Elise Skarsaune

Alder: 39
  RSS

Om Elise

Generalsekretær i Humanistforbundet (www.humanistforbundet.no)

Følgere

Barns trosfrihet - mitt ansvar

Publisert 5 måneder siden

Barnekonvensjonen slår fast statens ansvar for å respektere barns tanke-, samvittighets- og trosfrihet. Dette inkluderer respekt for foreldre eller foresattes rett til å veilede barn i å utøve disse frihetene, frem til barnet selv har oppnådd selvstendig beslutningskompetanse. Retten til å uttrykke ens religion eller tro kan kun begrenses ved lov, og bare i den grad det er nødvendig for å beskytte offentlig sikkerhet, orden, helse eller moral, eller andre menneskers grunnleggende rettigheter og friheter. Den norske staten er bundet av barnekonvensjonen, og i Norge har vi valgt å integrere konvensjonen i norsk lov på en slik måte at dersom det oppstår konflikt mellom en nasjonal lov og konvensjonen, så vinner konvensjonen. Kun Grunnloven står over på rangstigen. Men hva betyr dette for oss tros- og livssynssamfunn? Hvilket ansvar har vi?

Dette er en omarbeidet versjon av innlegg på seminaret “Hvem bestemmer hva barn skal tro?” på Litteraturhuset i Oslo 11.april, i regi av Født Fri, Hjelpekilden og Holistisk Forbund.


Selvstendig og moralsk ansvar som tros- og livssynsaktører  

Hva betyr barns rett til tanke-, tros- og samvittighetsfrihet for oss tros- og livssynssamfunn?  Hvordan skal vi ta barns trosfrihet på alvor? Hvilket moralsk ansvar har vi, ut ifra våre egne verdier og de føringer som vår tro eller vårt livssyn pålegger oss? 

Som humanist er jeg opptatt av alle menneskers rettigheter og i særdeleshet barns rettigheter. Barn har rett til informasjon, til å bli hørt i alle saker som angår dem, og de har rett til å gjøre seg opp sin egen mening i alle spørsmål. Den moralske appellen i barnets menneskelighet er ikke til å unngå, og forplikter meg som leder og mitt forbund som humanistisk livssynssamfunn. Ledere for og tilhengere av andre former for tro eller livssyn må naturligvis svare for sin egen del, men jeg opplever ansvaret som selvstendig og moralsk forpliktende. Hvordan kan vi forvalte et slikt ansvar?  

Praktiske steg for å ta ansvar for barns trosfrihet 
Jeg tenker vårt ansvar som tros- og livssynssamfunn for å bidra til respekt for barns trosfrihet kan deles inn i “sørge for-ansvar" og “legge til rette-ansvar". Under sørge for-ansvar tenker jeg at vi er direkte og uomtvistelig forpliktet til å sørge for at barn, når de oppnår religiøs lavalder (15 år ifølge norsk lov), har muligheten til å fatte sin egen informerte beslutning om hvorvidt de ønsker å være medlem i vårt fellesskap eller ikke.  

Under legge til rette-ansvar tenker jeg vi bør legge til rette for at foreldre/foresatte kan fatte informerte beslutninger på vegne av barn i sin omsorg. Voksne trenger å gjøres bevisst på barns rett til tros- og tankefrihet, deres veiledningsansvar som foresatte, barns voksende medbestemmelsesrett i tråd med alder og modenhet, og liknende. 

Videre tenker jeg vi bør legge til rette for at barn, i tråd med sin alder og modenhet, får tilgang på informasjon om hva de er medlem av, hva det betyr, og når de har rett til å bestemme hva selv. Det er fullt mulig å lage informasjon for barn i alle aldre om tro og livssyn, særlig dersom man gjør dette i samarbeid med barn selv. Dette er et område jeg håper vi selv skal få gjort mer på framover.  

 

Å ta barns rettigheter på alvor gir nye muligheter 
I tillegg til vårt direkte ansvar for å respektere barns trosfrihet, er det også slik at vi for vår egen del også kan dra nytte av å ta barns rettigheter på alvor. Mange voksne synes det er skummelt å snakke med barn om tro og livssyn, i frykt for å si noe feil eller å ikke ha svar på alle barns veldig mangfoldige spørsmål. Dette kan gjelde både foreldre, ansatte i barnehager og skoler, og oss i tros- og livssynssamfunnene. Dersom vi velger å innta barnets nysgjerrige og åpne tilnærming, kan vi imidlertid risikere å lære mye selv av å jobbe for og med barn.    

 

For å virkelig gå barns trosfrihet i møte, kan vi utfordre oss selv til å tilrettelegge for at foreldre/foresatte kan ha gode samtaler med barn i sin omsorg om livssyn, tro og hva det vil si å være en del av et tros- eller livssynsfelleskap. Vi kan arbeide for å selv hente inn barns meninger og innspill til vårt arbeid. Her kan blant annet arbeidet til Kirkenes verdensråd, i samarbeid med UNICEF, trolig være til god inspirasjon for mange. Og sist, men ikke minst, så kan vi hjelpe barnehager, skoler og andre arenaer der barn og ungdom ferdes til å møte barns nysgjerrighet overfor de store spørsmål på en mest mulig kunnskapsbasert måte.  

 

Å møte barn med åpenhet og nysgjerrighet, og nervøse voksne med informasjon og dialog, kan hjelpe oss å bli mer bevisste våre egne verdier, budskap og roller som tros- og livssynsaktører. Og det kan vel sikkert være nyttig for mange av oss. 

 

Staten kan holde tros- og livssynssamfunn ansvarlige, men gjør det ikke 
Staten, som er forpliktet av konvensjonen, har forpliktet seg til å bruke “alle nødvendige tiltak og midler” for å sikre respekt for barns trosfrihet. Hva betyr det? Hvilke virkemidler har staten overfor oss som tros- og livssynssamfunn for å sikre barns rettigheter?   

De fleste tros- og livssynssamfunn i Norge mottar midler fra sentrale og lokale myndigheter til sitt arbeid, ettersom dette anses av norske myndigheter som nyttig for våre medlemmer og samfunnet som helhet. Medlemmer av tros- og livssynssamfunn har krav på offentlig støtte til sitt valgte samfunn, slik at disse kan dekke deres ønsker og behov for tros- eller livssynstjenester. 

 

I går var den årlige fristen for tros- og livssynssamfunnene til å rapportere på aktiviteter og økonomi til myndighetene. Vi rapporterer i et skjema som myndighetene har fastsatt, og som de kan definere. Her kunne de for eksempel spurt om hvordan vi arbeider for å sikre barns rett til trosfrihet, på samme måte som de kunne spurt om hvordan vi jobber for å sikre likestilling mellom kjønnene, ikke-diskriminering på alle de grunnlag loven fastsetter, og så videre. Dette er ikke spørsmål som stilles i dagens rapporteringsskjema.  
 

Barnets stilling og rettigheter i norsk samfunnsliv forplikter 
Alle tros- og livssynssamfunn inngår i det norske storsamfunnet for øvrig. Når Norge er internasjonalt anerkjent for å være et foregangsland og å ha en progressiv innstilling til barns rettigheter, tenker jeg dette ikke kun handler om at vi har myndigheter som tar barn på alvor - det gjør de aller fleste av oss andre voksne i Norge også. Anerkjennelse av barns rettigheter, friheter, med- og selvbestemmelsesrett er en del av moderne norsk kultur. Når vi er en del av denne kulturen, er det å forvente at vi som tros- og livssynsaktører har et bevisst forhold til barns rettigheter. Hvis ikke går vi tydelig i utakt. 

 

Gå til innlegget

Norge har fått en viktig ny statsrådpost når Nikolai Astrup trer inn i rollen som digitaliseringsminister. IKT-bransjen har lenge jobbet for å få på plass en digitaliseringsminister og jublet i mange kanaler da nyheten kom mandag. At norske IKT-selskaper skal få en statlig stemme opp mot giganter som Google, Apple og Amazon vekker forståelig nok begeistring. Humanistforbundet heier også på utnevnelsen. Men digitalisering handler om mer enn penger, makt og prestisje - det handler om mennesker, menneskeverd og likeverd. Vi lever i den digitale teknologiens tidsalder og er avhengige av teknologisk nyvinning for å utvikle oss som samfunn og løse felles utfordringer. Men utfordringene kan ikke løses av teknologien alene. Vi trenger en inkluderende offentlig samtale for å sikre at fremskritt ikke undergraver menneskeverd og menneskerettigheter, og at de kommer alle mennesker til gode. Vi må kunne besvare hvordan fremskrittene i den teknologiske utviklingen kan og bør styres. Humanistforbundet hilser derfor digitaliseringsminister Astrup velkommen med en etterlysning; en mer inkluderende offentlig samtale om den nye teknologiens potensiale og risiko for menneskerettigheter og likeverd i Norge.

Kunstig intelligens i Norge 

Teknologirådet lanserte i september 2018 rapporten “Kunstig intelligens – Muligheter, utfordringer og en plan for Norge”. Måneden etter arrangerte Aftenposten sin Atech-konferanse om kunstig intelligens. Det er liten tvil om at denne teknologien er kommet for å bli i Norge, og at den skaper oppmerksomhet og engasjement. I  mange sektorer er ulike typer påkalt “smal” eller avgrenset kunstig  intelligens tatt i bruk. Avanserte algoritmer gjør det enklere å  analysere ulykker, identifisere hatytringer på nett, støtte leger i å  stille diagnoser og dommere i å utmåle straff.  

Norge - en teknologioptimistisk nasjon 

Norske  myndigheter har stor tro på teknologisk utvikling og digitale  virkemidler. “Jeg er teknologioptimist”, sa statsminister Erna Solberg i  sin tale på Atech-konferansen i fjor høst. «Digitalt førstevalg i staten» er et sentralt mantra, og teknologi som chatte- og saksbehandlingsroboter er på fremmarsj i offentlige sammenhenger i Norge. Statsministeren  hevdet i sitt innlegg at det ikke vil være hensiktsmessig med en egen  nasjonal strategi for kunstig intelligens, ettersom teknologien vil  treffe og brukes ulikt i forskjellige sektorer og hvert fagfelt kjenner  sine utfordringer og muligheter best selv. Statssekretær Paul Chaffey  uttalte i forlengelsen av dette, at utviklingen drives frem av bransjen  selv, og at politikerne ikke må være bremseklosser for teknologisk  nyskapning. Politikerne vil først komme på banen om det skulle vise seg  at kunstig intelligens medfører problemer på samfunnsnivå. 

Denne type sektortilnærming så vi i den digitale strategien for utviklingsarbeidet som Nikolai  Astrup, den gang utviklingsminister, lanserte i fjor sommer et eksempel  på. I den kan vi lese at det er "en utfordring at viktige beslutninger  om digitalisering og teknologiutvikling fattes av kommersielle og  ikke-statlige aktører. Derfor må det jobbes strategisk for å bidra til  at digitale tiltak i utviklingspolitikken også ivaretar frihet,  sikkerhet, demokratiske verdier og universelle rettigheter” (s. 7).  

Dette  er en betimelig påpekning, like relevant på hjemmebane som  internasjonalt, og i alle sektorer som benytter kunstig intelligens og  relatert teknologi. Når byråkratene kan forutse og diskutere dilemmaer i  teknologiutviklingen, burde også de folkevalgte føle seg kallet til å  løfte dette høyere opp på agendaen. Dette er ikke en ideologisk øvelse  om frie markedskrefter mot statlig regulering, det handler om  utviklingen innen sentrale politikkområder som helse og omsorg,  utdanning, transport og samferdsel, sikkerhet og arbeid. Selv om hver  sektor vil måtte definere egne muligheter og risikoer, vil mange av de  grunnleggende spørsmålene og utfordringene være felles, verdispørsmålene  i særdeleshet.      

Kunstig intelligens, menneskerettigheter og likeverd 

I  debatten om kunstig intelligens har spørsmålet om menneskerettigheter  og likeverd vært løftet av flere aktører internasjonalt. I 2017 ble de  såkalte Asilomar AI Principles utmeislet av forskere og bransjeaktører. Disse prinsippene slår  blant annet fast at kunstig intelligens-systemer skal utvikles og  operere slik at de er kompatible med menneskets verdighet, rettigheter,  friheter og kulturelt mangfold (prinsipp 11). FNs fagorganisasjon for  informasjons- og kommunikasjonsteknologi (ITU) arrangerte i mai i år sin  andre «AI for Good Global Summit» med fokus på hvordan kunstig intelligens kan bidra til oppnåelse av bærekraftsmålene. En rekke store aktører innen både menneskerettighetsfeltet og digital teknologi utviklet og signerte også i mai Toronto-deklarasjonen om retten til likestilling og ikke-diskriminering i maskinlæringssystemer. Sentrale aktører anerkjenner altså at kunstig intelligens i ulike  former gir oss både muligheter og utfordringer, men til nå er etiske  retningslinjer på området av frivillig og ikke-bindende karakter.  Foreløpig later norske myndigheter til å avvente hva som kommer ut av europeisk samarbeid på området.   

Etterlyst: Myndighetsinitiativ til offentlig samtale om kunstig intelligens i Norge 

Teknologirådets  rapport fra september i fjor gir offentlige myndigheter 14 anbefalinger  for utviklingen av en større strategi for arbeidet med kunstig  intelligens i Norge. Anbefaling 14 peker på behovet for en bred og  inkluderende nasjonal dialog om kunstig intelligens, på initiativ fra  myndighetene. Dette for å involvere flest mulig slik at myndighetene kan  få gode råd til politikkutvikling og strategisk arbeid.   

I sommer lanserte den australske menneskerettighetskommisjonen et treårig prosjekt om menneskerettslige muligheter og utfordringer ved nyere teknologi, hvor samfunnsaktører inviteres til å delta i fag- og politikkutvikling. Vi kan altså se «down under» for et praktisk eksempel på hvordan en slik samtale kan legges til rette. Rapporten som den australske menneskerettighetskommisæren lanserte sitt nye  prosjekt gjennom, inneholder konkrete spørsmål til publikum og  instruksjoner om hvordan innspill kan sendes inn. En ekspertgruppe for  prosjektet er opprettet, og flere offentlig åpne konsultasjonsrunder er  planlagt for å sikre innspill underveis i prosessen.    

Vi  er et mangfold av aktører i Norge som med ulike innfallsvinkler kan  bidra i en slik åpen offentlig samtale om både styrking og regulering av  teknologiutviklingen, til beste for enkeltindivider og samfunnet. Med  basis i vårt humanistiske livssyn vil vi i Humanistforbundet ønske  spørsmål om menneskeverd, likeverd, inkludering og selve definisjonen av  hva et menneske er i den digitale teknologiens tidsalder høyt på  agendaen. For å forstå bredden i utfordringer, muligheter og  konsekvenser for ulike individer og grupper av mennesker i  teknologiutviklingen best mulig, må mennesker med ulike bakgrunner,  forutsetninger og forståelser få bidra med sine unike perspektiver.  

Humanistforbundet  mener det er på tide at norske myndigheter tar initiativ til en bredere  og mer inkluderende offentlig samtale om kunstig intelligens. En slik  samtale må foregå åpent og offentlig, ikke på konferanser som koster  tusener av kroner å delta på. Spørsmålene som kunstig intelligens  bringer til torgs er av samfunnsinteresse, og hele bredden i samfunnet  må få mulighet til å delta i diskusjonen. Slik vil også våre folkevalgte  bli bedre i stand til å fatte gode beslutninger i en spennende,  krevende og enormt raskt foranderlig tid for oss mennesker. Vår nye  digitaliseringsminister kan herved regne seg som utfordret!  

Gå til innlegget

Fredsprisen feirer humanisme i praksis

Publisert 10 måneder siden

Nadia Murad og Denis Mukwege, årets fredsprisvinnere, setter i sitt arbeid to av den moderne humanismens viktigste prosjekter - mangfold og fellesskap – ut i praksis blant krigens skjulte ofre. For at alle mennesker skal kunne leve et liv med frihet, tilhørighet og verdighet i et samfunn hvor alle mennesker får bidra med sine unike ressurser, trenger vi mange slike helter for humanisme.

Da Alfred Nobel skulle skrive sitt testamente, utfordret den østeriske fredspioneren Berta von Suttner (1843 – 1914) ham til å etablere en fredspris. Berta von Suttner satte gjennom sitt fredsarbeid fokus på det vanvittige ved å umenneskeliggjøre andre lands eller folks kvinner, barn og menn i krigstid. Hun var opptatt av menneskets iboende ressurser og muligheter. Alfred og Berta var opptatt av at fellesskapet trenger alle menneskets unike ressurser for å skape fred.  

Mennesket trenger mangfold 

Nadia Murad tilhører en religiøs minoritet i et område der de med makt ikke anerkjenner minoriteters menneskeverd og likeverd. Fordi hun er annerledes enn de med definisjonsmakten, har Nadia opplevd grusomheter få av oss kan forestille oss. Ideologene i Den Islamske stat (IS) deler menneskers verdi inn etter hvilken religionspraksis de har. Når stater, religioner, bevegelser eller ideologier lar størrelser utenfor mennesket selv rangere menneskers verdi, er de på kollisjonskurs med det grunnleggende i humanismen. Grunnpremissene for den moderne tidsalders humanitetsidealer er uttrykt allerede i første setning i Verdenserklæringen om menneskerettigheter av 1948: «... anerkjennelsen av iboende verdighet og av like og uavhengige rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden …». Menneskets verdighet er ikke å forstå som et resultat av eksterne garantister, tvert om er menneskets verdighet begrunnet i en kvalitet som er naturgitt og iboende i menneskets natur. 

Gjennom sine unike ressurser og valg blir Nadia Murad et symbol på den utrolige kraften som bor i mennesket. Hun velger å bruke sitt liv til å kjempe for retten til å være den hun er, med den religion og tradisjon hun bærer på - på vegne av seg selv og sin minoritet. Hun synliggjør at mangfoldet blant oss har en umistelig verdi, ikke bare for den enkeltes frihet, men også for at vi skal kunne skape samfunn hvor det er mulig å være menneskelige. Dette gjelder i alle samfunn, ikke kun der ekstremisme og vold sitter ved roret. 

Som overlever av enorme krenkelser og overgrep er Murads stemme en viktig påminnelse om at det er håp. Hennes mot, hennes styrke og hennes karakter forteller oss hva som er iboende i mennesket. At det er mulig for henne, som har fått sitt menneskeverd krenket på det groveste, å kjempe videre gir oss håp. Vi trenger håp for å skape fred. 

Fellesskap beskytter 

Denis Mukwege har gjennom sitt virke tatt ansvar på vegne av fellesskapet for enkeltmennesker som har opplevd at deres kropp ble en del av slagmarken. Han har tatt imot historiene til ofrene og dokumentert overgrepene for at overgriperne skal bli stilt til ansvar. Mukwege har sett og møtt tusenvis av kvinner som har opplevd liknende grusomheter som Nadia Murad. Han har operert deres mishandlede kropper, han har lyttet til historiene deres og han har rapportert videre. Han har tatt ansvar for en urett om ikke er gjort mot ham selv, men som er gjort mot hans medmennesker. Mukwege sa til NRK etter kunngjøringen av fredprisen at dette var en pris som anerkjenner lidelsen kvinnene opplever.  – Jeg kunne se i ansiktene deres at de var så glade. Glade for endelig å bli sett og anerkjent, dette er også en beskyttelse. Så dette er veldig, veldig rørende, sier Mukwege til NRK 5. oktober 2018.  

Humanisme skaper fred 

Statistikk kan tyde på at verden blir fredeligere, samtidig som krig og konflikt stadig dominerer nyhetsbildet – og altfor mange menneskers liv. Menneskerettighetene og de arenaer for internasjonalt samarbeid og diplomati som samlet verden etter andre verdenskrig, har gitt freden bedre sjanser. Humanismens verdigrunnlag med menneskeverdet og likeverdet i sentrum utgjør selve grunnmuren i dette globale fellesprosjektet. Men vi ser daglig at denne kraften ikke må tas for gitt. Den er ikke nødvendigvis iboende i samfunnet, den krever at vi gjennom daglige, aktive handlinger og ord anerkjenner mangfold som en ressurs og sammen tar ansvar for våre medmennesker i fellesskapet.  

Humanistforbundet feirer Denis Mukwege og Nadia Murad først og fremst på grunn av den velfortjente anerkjennelsen av deres selvoppofrende kamp for rettferdighet og humanisme. Vi vil gjerne bidra til at årets fredsprisvinnere løftes fram som eksempler til etterlevelse også her hjemme, i vår felles daglige arbeid for et mer menneskelig Norge med mangfold og fellesskap. 

 

Gå til innlegget

Kall til samling

Publisert rundt 1 år siden

Vi må bryte opp frustrasjonenes små fellesskap med mer inkluderende lokalsamfunn og et rausere storsamfunn.

Det har vært valg i Sverige. Det endelige resultatet er fortsatt noe uklart. Valget, og ulike grupperingers markeringer i opptakten, har imidlertid dominert mediebildet lenge. Biler har brent på nyhetene og politikere har sanket stemmer i reklamepausene. «Stopp asylsøkerne ved grensen. Utlendinger som bryter våre lover skal ut.»

Ond sirkel. 

Det er menneskelig å reagere med frykt når flammene brer om seg, både på parkeringsplassene og i det offentlige ordskiftet. Frykt og frustrasjon gjør ungdommen sintere og politikerne krassere på hver sin tue. Vi er inne i en ond sirkel.

I 2006 trykket Aftenposten en kronikk jeg hadde skrevet om muslimske menn og hva disse tenkte om å være menn i Norge. Min tittel «Hva vet vi om den muslimske mannen?» ble endret av desken til «Muslimske menn misforstås», og jeg forventet at både overskrift og innhold kunne skape reaksjoner. I en epost fra en anonym avsender fikk jeg vite at vedkommende visste hvor jeg bodde, ikke som en direkte trussel, men likevel. Kronikken hadde blitt brukt til å plukke opp hundebæsj med, la avsenderen til. Nå i 2018 må enhver som ytrer seg i offentligheten forvente langt hardere medfart.

Språk som for tolv år siden ville vakt reaksjoner i offentlig debatt, har nå blitt dagligdags, også fra avsendere i maktens formelle sentrum. Et offentlig ordskifte om hvilket samfunn og fellesskap vi ønsker er helt nødvendig, men premissene og tonen er nødt til å gi plass til et mangfold av meninger, posisjoner og erfaringer.

Frykten splitter. 

Mennesker som føler seg sett, hørt og verdsatt som en del av fellesskapet, trer ikke på seg finlandshetter og setter fyr på biler. Mennesker som føler trygghet og fremtidsoptimisme fyller ikke nettdebatten med hatytringer og demoniserende konspirasjonsteorier. Det er frykten vi føler for hverandre som splitter og truer samholdet i samfunnet, ikke ulikhetene mellom oss.

«Det er lettere å ta avstand fra eller hate noe eller noen du ikke kjenner», sa en psykolog i et debattpanel om radikalisering nylig. Altså må vi bli kjent for å få bukt med frykt, forebygge utenforskap og kunne leve bedre sammen. Vi må samles, finne felles møtepunkt og bryte opp frustrasjonenes små fellesskap med mer inkluderende lokalsamfunn og et rausere storsamfunn.

I arbeidet med å vinne tilbake en mer menneskelig tone i det offentlige ordskiftet og erstatte frykt med forståelse i våre store og små fellesskap, kan humanismen være til god hjelp. Verdier nedtegnet i Grunnloven som en del av grunnmuren i den norske kulturarven, utfordrer oss til å ta utgangspunkt i alle menneskers unike verdi og bidrag når vi inngår i dialog og bygger våre fellesskap.

Humanismen utfordrer oss. 

Mitt humanistiske livssyn krever av meg at jeg tar på alvor det ukjente mennesket som brukte kronikken min til å plukke hundebæsj – og som kanskje gir dette innlegget samme skjebne. Selv når våre opplevelser av virkeligheten og tanker om løsninger for samfunnet vi deler er så forskjellige at vi sliter ordentlig med å forstå hverandre, må jeg anerkjenne at vår verdi som mennesker er den samme og at vi har lik rett til å bli hørt og inkludert i fellesskapet.

Jeg må møte de som hater dette innlegget med samme forståelse og raushet som de som støtter det. Om ikke vil frykten kunne fortsette å vokse og skape større avstand mellom de enkeltmenneskene vi kan bygge et rausere, mer inkluderende og mer menneskelig Norge med.

Trykket i Vårt Land 13. september 2018.

Gå til innlegget

På søndag er det valg i Sverige. Biler brenner på nyhetene og politikere sanker stemmer i reklamepausene. “Stopp asylsøkerne ved grensen. Utlendinger som bryter våre lover skal ut.” Det er menneskelig å reagere med frykt når flammene brer om seg, både på parkeringsplassene og i det offentlige ordskiftet. Frykt og frustrasjon gjør ungdommen sintere og politikerne krassere på hver sin tue. Vi er inne i en ond sirkel.

I 2006 trykket Aftenposten en kronikk jeg hadde skrevet om muslimske menn og hva disse tenkte om å være menn i Norge. Min tittel “Hva vet vi om den muslimske mannen?” ble endret av desken til “Muslimske menn misforstås”, og jeg forventet at både overskrift og innhold kunne skape reaksjoner. I en epost fra en anonym avsender som ikke hadde satt pris på min ytring nevnte vedkommende at de visste hvor jeg bodde, ikke som en direkte trussel, men allikevel. Kronikken hadde blitt brukt til å plukke opp hundebæsj med, ville vedkommende gjerne fortelle meg. Nå i 2018 må enhver som ytrer seg i offentligheten forvente langt hardere medfart.


Frykt krymper fellesskap

Frykten for de andre, de som ikke er som oss - ihvertfall ikke så vidt vi vet - er nok både dypere og mer uttrykt i dag. Språk som for tolv år siden ville vakt reaksjoner i offentlig debatt, har nå blitt dagligdags, også fra avsendere i maktens formelle sentrum. Et offentlig ordskifte om hvilket samfunn og fellesskap vi ønsker er helt nødvendig, men premissene og tonen er nødt til å gi plass til et mangfold av meninger, posisjoner og erfaringer.


Mennesker som føler seg sett, hørt og verdsatt som en del av fellesskapet, trer ikke på seg finlandshetter og setter fyr på biler. Mennesker som føler trygghet og fremtidsoptimisme fyller ikke nettdebatten med hatytringer og demoniserende konspirasjonsteorier. Det er frykten vi føler for hverandre som splitter og truer samholdet i samfunnet, ikke ulikhetene mellom oss.


“Det er lettere å ta avstand fra eller hate noe eller noen du ikke kjenner” sa en psykolog i et debattpanel om radikalisering nylig. Altså må vi bli kjent for å få bukt med frykt, forebygge utenforskap og kunne leve bedre sammen. Vi må samles, finne felles møtepunkt og bryte opp i frustrasjonenes små fellesskap med mer inkluderende lokalsamfunn og et rausere storsamfunn.


Humanismen utfordrer oss
I arbeidet med å vinne tilbake en mer menneskelig tone i det offentlige ordskiftet og erstatte frykt med forståelse i våre store og små fellesskap, kan humanismen være til god hjelp. Verdier nedtegnet i Grunnloven som en del av grunnmuren i den norske kulturarven, utfordrer oss til å ta utgangspunkt i alle menneskers unike verdi og bidrag når vi inngår i dialog og bygger våre fellesskap.


Mitt humanistiske livssyn krever av meg at jeg tar på alvor det ukjente mennesket som brukte min kronikk til å plukke hundebæsj med den gangen - og som kanskje gir dette innlegget samme skjebne. Selv når våre opplevelser av virkeligheten og tanker om løsninger for samfunnet vi deler er så forskjellige at vi sliter ordentlig med å forstå hverandre, må jeg anerkjenne at vår verdi som mennesker er den samme og at vi har lik rett til å bli hørt og inkludert i fellesskapet.  


Jeg må møte de som hater dette innlegget med samme forståelse og raushet som de som støtter det. Om ikke vil frykten kunne fortsette å vokse og skape større avstand mellom de enkeltmenneskene vi kan bygge et rausere, mer inkluderende og mer menneskelig Norge med.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere