Erhard Hermansen

Alder: 47
  RSS

Om Erhard

Generalsekretær i Norges Kristne Råd

Følgere

Aldri mer Hiroshima, aldri, aldri mer

Publisert rundt 2 måneder siden

I dag, i dette øyeblikk, kl 08:15 for nøyaktig 75 år siden, slapp USA den første atombomben, «little boy» over den Japanske byen Hiroshima. Over 100 000 mennesker døde momentant som følge av trykkbølgen og en temperatur på over 4000 grader. Denne ene bomben, sammen med den som falt over Nagasaki tre dager senere, tok livet av rundt 200 000 mennesker.

Tiden leger ikke alle sår. Hiroshima og Nagasaki vil for alltid være noen av de kraftigste arrene i historien vår. Vi skal aldri glemme. I medfølelse med ofrenes familier, venner og etterkommere skal vi kjempe for, og ta ansvar ved å sørge for at dette aldri, aldri skal gjenta seg. 

Atomvåpen er en trussel som angår oss alle på tvers av landegrenser, religioner og livssyn. Et våpen som ikke skiller mellom en barneflokk på lekeplassen og militære mål. Et våpen som strider mot de mest grunnleggende verdiene vi har: Respekten for livet og menneskets ukrenkelighet.

Dersom en atombombe blir brukt igjen, vil konsekvensen bli en katastrofe av globale dimensjoner. Enorm menneskelig lidelse. Total utslettelse av byer, radioaktiv stråling og påvirkning på klimaet. Ingen stater vil ha kapasitet til å yte hjelp til de sårede etter en atomvåpendetonasjon. Selv en relativt liten atomkrig vil føre til temperaturfall og sult for én til to milliarder mennesker. Dette vil gå hardest utover de som allerede lider av fattigdom og nød. 

Samtidig som vi minnes de forferdelige lidelsene for 75 år siden, skaper det et fornyet fokus på å handle i dag. Vi skal ikke lenger stå og se på at land som Russland og USA på ny ruster opp sine arsenal. Vi ber innstendig om at Norge ikke svikter samarbeidet for humanitær nedrustning når det gjelder som mest.  Verdenssamfunnet trenger politikere som legger etiske hensyn til grunn for sine politiske veivalg. Spørsmålet om man skal si ja eller nei til atomvåpen, er et grunnleggende etisk spørsmål. Uansett hvilke utenrikspolitiske begrunnelser man måtte ha for å beholde atomvåpen, kan det aldri aksepteres å true andre staters sivilbefolkning med utslettelse.

Kirkene i Norge har de senere år uttrykt skuffelse over at norske myndigheter ikke har villet støtte det internasjonale initiativet om å forby atomvåpen, slik over 100 andre stater har gjort. Men vi fortsetter arbeidet for å overbevise politikerne om at atomvåpen er en hån mot det livet vi er gitt av Skaperen. Vi er forpliktet til å verne om livet på måter som skaper reell trygghet.

Forvalteransvaret innebærer å verne om livet – menneskelivet og hele skaperverket. Kirkens kamp mot atomvåpen startet like etter 2. verdenskrig og har vunnet bred tilslutning. 

Norges Kristne Råd arbeider for fred. Å skape fred innebærer ikke bare fravær av krig. Det er også å jobbe for forsoning, for gjensidig forståelse, for avvæpning og avspenning. Vi samarbeider tett med sivilsamfunnsaktører i norske og internasjonale nettverk.

Det kirkelige nettverket har i mange land en vertikal akse som strekker seg helt opp på nasjonalt og internasjonalt nivå. Dette gir mulighet for beslutningspåvirkning og politisk dialog om fredsprosesser, og åpner for bred handling og internasjonalt samarbeid.

I 1995 begynte jeg i min første jobb. Gospelkoret i kirka sang «Aldri mer Hiroshima, aldri, aldri mer», som koret hadde gitt ut på plate ti år tidligere. Et av versene i Trygve Hoff sin sang går slik: Det lyder et kor gjennom mørket og natten, en stemme som sier oss alt, at mennesket skaptes i Skaperens bilde og dere er jordens salt. Og barna i verden, de gamle, de trette skal vite at jorden er skjønn. For over oss finnes en høyere himmel og der høres ennå vår bønn! Aldri mer Hiroshima, aldri, aldri mer. 

Vi skal sørge for at verden aldri glemmer, og for alltid minnes denne katastrofen, og minnet av den må føre til handling. Vi må gjøre det som står i vår makt for å skape en atomvåpenfri verden, sivilsamfunn så vel som politikere. Ingen skal måtte bli utsatt for de grusomme konsekvensene av et sånt våpen, det grusomste våpenet menneskeheten har funnet opp. Derfor sier vi «Aldri mer Hiroshima, aldri, aldri mer». 


Innlegget er appellen holdt under Morgengudstjeneste i Oslo Domkirke på Hiroshimadagen 6.8.2020

Gå til innlegget

Fra god tro til forvridd teologi

Publisert rundt 2 måneder siden

For et par uker siden ble jeg oppmerksom på SVT-serien «Drap i Knutby» som NRK TV i sin helhet har lagt ut i sommer. Serien er helt ny og går igjennom hendelsene i Knutby Filadelfia gjennom mer enn 20 år.

Det er krevende å ta inn over seg historien om mennesker som med god tro lar seg lede av en forvridd teologi til holdninger og handlinger som vi alle tar sterk avstand fra.

Det skremmer å høre historien fortalt på en slik måte. Det skriker i meg! Hvordan kunne så mange ledes av en «skrudd» teologi, til handlinger ingen av oss forbinder med kristen tro og verdier, og spørsmålet SVT-serien forsøker å besvare er: Hvordan en vanlig frikirkeforsamling kunne forvandles til en sekt? 

Jeg skal ikke gå inn på alt som kommer frem i serien og mye er godt kjent. Det pågår også en større debatt i kristen-Sverige i kjølevannet av SVTs Uppdrag granskning-serie om Knutby. Men gjennom serien stilte jeg meg spørsmålet, kunne dette skjedd om forsamlingen hadde vært en del av et større økumenisk fellesskap og vært under et regulert innsyn og tilsyn? Kunne det skjedd om menigheten levde sitt liv som en integrert del av det store samfunnsfellesskapet og ikke som en skjermet, isolert øy. Jeg har vanskelig for å tro det. 

Forsamlingskonsulenten som blir intervjuet mot slutten av serien og som ble hentet inn da alt kollapset i Knutby Filadelfia tok opp fire punkt med forsamlingens ledelse: Ny forkynnelse, altså sunn teologi,  sjelesorg og terapi, søke kontakt med andre kristne menigheter og fokus på å gjenopprette kontakt med familie og venner. Dette sammen med deres egen erkjennelsen av «jeg var med i en sekt». 

Det er når grupper av mennesker isoleres at det virkelig blir farlig. 

Det finnes mange ulike organisatoriske strukturer for oppbygging av et tros- og kirkesamfunn, men uavhengig hvilken form trenger enhver menighet tilsyn, noen som kan veilede og korrigere. De må leve transparente slik at det er lett å få innsyn. De må være i en økumenisk relasjon til andre kristne menigheter, og få kjenne på styrken i å føre dialog som utgangspunkt for økt forståelse. Og, de må leve som en integrert del av det samfunnet de ellers er en del av. 

Og fordi isolasjon er så farlig, er det også det store fellesskapets ansvar å legge til rette for nettopp dette.

Det økumeniske fellesskap som Norges Kristne Råd sine medlemskirker er en del av, bygger på at vi har et gjensidig ansvar for hverandre. Det betyr at vi er villige til å stå til rette for hverandre, og at vi til enhver tid søker å være åpne og etterrettelige i vårt samarbeid. Gjennom dette arbeidet har Norges Kristne Råd som formål å fremme gjensidig forståelse, respekt og samhandling. 

Det skjer noe viktig i denne relasjonen. 

Det er helt klart at det som startet som god tro i Knutby Filadelfia, ble til en forvridd teologi - og ganske raskt sporet forsamlingen av. Måtte trosfellesskap verden over lære av dette.

Vi trenger fellesskap, både lokalt og nasjonalt, der det er trygt å stille de vanskelige spørsmålene, der en ikke vet alt, og hvor man med respekt for hverandre og med mål om å lære av hverandre, får utvikle seg på en sunn og god måte. 

For det er i det store økumeniske fellesskapet «Sammen med alle de hellige» vi blir i stand til å «å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap» (Ef. 3.18-19).


Innlegget stod først på trykk i Dagen 30.7.2020

Gå til innlegget

Enhet og frimodighet

Publisert 3 måneder siden

Den økumeniske bevegelsen henter sin inspirasjon i Jesu bønn om enhet i Joh. 17.21, hvor Jesus ber «Må de alle være ett … for at verden skal tro at du har sendt meg».

«Når stadig færre tror på Gud», var overskriften til lederen i avisen Dagen 4. juni. Med bakgrunn i en ny undersøkelse fra Norsk Monitor om nordmenns gudstro skriver Dagen «Siden disse målingene startet i 1985 har andelen nordmenn som sier at de tror på Gud gått jevnt nedover. Og utviklingen ser ut til å fortsette i samme retning. Denne realitetsorienteringen kan vi ikke forholde oss likegyldig til, enten vi kaller oss kristne eller ikke».

De første kristne ble sendt ut, for å gi verden del i evangeliet så alle skulle få høre de gode nyhetene om Jesus Kristus utrustet med disse ordene fra Jesus selv: «Dere skal få kraft i det Den Hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner, i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ender.» (Apg. 1.8)

Oppover, innover og utover, - tre ord som går igjen i mange prekener. Med fokus oppover vil vi se mot ham som er skaperen og frelseren. Her finner vi nåde, fred, hvile, kjærlighet, hjelp og inspirasjon. Med fokus innover vil vi se mot oss selv og lære oss selv å kjenne. Vi bygger fellesskap i kjærlighet til hverandre, et fellesskap som består av vanlige mennesker med sine oppturer og nedturer, som trenger et nådens fellesskap for tilgivelse og oppreisning. 

Og med fokus utover tar vi misjonsbefalingen på alvor. Vi vil se utover mot våre medmennesker. Det handler om å elske sin neste, om kjærlighet i praksis og et ønske om at enda flere skal bli kjent med og tro på Jesus Kristus.

«Dere skal være mine vitner,» sier Jesus, og møter oss med ordene «Dere skal få kraft ...». Gud vil selv utruste oss og sette oss i stand til den oppgaven han har kalt oss til å utføre. Vi er vitner! Vår oppgave er å vitne om det vi har sett og hørt. Vi er kalt til å vitne om hvem Jesus er. I 40 dager hadde Jesus åpenbart seg for disiplene etter sin oppstandelse. Så sier han til dem «Dere skal være mine vitner». 

Nettopp fordi disiplene vitnet om den oppstandne Jesus Kristus til andre og andre igjen har delt det videre så har det gått en ubrutt lenke av overleveringer frem til i dag. Takket være vitner har vi hørt budskapet og kommet til tro.

Han som fòr opp til himmelen, kommer igjen. Denne påminnelsen hjelper oss til å holde fokus; oppover mot ham, innover mot nådens fellesskap og utover mot nye mennesker. Jeg vil også legge til fremover i forventning til ham som skal komme igjen til det fullkomne, evige fredsriket.

Om disiplene skriver Lukas at de vendte tilbake til Jerusalem i stor glede. Jesus hadde gitt dem løfte om sitt trofaste nærvær, om nåde, styrke og velsignelse. Paulus skrev senere «… jeg er viss på ... at ingenting i liv eller død kan skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus (Rom. 8.). Ingenting kan skille oss fra Guds kjærlighet. Denne gode nyheten håper jeg at alle får høre og lytter til. Og vi som tror er kalt til å dele den.

Den økumeniske bevegelsen henter sin inspirasjon i Jesu bønn om enhet i Joh. 17.21, hvor Jesus ber «Må de alle være ett … for at verden skal tro at du har sendt meg». Å arbeide for kirkens enhet henger også sammen med vårt kall til frimodighet. Enhet for at verden skal tro. «Kanskje kan da Norsk Monitor i årene fremover melde om en økende andel nordmenn som bekjenner at de tror på Gud.», slik Dagen skriver i lederen.

Innlegget stod først på trykk i Dagen 15.6.2020

Gå til innlegget

Norges Kristne Råd lanserte sist onsdag rapporten «Hva er da et menneske…» Rapporten bygger på to års arbeid med bioteknologi hvor kristne kirker og trossamfunn tilsluttet Norges Kristne Råd har lyttet og lært, og fått stor respekt for hva bioteknologi kan tilføre menneskelivet – både på godt og vondt. Arbeidet bygger på innspill fra fagpersoner på området og egen teologisk drøfting av saksfeltet. 

Rapporten peker på flere aspekter som ellers er savnet i samfunnsdebatten omkring bioteknologi, konsekvenser endringer i bioteknologiloven vil få for sårbare grupper og for samfunnet. Sårbare grupper finner vi både blant dem som håper på endringer og dem som vil bli skadelidende av dem.

En hastebehandling av endringer i bioteknologiloven, slik det nå ligger an til er svært problematisk, og det er god grunn til bekymring over prosessen som har foregått på Stortinget de siste månedene og at nye momenter kan komme inn i lovverket uten først å ha vært på høring.

I bioteknologiens formålsparagraf heter det at formålet med loven er «å sikre at medisinsk bruk av bioteknologi utnyttes til beste for mennesker i et samfunn der det er plass til alle. Dette skal skje i samsvar med prinsipper om respekt for menneskeverd, menneskelige rettigheter og personlig integritet og uten diskriminering på grunnlag av arveanlegg basert på de etiske normer nedfelt i vår vestlige kulturarv.»

Vi skal være et samfunn med plass til alle. Nå kjenner mange på frykten for å bli et sorteringssamfunn og er bekymret for mulighetene forslagene til ny bioteknologilov vil åpne for. Jeg håper stortingspolitikerne hører frykten og bekymringen og bruker mer tid på å komme frem til lovendringer som ivaretar flere enn dagens forslag gjør.

Den norske kirkes biskoper sier i sin uttalelse tidligere denne uken at det er «avgjørende at menneskeverd i alle livets faser ikke blir ofret av hensyn til andre gode intensjoner. Vi kan ikke bygge et system hvor levedyktige fostre med ulike kromosomtilstander velges bort på grunn av sine egenskaper. Vi må heller arbeide for å sikre gode rettigheter og ordninger for foreldre med barn som trenger ekstra tilrettelegging». 

Jeg etterlyser en grundigere behandling, fordi dette er komplekst og nyansert. Ved å snakke sammen mer åpent og nyansert enn så polarisert som det er blitt nå, ville det kanskje være mulig å komme fram til en bedre løsning - der sårbare grupper ivaretas bedre. 

Endringer i bioteknologiloven kan føre Norge i en helt ny retning i synet på menneskeverdet. De teologiske samtalene som ligger til grunn for rapporten «Hva er da et menneske..» har vært preget av å lytte til den sårbare og å drøfte hvordan bioteknologien forsterker og utfordrer menneskeverdet. Mennesket er elsket av Gud. Menneskeverdet er ukrenkelig. Ikke noe menneske er mer verdt enn et annet, og det må også være vår standard når vi går inn i de etiske dilemmaene bioteknologien bærer preg av. Hvordan mennesket best kan ivaretas er noe kirkene har fokus på både som globale organisasjoner og ikke minst i møte med enkeltmennesker i de livssituasjonene bioteknologien berører, hvor mennesker må ta vanskelige valg, og hvor menneskeverdet settes på prøve.

Det er god grunn til å være bekymret for hvilke følger lovendringene kan få for menneskesyn og hensynet til barn og sårbare grupper. Det er slik Den norske kirkes biskoper uttrykker det «… opp til fellesskapet å sette bruk av bioteknologi inn i en etisk ramme, og på den måten legge føringer for hva som anses som rett og galt. Det er derfor avgjørende at lovgivning på dette feltet skjer på grunnlag av en bred offentlig samtale». 

Konsekvensene av endringer i bioteknologiloven er ikke kartlagt, og arbeidet har gått for fort. Jeg ber stortingspolitikerne bruke mer tid og ikke hastebehandle bioteknologiloven. 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere