Gunnar A Nordby

Alder: 72
  RSS

Om Gunnar A

Utdanning innenfor økonomi og ledelse med mastergrad i Strategisk Ledelse. Yrkeserfaring fra næringsliv og offentlig forvaltning. Har i mange år vært styreleder i menighet og og leder av hovedstyret i Misjonskirken Norge. Underviser som høyskolelektor ved Ansgar Teologiske Høgskole, Kristiansand

Følgere

Maslow kan si oss noe om politiske prioriteringer

Publisert rundt 1 måned siden - 109 visninger

Det skjer store endringer i stemmegivningen i mange land, når folket går til urnene. Maslow kan gi oss noen forklaringer på hvorfor disse endringene skjer, og kanskje sette oss på sporet av hva hvermansen nå opplever som viktige saker i samfunnet.

Det er for tiden uvanlig store endringer i folks stemmegivning ved valg.  Dette skjer i mange av de landene som vi kulturelt har slektskap med.  Det har vært overraskende endringer ved valg i USA, i England, i Frankrike og sist i Østerrike. Og i land som Tyrkia, Ungarn og Polen har velgerne samlet seg om mer konservative og autoritære regimer. Valget som vi nettopp har gjennomført i vårt land har også gitt markerte forskyvninger i velgernes stemmegivning. Mest markert er en tilbakegang for Arbeiderpartiet.

I slike tider blir det ropt etter forklaringer, og analysene er mange. Det kan også være mange og sammensatte forklaringer som har nyanser fra land til land. Noen forklaringer knyttes til valgkampene og lederes evne til å presentere sitt partis synspunkter, men det er også fellestrekk og trender som trenger mer overordnede analyser og forklaringer.  Det synes som store velgermasser har endrede behov som de ønsker å få tilfredsstilt og de leter etter partier som de tror kan fylle disse.

Det dreier seg om å gi tillit. Og tillit er en sammensatt størrelse som ikke nødvendigvis er rasjonell.  Tillit dreier seg om at vi tror – eller kanskje håper – at vi gjennom vår stemmegivning kan få oppfylt noen grunnleggende behov som vi opplever for tiden. En av de som har gitt oss rammeverk for menneskers behov er Maslow.  Han delte behovene inn i 5 kategorier og presenterte de i det som har fått betegnelsen Maslows behovspyramide.  Det er flere som har etterfulgt ham og nyansert og utdypet hans synspunkter, bla. Alderfer som forenklet modellen og delte den i 3 hovednivåer. Nivå 1 omfatter grunnleggende behov for å eksistere som mat, drikke og sikkerhet. Nivå 2 omfatter de sosiale behov og på nivå 3 dreier det seg om behovet for selvrealisering og personlig vekst.

Når vi ser på utviklingen i det moderne samfunn etter krigen så har vi en naturlig utvikling som følger disse hierarkiene. I den første perioden, når gjenoppbyggingen etter krigen skjedde, fikk innbyggerne dekket de grunnleggene behov for trygghet og livsnødvendigheter som mat og hjem. Det ble også inngått internasjonale allianser som trygget freden. I neste periode ble det naturlig å søke etter løsninger som gav sosial tilhørighet og gode aktiviteter. Øverst i pyramiden kommer så behovet for selvrealisering og egenutvikling.

Det er det siste vi har drevet med i de senere tiår i det postmoderne samfunn.  Vi er vendt mot oss selv og vår selvrealisering med pleie av kroppen, mental helse og realisering av individuelle mål.

Hva har så endret seg de siste årene? Det kan sikkert diskuteres hvor store endringer det egentlig har vært, men det er neppe tvil om at det har vært store og omfattende hendelser. Disse blir raskt allemannseie gjennom den globale mediadekningen og de nye sosiale mediene. Nyheter blir gjentatt og forsterket raskt og voldsomt. Fokuset i informasjonsformidlingen er det ekstraordinære og dramatiske, og rekken av voldsomme hendelser gir oss en opplevelse av en verden i store endringer. Vår stabile verden blir truet. Folkeforflytning og terror truer både vår grunnleggende trygghet og eksistens, og vi opplever at vår kultur, velferd og religionsutøvelse blir angrepet.

Hva  kan behovspyramidene lære oss om det som skjer. Pyramiden forteller at vi flytter våre opplevde behov tilbake, eller nedover, i pyramidene. De behov som nå blir påtrengende er knyttet til de lavere nivåene. Da trenger vi løsninger som møter denne nye situasjonen. Vi trenger politikere som tolker og møter disse strømningene. Det bør ikke overraske at det da er andre røster som treffer grasrotas behov enn de som er ledere i de tradisjonelle partiene og tilhører den intellektuelle eliten i landene. Den intellektuelle eliten opplever ikke at deres situasjon en truet.  De lever i sin trygge verden med gode lønninger og interessant utfordringer. De har også dekket sine sosiale behov og holder fortsatt på med sin selvrealisering.   Kan man forvente at disse menneskene kan forstå menigmann og formidle løsninger i et språk som hvermansen oppfatter.

 

Dette åpner for stor grad av populisme.  Populismen definerer en motsetning mellom folket og eliten. Folket kjenner på en frykt for sin situasjon, ikke nødvendigvis så konkret og virkelig, men en frykt for fremtiden og for neste generasjon.  Folket gir derfor sin tillitt til de røster som møter denne frykten. Personer og partier som klarer å identifisere disse strømningene får folkets tillit.

Det kan bety at de store bestående partiene blir forkastet. De som løste gårsdagens problemer med velferd, arbeid og utdanning for alle er ikke sikret tillit inn i fremtiden. De partiene som presenterer løsninger med trygghet og orden får oppslutning. Det kan bety at enkle løsninger gir tillitt fordi de er forståelige og treffer akkurat det punktet som skaper frykt hos folk. Gode folketalere med retoriske evner kan derved få tillit og stor oppslutning.

 

En av de største utfordringene i urolige tider er at de beste retorikerne som vinner folkets tillit, ikke nødvendigvis er de beste til å finne gode tiltak for folket.  De som gir enkle løsninger og derved får makt i landet, er ikke nødvendigvis de som har gjennomtenkte og bærekraftige løsninger.  Her settes virkelig vårt demokrati på prøve.

 

Gå til innlegget

Ledelse i kirken er mere enn administrasjon

Publisert 3 måneder siden - 171 visninger

Kirkerådets leder har i sitt innlegg til møtet 12. juni trukket fram saker som vil stå i fokus fremover . En av disse er samlingen av arbeidsgiverorganisasjonene. Beskrivelsen av de oppgaver som skal løses bærer imidlertid preg av å gi en snever betydning av hva ledelse i kirken er.

I sin tale ved åpning av kirkerådets møte 12 juni kommer kirkerådets leder Kristin Gunleiksrud Raaum inn på sentrale spørsmål som drøftes i kirken for tiden, og som vil få kirkerådets fokus fremover.  Et av disse spørsmålene er samlingen av den kirkelige organisasjon i en arbeidsgiverlinje. Jeg skrev et innlegg om dette på Verdidebatt i januar, men Raaums innlegg utfordrer såpass mye at jeg ønsker å utdype mine synspunkter.

 

Samling av arbeidsgiverlinjene i kirken vil ha som sitt viktigste spørsmål hvem som skal være ”leder” eller øverste ansvarlig i den kirkelige organisasjonen. Etter min vurdering signaliserer de ordene som benyttes en for snever forståelse av hva ledelse vil innebære. De begrepene som kirkerådet velger å benytte i sin tekst omfatter økonomi og arbeidsmiljø, sammen med medbestemmelse og demokrati. Dette signaliserer at ledelse i stor grad oppfattes som en administrativ funksjon.  Det fokuseres på de lederoppgaver som normalt hører til en administrasjonssjef. Dersom spørsmålet er hvem i den kirkelige organisasjon som skal ha ansvar for økonomi, budsjettering, økonomistyring, arbeidsmiljøspørsmål osv. så vil nok de fleste mene at det ikke er prestene, men nåværende daglig leder eller kirkeverge.  Det er neppe riktig å pålegge soknepresten å arbeide med budsjettering og bilagsbehandling i kirken.

 

Men ledelse er noe langt mer omfattende enn dette. Ledelse er å forvalte organisasjonens – altså kirkens – identitet, fremme dens egentlige formål og være retningsgivende for de ideer som kirken har i seg.  Lederen er den person som bærer fram identiteten og som blir kontaktet når noen ønsker å drøfte kirkens oppdrag.  Lederen er den som ideologisk gir kirken forankring i sitt egentlig ”jeg”. Lederen er den som bærer det kristne budskapet frem til menneskene i sitt sogn. Vi kan snakke om den ideologiske ledelse i forhold til den administrative ledelse.  Den ideologiske ledelse er alltid overordnet den administrative.

 

Det forvansker denne diskusjonen at det allerede er en stilling som har fått tittelen daglig leder i de større kirkesognene. Dette skyldes selvsagt nettopp at det har vært to arbeidsgiverlinjer, og lederen i den ikke-geistlige linjen har derfor kunnet benytte denne tittelen. Det er svært uheldig. Både fordi begrepet daglig leder peker på den stillingen som har det overordnede ansvar i organisasjonen og fordi det kan oppfattes som en degradering å miste denne tittelen. Sett fra mitt synspunkt er kirken først og fremst et redskap for å fremme Guds rike, og det vil være naturlig at personlig og faglig prestisje settes til side slik at spørsmålet om ledelse kan drøftes fritt ut fra kirkens behov.

 

I enhver organisasjon er det en arbeidsdeling mellom den øverste leder og den administrative leder, men det er aldri noe tvil om hvem som er ”lederen”.  Det vil være pussig dersom sognepresten skulle måtte innordne sett lederskap under kirkevergen og oppleve at det er kirkevergen som har det avgjørende ordet for prioriteringer og utvikling i kirken.  Jeg er klar over at menighetsrådet er sterkt inne i bildet og at det er menighetsrådet som organisasjonsmessig fatter vedtak. Menighetsmøtet er imidlertid ikke tilstede som daglig leder i kirken.  Det er også sannsynlig at det er kirkevergen som er best egnet som saksforbereder til menighetsrådet i en rekke saker, og som også effektuerer mange av menighetsrådets vedtak. Det er imidlertid lederen i kirken som både har det øverste ansvar for fremleggene og som er den ansvarlige for gjennomføring av vedtakene selv om det praktiske arbeidet gjøres av andre. 

 

Og her ønsker jeg å fokusere på et annet moment som forvansker diskusjonen. Prestene i kirken oppfatter seg ikke som ledere, men som ordets forkynnere og forvaltere av sakramentene.  Svært mange prester ønsker heller ikke å ha ansvar for personalforvaltningen, budsjetter, økonomi og arbeidsmiljø.  Dette oppleves som en oppgave som vil stjele oppmerksomhet og tid fra de funksjoner som de egentlig skal utføre. Dette er et godt og sunt synspunkt, men det bygger etter min mening på en misforståelse. Det bygger på den oppfatning at det ansvar som legges til en stilling skal utføres utelukkende av denne stillingen. Da snakker vi om stillinger som har et faglig ansvar, og ikke stillinger som fokuserer på lederskap. Lederskap går nettopp ut på at de som har lederansvar ikke – IKKE – er de som utfører oppgaven.  Ledelse vil si å lede andre mot et felles mål.

 

Jeg mener det er svært viktig at en god forståelse av ledelse nå blir fokusert i kirken.  Antallet som automatisk blir med i kirken ut fra et tradisjonelt og kulturelt grunnlag synker.  Dette er helt naturlig i et samfunn som blir sekularisert – slik som vårt.  Dette utfordrer nettopp evnen til lå vise lederskap i kirken.  Lederskap omfatter ikke bare de ansatte, men i langt større grad alle de frivillige.  Dersom prester og ansatte utelukkende konsentrerer seg om å utføre egne oppgaver, og ikke forstår at en av deres største oppgaver og viktigste ressurser er å være ledere for andre, blir det for få som deltar i kirken og store ressurser forblir ubenyttet. 

 

Jeg har gleden av å tilhøre et kirkesogn med stor frivillig deltagelse og godt lederskap fra de som er ansatt i kirken.  Da fungerer dette bredt som en folkekirke.  Spørsmålet om involvering av de frivillige henger nøye sammen med spørsmålet om ledelse av den lokale kirken.  Jeg ønsker å utfordre kirken til å løfte spørsmålet opp fra å være et spørsmål om ledelse av de administrative funksjonene i kirken til å være spørsmål om ledelse av hele kirkens virksomhet.

 

Etter min vurdering er sognepresten lederen i den lokale kirken.  Det finnes ingen annen organisering som lar kirken fremstå i sitt lokalsamfunn som den Guds kirke den er satt til å være.  Det diskusjonen bør fokusere på er en hensiktsmessig og god arbeidsfordeling mellom sogneprest og den administrative leder slik at begge stillingene får anledning til å arbeide med de spørsmålene som er viktigst for hver av de.

Gå til innlegget

Prester inspirerer best

Publisert 11 måneder siden - 459 visninger

Det må være den som bærer ideologien og visjonene, som leder kirken. Det vil være en prest.

Det pågår en debatt om hvem som bør være ­leder i de lokale kirkene. I flere innlegg blir det trukket fram profesjon og utdanning som viktige parametre for valg av leder, blant annet er dette kommentert av Magne Roland i et innlegg under overskriften «Profesjonskamp» (Vårt Land 19. desember). Kirken er annerledes enn vanlige bedrifter og organisasjoner med et helt annet siktemål og en annen oppgave.

I en vanlig forretningsmessig tenkning vil eierne gjennom sitt valgte styre velge den leder som de mener er best egnet til å få lederansvar for virksomheten. Profesjon og utdanning kan variere og blir bare en av premissene som uttrykker den kompetanse som vedkommende leder har.

Profesjonsstrid

I kirken blir ledelse sterkere knyttet til profesjon, på godt og vondt. Kirkene har relativt lik organisering, og det ansettes prester og kirkeverger med sin bestemte profesjonsbakgrunn. Hittil har disse levd side om side med hver sin arbeidsgiver og hvert sitt ­«hierarki». Når disse skal samordnes oppstår det profesjonsstrid om hvem som skal ha de overordnede ansvaret for ­kirkens arbeid. Valg av leder kunne vært overlatt til menighetsrådet i den enkelte kirke etter en vurdering av egnethet, men det er sannsynligvis best at det fastsettes et ­organisasjonsmønster som følges som hovedregel.

En innfallsvinkel er altså å se på profesjon og utdanning til de ansatte. Flere innlegg i debatten peker på dette. Hva er innretningen på den utdanning som de forskjellige ansatte har? Dette­ profesjonsperspektivet kan gi som svar at det bør være den som har den mest omfattende utdanningen innen ledelse som får dette ansvaret.

Ledelsesfunksjoner

Ledelse er imidlertid mer enn å organisere virksomheten og styre det daglige arbeidet. I ledelseslitteraturen skilles det mellom den overordnede ideologiske og strategiske ledelse (leader­ship) og den administrative ­ledelse ­(management). Begge funksjonene­ er ledelse og begge funksjonene er nødvendige i en organisasjon. Arbeidet med den administrative ledelsen er mer omfattende og krever mer tid og ressurser enn den overordnede­ ledelsen. Den administrative ­ledelse vil nettopp bruke mye av sin tid på disse oppgavene. Vektleggingen mellom disse to ledelsesfunksjonene kan imidlertid gi forskjellig svar på hvem som bør være leder i kirken.

Kirkens behov

Hva er det så kirken trenger? Det overordnede­ lederskapet har som oppgave å formidle kirkens oppgave og ­misjon, og inspirere medlemmer til å engasjere seg. Faglig kan dette betegnes som et transformatorisk lederskap. Det er dette­ lederskapet som gjør at medlemmer ikke teller timer på sitt ­engasjement, men gir sine ressurser og sin tid i tjeneste for det oppdraget kirken har fått. Det er dette lederskapet som kaller mennesker til omvendelse og etterfølgelse. Transformatorisk lederskap griper mennesker og forvandler mennesker fra bare å gi noe til kirken, til å gi seg selv til kirken. Kirkens leder må være den som formidler dette budskapet, både i ord og i sitt virke. ­Ledelse er å vise vei og retning for arbeidet.

Ressursforvaltning

Det ­administrative lederskapet har som oppgave å forvalte ressursene.­ Enhver virksomhet skal organiseres og styres økonomisk. Det er mange store og små administrative oppgaver som skal utføres. Dette lederskapet krever struktur og orden og er helt avgjørende for det daglige liv på arbeidsplassen.

Kirken trenger begge disse­ ­lederfunksjonene, men min vurdering er at det må være den som bærer ideologien og visjonen, som leder kirken. Det vil være en prest.

En del av de innleggene som har kommet i denne debatten ­påpeker imidlertid at det betyr at presten kan bli nedlesset i administrative gjøremål og får derved ikke tid til å utføre sine primære oppgaver som forkynner og forvalter av sakramentene. Dette er et av hovedpoengene i Rolands artikkel. Dette er en kjent problemstilling både i kirker og frikirker. Da våger jeg den påstanden at organisasjonsforståelsen er mangelfull.

Det betyr at det mangler forståelse for hvordan delegering skal fungere. Det synes å være den oppfatningen at den som har fått en oppgave skal utføre den selv. Det å være leder er imidlertid nettopp å være ansvarlig for en organisasjon, men delegere til ­andre å utføre mange av oppgavene.

Gjennom andre

En leder ­arbeider gjennom andre, det er nettopp å være leder. Ingen leder utfører alle sine oppgaver selv, og de administrative funksjonene blir i de aller fleste organisasjoner best utført av personer som er utdannet og egnet til dette. Men dette er ikke det samme som at den administrative leder i kirken skal være leder av kirken. Leder av kirken er den som forvalter kirkens identitet, og den administrative leder har delegert myndighet innen sitt område og handler på vegne av kirkens leder.

Vi har forøvrig fått en beskrivelse av prinsippene om organisering og delegering i 2. Mosebok når Moses fikk besøk av sin svigerfar Jetro. Jetro observerte ­Moses' daglige virke og utbrøt (fritt sitert): Det er ikke klokt slik du har organisert deg og bruker din tid.

Og så gir Jetro en praktisk opplæring i arbeidsfordeling og delegering. Det kan synes som kirken trenger en oppfriskning av denne opplæringen.

Gå til innlegget

Lesetips

Himmel nå!
av
Erling Rimehaug
13 dager siden / 2523 visninger
71 kommentarer
Den barmhjertige Trump
av
Åste Dokka
21 dager siden / 3331 visninger
28 kommentarer
Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
rundt 1 måned siden / 7625 visninger
309 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
rundt 1 måned siden / 8232 visninger
225 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
rundt 1 måned siden / 2468 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
rundt 2 måneder siden / 3904 visninger
5 kommentarer
Når det er bra at det er glemt
av
Benedicte Aass
rundt 2 måneder siden / 593 visninger
0 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
rundt 2 måneder siden / 618 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

En natt forbi?
av
Mari Norbakk
rundt 2 timer siden / 45 visninger
0 kommentarer
Se utenfor egen stuedør
av
Vårt Land
rundt 2 timer siden / 39 visninger
0 kommentarer
La dem spise kake
av
Håvard Nyhus
rundt 12 timer siden / 231 visninger
0 kommentarer
Bytterett på livet
av
Heidi Halvorsen
rundt 22 timer siden / 220 visninger
1 kommentarer
KrFs håndtering
av
Vårt Land
rundt 23 timer siden / 701 visninger
3 kommentarer
Å gjøre det kjente nytt
av
Arne Borge
rundt 23 timer siden / 139 visninger
0 kommentarer
Frå Gudbrandsdalen til Auschwitz
av
Kjartan Ruset
rundt 23 timer siden / 131 visninger
2 kommentarer
Nye tider
av
Tove S. J Magnussen
rundt 24 timer siden / 84 visninger
0 kommentarer
Skyggenes dal
av
Joanna Bjerga
1 dag siden / 818 visninger
6 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Skyggenes dal
rundt 2 timer siden / 818 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 2 timer siden / 5292 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 2 timer siden / 5292 visninger
Per Søetorp kommenterte på
Skyggenes dal
rundt 2 timer siden / 818 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 8 timer siden / 5292 visninger
Ben Økland kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 10 timer siden / 5292 visninger
Ben Økland kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 10 timer siden / 5292 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 10 timer siden / 5292 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 10 timer siden / 5292 visninger
Stefan Hallman kommenterte på
Skyggenes dal
rundt 11 timer siden / 818 visninger
Ben Økland kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 11 timer siden / 5292 visninger
Les flere