Gunnar A Nordby

Alder: 73
  RSS

Om Gunnar A

Utdanning innenfor økonomi og ledelse med mastergrad i Strategisk Ledelse. Yrkeserfaring fra næringsliv og offentlig forvaltning. Har i mange år vært styreleder i menighet og og leder av hovedstyret i Misjonskirken Norge. Underviser som høyskolelektor ved Ansgar Teologiske Høgskole, Kristiansand

Følgere

En seier for høyredreining i Krf kan bli en Pyrrhos-seier

Publisert rundt 1 måned siden - 698 visninger

De fleste kjenner begrepet Pyrrhos-seier. Når en seier blir kostbar og bringer med seg et fremtidig tap. Høyrefløyen i Krf kan vinne i landsmøtet, men vil Krf overleve over sperregrensen når 60% av velgerne ønsker et samarbeid mot venstre.

Høyresiden i Krf risikerer en Pyrrhos-seier

 

Vi har et uttrykk i vårt språk som heter en Pyrrhos-seier.  Det er en seier som viser seg å bli svært kostbar.  Her i sør lever ledelsen i Krf i en oppfatning at inkludering i den nåværende regjering vil gi Krf flere politiske seire og større innflytelse i styring av landet. Det er flere forhold som for meg peker i retning av at dette blir en kostbar regjeringsdeltagelse fordi den ikke har basis i hele Krfs velgermasse. Selv om regjeringsdeltagelse kan bli en interessant erfaring, og gi kortsiktig inflytelse på enkelte saker,  kan den også skyve fra seg marginale grupper som bringer Krf under sperregrensen og således bli svært kostbar på lengre sikt.

 

La oss først konstatere at Krf med Grøvan i en sentral rolle har oppnådd store seire som vippeparti.  Den nåværende regjering er klar over at de er i mindretall, og er forberedt på å gi konsesjoner til Krf for å få godkjent et budsjett.  Det har ført til egne forhandlinger der Krf har fått stort gjennomslag. Dette vil ikke gjelde når Krf kommer i regjering.  Da vil det være 4 partier som kjemper for sine hjertesaker. Krf har ingen større innflytelse enn de øvrige og får neppe flyttet så store beløp over til sine saker. De må også sluke noen kameler fra de andre partiene.  De blir «delaktig» i regjeringens politikk, også der den ikke er særlig Krf-vennlig.

 

Det er ikke tvil om at Krf på kyststripen fra Agder og opp til Hordaland er dominert av høyrekrefter. Dette er Krfs hovedområde og det er mange sterke røster som har markert hvor Krf skal bevege seg.  Jeg tror det ble en overraskelse for mange på kyststripen at de fylkesvise avstemningen deler Krf nesten 50/50.  Rogaland har foretatt en nominering som ikke er ulovlig eller udemokratisk, men den er ikke lojal mot Krfs prosess.  Dersom noen av de «røde» fylkene som har nominert kandidater etter Rogaland hadde fulgt samme modellen så hadde resultatet vært at Krf hadde vendt seg mot venstresiden.  Det bør være et tankekors. Det er selvsagt mulig at det hadde blitt en overvekt på 1 stemme allikevel, men det hadde synliggjort at deltagerne i nominasjonsprosessen fordeler seg tilnærmet 50/50. 

 

Det største problemet ved å velge forhandlinger med nåværende regjering er for meg at Krf bryter sitt viktigste valgløfte.  De lovet at de ikke skulle gå i regjering med Fremskrittspartiet.  Det er hevdet at Krf har fredet den nåværende regjering i denne perioden, men det er tydelig tilbakevist. De lovet imidlertid klart at det ikke var aktuelt å gå i regjering med Fremskrittspartiet.  Dette løftet har vært viktig for mange. Når det nå viser seg et 60% av Krfs velgere ønsker å gå i forhandlinger med venstresiden bør det blinke noen røde lamper.  Det betyr at ganske mange av Krfs velgere er ukomfortabel med den løsningen som nå seiler opp som sannsynlig.  Dersom vi gjør en lite regnstykke og antar at Krf har en 4% oppslutning betyr det at 2,4% av velgerne ville tilknytning tll venstresiden på det nåværende tidspunkt. Det betyr at Krf er et sentrumsparti.   Hvordan vil en høyredreining virke på disse. Vil de velge Krf fremover? Vi må regne med at en del vil forlate Krf.  Tåler partiet at det flertall av velgerne ikke er komfortable med retningen i et så viktig spørsmål som regjeringsdeltagelse. 

 

Dersom vi ser historisk på Krfs utvikling så var deres storhetstid preget av at de klarte å favne en større bredde i sentrum.  Den blåfagede kyststripa er ikke Norges mest befolkede område.  Det er på Østlandet.  Her råder tydeligvis en noe annen vektlegging av Krfs saker.  De høyreorienterte Krf’ere er kjernevelgerne, men de befinner seg mest på sør- og vestlandet. Denne gruppen er neppe stor nok til å bli en stor politisk kraft i dagens samfunn. Krf kan bli redusert til et interesseparti under sperregrensen. Som politisk parti MÅ Krf favne bredere for å få kraft til å gjennomføre sine hjertesaker.  Krf kan ikke være et parti som henter velgere i hovedsak fra den konservative kyststripen. 

 

Derfor tror jeg at en høyredreining for Krf kan bli skjebnestøtet som bringer partiet under sperregrensen for lang tid fremover.  Krf bryter et viktig valgløfte og vil skyve fra seg mange velgere fra sentrum/venstre. Høyredreiningen kan tolkes som at Krf egentlig ikke er et sentrumsparti men tilhører den borgerlige gruppen.  Det svekker den brede basis som Krf har i sentrum, og som til overmål er synliggjort i den prosessen partiet har vært igjennom. Så mitt håp er at delegatene tenker seg om en gang til. 

 

Gunnar A Nordby

Siviløkonomi MBA

Krf medlem

Kristiansand

Gå til innlegget

En brutal og urettferdig asylpolitikk

Publisert 3 måneder siden - 69 visninger

Vi er mange som har fått erfaring med vår asylpolitikk gjennom konkrete saker. Vi blir oppbrakt og fortvilet over den kynisme og ensidighet som preger argumentasjon og saksfremstilling. Gode motargumenter preller bare av som uinteressante. Det er en fortvilet urettferdighet i systemet der asylsøkere ikke får noen uavhengig forsvarer og en uavhengig "dommer". Når avgjørelsen tas vektlegges kun argumenter imot et opphold.

Hvor lenge skal vi tåle dette?  I en spesiell historisk situasjon med stor innvandring til vårt land gikk de politiske partiene sammen om å vedta en streng og rettferdig asylpolitikk.  En fortvilet formulering. Det står ingenting om nyansene i dette vedtaket, og det står ingenting om hvordan dette skal praktiseres. Idag er vi i en helt annen situasjon med minimal innvandring, men alikevel fortsetter en asylpolitikk som om vi skulle stå overfor en folkevandring. Mange av oss har kommet nær mennesker som blir rammet av denne asylpolitikken.  Den oppleves som brutal og urettferdig.
Hvor lenge skal vi tåle dette?  Det synes som de som forvalter asylpolitikken er opptatt av å få vist hele verden at det ikke lønner seg å komme til Norge.  Asylsøkere i Norge skal ha det så vondt at de skal fortelle alle at ingen bør dra hit.  Vi bryter alle regler for ivaretagelse av barn, vi lar mennesker leve i uvisshet, ingen får opphold – evnt. bare midlertidig. Heller ikke Oktober-barna får opphold fordi det er gjort noen endringer som medfører at kriteriene ikke er oppfylt.  Det skapes usikkerhet, frykt, resignasjon, depresjon og dessverre også voldelige utslag. Og så kan vi peke på disse menneskene og si at de ikke blir integrert i vårt samfunn.  De hører ikke til her.
Hvor lenge skal vi tåle dette?  Våre institusjoner – UDI og  UNE - er bygget opp slik at saksbehandleren er eneste røst når saken skal avgjøres. Det er ingen uavhengig motpart. «Dommeren» - det er den overordnede instans som fatter avgjørelsen om opphold. Det er nok en annen person, men det er samme institusjon.  Jeg kjenner konkrete eksempler på at gode motargumenter mot UDIs fremstilling bare blir avvist som mindre interessante. I en rettsstat skal alle ha mulighet for et uavhengig forsvar og noen som ivaretar deres interesse. Det er helt fraværende i vårt system.  Saksbehandleren og «dommeren» er i samme kultur og samme institusjon.  Det er virkelig forstemmende lesning å se dokumentene, og se hvor kyniske og ensidige de er formulert.
Hvor lenge skal vi tåle det mistroiske klima som våre asyl-myndigheter viser overfor konvertitter. Det er godt dokumentert i media, men ingen kan ta affære, ingen ansvarlig myndighet gjør noen endringer.
Hvor lenge skal vi som folk, og våre politiske myndigheter tåle dette. Er det ingen som klarer å nå fram med makt til endring.  Jeg er redd dette kommer til å bli dokumentert i historien som en trist og tragisk periode.
For så sitere Arnulf Øverland: «Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.»

Gå til innlegget

Riv kirkens pyramider

Publisert 6 måneder siden - 293 visninger

Alle organisasjoner har en tendens til å vokse. Vi ønsker å blir dyktigere og grundigere og til det kreves ressurser. Når er det riktig å si at noe er "godt nok". Når kirken nå skal samordne sine arbeidsgiverlinjer er det påkrevet å få en debatt om hvor store organisasjonene skal være og hvor mange nivåer det er behov for. Det er på tide å "rive kirkens pyramider".

Riv kirkens pyramider
 
Mange av oss husker slagordet som Janne Carlzon lanserte når han var administrerende direktør i SAS. Administrasjonen i selskapet hadde vokst slik at det ble både kostbart og det var tungvint å få fattet beslutninger. Det var bygget opp en stor organisasjon med flere nivåer.  Det var mange som skulle behandle en sak og mange meninger skulle høres. Dette var dyrt og det tok tid å få saker igjennom.  Janne Carlzon ønsket at de som var nærmest problemet skulle få fullmakt til å løse det, og pekte på at det ikke var behov for så mange nivåer med ledere. Så fikk man heller leve med noen dårlige avgjørelser. Derfor lanserte han slagordet «riv pyramidene».
 
Det samme har skjedd i store deler av vårt samfunn.  Det er to viktige grunner til dette. Store organisasjoner medfører at alt for mye økonomiske midler blir brukt til å administrere og styre i forhold til de ressurser som brukes til å utføre den egentlige oppgaven.  Samtidig har  utdanning og kompetanse i samfunnet og hos den enkelte økt slik at den enkelte i større grad kan praktisere egenledelse. Det har medført at de fleste bedrifter har forenklet sin administrasjon og etablert «flate pyramider».  Dette gjelder også offentlig forvaltning. De som eier utfordringen får i større grad fullmakt til å løse den, uten at det skal gjennom flere ledd og behandles av flere nivåer. 
 
God saksbehandling er viktig og mange spørsmål er så kompliserte at det er nødvendig med en god utredning.  Det kan imidlertid bli for mye av det gode. Det er en stor og viktig debatt å avklare hvor mye ressurser som skal brukes til utredning og administrasjon.
 
Dette gjelder også i kirken. Kirken har hatt delt organisasjon med forskjellige «linjer». Da blir det også doble administrasjoner og mange som skal administrere ut utrede. Administrasjoner har også en iboende evne til å ekspandere.  Det ligger et ønske om perfeksjonering i alle organisasjoner, og til det trengs utredninger og god saksbehandling. Det medfører behov for stadig flere ansatte. 
 
Når kirken nå får rammebevilgninger må det settes fokus på hvordan ressursene skal brukes.  Jeg tror ingen ønsker en overadministrert kirke der store deler av økonomien brukes opp til administrasjon. Selv om de som er ansatt i dag gjør en viktig og god jobb, er det nødvendig å sette kritisk lys på hvor ressursene best kan brukes.  Hva er «godt nok» i kirken. 
 
En kirke med stor administrasjon får også lett et feil fokus når det gjelder spørsmålet om ledelse. Det blir den administrative ledelse som får fokus. Spørsmål som god saksbehandling, gode budsjettrutiner og god personalbehandling blir fremhevet som viktige ledelsesspørsmål.  Dette er viktige ledelsesspørsmål , men dette er ledelse på det administrative nivå. Kirkens egentlige ledelse er de som forvalter budskapet og formidler kirkens egenart og dens hensikt.  Det er prestene som blir kontaktet når kirkens egenart skal ivaretas. De er kirkens ledere.  Det er viktig å skille mellom disse ledelsesnivåene. God forvaltning og administrativ ledelse bør ivaretas av profesjonelle medarbeidere med økonomisk / administrativ utdanning. Ledelse av kirkens ideologiske og strategiske spørsmål bør i varetas av de som har dette fokuset i sin tjeneste og sin utdanning. Og det er prestene.
 
La oss arbeide aktivt for å få Guds ord ut til folket, og i minst mulig grad bruke ressursene på administrative oppgaver.  La oss rive kirkens pyramider.
 

Gå til innlegget

Når saksbehandleren også er dommeren

Publisert 7 måneder siden - 154 visninger

Det regimet vi har for behandling av asylsaker er dypt urettferdig. De samme menneskene - den samme kulturen - utreder sakene og fatter avgjørelsene, eller vi kan si avsier dommen. For å få en rettferdig behandling må asylsøkere ha uavhengige forsvarere og avgjørelsen må ligge et annet sted enn hos de som utreder sakene. Dette får vi i rettssystemet, men det er lang vei å gå, det tar flere år og det koster betydelige summer for en asylsøker å komme fram til en rettsak. Vi påfører mennesker store lidelser og dypt urettferdig behandling.

Når anklageren også er dommeren
 
Det er bred enighet i vårt land om at vi ønsker en streng innvandringspolitikk. Det politiske forliket i Stortinget viser nettopp at de fleste mener dette er riktig.  Hvor streng innvandringspolitikken skal være er ikke spesifisert. Det er altså et spillerom for skjønn innenfor tenkte grenser som ganske streng på den ene siden og veldig streng på den andre siden, eller vi kunne lage tenkte grenser som litt streng og ekstremt streng.
Vi har overlatt håndhevelsen av dette skjønnet til regjeringen. Og innen regjeringen er dette området tildelt den politiske retningen som ønsker en ekstremt streng politikk. Min erfaring er at myndighetene nettopp praktiserer det spillerommet de har for skjønn på en ekstremt streng måte.
 
I det brede forliket som ble gjort på Stortinget ble det også enighet om at vandringspolitikken skulle være rettferdig. Rettferdig er imidlertid et honnørord uten innhold i seg selv.  De fleste har nok en oppfatning når noe er rettferdig eller urettferdig, men sett i forhold til innvandringspolitikken er det høyst uklart hva som skal være kriteriet for å avgjøre om den er rettferdig.
 
Jeg har fulgt noen asylsaker gjennom de siste årene og er sjokkert over den behandling enkelte asylsøkere får.  Det systemet som er bygget opp i dag praktiserer nemlig at anklageren også er dommer.  Er det rettferdig?  Er det rettferdig at de samme saksbehandlerne både skal utrede saken og avgjøre hvilke bevis og avveielser som skal tillegges mest vekt. 
Noen asylsøkere blir utsatt for en saksbehandling som får det til å fryse nedover ryggen på meg. Jeg er utdannet økonom med jus som fag. Det betyr at jeg både i min utdanning og min praksis har kjennskap til de juridiske tankebaner og hvordan retten skal fungere for å være rettferdig.  I asylinstituttet har vi etablert et system der det ikke er forsvarere. Javisst; asylsøkeren blir hørt og får fortelle sin historie, men saksbehandleren er også dommer som avgjør hva som skal tillegges vekt og hvor troverdige bevisene er.  Og saksbehandleren er ansatt i det systemet som har fått som føring at det skal være et strengt regime.
Bruk av forsvarer og etablering av en uavhengig dommer opplever vi ikke før det blir en rettsak. Og da har det vært en lang saksbehandling gjennom flere ankeinstanser, og det er brukt noen titusener av kroner.  Ingen asylsøker klarer å stå dette løpet ut,uten at det er ressurssterke støttegrupper som står bak.
 
Er dette rettferdig??
 
Jeg har lest saksbehandlingen for asylsaker gjennom flere instanser.  Det starter med en saksbehandling som utreder søknaden.  I den forbindelse innhentes uttalelse fra flere instanser, bla fra landinfo.  Denne instanser en sentral i vurderingen av tilstanden i de landene asylsøkeren kommer fra. Når alle sider er belyst starter vurderingen.  Denne vurderingen innholder (selvsagt) et skjønn.  Det gjør all saksbehandling.  Så skal saksbehandleren konkludere. Hva kommer det av at det alltid blir de synspunktene som taler imot et opphold som tillegges størst vekt?  Landinfo synes å ha monopol på sin oppfatning av hvordan den enkelte land fungerer. Annen informasjon blir ganske enkelt avvist som mindre pålitelig. Jeg har så fulgt saker videre til anke der det er tilført flere nye momenter.  Konklusjonen er den samme. Det er de synspunktene som taler imot som skal tillegges mest vekt når skjønn skal utøves.
 
Er dette rettferdig?
 
Det blir hevdet at det er flere som ser på saken og at en annen konkluderer enn den som er utreder. Det er alltid en leder som tar avgjørelsen.  Det hjelper lite når alle er i samme institusjon og under det samme regime. Det er ikke uavhengighet og rettferdighet dersom feks. statsadvokaten oppnevner en til anklager og en annen til dommer i samme sak.  Det er dette som skjer i asylpolitikken.  Saksbehandler og den som avgjør – altså dommeren - har samme holdningen og oppfatningen
 
Det blir hevdet at saken kan ankes og det kan reises rettssak. Ja, det kan det.  Personene blir imidlertid utvist og må gå i skjul på en eller annen måte, og de må ha ressurser rundt seg som kan holde ut 2-3 år med anker og rettsak. 
 
Min konklusjon er at vi ikke har et system som er rettferdig, men et system som støtter det politiske ønske om en svært streng innvandringspolitikk.  De har også klart å få oss til å tro at det fyller de kravene som vi er vant til å sette til rettferdighet ved å få honnørordet inn i teksten.  Systemet er nemlig grusomt strengt og dypt urettferdig.
 
Jeg har behov for å rope dette ut – fordi mennesker lider unødvendig og blir behandlet urettferdig. Vi trenger en bevisstgjøring i vårt politiske system om de følger dette får for de menneskene som har søkt tilflukt hos oss. Det berører også sterkt den tilliten vi som enkeltmennesker har til våre myndigheter om at vi som et «kristent» land kan ivareta alles rettigheter på en rettferdig måte.
 
Gunnar A. Nordby
Siviløkonomi MBA
Høyskolelektor
Kristiansand

Gå til innlegget

Maslow kan si oss noe om politiske prioriteringer

Publisert rundt 1 år siden - 172 visninger

Det skjer store endringer i stemmegivningen i mange land, når folket går til urnene. Maslow kan gi oss noen forklaringer på hvorfor disse endringene skjer, og kanskje sette oss på sporet av hva hvermansen nå opplever som viktige saker i samfunnet.

Det er for tiden uvanlig store endringer i folks stemmegivning ved valg.  Dette skjer i mange av de landene som vi kulturelt har slektskap med.  Det har vært overraskende endringer ved valg i USA, i England, i Frankrike og sist i Østerrike. Og i land som Tyrkia, Ungarn og Polen har velgerne samlet seg om mer konservative og autoritære regimer. Valget som vi nettopp har gjennomført i vårt land har også gitt markerte forskyvninger i velgernes stemmegivning. Mest markert er en tilbakegang for Arbeiderpartiet.

I slike tider blir det ropt etter forklaringer, og analysene er mange. Det kan også være mange og sammensatte forklaringer som har nyanser fra land til land. Noen forklaringer knyttes til valgkampene og lederes evne til å presentere sitt partis synspunkter, men det er også fellestrekk og trender som trenger mer overordnede analyser og forklaringer.  Det synes som store velgermasser har endrede behov som de ønsker å få tilfredsstilt og de leter etter partier som de tror kan fylle disse.

Det dreier seg om å gi tillit. Og tillit er en sammensatt størrelse som ikke nødvendigvis er rasjonell.  Tillit dreier seg om at vi tror – eller kanskje håper – at vi gjennom vår stemmegivning kan få oppfylt noen grunnleggende behov som vi opplever for tiden. En av de som har gitt oss rammeverk for menneskers behov er Maslow.  Han delte behovene inn i 5 kategorier og presenterte de i det som har fått betegnelsen Maslows behovspyramide.  Det er flere som har etterfulgt ham og nyansert og utdypet hans synspunkter, bla. Alderfer som forenklet modellen og delte den i 3 hovednivåer. Nivå 1 omfatter grunnleggende behov for å eksistere som mat, drikke og sikkerhet. Nivå 2 omfatter de sosiale behov og på nivå 3 dreier det seg om behovet for selvrealisering og personlig vekst.

Når vi ser på utviklingen i det moderne samfunn etter krigen så har vi en naturlig utvikling som følger disse hierarkiene. I den første perioden, når gjenoppbyggingen etter krigen skjedde, fikk innbyggerne dekket de grunnleggene behov for trygghet og livsnødvendigheter som mat og hjem. Det ble også inngått internasjonale allianser som trygget freden. I neste periode ble det naturlig å søke etter løsninger som gav sosial tilhørighet og gode aktiviteter. Øverst i pyramiden kommer så behovet for selvrealisering og egenutvikling.

Det er det siste vi har drevet med i de senere tiår i det postmoderne samfunn.  Vi er vendt mot oss selv og vår selvrealisering med pleie av kroppen, mental helse og realisering av individuelle mål.

Hva har så endret seg de siste årene? Det kan sikkert diskuteres hvor store endringer det egentlig har vært, men det er neppe tvil om at det har vært store og omfattende hendelser. Disse blir raskt allemannseie gjennom den globale mediadekningen og de nye sosiale mediene. Nyheter blir gjentatt og forsterket raskt og voldsomt. Fokuset i informasjonsformidlingen er det ekstraordinære og dramatiske, og rekken av voldsomme hendelser gir oss en opplevelse av en verden i store endringer. Vår stabile verden blir truet. Folkeforflytning og terror truer både vår grunnleggende trygghet og eksistens, og vi opplever at vår kultur, velferd og religionsutøvelse blir angrepet.

Hva  kan behovspyramidene lære oss om det som skjer. Pyramiden forteller at vi flytter våre opplevde behov tilbake, eller nedover, i pyramidene. De behov som nå blir påtrengende er knyttet til de lavere nivåene. Da trenger vi løsninger som møter denne nye situasjonen. Vi trenger politikere som tolker og møter disse strømningene. Det bør ikke overraske at det da er andre røster som treffer grasrotas behov enn de som er ledere i de tradisjonelle partiene og tilhører den intellektuelle eliten i landene. Den intellektuelle eliten opplever ikke at deres situasjon en truet.  De lever i sin trygge verden med gode lønninger og interessant utfordringer. De har også dekket sine sosiale behov og holder fortsatt på med sin selvrealisering.   Kan man forvente at disse menneskene kan forstå menigmann og formidle løsninger i et språk som hvermansen oppfatter.

 

Dette åpner for stor grad av populisme.  Populismen definerer en motsetning mellom folket og eliten. Folket kjenner på en frykt for sin situasjon, ikke nødvendigvis så konkret og virkelig, men en frykt for fremtiden og for neste generasjon.  Folket gir derfor sin tillitt til de røster som møter denne frykten. Personer og partier som klarer å identifisere disse strømningene får folkets tillit.

Det kan bety at de store bestående partiene blir forkastet. De som løste gårsdagens problemer med velferd, arbeid og utdanning for alle er ikke sikret tillit inn i fremtiden. De partiene som presenterer løsninger med trygghet og orden får oppslutning. Det kan bety at enkle løsninger gir tillitt fordi de er forståelige og treffer akkurat det punktet som skaper frykt hos folk. Gode folketalere med retoriske evner kan derved få tillit og stor oppslutning.

 

En av de største utfordringene i urolige tider er at de beste retorikerne som vinner folkets tillit, ikke nødvendigvis er de beste til å finne gode tiltak for folket.  De som gir enkle løsninger og derved får makt i landet, er ikke nødvendigvis de som har gjennomtenkte og bærekraftige løsninger.  Her settes virkelig vårt demokrati på prøve.

 

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 76950 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
nesten 2 år siden / 43285 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34720 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27695 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22370 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22106 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 19981 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 18980 visninger

Lesetips

En iboende verdighet
av
Erik Lunde
rundt 6 timer siden / 93 visninger
Bygger på menighetene
av
Andreas Aarflot
rundt 6 timer siden / 67 visninger
Styrking av fødselspengar no!
av
Aina Alfredsen Førde
rundt 6 timer siden / 80 visninger
Å sjå fortida med to augo
av
Johannes Morken
rundt 6 timer siden / 73 visninger
Voksen og ledig
av
Nils-Petter Enstad
rundt 6 timer siden / 80 visninger
Et forpliktende sammenfall
av
Thea Elisabeth Haavet
1 dag siden / 165 visninger
Borgerlig rødming?
av
Bo Kristian Holm
1 dag siden / 342 visninger
Feil om Engelbretsdatter
av
Kristin Norseth
1 dag siden / 159 visninger
Les flere

Siste innlegg

Gode og dårlige kommentarer?
av
Toril Søland
rundt 2 timer siden / 79 visninger
@Karl Øyvind Jordell
av
Njål Kristiansen
rundt 3 timer siden / 75 visninger
Al Gore som president?
av
Roald Øye
rundt 3 timer siden / 51 visninger
Brexit - sjakk-VM på engelsk.
av
Njål Kristiansen
rundt 3 timer siden / 44 visninger
Døende på flyttefot
av
Astrid Rønsen
rundt 3 timer siden / 39 visninger
Grep mot mannedebatt
av
Vårt Land
rundt 3 timer siden / 82 visninger
Innen 2020 får vi 5G. Hva innebærer det?
av
Toril Søland
rundt 3 timer siden / 25 visninger
En iboende verdighet
av
Erik Lunde
rundt 6 timer siden / 93 visninger
Kanossagang på NRK
av
Hanne Linn Skogvang
rundt 6 timer siden / 257 visninger
Les flere