Fredrik Hope

Alder: 27
  RSS

Om Fredrik

Student

Følgere


Likekjønnet vigsel har igjen fått mye oppmerksomhet her i vest etter at en vikarprest på Osterøy har sagt opp sin stilling. Dette kommer som følge av både netthets og medieoppslag hvor presten henges ut for sitt syn på likekjønnet vigsel i kirkelig regi. I det følgende vil jeg lufte noen tanker om hvordan kirken muligens bedre kan utøve sitt doble syn enn det gjøres i dag. 


Kanskje mest åpenbart vil være å skille det religiøse fra det juridiske, og la ekteskapsinngåelsen foregå i flere etapper for dem som måtte ønske en seremoni ut over hva en borgerlig vigsel inneholder. I så fall må man gå så langt at en fratar både trossamfunn og livssynssamfunn vigselsretten for å forhindre den påståtte diskrimineringen. Et drastisk steg vil noen si, og muligens vanskelig gjennomført med den innarbeidede struktur og tradisjon rundt ekteskapsinngåelse vi har i vårt samfunn, men uansett en mulighet. 


Noe mer radikalt vil være å åpne for at presten beholder sin vigselsrett, ikke bare som prest men også som offentlig tjenestemann. Da forstått slik at det tilbys vigsel i kirkerommet utført av den som ellers virker som prest men i dette tilfelle som offentlig tjenestemann og utført etter borgerlige vigselsformular. En slik dobbel rolle for kirken og kirkens ansatte kan virke noe spesiell, men det vil løse mange utfordringer rundt både finansiering og vedlikehold av kirkebygg, så vel som dens ansattes samvittighetsfrihet. Samtidig vil dem som av kulturelle og tradisjonbetingede årsaker ønsker sitt bryllup i kirken, uavhengig av legning eller (ikke-)tro, få sitt ønske oppfylt. Noe lignende kan nok også gjennomføres for gravferd. 


Presten innehar en helt spesiell kompetanse og erfaring som seremonimester for vigsel og gravferd, og kan etter undertegnedes mening vanskelig erstattes av en kommunalt ansatt som i tillegg til sitt daglige virke også forventes å skulle være seremonimester for disse private anledninger. 

Gå til innlegget

Verdisynstvang og multikulturalisme

Publisert 4 måneder siden

I et samfunn hvor foreldre kanskje mer enn noen gang lar sine personlige valg og ideologier styre barnas hverdag, sikter andre seg inn på å problematisere konservative religiøses trosfrihet.

Norske barns frihet til å gjøre egne valg

    Hjelpekilden kom nylig ut med sitt veiledningshefte om utfordringer barn i strenge religiøse miljøer møter, hvor det fokuseres på den negative effekten av sosial kontroll og skremmende retorikk. Men hvordan skiller dette, som disse barna opplever, seg fra hva andre "normale" barn møter i dagens samfunn?

    Blant norske barn finner vi dem som lever vegansk, andre betales store summer av sine foreldre for å prestere på skole og i idrett. De demonstrerer mot pelsoppdrett, går i fakkeltog for å markere kvinners rett til selvbestemt abort og kjemper for ulvens rett til å leve. Noen har klima og miljø på dagsordenen rundt frokostbordet, andre er for en mer liberal innvandringspolitikk, ja det er til og med barn som skifter kjønn og seksualitet. Alt dette gjør altså norske barn ut av egen fri vilje, etter en nøye drøfting av de ulike alternativer som upartisk presenteres for dem hjemme og i skolen. Eller kan det tenkes at foreldres, skoles og storsamfunnets kontrollerende kefter styrer barna til sine valg?

    I det samme samfunnet som verdsetter individualitet og selvbestemmelse ser vi jøders og muslimers omskjæring av guttebarn, og deres religiøse rett til forskjellsbehandling mellom kvinner og menn heies frem som trosfrihet og multikultur. Hva skjedde med retten til å gjøre egne valg fri fra sosial kontroll? Ja vi som nasjon er til og med så tolerante at vi driver handel med land som mener offentlig avstraffelse, tortur og henrettelse av LHBT personer er akseptabelt.

Helvetesangst

    Men hva med helvetesangsten, er den værre enn angst for klimakrise eller krig? Spørsmålet blir vel egentlig om frykt for evig fortapelse og straff dispensert av en hevngjerrig gud er en legitim frykt for noe virkelig, eller om det universelt må avfeies som ikke mer enn irrasjonell overtro. Hvis vi sidestiller dagens religioners guder med troll, huldra og nøkken er det klart at det kan virke fornuftstridig å snakke med barn om den evige fortapelse som venter dem som ikke gjør som guddommen befaler (vi snakker jo åpent med barna våre om de faktiske farer naturen byr på, uten å mytifisere disse). På en annen side kan frykten tenkes å være legitimt om overmenneskelige trusler oppfattes på samme måte som klimatrusler, som i det følgende eksempelet: “Om vi ikke overbeviser verdens befolkning om klimakrisen kommer milliarder av mennesker til å dø” - “Om vi ikke forkynner vårt religiøse budskap til alle jordens mennesker kommer milliarder til å dø”. 

    Det er klart at utbrytere fra strenge religiøse samfunn vil se på den frykten de bærer med seg som et overgrep, hvis de overbevises om at den er basert på løgn og overtro. 

Gå til innlegget

Små sko, stor tro - Lett å misforstå?

Publisert 4 måneder siden

Hjelpekilden har nylig sendt ut heftet "Små sko, stor tro" hvor de ønsker å veilede personell som jobber med barn til å oppdage brudd på barns rettigheter i strenge religiøse miljøer - Er den ensidige fremstillingen berettiget eller åpner det for misforståelser?

Små sko, stor tro

Hjelpekilden, som blant annet beskriver seg selv som en frivillig organisasjon som yter hjelp og støtte til personer i problematiske religiøse bruddprosesser, har nylig sendt ut to hefter som skal opplyse barn, lærere, helsepersonell og barnevernspersonell om barns rettigheter i møte med strenge religiøse miljøer. I disse heftene tas det med sitater og fortellinger fra unge utbrytere med en streng religiøs oppvekst bak seg. Det vil være “Små sko, stor tro”, et hefte rettet mot dem som møter barn fra slike trossamfunn, jeg kommer til å fokusere på i det følgende. 

Gode hensikter

Først vil jeg si at jeg tror hensikten med disse heftene bare er god, og at formålet med å hjelpe barn som opplever overgrep og tvang, så vel som å opplyse om deres rettigheter knyttet til barnekonvensjonen er meget viktig. Men hva jeg ikke kan unnlate å legge merke til når jeg leser gjennom “Små sko, stor tro” er den ensidig negative vinklingen av tema som svært mange trossamfunn vil oppfatte som en del av sin lære. Fortapelse og synd er ikke forbeholdt de ekstremt religiøse, selv om de kanskje ikke er så hyppig omtalt i de mer liberale miljøer som det var noen tiår tilbake, er de fremdeles sentrale tema. Dessverre så finner jeg det lett å misforstå Hjelpekildens hefte som at all slik lære bør forstås som psykisk vold når barn eksponeres for denne. Og for en leser som måtte sitte inne med en forutinntatt mening om konservative religiøse oppfatninger vil jo dette kunne tenkes å underbygge fordommer istedenfor å oppløse dem. 

Menigheten og verden

Hilde Langvann, daglig leder i Hjelpekilden siteres i Vårt Land 18. Februar med følgende utsagn “ [...] Dette gjelder miljøer med et spesifikt verdensbilde, der verden utenfor blir beskrevet som farlig. Da går det for langt, for da går det på bekostning av barnas rettigheter.” Noe jeg igjen tror er godt ment og viser til ekstreme miljøer, men her burde det kanskje presiseres videre at en forestilling om verden på den ene siden og fellesskapet av de troende på den andre er er en nokså grunnleggende tanke i svært mange trossamfunn. 

Bekymret for misforståelse

Min bekymring er altså knyttet til at disse veiledende heftene som sendes ut til personer som jobber med barn i all hovedsak består av fortellinger fra utbrytere av strenge religiøse trossamfunn uten noen videre nyansering. For det er jo ikke gitt at leser har den kompetanse og innsikt som er nødvendig for å skille ekstrem fra normal når det fremstilles slik som Hjelpekilden har valgt å gjøre det. En mer balansert fremstilling tror jeg ville hjulpet å tydeliggjøre hvilke barn som trenger hjelp.

Gå til innlegget

Vil biskopene støtte retten til assistert selvmord, om dette innføres gjennom demokratiske prosesser på lik linje med selvbestemt abort?

Innledningsvis vil jeg sette noen rammer for hva som fremlegges i det følgende, for å unngå unødige misforståelser. Når assistert selvmord omtales vil jeg ikke la dette omfatte verken passiv dødshjelp eller barmhjertighetsdrap, for i slike tilfeller handler det om å fremskynde en pågående dødsprosess hos terminale pasienter. Noe jeg mener vil gjøre seg best i en annen debatt. Assistert selvmord blir da helsevesenets plikt til å assistere dem som selv ønsker å avslutte sitt liv. Så når selvbestemt abort her sidestilles med assistert selvmord er det mors selvbestemte rett til livsavsluttelse for et friskt og levedyktig foster som menes, og må ikke forveksles med medisinsk betingede aborter. For som biskopene anerkjenner i sin uttalelse så starter livet ved unnfangelsen, “Fosteret er fra unnfangelsen et liv med verdi og krav på vern.”, noe som vil være en forutsetning i denne teksten.

600 selvmord.

I Norge ble det i 2016 gjennomført over 600 selvmord, og globalt estimeres 800 000 hvor for hver av disse gjøres det 20 selvmordsforsøk. Dette er selvmord som utføres med metoder som innebærer en betydelig risiko for både dem selv og andre mennesker. Når vi leser om personer som bruker kjøretøy til å avslutte sitt liv i trafikken, tar de også med seg andre uskyldige liv. Eller dem som havner i en invalidisert tilværelse som de enda mindre ønsker enn den foregående. Om vi nå ser til lovverket så har det ikke vært et forbud mot selvmord her i landet siden 1902, men fremdeles blir disse menneskene stående med ansvaret i egne hender. Så hva har dette med selvbestemt abort å gjøre?

Selvbestemmelse

Selvbestemmelse, for det er jo hva det handler om. Selvbestemmelse over egen kropp, over eget liv, over egen fremtid. Vi skal ikke tvinge kvinnen til å pines gjennom en graviditet, fødsel og inn i en livslang morsrolle hun ikke selv ønsker. For i sin fortvilelse vil dette tvinge henne til å måtte ty til de mye omtalte kloke konene med strikkepinner…! Ja det handler helt og holdent om retten til bestemmelse over egen kropp, for verken fedre eller andre har rett på barnet så lenge det befinner seg i mors liv. Dette åpner så for å stille følgende spørsmål: når mor har rett til å avslutte det livet som i følge biskopene fra unnfangelsen av er et liv med verdi og krav på vern, hvor er retten til å avslutte eget liv innenfor trygge og sikre rammer?  Finner biskopene det etisk akseptabelt å tvinge mennesker til å bli værende i en livstilværelse de finner uutholdelig og mer enn noe annet ønsker å forlate med mindre de makter å ta saken i egne hender? Hva om dette var realiteten for kvinner, intet forbud men heller intet helsevesen å vende seg til… er vi ikke tilbake til tiden med kloke koner og strikkepinner da? 


Støtter biskopene retten til selvbestemt, trygg, sikker og verdig livsavsluttelse?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bryllup med bismak
av
Trond Langen
28 dager siden / 2310 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
20 dager siden / 1895 visninger
Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
13 dager siden / 1891 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1809 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
25 dager siden / 1763 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
13 dager siden / 1531 visninger
Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
rundt 1 måned siden / 1300 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
13 dager siden / 1226 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
16 dager siden / 1158 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
20 dager siden / 1096 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere