Hanne Bjurstrøm

Alder: 60
  RSS

Om Hanne

Hanne Inger Bjurstrøm (55) er likestillings- og diskrimineringsombud. Bjurstrøm er utdannet jurist, advokat og tidligere arbeidsminister.

Følgere

Sommeren 2020 må bli siste gang mennesker med funksjonsnedsettelser blir hindret fra å dra på ferie.

I sommer har mange gått inn i sin første såkalte «koronaferie». Selv om en slik ferie gir en fantastisk mulighet til å utforske Norge, er en kortreist ferie noe som mange synes er både uvant og kjedelig etter månedsvis med store restriksjoner.

For mange funksjonshemmede er derimot «koronaferie» helt vanlig. 

Utviklingshemmede og andre med ulike funksjonsnedsettelser som har behov for assistanse på ferie, har ofte ikke et ferietilbud i det hele tatt, mens andre ikke får den assistansen de trenger hvis de ønsker å feriere i en annen kommune - for å ikke si i et annet land. Ifølge FN-konvensjonen om rettigheter for funksjonshemmede er Norge forpliktet til å bidra til at funksjonshemmede kan leve selvstendige liv, delta i fritidsaktiviteter og ha tilgang til reiseliv. 

Dessverre er det i realiteten ikke slik for alle.


Nekter å ta i mot gjester

I fjor gjorde blant annet historien om 50 år gamle Aud fra Bergen stort inntrykk. Hun har utviklingshemming og ble nektet å dra på sommerleir i en annen kommune fordi hun har diabetes og trengte hjelp til å sette insulinsprøyter. Saken løste seg til slutt, blant annet på grunn av medieomtalen og iherdig innsats fra familien. Det er gledelig når slike saker får et godt utfall, men slik hjelp er ikke noe alle kan regne med. 

Dagens situasjon er problematisk, til tross for at det er lagt opp til at kommuner som har mange feriegjester med behov for assistanse, kan søke om ekstra midler fra Fylkesmannen. At kommuner sier nei til å ta imot enkelte feriegjester, bidrar til at mange funksjonshemmede ikke får dratt på ferie og at de forskjellsbehandles.


Enorme utgifter

Noen få kommuner har på eget initiativ valgt å tilby funksjonshemmede bistand på ferie eller gi tilskudd til ferie, men her er det store variasjoner. Det betyr at de fleste funksjonshemmede som trenger assistanse på ferie, må betale for dette selv. Utgifter til lønn, kost og losji for flere assistenter, kan koste opp mot 100.000 kroner. Dette er summer de færreste av oss har råd til å bruke på en ferie. 

I utgangspunktet skal det ikke være nødvendig å betale for dette av egen lomme. Alle har rett på nødvendige helse- og omsorgstjenester i den kommunen de oppholder seg i, også på ferie. Dette heter oppholdsprinsippet. Denne rettigheten praktiseres dessverre ofte slik at vertskommunene ikke tilbyr assistanse til de som trenger det, fordi de ikke har nok ressurser eller prioriterer å ta imot ferierende funksjonshemmede. I tillegg kan det være store utfordringer knyttet til å få bistand fra en assistent som ikke kjenner personens behov godt nok.

Noen har fått innvilget brukerstyrt personlig assistent (BPA) fra sin kommune, men dette gjelder de færreste. Det er en ordning der man selv styrer assistansen etter egne behov, noe som kan gjøre det enklere å reise på ferie. For alle andre er det tilfeldighetene som avgjør om man kan reise på ferie eller ikke, ut i fra hvor man bor og hva slags tjenester den enkelte kommune tilbyr. Da er ikke sommerferie lenger en selvfølge.


Grip sjansen i 2021

I 2015 ble helseminister Bent Høie spurt om hva han ville gjøre med denne forskjellsbehandlingen. Statsråden svarte at alle kommuner kan gi bistand til sine faste innbyggere for å reise på ferie, men at de ikke er forpliktet til dette. Han gikk ikke inn på vertskommunenes forpliktelser etter oppholdsprinsippet eller forskjellsbehandlingen som skjer. 

I ettertid har det vært skuffende stille, men det kan endre seg når stortingsmeldingen om utviklingshemmedes menneskerettigheter legges frem neste år, et år senere enn planlagt. Her bør det komme tydelig frem at oppholdsprinsippet må praktiseres slik at retten til fritid blir en realitet, og at forskjellsbehandling ikke må begrunnes ut i fra hva slags tjeneste man mottar. 

Den beste løsningen ville være om alle som har behov for assistanse får innvilget BPA, med en lovfestet rett til ferie. En annen løsning er å utrede et statlig tilskudd for feriereiser som alle som er avhengig av assistanse kan søke om, slik at alle får rett til å leve et mest mulig selvstendig liv.

For mange er det for sent å redde årets sommerferie, og flere vil kunne føle på en tomhet fordi ferieplanene blir avlyst – uavhengig av funksjonsevne. Men hvis neste sommer ikke skal bli enda en «koronaferie» for de som allerede har begrenset frihet, må alle sikres like muligheter.

Gå til innlegget

En krise er ikke en unnskyldning til å løpe fra de mest sårbare. Korona-evalueringen må tørre å ta tak i de store beredskapshullene.

Den siste tiden har representanter fra flere sider av det politiske landskapet argumentert for at korona-krisen kan bli nasjonalstatens «revansje», der staten har markert seg som den viktigste bærebjelken når beredskapen og folks trygghet skal sikres.

Nå har gjenåpningen av samfunnet startet, og støtten til statsminister Erna Solberg og regjeringens korona-strategi har utvilsomt vært stor. Når håndteringen av pandemien skal granskes, er det likevel mange spørsmål å stille både rundt tryggheten og beredskapen. Her har opposisjonen spesielt pekt på nødvendigheten av å undersøke om vi har vært godt nok rustet til en krisesituasjon i utgangspunktet. Det er et betimelig spørsmål å stille. 

Et annet spørsmål som må stå sentralt i granskingen, er hvorvidt spesielt utsatte grupper i det hele tatt er en del av beredskapen. Etter å ha tilbragt ukevis i en unntakstilstand, er det nemlig helt tydelig at «hjemmekontor» for én gruppe kan få kritiske konsekvenser for andre. Vi har også sett at en krise som regel går hardest utover dem som har det tøffest fra før. Da må det finnes overordnede strukturer for hvordan våre mest utsatte grupper skal ivaretas, og en plan for hvor ansvaret ligger.

Mange føler seg tilsidesatt

I stedet har vi sett nødvendige hjelpetilbud forsvinne over natten, og det har vært en nedgang i antall henvendelser til krisesentre fra dem som opplever vold i familien, der vi har vært spesielt bekymret for kvinner med innvandrerbakgrunn. I enkelte tilfeller har myndighetene skjøvet ansvaret for krisehåndteringen over til kommunene. Det har skjedd med varierende hell, og nylig måtte Helsedirektoratet rette en pekefinger mot kommuner som har innført generelle besøksforbud overfor personer med utviklingshemming. I tillegg til de nevnte problemene, er det også en kjent sak at informasjon om viruset har vært for lite tilgjengelig for dem som kan lite norsk eller har andre kommunikasjonsutfordringer. Eksemplene er dessverre mange flere. 

Nasjonalstatens krisehåndtering og overholdelse av internasjonale menneskerettigheter er ikke gjensidig utelukkende hensyn, og en krise er god indikasjon på hvor grunnstøtt statens respekt for menneskerettigheter er. Vi forstår at det er en enorm oppgave å stenge ned et samfunn i krisetid. Når mange utsatte grupper føler seg satt på sidelinjen eller utsatt for urimelige restriksjoner på grunn av krisetiltakene, ser vi likevel grunn til å spørre om deler av avstengningen har gått på bekostning av menneskerettighetene. Vi kan ikke glemme forpliktelser vi har gjort internasjonalt, selv om vi kjenner vårt eget samfunn best. Til tross for at nasjonalstatens krisehåndtering har gjort hverdagen bedre for mange, er det også avdekket store strukturelle mangler i beredskapen. Det må komme tydelig frem i evalueringen. Deretter må det rettes opp i. 

Få inn nye stemmer

En beredskapsplan vil aldri være perfekt, og vi kan aldri fullt forutse hvordan slike ekstraordinære situasjoner vil ramme oss. Når en evaluering først skal finne sted, i likhet med en potensiell styrking av beredskapen, har regjeringen fått en ny sjanse til å både sikre folks trygghet og til å bedre dialogen med grupper som ikke alltid føler seg inkludert. Etterpåklokskap er også en klokskap, og nye stemmer bør inkluderes i korona-evalueringen. En invitasjon til organisasjonene som sitter i ombudets brukerutvalg vil være 14 gode steder å starte. 

Selv om den norske dugnadsinnsatsen har vært prisverdig, utføres alle dugnader fortsatt etter evne. Skal denne evnen styrkes, må det neste store dugnadsarbeidet legges i beredskapsplanene.


Hanne Bjurstrøm, likestillings- og diskrimineringombud, på vegne av ombudets brukerutvalg.

Følgende organisasjoner utgjør brukerutvalget: Antirasistisk senter, Juridisk Rådgivning for Kvinner (JURK), Krisesentersekretariatet, Fri - foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold, Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO), Mental Helse Norge, MiRA ressurssenter for kvinner med minoritetsbakgrunn, Norges Handikapforbund (NHF), Organisasjon mot offentlig diskriminering (OMOD), Reform - ressurssenter for menn, Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, Samisk kvinneforum, Stiftelsen Alternativ til vold, Unge Funksjonshemmede.

Gå til innlegget

Foreldrepermisjon handler om likestilling

Publisert nesten 2 år siden

Likestilling handler om at kvinner og menn ikke skal diskrimineres på grunn av kjønn, og at kvinner og menn skal ha like muligheter i arbeidslivet. Men det handler også om at mødre og fedre skal ha like muligheter til å være sammen med barna sine. Dette bidrar en tredelt foreldrepermisjon til.

Hvordan samfunnet tilrettelegger for at kvinner og menn både skal kunne være i lønnet arbeid og samtidig ivareta omsorgsansvaret for barna sine, er i kjernen av likestillingsarbeidet. Jeg begrunner mitt syn med at det av lønnsarbeid følger økonomisk selvstendighet, og en rekke rettigheter som pensjon, sykepenger og arbeidsledighetstrygd. Magne Berg fra KrF Elverum skriver i Vårt Land 13. februar at fødselspermisjon ikke er en likestillingskamp, og jeg leser ham som at det er en motsetning at jeg som ombud, med ansvar for likestilling, også er en pådriver for tredelt foreldrepermisjon. Der er vi altså uenige.

Ukentlig mottar ombudet flere henvendelser fra gravide og nybakte mødre som ikke opplever like muligheter i arbeidslivet. Mange mødre taper i dag lønnsutvikling og karrieremuligheter i arbeidslivet fordi de får barn. Fedre opplever ikke det samme. Men fedre rapporterer om utfordringer med å få tatt så lang foreldrepermisjon som de ønsker. Mange har arbeidsgivere som synes det er vanskelig å håndtere at far er borte på grunn av fedrekvote, og vi hører til og med historier om noen arbeidsgivere som vil betale for at far ikke skal ta permisjon. Ombudet er opptatt av at det på alle arbeidsplasser må oppleves som naturlig å få barn, og at arbeidsgiver har systemer for å håndtere slikt fravær på en god måte. Dette har mødres arbeidsgivere håndtert i en årrekke, så her er det mange gode erfaringer å lære av.

Så ja, likestilling handler om at kvinner og menn ikke skal diskrimineres på grunn av kjønn, og at kvinner og menn skal ha like muligheter i arbeidslivet. Men det handler også om at mødre og fedre skal ha like muligheter til å være sammen med barna sine. Dette bidrar en tredelt foreldrepermisjon til. Og når det brukes så mye offentlige penger på en ordning, er det ikke unaturlig at myndighetene ønsker å legge noen føringer på den som kan bidra til mer likestilling for både kvinner og menn.

Like muligheter i arbeidslivet og familielivet henger uløselig sammen. Det ene kan ikke realiseres uten det andre. Derfor går det ikke an å se på foreldrepermisjonsordningen som noe som ikke handler om likestilling. Snarere tvert imot, det er et veldig sentralt tema for å oppnå likestilling for mødre og fedre, kvinner og menn.

Av likestillings- og diskrimineringsombud, Hanne Bjurstrøm. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere