Erland Kiøsterud

Alder: 65
  RSS

Om Erland

Følgere

Den første og den andre åpenbaringen

Publisert 2 måneder siden - 59 visninger

Å utgi en bok mot slutten av et langt forfatterskap med en tittel og et innhold som eksplisitt skriver seg inn i den jødisk-kristne tradisjonen, for så å bli lest løsrevet fra dette arbeidet og fra tradisjonen boken skriver seg inn i, som i Vårt Lands anmeldelse av romanen Åpenbaringen den 5. oktober i år, gir en underlig følelse.

Anmelderen, som skriver at «bakgrunnen for hendelsene [i boken] blir overflatisk og knapt presentert» og at forfatteren aldri «går i dybden og forteller hva som faktisk har skjedd», kan umulig ha lest de foregående bindende av Slik det er, som Åpenbaringen utgjør fjerde bind av, og anmelderen kan heller ikke ha lest skrifttradisjonen, bibelen, som romanen går i dialog med.

Anmelderen etterlyser en bok hvor handlingen er utbrodert og engasjerende, slik jo leseren i dag er blitt forvent med at en roman skal være, og slik underholdningsromaner er; det etterlyses en roman der alt er umiddelbart tilgjengelig og forklart. Åpenbaringen er ikke en slik bok.    

Anmelderen er ikke alene om å lese romanen Åpenbaringen løsrevet fra tradisjonen den inngår i. Denne refleksjonen handler om et møte mellom en forfatter som har skrevet en roman i dialog med skrifttradisjonen og en anmelder som insisterer på å lese romanen frakoblet kulturen og skrifttradisjonen. Dette møte har også et potensial i seg.

Men først til teksten. I bibelen søker Josef, og Maria som er havende med Kristus, etter herberge. I Åpenbaringen driver Christian og Magda-Marie (Kristus/Maria Magdalena) et pensjonat hvor de tar til seg nødstedte og havende. I bibelen føder Maria Kristus, frelseren. I Åpenbaringen kommer Christian og Magda-Maries sønn tilbake som en ødelegger. Verden er snudd på hodet.

Før det skjer har de nødstedte flyktningene, som har fått herberge hos Christian og Magda-Marie, mer og mer tatt over styringen av pensjonatet. Christian/Kristus lar det skje, samtidig som han oppgir sitt ego, sin identitet. Det er de nødstedte som nå danner ham. Anmelderen skriver om denne, romanens sentrale hendelse, at «Christian og Magda-Marie blir stående apatiske på sidelinjen».

 Det er i ordet «apatiske» at anmelderen av Åpenbaringen og romanen Åpenbaringen går hver sin vei. Det kan hende at anmelderen i likhet med mange andre, inkludert undertegnende, føler seg utilstrekkelig overfor flyktningkrisen og nøden i verden, ja, kanskje også apatisk. Men det forholder seg stikk motsatt med romanens hovedpersoner. Anmelderen skriver kanskje om seg selv, men hun skriver i alle fall ikke om Christian og Magda-Marie.

Det kommer flere og flere nødstedte til Christian og Magda-Maries pensjonat for å søke beskyttelse. Christian og Magda-Marie blir også nærmest overstyrt av flyktningene. Flyktningene tar på et vis over. Gradvis gir Christian og Magda-Marie slipp, for til slutt å gi seg helt over til situasjonen og åpne seg for dette nye som skjer, de oppgir sin gamle identitet; Christian/Kristus tømmer seg for det han er og lar det nye, de nødstedte fylle ham. Han begår det som i skriften kalles kenosis.       

Kenosis betyr å tømme seg for det man er og åpne seg for å bli fylt av noe annet. Kristus tømmer seg for sitt timelige jeg for å motta Gud, skaperen. I den ortodokse tradisjonen tømmer mennesket seg for å ta del i Kristus, det guddommelige i mennesket. Mens jødisk-kristne Simone Weil tømte seg for seg selv og sine egne behov for å leve medfølende, solidarisk og hjelpende med de nødstedte.

Der anmelderen i romanens avgjørende vendepunkt leser apati inn i Christian og Magda-Marie, er det det motsatte som skjer: Christian og Magda-Marie står ikke apatiske på sidelinjen, de går mot frigjøring og grenseløs solidaritet. Hva skyldes denne feil-lesningen?

Jeg ønsket å gi romanen tittelen Den andre åpenbaringen. Forlaget mente at Åpenbaringen var en bedre tittel, og det kan være riktig.

Når jeg ønsket å gi romanen tittelen Den andre åpenbaringen (jeg ga ikke til kjenne årsaken), var det fordi Den første åpenbaringen, bibelens, er en transcendent åpenbaring, en åpenbaring der mennesket strekker seg mot noe utenfor seg, mot Gud. For Christian/Kristus i Den andre åpenbaringen, den som skjer i romanen Åpenbaringen, inntreffer åpenbaringen i immanensen (det motsatte av transcendensen), den skjer i denne, vår verden. I romanen Åpenbaringen finnes det ikke noe utenfor. Den andre åpenbaringen skjer i en tvers igjennom sekularisert verden hvor mennesket hundre prosent er prisgitt det som er her, nå, uten mulighet til flukt, til noe utenfor. Romanen prøver, gjennom en refortolkning av et hyperaktuelt element i den kristne teologien, kenosis, å vise hvordan mennesket i den absolutte sekularisert verden, helt uten noe utenfor seg å henvende seg til eller flykte til, radikaliseres som etisk subjekt. Skulle overskridelsen finnes, skulle det umulige skje, at vi ble mennesker, skjer det i denne verden, her, nå. I romanen skjer dette.

Romanen Åpenbaringen ender ikke her. Den avslutter i stillheten, «på den andre siden av språket». Det regjerende språket; krigens, maktens, markedets språk, har gjort romanpersonene – hverdagsmenneskene – språkløse. Og kanskje er det her at forfatteren og anmelderen kan møtes, om ikke i en apati, så kanskje i spørsmålet: Hvordan mistet anmelderen forankring i tradisjonen sin; hvordan mistet personene i romanen Åpenbaringen forankring i språket? Hverken i Den første eller Den andre åpenbaringen finnes noen umiddelbar redning. Vi står her, med oss selv, i en helt konkret verden, fratatt språket: Hva nå?

           

Gå til innlegget

Den første og den andre åpenbaringen

Publisert 2 måneder siden - 188 visninger

Å utgi en bok med en tittel og et innhold som eksplisitt skriver seg inn i den jødisk-kristne tradisjonen, for så å bli lest løsrevet fra tradisjonen, som i Vårt Lands anmeldelse av romanen Åpenbaringen, gir grunn til undring.

Anmelderen, som skriver at «bakgrunnen for hendelsene [i boken] blir overflatisk og knapt presentert» og at forfatteren aldri «går i dybden og forteller hva som faktisk har skjedd», kan umulig ha lest de foregående bindende av Slik det er, som Åpenbaringen utgjør fjerde bind av, heller ikke skrifttradisjonen, bibelen, som romanen går i dialog med.

Anmelderen etterlyser en bok hvor handlingen er utbrodert og forklart, som i en underholdningsroman. Åpenbaringen er ikke en slik bok.

Dette møtet, mellom en forfatter som har skrevet en roman i dialog med skrifttradisjonen og en anmelder som insisterer på å lese romanen frakoblet kulturen og skrifttradisjonen, har også et potensial i seg.

Men først til teksten. 

I bibelen søker Josef, og Maria som er havende med Kristus, etter herberge. I Åpenbaringen driver Christian og Magda-Marie (Kristus/Maria Magdalena) et pensjonat hvor de tar til seg nødstedte og havende. I bibelen føder Maria Kristus, frelseren. I Åpenbaringen kommer Christian og Magda-Maries sønn tilbake som en ødelegger. Verden er snudd på hodet.

Før det skjer har flyktningene, som har fått beskyttelse, nærmest tatt over styringen av pensjonatet. Christian/Kristus lar det skje, samtidig som han oppgir sitt ego, sin identitet. Det er de nødstedte som nå danner ham. Anmelderen skriver om denne sentrale hendelsen, at «Christian og Magda-Marie blir stående apatiske på sidelinjen». Det er i ordet «apatisk» at anmelderen og romanen går hver sin vei.

Flyktningene gjør seg mer og mer gjeldende. Gradvis gir Christian og Magda-Marie seg helt over til situasjonen og åpner seg for dette nye som skjer, de oppgir sin gamle identitet; Christian/Kristus tømmer seg for det han er og lar det nye, de nødstedte fylle ham. Han begår det som i skriften kalles kenosis; å tømme seg for å bli fylt av noe annet.

Kristus tømmer seg for sitt timelige jeg for å motta Gud, skaperen. I den ortodokse tradisjonen tømmer mennesket seg for å ta del i Kristus, det guddommelige i mennesket. Mens jødisk-kristne Simone Weil tømte seg for sine egne behov for å leve medfølende og hjelpende med de nødstedte.

Der anmelderen i romanens avgjørende vendepunkt leser apati inn i Christian og Magda-Marie, skjer det motsatte: Christian og Magda-Marie står ikke apatiske på sidelinjen, de går mot frigjøring og solidaritet. Hva skyldes denne feil-lesningen?

I denne, vår verden. 

Den første åpenbaringen, bibelens, er en transcendent åpenbaring der mennesket strekker seg mot noe utenfor seg, mot Gud. Den andre åpenbaringen, den som skjer med Christian i romanen Åpenbaringen, inntreffer i immanensen (det motsatte av transcendensen), den skjer i denne, vår verden. I romanen Åpenbaringen finnes det ikke noe utenfor. Romanen prøver, gjennom en refortolkning av den kristne teologiens kenosis, å vise hvordan mennesket i en hundre prosent sekularisert verden, helt uten noe utenfor seg å henvende seg til eller flykte til, radikaliseres som etisk subjekt. Skulle overskridelsen finnes, skulle det umulige skje, at vi ble mennesker, skjer det i denne verden, her, nå. I romanen skjer dette.

Romanen Åpenbaringen ender ikke her. Den avslutter i stillheten, «på den andre siden av språket». Det regjerende språket; krigens, maktens, markedets språk, har gjort romanpersonene – hverdagsmenneskene – språkløse. Og kanskje er det her at forfatteren og anmelderen kan møtes i spørsmålet: Hvordan mistet anmelderen kontakt med tradisjonen sin; hvordan mistet personene i romanen Åpenbaringen sin forankring i språket? Hverken i Den første eller Den andre åpenbaringen finnes noen umiddelbar redning. Vi står her, med oss selv, i en helt konkret verden, fratatt språket: Hva nå?

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 77225 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
nesten 2 år siden / 43404 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34800 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27777 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22426 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22135 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 20026 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 19033 visninger

Lesetips

Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
42 minutter siden / 43 visninger
Barnetrygd, barnehager og familiepolitikk
av
Odd Egil Rambøl
rundt 10 timer siden / 60 visninger
Trangere og farligere
av
Wenche Fone
1 dag siden / 274 visninger
Hva med menighetene?
av
Dag Brekke
1 dag siden / 113 visninger
La flere unge slippe til
av
Rode Hegstad
1 dag siden / 111 visninger
Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
1 dag siden / 144 visninger
En antisemitt trer frem
av
Jan-Erik Ebbestad Hansen
1 dag siden / 186 visninger
En iboende verdighet
av
Erik Lunde
2 dager siden / 253 visninger
Bygger på menighetene
av
Andreas Aarflot
2 dager siden / 148 visninger
Styrking av fødselspengar no!
av
Aina Alfredsen Førde
2 dager siden / 106 visninger
Les flere

Siste innlegg

Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
42 minutter siden / 43 visninger
Barnetrygd, barnehager og familiepolitikk
av
Odd Egil Rambøl
rundt 10 timer siden / 60 visninger
Plikt til aktivitet
av
Vårt Land
rundt 10 timer siden / 85 visninger
Den våkne biskopen
av
Inger Cecilie Stridsklev
rundt 23 timer siden / 109 visninger
Vägen tillbaka till Duraslätten
av
Anders Ekström
rundt 23 timer siden / 52 visninger
Katolske feltprester
av
Haakon Omejer Sørlie
rundt 23 timer siden / 92 visninger
Det som ikke sies
av
Åste Dokka
1 dag siden / 967 visninger
Jeg tror i vår tro!
av
Magne V. Kristiansen
1 dag siden / 200 visninger
Flere må delta i debattene
av
Elisabeth Hoen
1 dag siden / 192 visninger
Les flere