Hans Anton Grønskag

Alder: 69
  RSS

Om Hans Anton

Cand. Philol. Pensjonert lektor/rektor/studieninspektør i v.g.s og høgskolelektor Leder for Nei til vindkraftverk på Frøya og Landskapsvern i Norge

Følgere

BARE EN DRØM – I KORONATIDER?

Publisert 21 dager siden

Korona kunne ha lært oss at vi lever på en illusjon. Korona-tida kunne ha lært oss at vi aldri skal, eller vil, bli det rike oljelandet mer. Men...

Den kloke, gamle venetianeren reflekterer omkring livet i sin egen by – i korona-tider.

Byen får lov til å hvile. Kanalene har rent vann. Lufta er ren, og de urgamle lydene av gondoler, fottrinn over broene, og fugler – alt dette kommer tilbake. Byen tar ferie fra menneskene. Tar ferie fra Cruise-turistene som frenetisk samler flest mulig opplevelser på kortest mulig tid, men uten å se, eller høre, bare de får krysse av som sett, i sine digitale hukommelser.

Og den gamle mannen ber om at byen hans har lært noe av korona, at man må satse på en ny turisme, en turisme som har tid til å fordøye den gamle skjønnhet i havet. En turist som vil nyte byens kulturskatter på den eneste måten mennesker skal bevege seg på, på hellig grunn – med ydmykhet og langsomhet.

Han vet hva han snakker om, den gamle. Hans land er en eldgammel kulturnasjon, og selv nordboernes mest usmakelige gjester har han mottatt med åpenhet og overbærenhet, men endelig kan han si hva hans venetianske hjerte har hatt lyst til å si lenge: vær ydmyke mennesker, dersom dere skal se noe som er større enn dere selv.

Hva angår dette oss? Som turistland er vi på barnestadiet mot dette. Men hva lar vi barnet utvikle seg til?

Vi utvikler tidsbøller. Snapshot-bøller. Bar-runde-bøller. Ribb-bøller.

Vi utvikler opplevelsessentra der mest mulig skal inn, på kortest mulig tid, og der innsatskapitalen er så stor at det ikke er tid til å være i naturen, eller vår egenart – kystkulturen.

Alt skal styres av dette ene: kapital = mengde = tid.

Det er i denne virkeligheten Norge lever, og det er denne virkeligheten som blir vår bane.

For vi lever på «evige» sannheter: Penger er tid! Penger er industriell vekst. Industriell, og finansiell vekst betyr framskritt – og dette «framskrittet» er, tydeligvis, den eneste måten å leve på. Og vi hører fra alle besserwissere: «Framtida er alt det som ikke enda er produsert, og solgt!»



Korona kunne ha lært oss at vi lever på en illusjon. Korona-tida kunne ha lært oss at vi aldri skal, eller vil, bli det rike oljelandet mer. Koronatida kunne ha lært oss at vi ikke kan lage et nytt «bærekraftig lykkeland» ved å fortsette som før, bare vi bygger ut mer «grønn» industri, og «grønne» kraftkilder.

Så lenge har vi levd med teknologiske framskritt at teknologien har blitt vår gud. En fortreffelig gud som vi har skapt selv, og som alltid skal redde oss.

Når jeg hører politikerne begynner å snakke om annet enn korona-krisa igjen – hører jeg likevel alt det som ikke vitner om ydmykhet og langsomhet: oljeutvinning, havvind og fortsatt rovdrift på norsk natur for å gjøre landet vårt til «batteri» for tysk storindustri. Ingen skal senke tempo. Ingen skal reflektere over forbruket. Ingen skal komme i tanker om å senke forbruket. Alt skal gjøres for at det ikke skjer. Pengeflytterne skal fortsatt diktere vår framtid.


Vårt problem er at vi er en ung kulturnasjon. Vi har så liten humankapital at vi tror det skal være slik. Gud har vi avskaffa. Solidariteten er stein dau.

Politikerne er stort sett enige, men sloss om bagateller.


Det er i slike tider vi må be om ydmykhet og langsomhet. Det går bra! Vi kan leve annerledes. Vi vil leve annerledes.

Vi er folk, og vi er tilpasningsdyktige.

Nå har vi tilpassa oss de hastige tids-slukerne og finansspekulantene lenge nok!

Nå vil vi tilpasse oss naturen, og oss selv – og våre barn.

Hadde ikke det vært en fin drøm?


Hans Anton Grønskag

Gå til innlegget

Tilbake til humanismen

Publisert 10 måneder siden

Vi kan ikke ha et samfunn som tufter sin eksistens på økonomisk og teknologisk tenkning.

Et samfunn må ha et humanistisk grunnsyn! Det er individer som befolker denne kloden. Vi har ikke bedt om lønnsomhet, og at unge hender skal bli erstattet av roboter. Vi har ikke bedt om dårlig tid, og om inntjening av tapt tid. Vi ber om at folk skal ha mening, ikke konkurransefortrinn. Et samfunn er ikke en bedrift!

Vår kamp for å bevare Frøyas planter, dyr, fugler og folks landskap mot industrialisering og dehumanisering, har åpenbart en stat som er villig til å selge vår trivsel, vår infrastruktur og våre hjem for penger. Alt for vennskap med de store industrilandene.
Kampen har avslørt en forvaltning som har erstattet folk med integritet med folk som lar seg leve under pisken. Vi har avslørt en forvaltning som har så sterke nettverk ut i den verden der pengene styrer livet at rett og galt har byttet plass.
NVE og energipolitikken har overtatt styringa. Miljødirektorat, Riksantikvar og fylkenes miljøavdelinger er reduserte til tause vitner.
Kampen har avslørt at norsk rett ikke er vår rett lenger, men er omskapt til et tvangsliv for kapital og rå maktpolitikk.
Vår kamp har avslørt at lobbyen og vindkraft- og klimaprofitørenes renkespill har endret medier, sannhet, politikk – ja endret politikkens samfunnsoppdrag til direktørenes gylne drømmer.
Vi har sett at folk ikke har makt, og at det var slik det var tenkt – men vi nektet å godta det. Vi har kjempet, og vi vil kjempe til alle ser at regjeringens klimapolitikk er til skade for natur, klima og for landet.
Og vi har sett at dette dreier seg om noe mer. Vi har sett at makta ikke gir samfunnsoppdrag. Vi har sett at makta bestiller det de vil ha, uten tanke på virkninger på mennesker, natur og våre barnebarns framtid.
Ingen har spurt: Hvordan skal vi nå klimamål og mål for naturvern.
Bestillinga har gått til en liten gruppe teknologer og økonomer: Hvor mange industriparker kan dere gi oss i norsk, urørt natur?
Og denne lille gruppen har vokst seg stor, så stor at de utøver vold mot land og folk – med regjeringens, og deler av opposisjonens velsignelse.
Slik kan vi ikke ha det!
Vi må si et rungende nei! Vi må kreve at redaktører av valgomater pepres med krav om at salg av våre landskap skal opphøre. Vi må kreve at freda dyr, planter og fugler skal få leve i fred på våre fjell og myrer; i våre skoger; langs våre kyster. Vi må kreve at innsekter i tonnevis ikke skal møte propeller i 350 kilometers fart. Vi må kreve at metangass i våre myrer ikke skal slippes ut for klimasakens skyld – et «Grønt skifte» på avveie. Et «Grønt skifte» som kun har fortsatt høyt forbruk som rettesnor.
Klima, og natur skal tilhøre våre etterkommere. Da har vi ikke råd til å leve på en løgn, en «klimapolitikk» som er en blindvei, en «klimapolitikk» som kun er lukrativ energipolitikk for kremmere, med sugerør ned i folks skatte- og avgiftspenger.
Politikerne bygger allianser med folks velferd, infrastruktur, og allmenne goder og folkestyre.
Er ikke det en sak for valgomatene?
Er ikke det en sak for framtidige folkevalgte?
Dette er en sak for oss alle – mot kremmeri og hærverk!
Dette er en kamp for humanisme!

For
Nei til vindkraftverk på Frøya
og Landskapsvern i Norge
Hans Anton Gronskag


Gå til innlegget

Når Anders Bjartnes imøtegår "ekkokamrene" mot vindkraft med å påstå at det er "Umulig å redde klimaet uten vindkraft", tar han fundamentalt feil - og han roper selv i et ekkokammer som har vært digert, men som blir mindre og mindre. Det er en humanistisk reaksjon på teknologenes og økonomenes eiendomsrett på klimautfordringene som vokser nå. Og denne reaksjonen blir umulig å overse!

Vindkraft på land i Norge er sannsynligvis det siste klimatiltaket Norge trenger. Folk som har greie på vannkraft har alltid  sagt at det potensiale som ligger i allerede utbygde vannkraftverk, burde være førstevalg. 

Man hadde forventet at regjering og storting hadde gått ut med et samfunnsoppdrag: Hvordan kan vi best nå klimamålene for Norge? Man hadde forventet at de hadde gått bredt ut, både til forskningsmiljøene og til bransjer. Men nei. Regjeringa har ikke gitt noe samfunnsoppdrag. Regjeringa har gått ut med en bestilling til vindkraftbransjen: Hvor mye vindkraft kan bygges ut, og hvor mye norsk natur trenger dere?

Vår regjering har gjort vindkraft til sin eneste klimapolitikk, og alt dreier seg om salg av stabiliserende norsk kraft til "trengende" industriland. For Frøyas del dreier det som om å pynte på tyske klimaregnskap. Stadtwerke München (SWM) er inne med 70%, mens det kommuneeide Trønder-Energi(TE) innehar de resterende 30%.

Uten fortjeneste hadde sannsynligvis ikke denne regjeringa hatt noen klimapolitikk, i det hele tatt!. Men dette kan man tjene penger på, og da blir plutselig selv klimafornekterne i egne rekker misjonærer for klimasaken.

Klimautfordringene er en alt for alvorlig utfordring til å overlates til en slik bestilling!

Både FN's klimapanel og FN's naturpanel blir mer og mer klar på at naturvern og klimautfordringer er to sider av samme sak, og at naturtap er en kjempeutfordring, også for klimaet. Men i Norge skal man bygge ned urørt natur, fjerne skog, endevende klimagasslagre som myr og kystlynghei - alt for klimaets skyld! Og ingen har lagt fram et totalregnskap for denne vandalismen, med pluss og minus.

Bransjen og politikerne drar alltid klimakortet når folk reagerer. Det gjør selvsagt også SWM når vi diskuterer med dem. Når vi så spør om det er de samme klimaargumentene som styrer deres nye interesse for investeringer i norsk olje- og gassutvinning, stilner dialogen.

Hvem har spurt vannkraftbransjen hva de kan bidra med? Hvem har spurt bransjene: Hva kan vi oppnå med ENØK m.m.? Hvem har nevnt stopp i norsk oljeutvinning - for klimaets skyld? Ikke denne regjeringa, og ikke det største opposisjonspartiet. Og hvem har stilt forskningsmiljøene det mest fundamentale spørsmålet: Hvordan skal vi omstille vår befolkning til et lavere forbruk? Det spørsmålet liker selvsagt ikke de teknologiske og økonomiske miljøene. Forbruksveksten skal fortsette! Men det er nettopp denne forbruksveksten som en vakker dag kveler denne kloden, og ingen teknologi kan redde oss fra dette. Verden har ikke plass for en stadig mer aggressiv forbruksvekst - med eller uten "Grønt skifte"!

Slike problemstillinger tilhører den humanistiske forskninga, samfunnsforskning, helse - og velferdsforskninga. Men som sagt, ingen har kommet med et samfunnsoppdrag, men sin vane tro har politikerne lagt fram en bestilling. Ingen har spurt: Hvordan skal vi omstille vår befolkning til et lavere forbruk?

Dette holder på å gå opp for folk, og vindkraftprotestene dreier seg også om hulheten i de forslitte termene som "Det grønne skifte" er bygd opp av.

Teknologi og økonomi er viktig, men kan ikke danne fundamentet i et samfunn av denne tid. Her trengs humanisme! Det "ekkokammeret" blir større og større, og sammen med dette vokser forståelsen for at vi må finne vår plass i artsmangfoldet i naturen på en langt mer audmjuk måte enn det som vindkraftbransjen og deres lobby har forfektet til denne tid.


Hans Anton Grønskag

Cand. philol.

Leder for Nei til vindkraftverk på Frøya

og Landskapsvern i Norge

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere