Sigurd Ormbostad

Alder: 74
  RSS

Om Sigurd

Følgere

Gud som ønskeoppfyllelse

Publisert rundt 8 timer siden

Merete Thomassens innlegg Farlige bønner  har avstedkommet en interessant debatt. Jeg leste innlegget med stor interesse; det samme gjelder de innlegg som siden har kommet. 

Jeg synes Merethe Thomassen reflekterer over noe som jeg synes er viktig. Og det synes for meg at hun er litt misforstått. Det skal jeg ikke gå videre inn på her. Derimot kom jeg til å tenke på noe Søren Kierkegaard skriver om bønn i sin lille bok Liljen på marken og fuglen under himmelen (tre gudelige taler). Her forteller filosofen om en mann som var svært ivrig i bønnen; han ba om alt mulig, og hvis det var noe han hadde glemt, ba han Gud om at Gud måtte huske det likevel. Dette gikk ikke særlig bra i lengden. Han opplevde at jo ivrigere han ble i bønnen, jo mindre fikk han egentlig å be om, og til slutt ble han helt taus. Om dette sier Kierkegaard: Han var gått fra å være en bedende til å bli en hørende.

Jeg kom også til å tenke på den gamle klokkerbønnen: Herre, jeg er kommet inn i dette ditt hellige hus for å høre hva du Gud Fader min skaper, du herre Jesus . . .  vil tale til meg. Jeg hørte en variant av denne bønnen for en tid tilbake, men da var tale til meg blitt til gi meg. Hvorfor må vi gjøre denne endringen? Ligger det noe negativt å bli talt til, selv av Gud? Har vi her gjort en liturgisk vri i retning av det Thomassen og Lomheim betegner som 'markedsspråk'? Det er kanskje enklere å forholde seg til egne ønsker, og hva vi selv synes er viktig, enn hva Gud måtte finne på å si til oss? 

Sigurd Ormbostad, psykolog/pensjonist

Gå til innlegget

Hvor er Kirken?

Publisert rundt 1 måned siden

I 1872 utga Dostojevskij sin roman De besatte. Den var et kraftfullt oppgjør med de nihilistiske strømninger som var på frammarsj i Russland på den tiden. På tittelbladet står et dikt av Pusjkin, hvor vi bl.a. leser (i Einar Thomassens danske oversettelse): "Endeløs, besat og svimmel, uden grænse, uden form, fyger hid en åndevrimmel, som novemberløv i storm".

Romanen, og spesielt Pusjkins dikt, har i den senere tid stadig vendt tilbake til meg når jeg i media følger debatten om "kjønnsdekonstruksjon" og "det seksuelle mangfold" som foreningen Fri, og nå også politiske partier, vil promotere i skole og barnehage. Jeg opplever det som helt utrolig at seriøsee politiske partier kan gå inn for dette, og spør: Forstår de rekkevidden av det de går inn for? 

Desto mer oppløftende har det kommet vektige motforestillinger fra fagfolk med psykologisk kompetanse på barn og ungdom. Men det ser ut til at de bare blir oversett. Og de få politikere som ytrer betenkeligheter får gjennomgå; de bør skamme seg får, en inntrykk av. Jeg beundrer de politikere som har mot til å gå mot strømmen, ikke minst Kjell Ingolf Ropstad.

Som aktiv kirkemedlem er jeg svært betenkt over den passivitet vi ser fra Kirkens side. Kirken skulle vel være den som står aller nærmest til å være en motstemme til den totale dekonstruksjon av dypt rotfestet verdier som nå skjer. Ser ikke Kirkens ledere hvilke fatale konsekvenser dette kan få? Hvorfor hever de ikke sin røst til protest? Forstår de ikke hva som skjer? Eller synes de at som skjer er greit? Hvor er Kirkens hyrder, biskopene? Hvorfor er det så taust? 

Det fortoner seg som et tankekors at framtredende fagkolleger av meg kommer med klare advarsler om utviklingen, mens Kirken er taus.

Sigurd Ormbostad, psykolog/pensjonist


Gå til innlegget

Presisering

Publisert nesten 2 år siden

I Vårt Land i dag (14/3) kommer det fram nye opplysninger i homofilisaken ved Iveland bedehus. Jeg ser at saken er mer komplisert enn jeg hadde inntrykk da jeg skrev mitt innlegg Kristelig eksklusjon.

En må kunne forvente at Vårt Land opplyser saken mer forsvarlig enn tilfellet har vært her. For min egen del ber jeg om at de synspunkter jeg målbærer må betraktes som prinsipielle, og ikke som en kommentar til den aktuelle saken.

Gå til innlegget

Kristelig eksklusjon

Publisert nesten 2 år siden

 

Jeg synes det er vondt å lese i Vårt Land at en mann ikke får synge i lovsangskoret ved Iveland bedehus fordi han er homofilt samlevende. Leser også i en oversikt over praksisen i de ulike kristne organisasjoner at man praktiserer det samme overfor heterofilt samlevende. Ja, da er det iallefall konsekvent, tenker en umiddelbart. Men ved nærmere ettertanke ser man fort at dette ikke er sammenlignbart. Heterofile kan jo gifte seg, og da er problemet løst. Homofile kan også gifte seg, men på Iveland bedehus er de like langt (eller like kort).
Undertegnede står på det tradisjonelle kristne synet på ekteskapet. Men jeg synes vi må akseptere at homofile blir glad i hverandre og lever i et kjærlighetsforhold. Det som skjer ved Iveland bedehus fortoner seg temmelig formalistisk og ubarmhjertig. Hvis vi skal begynne å vurdere hvem som er verdig til å synge i kirkekoret, kunne vi selvsagt funnet mye annet å gripe tak i. Dette er i det hele tatt en ganske betenkelig vei å begi seg inn på. Det samme gjelder spørsmålet om vi kan anbefale homofile om ikke å gå til Herrens bord.

Gå til innlegget

Kjærlighet uten korset

Publisert rundt 2 år siden

Kjærlighet uten korset


Jeg leser med interesse betraktningene i Vårt Land 6.1 rundt spørsmålet om hvorvidt Gud kan være vred. Noen av de unge teologistudentene har vansker med å forstå at Gud, som er absolutt kjærlighet, kan straffe sin egen sønn med døden på korset for å sone våre synder. Jeg forstår godt deres betenkeligheter rundt dette.
    Nei, det var nok ikke Gud som var vred da Jesus ble korsfestet. Det var menneskene. Og da tenker jeg ikke bare på de som rent konkret henrettet ham for 2000 år siden; jeg tenker på hele menneskeheten, hele vår historie, all ondskapen i verden, all undertrykkelse, krig, overgrep og utnytting, all usannhet og egoisme. Og vi er alle en del av det. Vi tilhører alle menneskeheten. Å sette seg utenfor historien vil være hovmod. Den gamle (starets) Sosima i Brødrene Karamazov sier det slik: Vi er alle skyldige i alt overfor alle.
    Nei, Gud var ikke vred. Han er kjærlighet. Men jeg tenker han må ha vært dypt fortvilet. Han sendte Sønnen til oss for å vise oss sin gode vilje, men ble forkastet. Gud gikk så langt som det er mulig. Han lot verden gjøre med seg som verden ville; han ofret alt, ga avkall på sin allmakt, løp linen ut. Men tok også all makt tilbake. Dette er det bare Allmakten som makter. Slik vant han en uendelig seier over synden og døden. Derfor kan han tilgi oss vår synd og skyld. For Jesu skyld.
    Jeg mener korset fortsatt må være helt vesentlig i forståelsen av Kirkens identitet. Hvis vi kun betoner kjærligheten uten korset, får vi selvsagt en snill og god Gud, men ikke en hellig Gud. Hva er Guds kjærlighet uten korset?
   

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
7 dager siden / 1729 visninger
Juleangst og julelettelse
av
Aud Irene Svartvasmo
27 dager siden / 1684 visninger
Hva Ari Behn åpenbart gikk glipp av
av
Leif Knutsen
27 dager siden / 1262 visninger
Min drøm for 2020
av
Ragnhild Mestad
23 dager siden / 1161 visninger
Storpolitikk i religionens vold
av
Ingrid Vik
17 dager siden / 827 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
rundt 2 måneder siden / 769 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere