Hilde Frafjord Johnson

Alder: 56
  RSS

Om Hilde

Følgere

Nødvendig handlingsplan mot muslimhat

Publisert 6 måneder siden

Kaveh Rashidi er mer norsk enn meg, men ingen forteller meg at jeg skal reise tilbake til mitt fødeland. Dette er grovt diskriminerende.

Sist torsdag varslet regjeringen endelig at de ville komme med en Handlingsplan mot muslimhat. Kravet om en slik plan har vært fremmet lenge, og hver gang blitt avvist som unødvendig. Formålet var dekket av eksisterende planer. Så skjedde angrepet på Al Noor-moskeen i Bærum, og regjeringen måtte snu.

Det er på tide at vi åpner øynene for hvilke krefter som nå er i sving internasjonalt og i Norge. Philip Manshaus sies ikke bare å ha vært inspirert av Brenton Tarrant, som stod bak angrepet på moskeen i Christchurch. Han var også aktiv på flere nettsider som sprer propaganda om hvitt herredømme og muslimhat. Her spres ideen om at vi står overfor trusselen om et Eurabia, en slags invasjon av muslimer og en endelig overtakelse der Europa ikke lenger preges av kristne verdier og liberalt tankesett, men islam.


Hentet inspirasjon

Denne ideologien er ikke ny, og har sine røtter tilbake til 60- og 70-tallet. Den fikk tidligst fotfeste i USA, ble styrket gjennom ulike kampskrift og fikk fart på seg etter angrepene på Twin Towers 11. september 2001. Fortsatt var tankegodset begrenset til mer høyreekstreme miljøer og enkeltpersoner som blant annet var på nettsider som Gates of Vienna og Jihad Watch. Det var også her Anders Behring Breivik hentet inspirasjon og publiserte sitt manifest.

Men konspirasjonsteoriene og islamhatet er i ferd med å nå langt utover de mørke avkrokene på nettet. De begynner å få fotfeste hos flere partier og politikere i Europa og USA. Den britiske avisen The Guardian har nylig foretatt en gjennomgang og viser hvordan tankegodset er i ferd med å bli normalisert i det politiske ordskiftet.


Nøret opp under

Ideen om hvitt overherredømme griper om seg i USA. Steve Bannon har vært en viktig bidragsyter, både fra da han ledet Breitbart News, som nøret opp under samme ideer, og gjennom sin rolle i Trump-administrasjonen. En ny bølge av bloggere fra de høyre-ekstreme miljøene hadde allerede begynt å anklage «MSM» (mainstream media) for ikke å ville fortelle «sannheten». Bannon hadde i lang tid erklært krig mot «islamsk fascisme» og mente at en står overfor en kamp mellom sivilisasjoner. Den fremste fanebæreren mot «MSM» er nå presidenten, som også er treg med kritikken når minoriteter i USA utsettes for vold, rasehets og hat.

Tankegodset rundt islamtrusselen finnes nå hos de høyrepopulistiske partiene i Europa, blant andre i britiske Ukip, hos Sverigedemokratene og i tyske AfD, som under siste valgkamp hadde valgplakater der de ba folk stemme på dem for å unngå at Europa blir Eurabia. Selv om vårt hjemlige Frp ikke har tatt så hardt i, er Siv Jensens bruk av begrepet «snikislamisering» ikke så langt unna. Det gir inntrykk av at noen muslimer konspirerer for å islamisere Norge.


Tilbake til Pakistan

Men det er ikke bare i politisk sammenheng dette tankegodset sprer seg. Kommentarfeltene flommer over av denne typen kommentarer og norske muslimer og innvandrere kan fortelle om hatmail og hets i sosiale medier. Og omfanget øker. Det fikk den kjente legen Kaveh Rashidi, født og oppvokst i Norge, oppleve. I en twitter-melding sist uke gav han uttrykk for skuffelse over å bli bedt om å dra tilbake til Pakistan av en tilfeldig dame på gaten. Foreldrene flyttet til Norge fra Iran. Selv har han ikke noe forhold til landet og har alltid følt seg norsk. Stormen på twitter gjorde inntrykk, med hatmeldinger og beskjed om at han ikke hørte hjemme i Norge.

Kaveh er mer norsk enn meg, som er født i Tanzania og har bodd 17 år av mitt liv i utlandet. Ingen forteller meg at jeg skal reise tilbake til mitt fødeland. Dette er grovt diskriminerende. Det er statsministerens og hele regjeringens oppgave å ta tak i dette. Handlingsplanen mot muslimhat i Norge må komme raskt. Og statsministeren må sørge for at alle regjeringspartiene går foran med et godt eksempel i det offentlige ordskiftet. Valgkampinnspurten vil være en god start.

Gå til innlegget

Et liv i usikkerhet

Publisert 7 måneder siden

Dersom Regjeringen mener alvor med å styrke integreringen, bør de bygge tillit og trygghet, og ikke bidra til et liv i frykt og usikkerhet.

Nylig ble rettssaken mot den kurdiske kvinnen Gulazidar Tesdemir i Tyrkia utsatt for femte gang, denne gangen på ubestemt tid. Tesdemir ble arrestert av tyrkiske myndigheter med en gang hun ble returnert fra Norge. Hun ble utvist etter avslag på sin søknad om politisk asyl.

4. juli i år erkjente Utlendingsdirektoratet at de hadde tatt feil i denne saken. De omgjorde sitt vedtak, og gav Tesdemir flyktningstatus og reisepass til Norge, ett år etter. Men det var ett år for sent. Gulazdar Tesdemir sitter i fengsel. Norske vedtak om flyktningstatus har ingen betydning for tyrkiske myndigheter; de straffeforfølger de fleste aktivister i den kurdiske motstandsbevegelsen (PKK) uansett.

En skandale

Tesdemir risikerer nå å få en dom på 15 år for sin aktive deltakelse i PKK. Hun har i tillegg alvorlige helseproblemer som hun ikke får behandling for i fengselet. Håndteringen av Tesdemirs sak er i realiteten en skandale. Slike feil skal ikke norske utlendingsmyndigheter begå. Dessuten brøt Norge i denne saken en av de mest grunnleggende bestemmelsene i flyktningkonvensjonen; en flyktning skal ikke sendes tilbake til land der en risikerer straffeforfølgelse.

Det er ikke lenge siden en helt annen sak skapte bølger i Norge, nemlig utsendelsen av Abbasi-familien. Det er bra at det nå er opprettet tilsynssak mot legen som håndterte utsendelsen av den syke moren. ­Familien har ikke vært politisk aktiv. ­Returer til Afghanistan er imidlertid omstridt fordi landet av FNs Høykommissær for flyktninger og de fleste vestlige land ikke ansees som trygt. Sikkerhetssituasjonen er blitt stadig verre. Norge er likevel med og topper statistikken over utsendelser til landet. Norske utlendingsmyndigheter henviser til sin egen Landinfos dokumentasjon, enheten som følger situasjonen i alle såkalt «asylproduserende land», men som aldri ønsker å oppgi sine kilder.

Strengt som mulig

Tidligere kunne et tilfelle som Abbasi-familien bli vurdert for opphold på humanitært grunnlag ­utfra sterke menneskelige hensyn. Men slike oppholdstillatelser gis nesten ikke lenger. Alt dette bunner i «innvandringspolitiske hensyn», en forventning om at asylregelverket i Norge skal forvaltes så strengt som mulig. Og her er det Frp som styrer.

Den 16. mai kom norske myndigheter med en ny instruks som i realiteten ­endrer norsk asylpraksis. Den innebærer at UDI skal tilbakekalle oppholdstillatelsen dersom situasjonen i flyktningers hjemland bedrer seg. Dette betyr at alle som har fått asyl i Norge, ikke kan være trygge på at de fortsatt får bo i landet. De risikerer tilbaketrekking av oppholdstillatelse og utvisning.

Justisdepartementet sier at det ikke skal foretas en vurdering av om tilbaketrekking er et «forholdsmessig tiltak» overfor den det gjelder. Dette innebærer i realiteten at en ikke skal ta andre hensyn; tilbakekallelse gjelder samme hvor lenge du har bodd i Norge, hvor godt integrert du er, familierelasjoner du måtte ha her og så videre.

Dramatisk instruks

Fra før har utlendingsmyndighetene igangsatt slike vurderinger med hensyn til Somalia, mens en nå har signalisert at situasjonen i Etiopia er bedre og kunne tilsi tilbakekallelse av oppholdstillatelse eller opphør av flyktningstatus for etiopiske flyktninger i ­Norge. Situasjonen i Etiopia er fortsatt meget usikker, og ikke varig forbedret. Den skulle dermed ikke kvalifisere til tilbakekallelse i henhold til asylforliket i Stortinget fra 2015.

Med de erfaringer vi nå har med utlendingsmyndighetenes vurdering av hva som er et «trygt» land, kan den nye instruksen bli dramatisk både for enkeltmennesker og grupper av flyktninger i Norge. En ny ­forskningsrapport fra Institutt for samfunnsforskning viser at usikkerhet og frykt for tilbakekallelse av oppholdstillatelse truer integreringen. De virker mot sin hensikt. Dersom Regjeringen mener alvor med å styrke integreringen, bør de bygge tillit og trygghet, og ikke bidra til et liv i frykt og usikkerhet.

Gå til innlegget

Sudans skjebnetime

Publisert 8 måneder siden

En full gjennomgang av EUs Trust Fund er nødvendig. En må vite hvor ressursene har tatt veien.

Sudan er i en skjebnetime. Flere ble drept i nye masse­demonstrasjoner søndag. Demonstrantene ­krever nå sivil maktovertakelse. Militær­rådet, som sitter med makten etter ­president ­Bashirs avgang, har akseptert å ­forhandle på grunnlag av nye forslag fra ­Etiopia og den Afrikanske Union. Lite tyder på at ­lederne for protestene er ­interessert i å sette seg ved forhandlingsbordet nå.

Blåmandag

Forces of Freedom and Change (FFC) opplevde landets verste blåmandag for en måned siden. 120 uskyldige sivile ble slaktet ned, mange ble arrestert og voldtatt. #BlueSudan har gått som ild i tørt gress på sosiale medier verden over til minne om martyrene fra 3. juni.

Det var lederen for Rapid Support ­Forces, den sterke mann i militær­rådet i ­Khartoum TMC (Transitional ­Military ­Council), ­general Mohamed Hamdan ­Dagalo, som sto bak overgrepene og ­massakren. At ­militslederen fra Chad, gjerne kalt ­Hemedti, skulle ende opp med å sitte med makten i Khartoum hadde ikke strategene rundt president Bashir regnet med.

Den opprinnelige kamelhandleren med bare tre års skolegang ledet ­militsene i ­Darfur, Janjaweed, som sto bak så b­estialske overgrep at det førte til ­tiltale mot Bashir og andre i den internasjonale straffedomstolen i Haag for folkemord og overgrep. Hemedti brukte den samme s­trategien for å slå ned opprøret i ­Khartoum, etter grønt lys fra Saudi ­Arabia, Emiratene og Egypt. Men de forregnet seg. Verden våknet.

Og i strid med planen ble folket ikke brakt til taushet. Selv med stengt internett i lang tid og militærrådets jerngrep, klarte FFC å mobilisere enorme folkemengder igjen søndag.

EU-midler

Men det var ikke bare ­Hemedti som forregnet seg. Det ­gjorde også andre. For generalen og milits­lederen sies å ha bygget opp sin makt ved hjelp av blant andre EU-midler. Det dreier seg om EUs Trust Fund for Sudan. For ­Hemedtis paramilitære styrker har ikke bare vært sendt ut mot opposisjonsgrupper i ­ulike deler av Sudan, de har vært nyttige for ­Sudans nasjonale sikkerhetsapparat og for Saudi Arabia, som de har forsynt med soldater til krigen i Jemen (inkludert ­mange barnesoldater). De har også ­drevet sikkerhetsoperasjoner langs grensen til Libya for å hindre migrasjon til Europa.

Hemedti har fått klekkelig betalt for innsatsen (utover betydelige interesser i gullgruver). Den tidligere militslederen satte selv i gang med å stanse migranter på vei til Libya etter flyktningekrisen og tok smuglere og menneskehandlere. Han truet deretter med å stanse operasjonene, med mindre EU kom på banen med støtte.

EUs fond ble etablert. Kommisjonen ­avviser at fondsmidler er gått til RSF. Men flere kommandanter har overfor media ­bekreftet at de har mottatt EU-penger. Det er uansett ikke tvil om at ­operasjonene langs grensen har bidratt til å styrke ­Hemedtis posision. Styrkene hans er godt utstyrt med mengder av våpen og ­ammunisjon. Nå sier enkelte rapporter at RSF har snudd, og selv tjener gode penger på smugling og menneskehandel.

Uansett, en full gjennomgang av EUs Trust Fund er nødvendig, en må vite hvor ressursene har tatt veien. For få uker ­siden betalte Norge nye 60 millioner ­kroner inn til fondet. La oss inderlig håpe at ­Regjeringen via omveier ikke har bidratt til finansieringen av Sudans blåmandag.

Status quo

En ting er sikkert, maktapparatet fra Bashirs tid har ikke tenkt å gå frivillig. ­Militærrådet har ett siktemål, og det er status quo. Derfor gikk de bort fra den opprinnelige avtalen som gav sivile ­krefter større makt i en ny overgangs­regjering. Derfor har Hemedti forsøkt seg på nye ­avledningsmanøvre, etter først å ha ­avvist et mer moderat forslag fra ­meklerne.

Løslatelse av politiske fanger og ­invitasjon til forhandlinger med øvrige væpnete opposisjonsgrupper skal ­gjøre inntrykk på det internasjonale ­samfunn. Men det sudanske folket lar seg ikke lure, verken av dette eller av rådets ­nylig ­varslete forhandlingsvilje, noe massemønstringen i Khartoums gater viser. Igjen stenges internett ned og igjen skal folket måle krefter mot et mektig sikkerhetsapparat.

En ny drakamp er i gang. I denne s­kjebnetimen må verken Norge eller ­andre aktører tro på keiserens nye klær, men ­bidra til løsninger som gir reelle ­forandringer for Sudan. Bare dette vil ­bidra til stabilitet og fred.

LES OGSÅ: Militærjunta ofrer leiesoldater for selv å overleve

Gå til innlegget

Til høyre for høyre

Publisert 9 måneder siden

Mange mener at ansvarliggjøring av Frp gjennom regjeringsmakt er den beste strategien for å demme opp for høyrepopulismen. Lærdommen fra Danmark er at det ikke nødvendigvis hjelper.

Det er valg i Danmark i morgen. For politikernerder vil stolleken om regjeringsmakten være viktigst. Like interessant er imidlertid skjebnen til høyrepartiene i dansk politikk.

Dansk politikk har gått til høyre de siste årene og lagt seg på en innvandringspolitisk linje nær Dansk Folkeparti (DF), som likner Frp. Fremgangen til sosialdemokratene den siste tiden tilskrives blant annet dette. De har nesten kopiert DFs politikk og retorikk, og kan bli valgvinnere.

Dansk Folkeparti ligger derfor an til å gjøre et dårlig valg. De færreste har imidlertid fått med seg hva som skjer til høyre for dem. Både Stram Kurs og Nye Borgerlige kan komme over sperregrensen på 2 prosentpoeng. Begge partier flytter stadig grensene for hva som kan sies i det offentlige rom. Nye Borgerlige, ledet av Pernille Vermund, går blant annet til valg på en total stans i asylsøkere til Danmark.

Enda lenger til høyre ligger nasjonalistiske og anti-islamistiske Stram Kurs, et enmannsparti ledet av Rasmus Paludan. Han tar til orde for å forby islam i Danmark, vil utvise 400.000 danske muslimer og flyktninger og annullere dansk statsborgerskap for ikke-vestlige innvandrere.

Amper stemning

En ting er standpunktene, en annen er metodene. Paludan holder ikke vanlige politiske møter eller valgkampappeller. Han driver sin valgkamp på Youtube. Til nå har han produsert 400 videoer og nådd urovekkende 20 millioner visninger. Et annet grep er spontane folkemøter på gata med provokasjoner som koranbrenning og proklamasjoner om at profeten Mohammed er pedofil og at alle muslimer må reise «hjem» (selv om de altså er født i Danmark). Stemningen blir fort amper, hvilket også er hensikten. Målet er å få en motreaksjon og vise at muslimer er voldelige og ikke hører til i Danmark.

14. april 2019 skjedde nettopp dette, og det kom til voldelige sammenstøt. Dette var Paludans gjennombrudd i dansk politikk. Mediene har fulgt ham tett siden. Noen ganger streamer han seg selv live, slik at alle kan følge direkte. Det er politisk reality-TV. Så har også Paludan sagt at Trump er hans inspirasjonskilde. Han går nå med politibeskyttelse, men fortsetter ufortrødent sin valgkamp. Nå har Rasmus Paludan også vært i sin første TV-debatt og har altså en reell mulighet for å komme inn på Folketinget.

Åsiktskorridor

I Sverige valgte man lenge motsatt strategi av Danmark. En konsensuspreget offentlig samtale hindret en ærlig debatt om utfordringer med innvandring, en fortielse som bidro til Sverigedemokratenes brakvalg. Ordskiftet og politikken i Sverige har endret seg siden, men skjer med innestemme og på et anstendig nivå.

Det har vært en annen situasjon i Danmark. Den offentlige samtalen der er ikke bare blitt tøffere og hardere over tid. Grensene for hva man kan si og ikke si er stadig blitt flyttet. Og det har åpenbart ikke hjulpet at flere og flere partier konkurrerer om å være hardest i klypa. Da kommer nye aktører på banen, som Stram Kurs, som flytter grensene enda mer.

I Norge har mange ment at ansvarliggjøring av Frp gjennom regjeringsmakt er den beste strategien for å demme opp for høyrepopulismen. Da holdes den i tømme, og en hindrer et Frp i fri dressur. Det tenkte man også hos vår nabo i sør, der DF har vært del av regjeringers faste parlamentariske grunnlag i lang tid.

Grenser flyttes

Lærdommen fra Danmark er at det ikke er sikkert at det hjelper. Faren er stor for at de andre partiene smittes av høyrepopulismen og dens polariserende retorikk. Og når den offentlige samtalen og den politiske kulturen endres, flyttes grensene. Når de fleste politikere slåss på samme banehalvdel, kan også høyrenasjonalistiske krefter tilrane seg mer plass og påvirke enda flere. Slike krefter lar seg ikke kneble.

Dersom vi ikke tar kampen i den offentlige samtalen i Norge, kan det samme skje hos oss. Det kan forandre oss for alltid.

Gå til innlegget

Dødsskvadronene i Sør-Sudan

Publisert 10 måneder siden

Sikkerhetstjenesten er en betydelig trussel mot fred, sikkerhet og stabilitet i Sør-Sudan.

Aggrey Idr og Dong Samuel Luak er to kjente sør-sudanere. Begge var i eksil i Kenya på grunn av borgerkrigen, Aggrey som fremtredende medlem av opposisjonsbevegelsen SPLM-IO og Dong som menneskerettighetsjurist. Henholdsvis den 23. og 24. januar 2017 forsvant de sporløst. Ryktene gikk om at de var blitt kidnappet i Nairobi av sør-sudanske sikkerhetsagenter og satt på et fly til Juba i Sør-Sudan. Familiene fikk ingen livstegn fra dem.

I forrige uke kom rapporten fra FNs ekspertpanel som har i oppgave å verifisere hendelser i Sør-Sudan av relevans for sanksjoner fra FNs sikkerhetsråd. Panelet har gjort et meget grundig arbeid. Det har funnet bevis for at Aggrey og Dong ble kidnappet i Kenya av Sør-Sudans National Security Service (NSS), den nasjonale sikkerhetstjenesten, på ordre fra generaldirektør Akol Koor Kuc. Det var hans interne sikkerhetsbyrås team som transporterte begge regimekritikerne på et chartret fly 27. januar 2017, fasilitert av Sør-Sudans ambassade i Nairobi.

Henrettet

Aggrey og Dong ble fraktet til hovedkvarteret for den nasjonale sikkerhetstjenesten, «Det Blå Huset». Samme natt ble de transportert fra isolat til Luri utenfor Juba, til et større presidensielt og sikkerhetsmessig kompleks. Der ble begge henrettet 30. januar 2017 av Akol Koor Kucs menn. Dette er bekreftet overfor panelet av en rekke uavhengige, troverdige og godt plasserte kilder. Dette har medført sterke reaksjoner internasjonalt. Sør-sudanske myndigheter påstår at de ikke vet hva som har skjedd med de to, og skylder på Kenya. De fleste observatører fester ingen lit til bortforklaringene.

Det er svært få land som har sikkerhetstjenester som kidnapper egne borgere i andre land for deretter å ta livet av dem i hjemlandet. Det gjør altså Sør-Sudan. Og ikke nok med det. FN-panelet avdekker også andre dypt foruroligende forhold:

Forhør i «Det Blå Huset» og andre hemmelige interneringssentre rundt omkring i Juba skjer ved bruk av slag og tortur, som elektriske sjokk. NSS har to egne drapsskvadroner, ved navn «Outside Tiger» og «Inside Tiger» som utfører utenomrettslige henrettelser. De har utført drap og henrettelser av journalister og aktivister fra sivilsamfunnet, samt opposisjonelle i utlandet, inkludert i flyktningleirer. «Tiger» var det stolte kallenavnet til Salva Kiir under frigjøringskrigen i Sør-Sudan, et navn han har fortsatt å bruke ved leilighet.

Stat i staten

NSS har sikret seg makt og autonomi gjennom egne inntekter og infiltrasjon av ikke bare sivilsamfunn og myndighetsapparat, men også flere oljeselskaper. De har utvilsomt lært mye av kolleger i Khartoum. Sikkerhetstjenesten har dessuten egne interesser i sør-sudanske oljeselskaper, for å sikre seg flere inntekter. Dette kommer altså i tillegg til pengene via statsbudsjettet, skjult blant annet under budsjettlinjen for Presidentens kontor. Til sammen har sikkerhetstjenesten hvert år fått økt sine budsjetter med mer enn 58 prosent, og det i en tid der befolkningen lider av mangel på mat og medisiner, og der det ikke er penger verken til bedre utdanning eller helsetjenester.

Panelet slår fast at Sør-Sudans sikkerhetstjeneste, og særlig byrået for intern sikkerhet, handler utenfor loven og offentlige statlige strukturer og systemer. For å si det på godt norsk – sikkerhetstjenesten er en stat i staten. Den anser seg heller ikke bundet av den revitaliserte fredsavtalens sikkerhetsbestemmelser. I stedet for å samarbeide om slike endringer, har NSS økt antallet egne styrker med 3000, alle menn fra Salva Kiirs og generaldirektørens egne hjemsteder og etniske gruppe.

Må ta grep. FN-panelet anser sikkerhetstjenesten nå som det viktigste hinderet for gjennomføringen av fredsavtalen og den tillit som trengs mellom partene. Dens operasjoner sees som en betydelig trussel også mot fred, sikkerhet og stabilitet i Sør-Sudan. For få dager siden ble fristen for etableringen av en overgangsregjering i landet utsatt med nye 6 måneder til 12. november 2019. Dersom nye utsettelser skal unngås, må regjeringen i Juba vise vilje til å ta grep om sikkerhetstjenesten og mye annet. Skjer ikke dette, er det små sjanser for at Sør-Sudan kan få den nye starten landet fortjener.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
15 dager siden / 1919 visninger
Tilbake til humanismen
av
Hans Anton Grønskag
6 måneder siden / 1732 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
13 dager siden / 1721 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
6 dager siden / 1023 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
9 dager siden / 876 visninger
Prestekallet kommer innenfra
av
Maryam Trine Skogen
20 dager siden / 860 visninger
Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
rundt 1 måned siden / 819 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere