Frank Tangen

Alder: 62
  RSS

Om Frank

Frank Tangen jobber som kommunikasjonsrådgiver for Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte (KABB). Bakgrunn fra NRK og andre medier, kommunikasjonsbyråer og HR-virksomhet. Redaktør for KABBs "Synlige stemmer", et prosjekt der synshemmede skribenter skriver om saker knyttet til hverdagen som funksjonshemmet, kirke og samfunn.

Følgere

Den kvelden jeg ble inkludert i kirken

Publisert 4 måneder siden - 319 visninger

Kan vi slutte å snakke om at noen skal inkludere noen andre i menigheten? Skal vi heller våge å åpne livene våre for hverandre?

For to uker siden var jeg med å feire 50-årsdagen til Jan Ditmar Kahrs i Klæbu. Jeg ble kjent med Jan Ditmar da han var liten gutt, allerede sterkt svaksynt, og deltok med familien sin på leir i Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte. Han hadde en oppvekst der han på mange måter falt utenfor og ble et mobbeoffer, både fordi han var prestesønn og som en guttunge som ikke så like bra som andre. I dag jobber han i Klæbu Industrier, der han vever filleryer og har en ukentlig musikkstund med en gutt uten språk. Han er også klokker i kirken, og deltar i det meste av det lokale kulturlivet, med og uten et av de mange munnspillene han trakterer.


I stedet for et vanlig bursdagsselskap inviterte Jan Ditmar til gratis kirkekonsert med sin organistvenn Ulf Nilsen, som er født blind. 90 sambygdinger og tilreisende møtte opp, og ble med over i kirkestua til mottakelse med kaffe og kaker etter konserten.

I kirken ble jeg sittende og tenke på «inkludering». Vi ønsker en «inkluderende kirke», og snakker gjerne om det som et «vi» som skal inkludere et mer eller mindre definert «dem». Hvem inkluderte hvem i Klæbu kirke denne kvelden? Han som inviterte, betalte og attpåtil ville at gavene skulle gis til KABB, ikke til ham selv - eller de som kunne oppleve en kirkekonsert som viste at et orgel kan brukes til mer enn Bach?

Jan Ditmar er kanskje en av «dem» som «vi i kirken» skal sørge for å inkludere. Men i Klæbu er han en selvsagt og viktig del av menighetens arbeid, og talene som ble holdt, var en takk for alt han bidrar med.

Så tenkte jeg på Solveig Skjærstad fra Trysil. Hun er født helt blind, og i fjor høst mottok hun kommunens frivillighetspris. Sammen med sin personlige assistent Ruth Blixt har hun drevet med babysang i Trysil i 17 år, er forsanger på gudstjenester, har sangtimer i barnehagen og musikkandakter på sykehjemmet. Lista over aktiviteter Solveig og Ruth farter rundt på er enda lengre.

Er Jan Ditmar og Solveig inkludert?
Hører du også hvor feil spørsmålet blir?

På altertavla i Klæbu kirke så jeg hyrdene ligge på kne i tilbedelse foran en nyfødt Jesus. I min tro er dette lille barnet Gud selv som kom til verden som det mest sårbare og utsatte som finnes. Senere skulle han gjøre kraftfulle mirakler og samle en folkemengde da han holdt tidenes største tale, Bergprekenen. Før han mistet alt og var forlatt av alle, også sin egen Far, på et kors. Totalt ekskludert. Og ble reist opp igjen til å bli alles frelser og bror.

Det er ingen andre enn denne sårbare og sterke Kristus som eier Kirken og har rett til å inkludere eller ekskludere. Heldigvis for meg har han selv opplevd alle avgrunner og høyder menneskelivet rommer, og har lovet at han ikke støter noen bort.

Vi skal selvsagt legge fysisk til rette for mennesker med en funksjonsnedsettelse. Vi trenger rullestolramper, salmer i stor skrift og punktskrift og riktig belysning og på alle måter fjerne hindringer. Men inkludering er ikke å henge opp et rullestolsymbol på en toalettdør, det er ikke der fellesskapet utfoldes.

Hva blir da «inkludering»? I kirken denne kvelden tenkte jeg at det kan ikke være noe annet enn at vi lukker hverandre inn i livene våre, slik Jan Ditmar gjorde med meg. Noen ganger trenger jeg at noen spør: «Hva behøver du?». Andre ganger kan jeg få spørsmålet: «Hva kan du bidra med?».  Ingen av oss er utelukkende i den ene eller andre kategorien, blant de som trenger hjelp, eller blant de som kan gi den. Og aldri er det vi kan bidra med et bare. Om jeg ikke kan yte så mye annet enn å være den jeg er akkurat i dag, kan det vise seg at nettopp det er en nådegave jeg kan gi videre til fellesskapet.




 

 

 

 

Gå til innlegget

Hvem skal sponse bestemor?

Publisert 8 måneder siden - 1689 visninger

Det hjelper ikke så mye med nye grep i statens støtte til frivillige organisasjoner, når regjeringen overlater de som ikke har rike onkler til seg selv.

I en artikkel av Tone Wilhelmsen Trøen, leder av Høyres familie- og kulturfraksjon, redegjør hun for regjeringens politikk overfor frivillige organisasjoner. Utgangspunktet er ønsket om full momsrefusjon for organisasjoner i frivillig sektor, og overskriften er «Ironisk momskritikk».

Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte (KABB) er en av de organisasjonene som rammes hardt av kutt i neste års statsbudsjett. Vårt offentlig godkjente lydbibliotek for blinde, svaksynte og lesehemmede står overfor en nedskjæring fra 3,2 til 2,5 millioner, altså 25 posent. Det innebærer for eksempel at vi neste år kan lese inn 20 nye lydbøker, mot mer enn 100 i år. Dette rammer en gruppe som ikke kan lese trykte bøker andre kan kjøpe i bokhandelen eller låne på det lokale biblioteket.

Slik jeg forstår Trøen, mener regjeringen at slike kutt kompenseres av andre tiltak for frivilligheten. KABB kan ikke snakke for andre, men for oss er det opplagt at summen av regjeringens tiltak betyr en dramatisk tilbakegang.

Slik ser det ut:
Regjeringen vil øke momskompensasjonen for frivillige organisasjoner. I fjor fikk vi 210 000 kroner tilbakebetalt, vi vet enda ikke hva vi får i år. Det nye statsbudsjettet kan i beste fall bety en økning på 20-30 000. Men sannsynligvis blir refusjonen lavere enn i år, fordi flere organisasjoner er inne i ordningen. Kostnadene i KABB er heller ikke først og fremst varer og tjenester, det er lønnskostnader til daglig drift. Våre brukere ringer for å få hjelp til å låne bøker, og benytter sjansen til en god samtale om utfordringer i hverdagen. For mange er det den eneste kontakten med andre mennesker de har den dagen, kanskje hele uken. Vi bruker tid og penger på å få synshemmede ut av huset for å være med på arrangementer med et meningsfylt innhold. Det innebærer masse gratis innsats, men også at vi har kompetente ansatte til å drive tiltakene. Og dette kan vi ikke digitalisere bort.

At grensene for fritak for arbeidsgiveravgift økes, gir heller ingen positiv effekt. Veldig få av dem som jobber for oss har en årlig lønn på mindre enn 45 000.

Regjeringen har ryddet i lotterier utenfor Norsk Tipping, forteller Trøen. Det er sikkert bra for noen, for oss i KABB innebærer denne oppryddingen at vi er kastet ut av ExtraStiftelsen, der vi fra tid til annen har mottatt solide bidrag til enkeltprosjekter, i år 416 000 kroner. Begrunnelsen er at stiftelsen har skjerpet kravene til at søkerorganisasjoner skal ha et primært helseformål. Kanskje kan en ny dialog få oss inn i ordningen igjen.

Den nye ordningen «Herreløs arv» som administreres av LNU er flott. Her kan formuer uten arvinger komme frivillige organisasjoner til gode i stedet for å havne i statskassa. Men: ordningen gjelder utelukkende tiltak for barn og ungdom.

Og her er vi ved et viktig poeng. Private sponsorer, store fond og stiftelser, EU-midler og også mye statlige prosjektmidler er innrettet mot tiltak for de yngre aldersgruppene.
Vi i KABB kommer ikke utenom at våre medlemmer og brukere har en høy gjennomsnittsalder. Det er når folk blir eldre at de mister synet på grunn av diabetes. Det er de gamle innbyggerne som ikke greier å lese lenger fordi aldersrelaterte sykdommer ødelegger øynene. Veldig mange blinde i yrkesaktiv alder er uføretrygdede, og mange unge har flere funksjonsnedsettelser, som ulike grader av utviklingshemming.

Dette er ikke de kule folkene som næringslivet får god reklame av å støtte. De gjør seg dårlig på reality-tv. Mange av dem kan bidra i sine lokalsamfunn – hvis noen legger til rette. Noen ligger i en seng på sykehjemmet og hører på lydbøker mens de venter på besøk.

Med kuttene i statsbudsjettet, og uten mulighet til å søke midler fra ExtraStiftelsen, kan KABB miste over èn million av et budsjett på rundt ni millioner kroner. Hvis ikke Stortinget ser hvor urimelig dette slår ut, vet vi ikke helt hvor vi skal gå med tiggerstaven. Hvis noen vil sponse bestemor, skal de gjerne få kontonummeret.

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Om å møte sårbarheten og gleden

Publisert 11 måneder siden - 237 visninger

Fem blinde medmennesker har lært meg noe om å våge å vise min egen sårbarhet. Og å ta imot lysglimtene livet byr

Det siste halvåret har jeg vært redaktør for «Synlige stemmer», et prosjekt i Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte (KABB). Fem blinde skribenter har levert ukentlige tekster som er publisert på nett, delt via facebook, i Vårt Lands og Dagsavisens nettutgaver, og har vært på trykk i flere papiraviser.

Da KABB startet prosjektet var det fordi en del av formålet vårt er å medvirke til at synshemmede skal delta aktivt i samfunns- og menighetsliv. KABB er den eneste kristne organisasjonen i Norge som er startet og drevet av mennesker med nedsatt funksjonsevne, og skal være deres talerør overfor kirkesamfunnene.

Vi hadde aldri drømt om hvilken respons tekstene fra de fem skribentene våre skulle få. Den første artikkelen fikk nesten 3500 klikk på vår egen nettside, og ble både sitert og lest høyt i gudstjenester i norske kirker søndagen etter. Og slik har det fortsatt gjennom 25 uker og 25 artikler om høyst ulike tema.

Alle artiklene har tatt utgangspunkt i forfatternes erfaringer med å leve med en synshemming. Altså en ganske smal tematikk. Hvorfor har de engasjert så mange? Hvorfor har arbeidet med disse skribentene og diskusjonene med dem om tekstene deres berørt meg selv så sterkt?

Jeg tror det er ganske enkelt: De skriver ikke egentlig om å leve uten syn.  De skriver om å være menneske, om å være sårbar, om tap og seire som blir gjenkjennelige for alle.

Heidi skrev om hvordan prestens forkynnelse om en funksjonshemmet på Jesu tid opplevdes krenkende. Hun ble redusert til et objekt for andres omsorg. Hvordan ville jeg føle å bli fratatt mulighetene til å være en aktiv, handlende person som kan bety noe for andre? Og det attpåtil i kirken?
Jon Ivar skrev om da han ble utsatt for tvungen bønn om helbredelse på gata utenfor et kirkelokale. Hvor mange av oss har ikke opplevd hvordan det er å bli gjenstand for andre mennesker som har masse omsorg, men i underkant lav empati, og vil presse på oss quick fix-løsninger, enten det er en kjapp forbønn, positiv tenking eller den nyeste dietten?
Kristin skildret opplevelsen av å komme inn i et lokale med ukjente mennesker og føle at alle stirret på henne. Alle vi som har hatt et snev av sosial angst kunne leve oss inn i beskrivelsen, og forstår hvor mye verre det er når du ikke kan møte blikkene.
Thomas fortalte om usikkerheten han føler når arbeidsplassen skal omorganiseres og nedbemannes. Skal han gå fra å være en likeverdig kollega til å havne nederst i søknadsbunken? Noen hundre tusen nordmenn til kjenne seg igjen: Vi er overflødige, har feil utdanning, regnes som for gamle for enda en omorganisering.
Solveig-Marie stanger hodet i veggen mot Lånekassen, som straffer henne økonomisk for å ha jobbet. Rekk opp handa, alle som har møtt byråkratiske bestemmelser som virker helt urimelige.

Forskjellen på de fem skribentene og meg som redaktør, er at de ikke har like lett for å skjule sårbarheten sin. Når du lever med noe så synlig som øyne som ikke virker, er det åpenbart for alle at du ikke kan mestre alt. Slik sett kan ikke dette femkløveret fortrenge eller kompensere så effektivt som jeg kan. De må konfrontere sin egen tilkortkommenhet i mange situasjoner der jeg kan henlede folks oppmerksomhet på noe jeg mestrer, og heller bøye hodet i hendene når andre mennesker er godt utenfor rekkevidde.

Alt for få har lagt merke til at Kirkenes Verdensråd for ett år siden i Trondheim vedtok et dokument med tittelen «The Gift of Being». Det handler om hvordan medlemskirkene skal tenke i møte med mennesker med en funksjonsnedsettelse.
Uttalelsen kan leses som en frigjøringsteologi for mennesker med nedsatt funksjonsevne.
Nei, stopp: som en frigjøringsteologi for oss alle.

For her heter det at den kristne kirke ikke kan inkludere noen som helst. Det eneste kirken kan gjøre, er å unngå å ekskludere de som allerede er lemmer på Kristi legeme – uansett «funksjonsevne».
Og så kommer poenget: «Vi er alle sårbare.» Alle. Hele livet. I større eller mindre grad. Det er kanskje mer synlig hos en som bruker hvit stokk eller sitter i rullestol. Men jeg som går, ser og hører, jeg har også vanskelige sorger, angst, frykt for framtiden.

I kirken skal vi møte hverandre med smertepunktene våre. Vi kan også møtes i glimtene av harmoni med oss selv og livsvilkårene vi lever under. Som når Heidi beskriver lyden og lukten av vår, Solveig-Marie gleder seg over å spille musikk for Gud, og Kristin makter å le av seg selv når hun tar en lyktestolpe for å være en person, og ber stolpen om unnskyldning for at hun støtte borti den.

 Du som leser, får snakke for deg selv. Om du er usårlig og alltid sterk og vellykket, gratulerer vi deg, de fem skribentene mine og jeg. Det er jo på en måte deg vi målte oss mot.
Inntil vi forstod at du ikke finnes.



 

 





 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Leif GuIIberg kommenterte på
Endens tid
2 minutter siden / 2865 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Endens tid
16 minutter siden / 2865 visninger
Leif GuIIberg kommenterte på
Endens tid
24 minutter siden / 2865 visninger
Øyvind A. Jørgensen kommenterte på
Svensk jødehets
29 minutter siden / 547 visninger
Leif GuIIberg kommenterte på
Endens tid
32 minutter siden / 2865 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Endens tid
33 minutter siden / 2865 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Endens tid
44 minutter siden / 2865 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Avlatshandelen i Vennesla
44 minutter siden / 1579 visninger
Leif GuIIberg kommenterte på
Endens tid
rundt 1 time siden / 2865 visninger
Leif GuIIberg kommenterte på
Endens tid
rundt 1 time siden / 2865 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Endens tid
rundt 1 time siden / 2865 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Endens tid
rundt 1 time siden / 2865 visninger
Les flere