Guri Berntsen

Alder: 63
  RSS

Om Guri

Følgere

Evaluering av gudstjenestereformen

Publisert 24 dager siden

Jeg kan godt forstå at både prest og kantor ser behovet for å definere flere gudstjenester.

Hvor mange varianter av en gudstjeneste i Den norske kirke finnes? Bogafjell menighet er familieorientert, og ønsker derfor å la voksne og barn være med på nattverdfeiringen, det er begrunnelsen for at nattverden er flyttet på, sier Torstein Eidem Nordal i Vårt Land 9. februar.

Prosjektmenighet. 

Kunne Bogafjell fått status som prosjektmenighet i den forstand at de etter noen år evaluerer sine erfaringer med gudstjenesten slik den forløper hos dem?

Et annet eksempel: Oslo Domkirke har flere­ gudstjenester i løpet av året med Bach i høymessen. Oslo domkor og Barokkanerne, et profesjonelt musikkensemble, går inn i ­menighetens funksjon i liturgien. Tidligere domkantor Terje Kvam har uttalt at det skal være profesjonell kvalitet på alt som fram­føres i en slik gudstjeneste. Hva er erfaringene fra disse gudstjenestene? Og har de kommet Dnk til gode?

Inspirasjon. 

Jeg kan godt forstå at både prest og kantor ser behovet for å definere flere gudstjenester. Da vet de at denne gudstjenesten vil appellere til en gitt gruppe mennesker. Det gir ­sikkert mye mer inspirasjon enn når du lager en gudstjeneste for hvem som helst. Men hvor stabil blir liturgien?

Jeg synes Bogafjell og Bach er eksempler på gudstjenester som defineres av målgruppe, og det er ganske stor kontrast mellom dem. Denne kontrasten må omtales i etterarbeidet etter gudstjenestereformen.

Gå til innlegget

Liturgien i DNK spriker?

Publisert rundt 1 måned siden

Hvor fleksibel skal liturgien være? Hvor mange varianter av en gudstjeneste i den norske kirke finnes?

Spriker liturgien og gudstjenestene i DNK i for mange retninger? Hvor går veien videre? 

En familieorientert tilnærming til høymessen.

Bogafjell menighet er familieorientert, og ønsker derfor å la både voksne og barn være med på nattverdfeiringen. (Sokneprest Torstein Eidem Nordal i VL 9.02.19 ). Gudstjenestene starter med en forkynnelse spesielt rettet mot barna, som etterfølges av nattverd. man ønsker at familien skal feire nattverd sammen, det er begrunnelsen for å endre på rekkefølgen i gudstjenesten slik at nattverden kommer tidligere. Bogafjell menighet fikk godkjent sin lokale gudstjenesteordning av biskopen i 2015.


Kunne Bogafjell menighet fått status som en type prosjektmenighet i den forstand at de etter noen år evaluerer sammen med prost og biskop og fagfolk i Kirkerådet? Slik at erfaringene og kunnskapen og drøftingene kommer inn i den større sammenhengen i DNKs liturgi og gudstjenesteliv? Menigheten har definert hvor de setter fokus, erfaringene bør deles og evalueres. Viktig for hele kirken hvilke perspektiv de lokale gudstjenestene innebærer. 


En høykirkelig tilnærming til høymessen. 

Oslo domkirke har hatt flere gudstjenester med Bach i høymessen. Oslo domkor og Barokkanerne representerer menighetens funksjon i liturgien. Oslo domkor omtaler seg selv på egen hjemmeside som et kor av profesjonelt kaliber. Barokkanerne er et musikkensemble hvor alle musikerne er profesjonelle. Domkantor Terje Kvam uttaler i et intervju at det skal være profesjonell kvalitet i disse gudstjenestene, på alt som framføres for "når du hører noen spille feil eller synger litt surt, er det det som tar oppmerksomheten. Musikken skal være en kanal rett inn i hjertet. Ingenting skal stå i veien for budskapet." (Krigsropet 4,2014).


Oslo domkirkemenighet har definert noen av gudstjenestene som Bach i høymessen. Domkirkene i DNK har ofte et høykirkelig preg. De har heltids ansatte godt skolerte kantorer som naturlig foretrekker Bach og Mozart framfor annen type (lavkirkelig) kirkemusikk. Har erfaringene fra disse gudstjenestene kommet DNK til gode via drøftinger og refleksjon i en større sammenheng? Bach- gudstjenestene innebærer innleie av profesjonelle musikere. Dette er ikke noe hvilken som helst menighet har råd til eller ville velge å bruke penger på. Uansett viktig for hele kirken at erfaringene herfra deles og evalueres. 


Hva er den mest vanlige tilnærmingen til en høymesse i DNK?

Det er ikke lett å være prest idag hvis du skal gjøre noe ekstra for å fylle opp kirkebenkene, involvere speidere, musikk-korps, pensjonistenes dag osv. Det er godt gjort. Men det må være krevende. Liturgien blir naturlig nok preget av det og gudstjenesten kan få mer og mer karakter av et møte jo flere aktører, endringer av leddene, varianter på rekkefølgen. Mange ganger må vi geleides fra punkt til punkt for å vite om vi skal sitte eller stå eller hvor på arket vi er. Disse erfaringene med flere må belyses og reflekteres og evalueres på riktig nivå i DNK. 


Evaluering av gudstjeneste-reformen.

Jeg regner med at gudstjeneste-reformen skal evalueres. Det virker helt nødvendig. Jeg kan godt forstå at den ene og den andre være seg prest eller kantor ser behovet for å definere flere gudstjenester. Da vet de at disse gudstjenestene vil appellere til en gruppe med mennesker. Det gir retning og mening og sikkert mye mer inspirasjon enn når du lager en gudstjeneste for hvem som helst. Jeg synes Bogafjell og Bach kan brukes som eksempler på høymesser som i stor grad er definert på en målgruppe, og eksempler på to retninger i gudstjenestelivet i DNK, en familieorientert og en høykirkelig. Kanskje burde dette anerkjennes sterkere. Etterarbeidet etter gudstjeneste-reformen står for tur nå. 


Guri Berntsen 


Gå til innlegget

Høykirkelig, lavkirkelig.

Publisert 2 måneder siden

I Skien by hvor jeg bor, har vi en spennende kirkehistorie. Her startet de første dissentermenighetene. Lavkirkelige ble de kalt, menigheter som praktiserte en friere liturgisk gudstjenesteform, ofte med ny type musikk. En statskirkemenighet var underforstått høykirkelig. Er det slik ennå i Skien kirke?


Gustav Hammers var sokneprest i Skien og gikk ut av kirken og stiftet landets første dissentermenighet, den er nå Skien misjonskirke. Lammers gikk siden tilbake til kirken. Pinsebevegelsens første menighet ble grunnlagt i Skien. Åge Samuelsen gikk ut av denne og begynte med teltmøter. Misjonsforbundet har flere menigheter i byen. Metodistkirken, menigheter i Trosbevegelsen, Det evangeliske kirkesamfunn, Frikirken, Baptistsamfunnet, flere av de store lutherske organisasjonene, alle er representert i byen. Skien kirke er stor som en katedral og er sentral i bybildet med sine to tårn. 


Gustav Lammers satt også på Stortinget og var med å oppheve Konventikkelplakaten i 1842. Folk kunne nå ha møter og lese fra Bibelen uten en prest tillatelse. Men religionsfrihet fikk vi ikke i Norge før Dissenterloven ble vedtatt. Mange medlemmer ble rekruttert fra andre samfunnslag enn byens borgerskap. Kirkens menn var embedsmenn og ofte hørte de til i byens borgerskap. Det startet i Skien. 


Vi er et likere samfunn nå enn på da de første menighetene utenom statskirken ble stiftet. Begrepene lavkirkelig eller høykirkelig virker ikke å bli brukt noe særlig lenger. Vi sier ikke lenger dissentermenighet eller frimenighet, men kirkesamfunn og menighet. Vi har ikke statskirke lenger. Men vi har kirkebygg som ruver som en katedral. Skien kirke er et slikt bygg. Hvordan er det i Skien kirke nå? Er det høykirkelig i denne kirken pga tradisjonen og byggets beskaffenhet? Her har det vært en spennende utvikling de siste årene. 


Noen har tidligere ment at det var mest naturlig etter Skien kirkens form, at man ikke tok imot gospelkor. Det passet ikke inn ble det sagt. Det ble sagt nei til Oslo gospelkor da de ønsket å holde julekonsert i kirken. Noen mente også at barnegospel passet bedre på Gulset, i en nyere kirke i en bydel utenfor sentrum. At det er noe som ikke passer inn i store ærverdige Skien katedral, det er vel et ganske subjektivt utsagn. Her kommer det høykirkelige inn. Det ligger sannsynligvis i bakgrunnen. Gospel er for de lavkirkelige. For såvidt kan de ha rett med tanke på at vi har et elendig lydanlegg i Skien kirke, men argumentet går på stil og form, og tradisjon, man var jo tradisjonelt høykirkelig, og andre tok seg av det lavkirkelige. Noen mener det passer best å være høykirkelig i en katedral, de nye kirkene kan være mer lavkirkelige. Det ble startet et menighetskor i tillegg til Skien kirkes kantori. Noen utrykte skepsis for om det skulle startes et gospelkor i menigheten.


Hva som passer inn i en menighet handler selvsagt mye om tradisjon, men også om stil og form, hva man liker og ikke liker. Gudstjenestereformen ville åpne for det stedegne. Hva er stedegent for Skien kirke? Ville det være å holde på det høykirkelige? Ikke noe gospelkor? Jeg vet ikke hvorfor man ville denne reformen. Jeg syns liturgien skal være lik fra kirke til kirke innenfor samme kirkesamfunn. Men at musikkformen utenom gudstjenestens liturgi kan variere, at det kommer forskjellige innslag fra ulike musikksjangre og deltar, at det blir holdt ulike typer konserter, det syns jeg er et naturlig musikalsk mangfold for en katedral idag. 


Vi har et stort jazzmiljø i Skien, og da vi til sist fikk flygel i Skien kirke, kom jazzmusikerne i tur og orden og ville holde konsert og også spille inn plate. Kirkemusikalsk konsulent i bispedømmet lurte på hva vi i menighetsrådet ville med et flygel. Svaret er at vi syntes det passet inn, at vi visste om mange som ville ha glede av det, både menighet, utøvende musikere, sangere og byens befolkning. Og slik ble det. Det løsnet et skred av nye konserter i kirken. Nye generasjoner strømmet inn dørene. Kirken ble den byens storstue som menighetsrådet hadde som visjon i sin strategiplan. Menighetslivet har også merket dette. Flere har uttrykt at det er lettere å komme inn i kirken nå. At den virker åpnere. Flere har sagt at de setter pris på at det har kommet inn flere musikalske uttrykk. At det er større mangfold og flere muligheter også for deltagelse i musikklivet i menigheten, feks hvis man ikke passer for et kantori. Jeg er glad for denne utviklingen som har skjedd i Skien kirke,  Jeg syns det har blitt en god dynamikk  mellom det høykirkelige og det lavkirkelige. 








Gå til innlegget

Hvis Hareide fikk velge om igjen

Publisert 2 måneder siden

Berit Aalborg i VL skriver at hun tror at om Hareide fikk velge om igjen, så hadde han stoppet nestlederne fra å gå i forhandlinger med Solberg.

Hareide måtte godta at nestlederne følte seg fri til å nærmest starte regjeringsforhandlinger i media, mot partiledernes vilje. Berit Aalborg i VL skriver at hun mener han ville valgt annerledes hvis han fikk velge om igjen mht nestledernes oppførsel. Jeg tror hun tar feil. Min vurdering er at det var bra for partiet Krf at Hareide stilte prosessen så åpen som han gjorde. Han valgte en form hvor han lot partiets tillitsvalgte bestemme.Selv mente han at han han i sitt råd til partiet representerte velgerne og et valgløfte som faktisk også var et landsmøtevedtak, at regjering med Frp var uaktuelt.


De sterkeste kreftene i et parti vil vinne uansett, før eller siden. Hareide la ingen restriksjoner på noen. Ingen partileder kan holde igjen de kreftene som er sterkest i et parti. Det kan nok hjelpe å legge restriksjoner der og da, men det vil være krefter i partiet som vil hale og dra i den retning de ønsker. Det var stor sannsynlighet for at disse kreftene ville vedvare selv om Hareide hadde holdt dem i tømme ved å avgrense nestledernes frihet. Det var sannsynlig at de sterkeste blå kreftene lå på abortsak. Hareide hadde nok ikke ventet at nestlederne skulle gå i et slags fraksjonsmøte med  statsministeren og drøfte strategi for partiet. Men de gjorde det. Han likte vel ikke det, hvem hadde likt det. Han holdt likevel fast på at partiet fikk bestemme.


Med en så stor endring som å velge mellom borgerlig og sosialistisk side tenker jeg at han gjorde rett i å slippe kreftene løs. Landsmøtet hadde mulighet for å ikke forholde seg til Solbergs frieri. De kunne latt være å ta det hun sa med i betraktning for veivalget. De klarte ikke å la det være. De valgte abortsaken. Den ble den største saken. Ikke fattigdom eller andre saker. Virkemidlene nestlederne valgte var uvanlige men ikke ulovlige. For mange må det ha vært provoserende. For KrFs vei videre vil jeg tro det hadde vært bra om man hadde forholdt seg til et veivalg uten å gå på besøk til Solberg og uten innblanding fra sida. 


Det spiller vel inn for entusiasmen og lojaliteten videre, blant dem som tapte, hvordan veivalget foregikk. Det må ha spilt med i Hareides beslutning om å ikke legge bånd på nestlederne. Aalborg skriver at Solberg ikke ville akseptert det Hareide aksepterte, heller ingen andre partiledere. Det er mulig, men det blir ikke bedre av den grunn. Solberg har kustus på sine partifeller, det er tydelig at hun krever støtte på at å sitte i regjering innebærer å svelge mange kameler, det har vi sett gang på gang. Hareide valgte ikke den lederlinja. Det var et stort veivalg som skulle gjøres, da er det vel mer tjenlig for de lange linjene at man slipper partidemokratiet løs. 


Alle tog går ikke nå for partiet nå. Det er ikke gitt at det er mange nok velgere som støtter sidevalget. Virkeligheten er ikke ideell. Hareide kunne ha ventet med sitt standpunkt, hvilket ville vært elendig lederskap. Han kunne ha rådet partiet til å la prosessen gå fram mot neste valg.  Nødvendigheten av velge side tvang seg fram, et dårlig valgresultat, større høyrebølger enn forventet, et sterkere og sterkere behov for å velge side. De fleste hadde vel tenkt over saken og var med på argumentasjonen over at nå må det foretas et sidevalg. Vi kjører det valget nå. Det blir stress i alle system når store valg skal tas. Men det var vel unødvendig av statsministeren og Willoch å ty til indignerte beskrivelser av Hareide, maktbehov, mangel på demokrati, det slår vel tilbake på dem selv. Dette er politikk og Hareide er en erfaren politiker. Jeg tror ikke han ville stoppet nestlederne om han hadde fått velge om igjen. 

Gå til innlegget

Skulle jeg droppa det Ten Sing koret ?

Publisert 10 måneder siden

Ten Sing er femti år. I den norske kirke har vi hatt en altfor lang og trasig konflikt om musikkformen. Men for meg var Ten Sing noe veldig bra. Har likevel en følelse av at noen mener det hadde vært bedre uten Ten Sing bevegelsen.

Skulle jeg droppa det Ten Sing koret? 

 

Ten Sing er 50 år. Jeg tilhører Ten Sing generasjonen. Ten Sing bevegelsen fikk stor betydning for meg. Jeg ble kristen. Jeg fikk mitt åndelige hjem. Mitt urolige hjerte fant fred.Tenk, til det lille arbeiderstrøket Østre Halsen i Tjølling kommune kom presten Knut Mølbach og startet Tjølling Ten Sing. Nesten hele kullet med konfirmanter ble med i oppstarten. Jeg tror ikke jeg hadde vært kristen uten Ten Sing. Jeg fikk oppleve alvor og glede, fine mennesker, og jeg så Gud i en lys livsglad kristendom, overhodet ikke overfladisk, til Gud fikk jeg en sterk relasjon, og jeg behøvde alt sammen. Jeg var femten. Seinere opplevde jeg at mange syntes Ten Sing var overfladisk, ukristelig, upassende, problematisk, at stilen ikke passet i kirken fordi Gud ikke likte trommer og gitarer, bare orgel. Jeg ble heldigvis skånet for dette som femtenåring. Vi hadde ikke kirke på mitt hjemsted. Vi hadde bedehus med lite rekruttering og ellers lite interesse for kristendom. Eller det vil si det vet jeg jo ikke. Men det jeg vet er at koret som Mølbach startet fikk stor betydning for meg. 

 

Siden har jeg mange ganger tenkt på hva som er galt med Ten Sing. Mange mener jo det. Jeg har venner rundt forbi i Norge som har opplevd det samme. At Ten Sing ikke er bra nok, eller rett og slett feil. Et sted med lite åndelighet, et sted man ikke kan vokse som kristen. En generasjon med teologistudenter kom fra Ten Sing bevegelsen. Det kan da ikke være feil? Musikere har utviklet seg videre fra samme sted, Er det også feil? Mange mennesker har vært innom disse ungdomsmiljøene og fått med seg noe verdifullt og gått ut igjen. Treffer du noen av dem så beskriver de ofte ei fin tid.Er det galt? Mange kom til tro i Ten Sing. En tro som noen mener ikke er dyp nok. Hvorfor er det slik mange ser på Ten Sing bevegelsen? 

 

Hvem er eller var de toneangivende som synes å betrakte Ten Sing bevegelsen som noe feil og overfladisk? Konservative kristne syntes ikke bevegelsen var seriøs nok. 

Mange organister og kantorer og medlemmer av kantorier mente og mener  at Ten Sing er feil. Jeg har undret meg igjen og igjen på dette fenomenet. Det har vært en drakamp og en maktkamp i vår norske kirke i mange år når det gjelder hvilken musikk som passer.  Jeg vet at noe av det vanskeligste har vært drakampen om hvilken musikk som skal brukes liturgisk i høymessen. For min del skulle jeg ønske vi hadde latt være å la menighetene bestemme her. For min del kunne gjerne denne musikken vært i tradisjonen klassisk kirkemusikk, hvis det innebar at man kunne respektere andre musikkuttrykk i samme messe, en solist med gitar på en konfimasjonsgudstjeneste, et gospelkor i høymessen, et skrålende barnekor i katedralen, et Ten Sing kor til nattverden. Mange menigheter har det slik.Andre menigheter har det ikke sånn.

 

Jeg har hørt og opplevd for mange fordømmende uttalelser om Ten Sing og lignende musikk. Jeg skal ikke komme med eksempler på hvordan åndsnobberiet mht musikksjanger har ødelagt i lokale menigheter. De fortjener ikke å settes på trykk. Men jeg har en stor oppfordring til dere som mener at klassisk musikk og ny musikk komponert i denne tradisjonen er det eneste rette i en kirke: Vurder å kutte ut tanken om at Ten Sing er feil, at gospelmusikk i en katedral er galt, at folkemusikk til nød kan tåles i en kirke, underforstått den gamle folkemusikken, ikke den nye. Jeg oppfordrer dere til å respektere at noen kan tenke seg å begynne i et gospelkor, eller et Ten Sing kor, eller gå på en konsert i kirken med åndelige sanger på trekkspill, eller en julekonsert fra en populærmusiker. Jeg oppfordrer alle til å vise at dere verdsetter det grunnleggende kirkemusikkarbeidet som gjøres av kantorer og kantorier. 

 

Jeg oppfordrer dere som fikk merke  at noe av trosopplæringsreformen kom galt avsted pga for liten anerkjennelse av det som allerede var der av kor og musikkarbeid, at dere hjelper nye  medarbeidere i kirken ved å strekke ut en hånd og finne en vei sammen. Jeg håper dere nye som arbeider med trosopplæring ikke gir dere på å nå inn til dem som står i et etablert musikkarbeid for barn, unge og voksne, at dere anerkjenner dem og deres tradisjoner og innsats. Jeg oppfordrer alle som er involvert til å tåle forskjellene i musikkens innhold og form. Jeg oppfordrer kirkens folk til å se at det er full mulighet for at de ulike musikktradisjonene kan leve i et godt samliv. 

 

Jeg takker Gud for Knut Mølbach, for Tjølling Ten Sing, for hva dette koret fikk av betydning for meg. Jeg gratulerer tidligere og nåværende ildsjeler i Ten Sing bevegelsen. Jeg er veldig glad for at jeg ikke droppa det koret. Gratulerer med femti års dagen. 

 

Guri Berntsen

teolog, individuell veileder og familieterapeut

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere