Hilde Frafjord Johnson

Alder: 56
  RSS

Om Hilde

Følgere

Når det umulige blir lønnsomt

Publisert nesten 3 år siden

Representantene fra Høyre, Arbeiderpartiet og Frp ristet på hodet. Nå går Oljefondet foran i etikkspørsmål.

Det er umulig. Det er ikke realistisk. Det vil aldri gå. Dette har vært omkvedet, – enten det gjaldt forhandlinger om fred, røykelov – eller etiske retningslinjer for Oljefondet. Da vi på Stortinget på 90-tallet fremmet forslag om sistnevnte fikk vi klar beskjed. Dette måtte vi bare glemme. Representantene fra Høyre, Arbeiderpartiet og Frp ristet på hodet og stemte forslagene ned.

Nå er Statens Pensjonsfond Utland verdens største statlige investeringsfond og en foregangsaktør internasjonalt. Det Norge gjør når det gjelder etiske investeringer har mer betydning enn de fleste av oss aner. Men noen slag gjenstår fortsatt.

Jaget etter profitt må ikke gå på bekostning av solidaritet på tvers av land og generasjoner. Her er det heller ingen motsetning. Nå er det dessuten bevist at det umulige ikke bare er mulig, det er også lønnsomt.

Andre følger etter

Høsten 1997 startet Bondevik I-regjeringen arbeidet med etiske retningslinjer for Oljefondet. Jeg husker godt den sterke motstanden i Finansdepartementet og store deler av det politiske og finansielle miljøet. Da de etiske retningslinjene ble vedtatt under Bondevik II-regjeringen i 2004 ble også Etikkrådet opprettet. Rådet vurderer investeringene etter etiske kriterier og viste at det var mulig å sette etikken høyt på den finansielle dagsordenen.

Samme år ble det besluttet å trekke Olje­fondet ut av investeringer i våpen som ved vanlig anvendelse bryter med grunnleggende humanitære prinsipper, for eksempel klasebomber. Andre internasjonale aktører fulgte etter.

I 2009 tok et bredt flertall Oljefondet ut av tobakksindustrien. I 2015 ble det bestemt at vi heller ikke skal plassere våre penger i kullindustrien – begge ganger etter påtrykk fra KrF og SV.

Dante Pesce fra FNs arbeidsgruppe for menneskerettigheter og næringsliv har understreket at Norge er «et foregangsland» som andre land og private aktører ser til. Desto viktigere var det at regjeringen Solbergs forsøk på å fjerne Etikkrådets uavhengighet og legge det inn under Norges Bank, falt på stengrunn.

Vi er ikke i mål

De nær 7.500 milliarder kronene som investeres gjennom Oljefondet er et stort ansvar og gir en enorm innflytelse. Oljefondet er en stor eier i mange av de over 8.000 selskapene fondet har investert. De etiske retningslinjene har endret selskapenes disponeringer.

Men det er fortsatt eksempler på investeringer som kan være uheldige. Et eksempel er skatteparadiser. Det er også på tide at Oljefondet trekkes ut av alkohol- og spillselskaper, i tråd med forslag fremmet i Stortinget.

Generasjonsansvaret

I forrige uke kom Tankesmien Agenda med en rapport som viser at forsterket fokus på bærekraftig utvikling også vil bidra til økt avkastning for Oljefondet. Avkastningen er nært knyttet til utviklingen på verdensmarkedet, ikke bare i vestlige land, men også i Afrika og Asia.

Dette burde tilsi mer globale og bærekraftige prioriteringer. Derfor er investeringer i infrastruktur og fornybar energi det nye stridsspørsmålet. Den tunge faginstansen Norges Bank har foreslått at en skal åpne for investeringer i infrastruktur som ikke er børsnotert, i første omgang i mindre målestokk. På sikt kan dette også åpne for investeringer i infrastruktur i fattige land og økte investeringer i fornybar energi.

Dessverre sa stortingsflertallet nei. Igjen. Nei til smarte og bærekraftige investeringer, til inntekts ervervelse – og med lengre levetid.

Dette har også med klima å gjøre. Parisavtalen sier at verdens finansstrømmer skal tilrettelegge for lavutslippssamfunnet. Det forplikter Norge. Oljefondet, som verdens største statlige investeringsfond, må gå foran. 20 år etter skal nye slag utkjempes – og vinnes.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND, 14.02.2017

Gå til innlegget

Det er nå vi skal bestå prøven

Publisert nesten 3 år siden

Da strømmen av syklister over Storskog tok slutt, trodde vi at flyktningkrisen var over. Men langt derifra.

Aldri har flere mennesker flyktet­ fra sine hjem. Aldri har flere­ mennesker mistet livet over Middel­havet enn i fjor.

2016 var faktisk rekordåret. Nærmere 72 millioner mennesker var på flukt i verden, godt forbi topptallene fra annen verdenskrig. Og da behovet for beskyttelse var på det høyeste, strammet Norge til.

Det har ikke kommet så få asylsøkere til landet på mer enn 20 år. Samtidig satte Norge en annen rekord – i antall utsendelser. Regjeringen konkurrerer åpenbart om å være strengest i klassen overfor mennesker på flukt.


Uhåndterlig


Ingenting tyder på at det nye året blir bedre. Antallet mennesker på flukt, internt og over grensene, fortsetter med uforminsket styrke. I Tyrkia, Hellas og Italia opplever de en nesten uhåndterlig krise. For her strander en stor andel av flyktningene.

Grensene til Europa er stengt. Den varme­ velkomsten på togstasjonene er blitt erstattet av piggtråd. Alle fluktruter er effektivt tettet igjen. For de som flykter fra krigens redsler må det fortone seg som et ‘Festung Europa’. Både Hellas og Tyrkia får godt betalt av Efor «å ta seg av» flyktningproblemet – enn så lenge – og gjennom en svært omstridt avtale.

Hjelpearbeidere som har jobbet i krigssoner mange steder sier at de aldri har sett noe verre enn i leirene ved Middelhavet. Det er vanskelig nok i Tyrkia, og nærområdene. Men de overbefolkede, iskalde og skitne lagerhallene i Hellas – med sanitærforhold under enhver kritikk – er det verste de noen gang har sett.

Hvor lenge skal de sitte der? De kan jo ikke dra tilbake til krigssonene. Og det skal bli enda kaldere og enda verre de neste ukene.


Løftebrudd

Europeiske land har forpliktet seg til å relokalisere syriske flyktninger fra Hellas og Italia etter en fordelingsnøkkel. Men inntaket er lite og går svært langsomt. Av de 160.000 de lovet å relokalisere har det kun skjedd med 6.000. Det er et løftebrudd.

Norge lovet å ta imot en andel på 1.500 av disse flyktningene i 2016 og 2017. Greske­ myndigheter rapporterer imidlertid at regjeringen ikke stoler på deres vurderinger. Derfor går det svært langsomt. Det fører bare til at folk må vente enda lenger under uverdige forhold.

Men folk flykter ikke av bekvemmelighetshensyn. Det er klart dokumentert at de flykter fra krig og terror. Over halvparten av flyktningene globalt er mindre­årige. Også dette tallet gikk opp i 2016. Samtidig slo Norge alle rekorder også i utsendelse av mindreårige asylsøkere.

Et av de verste eksemplene på regjeringens harde linje er utsendelsene til et stadig mer utrygt Afghanistan. Langt flere barn returneres enn før, tross en verre sikkerhetssituasjon. Ingen av våre nordiske naboland, og de færreste europeiske­ land, gjør dette – nettopp på grunn av sikkerheten.

Samtidig får stadig flere barn kun ­midlertidig opphold. Forskning viser at dette­ er skadelig for barns psykiske helse. Men praksisen fortsetter. Dette bryter med våre egne prinsipper for rettsikkerhet.


Pinlig

Politikernes engasjement for flyktningene i 2015 er blitt erstattet av en pinlig, men talende taushet. Nærområdene og fattigere regioner må bære byrden. Norge har kapasitet til å ta imot flere kvoteflyktninger og en større andel av de som venter i leirene i Hellas. Partiledere fra blant andre SV og KrF har tatt til orde for dette i lys av den forverrede situasjonen. Men forslagene er blitt tidd i hjel.

I 2017 er det stortingsvalg. Nå er det viktig at Trumps valgseier og høyrepopulistenes frammarsj i Europa ikke fører til at frykten tar overhånd i norsk politikk. Nå er det viktig at vi består prøven. Det er nå vi må vise at vi står opp for verdier og prinsipper om menneskeverd, nestekjærlighet og solidaritet. Det ville være i Fridtjof Nansens ånd. Fortsetter vi som nå, er det mange av oss som ikke vil ­ønske å se oss selv i speilet. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere