Sigurd Ormbostad

Alder: 75
  RSS

Om Sigurd

Følgere

Påskemøte på et toalett

Publisert 4 dager siden

Russland har fått mye kritikk fra vår vestlige del av verden, den russisk ortodokse kirken også. Jeg skal ikke gå inn i denne diskusjonen her. Jeg vil derimot formidle at jeg ikke har vært i noe annet land enn Russland hvor du får en så sterk følelse av at du er i kristent land. Den kristne troen synes å sitte dypt hos den vanlige russer.

Nå mot påsketider dukker det opp et minne fra 1995, da jeg fikk være med å feire påske i St. Petersburg. Påskenattsmessen overvar jeg i Aleksander Nevskij-klosteret, hvor Dostojevskij ligger begravet. Det var en mektig opplevelse. Kirken var helt full, alle står, det bugner av levende lys, mennesker som korser seg og kysser ikonbilder; noen bøyer seg helt ned og kysser kirkegulvet, og framfor alt: en utrolig vakker liturgi som synges av prester og kor. Kl. 23.45 går prosesjonen av geistlige ut, lysene slukkes, prosesjonen går rundt kirken, vi står og synger dempet med hvert vårt lille stearinlys i hånden. Kl. 24.00 høres det høye rop nede ved inngangen: "Kristus er oppstanden", lysene går på, prosesjonen kommer inn og menigheten svarer: "Ja, han er visselig oppstanden".

Etter noen få timers søvn må jeg dra til flyplassen for å reise hjem. I flyplassterminalen fornemmer du fortsatt påskestemningen. På TV-skjermene sendes opptak av nettopp min påskenattsmesse. Jeg må en tur innom toalettet. Ser etter den sedvanlige betjeningen bak skranken, men ser ingen. Går videre innover, men da hører jeg plutselig en myndig stemme: "500 rubler takk" (ca. 50 øre). Jeg snur med og ser inn i et stramt tjenesteansikt, en alvorlig kvinne med himmelblå øyne, fregner og rødt hår. Jeg betaler og fortsetter. Vel ute i hallen igjen kommer jeg på at jeg har noen rubler (ca. 30-40 kroner) til overs; disse er det strengt tatt ikke lov å ta med seg ut av landet. Ved vekslingskassa er det lang kø. Jeg fant løsningen: Damen på toalettet vil kanskje ha dem. Nå finner jeg henne bak skranken, og legger sedlene på disken: 

- Disse vil jeg gjerne gi til Dem.

- Men jeg har ikke dollar.

- Jeg ønsker ikke dollar. Jeg kan ikke ta rubler med ut av landet, Det er lang kø ved vekslingskassa, og flyet mitt går snart. De får dem. Påskegave! 

Da lyser det stramme ansiktet opp i et lite smil; hun er tydelig glad og takker hjertelig. Jeg vet ikke helt hva som gjorde det, men plutselig bare ramler den russiske påskehilsen fra kirken ut av meg:

- Kristus er oppstanden!

Da forsvinner hele tjenesteansiktet. Hun lyser opp i et stort smil, og de himmelblå øynene tindrer.

- Ja, han er visselig oppstanden!

Vent litt, De skal få noe av meg De også. Så går hun bort til et skap, tar fram en pappeske, tar av lokket, og oppi ligger noen malte påskeegg som er så vanlige i den russiske påsken.

- Værsågod, ta et avdisse.

Det ble en underlig fortett stemning der inne på toalettet, en egen kontakt mellom to troende fra to forskjellige land og kirkesamfunn.

På flyet hjemover lå egget i jakkelomma. Jeg satt og kjente på det. Det ga en egen ro og trygghet hos en som ellers er plaget med litt flyskrekk.

Sigurd Ormbostad, psykolog/pensjonist


Gå til innlegget

Troens tvetydighet

Publisert rundt 2 måneder siden

Troens tvetydighet

Geir Tryggve Hellemo skriver om hvorfor han er kristen. Lars Alm skriver om hvorfor han ikke er kristen. Dette er engasjerende lesning om store og viktige spørsmål. 

I sitt forsvar for ateismen lener Alm seg på fornuften og vitenskapen. Hellemo, derimot, beskriver ateismen som fattig og innholdstom. Så forskjellig kan det altså fortone seg.

Da jeg var ung var jeg ganske skråsikker i min kristne tro, og temmelig påståelig i diskusjoner. Senere har jeg forstått at under denne skråsikkerheten og påståeligheten lå en tilsvarende usikkerhet. I dag kan jeg ikke si at jeg er sterk i troen, men jeg velger å holde fast på den. Jeg opplever en slags dobbelthet: Fornuften synes troen på kristendommen er absurd. Særlig er det å tro på et liv etter døden helt sprøtt. Samtidig er det et eller annet dypere inne i sjelen som stadig har gitt troen dypere mening. Det må være dette som salmisten kaller visdommen i hjertet. Da dreier det seg mer om eksistensielle spørsmål.

Min opplevelse av verden rommer en vesentlig tvetydighet. Man kan f.eks. stå ved grav og vite at den som senkes ned der blir til muld og støv. For tanken blir det helt umulig å forestille seg en oppstandelse. Men du kan også gå inn i skogen en vakker vårdag, sette deg ned på en stubbe, se blomstene og løvet som springer ut, og høre fuglene synge; da fylles du med takk og tro. "Og atter som eit under nytt liv av daude gror". Slik lever vi i spennet mellom det mørke og triste, og gleden og skjønnheten.

Ikke så sjelden hører man: Det kan ikke finnes noen Gud, siden det skjer så mye vondt i verden. En vanskelig problemstilling. Det kan se ut som verden er overlatt til seg selv, til det uberegnelige og tilfeldige. Men vi kan også snu problemstillingen: Hva om Gud finnes? Da kan det skje at han en dag vil komme og gjenopprette verden. Da er vi tross alt ikke prisgitt tilfeldighetene og håpløsheten.

For noen år tilbake ble jeg akutt innlagt i sykehus. Det var en truende tilstand, men den bedret seg utover kvelden og natta. Det var ikke så lett å sove; ble liggende å tenke: Hva om det hadde vært slutt nå? Det hadde ikke vært bittert, men vemodig å forlate de en er glad i. Spørsmålet om et liv etter døden ble også påtrengende, og jeg tenkte at hvis så ikke skulle være tilfelle, kunne jeg faktisk godta det; jeg hadde tross alt hatt et godt liv, hadde mye å være glad og takknemlig for. Derimot kom jeg til å tenke på mennesker jeg har møtt som bare har hatt det vondt hele livet. Hva med dem hvis Gud ikke finnes? Da finnes det ikke rettferdighet. Da finnes det ikke oppreisning. En forferdelig tanke. 

Gå til innlegget

Bønn som ønskeoppfyllelse

Publisert 2 måneder siden

Bønn som ønskeoppfyllelse                                                                                                                                                              

Merete Thomassens innlegg Farlige bønner  har avstedkommet en interessant debatt. Jeg leste innlegget med stor interesse; det samme gjelder de innlegg som siden har kommet. 

Jeg synes Merethe Thomassen reflekterer over noe som jeg synes er viktig. Og det synes for meg at hun er litt misforstått. Det skal jeg ikke gå videre inn på her. Derimot kom jeg til å tenke på noe Søren Kierkegaard skriver om bønn i sin lille bok Liljen på marken og fuglen under himmelen (tre gudelige taler). Her forteller filosofen om en mann som var svært ivrig i bønnen; han ba om alt mulig, og hvis det var noe han hadde glemt, ba han Gud om at Gud måtte huske det likevel. Dette gikk ikke særlig bra i lengden. Han opplevde at jo ivrigere han ble i bønnen, jo mindre fikk han egentlig å be om, og til slutt ble han helt taus. Om dette sier Kierkegaard: Han var gått fra å være en bedende til å bli en hørende.

Jeg kom også til å tenke på den gamle klokkerbønnen: Herre, jeg er kommet inn i dette ditt hellige hus for å høre hva du Gud Fader min skaper, du herre Jesus . . .  vil tale til meg. Jeg hørte en variant av denne bønnen for en tid tilbake, men da var tale til meg blitt til gi meg. Hvorfor må vi gjøre denne endringen? Ligger det noe negativt å bli talt til, selv av Gud? Har vi her gjort en liturgisk vri i retning av det Thomassen og Lomheim betegner som 'markedsspråk'? Det er kanskje enklere å forholde seg til egne ønsker, og hva vi selv synes er viktig, enn hva Gud måtte finne på å si til oss? 

Sigurd Ormbostad, psykolog/pensjonist

Gå til innlegget

Gud som ønskeoppfyllelse

Publisert 2 måneder siden

Merete Thomassens innlegg Farlige bønner  har avstedkommet en interessant debatt. Jeg leste innlegget med stor interesse; det samme gjelder de innlegg som siden har kommet. 

Jeg synes Merethe Thomassen reflekterer over noe som jeg synes er viktig. Og det synes for meg at hun er litt misforstått. Det skal jeg ikke gå videre inn på her. Derimot kom jeg til å tenke på noe Søren Kierkegaard skriver om bønn i sin lille bok Liljen på marken og fuglen under himmelen (tre gudelige taler). Her forteller filosofen om en mann som var svært ivrig i bønnen; han ba om alt mulig, og hvis det var noe han hadde glemt, ba han Gud om at Gud måtte huske det likevel. Dette gikk ikke særlig bra i lengden. Han opplevde at jo ivrigere han ble i bønnen, jo mindre fikk han egentlig å be om, og til slutt ble han helt taus. Om dette sier Kierkegaard: Han var gått fra å være en bedende til å bli en hørende.

Jeg kom også til å tenke på den gamle klokkerbønnen: Herre, jeg er kommet inn i dette ditt hellige hus for å høre hva du Gud Fader min skaper, du herre Jesus . . .  vil tale til meg. Jeg hørte en variant av denne bønnen for en tid tilbake, men da var tale til meg blitt til gi meg. Hvorfor må vi gjøre denne endringen? Ligger det noe negativt å bli talt til, selv av Gud? Har vi her gjort en liturgisk vri i retning av det Thomassen og Lomheim betegner som 'markedsspråk'? Det er kanskje enklere å forholde seg til egne ønsker, og hva vi selv synes er viktig, enn hva Gud måtte finne på å si til oss? 

Sigurd Ormbostad, psykolog/pensjonist

Gå til innlegget

Hvor er Kirken?

Publisert 4 måneder siden

I 1872 utga Dostojevskij sin roman De besatte. Den var et kraftfullt oppgjør med de nihilistiske strømninger som var på frammarsj i Russland på den tiden. På tittelbladet står et dikt av Pusjkin, hvor vi bl.a. leser (i Einar Thomassens danske oversettelse): "Endeløs, besat og svimmel, uden grænse, uden form, fyger hid en åndevrimmel, som novemberløv i storm".

Romanen, og spesielt Pusjkins dikt, har i den senere tid stadig vendt tilbake til meg når jeg i media følger debatten om "kjønnsdekonstruksjon" og "det seksuelle mangfold" som foreningen Fri, og nå også politiske partier, vil promotere i skole og barnehage. Jeg opplever det som helt utrolig at seriøsee politiske partier kan gå inn for dette, og spør: Forstår de rekkevidden av det de går inn for? 

Desto mer oppløftende har det kommet vektige motforestillinger fra fagfolk med psykologisk kompetanse på barn og ungdom. Men det ser ut til at de bare blir oversett. Og de få politikere som ytrer betenkeligheter får gjennomgå; de bør skamme seg får, en inntrykk av. Jeg beundrer de politikere som har mot til å gå mot strømmen, ikke minst Kjell Ingolf Ropstad.

Som aktiv kirkemedlem er jeg svært betenkt over den passivitet vi ser fra Kirkens side. Kirken skulle vel være den som står aller nærmest til å være en motstemme til den totale dekonstruksjon av dypt rotfestet verdier som nå skjer. Ser ikke Kirkens ledere hvilke fatale konsekvenser dette kan få? Hvorfor hever de ikke sin røst til protest? Forstår de ikke hva som skjer? Eller synes de at som skjer er greit? Hvor er Kirkens hyrder, biskopene? Hvorfor er det så taust? 

Det fortoner seg som et tankekors at framtredende fagkolleger av meg kommer med klare advarsler om utviklingen, mens Kirken er taus.

Sigurd Ormbostad, psykolog/pensjonist


Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
19 dager siden / 1218 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
25 dager siden / 1210 visninger
Hjemmesentrert kirke
av
Joanna Bjerga
7 dager siden / 1115 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
11 dager siden / 851 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 2 måneder siden / 602 visninger
Humanismens hellige skrifter
av
Didrik Søderlind
nesten 2 år siden / 572 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere