Hilde Frafjord Johnson

Alder: 55
  RSS

Om Hilde

Følgere

Varsellampene blinker

Publisert rundt 1 måned siden

Når de etablerte partiene ikke greier å være folkevalgte for hele folket, er vi på ville veier.

Nå stiller «De gule vestene» i Frankrike til valg til Europa­parlamentet. Det er bra at de blir et politisk parti. Men det er verre hvis de ender opp som samarbeidsparti i den høyrepopulistiske klubben.

At de her om dagen fikk besøk av den ­populistiske italienske vise­statsministeren Luigi Di Maio er et dårlig tegn. Turen til Paris fikk da også etterspill mellom de to landenes myndigheter.

Les også: Macron vil ha med franskmenn på den store samtalen. Men vil de svare?

Mindre å rutte med. 

De gule vestene tok til gatene mot elitestyre, store ­forskjeller, lave inntekter, høye priser og en hverdag som ikke går i hop. Og dråpen som fikk begeret til å flyte over: de økte bompengene. Velstående mennesker har fått skattelettelser mens de som har lite og ingenting har fått mindre å rutte med. De folkelige protestene hadde ingen politisk farge. Det de protesterte imot var opp­levelsen av urett.

Denne følelsen går igjen over hele den vestlige verden. Følelsen av å stå igjen på perrongen mens toget går. Og å være den som sitter igjen med regningen for togreisen. Følelsen av å bli bestemt over på en måte som gjør stemmegivning ­meningsløst.

Det er denne opplevelsen som har ­bidratt til valgseier for Donald Trump, Brexit i Storbritannia, seier for høyre­populistene ved valg i Ungarn og­ ­Polen og sist ved ­valget i Italia. Det er ­denne opp­levelsen som bidro til de gule ­vestenes opprør i Frankrike. Og det er denne ­følelsen som bærer bensin til det ­politiske bålet i ­mange vestlige land. ­Heldigvis ikke til seier for høyrepopulistene v­erken i­ ­Østerrike, Tyskland, Nederland eller Sverige foreløpig, men det bobler under overflaten.

Varsellampene blinker. 

Denne ­understrømmen må politiske ledere over hele den vestlige verden ta på det dypeste ­alvor. Det gjelder også EU som institusjon. For varsellampene blinker. Når etablerte partier ikke klarer å være folkevalgte for hele folket, men bare for de bedrestilte, er vi på ville veier. Da øker mistilliten, ikke bare mot eliten, men mot politikerne, og til syvende og sist mot hele det politiske ­systemet. Det vil være et gigantisk ­nederlag for oss alle dersom all folkelig frustrasjon mot elitene skal ende i et høyre­populistisk engasjement og en forvitring av tilliten i samfunnet.

Så vil mange si at Norge er et unntak. Der vi har små forskjeller og høy ­tillit ­mellom folk og politikere. Ja. Og nei. ­Utviklingen går saktere hos oss, takket være et velferdssamfunn som favner langt flere og at det er relativt kort vei mellom folk og folkevalgt. Men retningen er den samme her hjemme. Selv om de nordiske landene fremdeles er «de likeste» i verden, økte ulikhetene på 2000-tallet raskest hos oss og i Tyskland.

Når til og med NHO er bekymret for økende forskjeller, sier det sitt. I en ­rapport viser organisasjonen til at 40 ­prosent av husholdningene i OECD det siste ­tiåret nesten ikke har hatt inn­tektsvekst. ­Finanskrisen rammet dem med lavest inntekt hardest. 

Det går i samme retning også hos oss: Siden 1980-tallet har de mest velstående hatt større inntektsvekst enn resten av befolkningen. De med minst sakker akterut. Dette, sier NHO, kan bidra til mindre tillit i samfunnet og økt polarisering. Samtidig viser de til at den økonomiske veksten blir høyere om forskjellene holdes nede.

Les også: – Fransk demokrati i krise

Begeret var fullt. 

Dette kan også gå ut over viljen til å stille opp i ­global ­sammenheng. De gule vestene tok ­kampen mot økt avgifter knyttet til klima­utslipp. Ikke fordi de var klima­nektere, men ­fordi begeret var fullt. Franske ­politikeres ­beslutninger hadde til slutt ingen ­legitimitet. Vi ser kimen til ­protester også i Norge. Klimapolitikken vil kreve radikale grep for å nå langt mer 
ambisiøse klimamål. Og politikere ­trenger ­legitimitet i folket for å kunne g­jennomføre dem.

Det haster. 

For det er når mistilliten vokser at det rakner. Derfor må det tas offensive grep mot ulikhet, utenforskap og voksende forskjeller. Regningen må 
deles.

Folk må få følelsen av å bli hørt, lyttet 
til og tatt med på beslutninger. Felles­skapet må styrkes, ikke svekkes. Bare slik kan vi få et samfunn som er bærekraftig og som ikke er seg selv nok.

Les også: Grasrotopprør mot elitens president

Gå til innlegget

Når folket gjør opprør

Publisert 2 måneder siden

Du kan bygge en trone av bajonetter, men det er vanskelig å sitte på den.

Folket gjør opprør i Sudan. På ­søndag var det igjen ­store ­demonstrasjoner mot ­president Omar al-Bashir og hans ­regime, denne gangen i sju byer. Siden 19. ­desember har protestene pågått, stadig større i omfang. Nå er de inne i sin fjerde uke.

Les også: Opprør truer Sudans hersker

Vanskjøttet økonomien. 

Demonstrasjonene startet som en protest mot brødprisene som over natten ble tredoblet. Da hadde den økonomiske krisen ­allerede gjort hverdagen svært vanskelig, med en inflasjon på alt fra mat og medisiner til bensin. Regimet i Sudan levde høyt på sør-sudansk olje i flere tiår, inntil Sør-Sudan ble selvstendig i 2011. Da sank ­inntektene. Amerikanske sanksjoner har smertet. Samtidig har regimet vanskjøttet økonomien. Inflasjonen er nå den tredje høyeste i verden.

Brødprisene var dråpen som fikk ­begeret til å flyte over. ­Demonstrasjonene ble til protester mot president Bashirs ­autoritære regime. Etter 29 år ved ­makten hadde ­folket fått nok. Bashir har overlevd utallige politiske kriser, interne ­intriger og ­konflikter. Han har også ­unngått ­lovens lange arm; arrestordren fra den ­Internasjonale straffedomstolen for ­folkemordet i Darfur.

Felles plattform. 

Samtidig øker det ­politiske presset. Ledende ­opposisjonspolitikere og islamister har støttet ­demonstrasjonene og deres ­ledere. De har nå dannet en felles plattform, ­Erklæringen for frihet og forandring, og krever en bredt sammensatt overgangsregjering i fire år til frie valg kan holdes. Opprørsledere i Darfur har også sluttet seg til. Nå er ledende politikere i ­regjeringspartiet bekymret. I helgen ba de om at sikkerhetsstyrkene ikke skulle skyte mot demonstrantene.

Men verken arrestasjoner, tåregass ­eller skudd ser ut til å stoppe protestene. De øker i styrke. Tilsvarende protester førte i 1985 til en demokratisk prosess som bidro til ny regjering. Det var denne Bashir og hans medsammensvorne avsatte i et kupp i 1989. Demonstrasjonene i 2013 førte til slutt til en invitasjon fra regjeringen til en nasjonal dialog som skulle inkludere alle politiske krefter. Den førte imidlertid ingensteds hen.

Les også: Norske veteraner som har fulgt utviklingen i Sør-Sudan i årtier, mener avtalen om maktdeling handler om ledernes kyniske egeninteresser.

Politisk vakuum. 

Så hva skjer nå? ­Bashirs regime har sørget for et ­politisk vakuum som har gjort det vanskelig å bygge opp profilerte politiske ­ledere. Dette rammer opposisjonsalliansen som ­mangler en erfaren leder med ­autoritet. Islamistene på sin side bidro til at ­Bashir kom til makten og har støttet ham ­siden. En av islamistfraksjonene har gått i ­opposisjon og er blitt med i alliansen mot Bashir. Dersom flere islamistledere gjør det samme, kan det ha stor betydning.

De som sitter med den ­viktigste ­nøkkelen er imidlertid de ­militære og ­sikkerhetsstyrkene. Ved ­tidligere ­omfattende opptøyer som i 1964 og 1985 har ledelsen i hæren og politiet til slutt støttet en regimeendring. Mange ­sudanere håper at det skal skje igjen. ­President ­Bashir har imidlertid vært ­meget ­strategisk og plassert lojale folk i de mest sentrale stillingene både i ­hæren og sikkerhetsstyrkene. Så langt ser ­flertallet ut til å stille seg bak Bashir. Men det har vært tilløp til militærkupp før, så sent som i 2012, og ting kan skje igjen. I Sudan er lojalitet knyttet til ressurser og makt. En er lojal så lenge det lønner seg, også på toppnivå.

Skarp uttalelse. 

Den ­økonomiske ­krisen rammer nå eliten og dens støtte­spillere, og den rammer middelklassen, som er ­sentrale i protestene. S­pørsmålet er om oppstanden når et punkt også i ­maktens korridorer som gjør at en ­annen løsning tvinger seg fram. ­Norge har sammen med USA og Stor­britannia ­kommet med en skarp ­uttalelse mot ­regimets ­håndtering og sier at ­regjeringens ­handlinger og ­beslutninger de neste ukene vil få ­konsekvenser for samarbeidet. ­Følger USA opp denne trusselen i ­praksis, kan noe skje. For som en klok mann har sagt: Du kan bygge en trone av ­bajonetter, men det er vanskelig å sitte på den.

Les også: Kidnappere kan få 20.000 for hver flyktning

Gå til innlegget

Våpen og verdier i Jemen

Publisert 3 måneder siden

Det blir ikke fred i Jemen uten et aktivt amerikansk engasjement.

I går kom nyheten om at Canada ­ønsker å kansellere en gigantisk kontrakt for salg av forsvarsmateriell til Saudi-Arabia. Årsaken er den brutale henrettelsen av journalisten Jamal Khashoggi. Sist torsdag stemte et flertall i Senatet for å stanse den amerikanske krigføringen i Jemen.

Samtidig gjorde Senatet et enstemmig vedtak der Saudi-Arabias kronprins ­Mohammed bin Salman ble knyttet til drapet på Khashoggi. De trodde på CIAs redegjørelser om kronprinsens sannsynlige involvering, og ikke på president ­Donald Trumps bortforklaringer.

LES OGSÅ: Kalifatet falt, men IS lever

Ikke villet fordømme. 

Den amerikanske presidenten har gått lenger i sin uttalte støtte til Saudi-Arabia enn sine forgjengere. Til nå har han ikke villet fordømme drapet. Tvert om har han uttalt at de militære eksportkontraktene med saudierne er viktigst.

Men noe er i ferd med å skje. Voteringen i Senatet påførte Trump et dobbelt tap. I forholdet mellom viktige verdier og eksportinteresser går det for USAs folkevalgte en grense for hva som kan aksepteres. Også andre republikanske senatorer fremførte kritikk av politikken overfor Saudi-Arabia. Norge besluttet å fryse ­våpensalg til landet i november 2018, mens Canadas statsminister altså nå leter etter muligheter for å kansellere den 15 milliarder dollar store kontrakten.

Personlige relasjoner. 

USA har vært en svært viktig støttespiller for den saudi-ledede alliansen og har deltatt i krigføringen i Jemen. Dette har vært knyttet til den sterke motstanden mot Iran, som støtter opprørerne. Men det ser også ut til at personlige relasjoner kan ha spilt inn. Presidentens svigersønn, Jared Kushner, sies å ha pleiet nær personlig kontakt med kronprins Mohammed bin Salman, og skal ha vært en pådriver for den sterke støtten til Saudi-Arabia. Relasjonen skal ha vakt bekymring blant Midtøsten-eksperter og -diplomater.

Kushner skal også ha hatt kontakt med kronprinsen etter mordet på Khashoggi­ og utrolig nok gitt råd om hvordan ­Mohammed bin Salman kunne «ri stormen av». Henrettelsen i konsulatet i Istanbul skapte voldsomme reaksjoner internasjonalt; Saudi-Arabias renommé sto på spill og kronprinsens rykte var i ferd med å ta alvorlig skade. Dette begynte å bli et problem også for USA. Det er liten tvil om at gjennombruddet i forhandlingene mellom partene i Jemen, de Iran-støttede houti-opprørerne og den saudi-støttede regjeringen, er en konsekvens av dette.

LES OGSÅ: Likvidering setter søkelys på Jemen-krig

Våpenhvile. 

Inntil da hadde gjentatte rapporter om verdens verste humanitære­ katastrofe ikke hjulpet. Det var ingen vilje til reelle forhandlinger og forpliktende avtaler hos partene. Så kom altså gjennombruddet, og det skjedde omtrent samtidig med stemmegivningen i Senatet. Partene i Jemen hadde signert en våpenhvile slik at havnen i Hodeida kan åpnes for humanitær bistand. Samtidig inngikk også partene en avtale om utveksling av flere tusen krigsfanger.

De fleste observatører er enige om at saudierne ikke hadde gitt slike konsesjoner uten et betydelig press fra amerikanerne. Det er imidlertid fortsatt veldig langt igjen før en fredsprosess er på skinner. Det viser kamphandlingene rett etterpå og utsettelsen av våpenhvilen til i dag, tirsdag 18. desember. Et kontinuerlig og svært aktivt amerikansk engasjement for fred i Jemen er nødvendig.

En resolusjon. 

På nyåret vil Representantenes Hus ha demokratisk flertall. Det er sannsynlig at de også vedtar en resolusjon om stans i krigføringen i Jemen. Da dreier det seg ikke bare om våpeneksporten til Saudi-Arabia, men muligens også sanksjoner. Er Kongressen smart nok, kan de knytte tiltakene til framgang i fredsprosessen.

Saudi-Arabias krigføring i Jemen er noe av det Jamal Khashoggi kritiserte sterkest. Paradoksalt nok kan han komme til å få sitt ønske oppfylt, ikke som resultat av hans kritiske penn, men som et resultat av hans grufulle død.

LES OGSÅ: Norge fryser nye lisenser på eksport av forsvarsmateriell til Saudi-Arabia

Gå til innlegget

Rettferdigheten kan ikke vente

Publisert 4 måneder siden

Fredag falt dommen. For første gang har en internasjonal straffedomstol erklært at Røde Khmer var ansvarlige for folkemord.

1,7 millioner mennesker ble henrettet, drept i arbeidsleire, og døde på grunn av sult og sykdom. Noen av oss husker kanskje filmen Killing fields. Den viste overgrepene, men også det enkelte menneskets evne til å overleve, og til å gjøre det rette – midt i grusomhetene.

LES OGSÅ: – Kampen om en mer rettferdig verden kan samle kristne

Torturert til døde. 

Fredag morgen fikk altså to mennesker sin straff for å gjøre det motsatte. De sviktet – og drepte – sitt folk. De to siste gjenlevende lederne for Røde Khmer-regimet i Kambodsja, Nuon Chea and Khieu Samphan, henholdsvis 92 og 87 år ble dømt og kjent skyldig for folkemord. Sammen med Kaing Guek Eay ledet de blant annet en fangeleir der 12.000 mennesker ble torturert til døde.

FN-tribunalet har brukt mer enn ti år på å komme til en kjennelse. De har pløyd gjennom hundretusener av papirer og hørt hundrevis av vitner. De har fortalt i detalj hvordan Røde Khmer styrte sine «killing fields». Lovens kvern maler langsomt. Flere i lederskapet er for lengst døde, men de gjenlevende fikk altså endelig sin dom. Ofre som fortsatt lever, får nå oppreisning.

Blod på hendene.

Det tok lang tid også for Rwanda-domstolen og straffetribunalet for det tidligere Jugoslavia å få sakene om folkemord fram, slik at folk som Radovan Karadzic fikk sin endelige dom. Den internasjonale straffedomstolen i Haag bygget på disse prosessene og skulle bidra til at langt flere ledere med blod på hendene fikk sin dom.

Men straffedomstolen er omstridd. Sakene mot sittende statsledere som Sudans president Bashir (folkemordet i Darfur 2003-2004) og Kenyas president Uhuru Kenyatta (den etniske volden i Kenya i 2007) har bidratt til afrikanske lederes misbilligelse. Andre saker mot tidligere presidenter, som Charles Taylor fra Liberia og Laurent Gbagbo fra Elfenbenskysten, har vært mindre kontroversielle.

LES OGSÅ: Amnesty beskylder Sudan for krigsforbrytelser

At USA under president Trump ut fra pur egeninteresse nå gjør det til en prioritert sak å bekjempe den internasjonale straffedomstolen, er svært beklagelig. Intet lands statsborgere kan unntas fra å bli ansvarliggjort for slike forbrytelser, heller ikke amerikanske.

Sjekk til seg selv. 

I 2016 falt en dom som få kjenner til. En internasjonal domstol, etablert av den Afrikanske Union (AU) og Senegal, stilte for første gang en tidligere afrikansk president for retten for forbrytelser mot menneskeheten: Chads tidligere president Hissine Habre. Før presidenten rømte landet og søkte tilflukt i Senegal i 1990, hadde han skrevet ut en sjekk til seg selv for alle pengene som var igjen i Finansdepartementet. For disse pengene levde han i sus og dus i 26 år, før ofrene for hans overgrep og menneskerettighetsaktivister innhentet ham og klarte å bringe saken til doms. En etterforskningskommisjon i Chad hadde da funnet at 40.000 mennesker ble drept og 54.000 fengslet under Habres regjeringstid (1982 – 1990). Så ble han altså arrestert og dømt. Nå er et eget fond opprettet for å gi ofrene erstatning; det jakter nå på Habres stjålne penger.

En hybridløsning. 

Det er en liknende domstol en skal opprette for Sør-Sudan, en hybridløsning bestående av internasjonale og nasjonale etterforskere og dommere under AU. Overgrepene som har vært begått siden krigen brøt ut i 2013, er av FN karakterisert som krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Den justerte fredsavtalen fra i sommer har mange svakheter, men denne delen står ved lag. Flere FN-organer har identifisert enkeltpersoner på begge sider som ansvarlige for flere av de verste krigsforbrytelsene.

Spørsmålet er om ordrene kom fra toppen. Det kan bare en etterforskning avklare. Tross avtalen gjør lederne på begge sider hva de kan for å hindre at en straffeprosess etableres. Men tusener av etterlatte og ofre for vold og overgrep i Sør-Sudan, krever rettferdighet. Den afrikanske union må nå vise at de mener alvor. Denne gangen kan rettferdigheten ikke vente.

LES OGSÅ: Norske-jesidier: Jeg er overlykkelig

Gå til innlegget

En skjebnetid

Publisert 5 måneder siden

De nærmeste årene vil være avgjørende for om verden lykkes. Det vil kreve politisk lederskap.

For et par uker siden kom en ­rapport som fikk meg til å bråvåkne. At klimaendringene er alvorlige har vi visst lenge. At en offensiv ­klimapolitikk er viktig har vi anført lenge. At vi alle må gjøre vårt i hverdagen har vi også ment lenge.

Skremme vannet. 

Men dette var noe ­annet. FNs klimapanels nye fram­skrivninger er så dramatiske at det ­burde skremme vannet av de fleste av oss. Klima­politikken Stortinget nylig vedtok er allerede foreldet. Vi må rett og slett legge kortene på nytt. Det vil kreve mot av regjering og storting. Og det vil kreve mye av oss alle.

Velger vi å lukke øynene for dette nå, vil konsekvensene være store, ikke bare for oss selv og miljøet – i vår egen leve­tid, for barn og barnebarn, men først og fremst for vårt globale fellesskap. For de som vil bli hardest rammet, på alle vis, er verdens fattige. Aller mest vil det gå ­utover Afrika sør for Sahara. Ingen bistands­budsjetter vil kunne motvirke virkningene av dette hvis ikke klimautslippene kuttes ­vesentlig.

Det nye er ikke bare omfanget av de dramatiske klimaendringene. Det nye er at de går raskere enn ventet. Vi har mye dårligere tid. Og vi kommer ikke til å greie å nå målet hvis det ikke tas drastiske grep i løpet av de neste ti årene. Utslippene må ned med 40–50 prosent innen 2030. Det er mye. Og det er mye mer enn Norge har lagt opp til.

LES OGSÅ: Vil møte klimakrise med moral

Grundig dokumentert. 

I arbeidet med rapporten har klimapanelet gjennomgått rundt 6.000 nyere vitenskapelige studier som vurderer virkningen av 1,5 graders global oppvarming, og sammenligner det med oppvarming på 2 grader. ­Rapporten forteller hva som skal til for å nå ­disse ­målene i Parisavtalen. Det er ingen grunn til å sette spørsmålstegn ved fram­skrivningene. De er grundig ­dokumentert.

Rapporten forteller om konsekvensene for mennesker og økosystemer dersom vi ikke når klimamålet. Den sier i realiteten at forpliktelsene i Paris-avtalen ikke er nok. Verden opplever allerede ­konsekvenser av oppvarmingen, som mer ­ekstremvær og stigende havnivå. Nå blir det verre, raskere enn ventet. I mange land og regioner er oppvarmingen høyere enn gjennomsnittet, inkludert Arktis som er to til tre ganger over. Dette ser vi blant annet på Svalbard nå. En slik økning kan trigge ustabilitet i sjøisen i Antarktis, og/eller ­irreversibel kollaps av Grønlandsisen. Dette kan føre til en havnivåstigning som kan ramme mange.

LES OGSÅ: Slik redder vi verden

Vannmangel. 

Men enda mer dramatisk er følgene for fattige mennesker. For temperaturøkningen vil bidra til betydelig vannmangel. Og den vil ramme landbruksproduksjonen slik at omfattende matmangel blir resultatet. Klarer vi å begrense utslippene slik at vi når 1,5-gradersmålet, vil opptil 50 prosent færre mennesker oppleve vannmangel og flere hundre millioner færre ­mennesker bli utsatt for fattigdom og risiko fra ­klimaendringer. Men altfor mange vil få det verre. Uansett.

Det er nødvendig med kraftige ­reduksjoner i utslippene av klima­gasser. Reduksjonene vil kreve hurtige og dypt­gående systemendringer i de fleste ­sektorer. Også i Norge. Og det må skje raskt. For eksempel mener FNs klima­panel at om lag halvparten av elektrisiteten må være produsert av fornybare kilder innen 2030.

Kvotesystemet. 

Lenge har mange ­norske aktører tenkt at vi kan kjøpe oss fri fra det meste av forpliktelser ved hjelp av kvoter. På flere områder vil kvote­systemet fortsatt ha mye for seg. Slik kan en få mest mulig utslippskutt per krone. Men det ­betinger at det faktisk fungerer slik at de totale utslippene går ned. Men kjøp av kvoter betyr ikke å kjøpe seg fri. Vi må i all hovedsak være beredt til å kutte selv og samtidig sørge for å binde CO2 gjennom skog og innovative fangstløsninger. Det er helt nødvendig skal en greie å nå målene.

Ekspertene er tydelige på en ting: De nærmeste årene vil være avgjørende for om verden lykkes. Det vil kreve politisk lederskap. Det er ingen tvil om at vi er inne i en skjebnetid.

LES OGSÅ: Mer ekstremt vær kan forverre global sult

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere