Hilde Frafjord Johnson

Alder: 54
  RSS

Om Hilde

Følgere

«Hva føler du nå?»

Publisert 25 dager siden - 1016 visninger

Hva skjer når den politiske dekningen reduseres til sportsjournalistikk?

Når helten står der svett og ­sliten etter målpassering, kommer ­mikrofonen frem: Hva føler du nå? Sportsjournalistikkens ­vanligste spørsmål forteller om vilje­styrkens seier over anatomiens begrensninger. Vi koser oss over knuste konkurrenter og svenskenes fjerdeplasser.

Sportsjournalistikken krever få dypt-
pløyende analyser. Har man oversikt over historiske bragder, konkurrenter og ­rundetider, klarer man seg godt.

Nå har sportsjournalistikken også gjort sitt inntog i politikken. Gjennombruddet kom i valgkampen 2017. Hva føler du nå?

Spill og spetakkel

­Meningsmålingenes opp- og nedturer ga daglige tapere og seierherrer. Man trengte kun en mikrofon og litt oversikt over historiske bragder, konkurrenter og dårlig eller god valgkampgjennomføring. Så var saken klar for sending. Vi fikk en valgkamp med få politiske saker, preget av hyppige ­meningsmålinger, spill og spetakkel.

Hva har skjedd? Norge har fått et stort demokrati-problem i fanget. Det er ­stadig færre politiske journalister. I mitt ­tiårige fravær fra norsk politikk er det veldig merkbart. Stortingets ­presselosje har ­nesten vært tom i lange perioder. De ­politiske redaksjonene i mediene er ­skåret til beinet. Og de få som er ­tilbake har knapt tid eller ressurser til å drive ­politisk journalistikk på en skikkelig måte. Det merkes hele året, men er ­særlig tydelig i valgkampene.

Det er sikkert en del politikere som ikke savner politiske journalister. De holder jo politikerne i ørene og stiller dem til ­ansvar. Men det burde de. Det er når det er tilstrekkelig med politiske ­journalister at mediene kan dekke saker grundig, og gå inn i interessegruppers og partiers ulike standpunkter.

Dårligere på kort tid

Slik er det ikke ­lenger. De økonomiske ramme­betingelsene for norske medier er blitt betydelig dårligere på kort tid. Annonse­inntektene svikter og nettet utgjør en knivskarp konkurrent til mange ­redaksjoner, uten at egne nettredaksjoner greier å ­holde tritt. Avisene blir tynnere. ­Sakene blir kortere og i mange tilfeller mer overflatiske, banale og ­«klikk-baserte». ­Mediedekningen blir svakere, mens ­
mediehusene prioriterer mer «prosjekt»-­basert journalistikk, gravesaker som ­krever ­ressurser over tid og mye ­spalteplass.

I noen tilfeller er gravesakene politisk relevante og får etterspill, som i opp­rullingen av kreftbehandlingssakene i Aftenposten, eller barnevernssaken i Stavanger Aftenblad. I andre tilfeller er de ikke det.

Fragmentert og uoversiktlig

Uansett er det ingen tvil om at dekningen av det daglige politiske arbeidet tar skade. Det er et stort demokratiproblem. Det får ­særlige konsekvenser når valgkamper skal ­dekkes. Den digitaliserte nyhets­dekningen bidrar også til et mer fragmentert og uoversiktlig mediebilde, der mange debatter pågår samtidig og saker hele tiden skal på.

Det er ingen grunn til å være nostalgiske her og lengte tilbake til en annen tid der få saker dominerte. Men det er liten tvil om at svekkede politiske redaksjoner og manglende ressurser har bidratt til en mindre saksorientert valgkampdekning.

Da er det mye lettere å drive sports­journalistikk. Bestill en meningsmåling, og spør både vinnere og tapere: Hva føler du nå? Bestill en til: Hva er reaksjonen nå? Det politiske spillet kan ganske enkelt dekkes som en VM-kamp i håndball: Det er bare to lag. Og alt dreier seg om hvilket lag du er på, hvem som er kaptein og som scorer flest mål i debattene. Uten klare svar, feies man raskt av banen.

Det spøker

Så kommer regjeringens budsjettforslag, og der kuttes presse­støtten. Går forslaget igjennom, spøker det for mange avisers overlevelse.

Pressestøtten må reddes. Men nå må norske mediehus også ta debatten om ­demokratiets kår i en ny medietid. De har et selvstendig samfunnsansvar. Det må tas på alvor.

Gå til innlegget

Tøvær fra Trump?

Publisert rundt 2 måneder siden - 644 visninger

Det er fortsatt FN som er motoren for oppfyllelse av FNs bærekraftsmål. Det skal mye til, men det er som kjent von i hangande snøre.

Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Nå har president Donald Trump slått an en mildere tone overfor FN. Etter en valgkamp der han gjorde FN til hoggestabbe og der han varslet gigantiske kutt, har pipen nå fått en annen lyd. I et møte i New York i forbindelse med FNs generalforsamling sist uke gav USAs president sin støtte til FNs generalsekretær Antonio Guterres nye reform-pakke. Det lover godt.

Jeg kjenner Guterres meget godt. Han er en sterk og reformorientert leder. Trump-uttalelser om Nord-Korea og Iran-avtale til tross, det som har skjedd i New York sist uke er svært viktig for FN som globalt fellesskap. Fremfor å oppleve et USA i frontalangrep mot FN og dets ledelse, har vi vært vitne til tøvær på flere områder. Et mulig unntak er på klimaområdet – selv om signalene spriker også her. Men på FN-siden skjer det interessante ting.

Ramsalt kritikk

Selv har jeg deltatt aktivt i det forberedende reformarbeidet i New York, blant annet som medlem i et høynivåpanel oppnevnt av den forhen-værende generalsekretæren. Da kom vi med ramsalt kritikk og fremmet omfattende reformforslag i en internasjonalt anerkjent rapport fra 2015. Det gjaldt særlig FNs arbeid med fred og sikkerhet. Men vi visste da at reformene først hadde en sjanse under den nye generalsekretæren.

I sin tiltredelsestale var Antonio Guterres klar på at det nå var tid for endring. Reform av FN har blitt løftet opp fra å være en fotnote til å bli en hovedprioritering for organisasjonen og dens nye leder.

11. september 2017, på den norske valgdagen, la FNs generalsekretær fram ­reformpakken. Endringene skal sikre at FNs fredsoperasjoner, enten de er fredsskapende, fredsbevarende eller fredsbyggende er bedre koordinert, mer felt- og folk-orientert og først og fremst søker diplomatiske og politiske løsninger på utfordringene. Militære styrker i seg selv løser lite, selv om de ofte er nødvendige for å støtte opp om de politiske prosessene.

Størst legitimitet

Reform er viktig for FNs legitimitet globalt. Enkelte mener at FN ikke er relevant for den nye verdensorden, basert som den er på seierherrene etter andre verdenskrig. Selv om ­Sikkerhetsrådsreform er svært viktig, er FN fortsatt den globale institusjonen som har størst legitimitet internasjonalt.

Andre hevder at FN har mistet makt og at G20 nå overtar. De glemmer at ­verdensorganisasjonen gjennom sitt ­globale medlemskap har en troverdighet ingen andre multilaterale institusjoner kan konkurrere med.

Det er FN som er pådriver for å sikre at det globale fellesskapet styrker og utvikler felles regler og normer. Medlemslandene tvinges til å tenke på det felles beste, og ikke bare strategiske egeninteresser. I en multipolar verden, og med en amerikansk administrasjon som forsøker å gjøre egeninteressen til global norm, er dette ikke minst viktig.

Uforutsigbar utenrikspolitikk

Fortsatt vil det stå nye slag om ressurser for FNs fredsarbeid hjemme og ute. Det er også mange kamper som skal utkjempes i FNs sikkerhetsråd i møte med en uforutsigbar amerikansk utenrikspolitikk. ­Likevel, gjennom enighet om reformer og retning, vil det være større sjanser for at den administrasjonen viser mer forståelse for generalsekretærens prioriteringer og anbefalinger.

Også på utviklingssiden har FNs nye­ ­generalsekretær lansert omfattende ­reformer som kan bedre effektivitet og koordinering. Hvis dette kan bidra til at Trump-administrasjonen lar være å gjennomføre så omfattende kutt til FNs ­bistandsorganisasjoner, ville det være bra. Det vil kreve støtte fra den amerikanske Kongressen.

Dersom Guterres klarer å overbevise også her, vil vi snakke om et diplomatisk og politisk mesterstykke av rang.

Gå til innlegget

Vagt om verdier i Vårt Land

Publisert 3 måneder siden - 879 visninger

Enten det gjelder sekularisering, troens plass i samfunnet eller K-en, så har KrF deltatt med klar tale og tydelige budskap i spalter og etermedia i lang tid.

JEG HAR STOR respekt for Vårt Lands redaktør Åshild Mathisen og leser hennes kommentarer med betydelig 
interesse. Derfor ble jeg overrasket av resonnementet hennes onsdag 23. august, som virker både underlig og til dels selvmotsigende.

På den ene siden hevder Åshild Mathisen at verdier som kulturell markør er det som brenner nå, og forventer klarere tale fra KrF og partiets leder. Knut Arild Hareide bør «med sin sterke gudstro» og oppvekst på Bømlo kunne treffe debatten om vårt flerreligiøse samfunn. Alle som har hørt Knut Arild tale om oppveksten på bedehuset har hørt ham
 gjøre nettopp dette. Hva forventes, mer konkret? Skal KrF bli mer kristelig, ikke minst i omtalen av «markør»-spørsmålene? Og mindre folkelig og familievennlig?

Utfordre begge veier. På den andre siden forventer Mathisen tilsynelatende at KrF skal velge side i norsk politikk. Hun mener at KrF «veksler fiendebilder fra uke til uke», og derfor er «uklart». Det å tilhøre det politiske sentrum, slik KrF gjør, innebærer imidlertid ikke et verdivakuum. Vi kommer til å fortsette å utfordre både Arbeiderpartiet og Frp i verdispørsmål utfra vårt eget ståsted. Dessuten hører verdistandpunkter i liten grad til høyre-venstre aksen i norsk politikk.

KrF var tidlig på banen i verdidebatten. Enten det gjelder sekularisering, troens plass i samfunnet eller K-en har vi deltatt med tydelige budskap i spalter og etermedia i lang tid. Lenge før Linda Helleland og Ola Borten Moe i forenklet versjon snakket om norske verdier på pilegrimsleden, tok KrF konfrontasjonen med Sylvi Listhaug og bidro til verdidebatten.

Deretter har KrF utfordret hele det politiske Norge i konkrete verdipolitiske saker i flere omganger i denne valgkampen, blant annet på førstesiden i Vårt Land.

Verdiene menneskeverd, nestekjærlighet og forvalteransvar er ikke «generelle», men utgjør partiets ideologiske grunnlag, som Hareide har fremholdt i flere verdidebatter i valgkampen. Det er dette som er kristendemokrati på norsk.

Klare verdikrav. Derfor har vi stilt ti klare politiske verdikrav til de andre partiene. Velgerne trenger å ta informerte verdivalg. Det er når verdiene skal settes ut i praktisk politikk at de får mening. Så langt har verdidebatten tidvis vært springende og preget av symboler, fremfor politisk innhold. Derfor er det synd at vi ikke har fått svar fra andre partier enn Senterpartiet på våre verdiutfordringer. Med på listen er også en familievennlig politikk, ikke av nostalgiske grunner, men fordi det er et viktig verdispørsmål. Ikke overraskende er det debatten om nestekjærlighet og det å ikke være seg selv nok som er blitt mest intens. Disputtene med innvandringsminister Listhaug har vist med all mulig tydelighet en viktig skillelinje i norsk politikk.

Men det å styrke den kristne kulturarven, dreier seg blant annet også om søndagen, skolegudstjenester og det å lære om kristendommen i skolen. Vi har vært tydelige på at det ikke er mer nøytralitet vi trenger, men verdiforankring og rom for mangfold. Troen skal ha plass i det offentlige rom. Disse er blant KrFs viktigste verdikrav.

Vi skiller oss fra venstresiden som tradisjonelt har vært kritiske til vektlegging av kristendom på bekostning av «livssynsnøytralitet», og fra høyresiden, med Listhaug i spissen, som bruker kristendommen som en motsetning til islam for å definere «norske» verdier. Jeg regner med at det ikke er det sistnevnte Mathisen sikter til når hun savner KrF i debatten om det flerreligiøse Norge. Identitetspolitikk utfra et kristent ståsted ville kle partiet meget dårlig.

Tror ikke på forbudslinjen. Begge fløypartiene, SV og FrP, har fra hver sin posisjon nå lagt seg på den sekulære, livssynsnøytrale linjen. De vil hindre religiøse symboler i det offentlige rom. Her har KrF definitivt vært på. I valgkampen har debatten om religiøse symboler og plagg dreid seg om hijab på skolen og i NRK.

KrF ønsker ikke at barn skal bære hijab og vil at lærerne skal være i dialog med foreldre og hjem om dette. Men vi tror ikke forbudslinjen er rett vei å gå. Det er det bare FrP som vil.

Er det en slik markør-politikk Mathisen etterlyser? Vi tror ikke dette vil hjelpe unge jenter i innvandrermiljøer å fullføre skolegangen.

Ny verdidebatt. KrF har selvsagt ikke monopol på kristne verdier, og vi er glade for at verdier nå diskuteres vidt og bredt. Når selv SVs Bård Vegard Solhjell i sin bok «Uro» tar til ordet for en ny verdikommisjon, vet vi at verdidebatten har nådd langt utover KrFs rekker. Det har vi også sett i valgkampen. Det er bra. KrF var tidlig ute og har bidratt aktivt til dette i en rekke fora.

Selvsagt skulle vi ønske at verdiutfordringene i en ny tid kunne preget mediebildet mer, og fått større oppmerksomhet. Selvsagt skulle vi ønske at ikke hver verdidebatt endte med en debatt om norsk innvandringspolitikk. Dette er imidlertid ikke bare opp til oss. Derfor er det vanskelig å forstå nøyaktig hva Mathisen etterlyser i sin kommentar. Det fremstår rett og slett som ganske vagt fra landets fremste arena for verdidebatt.

Hilde Frafjord Johnson

Generalsekretær KrF

Gå til innlegget

Jesus i valgkampen

Publisert 4 måneder siden - 1878 visninger

Jesus er større enn norsk partipolitikk, sier Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum. Jeg kunne ikke vært mer enig.

Jesus kan selvsagt ikke plasseres i en eller annen politisk bås. Heldigvis er det heller ingen seriøse partier som forsøker det. Det norske politiske landskapet er også rimelig fritt for forkynnende partier eller politikere som tar Gud til inntekt for sine synspunkter. Det er dette som er å blande religion og politikk. Martin Luther advarte mot dette, med sin berømte toregimentslære, og siterte Jesus: «Gi keiseren hva keiserens er og Gud hva Guds er».

Men når mediene gjør en viktig debatt om de kristne verdienes plass i politikken til en «kamp om kristenvelgerne», bidrar også de til å snevre inn perspektivet. Dette dreier seg ikke om billige frierier til «kristenvelgerne», men om politiske partiers veivalg i viktige verdispørsmål.


Ingen har monopol. For dette handler om hvilke verdier vi ønsker at hele samfunnet vårt skal bygge på, ikke hvorvidt personer selv er religiøse. Kristne verdier er forankret i kristen tradisjon og inspirerer til politiske veivalg. Det betyr ikke at noen har monopol på å definere akkurat hvilke prioriteringer som er «riktige» i henhold til kristne verdier. Men for partier og politikere som påberoper seg en forankring i slike verdier, er det viktig å ta debatten om hva dette faktisk betyr i praktisk politikk.

Når FrPs Sylvi Listhaug for eksempel anklager andre partier for å svikte kristne og norske verdier, er et tilsvar nødvendig. Det er særlig innvandring hun viser til, og hovedmålet er åpenbart å unngå at de som flykter fra krig og forfølgelse kan komme til Norge. Da overser hun tilsynelatende Bibelens klare budskap om å ta imot den fremmede og den som er på flukt. Kristne verdier innebærer at vi ikke skal sette oss selv først, og glemme vår neste ved veigrøften.

Så kan en også spørre hvilke kristne verdier som støtter opp om standpunkter som aktiv dødshjelp, tvillingabort, og sortering av barn med Downs syndrom. Bare for å ta noen eksempler. Kristne verdier er ikke noe man bruker når det er opportunt – til å begrunne hva som helst. De er heller ikke noe man tar fram bare når det passer.


Radikalt budskap. Menneskeverdet, nestekjærligheten og forvalteransvaret er de mest grunnleggende kristne verdiene. Det er også derfor vi har sett en kirke som har vært en klar og tydelig røst når det gjelder fattigdomsbekjempelse, mennesker på flukt og klimatrusselen. Det er ikke fordi biskopene våre skal være så politisk korrekte hele tiden, men rett og slett fordi de har tatt Jesu ord på alvor. Budskapet hans var temmelig radikalt. Da må også Kirkens ledere utfordre.

Disse kristne verdiene utgjør et kompass vi kan styre etter for hele bredden i politikken. Et ja til flere lærere begrunnes i at alle elever fortjener å bli sett – i kraft av hvert enkelt menneskes uendelige verdi. Ønsket om at ingen skal sorteres bort når de er små, eller stemples ut når de blir gamle, er også begrunnet i menneskeverdet. Det at vi skal stille opp for verdens fattige og forfulgte, er forankret i ansvaret for vår neste. Et nei til oljeutvinning i Lofoten dreier seg om forvalteransvaret. Dette er politikk inspirert av kristne verdier – uten at ett parti sitter med alle de «rette» svarene.


Må vannes. Samtidig vet vi at kristne verdier uten tilstrekkelig rotfeste mister sin kilde og sin kraft. Det er derfor kristendommen og de kristne verdienes plass i samfunnet er så viktig. At vi tar vare på våre røtter, vår tusenårige kristne tradisjon. At barn og unge lærer om kristendommen på skolen. At vi tar vare på søndagen. Vi vet også at mennesker som har rotfeste og er trygge på sitt eget ståsted lettere kan møte andre kulturer og trosretninger med åpenhet. De har lite å frykte.

Gjennom livskraftige kristne verdier kan vi bidra til et bedre samfunn, der menneskeverdet respekteres, der vi tar et større ansvar for vår neste og sørger for at vi overtar skaperverket i like god eller bedre stand enn det vi overtok.

Hvis det er dette som kjennetegner kristenvelgeren, er jeg en sånn en, jeg også.


Gå til innlegget

Når frykten skal vinne valg

Publisert 5 måneder siden - 6444 visninger

Frp spiller på frykten i asylpolitikken, selv om det ikke er asylanter som står bak terrorangrepene.

Det nærmer seg valgkamp, og da vet vi hva som skjer: Frp er ute med krav om nye innstramninger i flyktning- og asyl­politikken. Denne gangen skjedde dette til tross for rekordlave asyltall. Men nå var vinklingen en annen. I et Europa der terrorhandlinger rykker stadig nærmere, er mange redde. De fem tiltakene som Frp lanserte skulle gi et tryggere Norge. Budskapet var med andre ord at mennesker som søker tilflukt hit gjør landet utrygt.

Når man analyserer terrorangrepene i Europa de siste årene er sannheten imidlertid en annen. Flyktninger og asylsøkere har ikke vært involvert. Det er europeere av nord-afrikansk opprinnelse, gjerne i annen- eller tredje generasjon som har dominert. Det er nesten ingen fra Midtøsten og altså ingen fra Syria, Irak eller Afghanistan, der mange av asylsøkerne har kommet fra. Aftenposten har avdekket dette.


Fryktstrategi

For de som har flyktet til Norge fra terroren i Syria og Irak, må slike anklager føles dypt urettferdig. Det er jo nettopp IS sine herjinger de har flyktet fra! Men verre er holdningene slike utspill nører oppunder i folket. Og det er tilsynelatende ingen tilfeldighet i et valgår.

Det er en kjent valgstrategi å spille på folks frykt. Og den som med størst troverdighet kan fremstå som det tryggeste alternativet har mye å vinne. Frp identifiseres med innvandringsspørsmålet. Kan de få debatten om trygghet til å dreie seg om nettopp dette, har de gode sjanser til å gjøre det bra. Derfor prøver de å kjøre saken høyt opp på den politiske dagsordenen.

Siden det er så få asylsøkere som kommer til Norge nå, spiller en på utrygghet og terror i stedet. Og da må det kraftig kost til for å skape debatt. Frp-lederen kom derfor med fem hardtslående tiltak «for å gjøre landet tryggere». Det første og viktigste var at de ville «stoppe asyl­innvandringen» og opprette asylmottak i nær­områdene. Slik kunne asylsøkerne sjekkes grundig før de får mulighet til å nærme seg Norge. Dernest kom ­kravene om permanent grensekontroll og mer overvåkning.


Avtalebrudd

Skal forslagene tas bokstavelig innebærer de et klart brudd med internasjonale avtaler. Å stanse asyl­innvandringen innebærer i realiteten å fjerne asylretten, en grunnleggende menneskerettighet som er nedfelt i flyktningkonvensjonen. Det er flere i Europa som diskuterer behandling av asylsøknader i nærområdene for tiden, men dette er ikke til erstatning for dagens asylrett, men som et tillegg til dette.

Dersom grensekontrollen vi har i dag skal gjøres permanent, bryter vi ikke bare med en annen internasjonal avtale. Vi gjør det også langt vanskeligere for mennesker å søke beskyttelse i Norge. En ­ensidig norsk linje i dette spørsmålet ville sette oss i vanry internasjonalt. Den blå-blå ­regjeringens flyktningepolitikk har ­allerede gitt Norge et dårlig rykte.

Men stortingsflertallet har også ­bidratt. Behandlingen av enslige mindreårige asylsøkere og tilbakesendinger til Afghanistan er eksempler på dette. Men denne gangen gikk forslagene for langt. Derfor sa regjeringspartner Høyre nei. Også de andre partiene avviste forslagene.

At noen velger å slå billig politisk mynt på menneskeskjebner som har flyktet fra krig, forfølgelse og terror overrasker ikke. Men fremfor å la seg friste til å gjøre det samme i en «light»-versjon, bør alle politikere heller ta utgangspunkt i fakta. Dette bør også være grunnlaget for en åpen og ærlig diskusjon og samtale om hva vi i fellesskap kan gjøre bedre. Det gjelder kortsiktige beredskaps- og sikkerhetstiltak så vel som forebygging. Her er kampen mot utenforskap viktigst. Følelsen av tilhørighet er det beste bolverket mot radikalisering.

Den gode nyheten er at levekårsundersøkelsen for 2016 viser at innvandrere ­generelt føler sterk tilknytning til Norge. Da må ikke vi som storsamfunn bidra til det motsatte. Frp kan med sitt utspill faktisk gjøre vondt verre. Det er et felles ansvar å hindre at de lykkes med det.

Gå til innlegget

Lesetips

Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
11 dager siden / 6331 visninger
295 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
14 dager siden / 6762 visninger
193 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
19 dager siden / 2203 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
22 dager siden / 3554 visninger
5 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
29 dager siden / 475 visninger
0 kommentarer
Sjenanse og verdighet
av
Ingrid Nyhus
rundt 1 måned siden / 3533 visninger
1 kommentarer
Jeg kunne vært mirakelpredikant
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 7995 visninger
225 kommentarer
Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
rundt 1 måned siden / 2661 visninger
5 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

De håndplukkede menn
av
Berit Aalborg
rundt 3 timer siden / 125 visninger
0 kommentarer
Midtøstens nye urokråke
av
Erling Rimehaug
rundt 18 timer siden / 470 visninger
3 kommentarer
Tillkomme Ditt Rike
av
Anders Ekström
rundt 19 timer siden / 60 visninger
0 kommentarer
#metoo
av
Tove S. J Magnussen
rundt 19 timer siden / 167 visninger
0 kommentarer
Spor i ørkensanda
av
Kjell A. Nyhus
rundt 22 timer siden / 285 visninger
5 kommentarer
av
Audun Wold
1 dag siden / 84 visninger
1 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Søren Ferling kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
1 minutt siden / 4549 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Spor i ørkensanda
4 minutter siden / 285 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
23 minutter siden / 4549 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Spor i ørkensanda
31 minutter siden / 285 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Spor i ørkensanda
rundt 1 time siden / 285 visninger
Rune Holt kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4549 visninger
Tom Arne Møllerbråten kommenterte på
Tvilsom type
rundt 1 time siden / 1475 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Spor i ørkensanda
rundt 2 timer siden / 285 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 2 timer siden / 4549 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Tvilsom type
rundt 2 timer siden / 1475 visninger
Greta Aune Jotun kommenterte på
Nøff said
rundt 2 timer siden / 884 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 2 timer siden / 4549 visninger
Les flere