Hilde Frafjord Johnson

Alder: 56
  RSS

Om Hilde

Følgere

Når frykten skal vinne valg

Publisert nesten 3 år siden

Frp spiller på frykten i asylpolitikken, selv om det ikke er asylanter som står bak terrorangrepene.

Det nærmer seg valgkamp, og da vet vi hva som skjer: Frp er ute med krav om nye innstramninger i flyktning- og asyl­politikken. Denne gangen skjedde dette til tross for rekordlave asyltall. Men nå var vinklingen en annen. I et Europa der terrorhandlinger rykker stadig nærmere, er mange redde. De fem tiltakene som Frp lanserte skulle gi et tryggere Norge. Budskapet var med andre ord at mennesker som søker tilflukt hit gjør landet utrygt.

Når man analyserer terrorangrepene i Europa de siste årene er sannheten imidlertid en annen. Flyktninger og asylsøkere har ikke vært involvert. Det er europeere av nord-afrikansk opprinnelse, gjerne i annen- eller tredje generasjon som har dominert. Det er nesten ingen fra Midtøsten og altså ingen fra Syria, Irak eller Afghanistan, der mange av asylsøkerne har kommet fra. Aftenposten har avdekket dette.


Fryktstrategi

For de som har flyktet til Norge fra terroren i Syria og Irak, må slike anklager føles dypt urettferdig. Det er jo nettopp IS sine herjinger de har flyktet fra! Men verre er holdningene slike utspill nører oppunder i folket. Og det er tilsynelatende ingen tilfeldighet i et valgår.

Det er en kjent valgstrategi å spille på folks frykt. Og den som med størst troverdighet kan fremstå som det tryggeste alternativet har mye å vinne. Frp identifiseres med innvandringsspørsmålet. Kan de få debatten om trygghet til å dreie seg om nettopp dette, har de gode sjanser til å gjøre det bra. Derfor prøver de å kjøre saken høyt opp på den politiske dagsordenen.

Siden det er så få asylsøkere som kommer til Norge nå, spiller en på utrygghet og terror i stedet. Og da må det kraftig kost til for å skape debatt. Frp-lederen kom derfor med fem hardtslående tiltak «for å gjøre landet tryggere». Det første og viktigste var at de ville «stoppe asyl­innvandringen» og opprette asylmottak i nær­områdene. Slik kunne asylsøkerne sjekkes grundig før de får mulighet til å nærme seg Norge. Dernest kom ­kravene om permanent grensekontroll og mer overvåkning.


Avtalebrudd

Skal forslagene tas bokstavelig innebærer de et klart brudd med internasjonale avtaler. Å stanse asyl­innvandringen innebærer i realiteten å fjerne asylretten, en grunnleggende menneskerettighet som er nedfelt i flyktningkonvensjonen. Det er flere i Europa som diskuterer behandling av asylsøknader i nærområdene for tiden, men dette er ikke til erstatning for dagens asylrett, men som et tillegg til dette.

Dersom grensekontrollen vi har i dag skal gjøres permanent, bryter vi ikke bare med en annen internasjonal avtale. Vi gjør det også langt vanskeligere for mennesker å søke beskyttelse i Norge. En ­ensidig norsk linje i dette spørsmålet ville sette oss i vanry internasjonalt. Den blå-blå ­regjeringens flyktningepolitikk har ­allerede gitt Norge et dårlig rykte.

Men stortingsflertallet har også ­bidratt. Behandlingen av enslige mindreårige asylsøkere og tilbakesendinger til Afghanistan er eksempler på dette. Men denne gangen gikk forslagene for langt. Derfor sa regjeringspartner Høyre nei. Også de andre partiene avviste forslagene.

At noen velger å slå billig politisk mynt på menneskeskjebner som har flyktet fra krig, forfølgelse og terror overrasker ikke. Men fremfor å la seg friste til å gjøre det samme i en «light»-versjon, bør alle politikere heller ta utgangspunkt i fakta. Dette bør også være grunnlaget for en åpen og ærlig diskusjon og samtale om hva vi i fellesskap kan gjøre bedre. Det gjelder kortsiktige beredskaps- og sikkerhetstiltak så vel som forebygging. Her er kampen mot utenforskap viktigst. Følelsen av tilhørighet er det beste bolverket mot radikalisering.

Den gode nyheten er at levekårsundersøkelsen for 2016 viser at innvandrere ­generelt føler sterk tilknytning til Norge. Da må ikke vi som storsamfunn bidra til det motsatte. Frp kan med sitt utspill faktisk gjøre vondt verre. Det er et felles ansvar å hindre at de lykkes med det.

Gå til innlegget

Høykonjunktur for verdier

Publisert rundt 3 år siden

Når også Bård Vegar Solhjell ønsker en ny verdikommisjon, er det sannelig blitt trangt på verdipartiet KrFs banehalvdel.

Verdidebatten har fått sin renessanse i norsk offentlighet. Høstens valg er både et «veivalg og et verdivalg», sier Jonas Gahr Støre. Selv om dette var tittelen på KrFs utviklingsmelding er det Ap-lederen som har brukt begrepet flest ganger, senest på Youngstorget 1. mai.

Og han er ikke den eneste. Trygve Slagsvold Vedum sier at han står i en verdikamp og Erna Solberg ønsker å ta vare på verdiene det norske samfunnet er bygget på. SVs Bård Vegar Solhjell ønsker en ny verdi-­
kommisjon. Det er sannelig blitt trangt på verdipartiet KrFs banehalvdel.

Spenninger. Hvorfor har debatten om verdier blusset opp akkurat nå? Mange opplever at verdiene vi har bygget samfunnet på er under større press enn tidligere. I en tid der forandringens vinder blåser, er mange også mer usikre på hvem vi er og hva vi er. Med store spenninger søker mange til det som er stabilt og trygt. Når det kommer flere med en annen tro og kulturbakgrunn til landet, oppstår det selvsagt også debatter om religionens plass i samfunnet. Mange blir mer bevisst sin egen identitet.

Derfor er det ikke rart at verdispørsmål diskuteres som aldri før. Og det er bra! Enten det er etiske veivalg innenfor bioteknologi, bruken av religiøse symboler i norsk offentlighet, støtteordninger for trossamfunn, eller trosfriheten og K-ens plass i KRLE-faget. Når skillelinjene går på tvers av partiene – ikke minst i Høyre, Arbeiderpartiet og Venstre – skaper det diskusjoner både i egne fora og i norsk offentlighet. Det samme er ikke tilfelle for de øvrige sentrumspartiene, der det er mye større enighet om disse spørsmålene.

Berøringsangst. Men det er noen viktige unntak. Mens surrogati diskuteres åpent, er spørsmålet om tvillingabort blitt møtt med berøringsangst og overdøvende taushet hos de fleste partiene. Kanskje fordi det ikke er mulig å ha en debatt om abortspørsmålet i norsk offentlighet uten skyttergravskrig og mistenkeliggjøring. Der er det så lavt under taket nå at selv ikke KrF finner det formålstjenlig å ta debatten.

Hva som kan karakteriseres som et ­verdispørsmål er interessant i seg selv. En snever definisjon kan føre galt av sted.

Når en smal definisjon av kristne verdier kobles sammen med tendensen til å snakke om kristne verdier og norske verdier som ett og det samme, er det grunn til bekymring. Dette har vi for eksempel sett fra fremtredende Frp-politikere i innvandringsdebatten, muligens inspirert av identitetspolitikken i USA og Europa. Den populistiske vinden som blåser over flere kontinenter preges av at egen nasjonal identitet framholdes som bedre enn ­andres. Når dette gis en religiøs legitimering, er det fare på ferde.

Brunost og ski. Derfor er det også viktig å diskutere hva det innebærer å være norsk, utover å spise brunost og gå på ski. Regjeringen fikk kritikk for å gi opp «norske verdier» i forbindelse med statsministerens første Kina-besøk siden 2010. Er inkluderingen av menneskerettigheter og flyktningers grunnleggende rettigheter i Grunnloven et signal også om hvilke verdier som betraktes som norske?

«Verdikommisjonen» som ble nedsatt i 1998 av Bondevik-regjeringen hadde ikke som mål å komme med noen avklaring om kristne eller norske verdier. Målet var snarere å skape større bevissthet og refleksjon om verdispørsmål og etiske problemstillinger. Tjue år senere er det mer behov for slike diskusjoner enn noen gang.

Unngå skyttergravene. Denne gangen trengs virkelig en grundig og bred debatt om brennbare verdispørsmål og den kristne kulturarvens rolle i et flerkulturelt samfunn. Slike spørsmål egner seg ikke på partilandsmøter, men bør fremmes i en kontekst der mange ulike aktører kan delta, alle partier, men også representanter fra ulike trossamfunn og våre nye landsmenn. Formålet må være å unngå skyttergravskriger og bidra til åpen dialog med respekt for annerledestenkende og –troende.

Dersom slike debatter kan organiseres av en Verdikommisjon 2.0, er forslaget godt.

Gå til innlegget

Luther mot ­likegyldighet

Publisert rundt 3 år siden

Med Martin Luthers tenkning kom et fullstendig skifte av perspektiv. Enkeltmennesket ble viktig i seg selv.

Sist uke var det folkefest og jubi­leumsgudstjenester for Martin Luther og reformasjonen i Bergen. Det var bra. Statsminister Erna Solberg deltok. Det var også fint. Men det er skuffende at markeringen av reformasjonen i Norge er blitt overlatt til kirken.

Det er annerledes i andre europeiske land. Der blir reformasjonens enorme ­betydning for samfunnet, og dets grunnleggende verdier, markert skikkelig av hele nasjonen, og av regjeringer. Det burde­ skjedd her i landet også. For dette er en arv vi skal forvalte.

Modig

Martin Luther var revolusjonerende. Han tok et oppgjør med autori­teter og trosset den politiske overmakten. Det gjaldt ikke bare avlat og pavevelde, men i like stor grad hans tanke om at den ­enkelte kunne ha et eget og direkte forhold til Gud, «troen alene», «nåden alene», «skriften alene». Denne demokratiseringen av troen hadde betydning langt utover den kirkelige eller religiøse sfære.

Luthers egen samtid var preget av en kollektivistisk tankegang. Enkeltmenneskets status var forutbestemt av dets plass i fellesskapet. Endringene begynte med Thomas Aquinas og naturretten. Men med Martin Luthers tenkning kom et fullstendig skifte av perspektiv. Enkeltmennesket ble viktig i seg selv.

Det grunnleggende prinsippet om menneskeverd og likeverd har sin forankring i nettopp i en slik individualistisk tekning. Derfor er det også vanskelig å komme utenom reformasjonen når historien om menneskerettighetene skal skrives. Prinsippet om samvittighetsfrihet har også sine røtter her.

Pioner

Når Martin Luthers oppgjør falt sammen i tid med oppfinnelsen av trykkekunsten, ble resultatet revolusjonerende. I kjølvannet av hans opprør fulgte en samfunnsomveltning. Folk kunne ikke bare lese Bibelen selv. De kunne lese andre skrifter og gjøre seg opp sin egen mening. Mange ser på Luther som en demokrati-pioner. De sporer kampen for det frie ord og liberale verdier tilbake nettopp til ham.

I en tidlig fase sto Martin Luther i ­allianser med ulike politiske aktører som ønsket sosiale endringer. Han var en folke­opplysningens mann. Han stod på folkets side. Overalt der de protestantiske kirkene virket, ble barneskoler og utdanningsinstitusjoner etablert. Og ikke bare for gutter. Nei – for Martin Luther var det like viktig å gi jenter utdanning. Det var også revolusjonerende.

500 år etter Luther er det fortsatt nesten 70 millioner barn, flertallet av dem jenter, som ikke får gå på skole. Det var jobb nummer én i min tid som utviklingsminister, og dette er en høyt prioritert sak også nå. Kampen for utdanning for alle er enda ikke vunnet.

Vi ser også at samvittighetsfriheten, ­talefrihet og trykkefrihet er under press. Autoritære styresett brer om seg. Presse­friheten har ikke hatt dårligere kår på tolv år. Folk som utfordrer overmakten, opplever å bli tråkket ned. Å være deres stemmer og talerør er en viktig oppgave. Det er rettferdskamp i vår tid.

I spill

Men det er også andre utviklingstrekk som bekymrer. Som vi har sett i det siste: Verdier med røtter i reformasjonen, liberale prinsipper om grunnleggende rettigheter som vi trodde var urokkelige, er nå i spill. Menneskeverd og likeverd er prinsipper som utfordres, ikke bare under fjerne himmelstrøk, men også her hjemme. Det gjelder for eksempel i flyktningpolitikken og etiske dilemmaer knyttet til liv og død.

De seirene som er vunnet kan ikke tas for gitt. De må kjempes og vinnes igjen og igjen. Den viktigste arven etter Martin Luther er at han ikke var likegyldig. Han konfronterte urett og overmakt. Den utfordringen går også til oss.

Som Martin Luther selv sa:

«Om jeg visste at verden gikk under i morgen, ville jeg likevel gå ut i min hage og plante et epletre i dag.»

Vi kan alle plante et tre. Gjør vi det, vil røttene etter Luther holde i mange hundre år til. Og – verden vil bli et bedre sted.

Først publisert i spalten Overblikk i Vårt Land, 14. mars 2017.

Gå til innlegget

Når det umulige blir lønnsomt

Publisert over 3 år siden

Representantene fra Høyre, Arbeiderpartiet og Frp ristet på hodet. Nå går Oljefondet foran i etikkspørsmål.

Det er umulig. Det er ikke realistisk. Det vil aldri gå. Dette har vært omkvedet, – enten det gjaldt forhandlinger om fred, røykelov – eller etiske retningslinjer for Oljefondet. Da vi på Stortinget på 90-tallet fremmet forslag om sistnevnte fikk vi klar beskjed. Dette måtte vi bare glemme. Representantene fra Høyre, Arbeiderpartiet og Frp ristet på hodet og stemte forslagene ned.

Nå er Statens Pensjonsfond Utland verdens største statlige investeringsfond og en foregangsaktør internasjonalt. Det Norge gjør når det gjelder etiske investeringer har mer betydning enn de fleste av oss aner. Men noen slag gjenstår fortsatt.

Jaget etter profitt må ikke gå på bekostning av solidaritet på tvers av land og generasjoner. Her er det heller ingen motsetning. Nå er det dessuten bevist at det umulige ikke bare er mulig, det er også lønnsomt.

Andre følger etter

Høsten 1997 startet Bondevik I-regjeringen arbeidet med etiske retningslinjer for Oljefondet. Jeg husker godt den sterke motstanden i Finansdepartementet og store deler av det politiske og finansielle miljøet. Da de etiske retningslinjene ble vedtatt under Bondevik II-regjeringen i 2004 ble også Etikkrådet opprettet. Rådet vurderer investeringene etter etiske kriterier og viste at det var mulig å sette etikken høyt på den finansielle dagsordenen.

Samme år ble det besluttet å trekke Olje­fondet ut av investeringer i våpen som ved vanlig anvendelse bryter med grunnleggende humanitære prinsipper, for eksempel klasebomber. Andre internasjonale aktører fulgte etter.

I 2009 tok et bredt flertall Oljefondet ut av tobakksindustrien. I 2015 ble det bestemt at vi heller ikke skal plassere våre penger i kullindustrien – begge ganger etter påtrykk fra KrF og SV.

Dante Pesce fra FNs arbeidsgruppe for menneskerettigheter og næringsliv har understreket at Norge er «et foregangsland» som andre land og private aktører ser til. Desto viktigere var det at regjeringen Solbergs forsøk på å fjerne Etikkrådets uavhengighet og legge det inn under Norges Bank, falt på stengrunn.

Vi er ikke i mål

De nær 7.500 milliarder kronene som investeres gjennom Oljefondet er et stort ansvar og gir en enorm innflytelse. Oljefondet er en stor eier i mange av de over 8.000 selskapene fondet har investert. De etiske retningslinjene har endret selskapenes disponeringer.

Men det er fortsatt eksempler på investeringer som kan være uheldige. Et eksempel er skatteparadiser. Det er også på tide at Oljefondet trekkes ut av alkohol- og spillselskaper, i tråd med forslag fremmet i Stortinget.

Generasjonsansvaret

I forrige uke kom Tankesmien Agenda med en rapport som viser at forsterket fokus på bærekraftig utvikling også vil bidra til økt avkastning for Oljefondet. Avkastningen er nært knyttet til utviklingen på verdensmarkedet, ikke bare i vestlige land, men også i Afrika og Asia.

Dette burde tilsi mer globale og bærekraftige prioriteringer. Derfor er investeringer i infrastruktur og fornybar energi det nye stridsspørsmålet. Den tunge faginstansen Norges Bank har foreslått at en skal åpne for investeringer i infrastruktur som ikke er børsnotert, i første omgang i mindre målestokk. På sikt kan dette også åpne for investeringer i infrastruktur i fattige land og økte investeringer i fornybar energi.

Dessverre sa stortingsflertallet nei. Igjen. Nei til smarte og bærekraftige investeringer, til inntekts ervervelse – og med lengre levetid.

Dette har også med klima å gjøre. Parisavtalen sier at verdens finansstrømmer skal tilrettelegge for lavutslippssamfunnet. Det forplikter Norge. Oljefondet, som verdens største statlige investeringsfond, må gå foran. 20 år etter skal nye slag utkjempes – og vinnes.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND, 14.02.2017

Gå til innlegget

Det er nå vi skal bestå prøven

Publisert over 3 år siden

Da strømmen av syklister over Storskog tok slutt, trodde vi at flyktningkrisen var over. Men langt derifra.

Aldri har flere mennesker flyktet­ fra sine hjem. Aldri har flere­ mennesker mistet livet over Middel­havet enn i fjor.

2016 var faktisk rekordåret. Nærmere 72 millioner mennesker var på flukt i verden, godt forbi topptallene fra annen verdenskrig. Og da behovet for beskyttelse var på det høyeste, strammet Norge til.

Det har ikke kommet så få asylsøkere til landet på mer enn 20 år. Samtidig satte Norge en annen rekord – i antall utsendelser. Regjeringen konkurrerer åpenbart om å være strengest i klassen overfor mennesker på flukt.


Uhåndterlig


Ingenting tyder på at det nye året blir bedre. Antallet mennesker på flukt, internt og over grensene, fortsetter med uforminsket styrke. I Tyrkia, Hellas og Italia opplever de en nesten uhåndterlig krise. For her strander en stor andel av flyktningene.

Grensene til Europa er stengt. Den varme­ velkomsten på togstasjonene er blitt erstattet av piggtråd. Alle fluktruter er effektivt tettet igjen. For de som flykter fra krigens redsler må det fortone seg som et ‘Festung Europa’. Både Hellas og Tyrkia får godt betalt av Efor «å ta seg av» flyktningproblemet – enn så lenge – og gjennom en svært omstridt avtale.

Hjelpearbeidere som har jobbet i krigssoner mange steder sier at de aldri har sett noe verre enn i leirene ved Middelhavet. Det er vanskelig nok i Tyrkia, og nærområdene. Men de overbefolkede, iskalde og skitne lagerhallene i Hellas – med sanitærforhold under enhver kritikk – er det verste de noen gang har sett.

Hvor lenge skal de sitte der? De kan jo ikke dra tilbake til krigssonene. Og det skal bli enda kaldere og enda verre de neste ukene.


Løftebrudd

Europeiske land har forpliktet seg til å relokalisere syriske flyktninger fra Hellas og Italia etter en fordelingsnøkkel. Men inntaket er lite og går svært langsomt. Av de 160.000 de lovet å relokalisere har det kun skjedd med 6.000. Det er et løftebrudd.

Norge lovet å ta imot en andel på 1.500 av disse flyktningene i 2016 og 2017. Greske­ myndigheter rapporterer imidlertid at regjeringen ikke stoler på deres vurderinger. Derfor går det svært langsomt. Det fører bare til at folk må vente enda lenger under uverdige forhold.

Men folk flykter ikke av bekvemmelighetshensyn. Det er klart dokumentert at de flykter fra krig og terror. Over halvparten av flyktningene globalt er mindre­årige. Også dette tallet gikk opp i 2016. Samtidig slo Norge alle rekorder også i utsendelse av mindreårige asylsøkere.

Et av de verste eksemplene på regjeringens harde linje er utsendelsene til et stadig mer utrygt Afghanistan. Langt flere barn returneres enn før, tross en verre sikkerhetssituasjon. Ingen av våre nordiske naboland, og de færreste europeiske­ land, gjør dette – nettopp på grunn av sikkerheten.

Samtidig får stadig flere barn kun ­midlertidig opphold. Forskning viser at dette­ er skadelig for barns psykiske helse. Men praksisen fortsetter. Dette bryter med våre egne prinsipper for rettsikkerhet.


Pinlig

Politikernes engasjement for flyktningene i 2015 er blitt erstattet av en pinlig, men talende taushet. Nærområdene og fattigere regioner må bære byrden. Norge har kapasitet til å ta imot flere kvoteflyktninger og en større andel av de som venter i leirene i Hellas. Partiledere fra blant andre SV og KrF har tatt til orde for dette i lys av den forverrede situasjonen. Men forslagene er blitt tidd i hjel.

I 2017 er det stortingsvalg. Nå er det viktig at Trumps valgseier og høyrepopulistenes frammarsj i Europa ikke fører til at frykten tar overhånd i norsk politikk. Nå er det viktig at vi består prøven. Det er nå vi må vise at vi står opp for verdier og prinsipper om menneskeverd, nestekjærlighet og solidaritet. Det ville være i Fridtjof Nansens ånd. Fortsetter vi som nå, er det mange av oss som ikke vil ­ønske å se oss selv i speilet. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
6 dager siden / 2861 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
29 dager siden / 1890 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
3 dager siden / 1405 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
9 dager siden / 1017 visninger
Hjemlengsel
av
Joanna Bjerga
4 dager siden / 743 visninger
Mor eller menneske?
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 1 måned siden / 625 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere