Embla Regine Mathisen

Alder: 22
  RSS

Om Embla Regine

Embla Regine Mathisen er leder i Changemaker.

Følgere

Forskningsbaserte krav

Publisert 3 måneder siden

Ungdommens krav om klimafinansiering er både nødvendige og realistiske.

skrevet sammen med:

Silje Ask Lundberg, 
leder, Naturvernforbundet

Kathrine Sund-Henriksen, 
daglig leder, Forum for utvikling og miljø

Gaute Eiterjord, 
leder, Natur og Ungdom

Øyvind Eggen, 
generalsekretær, Regnskogfondet

Fredrik Glad-Gjernes, daglig leder, KFUK-KFUM Global


Klimastreikende ungdom krever at Norge må gi minst 65 milliarder årlig i klimafinansiering. Dette ble i en sak på NRK fremstilt som tilfeldig og urealistisk av Frps Terje Helleland og BIs Gunnar Eskeland. Regjeringspartiene stemte ned forslaget i Stortinget. Men tallet er ikke tatt ut av løse lufta. Det kommer fra verdensledende Stockholm Environmental Institute (SEI) i rapporten «Norway’s Fair Share of Meeting the Paris Agreement».

SEI beregner at hvis Norge skal ta sitt historiske ansvar for det som må til for å nå Parisavtalen, må vi kutte hjemlige utslipp med minst 53 prosent (35 millioner tonn) sammenlignet med 1990, og bidra med 198 millioner tonn kutt i Sør. De anslår at kuttene i Sør kan koste 50 milliarder årlig hvis det bare brukes på fornybar energi. I tillegg må vi for å oppfylle Parisavtalen, bidra med 15 milliarder årlig til klimatilpasning. 65 milliarder kan altså bli regningen hvis vi vil unngå en global katastrofe.

Ikke over natta

Ikke bare er kravet om 65 milliarder faglig forankret, det er også samfunnsøkonomisk ansvarlig. Dette tallet tilsvarer cirka 2 prosent av Norges BNP, en rimelig pris for å unngå irreversible og alvorlige konsekvenser for vårt livsgrunnlag. At Frp avfeier kravet om 65 norske milliarder for å innfri våre eksisterende klimaforpliktelser, samtidig som de går inn for å ta 100 milliarder kroner fra oljefondet for å erstatte bompenger, gjør at kritikken av ungdommens krav blekner.

I samme NRK-sak hevder Eskeland at klimaendringene haster ikke i den forstand at vi trenger å tredoble budsjettet til bistand over natta. Dette er en uriktig fremstilling av streikens krav. Sammen med andre miljø- og utviklingsorganisasjoner har klimastreikende ungdom laget en opptrappingsplan for hvordan Norge kan nå dette målet. Ingen foreslår endringer over natta.

Må tilbakebetales

Ungdommenes krav til klimasolidaritet er ikke bare moralsk riktig, men den enest­e realistiske muligheten for at land i Sør skal kunne bidra til at Parisavtalen lykkes. Land i Sør rammes hardest av klimaendringer, men har bidratt minst. Hele Afrika står for bare 2,5 prosent av karbonutslipp ­siden 1751. Dette er grunnleggende urettferdig.

Norge har 0,07 prosent av verdens befolkning, men står for 0,38 prosent av ansvaret for klima­krisen bare siden 1990. Land som Norge med høye ­utslipp per innbygger står i klima­gjeld til folk i klimautsatte ­regioner. Dette må tilbakebetales med ­finansiering som lar samfunn tilpasse seg til klimaendringer og utvikle seg bærekraftig basert på fornybar energi slik at klimakrisen ikke blir verre.

Parisavtalen inneholder tydelige forpliktelser på økt klima­finansiering fra Nord til Sør. Dessverre ser det ut til at verden vil bomme på 2020-målet på 100 milliarder dollar til klima­finansiering, som land i Nord har lovet. Derfor må noe gjøres raskt.

Drive på flukt

Land verden over må tilpasse seg klimaendringer, spesielt i landbruk, vannforvaltning og infrastruktur. Uten tilstrekkelig tilpasning vil klimaendringer ødelegge levestandarder, og drive mennesker på flukt. Klimatilpasning har lenge vært kraftig underfinansiert. Siden 2010 har tilpasning stått for mindre enn 10 prosent av norsk klimafinansiering, og det er på høy tid å se en forsterket innsats, for eksempel ved å følge Sverige og Tyskland i å gi årlig støtte til FNs tilpasningsfond.

Samtidig har Norge et godt ­utgangspunkt for opptrapping av bidrag til utslippskutt og opptak av karbon gjennom eksisterende­ satsinger på fornybar energi og regnskogbevaring. En større og raskere opptrapping til flere forskjellige formål og gjennom et bredere mangfold av multi- og bilaterale kanaler (inkludert støtte til sivilt samfunn) kan gjøre at Norge finansierer vår rettferdige andel av globale ­utslippskutt for mindre enn de 50 milliardene SEI beregnet at det ville koste hvis vi bare satset på fornybar energi.

Riktig og realistisk

Forslag til en opptrappingsplan for klimafinansiering viser at det er fullt mulig for Norge å spille en leder­rolle. Men det haster. Land må under Parisavtalen melde inn nye mål for utslippskutt innen 2020. For at land i Sør skal kunn­e være ambisiøse nok, må de få mer finansiering. Jo lenger vi venter, desto dyrere det blir.

Regjeringen bør lytte til streik­ende ungdommer og begynne opptrappingen av klimafinansiering nå. Det er det eneste som er realistisk hvis Norge skal ta sin del av den globale klima­dugnaden.


Gå til innlegget

Tør Norge ta kampen mot skatteflukt?

Publisert 5 måneder siden

Dagens internasjonale skattesystem favoriserer rike over fattige og er overmoden for endring. Norge kan bidra mer for at fattige land får skattepengene de har krav på.

Skrevet av:

Ingrid Rostad, Fungerende daglig leder i Forum for utvikling og miljø

Henriette Killi Westhrin, Generalsekretær i Norsk Folkehjelp

Hege Skarrud, Leder i Spire

Embla Mathisen, Leder i Changemaker

Thea Tveter Lysvik, Leder i Norsk Folkehjelp Solidaritetsungdom

Mathilde Dahl, 1. Nestleder i Attac

I den nye nettserien Mission ­Impact ser vi seriedeltaker Kim forsøke å leve skatteparadisfritt: Han ­ender opp med å kaste iPhonen sin, ­makrell i tomat og fiske­gratengen i søpla. Ikke kan han google eller være på Facebook heller. Men skal vi løse problemet med skatteflukt, hjelper det ikke å kaste iPhonen eller kjefte på Google. Verden trenger et nytt internasjonalt skattesystem som gjør det vanskeligere å snyte på skatten.

Skatt- og kapitalflukt ­provoserer, til og med i verdens rikeste land. «Men da skal de f … meg være med på å ­betale skatt», uttalte hotelleier ­Petter ­Stordalen om Google og de ­andre ­globale digitale selskapene. Dette er selskaper som betaler skatt der det passer dem, og dermed i land med lav beskatning, heller enn høy. Tapte skatteinntekter betyr mindre penger til offentlige tjenester, til skoler, barne­hager, sykehus og veier.

Når ikke målet

Samtidig som dette problemet også påvirker Norge negativt, er skatt- og kapitalflukt et mye større problem for utviklingsland. For FNs bærekraftsmål er ­ambisiøse: Innen 2030 skal ingen lenger leve i ekstrem fattigdom. Alle barn skal gå på ­skole. Alle skal ha et anstendig ­levebrød. ­Ingen skal utelates. Alt innenfor ­planetens bæreevne. Når det flyttes hundrevis av milliarder hvert år ut av de landene som trenger penger til utvikling aller mest, har ikke verden sjans til å nå målene.

Store ambisjoner koster ­penger, og bærekraftsmålene er totalt ­uoppnåelige om ikke utviklingsland får skatte­pengene de har rett på. ­Ifølge UNCTAD er den årlige kostnaden for å ­finansiere bærekraft­smålene i ­utviklingsland mellom 3,3 og 4,5 ­billioner dollar. Det er 2,5 billioner ­dollar mer enn dagens finansiering. Skatt er den mest bærekraftige kilden til å finansiere nasjonal utvikling. I tillegg må land få ressurser til å klare å stanse ulovlig kapitalflukt selv.

Mer åpenhet

Bistand var sekundært i arbeidet med å nå tusenårs­målene. 77 prosent av ­finansieringen av ­tusenårsmålene kom nemlig fra ­utviklingslandene selv, gjennom ­nasjonal ­ressursmobilisering som skatt. Vi vet at bærekraftsmålene vil kreve enda mer. Uten omfattende endringer i internasjonale skattesystemer risikerer vi å måtte innrømme at det var finansieringen som feilet når vi skal gjøre opp status om bare ti år.

Et internasjonalt og gjennom­siktig system vil gjøre en stor forskjell, både for Norge og utviklingsland. I dag vet vi ikke hvor selskaper er, hva de ­driver med, hva de betaler i skatt eller til hvem. Hvis de i det hele tatt betaler skatt. Vi vet heller ikke hvem som er egentlige eiere av selskaper. Skal land kunne kreve inn skatten de har rett på, må de få mer informasjon. Offentlige registre over selskap må vise ikke bare hvilke selskap som er en del av samme eierstruktur, men også forholdet mellom dem. Det må være mulig å se hvilke selskap som opererer i hvilke land, hva de tjener i hvert land og hvem som til syvende og sist får pengene.

Norsk ansvar

For å kunne oppnå den nødvendige åpenheten er det helt avgjørende med et internasjonalt samarbeid. Vi har likevel ikke råd til å vente ti år før OECD lander på en løsning eller at EU-landene blir enig om en måte å gå fremover. Som store investorer og innkjøpere er norske kommuner som nå tar grep for å bli skatte­paradisfrie viktige, men det kan ikke bare være opp til kommunene å gjøre Norge ­skatteparadisfritt.

Vi trenger en omfattende inter­nasjonal reform, men vi kan ikke sitte stille og vente på den. Norge må innføre ­utvidet land for land-rapportering, for å sikre at selskap skattlegges for det de faktisk omsetter for. ­Videre er det viktig å få på plass et norsk offentlig eierskapsregister for å sikre åpenhet om eierskap i norske selskap. I tillegg er det avgjørende at Norge ­støtter ­utviklingsland slik at også de kan styrke sine skattesystemer. ­Skatteflukt gagner kun skatteflyktninger og m­ultinasjonale selskaper, og alle andre betaler dyrt. Vi trenger mer åpenhet og et rettferdig skattesystem. Tør Norge å gå i front?

Gå til innlegget

Reformer i WTO

Publisert 11 måneder siden

Forrige uke var utenriksminister Ine Eriksen Søreide i Ottawa for å forhandle om fremtiden til Verdens Handelsorganisasjon (WTO). Canada inviterte Norge, EU og 10 andre «likesinnede» land for å prøve å takle problemene i det multilaterale handelssystemet.

Flertallet av WTOs medlemsland er ikke invitert med i forhandlingene. Mange av disse landene er små stater med små og sårbare økonomier, som ikke alltid får sine interesser hørt i WTO. Når det nå forhandles er det viktig at disse landene ikke presses til å godta ugunstige reformer de ikke har fått påvirke. Dette innebærer å finne løsninger på utfordringer i WTO-systemet som kommer utviklingsland til gode.

Åpenhet og demokratiske prosesser må legges til grunn for fremtidige forhandlinger. Dette innebærer blant annet mindre bruk av små, ekskluderende fora og større innsikt i forhandlinger for sivilsamfunnet. Dette er den eneste måten å sikre at handelsavtaler, som i stor grad påvirker verdens utvikling, er demokratiske.

Handel må ikke gå på bekostning av verken menneskerettigheter, arbeiderrettigheter, matsikkerhet, klima eller miljø, og Norge må presse på for at handelen underlegges etiske retningslinjer. Da må Norge selv vurdere konsekvensene av vår handelspolitikk slik at menneskerettighetene respekteres og bærekraftsmålene oppnås.

En forutsetning for et rettferdig handelssystem er likere fordeling av makt. I dag ser vi ofte at rike land får presset gjennom sine interesser, mens lav- og mellom­inntektslands interesser, spesielt innen jordbruk, blir kalt gammeldags og motarbeidet. De nye reformene bør endre denne maktbalansen slik at global handel kan bli så fordelaktig for alle som det sies å være.

Et rettferdig handelssystem må ta hensyn til de ulike utgangspunktene land har. Forhandlingene i Ottawa burde være første steg på veien mot et mer rettferdig handelssystem, som går overens med de multilaterale samarbeidene vi har sett, både med Paris-avtalen og bærekraftsmålene. Vi ønsker at man i fremtiden kan se tilbake på dette vippepunktet ikke bare som da det multilaterale systemet nesten kollapset, men som da man kom til enighet om et mer rettferdig system.

Gå til innlegget

Jemens tragedier og Norges rolle

Publisert rundt 1 år siden

Når busser fulle av jemenittiske skolebarn blir bombet, er noe riv ruskende galt. Men det skjer faktisk, og det må vi gjøre alt for å stanse.

Skrevet av Lisa Sivertsen, Konstituert generalsekretær 
i Kirkens Nødhjelp og Embla Mathisen, Leder av Changemaker.

En fersk FN-rapport anklager samtlige av partene som kriger i Jemen for alvorlige krigsforbrytelser. Ekspertene bak rapporten ber det internasjonale samfunnet la være å selge våpen som kan bli brukt i konflikten. Når FN kommer med et så tydelig råd, må verden lytte og handle. Dette gjelder også Norge.

Sivile mål. 

Bombingen av skolebusser er groteske utslag av at i denne krigen er sivile hyppige mål. Også flere andre sivile kjøretøy har blitt utsatt for luftangrep i år i tillegg til sykehus, boligområder, markeder, begravelser og bryllup. Blokaden, som den saudi-ledede koalisjonen står ansvarlig for, hindrer tilførsel av mat, vann, medisiner og annen humanitær hjelp. Når de krigførende partene har så liten respekt for humanitærretten, må det internasjonale samfunnet reagere.

Hvorfor setter Changemaker og Kirkens Nødhjelp fokus på dette? Vi har som mål å redde liv og skape rettferdighet, og som norske sivilsamfunnsaktører er det vår oppgave å følge med på hva slags rolle Norge spiller i verden.

Stanse forsyningen. 

Krigen i Jemen er svært kompleks og det er lett å føle seg maktesløs, men noe vi kan gjøre, er å slutte å forsyne de krigførende partene­ med militært materiell. Det er også et paradoks at vi i dag gir ­humanitær bistand til Jemen med den ene hånda, men bidrar til å øke de krigførende partenes militære kapasitet med den andre.

Tidligere i år kunne vi lese i VG at Norge tjener penger på missilsalg til Saudi-Arabia tross forbud mot dette. Forklaringen er at Norge produserer rakettmotorer til missiler, som blir satt sammen til et sluttprodukt i Tyskland, før det selges til Saudi-Arabia. Selv om formalitetene tilsier at dette er et tysk produkt, bidrar Norge indirekte med å forsyne krigsforbrytere med missiler.

Hevet terskelen. 

Etter press fra ­sivilsamfunnet har regjeringen stoppet salget av ammunisjon, og hevet terskelen for salg av annet militært ­materiell til De forente arabiske emirater. Det fortjener den honnør for, men vi er på langt nær i mål all den tid Norge fortsetter å selge såkalt B-materiell til både De forente arabiske emirater og Saudi-Arabia. B-materiell er utstyr som ikke dreper direkte, men som er laget for et militært formål. I 2017 tjente Norge over 41 millioner på direkte salg til Saudi Arabia alene.

Vi håper den siste tidens hendelser og rådet fra FN gjør at regjeringen tar nye grep. All eksport av militært ­materiell til partene som kriger i Jemen­ må ta slutt.

Trykket i Vårt Land 17. september 2018.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
22 dager siden / 5216 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 3249 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
24 dager siden / 2364 visninger
Om Atle Sommerfeldts oppgjør med Alv Magnus
av
Andreas Nordli
rundt 1 måned siden / 2289 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
rundt 1 måned siden / 2223 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
20 dager siden / 1788 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
25 dager siden / 1766 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
22 dager siden / 1748 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
18 dager siden / 1680 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere