Gunnar A Nordby

Alder: 73
  RSS

Om Gunnar A

Utdanning innenfor økonomi og ledelse med mastergrad i Strategisk Ledelse. Yrkeserfaring fra næringsliv og offentlig forvaltning. Har i mange år vært styreleder i menighet og og leder av hovedstyret i Misjonskirken Norge. Underviser som høyskolelektor ved Ansgar Teologiske Høgskole, Kristiansand

Følgere

Kjernevelgerne - partienes svøpe?

Publisert rundt 2 måneder siden

Alle politiske partier er avhengig av å skape engasjement og begeistring for nye saker. Kjernevelgerne har sluttet seg til partiet og bygget partiet ut fra tidligere saker, og det kan være vanskelig å skape et tydelig engasjement for de saker som viktige i tiden. Betyr det at noen partier ikke vil overleve den kraftige polariseringen vi ser i debattene i dag?

Kjernevelgerne – partienes svøpe

 

Politiske partier er avhengig av å skape begeistring og engasjement for nye saker. Alle partier har startet en gang ut fra et behov for å få markert noe nytt i politikken. Den gang var det oppslutning og engasjement rundt den viktige saken, og dette partiet – la oss kalle det «vårt parti» - var nettopp bærende for disse nye ideene.

Kjernevelgerne husker dette. De lever bakover. De minner om de store seirene som ble vunnet og den betydning partiet har hatt for dem – og for «saken». Partiet kan ikke svikte nå, kampen er ennå ikke helt vunnet.

Men mange saker er vunnet, dersom man ser litt stort på det. Det er arbeid for alle, det er et skattetrykk som innbyggerne kan leve med, det er høy etisk standard på offentlig forvaltning, det er konkurranseutsetting og effektivitet, kvinnesaken har kommet langt, selv om de fleste vil si at det er et godt stykke igjen. Antall immigranter er også kraftig redusert slik at ønsket om å begrense innvandringen i stor grad er oppfylt. Politikken oppfyller således sitt formål. Nye saker kommer på dagsorden og de blir kjempet igjennom i våre politiske organer.

Hvor er så de nye sakene som skaper begeistring i dag. La meg nevne to sterke strømninger i befolkningen, som avspeiles i politikken. Den første er miljøvern og klima. Dette engasjerer de fleste av oss, men det er et meget sterkt engasjement i den yngre generasjonen. De skal leve mange år med denne kloden og er bekymret for utviklingen. 

Den andre strømningen er frykten. Den gir seg flere utslag. Vi har oppnådd mye i vårt samfunn. Vi har bygget landet og i fellesskap skapt gode arbeidsplasser og gode velferdsordninger. (Vi har nok i de senere år fått ekstra hjelp fra oljen og andre av naturens kilder som vi kanskje ikke skal skyte så mye av at vi har bygget. Man vi har forvaltet ressursene.) VI har fått et land med gode verdier, vi har sikret trygd og pensjon, vi har sykehus og politi og rettsvesen. Hva er det så vi frykter? Fykten ligger nettopp i at noen av disse verdiene er truet og kan gå tapt for oss. 

Maslow har laget et behovshierarki. Vi har i de senere år vært høyt opp i pyramiden og hatt fokus på selvrealisering og egen utviklilng. Vi har ikke bekymret oss så mye om hus og hjem, jobb og arbeid. Disse verdiene har vi sikret. Når mange nå opplever at grunnverdiene våre blir truet vil vi gå nedover i hierarkiet. Vi blir opptatt av å beskytte våre verdier og vår velferd.

Dette gir seg utslag i hvilke saker menigmann er opptatt av. En tydelig trend er konflikten by-land. Mange ut over i landet opplever en sentralisering av makt og av tjenester. Det er gode grunner til dette, men opplevelsen av å miste viktige institusjoner «nær deg» skaper reaksjoner. Frykten for å miste kan skape sterkt engasjement. Frykten for akuttberedskap, og lange reaksjonstider fra politi og ambulanse er gode eksempler. Men også frykten for å miste sin lokale identitet med sammenslåinger og sentralisering som resultat. Økonomene regner på kostnader og gjennomsnittstider. Befolkningen opplever ikke gjennomsnittet, men får konkrete dårlige erfaringer som skaper frykt. 

Det andre vi ser er vern om vår livstil. Bilen er en viktig medhjelper i våre liv. Vi ønsker fleksibilitet og raske løsninger. Mange trenger også bilen som er viktig redskap til å få hverdagen til å henge sammen på en god måte. Bompenger og kraftige restriksjoner på bilbruken blir en trussel mot vår livsførsel. Det er viktig å ivareta miljøet, men mange spør hvorfor vi må begynne akkurat med bilen og la et så viktig hjelpemiddel ta hele «regningen». Hvorfor ikke båt, trailer, fly og andre transportmidler. Er ikke dette et enøyd synspunkt der politikere velger noe som er håndterbart og som de kan skryte av, men som er en trussel for så mange menneskers daglige virke.

De gamle partiene har kjernevelgere. Det er godt voksne mennesker som har kjempet for sine saker i mange år. Disse partiene har ikke et avklart forhold til de nye strømningene. Velgerne har sluttet seg til partiet ut fra tidligere viktige saker, og er ikke enige om hvilken holdning de skal ha til disse nye sakene. Skal partiet ta stilling for desentralisering og bevaring av lokale institusjoner eller støtte en viktig og nødvendig rasjonalisering. Skal partiet være aktiv i kampen for klima og miljø, så betyr det kanskje at det ikke engasjerer seg like sterkt i de sakene som har kommet opp fordi mange føler sin livsstil truet. Kampen for miljø kan også bety nedleggelse av noen hardt tiltrengte arbeidsplasser i distriktene. Det blir kanskje en lunken middelvei, hverken kald eller varm. Det skaper ikke nytt engasjement og tilslutning fra unge, engasjerte velgere. Kjernevelgerne blir kanskje de velgerne som forhindrer at partiene kan skape engasjement og begeistring for nye saker.

Med den kraftige polariseringen vi ser i samfunnet i dag må vi kanskje regne med at store endringer i velgermassen, og muligens vil noen av de tradisjonelle partiene vil redusert til en gruppe av kjernevelgere som bedre husker fortiden, og det er vanskelig å skape engasjement for de viktige spørsmålene om fremtiden. 

 

Gunnar A Nordby

Siviløkonom MBA

 

Gå til innlegget

Krf har lenge vært preget av at de to fløyene har dyrket og fremhevet sin egenart og sine standpunkter. Nå må Krf fremstå som det sentrumspartiet det egentlig er

Krf må oppføre seg som et sentrumsparti

 

I norsk politikk er Krf nå eneste sentrumsparti. Riktignok har partiet blitt med i en høyreregjering, men Krf´s sjel er i sentrum. Vi har det siste året vært vitne til en politisk triller der resultatet lenge var helt åpent. Krf har delt seg nesten på midten. Det er noen episoder som har avgjort hvor partiet havnet i striden om regjeringsdeltagelse, men sjelden har noe parti synliggjort en tydeligere deling akkurat på midten. Det viser at Krf hører til i sentrum. Det bør også oppføre seg som et sentrumsparti.

 

Landsmøtet i høst avgjorde at Krf ikke ønsket å være i opposisjon. Hans Fredrik Grøvans alternativ falt med klar margin. Derved åpnet landsmøtet for et løftebrudd som har vært veldig tungt for mange å svelge.  Det er mange velgere som stemte på Krf nettopp fordi de så tydelig sa ifra at de ikke ville gå i regjering med Fremskrittspartiet. Spørsmålet om regjeringssamarbeid med SV har aldri vært tilsvarende diskutert. Det var mange som nettopp ønsket Krf som et uavhengig sentrumsparti i norsk politikk.. Disse ble sviktet i høst. Det kan komme til å få langsiktige konsekvenser. Løftebrudd fra Krf er ingen erfaring som blir tatt lett på. 

 

Vi må heller ikke glemme at Krf som uavhengig sentrumsparti har oppnådd store innrømmelser fra regjeringen, spesielt i forbindelse med budsjettbehandlingene. Disse innrømmelsene har kommet bredt over de forskjellige fagområdene. Den skolen jeg har vært tilknyttet – Ansgarskolen – fikk et betydelig økonomisk løft i forrige budsjettoppgjør. Når Krf nå er i regjering får de stor innflytelse på sine departementer, men de må være lojale overfor de øvrige statsrådene. Personlig er jeg betenkt over at det nå ikke er noen politisk brekkstang i forhold til innvandringspolitikken.

 

Men et stort flertall i landsstyret ønsket å være i regjering. Både den røde og den blå fløyen håpet å få flertall for sitt alternativ, og avstemmingene har vist at begge fløyer hadde berettiget håp om dette. Utfallet var marginalt. Debatten etterpå har imidlertid vært opprivende. Mange har forlatt Krf. Det viser meningsmålingene. Men hvorfor roper så mange på den røde fløyen så høyt når de har avvist Grøvans alternativ og støttet forslaget om å gå i regjering. Er det ikke slik i et demokrati at flertallets alternativ blir valgt, og mindretallet må akseptere sitt nederlag. Dette er et utfall som man må regne med. Begge fløyer kunne ikke vinne. Er det ikke riktig å fortsette sin kamp inne i partiet, i stedet for å bli skuffet og forlate Krf.

 

Det er grunn til å stille spørsmålet om hva som hadde skjedd dersom flertallet hadde vært marginalt den andre veien. Ville ikke Krf da fått en avskalling mot høyre? Ville partiet fått en sterkere avskalling og blitt mere svekket med dette alternativet?

 

Det som kjennetegner et sentrumsparti er nettopp at det strekker seg ut på begge sider av sentrum. For Krf har det blitt tydeligere enn noen gang før at det er to markerte fløyer i partiet, og at de er tilnærmet like store. Dette synliggjør imidlertid også at Krf har en fremtid som sentrumsparti, og har vist tidligere at en klok sentrumsprofil kan samle betydelig støtte fra velgerne. Da må imidlertid de to fløyene slutte å skyte på hverandre, og nettopp akseptere spenningen som ligger i det faktum at partiet ligger i sentrum. Da må hele partiet samlet vise styrke og kjempe for sine felles saker. Krf er ikke en menighet som kan dyrke spesielle standpunkter, de er heller ikke et sosialdemokratisk parti, de er ikke et høyreparti, men de er et kristendemokratisk sentrumsparti som kan samarbeide både mot høyre og venstre i norsk politikk. Nå samarbeider Krf mot høyre i regjering, men i lokal sammenheng er det mange steder godt samarbeid mot venstre. 

 

Nå bør ikke de to fløyene dyrke sin egenart, men prioritere felles standpunkter slik at Krf kan fremstå som et godt sentrumsalternativ ved neste valg. Dersom fløyene fortsetter å dyrke sine særstandpunkter kan vi risikere at det ikke blir noe Krf som har innflytelse i norsk politikk fremover. 

 

 

Gunnar A. Nordby

Siviløkonom MBA

Tidl. Høyskolelektor Ansgar Teologiske Høgskole

Krf – velger

Kristiansand

Gå til innlegget

Kirker og misjonsorganisasjoner er annerledes enn en vanlig virksomhet. Dette har stor betydning når det må gjennomføres kostnadskutt eller organisasjonsendringer. Medlemmene er ofte svært engasjerte i det som skjer, og det kreves gode prosesser for å gjennomføre endringer uten å skape støy.

Menigheter og misjonsorganisasjoner er annerledes enn en vanlig bedrift eller offentlig virksomhet. Når det nå er støy omkring organisasjonsendringer og behovet for å gjennomføre sparetiltak innenfor NMS, kan dette skyldes at det ikke er tatt tilstrekkelig hensyn til disse særpregene i de prosessene som er gjennomført.

Det første som er annerledes er medlemmenes tilknytning. Dette er ikke en vanlig organisasjon der man melder seg inn eller blir ansatt. Menigheter og misjonsorganisasjoner dreier seg om det innerste i et menneske, nemlig vår tro. Tilknytningen bærer preg av mye mer enn et engasjement; det er en hjertesak. Vi «hører til» i slike organisasjoner og det som skjer er ikke noe distansert, men ligger helt inn til det innerste av vår verden. Derfor er endringer noe som berører oss.

Det andre er at styringen er helt annerledes. I en vanlig organisasjon er det eierne som velger et styre, som så får ansvar for virksomheten. Dersom eieren ønsker forandringer har styret fullmakt til å gjennomføre dette. På fagspråket heter dette at eieren har styringsrett. Dersom en ansatt ikke er enig i endringene kan det bety av vedkommende må slutte. 

Slik er det ikke i menighet og misjon. Eierne er nettopp medlemmene. Det er medlemmene som har valgt et styret til å ta seg av driften, og endringer er ikke likegyldig. Det er ikke noe man bare er enig eller uenig i. Medlemmene ønsker å være med i en slik prosess slik at de forstår hva som skjer og kan gi sitt bidrag. Man slutter heller ikke i en slik organisasjon der deltagelsen er en hjertesak. Det blir mer snakk om at mange blir frustrert og blir passivisert.

Gjennomføring av endringer i en organisasjon som er privat gjøres som regel ovenfra og nedover. Ledelsen mener at noe må forandres. Etter norsk lovverk skal det da gjennomføres samtaler med de ansattes representanter etter bestemte regler. De har medinnflytelse, men ikke beslutningsmyndighet.

Dette er ikke en god modell i menigheter og misjonsorganisasjoner. Medlemmene har nettopp beslutningsmyndighet ved at de kan avsette det styret de har valgt. Styret kan være av den oppfatning at de nettopp er valgt for å ta ansvar for slike endringer, men eierne – les medlemmene – er ikke nødvendigvis enige i at styrets mandat er så omfattende. Misnøye og uenighet får ofte store konsekvenser både for støyen i organisasjon og for det fokus som styre og ledelse får i en periode. Det går med mye ressurser i slike situasjoner.

Hva er alternativet? Endringsprosesser må gjøres slik at medlemmene har reell innflytelse. De må få forståelse av behovet for endringer, og de må kunne påvirke kriteriene som avgjør hvordan dette skal gjøres. Det må altså gjennomføres prosesser i organisasjonen. Det er ikke tilstrekkelig med beslutninger i styre og ledelse og at noen får ansvar for gjennomføringen. Det må være åpne prosesser der meninger luftes og brytes slik at de endringene som må gjennomføres er godt bearbeidet. Det betyr ikke at ledelsen må miste fokus på behovet for endringer, men må være fleksible i forhold til løsningene.

Jeg var selv styreleder i Misjonskirken Norge når det ble gjennomført en større organisasjonsendring rundt århundreskiftet. Det var sterke meninger i organisasjonen om disse endringene. Det ble imidlertid gjennomført prosesser med deltagelse fra hele landet og fra alle ledd i organisasjonen. Etter at prosessene var gjennomført var det fortsatt uenighet, men de vedtak som da ble fattet ble forstått og respektert.

Det vil føre for langt å beskrive prinsippene for slike prosesser her, men de er kjent i organisasjonsteorien og er særpreget ved at de forutsetter bred deltagelse og en ledelse som ikke er forutbestemt på hvilke endringer som må gjøres, men er villig til å lytte på medlemmenes synspunkter og deres prioriteringer. 

Gunnar A Nordby

Siviløkonom MBA

Høyskolelektor ved Ansgar Teologiske Høgskole

Kristiansand

Gå til innlegget

De fleste kjenner begrepet Pyrrhos-seier. Når en seier blir kostbar og bringer med seg et fremtidig tap. Høyrefløyen i Krf kan vinne i landsmøtet, men vil Krf overleve over sperregrensen når 60% av velgerne ønsker et samarbeid mot venstre.

Høyresiden i Krf risikerer en Pyrrhos-seier

 

Vi har et uttrykk i vårt språk som heter en Pyrrhos-seier.  Det er en seier som viser seg å bli svært kostbar.  Her i sør lever ledelsen i Krf i en oppfatning at inkludering i den nåværende regjering vil gi Krf flere politiske seire og større innflytelse i styring av landet. Det er flere forhold som for meg peker i retning av at dette blir en kostbar regjeringsdeltagelse fordi den ikke har basis i hele Krfs velgermasse. Selv om regjeringsdeltagelse kan bli en interessant erfaring, og gi kortsiktig inflytelse på enkelte saker,  kan den også skyve fra seg marginale grupper som bringer Krf under sperregrensen og således bli svært kostbar på lengre sikt.

 

La oss først konstatere at Krf med Grøvan i en sentral rolle har oppnådd store seire som vippeparti.  Den nåværende regjering er klar over at de er i mindretall, og er forberedt på å gi konsesjoner til Krf for å få godkjent et budsjett.  Det har ført til egne forhandlinger der Krf har fått stort gjennomslag. Dette vil ikke gjelde når Krf kommer i regjering.  Da vil det være 4 partier som kjemper for sine hjertesaker. Krf har ingen større innflytelse enn de øvrige og får neppe flyttet så store beløp over til sine saker. De må også sluke noen kameler fra de andre partiene.  De blir «delaktig» i regjeringens politikk, også der den ikke er særlig Krf-vennlig.

 

Det er ikke tvil om at Krf på kyststripen fra Agder og opp til Hordaland er dominert av høyrekrefter. Dette er Krfs hovedområde og det er mange sterke røster som har markert hvor Krf skal bevege seg.  Jeg tror det ble en overraskelse for mange på kyststripen at de fylkesvise avstemningen deler Krf nesten 50/50.  Rogaland har foretatt en nominering som ikke er ulovlig eller udemokratisk, men den er ikke lojal mot Krfs prosess.  Dersom noen av de «røde» fylkene som har nominert kandidater etter Rogaland hadde fulgt samme modellen så hadde resultatet vært at Krf hadde vendt seg mot venstresiden.  Det bør være et tankekors. Det er selvsagt mulig at det hadde blitt en overvekt på 1 stemme allikevel, men det hadde synliggjort at deltagerne i nominasjonsprosessen fordeler seg tilnærmet 50/50. 

 

Det største problemet ved å velge forhandlinger med nåværende regjering er for meg at Krf bryter sitt viktigste valgløfte.  De lovet at de ikke skulle gå i regjering med Fremskrittspartiet.  Det er hevdet at Krf har fredet den nåværende regjering i denne perioden, men det er tydelig tilbakevist. De lovet imidlertid klart at det ikke var aktuelt å gå i regjering med Fremskrittspartiet.  Dette løftet har vært viktig for mange. Når det nå viser seg et 60% av Krfs velgere ønsker å gå i forhandlinger med venstresiden bør det blinke noen røde lamper.  Det betyr at ganske mange av Krfs velgere er ukomfortabel med den løsningen som nå seiler opp som sannsynlig.  Dersom vi gjør en lite regnstykke og antar at Krf har en 4% oppslutning betyr det at 2,4% av velgerne ville tilknytning tll venstresiden på det nåværende tidspunkt. Det betyr at Krf er et sentrumsparti.   Hvordan vil en høyredreining virke på disse. Vil de velge Krf fremover? Vi må regne med at en del vil forlate Krf.  Tåler partiet at det flertall av velgerne ikke er komfortable med retningen i et så viktig spørsmål som regjeringsdeltagelse. 

 

Dersom vi ser historisk på Krfs utvikling så var deres storhetstid preget av at de klarte å favne en større bredde i sentrum.  Den blåfagede kyststripa er ikke Norges mest befolkede område.  Det er på Østlandet.  Her råder tydeligvis en noe annen vektlegging av Krfs saker.  De høyreorienterte Krf’ere er kjernevelgerne, men de befinner seg mest på sør- og vestlandet. Denne gruppen er neppe stor nok til å bli en stor politisk kraft i dagens samfunn. Krf kan bli redusert til et interesseparti under sperregrensen. Som politisk parti MÅ Krf favne bredere for å få kraft til å gjennomføre sine hjertesaker.  Krf kan ikke være et parti som henter velgere i hovedsak fra den konservative kyststripen. 

 

Derfor tror jeg at en høyredreining for Krf kan bli skjebnestøtet som bringer partiet under sperregrensen for lang tid fremover.  Krf bryter et viktig valgløfte og vil skyve fra seg mange velgere fra sentrum/venstre. Høyredreiningen kan tolkes som at Krf egentlig ikke er et sentrumsparti men tilhører den borgerlige gruppen.  Det svekker den brede basis som Krf har i sentrum, og som til overmål er synliggjort i den prosessen partiet har vært igjennom. Så mitt håp er at delegatene tenker seg om en gang til. 

 

Gunnar A Nordby

Siviløkonomi MBA

Krf medlem

Kristiansand

Gå til innlegget

En brutal og urettferdig asylpolitikk

Publisert rundt 1 år siden

Vi er mange som har fått erfaring med vår asylpolitikk gjennom konkrete saker. Vi blir oppbrakt og fortvilet over den kynisme og ensidighet som preger argumentasjon og saksfremstilling. Gode motargumenter preller bare av som uinteressante. Det er en fortvilet urettferdighet i systemet der asylsøkere ikke får noen uavhengig forsvarer og en uavhengig "dommer". Når avgjørelsen tas vektlegges kun argumenter imot et opphold.

Hvor lenge skal vi tåle dette?  I en spesiell historisk situasjon med stor innvandring til vårt land gikk de politiske partiene sammen om å vedta en streng og rettferdig asylpolitikk.  En fortvilet formulering. Det står ingenting om nyansene i dette vedtaket, og det står ingenting om hvordan dette skal praktiseres. Idag er vi i en helt annen situasjon med minimal innvandring, men alikevel fortsetter en asylpolitikk som om vi skulle stå overfor en folkevandring. Mange av oss har kommet nær mennesker som blir rammet av denne asylpolitikken.  Den oppleves som brutal og urettferdig.
Hvor lenge skal vi tåle dette?  Det synes som de som forvalter asylpolitikken er opptatt av å få vist hele verden at det ikke lønner seg å komme til Norge.  Asylsøkere i Norge skal ha det så vondt at de skal fortelle alle at ingen bør dra hit.  Vi bryter alle regler for ivaretagelse av barn, vi lar mennesker leve i uvisshet, ingen får opphold – evnt. bare midlertidig. Heller ikke Oktober-barna får opphold fordi det er gjort noen endringer som medfører at kriteriene ikke er oppfylt.  Det skapes usikkerhet, frykt, resignasjon, depresjon og dessverre også voldelige utslag. Og så kan vi peke på disse menneskene og si at de ikke blir integrert i vårt samfunn.  De hører ikke til her.
Hvor lenge skal vi tåle dette?  Våre institusjoner – UDI og  UNE - er bygget opp slik at saksbehandleren er eneste røst når saken skal avgjøres. Det er ingen uavhengig motpart. «Dommeren» - det er den overordnede instans som fatter avgjørelsen om opphold. Det er nok en annen person, men det er samme institusjon.  Jeg kjenner konkrete eksempler på at gode motargumenter mot UDIs fremstilling bare blir avvist som mindre interessante. I en rettsstat skal alle ha mulighet for et uavhengig forsvar og noen som ivaretar deres interesse. Det er helt fraværende i vårt system.  Saksbehandleren og «dommeren» er i samme kultur og samme institusjon.  Det er virkelig forstemmende lesning å se dokumentene, og se hvor kyniske og ensidige de er formulert.
Hvor lenge skal vi tåle det mistroiske klima som våre asyl-myndigheter viser overfor konvertitter. Det er godt dokumentert i media, men ingen kan ta affære, ingen ansvarlig myndighet gjør noen endringer.
Hvor lenge skal vi som folk, og våre politiske myndigheter tåle dette. Er det ingen som klarer å nå fram med makt til endring.  Jeg er redd dette kommer til å bli dokumentert i historien som en trist og tragisk periode.
For så sitere Arnulf Øverland: «Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.»

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
22 dager siden / 1828 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
14 dager siden / 1589 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
22 dager siden / 1566 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
21 dager siden / 1497 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
13 dager siden / 1395 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
15 dager siden / 1343 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
11 dager siden / 1257 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
26 dager siden / 1164 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere