Fredrik Hope

Alder: 27
  RSS

Om Fredrik

Følgere

Hjelpekilden har nylig sendt ut heftet "Små sko, stor tro" hvor de ønsker å veilede personell som jobber med barn til å oppdage brudd på barns rettigheter i strenge religiøse miljøer - Er den ensidige fremstillingen berettiget eller åpner det for misforståelser?

Små sko, stor tro

Hjelpekilden, som blant annet beskriver seg selv som en frivillig organisasjon som yter hjelp og støtte til personer i problematiske religiøse bruddprosesser, har nylig sendt ut to hefter som skal opplyse barn, lærere, helsepersonell og barnevernspersonell om barns rettigheter i møte med strenge religiøse miljøer. I disse heftene tas det med sitater og fortellinger fra unge utbrytere med en streng religiøs oppvekst bak seg. Det vil være “Små sko, stor tro”, et hefte rettet mot dem som møter barn fra slike trossamfunn, jeg kommer til å fokusere på i det følgende. 

Gode hensikter

Først vil jeg si at jeg tror hensikten med disse heftene bare er god, og at formålet med å hjelpe barn som opplever overgrep og tvang, så vel som å opplyse om deres rettigheter knyttet til barnekonvensjonen er meget viktig. Men hva jeg ikke kan unnlate å legge merke til når jeg leser gjennom “Små sko, stor tro” er den ensidig negative vinklingen av tema som svært mange trossamfunn vil oppfatte som en del av sin lære. Fortapelse og synd er ikke forbeholdt de ekstremt religiøse, selv om de kanskje ikke er så hyppig omtalt i de mer liberale miljøer som det var noen tiår tilbake, er de fremdeles sentrale tema. Dessverre så finner jeg det lett å misforstå Hjelpekildens hefte som at all slik lære bør forstås som psykisk vold når barn eksponeres for denne. Og for en leser som måtte sitte inne med en forutinntatt mening om konservative religiøse oppfatninger vil jo dette kunne tenkes å underbygge fordommer istedenfor å oppløse dem. 

Menigheten og verden

Hilde Langvann, daglig leder i Hjelpekilden siteres i Vårt Land 18. Februar med følgende utsagn “ [...] Dette gjelder miljøer med et spesifikt verdensbilde, der verden utenfor blir beskrevet som farlig. Da går det for langt, for da går det på bekostning av barnas rettigheter.” Noe jeg igjen tror er godt ment og viser til ekstreme miljøer, men her burde det kanskje presiseres videre at en forestilling om verden på den ene siden og fellesskapet av de troende på den andre er er en nokså grunnleggende tanke i svært mange trossamfunn. 

Bekymret for misforståelse

Min bekymring er altså knyttet til at disse veiledende heftene som sendes ut til personer som jobber med barn i all hovedsak består av fortellinger fra utbrytere av strenge religiøse trossamfunn uten noen videre nyansering. For det er jo ikke gitt at leser har den kompetanse og innsikt som er nødvendig for å skille ekstrem fra normal når det fremstilles slik som Hjelpekilden har valgt å gjøre det. En mer balansert fremstilling tror jeg ville hjulpet å tydeliggjøre hvilke barn som trenger hjelp.

Gå til innlegget

Vil biskopene støtte retten til assistert selvmord, om dette innføres gjennom demokratiske prosesser på lik linje med selvbestemt abort?

Innledningsvis vil jeg sette noen rammer for hva som fremlegges i det følgende, for å unngå unødige misforståelser. Når assistert selvmord omtales vil jeg ikke la dette omfatte verken passiv dødshjelp eller barmhjertighetsdrap, for i slike tilfeller handler det om å fremskynde en pågående dødsprosess hos terminale pasienter. Noe jeg mener vil gjøre seg best i en annen debatt. Assistert selvmord blir da helsevesenets plikt til å assistere dem som selv ønsker å avslutte sitt liv. Så når selvbestemt abort her sidestilles med assistert selvmord er det mors selvbestemte rett til livsavsluttelse for et friskt og levedyktig foster som menes, og må ikke forveksles med medisinsk betingede aborter. For som biskopene anerkjenner i sin uttalelse så starter livet ved unnfangelsen, “Fosteret er fra unnfangelsen et liv med verdi og krav på vern.”, noe som vil være en forutsetning i denne teksten.

600 selvmord.

I Norge ble det i 2016 gjennomført over 600 selvmord, og globalt estimeres 800 000 hvor for hver av disse gjøres det 20 selvmordsforsøk. Dette er selvmord som utføres med metoder som innebærer en betydelig risiko for både dem selv og andre mennesker. Når vi leser om personer som bruker kjøretøy til å avslutte sitt liv i trafikken, tar de også med seg andre uskyldige liv. Eller dem som havner i en invalidisert tilværelse som de enda mindre ønsker enn den foregående. Om vi nå ser til lovverket så har det ikke vært et forbud mot selvmord her i landet siden 1902, men fremdeles blir disse menneskene stående med ansvaret i egne hender. Så hva har dette med selvbestemt abort å gjøre?

Selvbestemmelse

Selvbestemmelse, for det er jo hva det handler om. Selvbestemmelse over egen kropp, over eget liv, over egen fremtid. Vi skal ikke tvinge kvinnen til å pines gjennom en graviditet, fødsel og inn i en livslang morsrolle hun ikke selv ønsker. For i sin fortvilelse vil dette tvinge henne til å måtte ty til de mye omtalte kloke konene med strikkepinner…! Ja det handler helt og holdent om retten til bestemmelse over egen kropp, for verken fedre eller andre har rett på barnet så lenge det befinner seg i mors liv. Dette åpner så for å stille følgende spørsmål: når mor har rett til å avslutte det livet som i følge biskopene fra unnfangelsen av er et liv med verdi og krav på vern, hvor er retten til å avslutte eget liv innenfor trygge og sikre rammer?  Finner biskopene det etisk akseptabelt å tvinge mennesker til å bli værende i en livstilværelse de finner uutholdelig og mer enn noe annet ønsker å forlate med mindre de makter å ta saken i egne hender? Hva om dette var realiteten for kvinner, intet forbud men heller intet helsevesen å vende seg til… er vi ikke tilbake til tiden med kloke koner og strikkepinner da? 


Støtter biskopene retten til selvbestemt, trygg, sikker og verdig livsavsluttelse?

Gå til innlegget

Hva er det kristne idealet?

    Etter å ha lest flere artikler, innlegg og kommentarer til den pågående abortdebatten stiller jeg meg spørrende til hva det kristne idealet faktisk er, og hvorfor det tilsynelatende ikke kan formidles på en forståelig måte? Mye av problemet, tror jeg, ligger i en feilslått etisk argumentasjon mot abort fra den kristne side. For om dem som ønsker å beholde og/eller utvide rammene for selvbestemt abort ikke forstår (eller oftere misforstår) hvorfor kristne ikke deler deres syn, vil en aldri kunne komme i en dialog som bærer frukter. 


En meningsløs debatt

    Jeg leser i kommentarfelt om kristne mørkemenn som ønsker å kneble kvinners rettigheter, ta eierskap over kvinners kropp og drømmer om svunne patriarkalske tider. Ja til og med at kvinner for kristne menn er redusert til ikke stort mer enn fødemaskiner og tjenere. Samtidig finner jeg stadig at heteronom pliktetikk blir trukket frem fra bedehusets mørkeste kroker som en eller annen form for endelig autoritet både for kristne og ikke-kristne. Du skal ikke slå ihjelbefaler Herren i 2 Mos 20:13, sier de sterkt troende. Som så svares med et kjent Jesus-sitat hentet fra Matt 7:1 Døm ikke [...]” fra dem som måtte si seg uenig i Herrens befaling.


Men hva så med dette idealet?

    Mange, både kristne og ikke-kristne, vil nok rope ut “nestekjærlighet!” som et svar på spørsmålet. Ja sannelig tales det mye om denne såkalte nestekjærligheten, men enes man om hva den faktisk er? I dagligtale er dette et diffust begrep som kan ilegges så mangt for hva betyr det egentlig å elske sin neste som seg selv (Mark 12:31)? Vi kan prøve å besvare dette med å se til 3 Mos 19:17-18, for her finner vi en kort oppsummering av hva nestekjærlighet kan bety: Ikke hat, men tal til rette; ikke ta hevn eller bær nag til, men elsk som deg selv. Disse tankene om kjærlighet og irettesettelse finner vi også i 2 Tim 4:2 hvor Paulus pålegger leseren det følgende “[...] vis til rette, tal til tukt og tal til trøst[…]”. I Åp 3:19 forteller Jesus om nestekjærlighet og betydningen av denne når han sier: Jeg refser og irettesetter alle dem jeg har kjær.”, som igjen samstemmer med det ovenstående. Noen vil kanskje her vise til Matt 5 og argumentere for en annen form for nestekjærlighet, men hvordan kan en best velsigne og gjøre godt mot sine fiender om en deler tilhørernes overbevisning? Jo nettopp ved å tale dem til rette så også de skal få del i det riket og den velsignelse Jesus forkynner. Men er dette hva ikke-kristne og kultur-kristne legger i begrepet nestekjærlighet? 


Til poenget 

    Jeg tror det finnes en tydeligere måte å formidle kristen etikk til dem som ikke kjenner, eller har en feiloppfatning av, hva den har å tilby. Om vi så skal bruke ett ord for å beskrive hva det kristne idealet egentlig er, vil jeg foreslå selvoppofrelse”. For som Paulus skriver i 1 Kor 10:24 : Ingen må søke sitt eget beste, men den andres beste.”, det samme finner vi flere steder i Bibelen som for eksempel i 1 Joh 3:16: Hva kjærlighet er, har vi lært av at Jesus ga sitt liv for oss. Så skylder også vi å gi vårt liv [...]”. Eller hva med når Jesus ber disiplene fornekte seg selv og følge Ham i Matt 16:24? Jeg må påpeke at denne selvoppofrelsen må ikke misforstås med en plikthandling, da den er en takksigelse (Kol 3:17) og kommer av kjærlighet (1 Kor 13:3). Selvfornektelse og selvoppofrelse henger i denne forstand tett sammen, og er mye enklere å formidlet til folk flest enn hva den kristne forståelse av nestekjærlighet til en hver tid måtte være. 

Gå til innlegget

Skrevet av Fredrik Hope og Åsmund Kvifte, leiar og sentralstyremedlem i Norsk Målungdom.

For å vera trygg i språket ditt, må du sjå det i bruk gjennom heile livet. Det er mange tusen nynorskbrukande studentar ved norske universitet og høgskular, og dei ser for lite nynorsk i kvardagen. Mange av dei byter difor til bokmål i studietida. Å få studentsamskipnadene til å fylgja mållova er ein tiltak som vil gjera nynorsk synlegare på høgskular og universitet, og som truleg vil gjera at fleire held på nynorsken.

Studentsamskipnadene er til for å gjera studiekvardagen enklare for studentane. Dei leiger ut bustader, driv treningssenter, og mykje meir. Dei er ofte godt synlege i studentlivet, og møter titusenvis av studentar kvar einaste dag. Det er tvungen medlemskap i studentsamskipnaden. Han tek semesteravgifta i medlemspengar, og får resten av finansieringa si frå det offentlege. Ved alle dei norske universiteta og høgskulane, er det studentar som skriv nynorsk og studentar som skriv bokmål. Skal studentsamskipnadene syna at dei er til for alle studentar, må dei sjå begge gruppene og bruka begge språka.

I dag skriv studentsamskipnadene nesten berre på bokmål. Når nynorskstudentane ikkje får sjå språket sitt i studiekvardagen, vert det vanskelegare å halda på nynorsken. Det kan verka som eit signal om at språket ikkje er brukande på alle samfunnsområde. Det signalet er det motsette av å signalisera respekt. Og respekt er grunnleggjande for å kunna tilby gode velferdstenester.

Heldigvis er det mogleg å retta opp i. Studentsamskipnadene er i dag unnatekne mållova, slik at dei fullt lovleg kan oversjå nynorskbrukarane. Det er eit uheldig unnatak, som korkje fører til billegare eller betre studentvelferd. Tvert om let det samskipnadene gløyma, og soleis usynleggjera, nynorskbrukarane på studiestadene.

Difor må Stortinget endra lov om studentsamskipnader, slik at studentsamskipnadene vert underlagt mållova som nasjonale statsorgan. Då lyt dei nytta både nynorsk og bokmål, og tilby viktige dokument på begge språka. Ei lita endring i studentsamskipnadslova vil føre til mykje meir nynorsk, og gjera det mykje lettare å vera nynorskstudent.

Trykket i Vårt Land 19. september 2018.

Gå til innlegget

Mest leste

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere