Hans Christofer Børresen

Alder: 0
  RSS

Om Hans Christofer

Dr. med. Hans Christofer Børresen er tidligere overlege ved Rikshospitalet og professor ved Høyskolen i Oslo og Akershus. Han er spesialist i Medisinsk biokjemi og i Nukleærmedisin. Hans hovedinnsats var fra annen halvdel av 1960-årene å utvikle nye oppløsninger og metoder til livreddende intravenøs ernæring av "kirurgiske spedbarn". Han tok også morsmelken tilbake i barnekirurgisk og pediatrisk intensivklinikk. Børresen er æresmedlem i Ammehjelpen. Inntil 1991 var han rektor for Bioingeniørhøyskolen på Rikshospitalet. Sammen med professor Lorentz Eldjarn tok han i 1968 initiativet til ettårig videreutdanning av bioingeniører. Siden 2005 har han forelest og skrevet om kjernefysikkens historie, kjernevåpen (også ved FFI), og om etterretningsbildet og kjernefysikken bak krigen mot det norske tungtvannet 1942 - 1944; det siste bl. a. i Oslo Militære Samfund. Han har holdt mange forelesninger om Katti Anker Møller, om kampen i gammel tid for livreddende amming av «uekte» barn, og om forfølgelse, utstøting og redning av «tyskerjentene» og krigsbarna. Nylig har han begynt å forelese om den profilerte antifeminist, veterinærdirektør Ole Malm. Han har vært intervjuet i radio (NRK2 Ekko) og NRK TV (Dagsnytt 18 den 14. mars 2016) om naturlig amming, morsmelk og ammefysiologi. Børresen ble 35 år gammel utnevnt til Ridder 1. klasse av St. Olavs orden

Følgere

Bør katolske menn prestevies?

Publisert 11 dager siden

Debatten mellom Eirik A. Sternhoff og Jeanne Wreden som pågår i VL, avdekker selsomme påskudd for fortsatt å utestenge katolske kvinner fra prestetjeneste.

Jeanne Wreden svarer Stenhoff i VL 27. juni ved å sitere Thomas Aquinas’ monumentale «Summa theologica» på at kvinnen er en «mangelfullt utviklet og misdannet mann», og påpeke at dette synet ikke lenger er gjeldende i kirkens antropologi. Denne lærde dominikaner synes å ha lett etter en begrunnelse for det standpunkt han hadde på forhånd til kvinners plass i kirken. Han leverte dermed på tolvhundretallet en slitesterk presedens for den tvilsomme metode kurien fortsatt bruker. «Brandolinis lov» står kvinnene imot: «The bullshit asymmetry principle» sier nemlig at «den energi som trengs til å tilbakevise bullshit, er minst ti ganger større enn det som trengs for å lage den». Vi som ser Romerkirken utenfra, får inntrykk av at selv Den hellige ånd bruker hundrevis av år på å overvinne Brandolinis lov.

For symmetriens skyld er det nærliggende å søke grunner for eller imot å la menn bekle katolske presteembeter. Skal vi tro den danske forfatter Karen Blixen (flere ganger forslått til Nobels litteraturpris), kan det være god grunn til å revurdere dette. Blixen understreker at Gud skapte mannen før kvinnen: «Gud gjorde som jeg gjør når jeg skriver en bok, først lager jeg en kladd!». Menn som Kristus selv og pave Johannes XXIII tyder dog unektelig på at førsteutkastet i enkelte tilfelle kan være svært så vellykket!

Gå til innlegget

Kuriens konservative endringsvegring er i virkeligheten i strid med et katolsk hovedprinsipp.

Eirik A. Steenhoff viser i VL 20. juni effektivt at Vatikankatolisismens motstand mot å prestevie kvinner er vanskelig å begrunne overbevisende. Med det gjør han kvinnene og Kirken en stor tjeneste.  Steenhoff beskylder lederen i OVEK (Også Vi Er Kirken) Ingebjørg Nesheim (VL 12 og 15 juni) for, på kvinnenes vegne, å søke kirkelig makt, ikke tjeneste.  Samtidig fremholder han at geistligheten bør være ydmyk, men er det dette han mener: «Ydmykhet er en dyd, - men den må være falsk!».

Mye tyder på at Kristus hadde stor aktelse for kvinner. Maria Magdalena var den første som møtte den oppstandne. Hennes vitnesbyrd ble Kirkens grunnmur. Den unge Maria fikk i oppdrag å bære frem historiens betydeligste «uekte» guttebarn. Hun løp stor personlig risiko ved å påta seg dette. Når hun søkte tilflukt hos sin gravide eldre slektning Elisabeth, kan det ha vært for å slippe unna folkesnakket. Angivelig sa Maria: «og fra nå av skal alle slekter prise meg salig.» (Luk 1, 48).

Kuriens konservative endringsvegring er i virkeligheten i strid med et katolsk hovedprinsipp, nemlig det at Den hellige ånd ikke avsluttet sin inngripen i historien da nytestamentet var nedskrevet og vedtatt. Tvert imot: Helligånden fortsetter å veilede ikke bare enkeltmenneskets samvittighet, men også hele Kirkens arbeid med å fortolke skriften og tilpasse lære og ordninger til samfunnsutviklingen og ny vitenskapelig innsikt. Dette er grunnlaget for den oppdatering (aggiornamento) som pave Johannes 23. la opp til da han satte i gang det annet Vatikankonsil i 1962.  

Det var nok samfunnsforhold, kvinnesyn og kvinnerolle i oldkirkens tid og senere som etter hvert skjøv kvinnene bort fra forkynnelse og diakoni. Det fortoner seg som urimelig at dette i vår tid skulle stenge kvinnene ute fra prestevielse til å meddele sakramentene og forkynne ordet. Når Jesus i noen sammenhenger holdt kvinnene litt i bakgrunnen, kan grunnen være at han ikke ville skape motstand ved å utfordre tidens skikk og bruk. De holdninger til kvinner som Kristus selv sto for, gir dem naturlig adgang til geistlige stillinger helt på linje med menn i våre likestilte samfunn

Dr. med. Hans Christofer Børresen

Tidl. overlege og professor. 

Gå til innlegget

Kirken var taus

Publisert 4 måneder siden

Den som tier, samtykker. Om kirken, falne kvinner og «uekte» barn.

DET ER prisverdig at ­biskopene nå åpner for ­selvransaking om Kirkens holdninger til kvinner med uønsket g­raviditet. Samfunnets forakt for ugifte mødre og deres barn har bidratt til å øke tallet både på illegale aborter og endog avliving av nyfødte. Har kirken et medansvar for dette? Nå er et historisk tilbakeblikk på sin plass.

I 1915 var det en opphetet ­debatt med utgangspunkt i borgerlig for­argelse over at fattige ugifte ­kvinner som ­avlivet sin nyfødte, fikk for ­milde ­straffer. Domstolene forsto at det var fortvilelse og panikk som ­utløste ­tragediene. Knut Hamsun skrev: «Hæng begge ­foreldrene!». Kvinne­legen Justus Barth (1863–1931) derimot,­ ­protesterte mot råheten i at samfunnets forakt skulle ramme nettopp de ­ugifte mødre som vedkjente seg sitt barn fremfor å sette det bort. Barth fremhever Telegrafetaten som ­eksempel på hvordan disse kvinnene ble ­behandlet: «Om en ugift kvinne har et barn og kjæmper som en løve for dette, saa skal hun ikke faa komme ind i denne etat». Kirken var taus.

Pleiebarn i nød

For å ha noe å leve av, måtte altså alenemødre overlate sin nyfødte til barnehjem eller pleiefamilier. Pleiebarna fikk ikke bryst. På 1800-tallet var kunstig spedbarn­ernæring livsfarlig. Sjefen for ­Christiania Fødselsstiftelse, professor Edvard Schønberg, fant at 40 av 100 spedbarn som ikke ble ammet, døde i ­første ­leveår. I 1892 leverte sundhedsinspektør Hjalmar Berner liknende tall, og slo fast at morsmelk reddet liv. ­Eilert Sundt, derimot, forstod ikke at den ­rekordlave spedbarndødeligheten i Norge, tross dårlig renhold, kom av at norske kvinner ammet sine barn.

Mødrehjem, abort og barne­lover. Det gjaldt å holde mor og barn sammen slik at også «uekte» barn fikk morsmelk. Her tok den ­kristelige avholds­forening «Hvitebånds­foreningen» ­under ­Augusta Reinert ansvar sammen med Katti Anker Møller. ­Borgerskapet protesterte mot slik ­støtte til ­usædeligheten. Kirken var passiv, men Frelsesarmeen under ­Othilie ­Tonning satte barmhjertig­heten høyere enn ­moralismen. ­Tonning tok ­konsekvensen av de trøstens ord K­ristus ga til kvinnen som hadde gjort seg upopulær ved sin ­utsvevende adferd. Den unge ­Kathrine Anker fikk et Nytestamente til sin konfirmasjon i 1884. Her har hun understreket det Kristus sa: «Heller ikke jeg fordømmer dig; gak bort og synd ikke mere!» (Joh. 8, 11).

Kritikken forstummet

To av ­professorene på Rikshospitalet, Axel Theodor Johannessen ved Barne­klinikken og senere kvinnelegen ­Kristian Brandt, holdt offentlige foredrag og ga avgjørende faglig s­tøtte til ammesak og mødrehjem. Fru ­Møller beskriver hvordan kvinnene der raskt kom til å elske sitt diebarn. ­Edvard og Nina Grieg var blant støtte­spillerne. I 1907 kom endog dronning Maud ­demonstrativt på banen. Da for­stummet all kritikk, og pengene strømmet inn.

I 1913 ble det rabalder da Katti ­Anker Møller og juristen Carl Hartmann ­krevde avkriminalisering av abortus provokatus. I 1915 kom så de Castberg–Anker Møllerske barnelover som sikret «uekte» barn samme juridiske og økonomiske rettigheter som barn født i ekteskap. Fru Møller slo fast i 1915: «Vort mål skal være at ingen fosterfordrivelse finder sted, at barnemord blir en saga blot, at ingen spædbarn må dø.» Fru Møller fremholdt selv­bestemt abort som overordnet juridisk prinsipp, men moralsk sett anså hun abort som en uting. Hun skilte altså mellom jus og etikk, og nå kommer Kirkens ­biskoper etter.

Trengte forsvar

1945: Ny sjanse og nytt svik. Da var det tysker­jentene og krigsbarna som trengte forsvar. Gatebøller mishandlet kvinnene og ­myndighetene begikk lovstridig frihetsberøvelse mot dem i interneringsleire. Nok en gang svek Kirken kvinner og barn i nød. Hverken luthersk eller katolsk presteskap hos oss synes å ha protestert. Det ble en mann utenfor Kirken som formulerte det spørsmålet som nok Kristus ville stilt: fengsels­psykiater og overlege Johan Scharffenberg spør i Morgenbladet Nr. 24, 1948: «Bør man ikke ha medfølelse med dem som lider selvforskyldt?»

Byrettsdommer Inge Debes (1882–1945), formann i Krigsbarnutvalget, ga kraftfullt uttrykk for samme innstilling, og slo fast at krigsbarna var Norges ansvar. Han bør ikke glemmes, spesielt ikke av Kirken. Nå er det IS-barna som utfordrer oss. Budskapet fra Scharffenberg og Inge Debes er fortsatt aktuelt.

Hans Christofer Børresen

Dr. med.

Gå til innlegget

Katolsk jul i Gestapos skygge

Publisert 7 måneder siden

Året var 1942. Juletreet sto pyntet med levende lys i den høyloftede dagligstuen i en stor tømmervilla i Holmenkollåsen.

Det var fire barn i alderen to til ti år. Husets frue var nylig opptatt i den katolske kirke av A. J. Lutz OP. Dominikaneren Ambroise-Joseph Lutz (død 1955) var organist, forfatter og toneangivende kulturpersonlighet. Han hadde vært skolekamerat av Albert Schweitzer. Ingen som har hørt pater Lutz synge Credo fra galleriet i St. Dominikus kirke på Majorstuen, kan noensinne glemme det. Med katolisismen kom latinen og den gregorianske sangen inn i familiens liv.

Engel med fløyelsbukser. 

Den nybakte konvertitt hadde et økumenisk sinnelag. Hun invitert kapellanen i Ris kirke med frue til middag sammen med pater Lutz. Verten serverte konjakk som han hadde «orget», som det het. Pater Lutz tok en slurk og sa: «Den gikk som en engel med fløyelsbukser på ned gjennom halsen». Pastoren fra Ris var avholdsmann og ble så oppbrakt over denne prestelige sanselighet at han reiste seg og forlot selskapet sammen med sin minst like fanatiske kone.

For første gang sang familien «Adeste fideles laeti triumphantes, venite, venite in Betlehem. Natum videte, Regem Angelorum …». Det er i Kjell Arild Pollestads oversettelse: «Å, kom alle kristne, troende, syng lovsang, ja, kom, la oss ile til Betlehem. Se, hvor han fødes, kongen over engler …».

Plutselig ble idyllen brutt da en av julegjestene brøt sammen i krampegråt. Det var enken etter høyesterettsadvokat Erling Malm (1882 – 1942). Malm hadde stått imot flere «pinlige forhør» på Victoria Terrasse. Han visste for meget. Det gjaldt blant annet å holde tett om at Hjemmefrontledelsens avis «Bulletinen» ble produsert på hans kontor. Erling Malm valgte å stanse Gestapo ved å ta sitt liv på Bredtvedt 7. november 1942. Med det kan han ha reddet både kontordamen Margit Heggens og andres liv.

Rettferdig blant Nasjonene. 

Det var pater Lutz som hadde brakt husets frue dødsbudskapet. Han lovet at han fra nå av ville være i hennes fars sted. Den israelske Holocaust-stiftelsen, Yad Vashem, erklærte i 1994 Erling Malm «Rettferdig blant Nasjonene». Denne anerkjennelse gis til folk som risikerte livet for å hindre arrestasjon og deportasjon av jøder under andre verdenskrig. Fru Malm ble også arrestert, men løslatt fra Åkerbergveien etter et par uker. Malms datter, derimot, ble raskt sluppet fri fra Victoria Terrasse da Gestapo innså at hun ikke hadde noe å bidra med.

Gangen rundt juletreet ga også plass til sekulære innslag, for eksempel på samme melodi som kongesangen: «Haakon den syvende, gid du kom flyvende hit til vår by; og dreper rampene, hirdmenn og slampene. Haakon den syvende er kongen vår». Under julemåltidene fremførtes en limerick: «Det var generalen Montgomery, han drakk ikke annet­ enn Pommery. Og da han fikk vann, så sa han fy fa’n, det der er jo sånt man omkommer i!»

Som eventyrskikkelser. 

Det var mye snakk om slektninger som hadde måttet flykte til London. For barna ble de eventyrskikkelser på linje med Winston Churchill. Fruens onkel, professor i historie Jacob S. Worm-Müller, var mannen som formante Venstres stortingsgruppe i 1940 om å stemme nei til forslaget om å kreve kong Haakons abdikasjon. Han holdt flammende taler til Norge over BBC. Vertinnens bror hadde vært blant lederne i motstandskampen, og var den eneste som personlig tok ansvar for å bringe jødene i sikkerhet. Han «kjente alle» fordi han som generalsekretær i Kordinasjonskomiteen hadde etablert det landsdekkende sambandsnettet for den sivile motstandsbevegelsen. Under flukten til Sverige hadde hans væpnede eskorte ordre­ om med alle midler å hindre at tyskerne fanget ham levende.

Gå til innlegget

Kvinnefiendtlig kristendom?

Publisert 8 måneder siden

DET ER GODE grunner til å fraråde tvillingabort, men ikke til å innskrenke kvinners rett til å bestemme selv.

DET ER GODE grunner til å fraråde tvillingabort, men ikke til å innskrenke kvinners rett til å bestemme selv. Forskruede idéer om Guds plan bør være lovverket uvedkommende. Poenget med selvbestemmelsesretten er at den gravide kvinne innen vide grenser kan treffe beslutninger som andre misliker. Dersom fosterreduksjon forbys, er det fare for at kvinner som får påvist flerlinger før utgangen av tolvte uke, vil benytte seg av sin soleklare rett til å abortere samtlige fostere.

Mange kristne tror at «Guds vilje» forbyr selvbestemt abort, og da særlig fosterreduksjon og senabort av fostre med misdannelser. Her kan det være lærerikt å gå tilbake til kirkelæreren Thomas Aquinas fra 1200-tallet. Han slo fast «samvittighetens primat», altså menneskets rett, plikt og evne til å følge sin opplyste samvittighet. Den kristne begår en synd ved å adlyde diktater fra paven eller andre autoriteter dersom samvittigheten sier noe annet. De nordiske katolske biskoper understreket dette i 1968 i et rundskriv om pave Paul den VI’s uheldige innskjerping av forbudet mot prevensjon. Biskopene ville dog ikke godta samvittighetens primat i spørsmålet om selvbestemt abort.

Martin Luther gjorde ubotelig skade ved å hevde at syndefallet var så dypt at mennesket helt mistet evnen til å treffe moralske valg av egen kraft. Dermed avskaffet han hjemmelen for selvbestemmelses-retten, og det betaler kvinner i mange land fortsatt den høyeste pris for. Heldigvis finnes det opplyste kristne som tillater seg å tenke selv, og som avviser troen på et gudelig forbud mot «sorteringssamfunnet». 

Det er betenkelig at politikere som Kjersti Toppe og statsministeren legger opp til uklarhet her.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
19 dager siden / 8140 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
20 dager siden / 6124 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
14 dager siden / 3314 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
9 dager siden / 2545 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
17 dager siden / 2109 visninger
KRIK og samlivsteologien
av
Aksel Johan Lund
29 dager siden / 1734 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
5 dager siden / 1693 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
7 dager siden / 1643 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
3 dager siden / 1466 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere