Hilde Frafjord Johnson

Alder: 56
  RSS

Om Hilde

Følgere

Med «Terminator» som president

Publisert 19 dager siden

Minoritetene på Sri Lanka frykter at de vil oppleve mer rasisme og vold med landets nye leder.

Søndag fikk Sri Lanka ny president. Gotabaya Rajapaksa, den tidligere forsvarsministeren med tilnavnet «Terminator», vant valget med 53 prosent av stemmene. Det var resultatet landets minoriteter minst av alt ønsket seg.


To brødre

Gotabaya («Gota») er kjent for sin autoritære lederstil og ledet den brutale og blodige operasjonen som endte borgerkrigen mot tamiltigrene der om lag 40.000 mennesker ble drept. Broren, Mahinda Rajapaksa, var president i landet i ti år, men kunne ikke stille til valg igjen for tredje gang. Han blir antakelig statsminister etter modell fra blant andre Russland. Brødrene opptrådte i tospann i valgkampen for sitt singalesisk-budhistisk nasjonalistiske parti (SLPP) og fikk samlet støtte fra den singalesiske majoritetsbefolkningen.


Anti-muslimsk trend

Motkandidaten Sajith Premadasa fra United National Party (UNP), en politisk liberal og inkluderende politiker, ble støttet av religiøse minoriteter, muslimer og hinduer og fikk overveldende flertall i de tamilske områdene. De frykter nå at Rajapaksas løfter om sterk ledelse og tøff håndtering av sikkerhetsproblemene på Sri Lanka vil gå utover dem og deres rettigheter.

Valget i 2015 avsatte broren, Sri Lankas sterke mann, Mahinda Rajapaksa. Mange håpet det skulle bli starten på en ny æra, i en allianse mellom den mer moderate Maithripala Sirisena (SLPP) og UNPs Ranil Wickremesinghe. Samarbeidsproblemene førte derimot etter hvert til en kaotisk periode, med skifte av statsminister i en manøver der parlament og Høyesterett måtte inn. Så kom terrorangrepene sist påske med 269 drepte. Det forsterket en økende anti-muslimsk trend i den singalesiske befolkningen, med anti-muslimsk propaganda og angrep på muslimer. De katastrofale feilene i etterretningen og politiet bidro også til at den tøffe Gotabaya Rajapaksa ble valgt som president.


Nådeløs mann

Den 70 år gamle pensjonerte oberstløytnanten har et rykte som effektiv og nådeløs, enten det gjelder å knuse tamiltigrene eller prosjekter han igangsetter. Den nye presidenten ønsker å framstå som en teknokratisk reformleder og drev valgkampen på å få orden på en skakkjørt økonomi og trygghet mot terrorisme. Han lovet å tjene alle sri-lankesere, arbeide for enhet mellom dem og motarbeide diskriminering.

Samtidig står Gotabaya selv foran flere rettssaker knyttet til tortur, misligheter og korrupsjon, det siste bl.a. knyttet til store forsvarskontrakter da han var forsvarsminister. Han skal ha klarert bruk av tortur, drap, kidnappinger og forsvinninger av tamilske separatister, journalister og opposisjon, ikke minst fra regjeringens egne dødsskvadroner. Gotabaya har avvist alle slike anklager. En FN-rapport har dokumentert mange av disse overgrepene. Ingen er blitt stilt til ansvar, noe FN krever. Men Gotabaya har i valgkampen varslet at han vil gå tilbake på avtalen som er gjort med FNs menneskerettighetsråd om etterforskning av krigsforbrytelsene. Han støttes av landets buddhistiske nasjonalister.


Minoriteter er redde

Sri Lanka er blitt et delt land langs etniske og religiøse skillelinjer. Nå er landet mer polarisert enn noen gang. Etter terrorangrepene har mange muslimer vært utsatt for en regelrett hatkampanje, der buddhistgrupper som før var fiendtlig innstilt nå sjikanerer dem på gaten, angriper og boikotter deres virksomheter og bruker hatefull retorikk. Faren er at de mest ekstreme nå tror at de har beskyttelse til topps i regjeringen og kan gjøre nesten hva de vil. Mange minoriteter tror de vil oppleve langt mer rasisme og vold. De er redde. Og de frykter at den lille framgangen de har sett vil bli reversert.

Tross problemene greide den forrige regjeringen å få til viktige grunnlovsendringer som ikke kan forandres uten to-tredjedels flertall. De to andre statsmaktene, parlamentet og Høyesterett har erfart at de virkelig har makt. Sivilsamfunnet har også klart å få mer arbeidsrom. Det gjør det vanskeligere for «Gota» å stramme grepet.


Norge

Med valgresultatet søndag har Sri Lankas venner en viktig oppgave: å støtte opp om alle disse aktørene, intensivere demokratisamarbeidet og fortsette dialogen med regjeringen. Norge har fortsatt en rolle å spille. Denne gangen er oppgaven å bidra til å hindre en utvikling i retning mer vold, terror og ny krig på den vakre solskinnsøya.

Gå til innlegget

Det store sviket

Publisert rundt 2 måneder siden

Unge kurdere kjenner historien til sitt eget folk. Når de nå opplever et nytt svik, der Trump sier at tyrkerne må få «rense» området, er reaksjonene sterke. Vi kan få flere radikaliserte grupper.

Etter fem dagers pause vil Tyrkia i dag fortsette framrykningen i det nord-østlige Syria, mens kurderne slåss for livet mot en brutal syrisk milits. Kurderne hadde tatt ned viktige forsvarsstillinger mot grensen etter amerikansk press, og deres forsikringer om at de ikke ville svikte dem. Da invasjonen kom sto de nakne igjen.


Dolket i ryggen

President Donald Trump hadde plutselig endret politikk etter en telefonsamtale med den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdogan, kurdernes erkefiende. Kurderne, som har gjort den tyngste jobben i kampen mot IS og mistet 10.000 av sine soldater, ble dolket i ryggen. De måtte be om hjelp fra Syria, med russisk støtte. Russland står nå i posisjon til å bli den store seierherren i Syria, og kanskje den viktigste maktfaktoren i Midt-Østen.

Ryddeguttene visepresident Pence og utenriksminister Pompeo satte seg rett på flyet til Ankara. Etter møtet med Erdogan annonserte de våpenhvile. Men tyrkerne sa at det bare var en fem dagers pause. De var ikke ferdige med jobben. Senest lørdag uttalte Erdogan at han ville knuse hodene på de kurdiske frontkjemperne hvis de ikke trakk seg tilbake.


Globalt problem

Målet for tyrkerne er todelt: Å fjerne det de oppfatter som en trussel fra kurderne gjennom en sikkerhetssone på 30 km langs hele den 440 km lange nord-østlige grensen, og å sende to millioner syriske flyktninger tilbake til Syria. Det er tvilsomt om syriske flyktninger vil dra tilbake til et område de ikke er fra og som er ødelagt av kamphandlinger. Snarere enn å slå to fluer i ett smekk, kan det se ut til at det ene målet undergraver det andre. Eller kanskje vi vil se en deportasjon av de syriske flyktningene? Det vil skape en humanitær katastrofe.

Tyrkerne har nå antakelig skapt et nytt, stort globalt problem. Den kurdiske YPG-militsen støttet av USA vant kampen over den siste fliken av IS i mars i år. Siden har de hatt kontroll. Nå er det slutt, og tusener av IS-krigere og deres familier kan komme på frifot. Det bør nå være et viktig sikkerhetsanliggende, også for Norge, å hente alle norske IS-borgere hjem, der barn beskyttes og voksne straffeforfølges. Men hva skjer med alle IS-celler og lommer i området? Ingen vet hvor mange tusener som kan ha gått under jorden. Hvis sikkerhetssonen blir et slags ingenmannsland, er faren stor for at IS-terroristene vil utnytte vakuumet.


Kurdernes historie

President Trump har fått kraftig kritikk i den amerikanske kongressen. Til og med et flertall av republikanere har sluttet seg til en uttalelse som fordømte tilbaketrekkingen av de amerikanske spesialstyrkene. Tunge røster spør nå hvordan USAs allierte etter dette skal kunne stole på dem?

Det gjør i alle fall ikke kurderne. De har en stolt historie, men den er også preget av stormaktenes svik. Etter det ottomanske imperiets fall i 1923 splittet de allierte opp Kurdistan, fordelt på Tyrkia, Iran, Irak og Syria. Etter den andre verdenskrig, ved fredskonferansen i San Francisco i 1945 foreslo den kurdiske delegasjonen et eget territorium for kurderne. Det ble avvist av stormaktene.

Under den første gulfkrigen i 1991 anmodet amerikanerne kurderne om å gå til angrep på Saddam Hussein, men støttet dem ikke. Det hele endte med tragedie og tap av tusenvis av liv. I forbindelse med den amerikansk-britiske invasjonen av Irak i 2003 var kurderne helt sentrale for å bli kvitt Saddam Hussein. Det fikk de lite igjen for. Så ble de nøkkelspillere i kampen mot IS. Så snart kampen var vunnet i Irak aksepterte imidlertid amerikanerne stilltiende at kurderne ble tvunget ut av viktige områder. Og nå er altså sviket i Syria fullkomment. 200.000 kurdere er på flukt og mer enn 100 ble drept før stansen i kamphandlingene, mange av dem sivile.


Fare for terror

Faren for at IS gjenoppstår i kjølvannet av kaoset i nord-øst Syria er stor. Og vi kan få en ny utfordring. Unge kurdere kjenner historien til sitt eget folk. Når de opplever et nytt svik av dette omfanget, der Trump også sier at tyrkerne må få «rense» området, er reaksjonene sterke. Vi kan få flere radikaliserte grupper. Paradoksalt nok kan Tyrkias handlinger mot «kurdisk terrorisme» få stikk motsatt effekt: flere terrorangrep, ikke færre.

Gå til innlegget

Den farlige dominoeffekten

Publisert 2 måneder siden

Spenningsnivået i Persiabukta eskalerer, og Norge kan bidra til at det økes eller reduseres. Svaret er klart: Vi bør ikke bli en brikke i dette farlige spillet.

Denne uken samles verdens statsledere for å delta på FNs Generalforsamling i New York. I går fant toppmøtet om klimakrisen sted. I dag åpnes generaldebatten. Bærekraftsmålene står i fokus. Men like viktig er alt som foregår på bakrommet i FN-bygningen. Der har statslederne løst mange kriser. Denne gangen vil alles øyne være rettet mot forholdet mellom Iran, Saudi-Arabia og USA. Spenningene i Persiabukta øker faretruende. Nå også med militært materiell fra USA på vei til det persiske hav for å støtte Saudi-Arabia.


Trumps fristelser

For ikke lenge siden varslet president Trump at det kunne tenkes at han ville møte Irans president, Hassan Rouhani i FN i New York. Det ville vært en sensasjon. Ingen amerikanske politikere på høyt nivå har møtt iranske myndigheter siden revolusjonen i Iran i 1979. Trump fristes åpenbart av å møte diktatoriske ledere og gjøre overraskende grep. Et slikt møte kunne ha skapt en ny dynamikk.


Atomavtale uten verdi

Atomavtalen fra 2015 ble inngått mellom Iran og USA, Russland, Kina, EU, Frankrike og Storbritannia for å sikre seg at landet ikke utvikler atomvåpen. Det internasjonale atomenergibyrået fikk i oppgave å kontrollere dens overholdelse. Slik kunne Iran også slippe sanksjonene som har smertet landets økonomi i lang tid. Så trakk USA seg fra avtalen, og gjeninnførte tøffe sanksjoner og straffereaksjoner mot andre land som fortsatt investerte i Iran. Det har bidratt til en alvorlig økonomisk krise. Atomavtalen har nå minimal verdi for Iran og mange tror landet ser seg tjent med å krisemaksimere for å endre en uholdbar situasjon.


Droneangrep

Etter droneangrepet på de saudiarabiske oljeinstallasjonene har anklagene om iransk ansvar sittet løst. Amerikanerne og Saudi-Arabia tror ikke at houthi-militsen i Yemen har kapasitet til å gjennomføre slike angrep, selv om de påstår det. Iran, på sin side, nekter for enhver medvirkning. Saudi-Arabia påberoper seg bevis for det motsatte. USA har varslet enda tøffere sanksjoner mot Iran. De har svart med å true med krig, noe president Trump sier at han ikke ønsker. Men en eller annen form for gjengjeldelse kommer. Derav også opptrappingen i Gulfen.


Norge står overfor valg

Verken president Donald Trump eller Irans president, Hassan Rouhani vil møtes i FN nå. Relasjonene mellom Saudi-Arabia og Iran har vært spente lenge. De er også de største konkurrentene om hegemoniet i Midt-Østen, med Yemen som viktig kamparena. Nå er situasjonen i Persiabukta eksplosiv. Faren for at en av disse aktørene kan gjøre noe som kan utløse en dominoeffekt i området er stor.

For Norge kan et tre måneder gammelt amerikansk initiativ by på utfordringer. I juni og juli fikk vi henvendelser både fra USA og Storbritannia om å delta i en militær operasjon i Persiabukta for å sikre fri skipsfart gjennom Hormuz-stredet, der mange norske rederier seiler. Siden har de laget en felles plan. Bare et fåtall land har sluttet seg til koalisjonen, Storbritannia, Australia og Bahrain, mens Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater akkurat har varslet at de blir med. Norge er fortsatt i tenkeboksen, mens Tyskland har avslått forespørselen. De ønsker ikke å bli trukket inn i en eventuell fremtidig væpnet konflikt mellom USA og Iran. EUs forsvarsministre ble på den annen side i august enige om å sette opp en felles marinestyrke som i fremtiden kan brukes til å beskytte sivil skipstrafikk. Dette kan kanskje være et alternativ for Norge, men noe lengre fram.


Norge bør si nei

Hormuz-stredet ligger i grenseområdet mellom Iran og Gulfen. Økt internasjonal militær tilstedeværelse i Persiabukta er et sannsynlig mottiltak etter droneangrepene. Når dette kombineres med økt amerikansk press på Norge og andre allierte for at de skal delta i den militære operasjonen for å beskytte skipsfarten i området kan vi bli trukket inn i farlig farvann, i bokstavelig og overført betydning. Statsminister Solberg bør i FN oppfordre til maksimal innsats for å redusere spenningsnivået. Og blir hun spurt om norsk deltakelse i koalisjonen, bør svaret være klart. Norge har sagt nei før. Den gangen gjaldt det Irak, og statsministeren het Kjell Magne Bondevik. Nå er det Erna Solberg som har ansvaret. Dominoeffekten i Persiabukta må unngås, og Norge bør ikke bli en brikke i dette farlige spillet.

Gå til innlegget

Nødvendig handlingsplan mot muslimhat

Publisert 3 måneder siden

Kaveh Rashidi er mer norsk enn meg, men ingen forteller meg at jeg skal reise tilbake til mitt fødeland. Dette er grovt diskriminerende.

Sist torsdag varslet regjeringen endelig at de ville komme med en Handlingsplan mot muslimhat. Kravet om en slik plan har vært fremmet lenge, og hver gang blitt avvist som unødvendig. Formålet var dekket av eksisterende planer. Så skjedde angrepet på Al Noor-moskeen i Bærum, og regjeringen måtte snu.

Det er på tide at vi åpner øynene for hvilke krefter som nå er i sving internasjonalt og i Norge. Philip Manshaus sies ikke bare å ha vært inspirert av Brenton Tarrant, som stod bak angrepet på moskeen i Christchurch. Han var også aktiv på flere nettsider som sprer propaganda om hvitt herredømme og muslimhat. Her spres ideen om at vi står overfor trusselen om et Eurabia, en slags invasjon av muslimer og en endelig overtakelse der Europa ikke lenger preges av kristne verdier og liberalt tankesett, men islam.


Hentet inspirasjon

Denne ideologien er ikke ny, og har sine røtter tilbake til 60- og 70-tallet. Den fikk tidligst fotfeste i USA, ble styrket gjennom ulike kampskrift og fikk fart på seg etter angrepene på Twin Towers 11. september 2001. Fortsatt var tankegodset begrenset til mer høyreekstreme miljøer og enkeltpersoner som blant annet var på nettsider som Gates of Vienna og Jihad Watch. Det var også her Anders Behring Breivik hentet inspirasjon og publiserte sitt manifest.

Men konspirasjonsteoriene og islamhatet er i ferd med å nå langt utover de mørke avkrokene på nettet. De begynner å få fotfeste hos flere partier og politikere i Europa og USA. Den britiske avisen The Guardian har nylig foretatt en gjennomgang og viser hvordan tankegodset er i ferd med å bli normalisert i det politiske ordskiftet.


Nøret opp under

Ideen om hvitt overherredømme griper om seg i USA. Steve Bannon har vært en viktig bidragsyter, både fra da han ledet Breitbart News, som nøret opp under samme ideer, og gjennom sin rolle i Trump-administrasjonen. En ny bølge av bloggere fra de høyre-ekstreme miljøene hadde allerede begynt å anklage «MSM» (mainstream media) for ikke å ville fortelle «sannheten». Bannon hadde i lang tid erklært krig mot «islamsk fascisme» og mente at en står overfor en kamp mellom sivilisasjoner. Den fremste fanebæreren mot «MSM» er nå presidenten, som også er treg med kritikken når minoriteter i USA utsettes for vold, rasehets og hat.

Tankegodset rundt islamtrusselen finnes nå hos de høyrepopulistiske partiene i Europa, blant andre i britiske Ukip, hos Sverigedemokratene og i tyske AfD, som under siste valgkamp hadde valgplakater der de ba folk stemme på dem for å unngå at Europa blir Eurabia. Selv om vårt hjemlige Frp ikke har tatt så hardt i, er Siv Jensens bruk av begrepet «snikislamisering» ikke så langt unna. Det gir inntrykk av at noen muslimer konspirerer for å islamisere Norge.


Tilbake til Pakistan

Men det er ikke bare i politisk sammenheng dette tankegodset sprer seg. Kommentarfeltene flommer over av denne typen kommentarer og norske muslimer og innvandrere kan fortelle om hatmail og hets i sosiale medier. Og omfanget øker. Det fikk den kjente legen Kaveh Rashidi, født og oppvokst i Norge, oppleve. I en twitter-melding sist uke gav han uttrykk for skuffelse over å bli bedt om å dra tilbake til Pakistan av en tilfeldig dame på gaten. Foreldrene flyttet til Norge fra Iran. Selv har han ikke noe forhold til landet og har alltid følt seg norsk. Stormen på twitter gjorde inntrykk, med hatmeldinger og beskjed om at han ikke hørte hjemme i Norge.

Kaveh er mer norsk enn meg, som er født i Tanzania og har bodd 17 år av mitt liv i utlandet. Ingen forteller meg at jeg skal reise tilbake til mitt fødeland. Dette er grovt diskriminerende. Det er statsministerens og hele regjeringens oppgave å ta tak i dette. Handlingsplanen mot muslimhat i Norge må komme raskt. Og statsministeren må sørge for at alle regjeringspartiene går foran med et godt eksempel i det offentlige ordskiftet. Valgkampinnspurten vil være en god start.

Gå til innlegget

Et liv i usikkerhet

Publisert 4 måneder siden

Dersom Regjeringen mener alvor med å styrke integreringen, bør de bygge tillit og trygghet, og ikke bidra til et liv i frykt og usikkerhet.

Nylig ble rettssaken mot den kurdiske kvinnen Gulazidar Tesdemir i Tyrkia utsatt for femte gang, denne gangen på ubestemt tid. Tesdemir ble arrestert av tyrkiske myndigheter med en gang hun ble returnert fra Norge. Hun ble utvist etter avslag på sin søknad om politisk asyl.

4. juli i år erkjente Utlendingsdirektoratet at de hadde tatt feil i denne saken. De omgjorde sitt vedtak, og gav Tesdemir flyktningstatus og reisepass til Norge, ett år etter. Men det var ett år for sent. Gulazdar Tesdemir sitter i fengsel. Norske vedtak om flyktningstatus har ingen betydning for tyrkiske myndigheter; de straffeforfølger de fleste aktivister i den kurdiske motstandsbevegelsen (PKK) uansett.

En skandale

Tesdemir risikerer nå å få en dom på 15 år for sin aktive deltakelse i PKK. Hun har i tillegg alvorlige helseproblemer som hun ikke får behandling for i fengselet. Håndteringen av Tesdemirs sak er i realiteten en skandale. Slike feil skal ikke norske utlendingsmyndigheter begå. Dessuten brøt Norge i denne saken en av de mest grunnleggende bestemmelsene i flyktningkonvensjonen; en flyktning skal ikke sendes tilbake til land der en risikerer straffeforfølgelse.

Det er ikke lenge siden en helt annen sak skapte bølger i Norge, nemlig utsendelsen av Abbasi-familien. Det er bra at det nå er opprettet tilsynssak mot legen som håndterte utsendelsen av den syke moren. ­Familien har ikke vært politisk aktiv. ­Returer til Afghanistan er imidlertid omstridt fordi landet av FNs Høykommissær for flyktninger og de fleste vestlige land ikke ansees som trygt. Sikkerhetssituasjonen er blitt stadig verre. Norge er likevel med og topper statistikken over utsendelser til landet. Norske utlendingsmyndigheter henviser til sin egen Landinfos dokumentasjon, enheten som følger situasjonen i alle såkalt «asylproduserende land», men som aldri ønsker å oppgi sine kilder.

Strengt som mulig

Tidligere kunne et tilfelle som Abbasi-familien bli vurdert for opphold på humanitært grunnlag ­utfra sterke menneskelige hensyn. Men slike oppholdstillatelser gis nesten ikke lenger. Alt dette bunner i «innvandringspolitiske hensyn», en forventning om at asylregelverket i Norge skal forvaltes så strengt som mulig. Og her er det Frp som styrer.

Den 16. mai kom norske myndigheter med en ny instruks som i realiteten ­endrer norsk asylpraksis. Den innebærer at UDI skal tilbakekalle oppholdstillatelsen dersom situasjonen i flyktningers hjemland bedrer seg. Dette betyr at alle som har fått asyl i Norge, ikke kan være trygge på at de fortsatt får bo i landet. De risikerer tilbaketrekking av oppholdstillatelse og utvisning.

Justisdepartementet sier at det ikke skal foretas en vurdering av om tilbaketrekking er et «forholdsmessig tiltak» overfor den det gjelder. Dette innebærer i realiteten at en ikke skal ta andre hensyn; tilbakekallelse gjelder samme hvor lenge du har bodd i Norge, hvor godt integrert du er, familierelasjoner du måtte ha her og så videre.

Dramatisk instruks

Fra før har utlendingsmyndighetene igangsatt slike vurderinger med hensyn til Somalia, mens en nå har signalisert at situasjonen i Etiopia er bedre og kunne tilsi tilbakekallelse av oppholdstillatelse eller opphør av flyktningstatus for etiopiske flyktninger i ­Norge. Situasjonen i Etiopia er fortsatt meget usikker, og ikke varig forbedret. Den skulle dermed ikke kvalifisere til tilbakekallelse i henhold til asylforliket i Stortinget fra 2015.

Med de erfaringer vi nå har med utlendingsmyndighetenes vurdering av hva som er et «trygt» land, kan den nye instruksen bli dramatisk både for enkeltmennesker og grupper av flyktninger i Norge. En ny ­forskningsrapport fra Institutt for samfunnsforskning viser at usikkerhet og frykt for tilbakekallelse av oppholdstillatelse truer integreringen. De virker mot sin hensikt. Dersom Regjeringen mener alvor med å styrke integreringen, bør de bygge tillit og trygghet, og ikke bidra til et liv i frykt og usikkerhet.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
17 dager siden / 5315 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
15 dager siden / 3721 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
17 dager siden / 1290 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
12 dager siden / 1166 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
12 dager siden / 984 visninger
Hva nå, Etiopia?
av
Ragnhild Mestad
4 dager siden / 925 visninger
Ungdomsrus: Vi må handle nå!
av
Pernille Huseby
22 dager siden / 902 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere