Hjalmar Bø

Alder: 51
  RSS

Om Hjalmar

Jeg jobber som generalsekretær i Digni - en paraplyorganisasjon for 20 misjonsorganisasjoner og kirkesamfunn. Årlig fordeler vi 186 millioner kroner fra Norad på over 100 utviklingsprosjekter i det globale Sør.

Følgere

Verdivalg i korona- og klimakrise

Publisert 5 måneder siden

Hverdagen er på vei tilbake i Norge, selv om vi på langt nær er ferdig med koronakrisen. Ett positivt utslag av koronatiltakene er at klimagassutslippene har gått ned over hele verden. Hva som skjer på klimaområdet når samfunnet åpner opp igjen, vil vise på hvilken måte koronakrisen har påvirket klimakrisen og om hverdagen vår er endret.

Folk lengter tilbake til det vanlige og trivielle, til det vi kaller hverdagen. Selv elsker jeg mandager og synes at hverdagene er livet. Krisen har senket tempoet. Vi har fått mer tid til familien. Hjemmekontor og å være tettere på barna har gitt en annen hverdag med andre verdier i fokus. Digitalisering gjør at mer hjemmekontor kan fungere for mange i arbeidslivet. Ønsker vi oss tilbake til hverdagen akkurat slik den var? Vil vi tilbake til en verden slik den var før 12. mars? Kriser gir mulighet til endring, og de gir mulighet for å stake ut en ny kurs.

En ny kurs må til for at vi skal nå de globale bærekraftmålene innen 2030. Den overordnede målsettingen for bærekraftsmålene er at ingen skal utelates. Allerede det første året av dette viktige tiåret, rammer koronakrisen oss. Hvordan vil det påvirke arbeidet med å redusere ulikhetene i verden?

Koronatiltakene er et verdivalg, har KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad sagt. Hvis vi skal oppnå målsettingen i bærekraftsmålene om at ‘ingen skal utelates’, må vi tilpasse samfunnet til de som trenger det mest. I denne krisen har norske myndigheter tatt en beslutning om å stenge ned samfunnet og begrense spredningen av viruset nettopp av hensyn til eldre, til de om har underliggende sykdommer og de som er særlig utsatte. Det er solidaritet i praksis og gjenspeiler et samfunn som har tatt et verdivalg om at ingen skal utelates.


Det er også et verdivalg å ta klimakrisen på alvor. Det er en krise vi hadde før koronaen, og som vil være like stor etter koronaen. Rapporter viser at forurensningen globalt har falt dramatisk de siste månedene på grunn av nedstengningene i mange land. Nå rapporteres det at i enkelte steder i Kina er forurensningen tilbake og faktisk høyere enn før korona. En rekke sivilsamfunnsorganisasjoner sendte for noen uker siden brev til regjeringen og tok opp frykten for at koronakrisen overskygger andre krisen, og spesielt klimakrisen. Selv om vi i en tid har måttet senke produksjonen, kutte utslippsdrivende reising og redusere forbruket, bør ikke tiden nå brukes til å akselerere klimagassutslippene igjen. Samtidig som vi tar hverdagen tilbake, bør vi nå bygge videre på de positive endringene vi har måtte gjøre i møte med pandemien. Koronakrisen har vist at verdens ledere kan ta tøffe valg når situasjonen krever det. Fremover må vi fortsette med å ta krevende beslutninger om vi skal få en bærekraftig hverdag for oss selv og våre barn og barnebarn.

Utfordringen går ikke minst til våre politiske ledere. Dette er krevende tider å være leder, både globalt, nasjonalt og lokalt. Det fattes viktige beslutninger som angår oss alle. Våre ledere står i vanskelige dilemmaer i en krisesituasjon som denne. Skal de ta hensyn til de menneskene som er særlig utsatte? Eller skal de ta hensyn til samfunnet som helhet, økonomien, arbeidsplassene, og alle som er avhengig av at samfunnet går videre? Dette er krevende – og det er samtidig et viktig verdivalg. Det samme er valget om vi skal øke bærekraften i livene våre, og om vi skal overlevere en bærekraftig verden til generasjonene som kommer etter oss. Vi verdsetter alle det samfunnet vi er en del av. Et samfunn som er velfungerende, hvor vi lever i frihet og velstand, med god økonomi og gode tjenester, og hvor vi også har et sikkerhetsnett som tar imot de som faller eller har behov for det. Vi har et ansvar for vår søster og bror, om det er de som lever midt iblant oss her i landet, eller om det er de som lever i den fattige delen av verden.

Vi må fatte verdivalg som har noe å si for veien videre for oss som enkeltpersoner og som samfunn. Som generalsekretær i Digni, en paraplyorganisasjon for misjonsorganisasjoner og kirker som driver bistandsarbeid, ser vi tydelig hvordan klimaendringen slår ut for matproduksjon, menneskers bosted og levekår. I bistand og utvikling er det avgjørende å ta hensyn til de menneskene som trenger det, til de som ikke har samme forutsetninger som vi som bor i et velferdssamfunn. I denne krisen gjelder det mennesker vi kjenner og omgås, men som ikke tåler viruset like godt som andre. I koronakrisen og i mange andre kriser, som klimakrisen, gjelder det medmennesker utenfor landets grenser, mennesker vi ikke har det samme forholdet til, men som like fullt fortjener å ikke bli utelatt. Dette er et verdivalg vi som samfunn vil måles på.


De globale bærekraftmålene er mål ikke bare for fattige land. De gjelder like fullt for Norge, for kommuner og lokalsamfunn. Med bærekraftmålene har vi alle blitt ‘utviklingsland’. Vi har et stykke å gå for å leve bærekraftig og klimavennlig i hverdagen. Det er ikke ‘dem’ og ‘oss’ lenger – det er ‘vi’. Og dette ‘vi’ inkluderer hver eneste en. Leave no one behind.

Gå til innlegget

En krise som binder oss sammen

Publisert 7 måneder siden

Det var utbrudd av SARS i Kina i 2003. En ebolaepidemi brøt ut i Vest-Afrika i 2014. Koronaviruset rammer Norge i 2020. Med ett er verden nærmere. Vi er ikke forskånet fra kriser og pandemier. Vil krisen binde oss tettere sammen?

Vi er i en spesiell tid. Norge er stengt ned. Møter og samlinger avlyses. Mange sitter i karantene. Folk vasker hender og holder avstand. Situasjonen er ny for oss, men ikke ukjent i verden. Mine tanker går til våren 2003. Da bodde jeg med familien i Kina. SARS utviklet seg i Cantonområdet og spesielt i Hong Kong. Etter hvert ble det offisielt at Kina hadde SARS. Neste morgen var alle skoler stengt, alle kontorer stengt, det ble innført reiseforbud, og folk ble sendt ut for å desinfisere. Alt stoppet opp, akkurat som vi nå opplever i vårt eget land.

Vår familie ble evakuert til Norge. Vi satt to uker i karantene i et øde hus på et jorde. Den gangen opplevde jeg at vi ble ledd av som tok dette så alvorlig. Saken havnet faktisk i Nytt på Nytt om misjonærer som hadde isolert seg fordi de var redd for å smitte folk med SARS og evangeliet.

Nå kjenner jeg på noen av de samme følelsene. Jeg fikk en ny opplevelse av å sitte i karantene fordi jeg kom hjem fra Liberia rett før utbruddet i Norge. I 2003 skjedde det langt unna. Denne gangen er jeg i Norge og ingen ler av oss som sitter i karantene.

Flere land har vært gjennom dette før. Kina, Macau, Hong Kong og andre land i Asia har hatt flere runder med SARS og svineinfluensa. Vest-Afrika og Kongo har vært rammet av ebola. Da jeg nylig var i Liberia, fikk jeg se hvordan de hadde lært av ebolautbruddet i 2014-16. Tiltak mot smittespredning ble raskt iverksatt. Det ble satt frem vaskemuligheter og håndsprit overalt. Det var febersjekk og håndvask for alle ankomne på flyplassen. Liberia tok grep lenge før Norge. Likevel er jeg veldig bekymret for Afrika og de store flyktningleirene i Midtøsten og sørlige Europa. Her er det lite tilgang til helsehjelp og medisiner. Folk bor tett. Livsviktig informasjon når ikke ut. Mange har allerede helseplager og svakt immunforsvar, og i en del afrikanske land er hiv utbredt. De fleste av landene med Digni-støttede prosjekter, er særlig utsatt. Her kan medlemmenes nettverk og partnere spille en viktig rolle.

I Liberia så vi nettopp hvordan kirkene ble aktivert og bidro med bevisstgjøring, forebygging og diakonal omsorg. Vi var på en gudstjeneste hvor kirken hadde etablert vaskestasjoner og gav tydelige anvisninger om hvordan vi skulle omgå hverandre. Kirkene har bærekraftige strukturer som ofte blir stående når andre institusjoner kollapser. Våre organisasjoner og partnere i sør kan gjøre en forskjell i land med svakt helsevesen og dårlige samfunnsstrukturer.

Mennesker som bor i andre deler av verden har kjent dette på kroppen. Det har påvirket tilværelsen, endret hverdagen, skadet økonomien, skapt usikkerhet om arbeidsplasser, begrenset bevegelsesfriheten, og skapt frykt. Nå opplever vi det. Vi er heldige som har et godt utbygd helsevesen, god økonomi og gode tekniske løsninger. Men hva gjør situasjonen med oss?

Krisen skaper frykt. En frykt som kan føre til mer egoisme. En frykt som kan føre til at vi vil beskytte meg og mitt. Men frykten kan også rettes utover. Vil vi bli mer redde for alt som kommer nærmere oss? Vil frykten for andre mennesker og kulturer øke?

I Ernas viktige tale til folket forrige uke sa hun: «Husk at dette er ikke tiden for ‘jeg’. Dette er tiden for ‘vi’.» Krisen vi nå opplever viser at vi er et stort fellesskap i verden. Dette går rett inn i engasjementet til våre medlemsorganisasjoner og medlemmene i misjonsforeninger og kristne forsamlinger over hele landet. Noe av det som er særegent med oss er nettopp at vi ønsker å løfte mennesker ut av fattigdom, gi helsehjelp, skolegang og støtte til å etablere arbeidsplasser. Vi vil at verden skal preges av demokrati, organisasjonsfrihet og trosfrihet. Vi føler ansvar for vår neste.

Denne krisen er ‘glokal’. Det er et uttrykk for at det lokale henger sammen med det globale. I denne krisen er det viktig at vi tar viktig forhåndsregler lokalt. Samtidig er vi en del av en verden som må gjøre det samme. Rapporter fra koronautbruddet i Kina viser at ulikhetene vokser ved slike kriser. Det vil vi oppleve både lokal og globalt ved denne krisen. Det er en utfordring vi ikke må glemme, og som også våre politikere må huske.

Verden slik vi kjenner den kan bli endret. Men kan krisen bidra til en bedre verden, en verden hvor vi kjenner at vi er knyttet til hverandre og føler omsorg for hverandre? Koronasituasjonen viser at vi som fellesskap kan ta grep når krisen krever det. Erfaringen min fra SARS viser at dette vil gå over og hverdagen komme tilbake.

Gå til innlegget

Fundamentet er verdighet

Publisert 8 måneder siden

Verdighet er et begrep som er mye brukt i eldreomsorgen. Vi er alle enige om at eldre har rett til en verdig alderdom. Gjelder denne verdigheten alle mennesker, også de som ikke bor i Norge? Har vi et moralske ansvar for å løfte frem alle menneskers iboende verdighet?

27. januar var det 75 år siden frigjøringen av Auschwitz. Bare i Auschwitz-Birkenau ble én million mennesker, de fleste jøder, drept i ett av de verste folkemordene verden noensinne har sett. Dette er kanskje det det tydeligste bildet vi har på et system hvor verdigheten til mennesker graderes og enkeltmennesker rett og slett behandles som verdiløse.

I mai i fjor fikk jeg besøke Auschwitz-Birkenau og fikk med egne øyne se dødsleirene. Noe av det som sjokkerte mest var størrelsen på leiren og hvor systematisk den var bygd opp for å utrydde et helt folkeslag. Det er skremmende å se hvor fraværende medmenneskelighet og verdighet kan bli når ting settes i system.

I boken «Avstandsforhold», utgitt i forbindelse med Dignis 30-årsjubileum i 2013, peker filosof og forfatter Tore Frost på at kravet om respekt for menneskers verdighet har vært selve grunnpremisset for fremveksten og utviklingen av vestlige demokratier og rettsstater. Mennesket har en iboende verdighet. Vi finner det igjen i første setning i Verdenserklæringen om menneskerettigheter fra 1948: «Da anerkjennelsen av iboende verdighet og av like og uavhendelige rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden.» Erklæring ble vedtatt i kjølvannet av Nürnberg-prosessene etter krigen, hvor nettopp hver enkelt soldat eller lege som var tiltalt, ble holdt personlig ansvarlig for forbrytelsene som ble begått. De handlet på tvers av menneskenes iboende verdighet. Mennesker over hele verden hadde sett grusomhetene som utspant seg før og under Andre Verdenskrig. Det fantes fortsatt uenighet mellom land og folk i verden, men prinsippet om menneskets verdighet var hele verdenssamfunnet enig om.

Jeg tror de fleste i Norge i dag er enig i at alle mennesker har lik verdi og må behandles med verdighet. Vi hører begrepet mye brukt om eldreomsorgen. Alle har rett til en verdig alderdom. Det samler hele det norske folk. Men hva da med mennesker som ikke bor i Norge? Har de en like stor iboende verdighet? Og har vi et ansvar for å sørge for at denne verdigheten også gjelder dem? Det er sagt gjentatte ganger at vi nordmenn ikke kan hjelpe alle mennesker i hele verden. Nei, det kan vi selvsagt ikke, men det er vårt moralske ansvar å løfte frem alle menneskers iboende verdighet. Derfor driver misjonsorganisasjonene våre bistandsprosjekter i ulike deler av verden. Her kan vi bety en forskjell for mennesker.

Verdighet utgjør fundamentet for bistandsengasjementet til misjonsorganisasjonene. Ut fra et kristent menneskesyn er alle mennesker unike og skapt i Guds bilde. Verdighet er dermed et universelt begrep. Det er gjeldende i menneskerettserklæringen og underliggende i de globale bærekraftsmålene som en standard for verdig liv. Samtidig opplever vi at verdighet også handler om lokal kontekst og kultur. Når vi driver bistandsarbeid, er det viktig å ha respekt for lokalsamfunnene vi virker i. Hva som oppfattes som verdighet for menneskene vi møter, kan være ulikt fra vår kultur til en kultur preget av ære og skam. Vi må søke å forstå konteksten vi jobber i. Det betyr ikke at vi ikke skal jobbe mot skadelige skikker som rammer ikke minst barn og kvinner. Et eksempel er hvordan kvinnelige misjonærer var sentrale i å få slutt på den 1000 år gamle fotbindingstradisjonen i Kina. Et nyere eksempel er hvordan vi bidrar til å få slutt på kvinnelig omskjæring i enkelte kulturer. Kultur og religion er ofte tett knyttet sammen, og her kan kirker og kristne organisasjoner komme tett på og kan gjøre et viktig arbeid med å stoppe lidelse og overgrep. Samtidig viser dette også noe av kompleksiteten i å drive bistandsarbeid.

Tore Frost peker på kjærligheten som det som er felles i verden og som gjør at vi kan forenes om å løfte frem menneskets iboende verdighet. Setter vi ordet «neste» foran kjærlighet, treffer det midt inn i grunnlaget for det arbeidet misjonsorganisasjonene driver. Dette er det som binder verden sammen og som vi må holde frem i vårt arbeid for å sørge for at hvert enkelt menneske kan oppleve å ha sin iboende verdighet. Og det er også på denne måten vi kan holde opp menneskeverdet og hver dag legge grunnlag for å stoppe ideologier som kan føre til et nytt Auschwitz.

Gå til innlegget

Bistandsbransjen er i konstant endring

Publisert 8 måneder siden

Vårt Land etterlyser en generalgjennomgang av norsk bistand. NHO mener næringsutvikling er svaret. Det grunnleggende premisset later til å være at bistandsaktører motsetter seg forandring. Det stemmer dårlig med virkeligheten.

Bistandsfeltet har vært i rivende utvikling over lang tid. Det gjelder ikke minst misjonsorganisasjonenes bistandsengasjement. På 30 år har bistandsarbeidet beveget seg vekk norske bistandsarbeider som leverer tjenester til en fattig og passiv målgruppe, til at vi i dag har tett samarbeid med lokale partnere som mobiliseres, myndiggjøres og tar grep om egen utvikling. Levende sivilsamfunnsengasjement har fått etablere seg. Lokale kirker har vokst til å bli landsdekkende organisasjoner med enorm rekkevidde. Pasifiserende tjenesteyting har blitt erstattet med rettighetsbasert arbeid, der mennesker på grasrota nå krever sine rettigheter og tar grep om egen utvikling – på samme måte som sivilsamfunnsorganisasjoner var med på å legge grunnlaget for demokrati og verdiskapning i Norge.

De norske misjonsorganisasjonene er partnere i et samarbeid med lokale kirker og organisasjoner. Dette arbeidet er tuftet på en møysommelig opparbeidet tillit. Men tilliten i disse partnerskapene må balanseres med god kontrollvirksomhet. Følgelig har det vært en rivende utvikling innenfor resultatmåling, økonomiforvaltning og risikostyring. Dette har bidratt til å styrke organisasjonene i Sør ytterligere. En stor del av arbeidet Digni gjør handler nettopp om dette; å kontrollere og bidra til å styrke forvaltningssystemer hos lokale partnere.

Vi står i dag alle overfor enorme globale utfordringer i tiden framover, knyttet til klima, migrasjon og autoritære statsledere som samler makt og bringer kritikere til taushet. Ulikheten mellom fattige og rike øker. Og unge mennesker står uten arbeid.

Her ønsker vi engasjementet til NHO velkommen. Hvis norsk næringsliv kan bidra til næringsutvikling, arbeidsplasser og til utjevne forskjeller, er ingenting bedre. Men fokuset må da først og fremst være på mottakslandenes premisser, ikke fortrinnsvis hva norske bedrifter kan få ut av det. Her håper jeg NHO og bedriftene ser sitt samfunnsansvar i en verden hvor ressursene er svært skjevfordelte.

Bistandsmidler bør ikke flyttes fra sivilsamfunnsaktører som blant jobber for kvinners situasjon og rettigheter og for et godt utdanningstilbud til befolkningsgrupper som ikke har vært prioritert. Det gjelder også fag- og yrkesutdanning som mange av våre organisasjoner har jobbet med over lang tid. Bildet vi ser, er at de svakeste sakker akterut. De mest fattige, ofte kvinner og jenter, de funksjonshemmede, de med psykiske lidelser, de som bor langt unna næringslivskonferanser og regjeringskvartaler.

Sivilsamfunnsaktører har samarbeidspartnere i lokalsamfunnene og nettverk som gjør det mulig nettopp å nå mennesker som sakker akterut og bidra til å nå det overordnede målet i bærekraftsmålene, om å «leave no one behind». Dette oppfatter vi også som et overordnet mål i norsk bistandspolitikk. Det harmonerer godt med Digni og misjonsorganisasjonenes mål om å styrke sårbare og marginaliserte mennesker og gi de mulighet til utvikling.

Gå til innlegget

Ingen skal utelates

Publisert 9 måneder siden

Vi går nå inn i et nytt tiår. Avisen Dagens Perspektiv skriver om en verden som preges av klimakrise, geopolitisk ustabilitet, Brexit, sosial uro og massemigrasjon. Er det de mørke skyene på himmelen som vil prege tiåret – eller er det håp og muligheter?

Jeg husker usikkerheten som preget oss når vi gikk inn i år 2000. Da feiret jeg nyttår i en liten landsby i sørvest-Kina. Også der lurte folk på hva et nytt årtusen innebar. Et nytt tiår oppleves nok mindre dramatisk, men det gjør at vi tenker litt ekstra på hva dette nye tiåret vil bringe.

I 2000 vedtok FN-landene åtte tusenårsmål som alle skulle jobber ette. I 2015 gjorde vi opp status for disse. Antall mennesker som lever i ekstrem fattigdom ble mer enn halvert fra 1990. Flere barn overlevde og fikk vokse opp. Flere fikk gå på skole. Og langt flere fikk tilgang på drikkevann.

Men ikke alt har gått riktig vei. I landenes iver etter å nå tusenårsmålene ble mange hjulpet, men noen grupper har blitt forsømt og har ikke fått del i utviklingen. Det gjelder de mange med nedsatt funksjonsevne, flyktninger, religiøse minoriteter, jenter, urfolk, og de aller fattigste som av ulike grunner lever i vanskelige kår. Derfor er det viktig å hjelpe nettopp disse menneskene gjennom de nye globale bærekraftmålene frem mot 2030, som alle FNs land har sluttet seg til. Det er 17 bærekraftmål som blant annet handler om å utrydde fattigdom (1) og sult (2), om god helse for alle (3), rett til utdanning (4), rent vann og toaletter (6) og mindre ulikhet (10).

«Leave no one behind» er et viktig overordnet prinsipp for bærekraftsmålene – «ingen skal etterlates». Alle mennesker fortjener å bli sett og få den hjelpen de har behov for. Misjonsorganisasjonene og kirkesamfunnene som er medlem i Digni har gode resultater å vise til. Av de 750.000 menneskene som har fått direkte hjelp gjennom våre prosjekter i perioden 2012-17, har 14.800 med nedsatt funksjonsevne blitt hjulpet, noe blant andre HimalPartner, Misjonsalliansen og NLM jobber mye med. Det gjør meg oppløftet å se at bistand nytter. Dette motiverer til videre arbeid med å redusere ulikhetene i verden.

En av de store utfordringene i dette tiåret er de store klimaendringene som vi ser i verden. Noen vil gjerne bagatellisere disse og sier at det er naturlige sykluser. Våre partnere i sør melder om helt reelle klimaendringer som påvirker de i hverdagen. Det fikk jeg se med egne øyne når jeg var på reise i Vietnam og Kambodsja nylig. Bøndene kan ikke dyrke det samme lenger fordi klimatiske forhold endrer seg. Avlinger ødelegges av at havnivået stiger og dermed fører til et for høyt saltnivå i jorda. Andre steder et det kombinasjonen av ekstrem tørke og massiv nedbør som jorda ikke greier å ta til seg, eller det er avskogingen. Jordbruket lider, jobber forsvinner, forskjellene mellom by og land øker. Det gir press på skole og utdanning, og fattige land blir hengende etter. Dette fører igjen til at folk beveger seg over landegrensene og flykter for et bedre liv.

Klimaendringene går hardest ut over de som har minst. Selv om vi ser utslag av klimaendringene her i landet også, som mer ekstremvær, jordras og flommer, er det ikke vi som rammes hardest. Vi i Norge har ressurser til å håndtere klimaendringene. De fattige i sør rammes hardest. Afrika sør for Sahara er særlig utsatt. Det er kanskje de landområdene i verden som henger mest etter når det gjelder utvikling også.

Samtidig ser vi en stor kirkevekst i sør og mange av våre partnere opplever vekst. Der misjonsorganisasjonen fra nord tidligere var de som kom som «de store hjelperne», ser vi nå at kirkene vokser mest i sør. Dette er land hvor Dignis medlemmer virker og har mye å bidra gjennom gode partnere i områder som har stort behov for bistand. Et eksempel er Mekane Yesus-kirken i Etiopia. De bruker bærekraftsmålene aktivt i arbeidet. De ser at det å jobbe etter disse målene, er riktig vei å gå for å hjelpe mennesker ut av fattigdom.

Resultatene fra tusenårsmålene viser at det nytter. Nå går vi inn i et nytt tiår, og selv om det er skyer på horisonten, er det grunn til håp og tro på at det er mulig å nå de globale bærekraftsmålene. Da er utfordringen for tiåret 2020-30 gitt: Ingen skal etterlates!

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere