Hjalmar Bø

Alder: 51
  RSS

Om Hjalmar

Jeg jobber som generalsekretær i Digni - en paraplyorganisasjon for 20 misjonsorganisasjoner og kirkesamfunn. Årlig fordeler vi 186 millioner kroner fra Norad på over 100 utviklingsprosjekter i det globale Sør.

Følgere

Fundamentet er verdighet

Publisert rundt 7 timer siden

Verdighet er et begrep som er mye brukt i eldreomsorgen. Vi er alle enige om at eldre har rett til en verdig alderdom. Gjelder denne verdigheten alle mennesker, også de som ikke bor i Norge? Har vi et moralske ansvar for å løfte frem alle menneskers iboende verdighet?

27. januar var det 75 år siden frigjøringen av Auschwitz. Bare i Auschwitz-Birkenau ble én million mennesker, de fleste jøder, drept i ett av de verste folkemordene verden noensinne har sett. Dette er kanskje det det tydeligste bildet vi har på et system hvor verdigheten til mennesker graderes og enkeltmennesker rett og slett behandles som verdiløse.

I mai i fjor fikk jeg besøke Auschwitz-Birkenau og fikk med egne øyne se dødsleirene. Noe av det som sjokkerte mest var størrelsen på leiren og hvor systematisk den var bygd opp for å utrydde et helt folkeslag. Det er skremmende å se hvor fraværende medmenneskelighet og verdighet kan bli når ting settes i system.

I boken «Avstandsforhold», utgitt i forbindelse med Dignis 30-årsjubileum i 2013, peker filosof og forfatter Tore Frost på at kravet om respekt for menneskers verdighet har vært selve grunnpremisset for fremveksten og utviklingen av vestlige demokratier og rettsstater. Mennesket har en iboende verdighet. Vi finner det igjen i første setning i Verdenserklæringen om menneskerettigheter fra 1948: «Da anerkjennelsen av iboende verdighet og av like og uavhendelige rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden.» Erklæring ble vedtatt i kjølvannet av Nürnberg-prosessene etter krigen, hvor nettopp hver enkelt soldat eller lege som var tiltalt, ble holdt personlig ansvarlig for forbrytelsene som ble begått. De handlet på tvers av menneskenes iboende verdighet. Mennesker over hele verden hadde sett grusomhetene som utspant seg før og under Andre Verdenskrig. Det fantes fortsatt uenighet mellom land og folk i verden, men prinsippet om menneskets verdighet var hele verdenssamfunnet enig om.

Jeg tror de fleste i Norge i dag er enig i at alle mennesker har lik verdi og må behandles med verdighet. Vi hører begrepet mye brukt om eldreomsorgen. Alle har rett til en verdig alderdom. Det samler hele det norske folk. Men hva da med mennesker som ikke bor i Norge? Har de en like stor iboende verdighet? Og har vi et ansvar for å sørge for at denne verdigheten også gjelder dem? Det er sagt gjentatte ganger at vi nordmenn ikke kan hjelpe alle mennesker i hele verden. Nei, det kan vi selvsagt ikke, men det er vårt moralske ansvar å løfte frem alle menneskers iboende verdighet. Derfor driver misjonsorganisasjonene våre bistandsprosjekter i ulike deler av verden. Her kan vi bety en forskjell for mennesker.

Verdighet utgjør fundamentet for bistandsengasjementet til misjonsorganisasjonene. Ut fra et kristent menneskesyn er alle mennesker unike og skapt i Guds bilde. Verdighet er dermed et universelt begrep. Det er gjeldende i menneskerettserklæringen og underliggende i de globale bærekraftsmålene som en standard for verdig liv. Samtidig opplever vi at verdighet også handler om lokal kontekst og kultur. Når vi driver bistandsarbeid, er det viktig å ha respekt for lokalsamfunnene vi virker i. Hva som oppfattes som verdighet for menneskene vi møter, kan være ulikt fra vår kultur til en kultur preget av ære og skam. Vi må søke å forstå konteksten vi jobber i. Det betyr ikke at vi ikke skal jobbe mot skadelige skikker som rammer ikke minst barn og kvinner. Et eksempel er hvordan kvinnelige misjonærer var sentrale i å få slutt på den 1000 år gamle fotbindingstradisjonen i Kina. Et nyere eksempel er hvordan vi bidrar til å få slutt på kvinnelig omskjæring i enkelte kulturer. Kultur og religion er ofte tett knyttet sammen, og her kan kirker og kristne organisasjoner komme tett på og kan gjøre et viktig arbeid med å stoppe lidelse og overgrep. Samtidig viser dette også noe av kompleksiteten i å drive bistandsarbeid.

Tore Frost peker på kjærligheten som det som er felles i verden og som gjør at vi kan forenes om å løfte frem menneskets iboende verdighet. Setter vi ordet «neste» foran kjærlighet, treffer det midt inn i grunnlaget for det arbeidet misjonsorganisasjonene driver. Dette er det som binder verden sammen og som vi må holde frem i vårt arbeid for å sørge for at hvert enkelt menneske kan oppleve å ha sin iboende verdighet. Og det er også på denne måten vi kan holde opp menneskeverdet og hver dag legge grunnlag for å stoppe ideologier som kan føre til et nytt Auschwitz.

Gå til innlegget

Bistandsbransjen er i konstant endring

Publisert 6 dager siden

Vårt Land etterlyser en generalgjennomgang av norsk bistand. NHO mener næringsutvikling er svaret. Det grunnleggende premisset later til å være at bistandsaktører motsetter seg forandring. Det stemmer dårlig med virkeligheten.

Bistandsfeltet har vært i rivende utvikling over lang tid. Det gjelder ikke minst misjonsorganisasjonenes bistandsengasjement. På 30 år har bistandsarbeidet beveget seg vekk norske bistandsarbeider som leverer tjenester til en fattig og passiv målgruppe, til at vi i dag har tett samarbeid med lokale partnere som mobiliseres, myndiggjøres og tar grep om egen utvikling. Levende sivilsamfunnsengasjement har fått etablere seg. Lokale kirker har vokst til å bli landsdekkende organisasjoner med enorm rekkevidde. Pasifiserende tjenesteyting har blitt erstattet med rettighetsbasert arbeid, der mennesker på grasrota nå krever sine rettigheter og tar grep om egen utvikling – på samme måte som sivilsamfunnsorganisasjoner var med på å legge grunnlaget for demokrati og verdiskapning i Norge.

De norske misjonsorganisasjonene er partnere i et samarbeid med lokale kirker og organisasjoner. Dette arbeidet er tuftet på en møysommelig opparbeidet tillit. Men tilliten i disse partnerskapene må balanseres med god kontrollvirksomhet. Følgelig har det vært en rivende utvikling innenfor resultatmåling, økonomiforvaltning og risikostyring. Dette har bidratt til å styrke organisasjonene i Sør ytterligere. En stor del av arbeidet Digni gjør handler nettopp om dette; å kontrollere og bidra til å styrke forvaltningssystemer hos lokale partnere.

Vi står i dag alle overfor enorme globale utfordringer i tiden framover, knyttet til klima, migrasjon og autoritære statsledere som samler makt og bringer kritikere til taushet. Ulikheten mellom fattige og rike øker. Og unge mennesker står uten arbeid.

Her ønsker vi engasjementet til NHO velkommen. Hvis norsk næringsliv kan bidra til næringsutvikling, arbeidsplasser og til utjevne forskjeller, er ingenting bedre. Men fokuset må da først og fremst være på mottakslandenes premisser, ikke fortrinnsvis hva norske bedrifter kan få ut av det. Her håper jeg NHO og bedriftene ser sitt samfunnsansvar i en verden hvor ressursene er svært skjevfordelte.

Bistandsmidler bør ikke flyttes fra sivilsamfunnsaktører som blant jobber for kvinners situasjon og rettigheter og for et godt utdanningstilbud til befolkningsgrupper som ikke har vært prioritert. Det gjelder også fag- og yrkesutdanning som mange av våre organisasjoner har jobbet med over lang tid. Bildet vi ser, er at de svakeste sakker akterut. De mest fattige, ofte kvinner og jenter, de funksjonshemmede, de med psykiske lidelser, de som bor langt unna næringslivskonferanser og regjeringskvartaler.

Sivilsamfunnsaktører har samarbeidspartnere i lokalsamfunnene og nettverk som gjør det mulig nettopp å nå mennesker som sakker akterut og bidra til å nå det overordnede målet i bærekraftsmålene, om å «leave no one behind». Dette oppfatter vi også som et overordnet mål i norsk bistandspolitikk. Det harmonerer godt med Digni og misjonsorganisasjonenes mål om å styrke sårbare og marginaliserte mennesker og gi de mulighet til utvikling.

Gå til innlegget

Ingen skal utelates

Publisert rundt 1 måned siden

Vi går nå inn i et nytt tiår. Avisen Dagens Perspektiv skriver om en verden som preges av klimakrise, geopolitisk ustabilitet, Brexit, sosial uro og massemigrasjon. Er det de mørke skyene på himmelen som vil prege tiåret – eller er det håp og muligheter?

Jeg husker usikkerheten som preget oss når vi gikk inn i år 2000. Da feiret jeg nyttår i en liten landsby i sørvest-Kina. Også der lurte folk på hva et nytt årtusen innebar. Et nytt tiår oppleves nok mindre dramatisk, men det gjør at vi tenker litt ekstra på hva dette nye tiåret vil bringe.

I 2000 vedtok FN-landene åtte tusenårsmål som alle skulle jobber ette. I 2015 gjorde vi opp status for disse. Antall mennesker som lever i ekstrem fattigdom ble mer enn halvert fra 1990. Flere barn overlevde og fikk vokse opp. Flere fikk gå på skole. Og langt flere fikk tilgang på drikkevann.

Men ikke alt har gått riktig vei. I landenes iver etter å nå tusenårsmålene ble mange hjulpet, men noen grupper har blitt forsømt og har ikke fått del i utviklingen. Det gjelder de mange med nedsatt funksjonsevne, flyktninger, religiøse minoriteter, jenter, urfolk, og de aller fattigste som av ulike grunner lever i vanskelige kår. Derfor er det viktig å hjelpe nettopp disse menneskene gjennom de nye globale bærekraftmålene frem mot 2030, som alle FNs land har sluttet seg til. Det er 17 bærekraftmål som blant annet handler om å utrydde fattigdom (1) og sult (2), om god helse for alle (3), rett til utdanning (4), rent vann og toaletter (6) og mindre ulikhet (10).

«Leave no one behind» er et viktig overordnet prinsipp for bærekraftsmålene – «ingen skal etterlates». Alle mennesker fortjener å bli sett og få den hjelpen de har behov for. Misjonsorganisasjonene og kirkesamfunnene som er medlem i Digni har gode resultater å vise til. Av de 750.000 menneskene som har fått direkte hjelp gjennom våre prosjekter i perioden 2012-17, har 14.800 med nedsatt funksjonsevne blitt hjulpet, noe blant andre HimalPartner, Misjonsalliansen og NLM jobber mye med. Det gjør meg oppløftet å se at bistand nytter. Dette motiverer til videre arbeid med å redusere ulikhetene i verden.

En av de store utfordringene i dette tiåret er de store klimaendringene som vi ser i verden. Noen vil gjerne bagatellisere disse og sier at det er naturlige sykluser. Våre partnere i sør melder om helt reelle klimaendringer som påvirker de i hverdagen. Det fikk jeg se med egne øyne når jeg var på reise i Vietnam og Kambodsja nylig. Bøndene kan ikke dyrke det samme lenger fordi klimatiske forhold endrer seg. Avlinger ødelegges av at havnivået stiger og dermed fører til et for høyt saltnivå i jorda. Andre steder et det kombinasjonen av ekstrem tørke og massiv nedbør som jorda ikke greier å ta til seg, eller det er avskogingen. Jordbruket lider, jobber forsvinner, forskjellene mellom by og land øker. Det gir press på skole og utdanning, og fattige land blir hengende etter. Dette fører igjen til at folk beveger seg over landegrensene og flykter for et bedre liv.

Klimaendringene går hardest ut over de som har minst. Selv om vi ser utslag av klimaendringene her i landet også, som mer ekstremvær, jordras og flommer, er det ikke vi som rammes hardest. Vi i Norge har ressurser til å håndtere klimaendringene. De fattige i sør rammes hardest. Afrika sør for Sahara er særlig utsatt. Det er kanskje de landområdene i verden som henger mest etter når det gjelder utvikling også.

Samtidig ser vi en stor kirkevekst i sør og mange av våre partnere opplever vekst. Der misjonsorganisasjonen fra nord tidligere var de som kom som «de store hjelperne», ser vi nå at kirkene vokser mest i sør. Dette er land hvor Dignis medlemmer virker og har mye å bidra gjennom gode partnere i områder som har stort behov for bistand. Et eksempel er Mekane Yesus-kirken i Etiopia. De bruker bærekraftsmålene aktivt i arbeidet. De ser at det å jobbe etter disse målene, er riktig vei å gå for å hjelpe mennesker ut av fattigdom.

Resultatene fra tusenårsmålene viser at det nytter. Nå går vi inn i et nytt tiår, og selv om det er skyer på horisonten, er det grunn til håp og tro på at det er mulig å nå de globale bærekraftsmålene. Da er utfordringen for tiåret 2020-30 gitt: Ingen skal etterlates!

Gå til innlegget

På tide å løfte blikket

Publisert 6 måneder siden

Lokale valg kan få globale konsekvenser. Og det er du som skal stemme.

Det er snart lokalvalg. På vei til jobb passerer jeg stands hvor smilende utsendinger fra forskjellige partier deler ut brosjyrer, roser, kaffe og drops. De vil at jeg skal stemme deres folk inn til fylkesting og kommunestyrer. 

«Hva er viktig for deg?» spør de.

Våre valg får konsekvenser

Det er lett å bli nærsynt i lokalvalg. Man kan se seg mett på sine egne små knauser og gresstuster, og glemme at det finnes fjell og daler bortenfor våre. Det lett å glemme at vår lille haug ikke er løsrevet fra resten av landskapet, men en del av det. 

I en verden hvor 7,7 milliarder menneskers liv stadig knyttes tettere gjennom politiske, økonomiske og kulturelle strømninger, får avgjørelser vi tar her i Norge konsekvenserfor mennesker også andre steder i verden.

Stolt av Norges bistandsinnsats

Tenk bare på hvilken betydning norsk bistandspolitikk har hatt på mennesker i Afrika, Asia og Sør-Amerika. Vår beslutning om å løfte blikket og årliginvestere 1 prosent av nasjonalinntekten i bistands- og utviklinghar bidratt til at færre mennesker lever i fattigdom, færre blir diskriminert eller utnyttet, flere har god helse, utdannelse, jobb og engasjerer seg i sine lokalsamfunn. Bare for å nevne noe. 

Vi i Digni mottar hvert år 186 millionerkroner fra staten, som fordeles på våre 20 medlemsorganisasjoner. Resultatrapporter og evalueringer vitner om at disse skaper fundamentale endringer i marginaliserte menneskers liv.

Og det muliggjøres fordi Stortinget har bestemt at det er viktig for oss, for Norge som nasjon, å bruke ressurser på dette. Det gjør meg stolt av politikerne våre! Jeg vet at det er få som snakker om bistand og utvikling i en lokalvalkamp, men selv nå må det være lov til å ønske seg politikere som løfter blikket. 

Politikere som ser viktigheten av misjons- og utviklingsarbeidet, og gir sivilsamfunnet, organisasjoner og menigheter, armslag til å drive sitt viktige arbeid.

Fremtiden vil kreve mer

Vi trenger slike – fra alle partier– også i fremtiden. I alle fall om vi skal nå de internasjonale bærekraftsmålene Norge har forpliktet seg på. « Leave no one behind», sier FN. Ingen skal bli glemt eller utelatt under implementeringen av 2030-agendaen. 

For å klare det må vi gå enda tyngre inn i de aller fattigste og mest problemfylte områdende i verden. Kanskje må Dignis medlemsorganisasjoner; NMS, NLM, Normisjon, Pinsemisjonenog alle de andre, jobbe på en annen måte enn før. Ta større risiko. Det vil kreve mer.

Dignis medlemmer er i en unik posisjon. De er alle kristne organisasjoner, som samarbeider med kirker og menigheter i Sør. Og som KrFs utviklingsminister Dag-Inge Ulstein nylig uttalte til Dagen, så er disse ofte de eneste fungerende strukturene i flere av de fattigste områdene i verden. Det gjør at vi har en helt spesiell mulighet og et helt spesielt ansvar, for å nå dem.

De riktige politikerne

Vi er glade for at staten støtter oss økonomisk. Vi er glade for 1-prosenten av nasjonalinntekten. Men penger er ikke alt. Den siste tiden har det pågått en debatt om regelverketfor bistandsarbeid, blant annet statens «nulltoleranse for økonomisk mislighold», som det heter. Vi er alle enige om at korrupsjon og økonomisk mislighold er uakseptabelt, men det er også bred enighet om at dagens regelverk er for strengt og ikke fungerer slik det var ment.

Slikt kan politikere gjøre noe med. Hvis de vil. Og hvis de får folkets oppslutning. Selv om bistands- og utviklingsspørsmål ikke engasjerer på samme måte som diskusjoner om hva det vil koste å kjøre bil til jobben, får de langt større konsekvenser for langt flere mennesker enn det bomstasjoner gjør. Det vil man oppdage om man løfter blikket. 

Derfor ønsker jeg meg politikere som evner nettopp det, både nå til kommunestyrer og fylkesting, og om to år til Stortinget.

Dignis medlemsorganisasjoner jobber på ulikt vis for å styrke sivilsamfunn i fattige land. Slik kan marginaliserte mennesker få mulighet til å bestemme over sine egne liv, til å engasjere seg i sine lokalmiljøer og velge sine egne ledere. Det bør vi også gjøre. Dette er en rett og et gode, som mange andre kjemper for og lengter etter. 

Vi kan bestemme hva slags politikere vi vil ha.Det er opp til meg, der jeg rusler forbi valg-stands på vei til jobb. Og det er opp til deg. 

Våg å løfte blikket!

Gå til innlegget

En mer pragmatisk tilnærming, Ulstein?

Publisert 8 måneder siden

Det har i lengre tid vært lovet en evaluering av antikorrupsjonsarbeidet, inkludert den rigide nulltoleransen for økonomisk mislighold. Vi håper den vil resultere i en mer pragmatisk tilnærming til korrupsjonsarbeidet.

28. mai lanserte OECDs utviklingskomite (DAC) sin rapport etter å ha gjennomgått og vurdert Norges utviklingspolitikk. Komiteens formann Susanna Moorehead meldte at Norge hadde bestått eksamen, og Bistandsaktuelt kunngjorde at Norge fikk toppkarakterer for et generøst bistandsbudsjett og støtte til de minst utviklede landene. Det ble også fremhevet at støtten til sivilsamfunnet er bedre enn i mange andre andre OECD-land.

Utfordret Ulstein på pragmatikk
Ved rapportlansering utfordret likevel sivilsamfunnet og OECD Norge til å ha en mer pragmatisk tilnærming til antikorrupsjonsarbeidet. Utviklingsminister Dag Inge Ulstein mottok rapporten fra OECD og deltok i samtalen. Ministeren uttrykte at det var viktig med en samtale videre om dette. Det er en god begynnelse, men vi håper at det også vil resultere i at man får en mer pragmatisk tilnærming enn vi har i dag.

Nulltoleranseproblemet
I dag er tilnærmingen «nulltoleranse». Hver eneste krone staten gir til bistandsprosjekter skal kunne gjøres rede for. Hvis ikke må de betales tilbake. Dette prinsippet kom for alvor inn i bistandsforvaltningen for drøyt 10 år siden. Og det høres kanskje fornuftig ut, men i praksis er det som Dagrun Eriksen skriver i Klassekampen torsdag 28.06: «Om så bare 200 kroner forsvinner fra et millionprosjekt i Afrika, må det rapporteres til Norad. En granskning settes i gang, midler fryses og i verste fall stanses hele prosjektet på ubestemt tid. Og det behøver ikke en gang å skyldes korrupsjon. Det kan være en kvittering som er forsvunnet, en reiseregning som mangler.»

Evaluering på vei
I lengre tid har det vært varslet en evaluering som vil se på antikorrupsjon som tverrgående hensyn i norsk utviklingspolitikk. Evalueringen er omfattende og skal både se på antikorrupsjon som tverrgående hensyn i norsk utviklingspolitikk, og i form av mer spesifikke antikorrupsjonstiltak. 

I utgangspunktet er nulltoleranseproblematikken en del av dette, men vi frykter at den kommer til å drukne i de store spørsmålene. Derfor håper vi at utviklingsministeren vil huske samtalen fra 28. mai og se til at man tar en grundig gjennomgang av dagens praksis. Den trenger å evalueres, for den oppleves både rigid og urettferdig.

Mer skjønn
Vi i Digni representerer 20 misjonsorganisasjoner og kirkesamfunn, som mottar bistandsmidler fra Norad. Vi er takknemlige for at Dagrun Eriksen løfter frem noen av de problematiske sidene ved nulltoleranse-politikken. 

Og vi støtter hennes anbefalinger om at bistandsforvaltningen må bruker mer skjønn i saker som omhandler økonomisk mislighold, at man må ha en gradering av konsekvenser og at staten må ha en større vilje til å dele risikoen med organisasjonene når de ønsker at man skal jobbe i de fattigste og mest korrupsjonsutsatte områder som finnes.

Derfor trenger vi evaluering
Alt dette synes fornuftig. Men aller først trenger vi en grundig, faktabasert evaluering av nulltoleranse-politikken. Det finnes mange anekdotiske bevis på at dagens ordning ikke fungerer. Det er ikke tvil om at bistandsorganisasjoner opplever ordningen som altfor rigid og lite hensiktsmessig. Noe må gjøres. Men for å unngå at man bytter ut et lite hensiktsmessig regelverk med et annet, må vi vite hva som fungerer og ikke fungerer med dagens ordning.

Håper på endring
Vi forventer at nulltoleranseprinsippet blir en del av evalueringen. Vi håper at det ikke blir en evaluering som bare blir liggende i en skuff, men som fører til en endring hvor vi kan bruke mer ressurser på å bekjempe korrupsjon.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
15 dager siden / 1919 visninger
Tilbake til humanismen
av
Hans Anton Grønskag
6 måneder siden / 1732 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
13 dager siden / 1721 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
6 dager siden / 1023 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
9 dager siden / 876 visninger
Prestekallet kommer innenfra
av
Maryam Trine Skogen
20 dager siden / 860 visninger
Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
rundt 1 måned siden / 819 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere