Hilde Frafjord Johnson

Alder: 54
  RSS

Om Hilde

Følgere

Redningsaksjon for Sør-Sudan

Publisert 13 dager siden - 389 visninger

Det meste blekner når handelskrig og tilløp til kald krig preger nyhetsbildet. Svaret ser ikke lenger ut til å være felles løsninger på felles problemer, men at enhver får sørge for seg selv.

Utenrikspolitikk har aldri vært altruistisk i noe land. Men en har sett seg tjent med sam­arbeid fremfor solo-løp. Nå ser dette grunnleggende prinsippet ut til å være i spill. Det er alvorlig.

Prisgitt sine ledere. Og det er ­dårlig nytt for flertallet av verdens befolkning. For de befinner seg verken i New York ­eller London, Moskva eller Tokyo. De ­fleste av dem er fattige og strever med å få nok mat til sine. Og de er ofte prisgitt sine ­ledere. Verst er det for de som ­lever i konflikt. For verden har nesten ikke sett verre ­humanitære kriser enn dem vi nå opplever i Jemen, Somalia, ­deler av Syria og i Sør-Sudan. Makt­syke ledere, regionale makter som ­kjemper om ­hegemoni, ­våpeneksporterende stor­makter og ­milits-grupper holder liv i ­mange konflikter. Og de blir ­vanskeligere og ­vanskeligere å løse.

Sør-Sudan er en av dem. Snart er det tid for nye forhandlinger i Addis ­Ababa. Etter bare 100 dagers regjeringstid i 2016, på femårsdagen for Sør-Sudans ­uavhengighet, kollapset fredsavtalen fra året før og borgerkrigen startet igjen. Nå er jobben å reforhandle deler av ­fredsavtalen og etablere en ny overgangsregjering i hovedstaden, Juba.

Samtidig har konflikten eskalert og blitt langt mer uoversiktlig, med enda flere væpnede grupper. Kamphandlingene omfatter nå nesten hele landet. Mer enn 4 millioner sør-sudanere har flyktet fra sine hjem, halvparten til utlandet som flyktninger. FN har beregnet at sju millioner mennesker vil ha behov for nødhjelp. Dette utgjør flertallet av befolkningen i verdens yngste land.

Brukt opp. Sør-Sudan er totalt banke­rott. Alle inntekter er brukt opp, oljeinntekter som skulle ha holdt i mange tiår framover. Nå låner myndighetene penger til våpen mot framtidige oljeinntekter. Støtten til President Salva Kiir er i ferd med å svinne hen, også fra hans egne. Det samme er i ferd med å skje med hans erkerival, Riek Machar. Flere og flere ­opposisjonsgrupper dannes. Samtidig er nabolandene mer splittet enn på lenge. Det gjør meklingsjobben, gjennom den ­regionale samarbeidsorganisasjonen IGAD, enda vanskeligere.

Forhandlingene i Addis Ababa førte ­ingensteds hen i februar. Nå skal ­partene samles igjen til et nytt forsøk i slutten­ av april. De neste ukene blir brukt til skyttel­trafikk mellom partene for å ­berede ­grunnen. Salva Kiirs presidentmandat ­løper ut 17. august 2018. Innen den tid må en ny overgangsregjering på plass. Selv om noen av Kiirs støttespillere fortsatt satser på uthalingstaktikk, vet alle at ­status quo ikke vil føre til fred.

Sør-Sudans ledere har sviktet sitt land og sitt folk på det groveste. De har satt egne maktambisjoner foran rettferdskampen, drivkraften gjennom 50 år: Frigjøring fra fattigdom og ­undertrykkelse for eget folk. Nå står de i fare for å ­ødelegge ­prisen de vant, landet sitt. En rednings­aksjon for fred er derfor helt nødvendig. En redningsaksjon som kan redde verdens yngste land fra å falle helt fra hverandre.

Den vil ikke sør-sudanerne selv klare å gjennomføre. De må ha hjelp utenfra.

Den tyngste aktøren. President ­Museveni (Uganda) har til nå ikke vist seg å være redningsmannen gjennom sitt engasjement for Sør-Sudan. Med et Etiopia i krise hadde de fleste observatører også gitt opp den tyngste aktøren på Afrikas Horn. Det så veldig mørkt ut.

Men den 2. april trådte en ny aktør inn på arenaen: Dr. Abiye Ahmed, den nye statsministeren i Etiopia. Valget av en ­oromo som statsminister ble møtt med jubel i mange leire – og ikke minst de som har følt seg marginalisert av den etiopiske partieliten. 41 år gammel er han Afrikas og IGADs yngste leder. Han har allerede ­etablert et samarbeid med Moussa Faki, arvtakeren i sjefsstolen i den ­Afrikanske Union. Begge har nå tatt Sør-Sudans skjebne i sine hender. De forstår at ­klokken tikker.

Og de kan bare lykkes med redningsaksjonen dersom de får internasjonal støtte og landene i regionen velger samarbeid fremfor solo-løp. Sør-Sudan står ved en skjebnetime. Dersom alle aktører, i landet – og i regionen, kun vil redde seg selv, synker Sør-Sudan. La oss håpe de går motstrøms!

Gå til innlegget

Undrenes tid er ikke forbi

Publisert rundt 1 måned siden - 729 visninger

Vil vi en vårdag i mai få oppleve noe så historisk som en «hand shake for peace» mellom President Trump og Nord-Koreas leder Kim Jong Un?

FOR KORT TID siden drev de to lederne med en personlig utskjelling av hverandre uten sidestykke i internasjonalt diplomati: «Little Rocket Man» fikk høre Trump true med «fire and fury» og total utsletting av Nord-Korea. Den amerikanske presidenten ble kalt en «mentalt tilbakestående og forskrudd gamling», med henvisning til atombombeknappen på skrivebordet. Trump twitret at hans atombombeknapp var større. Det er sånt man gjerne hører fra små gutter. Verre er det at en videre eskalering i utskjellingen kunne få langt mer alvorlige konsekvenser enn vi liker å tenke på.

For mange synes møtet å være knyttet til sikkerheten på Korea-halvøya, til det langvarige fiendtlige forholdet mellom landene siden den andre verdenskrig.

Hindre spredning. Men dette dreier seg om noe langt mer. Målet om å hindre spredning av atomvåpen har vært sentralt i hele etterkrigstiden. Det internasjonale samfunn har arbeidet for å hindre slik spredning, både gjennom avtaleverk, overvåkning av atomvåpenprogrammer og sanksjonsregimer. Frykten for at terrorgrupper nå skal få tilgang er stor, ikke minst i en tid da teknologien blir lettere tilgjengelig. Det gjelder å unngå at nye stater klarer å utvikle atomvåpen, og ikke minst stater som er uforutsigbare eller som kan tenkes å støtte terrorgrupper. Det har med vår felles sikkerhet å gjøre.

Dette er grunnen til atomavtalen med Iran, som ble inngått i president Obamas tid og som omfattet sentrale atommakter og EU. For ti år siden pågikk tilsvarende samtaler med Nord-Korea. De brøt sammen. Siden har det virket helt låst. Stadig nye tester av raketter har vist at landet er kommet lengre og lengre i sitt atomvåpenprogram. Samtidig har retorikken og de verbale konfrontasjonene eskalert i takt med nye militærøvelser fra amerikansk og sør-koreansk side. Det kunne bli farlig. Og det kan fortsatt bli det.

Solskinnspolitikk. Det er Sør-Koreas nye president, Moon Jae-in som har vært arkitekten bak fredsinitiativet. Å utnytte vinter-OL til litt solskinnspolitikk var smart, men få hadde trodd at det ville lede til noe mer enn kosmetiske endringer. Etter OL sendte han en sør-koreansk delegasjon for samtaler til Pyongyang for det første møtet med en nord-koreansk president siden Koreakrigen. Samme kveld møtte de en usedvanlig oppegående nord-koreansk leder som selv foreslo et møte med den amerikanske presidenten for å diskutere atomnedrustning.

Ikke bare det. Han varslet også en midlertidig stans i testprogrammet av atomvåpenraketter mens forhandlingene pågikk og aksepterte årets militærøvelser nær eget farvann.

Situasjonen i Nord-Korea er desperat. Landet er så godt som konkurs. Det er ikke bare hardt rammet av økonomiske sanksjoner. Folk mangler nesten alt. Nå hadde USA vurdert fysisk å blokkere oljetankere på vei til Nord-Korea, noe Kina fikk lagt på is rett før OL.

Diplomatisk scoop. Nord-koreanske ledere har dessverre aldri brydd seg om de gjentatte sultkatastrofene i landet. Men når landet har nådd bunnen økonomisk, vil statens kjernefunksjoner snart opphøre. Noe måtte gjøres. Om dette er motivet bak snuoperasjonen, vites ikke. Sikkert er det imidlertid at den unge nord-koreanske lederen har gjort et skikkelig diplomatisk scoop: Et bilateralt møte som dette setter ham på likefot med den amerikanske presidenten. At dette også skjer uten forutgående forhandlinger, er intet mindre enn oppsiktsvekkende.

Det er nok derfor utenriksekspertene i Washington ikke bare er overrasket, men også engstelige. Det samme er Kina og Japan. Møtet kan forberedes godt, men ingen har kontroll på hva president Trump faktisk kommer til å si og gjøre når møtet finner sted. Dette er høyrisiko. Møtet kan gi grønt lys til forhandlinger om atomnedrustning som kan gi positive resultater. Det vil være veldig bra. Men det kan også ende i ny krise. Vi har tross alt å gjøre med to av verdens mest uforutsigbare ledere.

Gå til innlegget

De som er lengst unna målet

Publisert 2 måneder siden - 875 visninger

Det er alltid fristende å velge minste motstands vei. Men fattigdom må bekjempes også der det er vanskeligst.

En ny rapport fra Brookings-instituttet i USA setter søkelyset på nettopp dette. De som har det verst bør komme først.

Bakgrunnen er bærekraftsmålene som verden står sammen om, forpliktelsen til å vinne kampen mot ekstrem fattigdom. Dette er jobb nummer én, å sørge for at ingen mennesker skal stå igjen. Å nå et slikt mål innen 2030 er en enorm utfordring.

Det er her rapporten – om å få slutt på fattigdommen der problemene er størst – bidrar. Den fokuserer på de landene som er lengst unna målet, off track , 31 land i alt. Minimum 20 prosent av befolkningen i disse landene vil leve i ekstrem fattigdom i 2030. De vil utgjøre fire av fem av de ekstremt fattige i hele verden.

Fokusere innsatsen

Flertallet av dem hører til i sårbare stater, for en stor del i Afrika sør for Sahara, i Sahel, samt Jemen og Afghanistan. Asia for øvrig og Latin-Amerika vil være bedre stilt. Det er altså ikke slik at flest ekstremt fattige vil være i mellominntektsland. De vil være på det afrikanske kontinentet. Da må vi fokusere innsatsen nettopp der.

Rapporten foreslår langsiktige partnerskap mellom landene og det internasjonale samfunn, der en utvikler handlingsplaner for å bidra til at de kommer på et bedre spor. Dette kan dreie seg om en rekke virkemidler, fra innsats for fred og regler mot våpeneksport til bedre styresett, sivilsamfunn og demokratiutvikling.

Samtidig er det ingen tvil om at nettopp disse landene vil trenge bistand i lang tid framover. Paradokset er imidlertid at de mottar relativt sett mindre av global bistand i forhold til omfanget av fattigdom. Noen mottar svært lite, andre mer. I norsk bistand er mellominntektslandene blitt tilgodesett med relativt sett mer av bistandsøkningen enn Afrika sør for Sahara. Da går vi feil vei med hensyn til bærekraftsmålene.

Sykluser

Det er for vanskelig, vil mange si. Det dreier seg ofte om lite effektive stater, med dårlig gjennomføringskapasitet og korrupsjonsproblemer. Enkelte av landene går igjennom sykluser av konflikt og vold mens andre opplever gjentakende naturkatastrofer som ødelegger infrastruktur og avlinger.

Samtidig viser rapporten at bistandsinnsats i slike land er omtrent like vellykket som i andre utviklingsland. All bistandsinnsats er krevende, men det er ikke mye vanskeligere enn andre steder. Det krever imidlertid tilstedeværelse i landene, lokal kunnskap og fleksibilitet. Da kan vi tilpasse innsatsen til de raske endringene som ofte skjer i slike land. Det krever også mer vilje til å ta risiko.

Bistandsinnsatsen lokalt, det som skjer på grasrota, må også knyttes opp til programmer som kan skaleres opp slik at de når langt flere. Utfordringen er å sørge for at lokal innsats bidrar til positive nasjonale utviklingsresultater. Det er ofte dette som er mest utfordrende. Mer må derfor gjøres for å styrke nasjonal forankring og offentlig gjennomføringskapasitet.

Gjensidig par

For nasjonalt eierskap er en nøkkel. Ingen land kan utvikles utenfra. Poenget er å gå fra rollen som mottaker til å ta ansvar for egen utvikling. Mer ambisiøse rammeverk for sårbare stater har ikke fått tilstrekkelig gjennomslag før. En ny type gjensidig partnerskap er derfor veien å gå. Rapporten anbefaler slike gjensidig forpliktende avtaler mellom vedkommende land og internasjonale partnere. Dette er allerede utprøvd med relativ suksess i Liberia.

Vår nye utviklingsminister Nikolai Astrup skal snart foreslå nye partnerland for norsk bistand for Stortinget. Der håper jeg at vi finner mange av disse landene, sammen med land på kontinentet der norsk bistand i mange år har gitt gode resultater. Astrup skal også foreslå hvilket innhold et slikt partnerskap skal ha. Jeg håper Astrup gjør bruk av rådene i rapporten, ikke minst når det gjelder felles handlingsplaner for å hjelpe landene på rett spor. Da vil vi komme nærmere målet om å vinne kampen mot ekstrem fattigdom i 2030.

Gå til innlegget

Sviket mot rohingyane

Publisert 4 måneder siden - 855 visninger

Fredsprisvinner Aung San Suu Kyi har overrasket verden. Det at den anerkjente demokratiforkjemperen har vist så liten vilje til å stille opp for en undertrykt minoritet i eget land har sjokkert mange.

Kompromisset Suu Kyi inngikk med militærjuntaen i Myanmar etter valget i 2015 har kostet henne dyrt. Hun ble den reelle sivile politiske lederen av Myanmar. Militæret, politiet og sikkerhetstjenestene er imidlertid fortsatt under kontroll av den tidligere militærjuntaen. Hun har minimal innflytelse over deres disposisjoner.

Rhakine i august

Partnerskapet gikk bra en stund. Situasjonen i Myanmar ble forbedret, noe som også fremgikk av internasjonale rangeringer og et viktig møte mellom regjeringen og etniske minoriteter i 2016. Men så gikk opprørsgrupper fra rohingyaene til angrep på sikkerhetsstyrkene i Rhakine i august, og drepte blant annet tolv politimenn.

Hæren svarte med en brutal, militær offensiv. Fremfor bare å gå etter opprørerne, gjennomførte de «clearance operations» som omfattet sivilbefolkningen. Over­grepene er ufattelige. Omlag 600.000 mennesker har måttet flykte. Bare i september og oktober er 6.700 drept, ifølge Leger Uten Grenser.

Kirkens Nødhjelp og FN har lenge rapportert om de burmesiske militæres forfølgelse av rohingyane. Overgrep og flukt har foregått i skyggen av andre kriser i lang tid. Men hvorfor denne brutale offensiven nå?

«Smittefaren»

Det er 100 etniske minoriteter i Myanmar. De utgjør samlet 40 prosent av befolkningen. Og nederst på rangstigen finner vi den muslimske minoriteten rohingyane. En stigmatisert gruppe uten rettigheter, en diskriminering som er allment akseptert. Selv navnet er ikke akseptabelt å bruke, noe Pave Frans fikk erfare under sitt besøk nylig. Burmesere flest kaller minoriteten «bengali», noe som indikerer at de egentlig hører hjemme i nabolandet Bangladesh. Det i seg selv er foruroligende.

Det er spenninger mange steder i landet og den militære ledelsen er dypt bekymret for mer opprør også blant andre etniske minoriteter. For å unngå «smittefare» statueres rohingyane som et eksempel. Advarselen til etniske minoriteter med opprørstrang er ikke til å misforstå. Selv med fredsprisvinneren som regjeringssjef er det makta som rår. Paradoksalt nok er det kanskje nettopp derfor de går så hardt til verks. Og fredsprisvinneren testes nå på sin vilje til kompromiss.

Suu Kyi vil stå overfor et meget vanskelig valg: Når blir prisen for partnerskapet med de militære for høy?

Vi har et ansvar

Det internasjonale samfunn har også noe å svare for. Vi har vært altfor passive overfor rohingyane i lang tid.

For det første må vi øke nødhjelpen til rohingyane som lever i flyktningleirer langs grensen til Bangladesh. En stor del av budsjettmidlene som frigis til humanitær bistand mot slutten av året bør gå dit. FN ba nylig om 3,5 milliarder kroner. Fortsatt mangler over 600 millioner. Norge bør være en pådriver for å nå målet.

For det andre må det politiske presset mot regjeringen og militæret i Myanmar økes betraktelig. Overgrepene må stanses og anbefalingene til den rådgivende kommisjonen for delstaten Rakhine, ledet av Kofi Annan, må gjennomføres, slik regjeringen har lovet. Norge er inne med milliardinvesteringer i Myanmar, blant annet gjennom Telenor. Vi kan utøve press, sammen med EU og USA.

Målrettede sanksjoner

Norge var i sin tid med på EUs fellesholdning til Myanmar med målrettede og begrensende sanksjoner som våpenembargo, visumnekt og frys av midler. Det meste opphørte i 2013 etter den positive utviklingen. Dersom den nye, negative utviklingen fortsetter, bør slike virkemidler igjen vurderes, noe USA nå signaliserer.

For det tredje bør Norge bidra til et internasjonalt press mot Myanmar for tilbakeføring av flyktningene til sine hjemsteder i Myanmar. Ingen andre løsninger er holdbare på lang sikt.

Uansett hva Aung San Suu Kyi gjør, kan sviket fra det internasjonale samfunn ikke fortsette. En norsk pådriverrolle kan bidra til å endre det.

Gå til innlegget

Frigjøringens forbannelse

Publisert 5 måneder siden - 663 visninger

Mange frigjøringsledere har et genuint ønske om å være folkets representant. Det hindrer dem ikke i å utvikle autoritære trekk etter 10–15 år.

Robert Mugabe var frigjøringshelten som imponerte. Den fredelige overgangen til et svart flertallsstyre i det tidligere Rhodesia i 1980 gjorde ham til en ettertraktet leder internasjonalt og blant ­bistandsaktørene. Zimbabwe var et fyrtårn i det sørlige ­Afrika. Selv om Mugabe ikke var noen stor demokrat, gjorde han det meste riktig.

Nå, 37 år etter, og i sitt 94. år, er det meste forandret. Mugabe er avsatt som partileder og massedemonstrasjoner krever hans avgang også som president. Han har kjørt landet på dunken. Et autoritært styresett har kvalt mye av opposisjonen og sørget for tvilsomme gjenvalg. Den gamle frigjøringshelten er for lengst en internasjonal paria under sanksjoner fra EU og USA.

Men da visepresident Emmerson Mnangagwa fikk sparken slik at Mugabes 40 år yngre og ambisiøse kone, Grace, kunne overta, fikk også eliten i regjeringspartiet ZANU-PF nok. Grace Gucci eller Dis Grace som hun ofte ble kalt på grunn av sitt store luksusforbruk, var sekretær i presidentpalasset før hun giftet seg med husets herre. Uten akademiske kvalifikasjoner rakk hun i løpet av to måneder i fjor å få seg en doktorgrad ved Universitetet i Harare. Så ble hun partisekretær i regjeringspartiet ZANU-PF. Nå er også hun avsatt.

Frigjøringens forbannelse

Makt korrumperer – på alle kontinenter. Men forskeren Christopher Clapham introduserer også begrepet «liberation curse» eller «frigjøringens forbannelse» som forklaring. Viktige sider ved frigjøringsbevegelsenes struktur og særpreg fungerer godt i frigjøringskamp, men egner seg dårlig når man skal lede en regjering og styre et land.

Frigjøringsbevegelsenes ledere, uansett kontinent, henter sin legitimitet fra frigjøringskampen. De opplever gjerne at de er berettiget til makt; maktfordeling er ofte fremmed. Selv med et genuint ­ønske om å være folkets representant, ­utvikler mange autoritære trekk etter 10–15 år. Stadig ­flere presidenter forsøker nå å ­endre grunnlovsbestemmelser slik at de kan fortsette.

Men dette gjelder langt ifra alle. Mandela i Sør-Afrika, Nyerere i Tanzania, Gusmao på Øst-Timor er frigjøringsledere som viste helt andre takter. Atter andre har evnet å overlate roret til andre i tide.

Klamrer seg til makten

Men ikke ­Robert Mugabe. Selv når han er stilt overfor et utvetydig ultimatum av et samlet parti og militært lederskap, klamrer han seg til makten. Om han stilles for riksrett eller tvinges til å gå av, er det uansett klart at hans dager er talte. Hærsjefens kupp­liknende handlinger har ikke legitimitet internasjonalt. Men det hadde heller ikke Mugabes gjenvalg som president. Det viktigste er derfor at det etableres en overgangsregjering som kan sørge for en prosess der stabilitet sikres og frie valg gjennomføres i Zimbabwe.

Spørsmålet er om den tidligere visepresidenten, Emmerson Mnangagwa, vil bidra. Han er selv del av partieliten fra frigjøringstiden, og har lenge vært i Mugabes innerste sirkler. Med tilnavnet «Krokodillen» er han kjent for å være brutal. I kulissene lurer også opposisjonslederen Morgan Tsvangirai, tidligere statsminister og arrestert en rekke ganger. Ingen av dem regnes som store demokrater.

Støkk i presidenter

Det er nå den afrikanske union (AU) og regionale afrikanske ledere må trå til, med støtte av FN. De bør bidra til dialog for å sikre en ny folkevalgt og legitim regjering. Mugabes skjebne har ført til rystelser på det afrikanske kontinentet. Det har satt en støkk i presidenter som nå sitter på overtid. Det kan være lurt å revurdere planer om evig presidentliv.

Krisen må håndteres på en måte som synliggjør at regionen ikke beskytter slike ledere. Det vil statuere et eksempel. Zimbabwe trenger en ny vår. Det er dette folk nå marsjerer for i Harare. Og de er ikke alene. I tillegg må AU arbeide systematisk for at det settes maksimumsgrense for presidenters regjeringstid. Bestemmelsene må følges. Dersom de ikke gjør dette, må det reageres. Kontinentet må ta ansvar. Jeg håper regionens reformorienterte ledere nå vil bidra til det.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Daniel Krussand kommenterte på
Klare svar i kirkerommet?
11 minutter siden / 1374 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Norge, en fredsnasjon?
28 minutter siden / 195 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Ser du ulven?
43 minutter siden / 9035 visninger
Ove K Lillemoen kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 1 time siden / 362 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 1 time siden / 362 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 1 time siden / 362 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 2 timer siden / 362 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 2 timer siden / 362 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 2 timer siden / 362 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Gud hade en man, hans namn var Josef
rundt 3 timer siden / 181 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 3 timer siden / 9035 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 3 timer siden / 362 visninger
Les flere