Håkon Stenmark

Alder: 56
  RSS

Om Håkon

Jobber ved ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging i Midt-Norge.

Følgere

Runddans om flyktningers psykiske helse

Publisert 9 måneder siden

Det er et paradoks at mange flyktninger har store vansker etter krig, forfølgelse og traumatisk flukt samtidig som få flyktninger mottar behandling innen psykisk helsevern. Hvorfor er det slik?


Flyktningkrisen som nådde Norge for noen år siden gjorde at helse og sosialtjenestene måtte forberede seg på helseoppfølging og integrering av et stort antall nye flyktninger og asylsøkere. Innen psykisk helsevern var det ukentlige møter mellom ledelse og sykehusavdelinger for å forberede på økte behandlingsbehov og økte antall henvendelser. I starten kom det få henvendelser om hjelp til psykisk helsevern, men det var antatt at dette ville endre seg over tid.

Hva skjedde så? Når startet det store innrykket av flyktninger og asylsøkere med behandlingsbehov ved de psykiatriske avdelingene? Sannheten er at det aldri kom noen bølge av henvendelser. Noen avdelinger rapporterte noen få flyktninger i behandling, andre ingen.

En kan spekulere på hvorfor det aldri ble noen markant økning av flyktninger og asylsøkere i behandlingsapparatet. Hadde de ikke så mange traumatiske opplevelser og senskader? Kanskje krigsopplevelsene i Syria, Irak og Eritrea, flukt over åpent hav, tortur og mishandling ikke satte spor? Klarte de seg bedre enn andre som har vært gjennom ekstreme traumatiske opplevelser?

Undersøkelser har vist at dette ikke er tilfelle. Både blant nyankomne flyktninger og de som har vært i Norge over tid er omfang av posttraumatiske vansker mer enn ti ganger større enn i lokalbefolkningen. Mange plages med minner fra dramatiske hendelser som setter spor i både kropp og sinn. Mareritt, flashbacks, og at kroppen hele tiden er forberedt på fare gjør at livskvaliteten til mange forringes. Videre vet vi at det er mye vanskeligere å komme inn i det nye samfunnet om en ikke klarer konsentrere seg for å lære det nye språket, har dårlig søvn, eller har andre av de typiske posttraumatiske vanskene.

Når hjelpeapparatet stilte seg så klar til å gi hjelp hvorfor ble det ikke utført noe markant hjelp til flyktningene? Jeg tror det er flere årsaker til dette som gjensidig har ført til en passivitet blant oss som hjelpere.

Mange kommer fra kulturer der psykiske vansker har enda større stigma enn det har i Norge. Vi vet også at avdelingene både innen psykisk helsevern og helse og sosialtjenestene allerede overbelastet. Det er ofte lange ventelister for behandling. Det kan da være krevende å forholde seg til nye oppgaver og nye grupper som trenger hjelp. De som jobber med helsearbeid nærmest flyktningene; helsesøstre, fastleger og flyktningkonsulenter ser hyppig flyktninger og asylsøkere med klare psykiske vansker. Likevel henvises få videre til behandling. Det virker som det har utviklet seg en norm om at det forventes at flyktninger har det psykisk vanskelig. Noen kan da ha en høyere terskel å henvise flyktninger til behandling om de har mareritt og fungerer dårlig enn om det er norske pasienter som kommer med de samme plagene.

Mange i de kommunale tjenestene har allerede opplevd at de har forsøkt å henvise flyktninger til distriktspsykiatriske sentre eller til barne- og ungdomspsykiatrien, men at søknadene har blitt avslått. Og har du som fastlege fått mange nok avslag på søknader om behandling orker du ikke bruke tid på å skrive nye lignende henvisninger. Innen psykisk helsevern er det prioriteringsmaler for inntak, og ofte passer flyktningenes vansker ikke inn i forhold til inntakskriteriene. For eksempel kan det i tillegg til psykiske vansker være mye ustabilitet i deres livssituasjon. De kan ha dårlig økonomi, vanskelige boforhold eller uavklart flyktningstatus. Det blir da enklere å avslå søknader om behandling på formelt grunnlag, hvor en ber kommunen jobbe med disse forholdene før det tilbys behandling i spesialisthelsetjenesten. Det er også en erfaring at de som tilbys behandling har kortere behandlingsløp enn norske pasienter; flyktninger kan oppleve at tilbudet ikke er tilpasset deres behov.

Både i kommunesektoren og innen spesialisthelsetjenesten kjenner fagfolk på manglende kompetanse for hjelp til flyktninger og asylsøkere. En stor undersøkelse for noen år siden blant behandlere innen psykisk helsevern viste at arbeidet med flyktninger var det området som flest fant vanskelig. Det har derfor de senere år blitt satset mye på opplæring om arbeid med flyktninger. Noen ganger møter vi likevel holdninger i spesialisthelsetjenesten som at de har så få flyktninger i behandling, så derfor kjenner de ikke på behov for opplæring heller.

Resultatet er uansett det samme; ved de fleste psykiatriske avdelinger er det få flyktninger og asylsøkere som får noe hjelpetilbud, dette til tross for at det kan være asylmottak i nærområdet med et åpenbart stort antall personer som har behov for hjelp.

Hvorfor godtar vi at det er slik? At så mange fagfolk vet at mange sliter med store psykiske plager som de kunne ha fått hjelp med, men likevel aksepterer at så lite gjøres? Ved kontakt med enkeltbehandlere innen psykiatrien får jeg inntrykk av at mange har et oppriktig ønske om å hjelpe, men at det er vanskelig å tilpasse administrative rutiner til flyktningenes behov. Både lite inntak av flyktninger, manglende kompetanse om hjelpetiltak og vansker i forhold til bruk av tolk kan gjøre terskelen høy.

Slik det er nå er det en runddans med mangel på identifisering av flyktningers vansker i førstelinjetjenesten, manglende henvisninger til spesialisthelsetjenesten, og manglende inntak av de flyktningene som henvises. Runddansen gjør at ingen stilles til ansvar eller griper fatt i problemene, samtidig som et stort antall mennesker i krise ikke får den hjelpen de har behov for. Kanskje bør vi begynne å stille samme krav til mottaksapparatet som vi stiller til flyktninger og asylsøkere?
• Hjelpeapparatet bør vise vilje og evne til å tilpasse seg endrede forhold
• Behandlere må kunne ivareta mennesker som har en annen livssituasjon og andre behov enn de etnisk norske pasientene.
• Rutinene for inntak i psykisk helsevern må gjennomgås slik at flyktninger og asylsøkere ikke i så stor grad faller utenfor.
• Samarbeidet, og i dette tilfellet mangelen på samarbeid, mellom kommunal sektor og spesialisthelsetjeneste må gjennomgås.
• Ansatte i kommunal sektor må fortsette å henvise flyktninger som har psykiske vansker, slik at de får den hjelpen de trenger og har rett på.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen gutt-syndromet
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 2765 visninger
Uten Gud i Guds hus
av
Linn Stalsberg
12 dager siden / 2346 visninger
Den avgjørende barmhjertigheten
av
Ingebjørg Nesheim
11 dager siden / 2243 visninger
KrF svikter den kristne presse
av
Vårt Land
7 dager siden / 2130 visninger
Fløyene på Kirkemøtet
av
Vårt Land
21 dager siden / 2076 visninger
Kirkenes framtid
av
Berit Hustad Nilsen
5 dager siden / 1632 visninger
Unnfallenhet er ikke en dyd
av
Hilde Frafjord Johnson
11 dager siden / 1450 visninger
Når pressen svikter
av
Vårt Land
21 dager siden / 1428 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere