Gunnar A Nordby

Alder: 73
  RSS

Om Gunnar A

Utdanning innenfor økonomi og ledelse med mastergrad i Strategisk Ledelse. Yrkeserfaring fra næringsliv og offentlig forvaltning. Har i mange år vært styreleder i menighet og og leder av hovedstyret i Misjonskirken Norge. Underviser som høyskolelektor ved Ansgar Teologiske Høgskole, Kristiansand

Følgere

Krf har lenge vært preget av at de to fløyene har dyrket og fremhevet sin egenart og sine standpunkter. Nå må Krf fremstå som det sentrumspartiet det egentlig er

Krf må oppføre seg som et sentrumsparti

 

I norsk politikk er Krf nå eneste sentrumsparti. Riktignok har partiet blitt med i en høyreregjering, men Krf´s sjel er i sentrum. Vi har det siste året vært vitne til en politisk triller der resultatet lenge var helt åpent. Krf har delt seg nesten på midten. Det er noen episoder som har avgjort hvor partiet havnet i striden om regjeringsdeltagelse, men sjelden har noe parti synliggjort en tydeligere deling akkurat på midten. Det viser at Krf hører til i sentrum. Det bør også oppføre seg som et sentrumsparti.

 

Landsmøtet i høst avgjorde at Krf ikke ønsket å være i opposisjon. Hans Fredrik Grøvans alternativ falt med klar margin. Derved åpnet landsmøtet for et løftebrudd som har vært veldig tungt for mange å svelge.  Det er mange velgere som stemte på Krf nettopp fordi de så tydelig sa ifra at de ikke ville gå i regjering med Fremskrittspartiet. Spørsmålet om regjeringssamarbeid med SV har aldri vært tilsvarende diskutert. Det var mange som nettopp ønsket Krf som et uavhengig sentrumsparti i norsk politikk.. Disse ble sviktet i høst. Det kan komme til å få langsiktige konsekvenser. Løftebrudd fra Krf er ingen erfaring som blir tatt lett på. 

 

Vi må heller ikke glemme at Krf som uavhengig sentrumsparti har oppnådd store innrømmelser fra regjeringen, spesielt i forbindelse med budsjettbehandlingene. Disse innrømmelsene har kommet bredt over de forskjellige fagområdene. Den skolen jeg har vært tilknyttet – Ansgarskolen – fikk et betydelig økonomisk løft i forrige budsjettoppgjør. Når Krf nå er i regjering får de stor innflytelse på sine departementer, men de må være lojale overfor de øvrige statsrådene. Personlig er jeg betenkt over at det nå ikke er noen politisk brekkstang i forhold til innvandringspolitikken.

 

Men et stort flertall i landsstyret ønsket å være i regjering. Både den røde og den blå fløyen håpet å få flertall for sitt alternativ, og avstemmingene har vist at begge fløyer hadde berettiget håp om dette. Utfallet var marginalt. Debatten etterpå har imidlertid vært opprivende. Mange har forlatt Krf. Det viser meningsmålingene. Men hvorfor roper så mange på den røde fløyen så høyt når de har avvist Grøvans alternativ og støttet forslaget om å gå i regjering. Er det ikke slik i et demokrati at flertallets alternativ blir valgt, og mindretallet må akseptere sitt nederlag. Dette er et utfall som man må regne med. Begge fløyer kunne ikke vinne. Er det ikke riktig å fortsette sin kamp inne i partiet, i stedet for å bli skuffet og forlate Krf.

 

Det er grunn til å stille spørsmålet om hva som hadde skjedd dersom flertallet hadde vært marginalt den andre veien. Ville ikke Krf da fått en avskalling mot høyre? Ville partiet fått en sterkere avskalling og blitt mere svekket med dette alternativet?

 

Det som kjennetegner et sentrumsparti er nettopp at det strekker seg ut på begge sider av sentrum. For Krf har det blitt tydeligere enn noen gang før at det er to markerte fløyer i partiet, og at de er tilnærmet like store. Dette synliggjør imidlertid også at Krf har en fremtid som sentrumsparti, og har vist tidligere at en klok sentrumsprofil kan samle betydelig støtte fra velgerne. Da må imidlertid de to fløyene slutte å skyte på hverandre, og nettopp akseptere spenningen som ligger i det faktum at partiet ligger i sentrum. Da må hele partiet samlet vise styrke og kjempe for sine felles saker. Krf er ikke en menighet som kan dyrke spesielle standpunkter, de er heller ikke et sosialdemokratisk parti, de er ikke et høyreparti, men de er et kristendemokratisk sentrumsparti som kan samarbeide både mot høyre og venstre i norsk politikk. Nå samarbeider Krf mot høyre i regjering, men i lokal sammenheng er det mange steder godt samarbeid mot venstre. 

 

Nå bør ikke de to fløyene dyrke sin egenart, men prioritere felles standpunkter slik at Krf kan fremstå som et godt sentrumsalternativ ved neste valg. Dersom fløyene fortsetter å dyrke sine særstandpunkter kan vi risikere at det ikke blir noe Krf som har innflytelse i norsk politikk fremover. 

 

 

Gunnar A. Nordby

Siviløkonom MBA

Tidl. Høyskolelektor Ansgar Teologiske Høgskole

Krf – velger

Kristiansand

Gå til innlegget

Kirker og misjonsorganisasjoner er annerledes enn en vanlig virksomhet. Dette har stor betydning når det må gjennomføres kostnadskutt eller organisasjonsendringer. Medlemmene er ofte svært engasjerte i det som skjer, og det kreves gode prosesser for å gjennomføre endringer uten å skape støy.

Menigheter og misjonsorganisasjoner er annerledes enn en vanlig bedrift eller offentlig virksomhet. Når det nå er støy omkring organisasjonsendringer og behovet for å gjennomføre sparetiltak innenfor NMS, kan dette skyldes at det ikke er tatt tilstrekkelig hensyn til disse særpregene i de prosessene som er gjennomført.

Det første som er annerledes er medlemmenes tilknytning. Dette er ikke en vanlig organisasjon der man melder seg inn eller blir ansatt. Menigheter og misjonsorganisasjoner dreier seg om det innerste i et menneske, nemlig vår tro. Tilknytningen bærer preg av mye mer enn et engasjement; det er en hjertesak. Vi «hører til» i slike organisasjoner og det som skjer er ikke noe distansert, men ligger helt inn til det innerste av vår verden. Derfor er endringer noe som berører oss.

Det andre er at styringen er helt annerledes. I en vanlig organisasjon er det eierne som velger et styre, som så får ansvar for virksomheten. Dersom eieren ønsker forandringer har styret fullmakt til å gjennomføre dette. På fagspråket heter dette at eieren har styringsrett. Dersom en ansatt ikke er enig i endringene kan det bety av vedkommende må slutte. 

Slik er det ikke i menighet og misjon. Eierne er nettopp medlemmene. Det er medlemmene som har valgt et styret til å ta seg av driften, og endringer er ikke likegyldig. Det er ikke noe man bare er enig eller uenig i. Medlemmene ønsker å være med i en slik prosess slik at de forstår hva som skjer og kan gi sitt bidrag. Man slutter heller ikke i en slik organisasjon der deltagelsen er en hjertesak. Det blir mer snakk om at mange blir frustrert og blir passivisert.

Gjennomføring av endringer i en organisasjon som er privat gjøres som regel ovenfra og nedover. Ledelsen mener at noe må forandres. Etter norsk lovverk skal det da gjennomføres samtaler med de ansattes representanter etter bestemte regler. De har medinnflytelse, men ikke beslutningsmyndighet.

Dette er ikke en god modell i menigheter og misjonsorganisasjoner. Medlemmene har nettopp beslutningsmyndighet ved at de kan avsette det styret de har valgt. Styret kan være av den oppfatning at de nettopp er valgt for å ta ansvar for slike endringer, men eierne – les medlemmene – er ikke nødvendigvis enige i at styrets mandat er så omfattende. Misnøye og uenighet får ofte store konsekvenser både for støyen i organisasjon og for det fokus som styre og ledelse får i en periode. Det går med mye ressurser i slike situasjoner.

Hva er alternativet? Endringsprosesser må gjøres slik at medlemmene har reell innflytelse. De må få forståelse av behovet for endringer, og de må kunne påvirke kriteriene som avgjør hvordan dette skal gjøres. Det må altså gjennomføres prosesser i organisasjonen. Det er ikke tilstrekkelig med beslutninger i styre og ledelse og at noen får ansvar for gjennomføringen. Det må være åpne prosesser der meninger luftes og brytes slik at de endringene som må gjennomføres er godt bearbeidet. Det betyr ikke at ledelsen må miste fokus på behovet for endringer, men må være fleksible i forhold til løsningene.

Jeg var selv styreleder i Misjonskirken Norge når det ble gjennomført en større organisasjonsendring rundt århundreskiftet. Det var sterke meninger i organisasjonen om disse endringene. Det ble imidlertid gjennomført prosesser med deltagelse fra hele landet og fra alle ledd i organisasjonen. Etter at prosessene var gjennomført var det fortsatt uenighet, men de vedtak som da ble fattet ble forstått og respektert.

Det vil føre for langt å beskrive prinsippene for slike prosesser her, men de er kjent i organisasjonsteorien og er særpreget ved at de forutsetter bred deltagelse og en ledelse som ikke er forutbestemt på hvilke endringer som må gjøres, men er villig til å lytte på medlemmenes synspunkter og deres prioriteringer. 

Gunnar A Nordby

Siviløkonom MBA

Høyskolelektor ved Ansgar Teologiske Høgskole

Kristiansand

Gå til innlegget

De fleste kjenner begrepet Pyrrhos-seier. Når en seier blir kostbar og bringer med seg et fremtidig tap. Høyrefløyen i Krf kan vinne i landsmøtet, men vil Krf overleve over sperregrensen når 60% av velgerne ønsker et samarbeid mot venstre.

Høyresiden i Krf risikerer en Pyrrhos-seier

 

Vi har et uttrykk i vårt språk som heter en Pyrrhos-seier.  Det er en seier som viser seg å bli svært kostbar.  Her i sør lever ledelsen i Krf i en oppfatning at inkludering i den nåværende regjering vil gi Krf flere politiske seire og større innflytelse i styring av landet. Det er flere forhold som for meg peker i retning av at dette blir en kostbar regjeringsdeltagelse fordi den ikke har basis i hele Krfs velgermasse. Selv om regjeringsdeltagelse kan bli en interessant erfaring, og gi kortsiktig inflytelse på enkelte saker,  kan den også skyve fra seg marginale grupper som bringer Krf under sperregrensen og således bli svært kostbar på lengre sikt.

 

La oss først konstatere at Krf med Grøvan i en sentral rolle har oppnådd store seire som vippeparti.  Den nåværende regjering er klar over at de er i mindretall, og er forberedt på å gi konsesjoner til Krf for å få godkjent et budsjett.  Det har ført til egne forhandlinger der Krf har fått stort gjennomslag. Dette vil ikke gjelde når Krf kommer i regjering.  Da vil det være 4 partier som kjemper for sine hjertesaker. Krf har ingen større innflytelse enn de øvrige og får neppe flyttet så store beløp over til sine saker. De må også sluke noen kameler fra de andre partiene.  De blir «delaktig» i regjeringens politikk, også der den ikke er særlig Krf-vennlig.

 

Det er ikke tvil om at Krf på kyststripen fra Agder og opp til Hordaland er dominert av høyrekrefter. Dette er Krfs hovedområde og det er mange sterke røster som har markert hvor Krf skal bevege seg.  Jeg tror det ble en overraskelse for mange på kyststripen at de fylkesvise avstemningen deler Krf nesten 50/50.  Rogaland har foretatt en nominering som ikke er ulovlig eller udemokratisk, men den er ikke lojal mot Krfs prosess.  Dersom noen av de «røde» fylkene som har nominert kandidater etter Rogaland hadde fulgt samme modellen så hadde resultatet vært at Krf hadde vendt seg mot venstresiden.  Det bør være et tankekors. Det er selvsagt mulig at det hadde blitt en overvekt på 1 stemme allikevel, men det hadde synliggjort at deltagerne i nominasjonsprosessen fordeler seg tilnærmet 50/50. 

 

Det største problemet ved å velge forhandlinger med nåværende regjering er for meg at Krf bryter sitt viktigste valgløfte.  De lovet at de ikke skulle gå i regjering med Fremskrittspartiet.  Det er hevdet at Krf har fredet den nåværende regjering i denne perioden, men det er tydelig tilbakevist. De lovet imidlertid klart at det ikke var aktuelt å gå i regjering med Fremskrittspartiet.  Dette løftet har vært viktig for mange. Når det nå viser seg et 60% av Krfs velgere ønsker å gå i forhandlinger med venstresiden bør det blinke noen røde lamper.  Det betyr at ganske mange av Krfs velgere er ukomfortabel med den løsningen som nå seiler opp som sannsynlig.  Dersom vi gjør en lite regnstykke og antar at Krf har en 4% oppslutning betyr det at 2,4% av velgerne ville tilknytning tll venstresiden på det nåværende tidspunkt. Det betyr at Krf er et sentrumsparti.   Hvordan vil en høyredreining virke på disse. Vil de velge Krf fremover? Vi må regne med at en del vil forlate Krf.  Tåler partiet at det flertall av velgerne ikke er komfortable med retningen i et så viktig spørsmål som regjeringsdeltagelse. 

 

Dersom vi ser historisk på Krfs utvikling så var deres storhetstid preget av at de klarte å favne en større bredde i sentrum.  Den blåfagede kyststripa er ikke Norges mest befolkede område.  Det er på Østlandet.  Her råder tydeligvis en noe annen vektlegging av Krfs saker.  De høyreorienterte Krf’ere er kjernevelgerne, men de befinner seg mest på sør- og vestlandet. Denne gruppen er neppe stor nok til å bli en stor politisk kraft i dagens samfunn. Krf kan bli redusert til et interesseparti under sperregrensen. Som politisk parti MÅ Krf favne bredere for å få kraft til å gjennomføre sine hjertesaker.  Krf kan ikke være et parti som henter velgere i hovedsak fra den konservative kyststripen. 

 

Derfor tror jeg at en høyredreining for Krf kan bli skjebnestøtet som bringer partiet under sperregrensen for lang tid fremover.  Krf bryter et viktig valgløfte og vil skyve fra seg mange velgere fra sentrum/venstre. Høyredreiningen kan tolkes som at Krf egentlig ikke er et sentrumsparti men tilhører den borgerlige gruppen.  Det svekker den brede basis som Krf har i sentrum, og som til overmål er synliggjort i den prosessen partiet har vært igjennom. Så mitt håp er at delegatene tenker seg om en gang til. 

 

Gunnar A Nordby

Siviløkonomi MBA

Krf medlem

Kristiansand

Gå til innlegget

En brutal og urettferdig asylpolitikk

Publisert 11 måneder siden

Vi er mange som har fått erfaring med vår asylpolitikk gjennom konkrete saker. Vi blir oppbrakt og fortvilet over den kynisme og ensidighet som preger argumentasjon og saksfremstilling. Gode motargumenter preller bare av som uinteressante. Det er en fortvilet urettferdighet i systemet der asylsøkere ikke får noen uavhengig forsvarer og en uavhengig "dommer". Når avgjørelsen tas vektlegges kun argumenter imot et opphold.

Hvor lenge skal vi tåle dette?  I en spesiell historisk situasjon med stor innvandring til vårt land gikk de politiske partiene sammen om å vedta en streng og rettferdig asylpolitikk.  En fortvilet formulering. Det står ingenting om nyansene i dette vedtaket, og det står ingenting om hvordan dette skal praktiseres. Idag er vi i en helt annen situasjon med minimal innvandring, men alikevel fortsetter en asylpolitikk som om vi skulle stå overfor en folkevandring. Mange av oss har kommet nær mennesker som blir rammet av denne asylpolitikken.  Den oppleves som brutal og urettferdig.
Hvor lenge skal vi tåle dette?  Det synes som de som forvalter asylpolitikken er opptatt av å få vist hele verden at det ikke lønner seg å komme til Norge.  Asylsøkere i Norge skal ha det så vondt at de skal fortelle alle at ingen bør dra hit.  Vi bryter alle regler for ivaretagelse av barn, vi lar mennesker leve i uvisshet, ingen får opphold – evnt. bare midlertidig. Heller ikke Oktober-barna får opphold fordi det er gjort noen endringer som medfører at kriteriene ikke er oppfylt.  Det skapes usikkerhet, frykt, resignasjon, depresjon og dessverre også voldelige utslag. Og så kan vi peke på disse menneskene og si at de ikke blir integrert i vårt samfunn.  De hører ikke til her.
Hvor lenge skal vi tåle dette?  Våre institusjoner – UDI og  UNE - er bygget opp slik at saksbehandleren er eneste røst når saken skal avgjøres. Det er ingen uavhengig motpart. «Dommeren» - det er den overordnede instans som fatter avgjørelsen om opphold. Det er nok en annen person, men det er samme institusjon.  Jeg kjenner konkrete eksempler på at gode motargumenter mot UDIs fremstilling bare blir avvist som mindre interessante. I en rettsstat skal alle ha mulighet for et uavhengig forsvar og noen som ivaretar deres interesse. Det er helt fraværende i vårt system.  Saksbehandleren og «dommeren» er i samme kultur og samme institusjon.  Det er virkelig forstemmende lesning å se dokumentene, og se hvor kyniske og ensidige de er formulert.
Hvor lenge skal vi tåle det mistroiske klima som våre asyl-myndigheter viser overfor konvertitter. Det er godt dokumentert i media, men ingen kan ta affære, ingen ansvarlig myndighet gjør noen endringer.
Hvor lenge skal vi som folk, og våre politiske myndigheter tåle dette. Er det ingen som klarer å nå fram med makt til endring.  Jeg er redd dette kommer til å bli dokumentert i historien som en trist og tragisk periode.
For så sitere Arnulf Øverland: «Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.»

Gå til innlegget

Riv kirkens pyramider

Publisert rundt 1 år siden

Alle organisasjoner har en tendens til å vokse. Vi ønsker å blir dyktigere og grundigere og til det kreves ressurser. Når er det riktig å si at noe er "godt nok". Når kirken nå skal samordne sine arbeidsgiverlinjer er det påkrevet å få en debatt om hvor store organisasjonene skal være og hvor mange nivåer det er behov for. Det er på tide å "rive kirkens pyramider".

Riv kirkens pyramider
 
Mange av oss husker slagordet som Janne Carlzon lanserte når han var administrerende direktør i SAS. Administrasjonen i selskapet hadde vokst slik at det ble både kostbart og det var tungvint å få fattet beslutninger. Det var bygget opp en stor organisasjon med flere nivåer.  Det var mange som skulle behandle en sak og mange meninger skulle høres. Dette var dyrt og det tok tid å få saker igjennom.  Janne Carlzon ønsket at de som var nærmest problemet skulle få fullmakt til å løse det, og pekte på at det ikke var behov for så mange nivåer med ledere. Så fikk man heller leve med noen dårlige avgjørelser. Derfor lanserte han slagordet «riv pyramidene».
 
Det samme har skjedd i store deler av vårt samfunn.  Det er to viktige grunner til dette. Store organisasjoner medfører at alt for mye økonomiske midler blir brukt til å administrere og styre i forhold til de ressurser som brukes til å utføre den egentlige oppgaven.  Samtidig har  utdanning og kompetanse i samfunnet og hos den enkelte økt slik at den enkelte i større grad kan praktisere egenledelse. Det har medført at de fleste bedrifter har forenklet sin administrasjon og etablert «flate pyramider».  Dette gjelder også offentlig forvaltning. De som eier utfordringen får i større grad fullmakt til å løse den, uten at det skal gjennom flere ledd og behandles av flere nivåer. 
 
God saksbehandling er viktig og mange spørsmål er så kompliserte at det er nødvendig med en god utredning.  Det kan imidlertid bli for mye av det gode. Det er en stor og viktig debatt å avklare hvor mye ressurser som skal brukes til utredning og administrasjon.
 
Dette gjelder også i kirken. Kirken har hatt delt organisasjon med forskjellige «linjer». Da blir det også doble administrasjoner og mange som skal administrere ut utrede. Administrasjoner har også en iboende evne til å ekspandere.  Det ligger et ønske om perfeksjonering i alle organisasjoner, og til det trengs utredninger og god saksbehandling. Det medfører behov for stadig flere ansatte. 
 
Når kirken nå får rammebevilgninger må det settes fokus på hvordan ressursene skal brukes.  Jeg tror ingen ønsker en overadministrert kirke der store deler av økonomien brukes opp til administrasjon. Selv om de som er ansatt i dag gjør en viktig og god jobb, er det nødvendig å sette kritisk lys på hvor ressursene best kan brukes.  Hva er «godt nok» i kirken. 
 
En kirke med stor administrasjon får også lett et feil fokus når det gjelder spørsmålet om ledelse. Det blir den administrative ledelse som får fokus. Spørsmål som god saksbehandling, gode budsjettrutiner og god personalbehandling blir fremhevet som viktige ledelsesspørsmål.  Dette er viktige ledelsesspørsmål , men dette er ledelse på det administrative nivå. Kirkens egentlige ledelse er de som forvalter budskapet og formidler kirkens egenart og dens hensikt.  Det er prestene som blir kontaktet når kirkens egenart skal ivaretas. De er kirkens ledere.  Det er viktig å skille mellom disse ledelsesnivåene. God forvaltning og administrativ ledelse bør ivaretas av profesjonelle medarbeidere med økonomisk / administrativ utdanning. Ledelse av kirkens ideologiske og strategiske spørsmål bør i varetas av de som har dette fokuset i sin tjeneste og sin utdanning. Og det er prestene.
 
La oss arbeide aktivt for å få Guds ord ut til folket, og i minst mulig grad bruke ressursene på administrative oppgaver.  La oss rive kirkens pyramider.
 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
20 dager siden / 3318 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
27 dager siden / 2429 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
15 dager siden / 2391 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
28 dager siden / 2357 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
14 dager siden / 1814 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
11 dager siden / 1646 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
27 dager siden / 1496 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
8 dager siden / 1393 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere