Espen Schiager Topland

Alder: 57
  RSS

Om Espen Schiager

Rådgiver migrasjon i Det Norske Misjonsselskap

Følgere

Nå kjenner vi litt på kroppen hva usikkerhet, fare, isolasjon betyr. Kanskje det kan føre til at vi får en bedre forståelse av hvordan en flyktning har det, som kjenner dette mye mer på kroppen enn vi?

Mennesker i bevegelse går som en rød tråd gjennom hele Bibelen. Migrasjon og migranter er ikke noe nytt. Tråden begynner med Adam og Eva som migrerte ut av Edens have, vi finner den igjen i historien om Abraham som migrerte med hele sin klan til Kanaans land, og Josef som ble utsatt for menneskehandel og ble tvangsmigrert til Egypt. Far til Josef og storfamilien migrerte også til Egypt som klimaflyktninger.

Da Moses tok med seg hele Israel ut av Egypt tilbake til sitt eget land, ble hele folket returmigranter.

Tråden kan vi plukke opp igjen hos profeten i Jesajaboken som sammen med sitt folk levde som migranter i Babylon, der de  håpet på om en gang å vende tilbake til sitt hjemland. I den samme Jesajaboken ser vi også antydninger om en guddommelig migrant som skal komme en gang.

Denne røde tråden knytter GT sammen med NT, for her forstår vi mer og mer hvem denne guddommelige migranten er. NT starter med Jesu fødsel, vi leser om at han som liten måtte flykte fra Herodes for å redde livet sitt. Han ble en politisk flyktning. Apostlenes Gjerninger forteller oss om hvordan den kristne troen ble spredt pga migranter. Noe vi for øvrig også ser i dag.

Det fascinerende er når vi leser begynnelsen av Johannesevangeliet, ser vi en sterk rød tråd som strekker seg fra Guds rike til vår verden. «Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss» Gud selv ble migrant. Han migrerte fra sitt rike, til verden, for å være midt iblant oss. Gud er migrant, og han er migrantenes Gud.

At Gud er migrantenes Gud kommer tydelig fram i Matteus 25, 35-36: «For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.»

Når vi ser forholdene i Morialeiren i Hellas, så passer alle disse beskrivelsene på migrantene der. Den røde tråden går fra Gud til migrantene i Moria, og det er Gud selv vi ser når vi på nyhetene ser bildene fra Morialeiren.

De aller fleste landene i Europa stenger sine grenser pga Corona. Det er et nødvendig tiltak nå, men hvem skal beskytte flyktningene i leirene i Hellas? Vi blir stengt inne i vårt eget land, i våre egne boliger. Migrantene i Morialeiren blir stengt inne i sine telt, i en leir som er overfylt. Vi får beskjed om å vaske hendene våre godt med såpe flere ganger daglig, i Morialeiren er den en vannkran pr.1300 person. Vi får beskjed om å holde minst 1 meter avstand til hverandre, i Moria er det 20000 mennesker i en leir som egentlig har plass til 3000. Vi har de to siste ukene fått kjenne på usikkerthet, isolasjon, fare, ensomhet. En migrant i Morialeiren har kjent på det samme kanskje i månedsvis, årevis, og med en større intensitet enn hva vi kan forestille oss.

Jeg var i fengsel, jeg var syk, jeg var tørst osv. Denne situasjonen setter Europa og dermed også Norge, (med andre ord, oss) på en moralsk test om hvordan vi møter behovene til migrantene i Morialeiren, og andre tilsvarende leirer.

Virusspredningen var først et rikmannsproblem. De som brakte viruset til Norge, var nordmenn på tur til utlandet, bla. skiferie i Nord-Italia og Østerrike, ikke flyktninger i Moria.

Nå kjenner vi litt på kroppen hva usikkerhet, fare, isolasjon betyr. Kanskje det kan føre til at vi får en bedre forståelse av hvordan en flyktning har det, som kjenner dette mye mer på kroppen enn vi?

Europa og Norge har et enormt ansvar for menneskene i Morialeiren, og andre tilsvarende leirer, men foreløpig er det ikke gjort noen ting. Nettopp i en slik situasjon vi er i nå, der vi får kjenne litt på kroppen de følelsene og erfaringene flyktninger og migranter gjør seg, så burde det føre til at Europa og Norge setter inn de tiltakene som er overhengende nødvendig for å redde Guds migranter i Morialeiren.  

Gå til innlegget

Misjon og migrasjon

Publisert 11 måneder siden

Ordet misjon er "gjemt" i ordet migrasjon. Misjon og migrasjon henger nøye sammen, ikke bare fonetisk, men også i innhold. Det er en sterk sammenheng mellom misjon og migrasjon.

Migrasjon er ikke et nytt fenomen. I alle tider har det vært mennesker som er migranter. De siste 60 årene har prosentandelen med migranter av verdens befolkning ligget stabilt på ca 3%. Antall migranter har økt, men det har også verdens befolkning.

Kristendommen ble utbredt, og blir stadig utbredt pga migranter.

Bibelen forteller utallige historier om migranter, her er noen eksemper:

Adam og Eva: Måtte flytte fra Edens hage

Abraham: Migrerte til Kanaans land på Guds løfte

Josef: Solgt som slave til Egypt , utsatt for menneskehandel.

Jakob og resten av familien: Migranter, økonomiske flyktninger pga sult og nød. Josef gjorde seg streng «Kan ikke ta imot alle innvandrere av politiske hensyn. Dere kan jo være spioner!! Han satte dem til og med inn på et lukket asylmottak i 3 dager (1.Mos.42, 1-17)

Moses: Flyktet fra Egypt fordi han drepte en egypter, men ble senere en returmigrant. (2.Mos.4, 18-20) De som leser Bibelen kjenner historien, og for å gjøre en lang historie kort, tok han Israel med seg ut i ørkenen.  (2.Mos. 12,  37-39) Dermed ble hele Israels folk politiske flyktninger som migrerte pga undertrykkelse og forfølgelse av myndighetene.

Josva: Ble den nye lederen etter Moses` død, og folket migrerte inn i det lovede land.

Jesaja: Han var en profet som ble med folket da de ble tvunget til å migrere til Babylon. Hans drøm var at han og folket skulle bli returmigranter, og vende tilbake til sitt eget land.

Jesus, Maria og Josef var migranter og returmigranter, de måtte flykte til Egypt fordi kong Herodes ville drepe guttebarn. Så allerede som et lite barn ble Jesus en migrant. Han var en politisk flyktning. (Matt. 2, 13-14)

Paulus: Var den første misjonæren slik vi tenker om hva en misjonær er. En som krysser geografiske grenser. En misjonær er også en migrant. Paulus, reiste rundt i Europa, og endte opp i Roma. Men Paulus var ikke den eneste. Kristendommen spredte seg over hele den kjente verden pga av migranter.

I dag opplever vi at misjonskartet er totalt forandret fra det var da mine foreldre var misjonærer på Madagaskar på 50-60 tallet.. Før var det misjonærer som dro fra nord til sør, fra Stavanger til Madagaskar.  

Nå har bildet endret seg. Nå ser vi noe fascinerende: migranter spiller en viktig rolle med å spre evangeliet i Europa og USA som tidligere var utgangspunktet for vestlige misjonærer. Nå er det Afrika, Asia, Sør-Amerika som er utgangspunktet for vår tids misjonærer; de kristne migrantene. Misjonskartet er «snudd på hodet». Nå er 60% av kristne fra den sørlige halvkulen. Og misjonærene/migrantene beveger seg i alle retninger, sør til nord, øst til vest, sør til sør osv.

Mange av dem kommer også til Norge. For eksempel etiopere og eritreere, nigerianere, kristne syrere, filippinere. De er stolt av sin tro, og legger ikke skjul på hvem de tror på. I blokka jeg bor i på Ammerud, bor det en eritreer som har bilde av Jesus på inngangsdøra ved ringeklokka. 

De kristne migrantene er en ressurs for kirkene i vesten. De kommer med en frimodig tro, et annerledes og spennende trosutrykk, og med ressurser som kan fornye kirkene i vesten (også Norge). 

Det er en utfordring at de i stor grad starter egne fellesskap i sine nye hjemland, ofte basert på etnisk bakgrunn. Det er både styrker og svakheter med slike menigheter, samtidig som jeg tror at kirkene i vesten ikke har sett de ressursene som våre nye kristne søsken fra andre land er. Vi har kanskje ikke vært gode nok på å inkludere de kristne migrantene som bosetter seg i menighetens nabolag?

Så er det også mange migranter som ikke er kristne, som har en annen tro. Hvordan møter vi dem?

Bibelen forteller om noe fascinerende i Joh.1, 1-14:

«I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. 2 Han var i begynnelsen hos Gud. 3 Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. Det som ble til 4 i ham, var liv, og livet var menneskenes lys. 5 Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det. 6 Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes.  7 Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham.  8 Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset. 9 Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden. 10 Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke. 11 Han kom til sitt eget,og hans egne tok ikke imot ham. 12 Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. 13 De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud. 14 Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.»

Gud selv ble en migrant. Jesus Kristus migrerte fra Guds rike til verden, ja, ikke bare til verden, men helt ned til dødsriket. Gud selv er i bevegelse, mot oss mennesker.

Som misjonær/migrant i Japan så jeg hvordan japanerne ville bevege seg mot Gud. I deres tro handler det om å gjøre mye for å kunne nå opp til Gud. Jeg mener at den store forskjellen på kristen tro, og annen religion er først og fremst at i stedet for at vi må streve for å komme til Gud, så kommer Gud til oss! Gud er migrantens Gud, han elsker migrantene, og han ble selv en migrant.

Jesus Kristus, migranten, sa om seg selv: "Jeg var fremmed" (Matt.25, 35)

Jesus Kristus var en fremmed migrant. Han sa at i den fremmede, så er det Jesus selv vi ser. Tar vi imot ham? Hvordan kan vi gjøre det?

Ved å se, og inkludere migranten som bor i vårt nabolag inn i våre fellesskap. Derfor er misjon og migrasjon tett sammenvevd.

NMS fokuserer også på migrasjon. Vi ønsker sammen med partnere, både i Norge og internasjonalt å jobbe med prosjekter som handler om inkludering av migranter i samfunnet, og særlig inkludering av migranter i menigheter og kristne fellesskap.

3.Mos.19,33-34: «Når en innflytter bor i landet hos dere, skal dere ikke gjøre urett mot ham. Innflytteren som bor hos dere, skal være som en av deres egne landsmenn. Du skal elske ham som deg selv. For dere har selv vært innflyttere i Egypt. Jeg er Herren deres Gud.»

Espen Schiager Topland,

Rådgiver migrasjon, NMS

Gå til innlegget

Under er valgkampen sist høst var det mye debatt om «kristne verdier». Flere partier mente at de stod for de kristne verdiene, og partiene kappes om å være best på «kristne verdier»

Noen eksempler på denne debatten under valgkampen:

VG 30.juli: «vi må våge å være norske. De norske verdiene er under press fordi ikke alltid stiller opp for dem. Vi må ikke bli så nøytrale at vi glemmer hvor vi selv kommer fra, og at det er den kristne kulturarven dette samfunnet bygger på. sier Lina Hofstad Helleland.»

Helleland på Facebook: «Vær stolt av det norske! Kvikk Lunsj og brunost. Marit Bjørgen og Ole Einar Bjørndalen. Dugnad og grøt. Generasjoner har skapt det typiske norske»

VG 26.juli: «Evangeliesenterets sommerstevne gikk Ap-veteranen Martin Kolberg til et knallhardt angrep på Sylvi Listhaug (Frp) og beskyldte henne for å omtale innvandrere i strid med kristne verdier. – Jeg ber dere legge merke til  mangelen på kristen forståelse av nestekjærlighet, i måten hun omtaler medmennesker på, sa Kolberg til deltagerne på det kristne sommerstevnet med flere tusen deltagere fra hele landet.»

Faren ved en ukritisk sammenblanding av «kristne verdier» og «norske verdier» er når det settes likhetstegn mellom disse, slik at «kristne verdier» blir noe særnorsk som migranter som kommer til Norge må lære seg. 

Det er ingen  tvil om at «kristne verdier» har historisk vært også en del av norsk virkelighet. Men dersom «kristne verdier» blir omtalt som en del av en særnorsk kultur i motsetning til den kulturen innvandrere og flyktninger har med seg, er vi på ville veier.

Verdidebatt er bra, og tross alt flott at dette ble et tema under valgkampen. Men for å forstå hva «kristne verdier» er, må vi også vite om andre verdier i samfunnet, og som også preger politikkens verdier:   

Materielle verdier som handler om å tjene mye penger, ha fin bil, hytte og båt, personlige verdier som å være pen og vellykket, være en vinner, gjøre karriere i arbeidslivet, få gode karakterer på skolen.

Med andre ord, verdier der vi blir målt ut i fra hva vi eier, kan, får til, og hva vi produserer. Verdien blir målt utifra hvor mye nytte vi er for samfunnet. Selvsagt er slike verdier nødvendige, samfunnet er avhengig av kunnskap og verdiskapning.

Faren er at når samfunnet og politikken kun er opptatt av «nytteverdier», kan det føre til ønsker om å utrydde «downs syndrom» fra vårt samfunn, om å innføre aktiv dødshjelp fordi sykdom og smerte ikke passer inn i vårt bilde av hva meningen med livet er.

Det kan føre til at det er en viktig verdi er å passe på at vårt velferdssamfunn kun gjelder oss, og ikke «de andre» som flykter fra nød, fattigdom og krig, og som legger press på velferdssamfunnet, at en ønsker å stenge Norges grenser for såkalte «lykkejegere» og «kriminelle» som ellers vil «flomme inn over» landet vårt,  og som vil ødelegge våre «norske verdier».

Verdier som i ytterste konsekvens gjør oss mistenksomme, selvgode og egoistiske i møte med «de andre» som ikke er som oss.

Hva er da "kristne verdier"? Det er "Guds verdier", det er verdier Gud ønsker skal være som en surdeig i samfunnet, som jordens salt, som lyset i mørket.  Dette er svært radikale verdier.

Guds rike er et omvendt rike. Og Guds verdier er det motsatte av denne verdens verdier. Suksess for Gud er ikke å ha mest makt, men å tjene. Guds verdi handler ikke om å vinne, eller ha mye penger, men å gi. Det handler ikke om hevn, men å tilgi. Det handler ikke om straff, men om nåde. Det handler ikke om å forakte eller hate, men om å elske sin fiende. Det handler ikke om å utestenge, men å ta imot.

I Matteus 25, 35-36 kan vi lese om der Jesus konkret forteller oss hva «kristne verdier» er: «35 For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; 36 jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.»

«Kristne verdier» snur verdens verdier på hodet. Det som er minst verdifullt i verden, er mest verdifullt for Gud. Og i Bergprekenen er det jeg vil kalle en politisk tale for «kristne verdier»:

«3 Salige er de som er fattige i ånden, for himmelriket er deres. 4 Salige er de som sørger, for de skal trøstes. 5 Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden. 6 Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes. 7 Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet.8 Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud. 9 Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn. 10 Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres. 11 Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. 12 Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere.»

Til og med det å lide, det å bli forfulgt, det å bli hatet av andre for Jesu skyld, kan være en konsekvens av å følge «kristen verdier»

Ingen av oss kan med hånden på hjertet si at vi er 100% preget av kristne verdier. Den som påstår det, er som en kamel som prøver å gå igjennom nåløyet. Men de er der som et ideal, for vårt samfunn, for vår politikk, og ikke minst for hver enkelt av oss. For meg.

Hver dag kommer jeg til kort, jeg klarer ikke å leve opp til Guds verdier. Ingen politiske partier greier det, ingen nasjoner, kulturer eller samfunn greier det. «kristne verdier» er egentlig uoppnåelig, like umulig som det er for en kamel i et nåløye.

Vi er totalt avhengig av Gud, av Jesus, av den Hellige Ånd for å virkelig bli preget av Guds verdier. Og som Jesus sa rett etter at han hadde sagt den greien med kamel og nåløye; «For mennesker er dette umulig, men for Gud er alt mulig.»

Når vi tar det inn over oss, da er vi virkelig klar for å kjempe for «kristne verdier»

 

Gå til innlegget

Kristne migranter - ikke velkomne i kirka?

Publisert nesten 3 år siden

Mange nordmenn har en forestilling om at det er en muslimsk bølge som skyller over landet for å gjøre Norge til et muslimsk land. Mange blir derfor overrasket når de får høre at 60% av de som kommer hit til landet er kristne. Men er de egentlig ønsket velkommen i våre menigheter?

Mange nordmenn har en forestilling om at det er en muslimsk bølge som skyller over landet for å gjøre Norge til et muslimsk land. Mange blir derfor overrasket når de får høre at 60% av de som kommer hit til landet er kristne. Det er kristne etiopere, eritreere, syrere, irakere, polakker, svensker, filippinere, amerikanere og mange fler.

Det er også svært påfallende at svært få av de kristne som kommer til Norge finner veien til eksisterende norske menigheter. Katolske polakker, filippinere og andre er unntaket. De finner svært ofte veien til gudstjenestene i Den katolske kirkes menigheter. Men hvor blir de øvrige kristne migrantene av? De kommer ofte fra land som har en mye høyere gudstjenestesøkning enn i Norge. Riktig nok er det få lutheranere som kommer til Norge, men likevel?

Søren Dalsgaard jobber i Den danske folkekirken med misjon og integrering av migranter. Han skriver (Ny mission, nr.31, 2016) om hvordan migranter dekker sitt behov for kristent fellesskap ved å beskrive ulike modeller for forholdet mellom migranter og de lokale menighetene.  

Den første kaller han foreningsmodellen. Her danner migranter deres egne menigheter utenfor folkekirkens rammer. Disse menighetene er uformelle fellesskap og organiserer seg som et trossamfunn dersom de har administrativ kapasitet. Slike migrantmenigheter har vi mange av i Norge, bare i Oslo er der om lag 130 migrantmenigheter.

Fordelen med migrantmenigheter er åpenbare. Det er lett for nye migranter å finne seg til rette i en menighet med folk av samme nasjonalitet, åndelighet og gudstjenestepraksis. Etablerte migranter hjelper også nye migranter til å finne seg til rette i Norge. Slike fellesskap er oaser for migranter som skal orientere i et nytt land med ny kultur og nytt språk. Ulempene er at integreringen skjer saktere, og at neste generasjon kan blir fremmedgjort i forhold til slike etniske migrantmenigheter.

Dalsgaard sin andre modell kaller han utvalgsmodellen. I denne modellen er det menigheter i folkekirken som har et arbeid rettet mot migrantene. Det handler om språk-kaféer, internasjonale middager, strikkeklubber m.m. som menighetene arrangerer for å nå migrantene med aktiviteter. Det positive med denne modellen er viljen til å nå ut og gjøre noe for migrantene.

Uheldigvis blir slike aktiviteter tiltak på linje med andre aktiviteter i menigheten. Migrantene blir objekt for et arbeid menigheten gjør – kanskje for å bøte på en dårlig samvittighet? Ulempen er dermed at migrantene kun i begrenset grad blir integrert i menighetens liv og at involveringen skjer på lokalmenighetens premisser. 

Ingen av modellen ovenfor er fullgode. Jeg ser for meg en tredje modell. Den går ut på å integrere migrantene i menighetens liv ut fra de forutsetninger og de nådegavene som migrantene har. Det handler om å engasjere våre nye landsmenn selv om språket ikke er det beste og våre kristne tradisjoner og uttrykk forskjellige.

Det er selvsagt ikke slik at gudstjenestene og menighetens liv skal legges opp på migrantenes forutsetninger. Det handler mest om å inkludere og å engasjere dem i det eksisterende menighetslivet og å være åpen for nye uttrykksformer og tradisjoner. Migrantene bør utfordres til å ta del i menighetens liv, på gudstjenester, i arbeidet for barn og unge, til å stille til valg på menighetsrådet m.m.

Jeg overbevist om at norske menigheter har bruk for ressursene som finnes i Guds verdensvide kirke. Men i tillegg sa Jesus: «Jeg var fremmed, og dere tok imot meg». Gjør vi det? Migrantene kommer til Norge av mange grunner. Noen flykter fra forfølgelser og nød, andre fra fattigdom, noen søker nye jobber.  Det vi gjør mot dem er villet av Kirkens Herre. Hvordan kan vi da la være?

Gå til innlegget

Norske myndigheter setter svært høye krav for at en afghansk konvertitt skal bli trodd. Men hva med kvaliteten på myndighetenes egen behandling av slike saker?

Daniel er en kristen konvertitt fra Afghanistan, som tidlig tok imot Jesus. Derfor fikk han grundig tros- og dåpsopplæring, og han deltok aktivt i menighet og kristne felleskap. Han blir sett på som kristen av kristne venner og pastorer som har vært tett på Daniel over lengre tid.

Det er alvorlig når Daniels troverdighet som kristen, blir avgjort av en nemdleder i UNE som sitter alene på kontor. Uten å møte Daniel, han er kun et navn i et dokument, bestemmer nemdlederen seg for at Daniels konvertering ikke er troverdig.  Hvordan kan nemdlederen vite det?

Daniel saksøkte UNE i tingretten. Han fikk forklare seg via skype fra Kabul, Afghanistan, og fire vitner var innkalt for å bekrefte at de oppfatter Daniels konvertering som ekte. I tillegg var det skriftlige erklæringer fra erfarne menighetsledere som bekrefter at Daniel er kristen. Men det holder tydeligvis ikke for norsk rett.

Retten sier følgende i dommen: « Vitneforklaringene fra andre i menigheten er et relevant moment, og et moment som i denne saken taler for at konverteringen er reell. Retten viser til at det ble avgitt fire vitneforklaringer fra personer som har observert Daniels aktiviteter. I tillegg er det inngitt skriftlige erklæringer/bekreftelser. Blant dem oppfattet retten at i hvert fall to var erfarne menighetsledere. Samtlige vitner var overbevist om at Daniel var en reell konvertitt. Retten oppfatter forklaringen deres som troverdig og tviler ikke på at Daniel har fremstått som en reell kristen. Etter rettens syn er det imidlertid også for erfarne kristne vanskelig å skille mellom en genuin kristen overbevisning, og en konvertering som ikke er reell. Dette særlig fordi det etter rettens syn må legges til grunn at medlemmer av kristne menigheter ønsker at andre skal ta del i deres kristne tro og være positive overnfor personer som viser interesse og tegn på tro»

Her blir kristne framstilt som naive og inhabile fordi de er kristne! Hva da med f.eks homofile venners vitnesbyrd i en sak om en asylsøker er troverdig som homofil? Eller politiske venner i en sak om politisk overbevisning?

Retten mener at det for erfarne kristne er vanskelig å skille mellom en genuin kristen overbevisning, og en konvertering som ikke er reell. Men om ikke erfarne kristne kan, hvem kan da skille mellom ekte og falsk konvertering? En nemdleder som sitter alene på et kontor, som aldri har møtt Daniel? En tingrettsdommer som aldri har møtt Daniel utenom et kort møte på skype?

Vi er fortvilet over at UDI, UNE og Tingretten ikke legger vekt på vitner som selv har en indre overbevisning og som tror på Jesus, som vet hva det betyr å være kristen. Og vi spør UDI og UNE: Hva skal til for at en konvertitt skal bli trodd?

 

Espen Schiager Topland, Torkel Alfsvåg Ekenes

Rådgivere migrasjon, NMS

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere