Hilde Frafjord Johnson

Alder: 56
  RSS

Om Hilde

Følgere

Sudans skjebnetime

Publisert 5 måneder siden

En full gjennomgang av EUs Trust Fund er nødvendig. En må vite hvor ressursene har tatt veien.

Sudan er i en skjebnetime. Flere ble drept i nye masse­demonstrasjoner søndag. Demonstrantene ­krever nå sivil maktovertakelse. Militær­rådet, som sitter med makten etter ­president ­Bashirs avgang, har akseptert å ­forhandle på grunnlag av nye forslag fra ­Etiopia og den Afrikanske Union. Lite tyder på at ­lederne for protestene er ­interessert i å sette seg ved forhandlingsbordet nå.

Blåmandag

Forces of Freedom and Change (FFC) opplevde landets verste blåmandag for en måned siden. 120 uskyldige sivile ble slaktet ned, mange ble arrestert og voldtatt. #BlueSudan har gått som ild i tørt gress på sosiale medier verden over til minne om martyrene fra 3. juni.

Det var lederen for Rapid Support ­Forces, den sterke mann i militær­rådet i ­Khartoum TMC (Transitional ­Military ­Council), ­general Mohamed Hamdan ­Dagalo, som sto bak overgrepene og ­massakren. At ­militslederen fra Chad, gjerne kalt ­Hemedti, skulle ende opp med å sitte med makten i Khartoum hadde ikke strategene rundt president Bashir regnet med.

Den opprinnelige kamelhandleren med bare tre års skolegang ledet ­militsene i ­Darfur, Janjaweed, som sto bak så b­estialske overgrep at det førte til ­tiltale mot Bashir og andre i den internasjonale straffedomstolen i Haag for folkemord og overgrep. Hemedti brukte den samme s­trategien for å slå ned opprøret i ­Khartoum, etter grønt lys fra Saudi ­Arabia, Emiratene og Egypt. Men de forregnet seg. Verden våknet.

Og i strid med planen ble folket ikke brakt til taushet. Selv med stengt internett i lang tid og militærrådets jerngrep, klarte FFC å mobilisere enorme folkemengder igjen søndag.

EU-midler

Men det var ikke bare ­Hemedti som forregnet seg. Det ­gjorde også andre. For generalen og milits­lederen sies å ha bygget opp sin makt ved hjelp av blant andre EU-midler. Det dreier seg om EUs Trust Fund for Sudan. For ­Hemedtis paramilitære styrker har ikke bare vært sendt ut mot opposisjonsgrupper i ­ulike deler av Sudan, de har vært nyttige for ­Sudans nasjonale sikkerhetsapparat og for Saudi Arabia, som de har forsynt med soldater til krigen i Jemen (inkludert ­mange barnesoldater). De har også ­drevet sikkerhetsoperasjoner langs grensen til Libya for å hindre migrasjon til Europa.

Hemedti har fått klekkelig betalt for innsatsen (utover betydelige interesser i gullgruver). Den tidligere militslederen satte selv i gang med å stanse migranter på vei til Libya etter flyktningekrisen og tok smuglere og menneskehandlere. Han truet deretter med å stanse operasjonene, med mindre EU kom på banen med støtte.

EUs fond ble etablert. Kommisjonen ­avviser at fondsmidler er gått til RSF. Men flere kommandanter har overfor media ­bekreftet at de har mottatt EU-penger. Det er uansett ikke tvil om at ­operasjonene langs grensen har bidratt til å styrke ­Hemedtis posision. Styrkene hans er godt utstyrt med mengder av våpen og ­ammunisjon. Nå sier enkelte rapporter at RSF har snudd, og selv tjener gode penger på smugling og menneskehandel.

Uansett, en full gjennomgang av EUs Trust Fund er nødvendig, en må vite hvor ressursene har tatt veien. For få uker ­siden betalte Norge nye 60 millioner ­kroner inn til fondet. La oss inderlig håpe at ­Regjeringen via omveier ikke har bidratt til finansieringen av Sudans blåmandag.

Status quo

En ting er sikkert, maktapparatet fra Bashirs tid har ikke tenkt å gå frivillig. ­Militærrådet har ett siktemål, og det er status quo. Derfor gikk de bort fra den opprinnelige avtalen som gav sivile ­krefter større makt i en ny overgangs­regjering. Derfor har Hemedti forsøkt seg på nye ­avledningsmanøvre, etter først å ha ­avvist et mer moderat forslag fra ­meklerne.

Løslatelse av politiske fanger og ­invitasjon til forhandlinger med øvrige væpnete opposisjonsgrupper skal ­gjøre inntrykk på det internasjonale ­samfunn. Men det sudanske folket lar seg ikke lure, verken av dette eller av rådets ­nylig ­varslete forhandlingsvilje, noe massemønstringen i Khartoums gater viser. Igjen stenges internett ned og igjen skal folket måle krefter mot et mektig sikkerhetsapparat.

En ny drakamp er i gang. I denne s­kjebnetimen må verken Norge eller ­andre aktører tro på keiserens nye klær, men ­bidra til løsninger som gir reelle ­forandringer for Sudan. Bare dette vil ­bidra til stabilitet og fred.

LES OGSÅ: Militærjunta ofrer leiesoldater for selv å overleve

Gå til innlegget

Til høyre for høyre

Publisert 6 måneder siden

Mange mener at ansvarliggjøring av Frp gjennom regjeringsmakt er den beste strategien for å demme opp for høyrepopulismen. Lærdommen fra Danmark er at det ikke nødvendigvis hjelper.

Det er valg i Danmark i morgen. For politikernerder vil stolleken om regjeringsmakten være viktigst. Like interessant er imidlertid skjebnen til høyrepartiene i dansk politikk.

Dansk politikk har gått til høyre de siste årene og lagt seg på en innvandringspolitisk linje nær Dansk Folkeparti (DF), som likner Frp. Fremgangen til sosialdemokratene den siste tiden tilskrives blant annet dette. De har nesten kopiert DFs politikk og retorikk, og kan bli valgvinnere.

Dansk Folkeparti ligger derfor an til å gjøre et dårlig valg. De færreste har imidlertid fått med seg hva som skjer til høyre for dem. Både Stram Kurs og Nye Borgerlige kan komme over sperregrensen på 2 prosentpoeng. Begge partier flytter stadig grensene for hva som kan sies i det offentlige rom. Nye Borgerlige, ledet av Pernille Vermund, går blant annet til valg på en total stans i asylsøkere til Danmark.

Enda lenger til høyre ligger nasjonalistiske og anti-islamistiske Stram Kurs, et enmannsparti ledet av Rasmus Paludan. Han tar til orde for å forby islam i Danmark, vil utvise 400.000 danske muslimer og flyktninger og annullere dansk statsborgerskap for ikke-vestlige innvandrere.

Amper stemning

En ting er standpunktene, en annen er metodene. Paludan holder ikke vanlige politiske møter eller valgkampappeller. Han driver sin valgkamp på Youtube. Til nå har han produsert 400 videoer og nådd urovekkende 20 millioner visninger. Et annet grep er spontane folkemøter på gata med provokasjoner som koranbrenning og proklamasjoner om at profeten Mohammed er pedofil og at alle muslimer må reise «hjem» (selv om de altså er født i Danmark). Stemningen blir fort amper, hvilket også er hensikten. Målet er å få en motreaksjon og vise at muslimer er voldelige og ikke hører til i Danmark.

14. april 2019 skjedde nettopp dette, og det kom til voldelige sammenstøt. Dette var Paludans gjennombrudd i dansk politikk. Mediene har fulgt ham tett siden. Noen ganger streamer han seg selv live, slik at alle kan følge direkte. Det er politisk reality-TV. Så har også Paludan sagt at Trump er hans inspirasjonskilde. Han går nå med politibeskyttelse, men fortsetter ufortrødent sin valgkamp. Nå har Rasmus Paludan også vært i sin første TV-debatt og har altså en reell mulighet for å komme inn på Folketinget.

Åsiktskorridor

I Sverige valgte man lenge motsatt strategi av Danmark. En konsensuspreget offentlig samtale hindret en ærlig debatt om utfordringer med innvandring, en fortielse som bidro til Sverigedemokratenes brakvalg. Ordskiftet og politikken i Sverige har endret seg siden, men skjer med innestemme og på et anstendig nivå.

Det har vært en annen situasjon i Danmark. Den offentlige samtalen der er ikke bare blitt tøffere og hardere over tid. Grensene for hva man kan si og ikke si er stadig blitt flyttet. Og det har åpenbart ikke hjulpet at flere og flere partier konkurrerer om å være hardest i klypa. Da kommer nye aktører på banen, som Stram Kurs, som flytter grensene enda mer.

I Norge har mange ment at ansvarliggjøring av Frp gjennom regjeringsmakt er den beste strategien for å demme opp for høyrepopulismen. Da holdes den i tømme, og en hindrer et Frp i fri dressur. Det tenkte man også hos vår nabo i sør, der DF har vært del av regjeringers faste parlamentariske grunnlag i lang tid.

Grenser flyttes

Lærdommen fra Danmark er at det ikke er sikkert at det hjelper. Faren er stor for at de andre partiene smittes av høyrepopulismen og dens polariserende retorikk. Og når den offentlige samtalen og den politiske kulturen endres, flyttes grensene. Når de fleste politikere slåss på samme banehalvdel, kan også høyrenasjonalistiske krefter tilrane seg mer plass og påvirke enda flere. Slike krefter lar seg ikke kneble.

Dersom vi ikke tar kampen i den offentlige samtalen i Norge, kan det samme skje hos oss. Det kan forandre oss for alltid.

Gå til innlegget

Dødsskvadronene i Sør-Sudan

Publisert 7 måneder siden

Sikkerhetstjenesten er en betydelig trussel mot fred, sikkerhet og stabilitet i Sør-Sudan.

Aggrey Idr og Dong Samuel Luak er to kjente sør-sudanere. Begge var i eksil i Kenya på grunn av borgerkrigen, Aggrey som fremtredende medlem av opposisjonsbevegelsen SPLM-IO og Dong som menneskerettighetsjurist. Henholdsvis den 23. og 24. januar 2017 forsvant de sporløst. Ryktene gikk om at de var blitt kidnappet i Nairobi av sør-sudanske sikkerhetsagenter og satt på et fly til Juba i Sør-Sudan. Familiene fikk ingen livstegn fra dem.

I forrige uke kom rapporten fra FNs ekspertpanel som har i oppgave å verifisere hendelser i Sør-Sudan av relevans for sanksjoner fra FNs sikkerhetsråd. Panelet har gjort et meget grundig arbeid. Det har funnet bevis for at Aggrey og Dong ble kidnappet i Kenya av Sør-Sudans National Security Service (NSS), den nasjonale sikkerhetstjenesten, på ordre fra generaldirektør Akol Koor Kuc. Det var hans interne sikkerhetsbyrås team som transporterte begge regimekritikerne på et chartret fly 27. januar 2017, fasilitert av Sør-Sudans ambassade i Nairobi.

Henrettet

Aggrey og Dong ble fraktet til hovedkvarteret for den nasjonale sikkerhetstjenesten, «Det Blå Huset». Samme natt ble de transportert fra isolat til Luri utenfor Juba, til et større presidensielt og sikkerhetsmessig kompleks. Der ble begge henrettet 30. januar 2017 av Akol Koor Kucs menn. Dette er bekreftet overfor panelet av en rekke uavhengige, troverdige og godt plasserte kilder. Dette har medført sterke reaksjoner internasjonalt. Sør-sudanske myndigheter påstår at de ikke vet hva som har skjedd med de to, og skylder på Kenya. De fleste observatører fester ingen lit til bortforklaringene.

Det er svært få land som har sikkerhetstjenester som kidnapper egne borgere i andre land for deretter å ta livet av dem i hjemlandet. Det gjør altså Sør-Sudan. Og ikke nok med det. FN-panelet avdekker også andre dypt foruroligende forhold:

Forhør i «Det Blå Huset» og andre hemmelige interneringssentre rundt omkring i Juba skjer ved bruk av slag og tortur, som elektriske sjokk. NSS har to egne drapsskvadroner, ved navn «Outside Tiger» og «Inside Tiger» som utfører utenomrettslige henrettelser. De har utført drap og henrettelser av journalister og aktivister fra sivilsamfunnet, samt opposisjonelle i utlandet, inkludert i flyktningleirer. «Tiger» var det stolte kallenavnet til Salva Kiir under frigjøringskrigen i Sør-Sudan, et navn han har fortsatt å bruke ved leilighet.

Stat i staten

NSS har sikret seg makt og autonomi gjennom egne inntekter og infiltrasjon av ikke bare sivilsamfunn og myndighetsapparat, men også flere oljeselskaper. De har utvilsomt lært mye av kolleger i Khartoum. Sikkerhetstjenesten har dessuten egne interesser i sør-sudanske oljeselskaper, for å sikre seg flere inntekter. Dette kommer altså i tillegg til pengene via statsbudsjettet, skjult blant annet under budsjettlinjen for Presidentens kontor. Til sammen har sikkerhetstjenesten hvert år fått økt sine budsjetter med mer enn 58 prosent, og det i en tid der befolkningen lider av mangel på mat og medisiner, og der det ikke er penger verken til bedre utdanning eller helsetjenester.

Panelet slår fast at Sør-Sudans sikkerhetstjeneste, og særlig byrået for intern sikkerhet, handler utenfor loven og offentlige statlige strukturer og systemer. For å si det på godt norsk – sikkerhetstjenesten er en stat i staten. Den anser seg heller ikke bundet av den revitaliserte fredsavtalens sikkerhetsbestemmelser. I stedet for å samarbeide om slike endringer, har NSS økt antallet egne styrker med 3000, alle menn fra Salva Kiirs og generaldirektørens egne hjemsteder og etniske gruppe.

Må ta grep. FN-panelet anser sikkerhetstjenesten nå som det viktigste hinderet for gjennomføringen av fredsavtalen og den tillit som trengs mellom partene. Dens operasjoner sees som en betydelig trussel også mot fred, sikkerhet og stabilitet i Sør-Sudan. For få dager siden ble fristen for etableringen av en overgangsregjering i landet utsatt med nye 6 måneder til 12. november 2019. Dersom nye utsettelser skal unngås, må regjeringen i Juba vise vilje til å ta grep om sikkerhetstjenesten og mye annet. Skjer ikke dette, er det små sjanser for at Sør-Sudan kan få den nye starten landet fortjener.

Gå til innlegget

Unnfallenhet er ikke en dyd

Publisert 8 måneder siden

Unnfallenhet er ikke en dyd. Heller ikke overfor IS-barn. Fiendens barn har samme rettigheter som våre barn.

Danmark har besluttet at IS-barn skal fratas sitt statsborgerskap, inspirert av Dansk Folkeparti. Selv om dette i første rekke gjelder barn med dobbelt statsborgerskap, er IS-familier ikke velkomne i mange land. Barna risikerer å havne i en juridisk limbo, uten rettigheter; i verste fall som statsløse.


Dypt urovekkende

Danmarks beslutning føyer seg inn i rekken av svært tøffe innvandringspolitiske tiltak. Men å gå så langt som til å frata barn sitt statsborgerskap, og slik innføre straff mot barn for foreldrenes udåder, er dypt urovekkende. Barn velger ikke sine foreldre, like lite som de velger sin barndom. De er prisgitt sine omgivelser. Barn skal ikke straffes for ting de ikke selv har gjort.

Norge er heller ikke helt uskyldig i feilgrep når det gjelder statsborgerskap. Der foreldre og besteforeldre hadde gjort en feil eller oppgitt misvisende opplysninger ved ankomst til landet, ble deres barn og barnebarn straffet og fratatt sitt norske statsborgerskap. Etter protester og bråk blant annet på Stortinget tok denne praksisen slutt (selv om ikke alle har fått sin sak revurdert). Derfor er det bra at regjeringen har bedyret at den ikke vil gjøre det samme som Danmark; IS-barna skal ikke fratas sitt norske statsborgerskap.


Lærdom av historien

Her bør vi også ta lærdom av historien. Da kvekeren Eglantyne Jebb og søsteren Dorothy Buxton var vitne til lidelsene blant barn under den første verdenskrig, satte de i gang en stor aksjon. Under mottoet «fiendens barn er våre barn», lanserte de en kampanje for å redde barna, gjennom innsamlinger for nødhjelp med mat og medisiner.

Dette ble startskuddet for Redd Barna globalt, en organisasjon som siden har hjulpet barn som lider. Eglantyne Jebb var klar på en ting: Barna hadde ikke skyld verken i krigen eller hvilke beslutninger deres lands regjeringer hadde gjort. I desember 1919 annonserte pave Benedict XV sin støtte til Redd Barna og erklærte 28. desember som «De uskyldiges dag» for å samle inn penger til de nødlidende barna.


Tyskerbarna

Et annet historisk eksempel finner vi i tyskerbarna i Norge, barn som ble behandlet omtrent like dårlig som mødrene. Flere tusen kvinner som ble kalt «tyskertøser» ble internert, fratatt statsborgerskap og sendt ut av landet. Uten lov og dom. Norske myndigheter behandlet dem på en uverdig måte. Det var heller ikke barnas feil at de ble født av tysk far og norsk mor.

Så sent som i 1947 ventet 228 kvinner og 185 krigsbarn i en leir i Skien på å bli deportert til Tyskland. I oktober i fjor ba statsminister Erna Solberg tyskerjentene om unnskyldning for måten de ble behandlet på under og etter krigen. Rettsstaten sviktet dem og barna deres. Unnskyldningen kom langt på overtid.


Barn av vår tid

Nå står vi overfor en ny utfordring. Den gjelder barn av vår tid. Minst 2.500 utenlandske IS-barn fra omkring 30 land bor i tre leire helt nordøst i Syria. Ifølge Politiets sikkerhetstjeneste (PST) er rundt 30 personer med tilknytning til Norge fortsatt med i IS. Rundt 40 IS-barn har mor eller far som bodde i Norge før de dro. Dette er våre barn, på samme måte som barna under 1. og 2. verdenskrig var det. Som Barnekonvensjonen gjør klart: Barns rettigheter er klare og de gjelder hver enkelt av dem, uansett foreldre, uansett familiebakgrunn.

Det er vårt ansvar og vår plikt å sørge for at disse barnas rettigheter blir ivaretatt. Derfor bør regjeringen nå ta et aktivt initiativ overfor EU for en felles operasjon som kan gi alle IS-barn de rettighetene de har krav på. Vi trenger en felles europeisk løsning, og vi trenger den raskt. Slik kan vi også unngå at framtidige norske statsministre vil måtte be om unnskyldning for vår unnfallenhet da det gjaldt, i 2019. Først da vil vi trygt kunne se oss selv i speilet.

Gå til innlegget

Varsellampene blinker

Publisert 9 måneder siden

Når de etablerte partiene ikke greier å være folkevalgte for hele folket, er vi på ville veier.

Nå stiller «De gule vestene» i Frankrike til valg til Europa­parlamentet. Det er bra at de blir et politisk parti. Men det er verre hvis de ender opp som samarbeidsparti i den høyrepopulistiske klubben.

At de her om dagen fikk besøk av den ­populistiske italienske vise­statsministeren Luigi Di Maio er et dårlig tegn. Turen til Paris fikk da også etterspill mellom de to landenes myndigheter.

Les også: Macron vil ha med franskmenn på den store samtalen. Men vil de svare?

Mindre å rutte med. 

De gule vestene tok til gatene mot elitestyre, store ­forskjeller, lave inntekter, høye priser og en hverdag som ikke går i hop. Og dråpen som fikk begeret til å flyte over: de økte bompengene. Velstående mennesker har fått skattelettelser mens de som har lite og ingenting har fått mindre å rutte med. De folkelige protestene hadde ingen politisk farge. Det de protesterte imot var opp­levelsen av urett.

Denne følelsen går igjen over hele den vestlige verden. Følelsen av å stå igjen på perrongen mens toget går. Og å være den som sitter igjen med regningen for togreisen. Følelsen av å bli bestemt over på en måte som gjør stemmegivning ­meningsløst.

Det er denne opplevelsen som har ­bidratt til valgseier for Donald Trump, Brexit i Storbritannia, seier for høyre­populistene ved valg i Ungarn og­ ­Polen og sist ved ­valget i Italia. Det er ­denne opp­levelsen som bidro til de gule ­vestenes opprør i Frankrike. Og det er denne ­følelsen som bærer bensin til det ­politiske bålet i ­mange vestlige land. ­Heldigvis ikke til seier for høyrepopulistene v­erken i­ ­Østerrike, Tyskland, Nederland eller Sverige foreløpig, men det bobler under overflaten.

Varsellampene blinker. 

Denne ­understrømmen må politiske ledere over hele den vestlige verden ta på det dypeste ­alvor. Det gjelder også EU som institusjon. For varsellampene blinker. Når etablerte partier ikke klarer å være folkevalgte for hele folket, men bare for de bedrestilte, er vi på ville veier. Da øker mistilliten, ikke bare mot eliten, men mot politikerne, og til syvende og sist mot hele det politiske ­systemet. Det vil være et gigantisk ­nederlag for oss alle dersom all folkelig frustrasjon mot elitene skal ende i et høyre­populistisk engasjement og en forvitring av tilliten i samfunnet.

Så vil mange si at Norge er et unntak. Der vi har små forskjeller og høy ­tillit ­mellom folk og politikere. Ja. Og nei. ­Utviklingen går saktere hos oss, takket være et velferdssamfunn som favner langt flere og at det er relativt kort vei mellom folk og folkevalgt. Men retningen er den samme her hjemme. Selv om de nordiske landene fremdeles er «de likeste» i verden, økte ulikhetene på 2000-tallet raskest hos oss og i Tyskland.

Når til og med NHO er bekymret for økende forskjeller, sier det sitt. I en ­rapport viser organisasjonen til at 40 ­prosent av husholdningene i OECD det siste ­tiåret nesten ikke har hatt inn­tektsvekst. ­Finanskrisen rammet dem med lavest inntekt hardest. 

Det går i samme retning også hos oss: Siden 1980-tallet har de mest velstående hatt større inntektsvekst enn resten av befolkningen. De med minst sakker akterut. Dette, sier NHO, kan bidra til mindre tillit i samfunnet og økt polarisering. Samtidig viser de til at den økonomiske veksten blir høyere om forskjellene holdes nede.

Les også: – Fransk demokrati i krise

Begeret var fullt. 

Dette kan også gå ut over viljen til å stille opp i ­global ­sammenheng. De gule vestene tok ­kampen mot økt avgifter knyttet til klima­utslipp. Ikke fordi de var klima­nektere, men ­fordi begeret var fullt. Franske ­politikeres ­beslutninger hadde til slutt ingen ­legitimitet. Vi ser kimen til ­protester også i Norge. Klimapolitikken vil kreve radikale grep for å nå langt mer 
ambisiøse klimamål. Og politikere ­trenger ­legitimitet i folket for å kunne g­jennomføre dem.

Det haster. 

For det er når mistilliten vokser at det rakner. Derfor må det tas offensive grep mot ulikhet, utenforskap og voksende forskjeller. Regningen må 
deles.

Folk må få følelsen av å bli hørt, lyttet 
til og tatt med på beslutninger. Felles­skapet må styrkes, ikke svekkes. Bare slik kan vi få et samfunn som er bærekraftig og som ikke er seg selv nok.

Les også: Grasrotopprør mot elitens president

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
3 dager siden / 3330 visninger
KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
21 dager siden / 1552 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
23 dager siden / 1423 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
rundt 23 timer siden / 1106 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
2 dager siden / 979 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
23 dager siden / 858 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere