller til og med stengt inne i bur eller lenket til trær.

Da Matrika først begynte arbeidet sitt, tok det ham seks år å i det hele tatt finne myndighetenes plan for mental helse. Dokumentet var i elendig forfatning og tiltakene i det var aldri blitt implementert. Men Matrika gav seg ikke. Han fortsatte å banke på dører, snakket med makthavere og media, stilte krav. Og han startet en organisasjon, Koshish, for å hjelpe mennesker med psykiske lidelser.

I dag kommer myndighetene til Matrika og kollegaene hans for å få hjelp til hvordan de kan gjøre noe for psykisk syke. De spør ham om hvordan de kan gjøre det han har gjort .

Matrikas historie viser hvordan enkeltpersoner, foreninger og organisasjoner – vanlige folk, altså – kan organisere seg og fremme sine interesser overfor makthaverne. De – og vi – kan organisere oss og kreve å bli sett og hørt. Det er dette frivillige engasjementet vi kaller sivilsamfunnet. Det er et supplement og en nødvendig korreksjon til staten i ethvert fungerende demokrati.

Matrika er ikke alene. Rundt om i verden finnes det mange som ham: Enkeltmennesker og organisasjoner som utfordrer systemer og strukturer, og myndiggjør svake grupper.  Bare tenk på de unge jentene i Afganistan, som gjennom Ungdom i Oppdrag utdanner seg til lærere i landsbyene sine. Eller kvinnene i Kenya som med støtte fra Pinsemisjonen organiserer spare-grupper og øker sin økonomiske og sosiale status. De krever å bli tatt på alvor. De tvinger myndigheter og samfunn til å se dem og høre dem.

Jeg kunne nevnt flere. Når jeg blar gjennom Dignis resultatrapport for forrige prosjektperiode, fra 2013 til 2017, lyser de mot meg på hver eneste side: Enkeltmennesker, foreninger, grupper, kirker og organisasjoner. 142 A4-sider av ildsjeler, aktivister, grensesprengere og banebrytere. De utgjør sivilsamfunnet i landene hvor de bor.

De gjør som Matrika: Banker på dører, ringer, skriver og arbeider for å fortelle myndighetene at noe må gjøres. Status quo er ikke godt nok. Hva ville verden vært uten slike?

En ting er i all fall sikkert; mange mennesker i desperat nød og fortvilelse ville vært overlatt til seg selv. De som ikke evner å tale sin egen sak. De som ikke våger. De som ingen vil hjelpe, fordi det verken gir dem fortjeneste eller status å gjøre det.

Vi som er kristne har både et ansvar og en unik mulighet til å støtte de mange sivilsamfunnsaktørene som taler for de stemmeløse. Dignis medlemsorganisasjoner arbeider i verdens trangeste korridorer og dystreste hjørner. Der møter de disse ildsjelene, slike som Matrika, og støtter dem i deres kamp mot urettferdighet. De banker på dører sammen med dem, ringer, skriver og jobber tålmodig for å fortelle myndigheter og makthavere at verdens fattige og sårbare fortjener bedre! 

Gå til innlegget

Vår tradisjonsrike frihet til å engasjere oss i misjon og kristent arbeid har formet landet vårt. Det er en frihet vi må hjelpe andre å tilkjempe seg. Samtidig må vi vokte oss for ikke å miste den selv.

Hjemme på nattbordet har jeg for tiden Sigbjørn Ravnåsens bok om Hans Nielsen Hauge. Det er en fasinerende beretning. I tillegg til å være den omvandrende predikanten med strikkepinnene og en nytenkende gründer, var Hauge en av sin tids viktigste bidragsytere i å bygge «sivilsamfunnet».

Dette er kanskje ikke et veldig catchy ord, men i min bransje brukes det mye. Når noen spør meg hva som er viktig for Digni og våre medlemsorganisasjoner, er dette ofte noe jeg trekker frem: «Vi styrker sivilsamfunnet».

Deg og meg
Og her må jeg presisere at «sivilsamfunnet» ikke en motsats til «politiet» eller «militæret», som enkelte kan finne på å tro. Det er betegnelsen på alt vi driver med av frivillige aktiviteter, deltakelse i klubber, organisasjoner og foreninger, som ikke er drevet av staten.

Det er deg og meg når vi engasjerer oss i ungenes fotballag, i misjonsgruppen eller bedehusstyret. Og vi tenker kanskje ikke over det der vi står og steiker vafler til inntekt for skolekorpset eller selger lodd for Frikirken, men vårt engasjement er helt nødvendig for demokratiet vårt. Et fritt og levende sivilsamfunn balanserer statsmakten og viser de som styrer hva ulike grupper i samfunnet mener og vil. Uten det, utfordres demokratiet.

Et folk i bevegelse
På Hans Nielsen Hauges tid var Danmark-Norge et autoritetsstyrt land med store sosiale forskjeller. Det var blant annet forbudt for ulærte mennesker å holde kristne møter. Hauge brøyt loven og bidro til at vanlige mennesker begynte å organisere seg på nye måter, engasjere seg i samfunnsliv og kritisere makthaverne.

Utover 1800-tallet vokste så de store folkebevegelsene frem, slik som arbeiderbevegelsen, avholdsbevegelsen og misjonsbevegelsen. Enkeltmennesker innså at de sammen var sterke nok til stå opp mot staten og få gjennomslag for sine kampsaker, være seg arbeidernes rettigheter eller viktigheten av å bringe Guds ord til de unådde. Mange av Dignis medlemsorganisasjoner, deriblant NMS, NLM og det som siden ble Normisjon vokste frem på denne tiden, og gav kristen-folket viktige stemmer i det norske samfunnet.


Frihet under press
Når jeg sier at Digni bidrar til å «styrke sivilsamfunnet» i fattige land, er det ikke alle som skjønner hva jeg mener. Men det er noe av det viktigste vi gjør. Våre medlemsorganisasjoner er en slags «Hans Nielsen Hauger», som hjelper folk til å organisere seg, formulere egne behov og kjempe sin egen sak overfor myndighetene. 

Og dette arbeidet har ikke blitt mindre viktig de senere årene. Like før julen 2018 presenterte paraplyorganisasjonen Civicus rapporten «People Power Under Attack», som konkluderer med at sivilsamfunnet trues i hele 111 av verdens 196 land. I stor grad handler det om at man beveger seg bort fra idealet om demokrati og deltakelse, og at makthavere undertrykker og begrenser ytinger de ikke liker.

Også hos oss.
Her i Norge trues sivilsamfunnet av andre krefter. Som Håkon Lorenzen påpeker i sin bok «Moraldannende kretsløp», har staten i stor grad overtatt oppgaver som tidligere ble utført av sivilsamfunnet. I misjon- og bistandssammenheng handler det om at det sivile engasjementet gradvis har blitt profesjonalisert, andelen statlige midler har økt og med dem også føringer for bruk og prioriteringer. Om misjon og bistand ender opp som redskaper for staten, er vi ikke lenger frie. 

En annen trussel er at samfunnet har blitt mer individualistisk. I stedet for å engasjere seg for de store, felles sakene, spør man i større grad hva man selv får ut av å engasjere seg. Man vegrer seg for å ta på seg ansvar eller forplikte seg, man vil heller kjøpe seg fri fra dugnaden enn å klippe hekken en fredag etter jobb.


Kjemp for kampen
Dette er skumlere enn det høres ut. Om vi slutter å engasjere oss, enten fordi vi tror staten ordner opp eller fordi vi har nok med vårt eget, mister vi denne uvurderlige motvekten til det offentlige. Min oppfordring er derfor at vi må være oss bevisst den makt som ligger i engasjementet vårt

Delta i organisasjonene. Bli fadder. Jobb frivillig. Støtt opp under sivilsamfunnet her i Norge og hjelp oss å bygge sivilsamfunnet i andre land. Kanskje vil det komme nye, felles kampsaker i fremtiden. Når jeg ser ungdom som streiker i gatene for miljøsaken, tenker jeg at de kanskje finnes allerede. Men vi må også kjempe for denne retten til å organisere oss - og for sivilsamfunnet.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Juleangst og julelettelse
av
Aud Irene Svartvasmo
25 dager siden / 1681 visninger
Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
4 dager siden / 1580 visninger
Hva Ari Behn åpenbart gikk glipp av
av
Leif Knutsen
24 dager siden / 1178 visninger
Min drøm for 2020
av
Ragnhild Mestad
21 dager siden / 1152 visninger
White Christmas
av
Hilde Løvdal Stephens
rundt 1 måned siden / 1075 visninger
Storpolitikk i religionens vold
av
Ingrid Vik
14 dager siden / 822 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
rundt 2 måneder siden / 802 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere