Hilde Frafjord Johnson

Alder: 56
  RSS

Om Hilde

Følgere

Våpen og verdier i Jemen

Publisert 11 måneder siden

Det blir ikke fred i Jemen uten et aktivt amerikansk engasjement.

I går kom nyheten om at Canada ­ønsker å kansellere en gigantisk kontrakt for salg av forsvarsmateriell til Saudi-Arabia. Årsaken er den brutale henrettelsen av journalisten Jamal Khashoggi. Sist torsdag stemte et flertall i Senatet for å stanse den amerikanske krigføringen i Jemen.

Samtidig gjorde Senatet et enstemmig vedtak der Saudi-Arabias kronprins ­Mohammed bin Salman ble knyttet til drapet på Khashoggi. De trodde på CIAs redegjørelser om kronprinsens sannsynlige involvering, og ikke på president ­Donald Trumps bortforklaringer.

LES OGSÅ: Kalifatet falt, men IS lever

Ikke villet fordømme. 

Den amerikanske presidenten har gått lenger i sin uttalte støtte til Saudi-Arabia enn sine forgjengere. Til nå har han ikke villet fordømme drapet. Tvert om har han uttalt at de militære eksportkontraktene med saudierne er viktigst.

Men noe er i ferd med å skje. Voteringen i Senatet påførte Trump et dobbelt tap. I forholdet mellom viktige verdier og eksportinteresser går det for USAs folkevalgte en grense for hva som kan aksepteres. Også andre republikanske senatorer fremførte kritikk av politikken overfor Saudi-Arabia. Norge besluttet å fryse ­våpensalg til landet i november 2018, mens Canadas statsminister altså nå leter etter muligheter for å kansellere den 15 milliarder dollar store kontrakten.

Personlige relasjoner. 

USA har vært en svært viktig støttespiller for den saudi-ledede alliansen og har deltatt i krigføringen i Jemen. Dette har vært knyttet til den sterke motstanden mot Iran, som støtter opprørerne. Men det ser også ut til at personlige relasjoner kan ha spilt inn. Presidentens svigersønn, Jared Kushner, sies å ha pleiet nær personlig kontakt med kronprins Mohammed bin Salman, og skal ha vært en pådriver for den sterke støtten til Saudi-Arabia. Relasjonen skal ha vakt bekymring blant Midtøsten-eksperter og -diplomater.

Kushner skal også ha hatt kontakt med kronprinsen etter mordet på Khashoggi­ og utrolig nok gitt råd om hvordan ­Mohammed bin Salman kunne «ri stormen av». Henrettelsen i konsulatet i Istanbul skapte voldsomme reaksjoner internasjonalt; Saudi-Arabias renommé sto på spill og kronprinsens rykte var i ferd med å ta alvorlig skade. Dette begynte å bli et problem også for USA. Det er liten tvil om at gjennombruddet i forhandlingene mellom partene i Jemen, de Iran-støttede houti-opprørerne og den saudi-støttede regjeringen, er en konsekvens av dette.

LES OGSÅ: Likvidering setter søkelys på Jemen-krig

Våpenhvile. 

Inntil da hadde gjentatte rapporter om verdens verste humanitære­ katastrofe ikke hjulpet. Det var ingen vilje til reelle forhandlinger og forpliktende avtaler hos partene. Så kom altså gjennombruddet, og det skjedde omtrent samtidig med stemmegivningen i Senatet. Partene i Jemen hadde signert en våpenhvile slik at havnen i Hodeida kan åpnes for humanitær bistand. Samtidig inngikk også partene en avtale om utveksling av flere tusen krigsfanger.

De fleste observatører er enige om at saudierne ikke hadde gitt slike konsesjoner uten et betydelig press fra amerikanerne. Det er imidlertid fortsatt veldig langt igjen før en fredsprosess er på skinner. Det viser kamphandlingene rett etterpå og utsettelsen av våpenhvilen til i dag, tirsdag 18. desember. Et kontinuerlig og svært aktivt amerikansk engasjement for fred i Jemen er nødvendig.

En resolusjon. 

På nyåret vil Representantenes Hus ha demokratisk flertall. Det er sannsynlig at de også vedtar en resolusjon om stans i krigføringen i Jemen. Da dreier det seg ikke bare om våpeneksporten til Saudi-Arabia, men muligens også sanksjoner. Er Kongressen smart nok, kan de knytte tiltakene til framgang i fredsprosessen.

Saudi-Arabias krigføring i Jemen er noe av det Jamal Khashoggi kritiserte sterkest. Paradoksalt nok kan han komme til å få sitt ønske oppfylt, ikke som resultat av hans kritiske penn, men som et resultat av hans grufulle død.

LES OGSÅ: Norge fryser nye lisenser på eksport av forsvarsmateriell til Saudi-Arabia

Gå til innlegget

Rettferdigheten kan ikke vente

Publisert 12 måneder siden

Fredag falt dommen. For første gang har en internasjonal straffedomstol erklært at Røde Khmer var ansvarlige for folkemord.

1,7 millioner mennesker ble henrettet, drept i arbeidsleire, og døde på grunn av sult og sykdom. Noen av oss husker kanskje filmen Killing fields. Den viste overgrepene, men også det enkelte menneskets evne til å overleve, og til å gjøre det rette – midt i grusomhetene.

LES OGSÅ: – Kampen om en mer rettferdig verden kan samle kristne

Torturert til døde. 

Fredag morgen fikk altså to mennesker sin straff for å gjøre det motsatte. De sviktet – og drepte – sitt folk. De to siste gjenlevende lederne for Røde Khmer-regimet i Kambodsja, Nuon Chea and Khieu Samphan, henholdsvis 92 og 87 år ble dømt og kjent skyldig for folkemord. Sammen med Kaing Guek Eay ledet de blant annet en fangeleir der 12.000 mennesker ble torturert til døde.

FN-tribunalet har brukt mer enn ti år på å komme til en kjennelse. De har pløyd gjennom hundretusener av papirer og hørt hundrevis av vitner. De har fortalt i detalj hvordan Røde Khmer styrte sine «killing fields». Lovens kvern maler langsomt. Flere i lederskapet er for lengst døde, men de gjenlevende fikk altså endelig sin dom. Ofre som fortsatt lever, får nå oppreisning.

Blod på hendene.

Det tok lang tid også for Rwanda-domstolen og straffetribunalet for det tidligere Jugoslavia å få sakene om folkemord fram, slik at folk som Radovan Karadzic fikk sin endelige dom. Den internasjonale straffedomstolen i Haag bygget på disse prosessene og skulle bidra til at langt flere ledere med blod på hendene fikk sin dom.

Men straffedomstolen er omstridd. Sakene mot sittende statsledere som Sudans president Bashir (folkemordet i Darfur 2003-2004) og Kenyas president Uhuru Kenyatta (den etniske volden i Kenya i 2007) har bidratt til afrikanske lederes misbilligelse. Andre saker mot tidligere presidenter, som Charles Taylor fra Liberia og Laurent Gbagbo fra Elfenbenskysten, har vært mindre kontroversielle.

LES OGSÅ: Amnesty beskylder Sudan for krigsforbrytelser

At USA under president Trump ut fra pur egeninteresse nå gjør det til en prioritert sak å bekjempe den internasjonale straffedomstolen, er svært beklagelig. Intet lands statsborgere kan unntas fra å bli ansvarliggjort for slike forbrytelser, heller ikke amerikanske.

Sjekk til seg selv. 

I 2016 falt en dom som få kjenner til. En internasjonal domstol, etablert av den Afrikanske Union (AU) og Senegal, stilte for første gang en tidligere afrikansk president for retten for forbrytelser mot menneskeheten: Chads tidligere president Hissine Habre. Før presidenten rømte landet og søkte tilflukt i Senegal i 1990, hadde han skrevet ut en sjekk til seg selv for alle pengene som var igjen i Finansdepartementet. For disse pengene levde han i sus og dus i 26 år, før ofrene for hans overgrep og menneskerettighetsaktivister innhentet ham og klarte å bringe saken til doms. En etterforskningskommisjon i Chad hadde da funnet at 40.000 mennesker ble drept og 54.000 fengslet under Habres regjeringstid (1982 – 1990). Så ble han altså arrestert og dømt. Nå er et eget fond opprettet for å gi ofrene erstatning; det jakter nå på Habres stjålne penger.

En hybridløsning. 

Det er en liknende domstol en skal opprette for Sør-Sudan, en hybridløsning bestående av internasjonale og nasjonale etterforskere og dommere under AU. Overgrepene som har vært begått siden krigen brøt ut i 2013, er av FN karakterisert som krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Den justerte fredsavtalen fra i sommer har mange svakheter, men denne delen står ved lag. Flere FN-organer har identifisert enkeltpersoner på begge sider som ansvarlige for flere av de verste krigsforbrytelsene.

Spørsmålet er om ordrene kom fra toppen. Det kan bare en etterforskning avklare. Tross avtalen gjør lederne på begge sider hva de kan for å hindre at en straffeprosess etableres. Men tusener av etterlatte og ofre for vold og overgrep i Sør-Sudan, krever rettferdighet. Den afrikanske union må nå vise at de mener alvor. Denne gangen kan rettferdigheten ikke vente.

LES OGSÅ: Norske-jesidier: Jeg er overlykkelig

Gå til innlegget

En skjebnetid

Publisert rundt 1 år siden

De nærmeste årene vil være avgjørende for om verden lykkes. Det vil kreve politisk lederskap.

For et par uker siden kom en ­rapport som fikk meg til å bråvåkne. At klimaendringene er alvorlige har vi visst lenge. At en offensiv ­klimapolitikk er viktig har vi anført lenge. At vi alle må gjøre vårt i hverdagen har vi også ment lenge.

Skremme vannet. 

Men dette var noe ­annet. FNs klimapanels nye fram­skrivninger er så dramatiske at det ­burde skremme vannet av de fleste av oss. Klima­politikken Stortinget nylig vedtok er allerede foreldet. Vi må rett og slett legge kortene på nytt. Det vil kreve mot av regjering og storting. Og det vil kreve mye av oss alle.

Velger vi å lukke øynene for dette nå, vil konsekvensene være store, ikke bare for oss selv og miljøet – i vår egen leve­tid, for barn og barnebarn, men først og fremst for vårt globale fellesskap. For de som vil bli hardest rammet, på alle vis, er verdens fattige. Aller mest vil det gå ­utover Afrika sør for Sahara. Ingen bistands­budsjetter vil kunne motvirke virkningene av dette hvis ikke klimautslippene kuttes ­vesentlig.

Det nye er ikke bare omfanget av de dramatiske klimaendringene. Det nye er at de går raskere enn ventet. Vi har mye dårligere tid. Og vi kommer ikke til å greie å nå målet hvis det ikke tas drastiske grep i løpet av de neste ti årene. Utslippene må ned med 40–50 prosent innen 2030. Det er mye. Og det er mye mer enn Norge har lagt opp til.

LES OGSÅ: Vil møte klimakrise med moral

Grundig dokumentert. 

I arbeidet med rapporten har klimapanelet gjennomgått rundt 6.000 nyere vitenskapelige studier som vurderer virkningen av 1,5 graders global oppvarming, og sammenligner det med oppvarming på 2 grader. ­Rapporten forteller hva som skal til for å nå ­disse ­målene i Parisavtalen. Det er ingen grunn til å sette spørsmålstegn ved fram­skrivningene. De er grundig ­dokumentert.

Rapporten forteller om konsekvensene for mennesker og økosystemer dersom vi ikke når klimamålet. Den sier i realiteten at forpliktelsene i Paris-avtalen ikke er nok. Verden opplever allerede ­konsekvenser av oppvarmingen, som mer ­ekstremvær og stigende havnivå. Nå blir det verre, raskere enn ventet. I mange land og regioner er oppvarmingen høyere enn gjennomsnittet, inkludert Arktis som er to til tre ganger over. Dette ser vi blant annet på Svalbard nå. En slik økning kan trigge ustabilitet i sjøisen i Antarktis, og/eller ­irreversibel kollaps av Grønlandsisen. Dette kan føre til en havnivåstigning som kan ramme mange.

LES OGSÅ: Slik redder vi verden

Vannmangel. 

Men enda mer dramatisk er følgene for fattige mennesker. For temperaturøkningen vil bidra til betydelig vannmangel. Og den vil ramme landbruksproduksjonen slik at omfattende matmangel blir resultatet. Klarer vi å begrense utslippene slik at vi når 1,5-gradersmålet, vil opptil 50 prosent færre mennesker oppleve vannmangel og flere hundre millioner færre ­mennesker bli utsatt for fattigdom og risiko fra ­klimaendringer. Men altfor mange vil få det verre. Uansett.

Det er nødvendig med kraftige ­reduksjoner i utslippene av klima­gasser. Reduksjonene vil kreve hurtige og dypt­gående systemendringer i de fleste ­sektorer. Også i Norge. Og det må skje raskt. For eksempel mener FNs klima­panel at om lag halvparten av elektrisiteten må være produsert av fornybare kilder innen 2030.

Kvotesystemet. 

Lenge har mange ­norske aktører tenkt at vi kan kjøpe oss fri fra det meste av forpliktelser ved hjelp av kvoter. På flere områder vil kvote­systemet fortsatt ha mye for seg. Slik kan en få mest mulig utslippskutt per krone. Men det ­betinger at det faktisk fungerer slik at de totale utslippene går ned. Men kjøp av kvoter betyr ikke å kjøpe seg fri. Vi må i all hovedsak være beredt til å kutte selv og samtidig sørge for å binde CO2 gjennom skog og innovative fangstløsninger. Det er helt nødvendig skal en greie å nå målene.

Ekspertene er tydelige på en ting: De nærmeste årene vil være avgjørende for om verden lykkes. Det vil kreve politisk lederskap. Det er ingen tvil om at vi er inne i en skjebnetid.

LES OGSÅ: Mer ekstremt vær kan forverre global sult

Gå til innlegget

Ord er handling

Publisert rundt 1 år siden

Det er ikke noe som heter «bare retorikk». Ord skaper virkelighet.

Krigen i Sør-Sudan brøt ut på min vakt, som leder for FNs fredsbevarende operasjon, UNMISS. Vi klarte ikke å bevare freden. Det var mange og komplekse årsaker.

En av de viktigste var den uløselige personlige maktkampen mellom Salva Kiir og Riek Machar. Den siste fredsavtalen de to nettopp undertegnet vil nok kollapse av samme grunn. En annen årsak var bruken av det etniske kortet i den politiske og militære mobiliseringen - på begge sider. Etnisk retorikk ble brukt som våpen, gjennom hets og løgner.

LES OGSÅ: Tenåringsjenter de største taperne

Denne dehumaniseringen muliggjorde bestialske overgrep uten sidestykke i Sør-Sudans historie. En voldsspiral utenfor kontroll. Og det begynte med ord. Deretter gjennom vold.

Får frykten næring. 

Jeg har tenkt mye på det siden. Hvordan enkeltmennesket tilsynelatende kan miste sitt verd som del av gruppen. Og det skjer ikke bare i krig. Det skjer dessverre også i fred. Og det viktigste virkemiddelet er ordene. Når vi stempler, får det konsekvenser. Da slutter menneskene å være personer, med navn, med en mor, en bestefar og et barnebarn, med en fortid og en framtid. Da blir de del av et kollektiv, en gruppe, en masse. Og hvis de også er fremmede, blir vi fort redde. Da føler vi oss truet. Og da får frykten næring.

Retorikk er ikke bare ord. Retorikk er handling.

Her har president Donald Trump satt en ny standard. Han stempler innvandrere, meksikanere, muslimer og andre minoritetsgrupper. Retorikken preges av negative karakteristikker og forakt. Trump gir næring til frykten for de andre. Ikke overraskende har også høyreekstreme gruppers aktiviteter i USA økt.

Et raust vi. 

Tilsvarende utviklingstrekk har vi sett i Europa, der høyrepopulistiske bevegelser mobiliserer på samme type retorikk. Lederne i Ungarn og Polen gjør innvandrere til syndebukker, selv om tallene på migranter og flyktninger er forsvinnende lave. Det gir velgergevinst. Høyrepopulistene Nasjonal Front i Frankrike, Afd i Tyskland og Sverigedemokratene vokser også. De snakker konsekvent om muslimer og innvandrere som en gruppe, uten nyanser.

I innlegget «Vi er et ord med himmel i» (VL 7. september) setter redaktør Alf Kjetil Walgermo ord på dette. Han viser til at det er stor forskjell på «eit raust vi og eit fryktande vi». I det rause vi-et finnes enkeltmennesket. I det fryktende vi-et forsvinner enkeltmennesket av syne, sier han. Nettopp.

LES OGSÅ: Vi er et ord med himmel

Ikke akkurat de ordene. 

En tilsvarende grupperetorikk finnes også her. Hos Fremskrittspartiets nestleder Sylvi Listhaug og andre i den mer populistiske delen av partiet, er den fremtredende. De har satt en ny standard for det politiske ordskiftet.

Derfor har statsminister Erna Solbergs håndtering overrasket meg. Når retorikk og ordbruk fra regjeringspartnere har skapt debatt, har statsministeren som regel bagatellisert den. Når kritikken har økt i styrke, har svaret gjerne vært at hun ikke ville brukt akkurat de ordene.

Men ord er ikke bare ord. Ord er handling. For ord gjør noe med oss. Med de som hører dem. Ord skaper forandring. Ord kan splitte og forene. Ord kan ekskludere og inkludere. Ord kan styrke integreringen, og ord kan hindre den. Ord kan såre og tråkke på. Og ord kan bygge opp og omfavne. De endrer oss. Og de endrer Norge.

Forandret Norge. 

Det er stor forskjell på å ta folks frykt på alvor, og det å gi næring til frykten, piske den opp, og slå politisk mynt på den. Det å gi et regjeringsparti fripass til det siste, har allerede forandret Norge.

Ingen har større innflytelse på den offentlige samtalen enn landets statsminister. Jeg håper hun bidrar til en annen samtale, preget av enkeltmenneskets verd, i beste liberale tradisjon. Og i beste kristne tradisjon. For mennesker er ikke grupper. Alle mennesker har et navn og alle er nevnt ved navn.

LES OGSÅ: Ser mørkt på Europas demokratiske utvikling

Trykket i Vårt Land 25. september i spalten Overblikk

Gå til innlegget

Den stille revolusjonen

Publisert over 1 år siden

Det pågår en stille revolusjon. Viktige verdier som menneske­verd og likeverd og grunnleggende rettsstatsprinsipper er i spill.

Mens vi nyter en fantastisk sommer sammen med vår nære familie, pågår marerittet i USA: Hundrevis av barn holdes­ fortsatt internert mens det letes etter ­foreldrene. Sist uke meldte myndighetene at 463 foreldre allerede er deportert – uten barna sine.

I en rekke tilfeller var foreldrene ikke klar over at barna ikke ville følge etter. Dermed kan Trump-administrasjonen ha bidratt til en permanent atskillelse av barn og foreldre og i praksis gjort mange barn foreldreløse.

Bakgrunnen var «null-toleranse»-­politikken for migranter fra Mexico til USA, der en valgte å separere og internere tusenvis av barn. Det var reaksjonene i amerikansk opinion og i Kongressen som førte til at president Trump til slutt stanset separasjonene.

Gjenforening har imidlertid vist seg vanskelig. Splittelsespolitikken ble gjennomført uten prosedyrer for å kunne spore­ barn og foreldre. Resultatet var byråkratisk kaos. Fortsatt finner ikke amerikansk myndigheter foreldrene til over 750 barn.

Flere steder. 

Dette er det foreløpig siste og grelleste eksemplet på hva som er i ferd med å skje: Det pågår en stille revolusjon. Viktige verdier som menneskeverd og ­likeverd og grunnleggende rettsstatsprinsipper er i spill. Handlinger som før ble ansett som moralsk uakseptable av en vestlig regjering, blir nå gjennomført. Det gjelder særlig i land der høyrepopulismen har fått fotfeste. Men det skjer også ellers, først og fremst knyttet til innvandring.

Ta Storbritannia. 

Den såkalte Wind­rush-generasjonen var nylig i ferd med å bli deportert til de vest-indiske øyene i Karibien. De ble hentet til England for å hjelpe med å bygge opp landet etter 2. verdenskrig. De fikk en egen oppholdstillatelse og pass fra Det Britiske Samveldet.

Tidlig i år bestemte innenriksdepartementet plutselig at alle som hadde oppholdstillatelse som borgere av Samveldet før 1971 ikke lenger hadde rett til å oppholde seg i landet, rett til pensjon, helsehjelp. Det kunne berøre så mange som 60.000 mennesker. De hadde plutselig ingen rettigheter lenger, og de skulle ut.

Det ble skandale. 

Heldigvis var det nok rettsfølelse og anstendighet i det britiske­ folk: De som hadde bygget opp landet igjen skulle ikke kastes ut. Gamle rettsstatsprinsipper skulle holdes i hevd. Til slutt måtte statsminister Theresa May gå til Underhuset og be Windrush-generasjonen offentlig om unnskyldning.

Et verdivalg. 

Ta Norge og tilbakekallelse av norsk statsborgerskap. Dette er en av de sterkeste reaksjonene i norsk straffe­lov, og forbindes gjerne med landsforræderi. Nå gjaldt det plutselig mennesker som hadde bodd i landet i 15 – 30 år. De fikk brev fra UDI om at de ikke lenger var norske statsborgere og måtte ut av landet. En del av dem var født i Norge. En feil opplysning (eller flere) som en selv, foreldre eller besteforeldre var skyldig i førte til at de mistet statsborgerskapet. Flere hadde bodd lenger i landet enn meg – som attpåtil ikke er født her.

Dette strider mot grunnleggende rettsprinsipper. Lover skal ikke ha tilbakevirkende kraft. Og man skal ikke straffes for andres overtredelser; de arves ikke i nye generasjoner. Selv om Stortinget sørget for at slike beslutninger kun kan fattes av domstolene, hersker det fortsatt usikkerhet rundt flere av statsborgerskapssakene.

Og nå hører vi at mellom 6.000 og 7.000 mennesker kan få sin oppholdstillatelse trukket tilbake, blant dem også mange flyktninger. Det finnes sikkert enkeltsaker å ta tak i, men fortsatt må prinsippet om at lover ikke skal ha tilbakevirkende kraft gjelde. Fokus på retur av spesifikke nasjonaliteter kan også skape stor usikkerhet. En kan rykke opp familier ved roten, splitte dem og risikere å undergrave integreringen for de mange. En kan dessuten ta feil i landanalysen og sende mennesker tilbake til nye fluktsituasjoner. At UDI og Landinfo karakteriserer situasjonen i Afghanistan som trygg er for eksempel foruroligende.

Sakte, men sikkert endres holdninger og politikk i flere og flere land, uten store protester, også hos oss. Den stille revolusjonen kan endre oss alle – om vi ikke selv endrer den. Da må vi ta til motmæle. Verdivalget er vårt.

Trykket i Vårt Land 31. juli 2018 i spalten Overblikk. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere