Hilde Frafjord Johnson

Alder: 56
  RSS

Om Hilde

Følgere

Den farlige dominoeffekten

Publisert 27 dager siden

Spenningsnivået i Persiabukta eskalerer, og Norge kan bidra til at det økes eller reduseres. Svaret er klart: Vi bør ikke bli en brikke i dette farlige spillet.

Denne uken samles verdens statsledere for å delta på FNs Generalforsamling i New York. I går fant toppmøtet om klimakrisen sted. I dag åpnes generaldebatten. Bærekraftsmålene står i fokus. Men like viktig er alt som foregår på bakrommet i FN-bygningen. Der har statslederne løst mange kriser. Denne gangen vil alles øyne være rettet mot forholdet mellom Iran, Saudi-Arabia og USA. Spenningene i Persiabukta øker faretruende. Nå også med militært materiell fra USA på vei til det persiske hav for å støtte Saudi-Arabia.


Trumps fristelser

For ikke lenge siden varslet president Trump at det kunne tenkes at han ville møte Irans president, Hassan Rouhani i FN i New York. Det ville vært en sensasjon. Ingen amerikanske politikere på høyt nivå har møtt iranske myndigheter siden revolusjonen i Iran i 1979. Trump fristes åpenbart av å møte diktatoriske ledere og gjøre overraskende grep. Et slikt møte kunne ha skapt en ny dynamikk.


Atomavtale uten verdi

Atomavtalen fra 2015 ble inngått mellom Iran og USA, Russland, Kina, EU, Frankrike og Storbritannia for å sikre seg at landet ikke utvikler atomvåpen. Det internasjonale atomenergibyrået fikk i oppgave å kontrollere dens overholdelse. Slik kunne Iran også slippe sanksjonene som har smertet landets økonomi i lang tid. Så trakk USA seg fra avtalen, og gjeninnførte tøffe sanksjoner og straffereaksjoner mot andre land som fortsatt investerte i Iran. Det har bidratt til en alvorlig økonomisk krise. Atomavtalen har nå minimal verdi for Iran og mange tror landet ser seg tjent med å krisemaksimere for å endre en uholdbar situasjon.


Droneangrep

Etter droneangrepet på de saudiarabiske oljeinstallasjonene har anklagene om iransk ansvar sittet løst. Amerikanerne og Saudi-Arabia tror ikke at houthi-militsen i Yemen har kapasitet til å gjennomføre slike angrep, selv om de påstår det. Iran, på sin side, nekter for enhver medvirkning. Saudi-Arabia påberoper seg bevis for det motsatte. USA har varslet enda tøffere sanksjoner mot Iran. De har svart med å true med krig, noe president Trump sier at han ikke ønsker. Men en eller annen form for gjengjeldelse kommer. Derav også opptrappingen i Gulfen.


Norge står overfor valg

Verken president Donald Trump eller Irans president, Hassan Rouhani vil møtes i FN nå. Relasjonene mellom Saudi-Arabia og Iran har vært spente lenge. De er også de største konkurrentene om hegemoniet i Midt-Østen, med Yemen som viktig kamparena. Nå er situasjonen i Persiabukta eksplosiv. Faren for at en av disse aktørene kan gjøre noe som kan utløse en dominoeffekt i området er stor.

For Norge kan et tre måneder gammelt amerikansk initiativ by på utfordringer. I juni og juli fikk vi henvendelser både fra USA og Storbritannia om å delta i en militær operasjon i Persiabukta for å sikre fri skipsfart gjennom Hormuz-stredet, der mange norske rederier seiler. Siden har de laget en felles plan. Bare et fåtall land har sluttet seg til koalisjonen, Storbritannia, Australia og Bahrain, mens Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater akkurat har varslet at de blir med. Norge er fortsatt i tenkeboksen, mens Tyskland har avslått forespørselen. De ønsker ikke å bli trukket inn i en eventuell fremtidig væpnet konflikt mellom USA og Iran. EUs forsvarsministre ble på den annen side i august enige om å sette opp en felles marinestyrke som i fremtiden kan brukes til å beskytte sivil skipstrafikk. Dette kan kanskje være et alternativ for Norge, men noe lengre fram.


Norge bør si nei

Hormuz-stredet ligger i grenseområdet mellom Iran og Gulfen. Økt internasjonal militær tilstedeværelse i Persiabukta er et sannsynlig mottiltak etter droneangrepene. Når dette kombineres med økt amerikansk press på Norge og andre allierte for at de skal delta i den militære operasjonen for å beskytte skipsfarten i området kan vi bli trukket inn i farlig farvann, i bokstavelig og overført betydning. Statsminister Solberg bør i FN oppfordre til maksimal innsats for å redusere spenningsnivået. Og blir hun spurt om norsk deltakelse i koalisjonen, bør svaret være klart. Norge har sagt nei før. Den gangen gjaldt det Irak, og statsministeren het Kjell Magne Bondevik. Nå er det Erna Solberg som har ansvaret. Dominoeffekten i Persiabukta må unngås, og Norge bør ikke bli en brikke i dette farlige spillet.

Gå til innlegget

Nødvendig handlingsplan mot muslimhat

Publisert rundt 2 måneder siden

Kaveh Rashidi er mer norsk enn meg, men ingen forteller meg at jeg skal reise tilbake til mitt fødeland. Dette er grovt diskriminerende.

Sist torsdag varslet regjeringen endelig at de ville komme med en Handlingsplan mot muslimhat. Kravet om en slik plan har vært fremmet lenge, og hver gang blitt avvist som unødvendig. Formålet var dekket av eksisterende planer. Så skjedde angrepet på Al Noor-moskeen i Bærum, og regjeringen måtte snu.

Det er på tide at vi åpner øynene for hvilke krefter som nå er i sving internasjonalt og i Norge. Philip Manshaus sies ikke bare å ha vært inspirert av Brenton Tarrant, som stod bak angrepet på moskeen i Christchurch. Han var også aktiv på flere nettsider som sprer propaganda om hvitt herredømme og muslimhat. Her spres ideen om at vi står overfor trusselen om et Eurabia, en slags invasjon av muslimer og en endelig overtakelse der Europa ikke lenger preges av kristne verdier og liberalt tankesett, men islam.


Hentet inspirasjon

Denne ideologien er ikke ny, og har sine røtter tilbake til 60- og 70-tallet. Den fikk tidligst fotfeste i USA, ble styrket gjennom ulike kampskrift og fikk fart på seg etter angrepene på Twin Towers 11. september 2001. Fortsatt var tankegodset begrenset til mer høyreekstreme miljøer og enkeltpersoner som blant annet var på nettsider som Gates of Vienna og Jihad Watch. Det var også her Anders Behring Breivik hentet inspirasjon og publiserte sitt manifest.

Men konspirasjonsteoriene og islamhatet er i ferd med å nå langt utover de mørke avkrokene på nettet. De begynner å få fotfeste hos flere partier og politikere i Europa og USA. Den britiske avisen The Guardian har nylig foretatt en gjennomgang og viser hvordan tankegodset er i ferd med å bli normalisert i det politiske ordskiftet.


Nøret opp under

Ideen om hvitt overherredømme griper om seg i USA. Steve Bannon har vært en viktig bidragsyter, både fra da han ledet Breitbart News, som nøret opp under samme ideer, og gjennom sin rolle i Trump-administrasjonen. En ny bølge av bloggere fra de høyre-ekstreme miljøene hadde allerede begynt å anklage «MSM» (mainstream media) for ikke å ville fortelle «sannheten». Bannon hadde i lang tid erklært krig mot «islamsk fascisme» og mente at en står overfor en kamp mellom sivilisasjoner. Den fremste fanebæreren mot «MSM» er nå presidenten, som også er treg med kritikken når minoriteter i USA utsettes for vold, rasehets og hat.

Tankegodset rundt islamtrusselen finnes nå hos de høyrepopulistiske partiene i Europa, blant andre i britiske Ukip, hos Sverigedemokratene og i tyske AfD, som under siste valgkamp hadde valgplakater der de ba folk stemme på dem for å unngå at Europa blir Eurabia. Selv om vårt hjemlige Frp ikke har tatt så hardt i, er Siv Jensens bruk av begrepet «snikislamisering» ikke så langt unna. Det gir inntrykk av at noen muslimer konspirerer for å islamisere Norge.


Tilbake til Pakistan

Men det er ikke bare i politisk sammenheng dette tankegodset sprer seg. Kommentarfeltene flommer over av denne typen kommentarer og norske muslimer og innvandrere kan fortelle om hatmail og hets i sosiale medier. Og omfanget øker. Det fikk den kjente legen Kaveh Rashidi, født og oppvokst i Norge, oppleve. I en twitter-melding sist uke gav han uttrykk for skuffelse over å bli bedt om å dra tilbake til Pakistan av en tilfeldig dame på gaten. Foreldrene flyttet til Norge fra Iran. Selv har han ikke noe forhold til landet og har alltid følt seg norsk. Stormen på twitter gjorde inntrykk, med hatmeldinger og beskjed om at han ikke hørte hjemme i Norge.

Kaveh er mer norsk enn meg, som er født i Tanzania og har bodd 17 år av mitt liv i utlandet. Ingen forteller meg at jeg skal reise tilbake til mitt fødeland. Dette er grovt diskriminerende. Det er statsministerens og hele regjeringens oppgave å ta tak i dette. Handlingsplanen mot muslimhat i Norge må komme raskt. Og statsministeren må sørge for at alle regjeringspartiene går foran med et godt eksempel i det offentlige ordskiftet. Valgkampinnspurten vil være en god start.

Gå til innlegget

Et liv i usikkerhet

Publisert 3 måneder siden

Dersom Regjeringen mener alvor med å styrke integreringen, bør de bygge tillit og trygghet, og ikke bidra til et liv i frykt og usikkerhet.

Nylig ble rettssaken mot den kurdiske kvinnen Gulazidar Tesdemir i Tyrkia utsatt for femte gang, denne gangen på ubestemt tid. Tesdemir ble arrestert av tyrkiske myndigheter med en gang hun ble returnert fra Norge. Hun ble utvist etter avslag på sin søknad om politisk asyl.

4. juli i år erkjente Utlendingsdirektoratet at de hadde tatt feil i denne saken. De omgjorde sitt vedtak, og gav Tesdemir flyktningstatus og reisepass til Norge, ett år etter. Men det var ett år for sent. Gulazdar Tesdemir sitter i fengsel. Norske vedtak om flyktningstatus har ingen betydning for tyrkiske myndigheter; de straffeforfølger de fleste aktivister i den kurdiske motstandsbevegelsen (PKK) uansett.

En skandale

Tesdemir risikerer nå å få en dom på 15 år for sin aktive deltakelse i PKK. Hun har i tillegg alvorlige helseproblemer som hun ikke får behandling for i fengselet. Håndteringen av Tesdemirs sak er i realiteten en skandale. Slike feil skal ikke norske utlendingsmyndigheter begå. Dessuten brøt Norge i denne saken en av de mest grunnleggende bestemmelsene i flyktningkonvensjonen; en flyktning skal ikke sendes tilbake til land der en risikerer straffeforfølgelse.

Det er ikke lenge siden en helt annen sak skapte bølger i Norge, nemlig utsendelsen av Abbasi-familien. Det er bra at det nå er opprettet tilsynssak mot legen som håndterte utsendelsen av den syke moren. ­Familien har ikke vært politisk aktiv. ­Returer til Afghanistan er imidlertid omstridt fordi landet av FNs Høykommissær for flyktninger og de fleste vestlige land ikke ansees som trygt. Sikkerhetssituasjonen er blitt stadig verre. Norge er likevel med og topper statistikken over utsendelser til landet. Norske utlendingsmyndigheter henviser til sin egen Landinfos dokumentasjon, enheten som følger situasjonen i alle såkalt «asylproduserende land», men som aldri ønsker å oppgi sine kilder.

Strengt som mulig

Tidligere kunne et tilfelle som Abbasi-familien bli vurdert for opphold på humanitært grunnlag ­utfra sterke menneskelige hensyn. Men slike oppholdstillatelser gis nesten ikke lenger. Alt dette bunner i «innvandringspolitiske hensyn», en forventning om at asylregelverket i Norge skal forvaltes så strengt som mulig. Og her er det Frp som styrer.

Den 16. mai kom norske myndigheter med en ny instruks som i realiteten ­endrer norsk asylpraksis. Den innebærer at UDI skal tilbakekalle oppholdstillatelsen dersom situasjonen i flyktningers hjemland bedrer seg. Dette betyr at alle som har fått asyl i Norge, ikke kan være trygge på at de fortsatt får bo i landet. De risikerer tilbaketrekking av oppholdstillatelse og utvisning.

Justisdepartementet sier at det ikke skal foretas en vurdering av om tilbaketrekking er et «forholdsmessig tiltak» overfor den det gjelder. Dette innebærer i realiteten at en ikke skal ta andre hensyn; tilbakekallelse gjelder samme hvor lenge du har bodd i Norge, hvor godt integrert du er, familierelasjoner du måtte ha her og så videre.

Dramatisk instruks

Fra før har utlendingsmyndighetene igangsatt slike vurderinger med hensyn til Somalia, mens en nå har signalisert at situasjonen i Etiopia er bedre og kunne tilsi tilbakekallelse av oppholdstillatelse eller opphør av flyktningstatus for etiopiske flyktninger i ­Norge. Situasjonen i Etiopia er fortsatt meget usikker, og ikke varig forbedret. Den skulle dermed ikke kvalifisere til tilbakekallelse i henhold til asylforliket i Stortinget fra 2015.

Med de erfaringer vi nå har med utlendingsmyndighetenes vurdering av hva som er et «trygt» land, kan den nye instruksen bli dramatisk både for enkeltmennesker og grupper av flyktninger i Norge. En ny ­forskningsrapport fra Institutt for samfunnsforskning viser at usikkerhet og frykt for tilbakekallelse av oppholdstillatelse truer integreringen. De virker mot sin hensikt. Dersom Regjeringen mener alvor med å styrke integreringen, bør de bygge tillit og trygghet, og ikke bidra til et liv i frykt og usikkerhet.

Gå til innlegget

Sudans skjebnetime

Publisert 4 måneder siden

En full gjennomgang av EUs Trust Fund er nødvendig. En må vite hvor ressursene har tatt veien.

Sudan er i en skjebnetime. Flere ble drept i nye masse­demonstrasjoner søndag. Demonstrantene ­krever nå sivil maktovertakelse. Militær­rådet, som sitter med makten etter ­president ­Bashirs avgang, har akseptert å ­forhandle på grunnlag av nye forslag fra ­Etiopia og den Afrikanske Union. Lite tyder på at ­lederne for protestene er ­interessert i å sette seg ved forhandlingsbordet nå.

Blåmandag

Forces of Freedom and Change (FFC) opplevde landets verste blåmandag for en måned siden. 120 uskyldige sivile ble slaktet ned, mange ble arrestert og voldtatt. #BlueSudan har gått som ild i tørt gress på sosiale medier verden over til minne om martyrene fra 3. juni.

Det var lederen for Rapid Support ­Forces, den sterke mann i militær­rådet i ­Khartoum TMC (Transitional ­Military ­Council), ­general Mohamed Hamdan ­Dagalo, som sto bak overgrepene og ­massakren. At ­militslederen fra Chad, gjerne kalt ­Hemedti, skulle ende opp med å sitte med makten i Khartoum hadde ikke strategene rundt president Bashir regnet med.

Den opprinnelige kamelhandleren med bare tre års skolegang ledet ­militsene i ­Darfur, Janjaweed, som sto bak så b­estialske overgrep at det førte til ­tiltale mot Bashir og andre i den internasjonale straffedomstolen i Haag for folkemord og overgrep. Hemedti brukte den samme s­trategien for å slå ned opprøret i ­Khartoum, etter grønt lys fra Saudi ­Arabia, Emiratene og Egypt. Men de forregnet seg. Verden våknet.

Og i strid med planen ble folket ikke brakt til taushet. Selv med stengt internett i lang tid og militærrådets jerngrep, klarte FFC å mobilisere enorme folkemengder igjen søndag.

EU-midler

Men det var ikke bare ­Hemedti som forregnet seg. Det ­gjorde også andre. For generalen og milits­lederen sies å ha bygget opp sin makt ved hjelp av blant andre EU-midler. Det dreier seg om EUs Trust Fund for Sudan. For ­Hemedtis paramilitære styrker har ikke bare vært sendt ut mot opposisjonsgrupper i ­ulike deler av Sudan, de har vært nyttige for ­Sudans nasjonale sikkerhetsapparat og for Saudi Arabia, som de har forsynt med soldater til krigen i Jemen (inkludert ­mange barnesoldater). De har også ­drevet sikkerhetsoperasjoner langs grensen til Libya for å hindre migrasjon til Europa.

Hemedti har fått klekkelig betalt for innsatsen (utover betydelige interesser i gullgruver). Den tidligere militslederen satte selv i gang med å stanse migranter på vei til Libya etter flyktningekrisen og tok smuglere og menneskehandlere. Han truet deretter med å stanse operasjonene, med mindre EU kom på banen med støtte.

EUs fond ble etablert. Kommisjonen ­avviser at fondsmidler er gått til RSF. Men flere kommandanter har overfor media ­bekreftet at de har mottatt EU-penger. Det er uansett ikke tvil om at ­operasjonene langs grensen har bidratt til å styrke ­Hemedtis posision. Styrkene hans er godt utstyrt med mengder av våpen og ­ammunisjon. Nå sier enkelte rapporter at RSF har snudd, og selv tjener gode penger på smugling og menneskehandel.

Uansett, en full gjennomgang av EUs Trust Fund er nødvendig, en må vite hvor ressursene har tatt veien. For få uker ­siden betalte Norge nye 60 millioner ­kroner inn til fondet. La oss inderlig håpe at ­Regjeringen via omveier ikke har bidratt til finansieringen av Sudans blåmandag.

Status quo

En ting er sikkert, maktapparatet fra Bashirs tid har ikke tenkt å gå frivillig. ­Militærrådet har ett siktemål, og det er status quo. Derfor gikk de bort fra den opprinnelige avtalen som gav sivile ­krefter større makt i en ny overgangs­regjering. Derfor har Hemedti forsøkt seg på nye ­avledningsmanøvre, etter først å ha ­avvist et mer moderat forslag fra ­meklerne.

Løslatelse av politiske fanger og ­invitasjon til forhandlinger med øvrige væpnete opposisjonsgrupper skal ­gjøre inntrykk på det internasjonale ­samfunn. Men det sudanske folket lar seg ikke lure, verken av dette eller av rådets ­nylig ­varslete forhandlingsvilje, noe massemønstringen i Khartoums gater viser. Igjen stenges internett ned og igjen skal folket måle krefter mot et mektig sikkerhetsapparat.

En ny drakamp er i gang. I denne s­kjebnetimen må verken Norge eller ­andre aktører tro på keiserens nye klær, men ­bidra til løsninger som gir reelle ­forandringer for Sudan. Bare dette vil ­bidra til stabilitet og fred.

LES OGSÅ: Militærjunta ofrer leiesoldater for selv å overleve

Gå til innlegget

Til høyre for høyre

Publisert 5 måneder siden

Mange mener at ansvarliggjøring av Frp gjennom regjeringsmakt er den beste strategien for å demme opp for høyrepopulismen. Lærdommen fra Danmark er at det ikke nødvendigvis hjelper.

Det er valg i Danmark i morgen. For politikernerder vil stolleken om regjeringsmakten være viktigst. Like interessant er imidlertid skjebnen til høyrepartiene i dansk politikk.

Dansk politikk har gått til høyre de siste årene og lagt seg på en innvandringspolitisk linje nær Dansk Folkeparti (DF), som likner Frp. Fremgangen til sosialdemokratene den siste tiden tilskrives blant annet dette. De har nesten kopiert DFs politikk og retorikk, og kan bli valgvinnere.

Dansk Folkeparti ligger derfor an til å gjøre et dårlig valg. De færreste har imidlertid fått med seg hva som skjer til høyre for dem. Både Stram Kurs og Nye Borgerlige kan komme over sperregrensen på 2 prosentpoeng. Begge partier flytter stadig grensene for hva som kan sies i det offentlige rom. Nye Borgerlige, ledet av Pernille Vermund, går blant annet til valg på en total stans i asylsøkere til Danmark.

Enda lenger til høyre ligger nasjonalistiske og anti-islamistiske Stram Kurs, et enmannsparti ledet av Rasmus Paludan. Han tar til orde for å forby islam i Danmark, vil utvise 400.000 danske muslimer og flyktninger og annullere dansk statsborgerskap for ikke-vestlige innvandrere.

Amper stemning

En ting er standpunktene, en annen er metodene. Paludan holder ikke vanlige politiske møter eller valgkampappeller. Han driver sin valgkamp på Youtube. Til nå har han produsert 400 videoer og nådd urovekkende 20 millioner visninger. Et annet grep er spontane folkemøter på gata med provokasjoner som koranbrenning og proklamasjoner om at profeten Mohammed er pedofil og at alle muslimer må reise «hjem» (selv om de altså er født i Danmark). Stemningen blir fort amper, hvilket også er hensikten. Målet er å få en motreaksjon og vise at muslimer er voldelige og ikke hører til i Danmark.

14. april 2019 skjedde nettopp dette, og det kom til voldelige sammenstøt. Dette var Paludans gjennombrudd i dansk politikk. Mediene har fulgt ham tett siden. Noen ganger streamer han seg selv live, slik at alle kan følge direkte. Det er politisk reality-TV. Så har også Paludan sagt at Trump er hans inspirasjonskilde. Han går nå med politibeskyttelse, men fortsetter ufortrødent sin valgkamp. Nå har Rasmus Paludan også vært i sin første TV-debatt og har altså en reell mulighet for å komme inn på Folketinget.

Åsiktskorridor

I Sverige valgte man lenge motsatt strategi av Danmark. En konsensuspreget offentlig samtale hindret en ærlig debatt om utfordringer med innvandring, en fortielse som bidro til Sverigedemokratenes brakvalg. Ordskiftet og politikken i Sverige har endret seg siden, men skjer med innestemme og på et anstendig nivå.

Det har vært en annen situasjon i Danmark. Den offentlige samtalen der er ikke bare blitt tøffere og hardere over tid. Grensene for hva man kan si og ikke si er stadig blitt flyttet. Og det har åpenbart ikke hjulpet at flere og flere partier konkurrerer om å være hardest i klypa. Da kommer nye aktører på banen, som Stram Kurs, som flytter grensene enda mer.

I Norge har mange ment at ansvarliggjøring av Frp gjennom regjeringsmakt er den beste strategien for å demme opp for høyrepopulismen. Da holdes den i tømme, og en hindrer et Frp i fri dressur. Det tenkte man også hos vår nabo i sør, der DF har vært del av regjeringers faste parlamentariske grunnlag i lang tid.

Grenser flyttes

Lærdommen fra Danmark er at det ikke er sikkert at det hjelper. Faren er stor for at de andre partiene smittes av høyrepopulismen og dens polariserende retorikk. Og når den offentlige samtalen og den politiske kulturen endres, flyttes grensene. Når de fleste politikere slåss på samme banehalvdel, kan også høyrenasjonalistiske krefter tilrane seg mer plass og påvirke enda flere. Slike krefter lar seg ikke kneble.

Dersom vi ikke tar kampen i den offentlige samtalen i Norge, kan det samme skje hos oss. Det kan forandre oss for alltid.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
27 dager siden / 1906 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
19 dager siden / 1636 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 1616 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
27 dager siden / 1592 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
18 dager siden / 1453 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
16 dager siden / 1370 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
20 dager siden / 1369 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
rundt 1 måned siden / 1126 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
6 dager siden / 921 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere