Hilde Frafjord Johnson

Alder: 54
  RSS

Om Hilde

Følgere

Sviket mot rohingyane

Publisert rundt 1 måned siden - 792 visninger

Fredsprisvinner Aung San Suu Kyi har overrasket verden. Det at den anerkjente demokratiforkjemperen har vist så liten vilje til å stille opp for en undertrykt minoritet i eget land har sjokkert mange.

Kompromisset Suu Kyi inngikk med militærjuntaen i Myanmar etter valget i 2015 har kostet henne dyrt. Hun ble den reelle sivile politiske lederen av Myanmar. Militæret, politiet og sikkerhetstjenestene er imidlertid fortsatt under kontroll av den tidligere militærjuntaen. Hun har minimal innflytelse over deres disposisjoner.

Rhakine i august

Partnerskapet gikk bra en stund. Situasjonen i Myanmar ble forbedret, noe som også fremgikk av internasjonale rangeringer og et viktig møte mellom regjeringen og etniske minoriteter i 2016. Men så gikk opprørsgrupper fra rohingyaene til angrep på sikkerhetsstyrkene i Rhakine i august, og drepte blant annet tolv politimenn.

Hæren svarte med en brutal, militær offensiv. Fremfor bare å gå etter opprørerne, gjennomførte de «clearance operations» som omfattet sivilbefolkningen. Over­grepene er ufattelige. Omlag 600.000 mennesker har måttet flykte. Bare i september og oktober er 6.700 drept, ifølge Leger Uten Grenser.

Kirkens Nødhjelp og FN har lenge rapportert om de burmesiske militæres forfølgelse av rohingyane. Overgrep og flukt har foregått i skyggen av andre kriser i lang tid. Men hvorfor denne brutale offensiven nå?

«Smittefaren»

Det er 100 etniske minoriteter i Myanmar. De utgjør samlet 40 prosent av befolkningen. Og nederst på rangstigen finner vi den muslimske minoriteten rohingyane. En stigmatisert gruppe uten rettigheter, en diskriminering som er allment akseptert. Selv navnet er ikke akseptabelt å bruke, noe Pave Frans fikk erfare under sitt besøk nylig. Burmesere flest kaller minoriteten «bengali», noe som indikerer at de egentlig hører hjemme i nabolandet Bangladesh. Det i seg selv er foruroligende.

Det er spenninger mange steder i landet og den militære ledelsen er dypt bekymret for mer opprør også blant andre etniske minoriteter. For å unngå «smittefare» statueres rohingyane som et eksempel. Advarselen til etniske minoriteter med opprørstrang er ikke til å misforstå. Selv med fredsprisvinneren som regjeringssjef er det makta som rår. Paradoksalt nok er det kanskje nettopp derfor de går så hardt til verks. Og fredsprisvinneren testes nå på sin vilje til kompromiss.

Suu Kyi vil stå overfor et meget vanskelig valg: Når blir prisen for partnerskapet med de militære for høy?

Vi har et ansvar

Det internasjonale samfunn har også noe å svare for. Vi har vært altfor passive overfor rohingyane i lang tid.

For det første må vi øke nødhjelpen til rohingyane som lever i flyktningleirer langs grensen til Bangladesh. En stor del av budsjettmidlene som frigis til humanitær bistand mot slutten av året bør gå dit. FN ba nylig om 3,5 milliarder kroner. Fortsatt mangler over 600 millioner. Norge bør være en pådriver for å nå målet.

For det andre må det politiske presset mot regjeringen og militæret i Myanmar økes betraktelig. Overgrepene må stanses og anbefalingene til den rådgivende kommisjonen for delstaten Rakhine, ledet av Kofi Annan, må gjennomføres, slik regjeringen har lovet. Norge er inne med milliardinvesteringer i Myanmar, blant annet gjennom Telenor. Vi kan utøve press, sammen med EU og USA.

Målrettede sanksjoner

Norge var i sin tid med på EUs fellesholdning til Myanmar med målrettede og begrensende sanksjoner som våpenembargo, visumnekt og frys av midler. Det meste opphørte i 2013 etter den positive utviklingen. Dersom den nye, negative utviklingen fortsetter, bør slike virkemidler igjen vurderes, noe USA nå signaliserer.

For det tredje bør Norge bidra til et internasjonalt press mot Myanmar for tilbakeføring av flyktningene til sine hjemsteder i Myanmar. Ingen andre løsninger er holdbare på lang sikt.

Uansett hva Aung San Suu Kyi gjør, kan sviket fra det internasjonale samfunn ikke fortsette. En norsk pådriverrolle kan bidra til å endre det.

Gå til innlegget

Frigjøringens forbannelse

Publisert 2 måneder siden - 647 visninger

Mange frigjøringsledere har et genuint ønske om å være folkets representant. Det hindrer dem ikke i å utvikle autoritære trekk etter 10–15 år.

Robert Mugabe var frigjøringshelten som imponerte. Den fredelige overgangen til et svart flertallsstyre i det tidligere Rhodesia i 1980 gjorde ham til en ettertraktet leder internasjonalt og blant ­bistandsaktørene. Zimbabwe var et fyrtårn i det sørlige ­Afrika. Selv om Mugabe ikke var noen stor demokrat, gjorde han det meste riktig.

Nå, 37 år etter, og i sitt 94. år, er det meste forandret. Mugabe er avsatt som partileder og massedemonstrasjoner krever hans avgang også som president. Han har kjørt landet på dunken. Et autoritært styresett har kvalt mye av opposisjonen og sørget for tvilsomme gjenvalg. Den gamle frigjøringshelten er for lengst en internasjonal paria under sanksjoner fra EU og USA.

Men da visepresident Emmerson Mnangagwa fikk sparken slik at Mugabes 40 år yngre og ambisiøse kone, Grace, kunne overta, fikk også eliten i regjeringspartiet ZANU-PF nok. Grace Gucci eller Dis Grace som hun ofte ble kalt på grunn av sitt store luksusforbruk, var sekretær i presidentpalasset før hun giftet seg med husets herre. Uten akademiske kvalifikasjoner rakk hun i løpet av to måneder i fjor å få seg en doktorgrad ved Universitetet i Harare. Så ble hun partisekretær i regjeringspartiet ZANU-PF. Nå er også hun avsatt.

Frigjøringens forbannelse

Makt korrumperer – på alle kontinenter. Men forskeren Christopher Clapham introduserer også begrepet «liberation curse» eller «frigjøringens forbannelse» som forklaring. Viktige sider ved frigjøringsbevegelsenes struktur og særpreg fungerer godt i frigjøringskamp, men egner seg dårlig når man skal lede en regjering og styre et land.

Frigjøringsbevegelsenes ledere, uansett kontinent, henter sin legitimitet fra frigjøringskampen. De opplever gjerne at de er berettiget til makt; maktfordeling er ofte fremmed. Selv med et genuint ­ønske om å være folkets representant, ­utvikler mange autoritære trekk etter 10–15 år. Stadig ­flere presidenter forsøker nå å ­endre grunnlovsbestemmelser slik at de kan fortsette.

Men dette gjelder langt ifra alle. Mandela i Sør-Afrika, Nyerere i Tanzania, Gusmao på Øst-Timor er frigjøringsledere som viste helt andre takter. Atter andre har evnet å overlate roret til andre i tide.

Klamrer seg til makten

Men ikke ­Robert Mugabe. Selv når han er stilt overfor et utvetydig ultimatum av et samlet parti og militært lederskap, klamrer han seg til makten. Om han stilles for riksrett eller tvinges til å gå av, er det uansett klart at hans dager er talte. Hærsjefens kupp­liknende handlinger har ikke legitimitet internasjonalt. Men det hadde heller ikke Mugabes gjenvalg som president. Det viktigste er derfor at det etableres en overgangsregjering som kan sørge for en prosess der stabilitet sikres og frie valg gjennomføres i Zimbabwe.

Spørsmålet er om den tidligere visepresidenten, Emmerson Mnangagwa, vil bidra. Han er selv del av partieliten fra frigjøringstiden, og har lenge vært i Mugabes innerste sirkler. Med tilnavnet «Krokodillen» er han kjent for å være brutal. I kulissene lurer også opposisjonslederen Morgan Tsvangirai, tidligere statsminister og arrestert en rekke ganger. Ingen av dem regnes som store demokrater.

Støkk i presidenter

Det er nå den afrikanske union (AU) og regionale afrikanske ledere må trå til, med støtte av FN. De bør bidra til dialog for å sikre en ny folkevalgt og legitim regjering. Mugabes skjebne har ført til rystelser på det afrikanske kontinentet. Det har satt en støkk i presidenter som nå sitter på overtid. Det kan være lurt å revurdere planer om evig presidentliv.

Krisen må håndteres på en måte som synliggjør at regionen ikke beskytter slike ledere. Det vil statuere et eksempel. Zimbabwe trenger en ny vår. Det er dette folk nå marsjerer for i Harare. Og de er ikke alene. I tillegg må AU arbeide systematisk for at det settes maksimumsgrense for presidenters regjeringstid. Bestemmelsene må følges. Dersom de ikke gjør dette, må det reageres. Kontinentet må ta ansvar. Jeg håper regionens reformorienterte ledere nå vil bidra til det.

Gå til innlegget

«Hva føler du nå?»

Publisert 3 måneder siden - 1061 visninger

Hva skjer når den politiske dekningen reduseres til sportsjournalistikk?

Når helten står der svett og ­sliten etter målpassering, kommer ­mikrofonen frem: Hva føler du nå? Sportsjournalistikkens ­vanligste spørsmål forteller om vilje­styrkens seier over anatomiens begrensninger. Vi koser oss over knuste konkurrenter og svenskenes fjerdeplasser.

Sportsjournalistikken krever få dypt-
pløyende analyser. Har man oversikt over historiske bragder, konkurrenter og ­rundetider, klarer man seg godt.

Nå har sportsjournalistikken også gjort sitt inntog i politikken. Gjennombruddet kom i valgkampen 2017. Hva føler du nå?

Spill og spetakkel

­Meningsmålingenes opp- og nedturer ga daglige tapere og seierherrer. Man trengte kun en mikrofon og litt oversikt over historiske bragder, konkurrenter og dårlig eller god valgkampgjennomføring. Så var saken klar for sending. Vi fikk en valgkamp med få politiske saker, preget av hyppige ­meningsmålinger, spill og spetakkel.

Hva har skjedd? Norge har fått et stort demokrati-problem i fanget. Det er ­stadig færre politiske journalister. I mitt ­tiårige fravær fra norsk politikk er det veldig merkbart. Stortingets ­presselosje har ­nesten vært tom i lange perioder. De ­politiske redaksjonene i mediene er ­skåret til beinet. Og de få som er ­tilbake har knapt tid eller ressurser til å drive ­politisk journalistikk på en skikkelig måte. Det merkes hele året, men er ­særlig tydelig i valgkampene.

Det er sikkert en del politikere som ikke savner politiske journalister. De holder jo politikerne i ørene og stiller dem til ­ansvar. Men det burde de. Det er når det er tilstrekkelig med politiske ­journalister at mediene kan dekke saker grundig, og gå inn i interessegruppers og partiers ulike standpunkter.

Dårligere på kort tid

Slik er det ikke ­lenger. De økonomiske ramme­betingelsene for norske medier er blitt betydelig dårligere på kort tid. Annonse­inntektene svikter og nettet utgjør en knivskarp konkurrent til mange ­redaksjoner, uten at egne nettredaksjoner greier å ­holde tritt. Avisene blir tynnere. ­Sakene blir kortere og i mange tilfeller mer overflatiske, banale og ­«klikk-baserte». ­Mediedekningen blir svakere, mens ­
mediehusene prioriterer mer «prosjekt»-­basert journalistikk, gravesaker som ­krever ­ressurser over tid og mye ­spalteplass.

I noen tilfeller er gravesakene politisk relevante og får etterspill, som i opp­rullingen av kreftbehandlingssakene i Aftenposten, eller barnevernssaken i Stavanger Aftenblad. I andre tilfeller er de ikke det.

Fragmentert og uoversiktlig

Uansett er det ingen tvil om at dekningen av det daglige politiske arbeidet tar skade. Det er et stort demokratiproblem. Det får ­særlige konsekvenser når valgkamper skal ­dekkes. Den digitaliserte nyhets­dekningen bidrar også til et mer fragmentert og uoversiktlig mediebilde, der mange debatter pågår samtidig og saker hele tiden skal på.

Det er ingen grunn til å være nostalgiske her og lengte tilbake til en annen tid der få saker dominerte. Men det er liten tvil om at svekkede politiske redaksjoner og manglende ressurser har bidratt til en mindre saksorientert valgkampdekning.

Da er det mye lettere å drive sports­journalistikk. Bestill en meningsmåling, og spør både vinnere og tapere: Hva føler du nå? Bestill en til: Hva er reaksjonen nå? Det politiske spillet kan ganske enkelt dekkes som en VM-kamp i håndball: Det er bare to lag. Og alt dreier seg om hvilket lag du er på, hvem som er kaptein og som scorer flest mål i debattene. Uten klare svar, feies man raskt av banen.

Det spøker

Så kommer regjeringens budsjettforslag, og der kuttes presse­støtten. Går forslaget igjennom, spøker det for mange avisers overlevelse.

Pressestøtten må reddes. Men nå må norske mediehus også ta debatten om ­demokratiets kår i en ny medietid. De har et selvstendig samfunnsansvar. Det må tas på alvor.

Gå til innlegget

Tøvær fra Trump?

Publisert 4 måneder siden - 661 visninger

Det er fortsatt FN som er motoren for oppfyllelse av FNs bærekraftsmål. Det skal mye til, men det er som kjent von i hangande snøre.

Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Nå har president Donald Trump slått an en mildere tone overfor FN. Etter en valgkamp der han gjorde FN til hoggestabbe og der han varslet gigantiske kutt, har pipen nå fått en annen lyd. I et møte i New York i forbindelse med FNs generalforsamling sist uke gav USAs president sin støtte til FNs generalsekretær Antonio Guterres nye reform-pakke. Det lover godt.

Jeg kjenner Guterres meget godt. Han er en sterk og reformorientert leder. Trump-uttalelser om Nord-Korea og Iran-avtale til tross, det som har skjedd i New York sist uke er svært viktig for FN som globalt fellesskap. Fremfor å oppleve et USA i frontalangrep mot FN og dets ledelse, har vi vært vitne til tøvær på flere områder. Et mulig unntak er på klimaområdet – selv om signalene spriker også her. Men på FN-siden skjer det interessante ting.

Ramsalt kritikk

Selv har jeg deltatt aktivt i det forberedende reformarbeidet i New York, blant annet som medlem i et høynivåpanel oppnevnt av den forhen-værende generalsekretæren. Da kom vi med ramsalt kritikk og fremmet omfattende reformforslag i en internasjonalt anerkjent rapport fra 2015. Det gjaldt særlig FNs arbeid med fred og sikkerhet. Men vi visste da at reformene først hadde en sjanse under den nye generalsekretæren.

I sin tiltredelsestale var Antonio Guterres klar på at det nå var tid for endring. Reform av FN har blitt løftet opp fra å være en fotnote til å bli en hovedprioritering for organisasjonen og dens nye leder.

11. september 2017, på den norske valgdagen, la FNs generalsekretær fram ­reformpakken. Endringene skal sikre at FNs fredsoperasjoner, enten de er fredsskapende, fredsbevarende eller fredsbyggende er bedre koordinert, mer felt- og folk-orientert og først og fremst søker diplomatiske og politiske løsninger på utfordringene. Militære styrker i seg selv løser lite, selv om de ofte er nødvendige for å støtte opp om de politiske prosessene.

Størst legitimitet

Reform er viktig for FNs legitimitet globalt. Enkelte mener at FN ikke er relevant for den nye verdensorden, basert som den er på seierherrene etter andre verdenskrig. Selv om ­Sikkerhetsrådsreform er svært viktig, er FN fortsatt den globale institusjonen som har størst legitimitet internasjonalt.

Andre hevder at FN har mistet makt og at G20 nå overtar. De glemmer at ­verdensorganisasjonen gjennom sitt ­globale medlemskap har en troverdighet ingen andre multilaterale institusjoner kan konkurrere med.

Det er FN som er pådriver for å sikre at det globale fellesskapet styrker og utvikler felles regler og normer. Medlemslandene tvinges til å tenke på det felles beste, og ikke bare strategiske egeninteresser. I en multipolar verden, og med en amerikansk administrasjon som forsøker å gjøre egeninteressen til global norm, er dette ikke minst viktig.

Uforutsigbar utenrikspolitikk

Fortsatt vil det stå nye slag om ressurser for FNs fredsarbeid hjemme og ute. Det er også mange kamper som skal utkjempes i FNs sikkerhetsråd i møte med en uforutsigbar amerikansk utenrikspolitikk. ­Likevel, gjennom enighet om reformer og retning, vil det være større sjanser for at den administrasjonen viser mer forståelse for generalsekretærens prioriteringer og anbefalinger.

Også på utviklingssiden har FNs nye­ ­generalsekretær lansert omfattende ­reformer som kan bedre effektivitet og koordinering. Hvis dette kan bidra til at Trump-administrasjonen lar være å gjennomføre så omfattende kutt til FNs ­bistandsorganisasjoner, ville det være bra. Det vil kreve støtte fra den amerikanske Kongressen.

Dersom Guterres klarer å overbevise også her, vil vi snakke om et diplomatisk og politisk mesterstykke av rang.

Gå til innlegget

Vagt om verdier i Vårt Land

Publisert 5 måneder siden - 914 visninger

Enten det gjelder sekularisering, troens plass i samfunnet eller K-en, så har KrF deltatt med klar tale og tydelige budskap i spalter og etermedia i lang tid.

JEG HAR STOR respekt for Vårt Lands redaktør Åshild Mathisen og leser hennes kommentarer med betydelig 
interesse. Derfor ble jeg overrasket av resonnementet hennes onsdag 23. august, som virker både underlig og til dels selvmotsigende.

På den ene siden hevder Åshild Mathisen at verdier som kulturell markør er det som brenner nå, og forventer klarere tale fra KrF og partiets leder. Knut Arild Hareide bør «med sin sterke gudstro» og oppvekst på Bømlo kunne treffe debatten om vårt flerreligiøse samfunn. Alle som har hørt Knut Arild tale om oppveksten på bedehuset har hørt ham
 gjøre nettopp dette. Hva forventes, mer konkret? Skal KrF bli mer kristelig, ikke minst i omtalen av «markør»-spørsmålene? Og mindre folkelig og familievennlig?

Utfordre begge veier. På den andre siden forventer Mathisen tilsynelatende at KrF skal velge side i norsk politikk. Hun mener at KrF «veksler fiendebilder fra uke til uke», og derfor er «uklart». Det å tilhøre det politiske sentrum, slik KrF gjør, innebærer imidlertid ikke et verdivakuum. Vi kommer til å fortsette å utfordre både Arbeiderpartiet og Frp i verdispørsmål utfra vårt eget ståsted. Dessuten hører verdistandpunkter i liten grad til høyre-venstre aksen i norsk politikk.

KrF var tidlig på banen i verdidebatten. Enten det gjelder sekularisering, troens plass i samfunnet eller K-en har vi deltatt med tydelige budskap i spalter og etermedia i lang tid. Lenge før Linda Helleland og Ola Borten Moe i forenklet versjon snakket om norske verdier på pilegrimsleden, tok KrF konfrontasjonen med Sylvi Listhaug og bidro til verdidebatten.

Deretter har KrF utfordret hele det politiske Norge i konkrete verdipolitiske saker i flere omganger i denne valgkampen, blant annet på førstesiden i Vårt Land.

Verdiene menneskeverd, nestekjærlighet og forvalteransvar er ikke «generelle», men utgjør partiets ideologiske grunnlag, som Hareide har fremholdt i flere verdidebatter i valgkampen. Det er dette som er kristendemokrati på norsk.

Klare verdikrav. Derfor har vi stilt ti klare politiske verdikrav til de andre partiene. Velgerne trenger å ta informerte verdivalg. Det er når verdiene skal settes ut i praktisk politikk at de får mening. Så langt har verdidebatten tidvis vært springende og preget av symboler, fremfor politisk innhold. Derfor er det synd at vi ikke har fått svar fra andre partier enn Senterpartiet på våre verdiutfordringer. Med på listen er også en familievennlig politikk, ikke av nostalgiske grunner, men fordi det er et viktig verdispørsmål. Ikke overraskende er det debatten om nestekjærlighet og det å ikke være seg selv nok som er blitt mest intens. Disputtene med innvandringsminister Listhaug har vist med all mulig tydelighet en viktig skillelinje i norsk politikk.

Men det å styrke den kristne kulturarven, dreier seg blant annet også om søndagen, skolegudstjenester og det å lære om kristendommen i skolen. Vi har vært tydelige på at det ikke er mer nøytralitet vi trenger, men verdiforankring og rom for mangfold. Troen skal ha plass i det offentlige rom. Disse er blant KrFs viktigste verdikrav.

Vi skiller oss fra venstresiden som tradisjonelt har vært kritiske til vektlegging av kristendom på bekostning av «livssynsnøytralitet», og fra høyresiden, med Listhaug i spissen, som bruker kristendommen som en motsetning til islam for å definere «norske» verdier. Jeg regner med at det ikke er det sistnevnte Mathisen sikter til når hun savner KrF i debatten om det flerreligiøse Norge. Identitetspolitikk utfra et kristent ståsted ville kle partiet meget dårlig.

Tror ikke på forbudslinjen. Begge fløypartiene, SV og FrP, har fra hver sin posisjon nå lagt seg på den sekulære, livssynsnøytrale linjen. De vil hindre religiøse symboler i det offentlige rom. Her har KrF definitivt vært på. I valgkampen har debatten om religiøse symboler og plagg dreid seg om hijab på skolen og i NRK.

KrF ønsker ikke at barn skal bære hijab og vil at lærerne skal være i dialog med foreldre og hjem om dette. Men vi tror ikke forbudslinjen er rett vei å gå. Det er det bare FrP som vil.

Er det en slik markør-politikk Mathisen etterlyser? Vi tror ikke dette vil hjelpe unge jenter i innvandrermiljøer å fullføre skolegangen.

Ny verdidebatt. KrF har selvsagt ikke monopol på kristne verdier, og vi er glade for at verdier nå diskuteres vidt og bredt. Når selv SVs Bård Vegard Solhjell i sin bok «Uro» tar til ordet for en ny verdikommisjon, vet vi at verdidebatten har nådd langt utover KrFs rekker. Det har vi også sett i valgkampen. Det er bra. KrF var tidlig ute og har bidratt aktivt til dette i en rekke fora.

Selvsagt skulle vi ønske at verdiutfordringene i en ny tid kunne preget mediebildet mer, og fått større oppmerksomhet. Selvsagt skulle vi ønske at ikke hver verdidebatt endte med en debatt om norsk innvandringspolitikk. Dette er imidlertid ikke bare opp til oss. Derfor er det vanskelig å forstå nøyaktig hva Mathisen etterlyser i sin kommentar. Det fremstår rett og slett som ganske vagt fra landets fremste arena for verdidebatt.

Hilde Frafjord Johnson

Generalsekretær KrF

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Hammeren eller en kopp te?
av
Håkon Hovda
rundt 1 time siden / 33 visninger
0 kommentarer
Kvinner i svart
av
Rebecca Solevåg
rundt 6 timer siden / 157 visninger
2 kommentarer
Det keiserens er
av
Vårt Land
rundt 6 timer siden / 72 visninger
0 kommentarer
Vi er alle misjonærer
av
Arne Borge
rundt 6 timer siden / 83 visninger
0 kommentarer
Ikke berettiget forbud
av
Torunn Arntsen Sajjad
rundt 16 timer siden / 476 visninger
0 kommentarer
Kirken og politikk...
av
Tor Jakob Welde
rundt 17 timer siden / 119 visninger
1 kommentarer
Om Gud faktisk finnes
av
Petter Olsen
rundt 17 timer siden / 143 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Åge Kvangarsnes kommenterte på
Kirken og politikk...
rundt 1 time siden / 119 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Kristendommen «over ævne»
rundt 1 time siden / 2930 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Kristendommen «over ævne»
rundt 1 time siden / 2930 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Kristendommen «over ævne»
rundt 1 time siden / 2930 visninger
Rune Holt kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
rundt 1 time siden / 2289 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Ånden i erklæringen er universell
rundt 1 time siden / 124 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Den eneste vi skal frykte
rundt 2 timer siden / 2689 visninger
Tove S. J Magnussen kommenterte på
Hvor skal vi dø?
rundt 2 timer siden / 1149 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Ånden i erklæringen er universell
rundt 2 timer siden / 124 visninger
Anders Johansen kommenterte på
Kvinner i svart
rundt 2 timer siden / 157 visninger
Les flere