Hilde Frafjord Johnson

Alder: 55
  RSS

Om Hilde

Følgere

En skjebnetid

Publisert 25 dager siden - 3071 visninger

De nærmeste årene vil være avgjørende for om verden lykkes. Det vil kreve politisk lederskap.

For et par uker siden kom en ­rapport som fikk meg til å bråvåkne. At klimaendringene er alvorlige har vi visst lenge. At en offensiv ­klimapolitikk er viktig har vi anført lenge. At vi alle må gjøre vårt i hverdagen har vi også ment lenge.

Skremme vannet. 

Men dette var noe ­annet. FNs klimapanels nye fram­skrivninger er så dramatiske at det ­burde skremme vannet av de fleste av oss. Klima­politikken Stortinget nylig vedtok er allerede foreldet. Vi må rett og slett legge kortene på nytt. Det vil kreve mot av regjering og storting. Og det vil kreve mye av oss alle.

Velger vi å lukke øynene for dette nå, vil konsekvensene være store, ikke bare for oss selv og miljøet – i vår egen leve­tid, for barn og barnebarn, men først og fremst for vårt globale fellesskap. For de som vil bli hardest rammet, på alle vis, er verdens fattige. Aller mest vil det gå ­utover Afrika sør for Sahara. Ingen bistands­budsjetter vil kunne motvirke virkningene av dette hvis ikke klimautslippene kuttes ­vesentlig.

Det nye er ikke bare omfanget av de dramatiske klimaendringene. Det nye er at de går raskere enn ventet. Vi har mye dårligere tid. Og vi kommer ikke til å greie å nå målet hvis det ikke tas drastiske grep i løpet av de neste ti årene. Utslippene må ned med 40–50 prosent innen 2030. Det er mye. Og det er mye mer enn Norge har lagt opp til.

LES OGSÅ: Vil møte klimakrise med moral

Grundig dokumentert. 

I arbeidet med rapporten har klimapanelet gjennomgått rundt 6.000 nyere vitenskapelige studier som vurderer virkningen av 1,5 graders global oppvarming, og sammenligner det med oppvarming på 2 grader. ­Rapporten forteller hva som skal til for å nå ­disse ­målene i Parisavtalen. Det er ingen grunn til å sette spørsmålstegn ved fram­skrivningene. De er grundig ­dokumentert.

Rapporten forteller om konsekvensene for mennesker og økosystemer dersom vi ikke når klimamålet. Den sier i realiteten at forpliktelsene i Paris-avtalen ikke er nok. Verden opplever allerede ­konsekvenser av oppvarmingen, som mer ­ekstremvær og stigende havnivå. Nå blir det verre, raskere enn ventet. I mange land og regioner er oppvarmingen høyere enn gjennomsnittet, inkludert Arktis som er to til tre ganger over. Dette ser vi blant annet på Svalbard nå. En slik økning kan trigge ustabilitet i sjøisen i Antarktis, og/eller ­irreversibel kollaps av Grønlandsisen. Dette kan føre til en havnivåstigning som kan ramme mange.

LES OGSÅ: Slik redder vi verden

Vannmangel. 

Men enda mer dramatisk er følgene for fattige mennesker. For temperaturøkningen vil bidra til betydelig vannmangel. Og den vil ramme landbruksproduksjonen slik at omfattende matmangel blir resultatet. Klarer vi å begrense utslippene slik at vi når 1,5-gradersmålet, vil opptil 50 prosent færre mennesker oppleve vannmangel og flere hundre millioner færre ­mennesker bli utsatt for fattigdom og risiko fra ­klimaendringer. Men altfor mange vil få det verre. Uansett.

Det er nødvendig med kraftige ­reduksjoner i utslippene av klima­gasser. Reduksjonene vil kreve hurtige og dypt­gående systemendringer i de fleste ­sektorer. Også i Norge. Og det må skje raskt. For eksempel mener FNs klima­panel at om lag halvparten av elektrisiteten må være produsert av fornybare kilder innen 2030.

Kvotesystemet. 

Lenge har mange ­norske aktører tenkt at vi kan kjøpe oss fri fra det meste av forpliktelser ved hjelp av kvoter. På flere områder vil kvote­systemet fortsatt ha mye for seg. Slik kan en få mest mulig utslippskutt per krone. Men det ­betinger at det faktisk fungerer slik at de totale utslippene går ned. Men kjøp av kvoter betyr ikke å kjøpe seg fri. Vi må i all hovedsak være beredt til å kutte selv og samtidig sørge for å binde CO2 gjennom skog og innovative fangstløsninger. Det er helt nødvendig skal en greie å nå målene.

Ekspertene er tydelige på en ting: De nærmeste årene vil være avgjørende for om verden lykkes. Det vil kreve politisk lederskap. Det er ingen tvil om at vi er inne i en skjebnetid.

LES OGSÅ: Mer ekstremt vær kan forverre global sult

Gå til innlegget

Ord er handling

Publisert rundt 2 måneder siden - 11316 visninger

Det er ikke noe som heter «bare retorikk». Ord skaper virkelighet.

Krigen i Sør-Sudan brøt ut på min vakt, som leder for FNs fredsbevarende operasjon, UNMISS. Vi klarte ikke å bevare freden. Det var mange og komplekse årsaker.

En av de viktigste var den uløselige personlige maktkampen mellom Salva Kiir og Riek Machar. Den siste fredsavtalen de to nettopp undertegnet vil nok kollapse av samme grunn. En annen årsak var bruken av det etniske kortet i den politiske og militære mobiliseringen - på begge sider. Etnisk retorikk ble brukt som våpen, gjennom hets og løgner.

LES OGSÅ: Tenåringsjenter de største taperne

Denne dehumaniseringen muliggjorde bestialske overgrep uten sidestykke i Sør-Sudans historie. En voldsspiral utenfor kontroll. Og det begynte med ord. Deretter gjennom vold.

Får frykten næring. 

Jeg har tenkt mye på det siden. Hvordan enkeltmennesket tilsynelatende kan miste sitt verd som del av gruppen. Og det skjer ikke bare i krig. Det skjer dessverre også i fred. Og det viktigste virkemiddelet er ordene. Når vi stempler, får det konsekvenser. Da slutter menneskene å være personer, med navn, med en mor, en bestefar og et barnebarn, med en fortid og en framtid. Da blir de del av et kollektiv, en gruppe, en masse. Og hvis de også er fremmede, blir vi fort redde. Da føler vi oss truet. Og da får frykten næring.

Retorikk er ikke bare ord. Retorikk er handling.

Her har president Donald Trump satt en ny standard. Han stempler innvandrere, meksikanere, muslimer og andre minoritetsgrupper. Retorikken preges av negative karakteristikker og forakt. Trump gir næring til frykten for de andre. Ikke overraskende har også høyreekstreme gruppers aktiviteter i USA økt.

Et raust vi. 

Tilsvarende utviklingstrekk har vi sett i Europa, der høyrepopulistiske bevegelser mobiliserer på samme type retorikk. Lederne i Ungarn og Polen gjør innvandrere til syndebukker, selv om tallene på migranter og flyktninger er forsvinnende lave. Det gir velgergevinst. Høyrepopulistene Nasjonal Front i Frankrike, Afd i Tyskland og Sverigedemokratene vokser også. De snakker konsekvent om muslimer og innvandrere som en gruppe, uten nyanser.

I innlegget «Vi er et ord med himmel i» (VL 7. september) setter redaktør Alf Kjetil Walgermo ord på dette. Han viser til at det er stor forskjell på «eit raust vi og eit fryktande vi». I det rause vi-et finnes enkeltmennesket. I det fryktende vi-et forsvinner enkeltmennesket av syne, sier han. Nettopp.

LES OGSÅ: Vi er et ord med himmel

Ikke akkurat de ordene. 

En tilsvarende grupperetorikk finnes også her. Hos Fremskrittspartiets nestleder Sylvi Listhaug og andre i den mer populistiske delen av partiet, er den fremtredende. De har satt en ny standard for det politiske ordskiftet.

Derfor har statsminister Erna Solbergs håndtering overrasket meg. Når retorikk og ordbruk fra regjeringspartnere har skapt debatt, har statsministeren som regel bagatellisert den. Når kritikken har økt i styrke, har svaret gjerne vært at hun ikke ville brukt akkurat de ordene.

Men ord er ikke bare ord. Ord er handling. For ord gjør noe med oss. Med de som hører dem. Ord skaper forandring. Ord kan splitte og forene. Ord kan ekskludere og inkludere. Ord kan styrke integreringen, og ord kan hindre den. Ord kan såre og tråkke på. Og ord kan bygge opp og omfavne. De endrer oss. Og de endrer Norge.

Forandret Norge. 

Det er stor forskjell på å ta folks frykt på alvor, og det å gi næring til frykten, piske den opp, og slå politisk mynt på den. Det å gi et regjeringsparti fripass til det siste, har allerede forandret Norge.

Ingen har større innflytelse på den offentlige samtalen enn landets statsminister. Jeg håper hun bidrar til en annen samtale, preget av enkeltmenneskets verd, i beste liberale tradisjon. Og i beste kristne tradisjon. For mennesker er ikke grupper. Alle mennesker har et navn og alle er nevnt ved navn.

LES OGSÅ: Ser mørkt på Europas demokratiske utvikling

Trykket i Vårt Land 25. september i spalten Overblikk

Gå til innlegget

Den stille revolusjonen

Publisert 4 måneder siden - 4444 visninger

Det pågår en stille revolusjon. Viktige verdier som menneske­verd og likeverd og grunnleggende rettsstatsprinsipper er i spill.

Mens vi nyter en fantastisk sommer sammen med vår nære familie, pågår marerittet i USA: Hundrevis av barn holdes­ fortsatt internert mens det letes etter ­foreldrene. Sist uke meldte myndighetene at 463 foreldre allerede er deportert – uten barna sine.

I en rekke tilfeller var foreldrene ikke klar over at barna ikke ville følge etter. Dermed kan Trump-administrasjonen ha bidratt til en permanent atskillelse av barn og foreldre og i praksis gjort mange barn foreldreløse.

Bakgrunnen var «null-toleranse»-­politikken for migranter fra Mexico til USA, der en valgte å separere og internere tusenvis av barn. Det var reaksjonene i amerikansk opinion og i Kongressen som førte til at president Trump til slutt stanset separasjonene.

Gjenforening har imidlertid vist seg vanskelig. Splittelsespolitikken ble gjennomført uten prosedyrer for å kunne spore­ barn og foreldre. Resultatet var byråkratisk kaos. Fortsatt finner ikke amerikansk myndigheter foreldrene til over 750 barn.

Flere steder. 

Dette er det foreløpig siste og grelleste eksemplet på hva som er i ferd med å skje: Det pågår en stille revolusjon. Viktige verdier som menneskeverd og ­likeverd og grunnleggende rettsstatsprinsipper er i spill. Handlinger som før ble ansett som moralsk uakseptable av en vestlig regjering, blir nå gjennomført. Det gjelder særlig i land der høyrepopulismen har fått fotfeste. Men det skjer også ellers, først og fremst knyttet til innvandring.

Ta Storbritannia. 

Den såkalte Wind­rush-generasjonen var nylig i ferd med å bli deportert til de vest-indiske øyene i Karibien. De ble hentet til England for å hjelpe med å bygge opp landet etter 2. verdenskrig. De fikk en egen oppholdstillatelse og pass fra Det Britiske Samveldet.

Tidlig i år bestemte innenriksdepartementet plutselig at alle som hadde oppholdstillatelse som borgere av Samveldet før 1971 ikke lenger hadde rett til å oppholde seg i landet, rett til pensjon, helsehjelp. Det kunne berøre så mange som 60.000 mennesker. De hadde plutselig ingen rettigheter lenger, og de skulle ut.

Det ble skandale. 

Heldigvis var det nok rettsfølelse og anstendighet i det britiske­ folk: De som hadde bygget opp landet igjen skulle ikke kastes ut. Gamle rettsstatsprinsipper skulle holdes i hevd. Til slutt måtte statsminister Theresa May gå til Underhuset og be Windrush-generasjonen offentlig om unnskyldning.

Et verdivalg. 

Ta Norge og tilbakekallelse av norsk statsborgerskap. Dette er en av de sterkeste reaksjonene i norsk straffe­lov, og forbindes gjerne med landsforræderi. Nå gjaldt det plutselig mennesker som hadde bodd i landet i 15 – 30 år. De fikk brev fra UDI om at de ikke lenger var norske statsborgere og måtte ut av landet. En del av dem var født i Norge. En feil opplysning (eller flere) som en selv, foreldre eller besteforeldre var skyldig i førte til at de mistet statsborgerskapet. Flere hadde bodd lenger i landet enn meg – som attpåtil ikke er født her.

Dette strider mot grunnleggende rettsprinsipper. Lover skal ikke ha tilbakevirkende kraft. Og man skal ikke straffes for andres overtredelser; de arves ikke i nye generasjoner. Selv om Stortinget sørget for at slike beslutninger kun kan fattes av domstolene, hersker det fortsatt usikkerhet rundt flere av statsborgerskapssakene.

Og nå hører vi at mellom 6.000 og 7.000 mennesker kan få sin oppholdstillatelse trukket tilbake, blant dem også mange flyktninger. Det finnes sikkert enkeltsaker å ta tak i, men fortsatt må prinsippet om at lover ikke skal ha tilbakevirkende kraft gjelde. Fokus på retur av spesifikke nasjonaliteter kan også skape stor usikkerhet. En kan rykke opp familier ved roten, splitte dem og risikere å undergrave integreringen for de mange. En kan dessuten ta feil i landanalysen og sende mennesker tilbake til nye fluktsituasjoner. At UDI og Landinfo karakteriserer situasjonen i Afghanistan som trygg er for eksempel foruroligende.

Sakte, men sikkert endres holdninger og politikk i flere og flere land, uten store protester, også hos oss. Den stille revolusjonen kan endre oss alle – om vi ikke selv endrer den. Da må vi ta til motmæle. Verdivalget er vårt.

Trykket i Vårt Land 31. juli 2018 i spalten Overblikk. 

Gå til innlegget

Keiserens nye klær i Sør-Sudan

Publisert 5 måneder siden - 513 visninger

Vi går mot en skjebnetid for Sør-Sudan. Og først etterpå vet vi om det er noe å feire.

Verden vil bedras. Internasjonale medier – og Vårt Land – rapporterte i forrige uke om en fredsavtale for Sør-Sudan. Det ville vært fantastisk om det var sant. Men det er det ikke. Dette var keiserens nye klær. Derfor var det ingen jubel blant sørsudanerne. Folket i Sør-Sudan er tvert imot opprørt og oppgitt. De skjønner dette. 

I beste fall. 

Norge burde også skjønt det og ikke vært med på en uttalelse fra Troika-landene (USA, Storbritannia og Norge) der en ser ut til å ta «avtalen» for god fisk med krav til hvordan den skal forvaltes. I beste fall vil intensjonserklæringen undertegnet av Salva Kiir og Riek Machar i Khartoum få mer fart på fredsbestrebelsene. 

Men først er det mest sannsynlig at det kommer en krise. 

Det er ikke klokt å gjøre opp regning uten vert. En ting er at de avgjørende spørsmålene fortsatt er uløst. Dette gjelder sikkerhet og politisk maktdeling, altså hvem som skal styre landet i en overgangsperiode og hvordan. Det er disse spørsmålene som har vært stridens kjerne fram til nå. I intensjonserklæringen forpliktet en seg kun til å forhandle videre om dette. En annen er at hele den øvrige opposisjonen i en pressemelding har erklært at de er tatt til inntekt for en enighet de ikke stiller seg bak. 

Uten fremgang. 

Hvorfor så denne gladmeldingen? Toppmøtet i den Afrikanske Union finner sted nå, 1.– 2. juli. Regionale ledere som har ansvaret for fredsforhandlingene for Sør-Sudan hadde behov for å vise resultater. Det var pinlig å komme til AU uten noen fremgang. Ellers kunne de risikere at andre fikk mandat til å overta de resultatløse forhandlingene. 

Tiden er nemlig knapp. Salva Kiirs mandat som president går ut 17. august, og han vil da regjere uten legitimitet. Innen da må en løsning for en overgangsregjering på plass. Mens ledere som Ugandas president Museveni helst ser at Salva Kiir fortsetter som president og gis et nytt mandat, av ren egeninteresse, har flere andre fått nok. De ønsker en ny regjering i Juba, - uten at noen gir offentlig uttrykk for slikt. 

Sjelden smart. 

Nabolandene har dessuten ulike strategiske interesser i SørSudan. Derfor har de også vært uenige om strategien for fredsforhandlingene. Dette er en viktig grunn til at forhandlingene har stått i stampe og ikke kommet videre. Å la naboland ha direkte ansvar for fredsforhandlinger er sjelden smart. 

Møtet i Khartoum var et siste forsøk på å få til resultater før AU-toppmøtet. Samtidig hadde president Bashir behov for å innkassere en diplomatisk seier. Sudan er dessuten i økonomisk krise og har behov for en stabil nabo i sør som kan sikre dem mer oljeinntekter, i tråd med avtalen dem imellom. Derfor var det å få i gang oljeproduksjonen på flere felt i Sør-Sudan en vesentlig del av intensjonserklæringen. 

Nå er alle parter, opprørsgrupper og hele den politiske opposisjonen samlet i Khartoum for å forhandle videre. Når partene skal hamre ut detaljene på sikkerhet og politisk maktdeling, vil krisen komme. For der er de rykende uenige. Mens regjeringen i Juba vil at president Kiir skal fortsette, vil alle andre opposisjonsgrupper at han skal gå av og få en ny overgangsregjering på plass. 

Det er mulig. 

Mens noen ønsker at regjeringen skal bestå av teknokrater og at ingen parter i borgerkrigen skal sitte i regjeringen, er andre mer opptatt av en rettferdig maktdeling. Det er mulig å komme til enighet her, men hovedspørsmålet er altså hva som skjer på toppen og viljen til gjennomgripende reform. 

Salva Kiir har sittet ved makten i SørSudan siden John Garangs død, den suverene frigjøringslederen for SPLM/A, i 2005. Men Kiirs maktbase er nå blitt så begrenset at selv hans egen etniske gruppe ikke fullt ut støtter hans lederskap. Det store spørsmålet er hva som skjer de neste seks ukene. Enten fortsetter samtalene og borgerkrigen, med en president som ikke har legitimitet, eller vi kan oppleve at den Afrikanske Union trer inn på arenaen og bidrar til å finne en løsning i siste sving.

Trykket i Vårt Land 3. juli 2018 i spalten Overblikk.

Gå til innlegget

Selvgodhetens svøpe

Publisert 6 måneder siden - 1829 visninger

Den norske kombinasjonen av beskjedenhet og selvtilfredshet gjør det vanskelig å bli kjent med oss.

For de fleste i verden er ikke Norge en mektig oljenasjon, en humanitær stormakt eller verdens beste land å bo i. De har ikke engang hørt om landet. Og de lever sine liv i beste velgående – uten å ta skade av det. Det kan synes utrolig for oss nordmenn. 

Overlegen andre. 

Og et flertall av oss, 58 prosent, mener altså at vår kultur er overlegen andre kulturer. Kanskje det er derfor nordmenn søker til sine egne? Vi klumper oss sammen, enten vi er på en internasjonal konferanse, eller vi utvandrer. Den norske kolonien i Brooklyn var velkjent. Jeg har besøkt flere «Little Norway-er» rundt omkring i verden. Og nå finner vi det samme på Solkysten i Spania. Der lever nordmenn uten å snakke spansk, med brunost til frokost, kjøttkaker til middag, norske venner, norske vaner, norsk lege og norsk prest. Og så vidt jeg vet – et lokallag av Frp. 

Når våre nye landsmenn gjør det samme på Grønland i Oslo, vekker det stor bekymring. Da heter det ghetto, eller parallellsamfunn. Og det liker vi ikke. Men kan det være en grunn til at de finner sammen? Gjør vår tilbakeholdne natur det vanskelig å bli kjent med oss?

Undrer meg. 

Jeg har brukt mye tid på å analysere norsk kultur - gjennom egne erfaringer og som sosialantropolog. Jeg hadde min barndom på det afrikanske kontinentet og har bodd lengre i utlandet enn dem som nylig ble fratatt sine norske statsborgerskap. Det har vært mye å undre seg over. 

På den ene siden preges norsk kultur av beskjedenhet. Vi vet at Norge er et lite land i verden, som Lars Korvald i sin tid uttrykte det. Vi vet at stormaktene er i en annen divisjon, og vi prøver ikke å være større enn vi er. Norsk kultur er utpreget egalitær, konensusbasert, preges av betydelig konformitet og – ikke minst tilbakeholdenhet. Sosialantropologer som har studert norsk kultur er enige om det.

Vi er rett og slett litt beskjedne. Men på den andre siden har mange utlendinger som har flyttet til Norge merket seg noe annet. De er amerikanere, meksikanere, briter, belgiere, rwandesere og mer til. De er glade for å være i Norge, og opplever et velorganisert velferdssamfunn. Men, det er noe med det at nordmenn føler at de er bedre enn andre. Og jeg merker at det plager dem. Denne følelsen av at Norge er et bedre land i verden.

Høye tanker. 

Det er ikke noe særegent norsk å ha litt høye tanker om eget land og egen kultur. Det finner vi i mange land. Men ubehaget mange føler på er altså denne litt bramfrie norske selvgodheten. Derfor var jeg ikke overrasket over Pew-undersøkelsen som nettopp ble offentliggjort, der nordmenn skilte seg ut fra alle andre vest-europeere med sin selvgodhet. Utlendinger i Norge ble nok ikke overrasket de, heller. 

En europeer som hadde bodd i fem land og som kunne like mange språk, sa at Norge var det desidert vanskeligste landet å få venner i. Utlendinger blir venner med hverandre, men veldig få med nordmenn. Er vi så tilfredse med oss selv at vi ikke ser behov for å bli venn med og lære av andre? 

Av og til ser vi også ut til å ha glemt vår egen historie. Glemt at mange som kommer hit er fra tusenårige sivilisasjoner med filosofi, poesi og litteratur - da vi fortsatt risset i runer. Glemt at vi har stått med lua i handa selv. Glemt at vi hadde kjempeflaks med delingen av kontinentalsokkelen. 

En beskjeden mann. 

Ja, vi har gjort veldig mye riktig i dette landet. Men det var en spesialrådgiver fra Irak som var pioneren for norsk oljeforvaltning. Al-Kasim Farouk hadde lang fartstid som oljeekspert da han kom hit. Uten hans innsats hadde mye vært annerledes. Farouk er en meget beskjeden og ydmyk mann. Han bor her fortsatt. Farouk ville vært en superhelt i de fleste andre land. Men i Norge er det bare Kongen som har gjort krus på ham med sin medalje. 

Etter ti år i utlendighet kom jeg tilbake til et Norge som var litt mer åpent, litt mindre bramfritt og litt mer i stand til å lære av andre. Vi er på rett vei. Om nye ti år håper jeg at selvgodheten ikke lenger er et norsk særtrekk og at det er flere som Farouk som har fått sjansen til å lære oss viktige ting, og som hylles for det av oss alle.

Trykket i Vårt land 5. juni 2018 i spalten Overblikk. 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Kjellrun Marie Sonefeldt kommenterte på
Rettsvern for annerledesbarn
37 minutter siden / 55 visninger
Per Steinar Runde kommenterte på
Farlig retorikk
rundt 9 timer siden / 1210 visninger
Roger Christensen kommenterte på
Kamp mot Oslo kommunes usosiale boligpolitikk
rundt 10 timer siden / 290 visninger
Erlend Sundar kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
rundt 10 timer siden / 506 visninger
Tore Olsen kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
rundt 10 timer siden / 506 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Støtte til overgrep ER overgrep !
rundt 10 timer siden / 2081 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Du skal ikke stjele Det gamle testamentet
rundt 12 timer siden / 1215 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Du skal ikke stjele Det gamle testamentet
rundt 12 timer siden / 1215 visninger
Marianne Solli kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
rundt 12 timer siden / 506 visninger
Les flere