Hilde Frafjord Johnson

Alder: 56
  RSS

Om Hilde

Følgere

Uklok likvidering

Publisert 13 dager siden

Det paradoksale med drapet på den iranske generalen Quasem Soleimani er at amerikanerne nå står i fare for å svekke kampen mot terrorisme.

Det er dramatikk i Midt-Østen. Irak vil ha USA ut, og det rasles med sablene i flere land. Vi har nok enda ikke sett hva USAs likvidering av den iranske generalen Quasem Soleimani vil medføre. Selv om Iran har forsøkt å være dempet i sine reaksjoner, viser den feilaktige nedskytingen av passasjerflyet utenfor Teheran hvor lite som skal til. Temperaturen er på kokepunktet.

Foruroligende fra Stoltenberg

Da vil det hjelpe lite om NATO øker sitt nærvær i regionen, slik president Trump nå ber om. Han ønsker nok at NATO skal overta mer av jobben fra USA; de trener nå styrker i Irak og Afghanistan. At NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg i det hele tatt åpner for flere styrker nå er foruroligende. Det kan tvert imot provosere og skape enda mer spenninger. Tegnene er der allerede.

Like alvorlig er det at NATO kan bli trukket inn i manøvreringene til et stadig mer uforutsigbart USA. Amerikanske strategiske egeninteresser i Midt-Østen er i stadig mindre grad sammenfallende med mange NATO-lands. Og i Iran-politikken er avstanden stor.

Konflikt i 40 år

Iran og USA har vært i tottene på hverandre helt siden den iranske revolusjonen i 1979, da den USA-støttede sjahen ble kastet fra makten og erstattet av det sjia-muslimske regimet. USAs gode relasjoner til sunnimuslimske land i Gulfen er likevel, under tidligere presidenter, blitt ledsaget av en politikk for å søke å balansere mellom de regionale stormaktene, inkludert det sjia-dominerte Iran.

Med Obama ble denne politikken tatt et skritt lenger, der forholdet til Saudi-Arabia kjølnet og USA inngikk atomavtalen med Iran sammen med EU, Russland, Kina, Storbritannia, Frankrike og Tyskland. President Trump har gått den andre veien og satset nesten alt på ett kort; samarbeidet med Gulf-landene og særlig Saudi-Arabia og Emiratene. Han har gått fra atomavtalen og valgt en kraftig konfrontasjon med Iran, bl.a. tilskyndet av Israel. Med drapet på Soleimani har Trump også gått lenger enn noen andre tidligere presidenter.

Ikke terrorister

Iran har i mange år støttet sjia-opprørerne Hizbollah (Libanon), Hamas (Gaza) og Houti (Yemen) og som svar på de tøffe sanksjonene har Iran konfrontert USA gjennom aksjoner mot amerikanske mål i samarbeid med sine kamphaner. Selv om terroranklagene har sittet løst fra USAs side, har verken Iran eller deres allierte drevet med internasjonal terrorisme.

Irans støttespillere har vært folkelige opprørsbevegelser, som riktignok har tydd til vold i sin kamp mot sunni-muslimske eller multi-religiøse regimer og vært tidvis brutale i sin tilnærming. Men de har ikke drevet med internasjonal terrorisme. Tvert om har sunnimuslimske terrornettverk vært ansett som fiender. Både Iran og deres allierte har vært svært viktige i kampen mot ISIL og andre terrornettverk, i tillegg til kurderne.

Kampen mot terror

Og her løper USA nå en meget stor risiko. De største og mest kjente internasjonale terrorbevegelsene som Al-Qaida og ISIL i Midt-Østen og deres kampfeller i Sahel og på Afrikas Horn er alle sunnimuslimske. Selv om finansieringskildene i stor grad er skjult kan man anta at terrorbevegelsene har tunge støttespillere i Gulfen og ikke minst i Saudi-Arabia. I hvilken grad støtten kommer fra regimene eller bare gis med deres stilltiende aksept er ikke klart. Men pengene kommer, og de øker i omfang.

Kampen om hegemoniet i Midt-Østen, med Iran på den ene siden, delvis i allianse med Tyrkia og Qatar, og Saudi-Arabia og Emiratene på den andre siden har hardnet til siden 2016. Og USA har på mange måter valgt side. Det paradoksale er at amerikanerne med sin handlemåte nå står i fare for å svekke kampen mot terrorisme. Fra før har kampen fått et skudd for baugen etter Tyrkias felttog mot kurderne i Syria. Kurderne var avgjørende i kampen mot ISIL. Nå er spørsmålet hva som skjer på sjiamuslimsk side. USA har på mange måter vært avhengige av begge aktører.

Tilbakeslag

Med de siste månedenes hendelser er begge svekket. Kampen mot internasjonal terrorisme kan få et skikkelig tilbakeslag. Også i denne sammenheng er likvideringen av Soleimani lite klokt. Det vil gjøre vondt verre og kan få langsiktige konsekvenser. Så kaller Trump på NATO og ber om at alliansen tar en mer aktiv rolle. En ting er sikkert: dette spillet bør NATO ikke bli en del av!

Gå til innlegget

Etiopia etter fredsprisen

Publisert rundt 1 måned siden

Fredsprisvinner Abiy Ahmed må handle raskt dersom han skal greie å sikre stabilitet og stake ut veien mot nasjonal enhet i Etiopia.

En verdig fredsprisvinner har vendt hjem til Addis Abeba. Hjem til et land som har sett en økonomisk vekst på mellom 8 og 11 prosent hvert år de siste årene, og der fire etiopiere hver dag kommer seg ut av fattigdom. Hjem til et folk som har sett barnedødeligheten bli redusert med to tredjedeler siden år 2000, og der tilgangen på rent drikkevann er fordoblet i samme tidsrom. Et land som er politisk friere enn noen gang.

Men der utfordringene er enorme. De neste månedene vil avgjøre om statsminister Abiy Ahmed klarer å sikre stabiliteten i landet og vinne den tilliten han trenger hos hele det etiopiske folk.

Etnisk polarisering

Etiopia er preget av etnisk og religiøst mangfold. Befolkningen på over 105 millioner fordeler seg på over 90 etniske grupper. Etniske hegemonier har imidlertid styrt landet med autoritær kontroll, både under det ahmara-dominerte styret under keiser Haile Selassi, i noe mindre grad under marxistregimet til Mengistu og senere under den tigray-dominerte EPRDF-koalisjonen. Dette har skapt dype sår i samfunnet. Her ligger kimen til mye av den etniske polariseringen vi finner i dag, og den dype mistilliten mellom etniske grupper.

Samtidig styres Etiopia gjennom etnisk føderalisme. Landet er delt inn i regioner etter etnisitet, med egne delstatsregjeringer som også har egne sikkerhetsstyrker. Da landet ble styrt av EPRDF (i realiteten TPLF) hadde de full kontroll, helt ned til landsbynivå. De plasserte sine folk i alle nøkkelinstitusjoner sentralt og på delstatsnivå. Etter 27 år førte oromoenes kontinuerlige protester tilslutt til at statsminister Hailemariam Desalegn overlot stafettpinnen til Abiy Ahmed, som selv representerte oromo-partiet i EPRDF i parlamentet.

Utfordringer

Ahmed valgte å slippe EPRDFs jerngrep og utnevnte nye folk med ulik bakgrunn i sentrale posisjoner. Dermed ble det åpnet opp for skifte av ledelse også på delstatsnivå. Dette ble raskt utnyttet av etnisk-nasjonale grupper og opposisjonspartier. Delstatene valgte ledelse etter etniske partiskillelinjer. Noen av de sterkeste politiske aktivistene var tilbake fra eksil og bidro til å bære ved til bålet. Det første tegnet på at det begynte å knake i sammenføyningene var drapet den 22. juni av både presidenten for Ahmara, en av delstatene og landets egen forsvarssjef. Da hadde sammenstøtene mellom etniske folkegrupper på ulike steder i landet pågått siden 2018, og tre millioner mennesker var drevet på flukt.

Den andre utfordringen kom 18. juli, der folkegruppen Sidama i sør erklærte seg som ny regional stat. Den etnisk baserte konstitusjonen åpner for egenerklærte regioner etter en folkeavstemning. Etnisk fragmentering av nasjonalstaten og nye sammenstøt mellom etniske grupper kan bli resultatet. Abiy Ahmed vil også måtte håndtere andre spenninger; den ene gjelder bl.a. territorialkonflikter mellom Amhara-folket og Tigray-folket, den andre gjelder konflikt mellom de to største folkegruppene Oromo og Amhara og den tredje mellom Tigray-folket og sentralregjeringen.

Må sikre stabilitet

Landets etnisk baserte føderale styringssystem gjør at regjeringen i stor grad er prisgitt delstatsregjeringers aksept for sentralmakten, med iboende risiko for fragmentering etter etniske skillelinjer. Dersom delstatene velger å bruke egne sikkerhetsstyrker i etnisk konflikt er det fare på ferde. Statsminister Abiy Ahmed må få til en dialog med dem slik at de ikke går til slike skritt, men kan samles om landets enhet og samarbeider med regjeringen både om problemer og sikkerhetsutfordringer. Han må framstå så samlende som mulig, både når det gjelder politikk og personvalg; uten plass for hardlinere. Samtidig må han også passe på hjemmebasen. Dersom oromo-folket ikke slutter opp om det nye partiet han har etablert (med de øvrige to partiene i EPRDF), kan det bli svært krevende ved valget i mai.

Statsminister Abiy Ahmed må gjøre noen grep raskt for å sikre stabilitet på kort sikt. Samtidig er det helt avgjørende å få til en forsoningsprosess i landet som kan bidra til nasjonal enhet. Lykkes dette, og får landet nødvendig støtte internasjonalt, kan Etiopia fortsatt være i rute til å bli det første lavinntektslandet i regionen som når målet om å få bukt med den ekstreme fattigdommen innen 2030.

Gå til innlegget

Med «Terminator» som president

Publisert 2 måneder siden

Minoritetene på Sri Lanka frykter at de vil oppleve mer rasisme og vold med landets nye leder.

Søndag fikk Sri Lanka ny president. Gotabaya Rajapaksa, den tidligere forsvarsministeren med tilnavnet «Terminator», vant valget med 53 prosent av stemmene. Det var resultatet landets minoriteter minst av alt ønsket seg.


To brødre

Gotabaya («Gota») er kjent for sin autoritære lederstil og ledet den brutale og blodige operasjonen som endte borgerkrigen mot tamiltigrene der om lag 40.000 mennesker ble drept. Broren, Mahinda Rajapaksa, var president i landet i ti år, men kunne ikke stille til valg igjen for tredje gang. Han blir antakelig statsminister etter modell fra blant andre Russland. Brødrene opptrådte i tospann i valgkampen for sitt singalesisk-budhistisk nasjonalistiske parti (SLPP) og fikk samlet støtte fra den singalesiske majoritetsbefolkningen.


Anti-muslimsk trend

Motkandidaten Sajith Premadasa fra United National Party (UNP), en politisk liberal og inkluderende politiker, ble støttet av religiøse minoriteter, muslimer og hinduer og fikk overveldende flertall i de tamilske områdene. De frykter nå at Rajapaksas løfter om sterk ledelse og tøff håndtering av sikkerhetsproblemene på Sri Lanka vil gå utover dem og deres rettigheter.

Valget i 2015 avsatte broren, Sri Lankas sterke mann, Mahinda Rajapaksa. Mange håpet det skulle bli starten på en ny æra, i en allianse mellom den mer moderate Maithripala Sirisena (SLPP) og UNPs Ranil Wickremesinghe. Samarbeidsproblemene førte derimot etter hvert til en kaotisk periode, med skifte av statsminister i en manøver der parlament og Høyesterett måtte inn. Så kom terrorangrepene sist påske med 269 drepte. Det forsterket en økende anti-muslimsk trend i den singalesiske befolkningen, med anti-muslimsk propaganda og angrep på muslimer. De katastrofale feilene i etterretningen og politiet bidro også til at den tøffe Gotabaya Rajapaksa ble valgt som president.


Nådeløs mann

Den 70 år gamle pensjonerte oberstløytnanten har et rykte som effektiv og nådeløs, enten det gjelder å knuse tamiltigrene eller prosjekter han igangsetter. Den nye presidenten ønsker å framstå som en teknokratisk reformleder og drev valgkampen på å få orden på en skakkjørt økonomi og trygghet mot terrorisme. Han lovet å tjene alle sri-lankesere, arbeide for enhet mellom dem og motarbeide diskriminering.

Samtidig står Gotabaya selv foran flere rettssaker knyttet til tortur, misligheter og korrupsjon, det siste bl.a. knyttet til store forsvarskontrakter da han var forsvarsminister. Han skal ha klarert bruk av tortur, drap, kidnappinger og forsvinninger av tamilske separatister, journalister og opposisjon, ikke minst fra regjeringens egne dødsskvadroner. Gotabaya har avvist alle slike anklager. En FN-rapport har dokumentert mange av disse overgrepene. Ingen er blitt stilt til ansvar, noe FN krever. Men Gotabaya har i valgkampen varslet at han vil gå tilbake på avtalen som er gjort med FNs menneskerettighetsråd om etterforskning av krigsforbrytelsene. Han støttes av landets buddhistiske nasjonalister.


Minoriteter er redde

Sri Lanka er blitt et delt land langs etniske og religiøse skillelinjer. Nå er landet mer polarisert enn noen gang. Etter terrorangrepene har mange muslimer vært utsatt for en regelrett hatkampanje, der buddhistgrupper som før var fiendtlig innstilt nå sjikanerer dem på gaten, angriper og boikotter deres virksomheter og bruker hatefull retorikk. Faren er at de mest ekstreme nå tror at de har beskyttelse til topps i regjeringen og kan gjøre nesten hva de vil. Mange minoriteter tror de vil oppleve langt mer rasisme og vold. De er redde. Og de frykter at den lille framgangen de har sett vil bli reversert.

Tross problemene greide den forrige regjeringen å få til viktige grunnlovsendringer som ikke kan forandres uten to-tredjedels flertall. De to andre statsmaktene, parlamentet og Høyesterett har erfart at de virkelig har makt. Sivilsamfunnet har også klart å få mer arbeidsrom. Det gjør det vanskeligere for «Gota» å stramme grepet.


Norge

Med valgresultatet søndag har Sri Lankas venner en viktig oppgave: å støtte opp om alle disse aktørene, intensivere demokratisamarbeidet og fortsette dialogen med regjeringen. Norge har fortsatt en rolle å spille. Denne gangen er oppgaven å bidra til å hindre en utvikling i retning mer vold, terror og ny krig på den vakre solskinnsøya.

Gå til innlegget

Det store sviket

Publisert 3 måneder siden

Unge kurdere kjenner historien til sitt eget folk. Når de nå opplever et nytt svik, der Trump sier at tyrkerne må få «rense» området, er reaksjonene sterke. Vi kan få flere radikaliserte grupper.

Etter fem dagers pause vil Tyrkia i dag fortsette framrykningen i det nord-østlige Syria, mens kurderne slåss for livet mot en brutal syrisk milits. Kurderne hadde tatt ned viktige forsvarsstillinger mot grensen etter amerikansk press, og deres forsikringer om at de ikke ville svikte dem. Da invasjonen kom sto de nakne igjen.


Dolket i ryggen

President Donald Trump hadde plutselig endret politikk etter en telefonsamtale med den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdogan, kurdernes erkefiende. Kurderne, som har gjort den tyngste jobben i kampen mot IS og mistet 10.000 av sine soldater, ble dolket i ryggen. De måtte be om hjelp fra Syria, med russisk støtte. Russland står nå i posisjon til å bli den store seierherren i Syria, og kanskje den viktigste maktfaktoren i Midt-Østen.

Ryddeguttene visepresident Pence og utenriksminister Pompeo satte seg rett på flyet til Ankara. Etter møtet med Erdogan annonserte de våpenhvile. Men tyrkerne sa at det bare var en fem dagers pause. De var ikke ferdige med jobben. Senest lørdag uttalte Erdogan at han ville knuse hodene på de kurdiske frontkjemperne hvis de ikke trakk seg tilbake.


Globalt problem

Målet for tyrkerne er todelt: Å fjerne det de oppfatter som en trussel fra kurderne gjennom en sikkerhetssone på 30 km langs hele den 440 km lange nord-østlige grensen, og å sende to millioner syriske flyktninger tilbake til Syria. Det er tvilsomt om syriske flyktninger vil dra tilbake til et område de ikke er fra og som er ødelagt av kamphandlinger. Snarere enn å slå to fluer i ett smekk, kan det se ut til at det ene målet undergraver det andre. Eller kanskje vi vil se en deportasjon av de syriske flyktningene? Det vil skape en humanitær katastrofe.

Tyrkerne har nå antakelig skapt et nytt, stort globalt problem. Den kurdiske YPG-militsen støttet av USA vant kampen over den siste fliken av IS i mars i år. Siden har de hatt kontroll. Nå er det slutt, og tusener av IS-krigere og deres familier kan komme på frifot. Det bør nå være et viktig sikkerhetsanliggende, også for Norge, å hente alle norske IS-borgere hjem, der barn beskyttes og voksne straffeforfølges. Men hva skjer med alle IS-celler og lommer i området? Ingen vet hvor mange tusener som kan ha gått under jorden. Hvis sikkerhetssonen blir et slags ingenmannsland, er faren stor for at IS-terroristene vil utnytte vakuumet.


Kurdernes historie

President Trump har fått kraftig kritikk i den amerikanske kongressen. Til og med et flertall av republikanere har sluttet seg til en uttalelse som fordømte tilbaketrekkingen av de amerikanske spesialstyrkene. Tunge røster spør nå hvordan USAs allierte etter dette skal kunne stole på dem?

Det gjør i alle fall ikke kurderne. De har en stolt historie, men den er også preget av stormaktenes svik. Etter det ottomanske imperiets fall i 1923 splittet de allierte opp Kurdistan, fordelt på Tyrkia, Iran, Irak og Syria. Etter den andre verdenskrig, ved fredskonferansen i San Francisco i 1945 foreslo den kurdiske delegasjonen et eget territorium for kurderne. Det ble avvist av stormaktene.

Under den første gulfkrigen i 1991 anmodet amerikanerne kurderne om å gå til angrep på Saddam Hussein, men støttet dem ikke. Det hele endte med tragedie og tap av tusenvis av liv. I forbindelse med den amerikansk-britiske invasjonen av Irak i 2003 var kurderne helt sentrale for å bli kvitt Saddam Hussein. Det fikk de lite igjen for. Så ble de nøkkelspillere i kampen mot IS. Så snart kampen var vunnet i Irak aksepterte imidlertid amerikanerne stilltiende at kurderne ble tvunget ut av viktige områder. Og nå er altså sviket i Syria fullkomment. 200.000 kurdere er på flukt og mer enn 100 ble drept før stansen i kamphandlingene, mange av dem sivile.


Fare for terror

Faren for at IS gjenoppstår i kjølvannet av kaoset i nord-øst Syria er stor. Og vi kan få en ny utfordring. Unge kurdere kjenner historien til sitt eget folk. Når de opplever et nytt svik av dette omfanget, der Trump også sier at tyrkerne må få «rense» området, er reaksjonene sterke. Vi kan få flere radikaliserte grupper. Paradoksalt nok kan Tyrkias handlinger mot «kurdisk terrorisme» få stikk motsatt effekt: flere terrorangrep, ikke færre.

Gå til innlegget

Den farlige dominoeffekten

Publisert 4 måneder siden

Spenningsnivået i Persiabukta eskalerer, og Norge kan bidra til at det økes eller reduseres. Svaret er klart: Vi bør ikke bli en brikke i dette farlige spillet.

Denne uken samles verdens statsledere for å delta på FNs Generalforsamling i New York. I går fant toppmøtet om klimakrisen sted. I dag åpnes generaldebatten. Bærekraftsmålene står i fokus. Men like viktig er alt som foregår på bakrommet i FN-bygningen. Der har statslederne løst mange kriser. Denne gangen vil alles øyne være rettet mot forholdet mellom Iran, Saudi-Arabia og USA. Spenningene i Persiabukta øker faretruende. Nå også med militært materiell fra USA på vei til det persiske hav for å støtte Saudi-Arabia.


Trumps fristelser

For ikke lenge siden varslet president Trump at det kunne tenkes at han ville møte Irans president, Hassan Rouhani i FN i New York. Det ville vært en sensasjon. Ingen amerikanske politikere på høyt nivå har møtt iranske myndigheter siden revolusjonen i Iran i 1979. Trump fristes åpenbart av å møte diktatoriske ledere og gjøre overraskende grep. Et slikt møte kunne ha skapt en ny dynamikk.


Atomavtale uten verdi

Atomavtalen fra 2015 ble inngått mellom Iran og USA, Russland, Kina, EU, Frankrike og Storbritannia for å sikre seg at landet ikke utvikler atomvåpen. Det internasjonale atomenergibyrået fikk i oppgave å kontrollere dens overholdelse. Slik kunne Iran også slippe sanksjonene som har smertet landets økonomi i lang tid. Så trakk USA seg fra avtalen, og gjeninnførte tøffe sanksjoner og straffereaksjoner mot andre land som fortsatt investerte i Iran. Det har bidratt til en alvorlig økonomisk krise. Atomavtalen har nå minimal verdi for Iran og mange tror landet ser seg tjent med å krisemaksimere for å endre en uholdbar situasjon.


Droneangrep

Etter droneangrepet på de saudiarabiske oljeinstallasjonene har anklagene om iransk ansvar sittet løst. Amerikanerne og Saudi-Arabia tror ikke at houthi-militsen i Yemen har kapasitet til å gjennomføre slike angrep, selv om de påstår det. Iran, på sin side, nekter for enhver medvirkning. Saudi-Arabia påberoper seg bevis for det motsatte. USA har varslet enda tøffere sanksjoner mot Iran. De har svart med å true med krig, noe president Trump sier at han ikke ønsker. Men en eller annen form for gjengjeldelse kommer. Derav også opptrappingen i Gulfen.


Norge står overfor valg

Verken president Donald Trump eller Irans president, Hassan Rouhani vil møtes i FN nå. Relasjonene mellom Saudi-Arabia og Iran har vært spente lenge. De er også de største konkurrentene om hegemoniet i Midt-Østen, med Yemen som viktig kamparena. Nå er situasjonen i Persiabukta eksplosiv. Faren for at en av disse aktørene kan gjøre noe som kan utløse en dominoeffekt i området er stor.

For Norge kan et tre måneder gammelt amerikansk initiativ by på utfordringer. I juni og juli fikk vi henvendelser både fra USA og Storbritannia om å delta i en militær operasjon i Persiabukta for å sikre fri skipsfart gjennom Hormuz-stredet, der mange norske rederier seiler. Siden har de laget en felles plan. Bare et fåtall land har sluttet seg til koalisjonen, Storbritannia, Australia og Bahrain, mens Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater akkurat har varslet at de blir med. Norge er fortsatt i tenkeboksen, mens Tyskland har avslått forespørselen. De ønsker ikke å bli trukket inn i en eventuell fremtidig væpnet konflikt mellom USA og Iran. EUs forsvarsministre ble på den annen side i august enige om å sette opp en felles marinestyrke som i fremtiden kan brukes til å beskytte sivil skipstrafikk. Dette kan kanskje være et alternativ for Norge, men noe lengre fram.


Norge bør si nei

Hormuz-stredet ligger i grenseområdet mellom Iran og Gulfen. Økt internasjonal militær tilstedeværelse i Persiabukta er et sannsynlig mottiltak etter droneangrepene. Når dette kombineres med økt amerikansk press på Norge og andre allierte for at de skal delta i den militære operasjonen for å beskytte skipsfarten i området kan vi bli trukket inn i farlig farvann, i bokstavelig og overført betydning. Statsminister Solberg bør i FN oppfordre til maksimal innsats for å redusere spenningsnivået. Og blir hun spurt om norsk deltakelse i koalisjonen, bør svaret være klart. Norge har sagt nei før. Den gangen gjaldt det Irak, og statsministeren het Kjell Magne Bondevik. Nå er det Erna Solberg som har ansvaret. Dominoeffekten i Persiabukta må unngås, og Norge bør ikke bli en brikke i dette farlige spillet.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
10 dager siden / 1822 visninger
Juleangst og julelettelse
av
Aud Irene Svartvasmo
rundt 1 måned siden / 1693 visninger
Hva Ari Behn åpenbart gikk glipp av
av
Leif Knutsen
rundt 1 måned siden / 1355 visninger
Tilbake til humanismen
av
Hans Anton Grønskag
6 måneder siden / 1270 visninger
Min drøm for 2020
av
Ragnhild Mestad
26 dager siden / 1183 visninger
Storpolitikk i religionens vold
av
Ingrid Vik
20 dager siden / 831 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere