Ernst-Modest Herdieckerhoff

Alder: 56
  RSS

Om Ernst-Modest

Følgere

I søndagsrevyen 4. oktober ble det rapportert om at Høyre vil å åpne for mer privatisering av strandsonen i Norge. Det er ikke noe nytt at Høyre i økende grad ønsker å ta naturopplevelser langs kysten fra den vanlige innbyggeren for å sikre privatpersoner eksklusiv og uforstyrret tilgang til landets kystperler.

Det egentlig oppsiktsvekkende var imidlertid intervjuet med statsministeren i denne sammenhengen. Det hele toppet seg med en ganske så famøs uttalelse: «Naturkrisen må ikke brukes som en unnskyldning for å hermetisere alt.»

Jeg vet ikke om dette er et utrykk statsministeren selv har kommet på eller om det er en av hennes spinndoktorer som står bak, men dette er politikerspråk på sitt aller verste. Eufemisme kalles det på fagspråket, eller sminkeord på godt norsk. Denne teknikken brukes vanligvis for å selge et budskap som man i utgangspunkt vet er nokså upopulært i befolkningen. For allemannsretten langs kysten står sterkt blant Norges innbyggere. Med et sminkeord dekker man det som er ufordelaktig eller noe som ikke skal komme for dagen. Litt sånn som når et offer for mishandling i hjemmet prøver å sminke bort blåveisen. Men under sminken er såret fremdeles der og like blått. Den stygge realiteten blir ikke bedre ved å bruke pene ord.

For hva er det statsministeren egentlig sier? Istedenfor at hun sier rett ut at nå vil Høyre gå aktivt inn for å innskrenke allemannsretten og ødelegge deler av kysten, frata deg og meg tilgang til joggetur langs stranda, grilling i fjæra med familien eller piknik sammen med kjæresten, så snur hun hele debatten på hodet. Og vipps: nå er det ikke lenger regjeringen som må begrunne hvorfor dette inngrepet er en god idé, nå er det turgåere og naturvernere som må forklare hvorfor de vil stå i veien for «utvikling». Dette er ikke noe annet enn en ganske så hårreisende hersketeknikk.

Men uttrykket «hermetisere» kunne ikke være mer upassende i denne sammenhengen. Og egentlig viser det bare at Høyre ikke har forstått hva som hermetiserer et landskap og hva som holder det i livet. Samspillet av liv i fjæra og hva det betyr for kysten og havet er åpenbart ukjent for Høyres liberalistfløy.

Hermetisering er en metode for å gjøre mat langtidsholdbar. Det skjer ved å varme opp maten så bakterier dør. Så lagres den i lufttette beholdere – hermetikkbokser vanligvis. Ulempen er imidlertid at det meste av vitaminer er kokt bort og at smaken er blitt alt annet enn spennende. En kan riktignok overleve på ihjelkokt mat, men i lengden fører den til mangelsykdommer, og gleden over smaksopplevelser forsvinner.

Et landskap blir ikke hermetisert ved vern eller skånsom bruk, men tvert imot ved at sand og fjærestein legges under asfalt eller at eng og svaberg fjernes og erstattes med plen, fabrikkbygninger eller veier. Hermetisering skjer når mennesket tar seg til rette og fortrenger dyrelivet, insekter og mikroorganismer. Det viktigste av liv i strandsonen ser du ikke, for det skjer under bakken.  Har du noen gang tatt med deg barna dine og en spade og gravd litt i fjæra? Har du sett mangfoldet av småkryp, mark eller insektegg. Har du sett begeistringen i øynene til barna dine når de oppdager livet i sanden eller i tang og tare? Alt dette liv er basis for at andre dyr langs kysten kan overleve, både på land og i havet. Hermetisering av natur fører til ytterligere tap av artsmangfoldet.

Nei, statsminister! Det er ikke turgåere eller naturvernere som hermetiserer og dermed ødelegger naturen. Det er det Høyre som her har planer om, og hverken turgåere, naturvernere eller Norges innbyggere for øvrig synes noe om det.

Ernst-Modest Herdieckerhoff, talsperson i Lørenskog MDG

Gå til innlegget

Har vi lært noe av korona?

Publisert rundt 1 måned siden

Ved at å holde seg til enkle regler og anbefalinger har innbyggerne i Norge foreløpig klart å holde smittetallene lave. Vi har lært at solidaritet og hensyn til hverandre gir resultater. Kan denne lærdommen brukes til å løse andre globale kriser?

Har vi lært noe av korona?

Siden mars har vi stått i en krise som har snudd opp-ned hele samfunnet. Skoler og barnehager ble stengt, konserter og kulturarrangementer avlyst, og enkelte yrkesgrupper måtte stenge sin virksomhet på dagen. Ikke siden krigen har myndighetenes tiltak vært så omfattende og inngripende overfor innbyggerne som i begynnelsen av koronakrisen. Og folk har vært flinke. Ved å holde seg til enkle regler og anbefalinger har Norge foreløpig kommet seg unna like store dødstall som i andre land. Men akkurat nå opplever vi at smittetallene er på vei opp igjen. Mange begynner å bli lei. Det kan jeg forstå. Også jeg kjenner at jeg lengter etter å gi en god klem til en venn eller venninne. Tiden er ikke moden for det ennå. Men vi har også lært mye i denne tiden. Vi har tatt hensyn overfor hverandre og vi har prøvd å verne om de mest sårbare i samfunnet. I tillegg har det blitt en selvfølge for politikerne våre å lytte til vitenskapelig forskning.

Kan denne lærdommen som krisen har gitt oss, overføres til håndtering av andre kriser vi opplever? Da korona inntraff hadde vi allerede stått med begge beina midt oppi to andre kriser en god stund: klimakrisen og naturkrisen. Løsninger ble debattert, men uenighet land imellom, partier imellom og mennesker imellom gjør samfunnet mer eller mindre handlingslammet. En løsning ligger fremdeles langt unna. Korona har imidlertid vist oss at en stor krise ikke trenger å være en blind skjebne og at en solidarisk holdning og felles tiltak øker graden av trygghet.

Når det gjelder klimakrisen må vi unngå at gjennomsnittstemperaturen på kloden fortsetter å øke. I teorien er de aller fleste mennesker enige i resonnementet, og bevegelser som «Fridays-for-future» minner oss ukentlig om hvor viktig det er for framtiden at vår generasjon tar klimakrisen på alvor. Men solidaritet mennesker imellom har vi ikke klart å oppnå i samme grad som i møte med korona. Forskning synes ikke å spille en like stor rolle når regjeringen uttaler seg. Kortsiktige økonomiske interesser trumfer fremdeles langsiktig tenkning. Dette har hindret effektive mottiltak. En kontrollert avvikling av kull, olje og gass som energikilder er den solidariske handlingen som verden trenger nå. Og dette samtidig med økende innfasing av fossilfrie alternative energikilder. Effektive energisparingstiltak fra privat og offentlig hold er like viktige. Det samme gjelder bevaring av naturområder som kan binde klimagasser: skoger, myrer, jordsmonn. Vi trenger regler som er like enkle å forholde seg til som smittevernrådene. Vi må bli enige om klimavern-regler på samme måte som smittevernregler.

Forutsetning for å kunne håndtere naturkrisen er erkjennelsen at vi mennesker ikke står over skaperverket, men er en del av og fullstendig avhengig av det. Naturen klarer seg nok uten mennesket, men menneskene klarer seg ikke uten naturen. Ifølge FN er menneskeheten i ferd med å utrydde mellom 500.000 til en million arter, og antall individer har i løpet av de siste 50 år gått dramatisk ned. Dette gjelder alle typer levende vesener: mikroorganismer, insekter og andre småkryp, virveldyr, pattedyr, planter og trær. Indirekte er vi avhengige av alle disse artene. Årsakene er kjent: Tap av leveområder for dyr og planter, import av arter til økosystemer utenfor deres naturlige leveområder. Utrydding gjennom for mye jakt, men også pga. klimaendringer. Industrialisering av land- og skogbruk, avling av ensartete planter i monokulturer og utsetting av genmodifiserte arter i miljøet. Menneskene har beslaglagt og endret mer og mer av andre arters leveområder. Summen av alt dette har etter hvert ført til at naturen har blitt fattigere og mindre resistent for sykdom, at naturen – og mennesket som del av den – blir mer og mer sårbar for stadig hyppigere kriser.

Koronakrisen kan vi håndtere. Den kan fremdeles kreve mange menneskeliv, men den truer nok ikke menneskehetens eksistens. Klima- og naturkrisen derimot kan etter hvert føre til at vår egen art ikke klarer å leve på en planet som vi selv har ødelagt. Vi trenger krisetiltak, vi trenger kunnskap og vi trenger alle menneskers og nasjoners solidaritet. For å verne om skaperverket trenger verden naturvernregler som er like enkle og tydelige som smittevernreglene. Bare slik hindrer vi at homo sapiens på sikt avskaffer seg selv og at du og jeg ødelegger for våre barn og barnebarn og alle kommende generasjoner.

Ernst-Modest Herdieckerhoff, varaordfører i Lørenskog (MDG)

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere