Eivind Meland

Alder:
  RSS

Om Eivind

Jeg har vært allmennpraktiserende lege siden 1978 og vært fastlege siden ordningen ble innført i 2001. Jeg har arbeidet ved Institutt for samfunnsmedisinske fag siden siden 1987, de siste 8 år som professor. Jeg er styremedlem i Filosofisk poliklinikk i Bergen.

Følgere

Autoritær makt forkledd som godhet

Publisert over 7 år siden

I oktober i fjor har Helse- og omsorgsdepartementet i et rundskriv innskjerpet at reservasjonsretten til prosedyrer som skaper samvittighetskonflikt, ikke skal omfatte henvisningsplikten som fastlegene har.

En gruppe leger har derfor henvendt seg til departementet og til Den norske legeforening med bønn om at dette rundskrivet trekkes tilbake eller at man gjennom den forestående revisjon av Fastlegeforskriften innarbeider en rettighetsbestemmelse om reservasjonsrett. Den 15. februar ble saken behandlet i Stortingets spørretime etter et spørsmål fra Knut Hareide (KrF).

            To tunger: Det er verdt å merke seg statsminister Jens Stoltenbergs svar fordi han så tydelig fremstiller dette som et dilemma. Det tjener statsministeren til ære. Et dilemma oppstår når det gjenstår ”en etisk rest” uansett om man faller ned på den ene eller andre avgjørelsen. Dersom man avvikler legers rett til reservasjon, krenker man noen leger som av dype samvittighetsgrunner ikke kan utføre denne typen tjenester. I motsatt fall risikerer man å forringe tjenesten til noen enkeltpasienter som ikke kan få tilgang på lovpliktig helsehjelp fra sin fastlege.

Statsministeren taler imidlertid med to tunger. I neste setning devaluerer han andres meningsberettigelse med å karakterisere samvittighetsvansker som «privat syn» og gir «kvinners rett» en eksklusiv posisjon som skal trumfe alle andre hensyn i samfunnet. Spørsmålet er om man kan komme frem til en avgjørelse som kan ivareta begge hensynene i denne etiske konflikten? Jeg mener det er fullt mulig. Rundskrivet (og fastlegeforskriften) bør formuleres slik at alle pasienter har den samme rett til helsetjeneste i landet.

Urimelig: Samtidig kan bestemmelsen også gi rom for at enkeltleger kan reservere seg mot lovlige tjenester som de av samvittighetsgrunner ikke kan delta i, dersom de sørger for at pasienten får tjenesten utført av annen tjenesteyter i helsevesenet. Abortloven og forskriving av visse typer prevensjonsmidler har vært tillempet slike hensyn de siste 30 år i Norge uten at det har representert et stort helsetjenesteproblem. En slik løsning vil også tilfredsstille Menneskerettighetserklæringens p18 og to vedtak fra Europarådet i 2010 og 2011. Verken politikere eller helsebyråkrater har dokumentert at dette representerer et stort rettferdsproblem i Norge. Regjeringens forsøk på å fremstille hensynet til kvinner og enkeltlegers samvittighet som uforenlige motsetninger er urimelig.

           Det er derfor uforståelig at statsministeren og den rødgrønne regjeringen ikke kan tillempe bestemmelsen på en mindre autoritær måte. Kan det være nødvendig å trakke på andres samvittighet for å utrydde mangfold i medisinen, et mangfold som vi har levd utmerket med siden abortloven ble innført? Mener statsministeren at et autoritært overtramp er nødvendig for at befolkningen må få absolutt alle rettigheter servert på sølvfat uten hindringer og «sand i maskineriet»? Regjeringen og Jens Stoltenberg må gå i seg selv og endre HODs stivsinn og befordre en større smidighet. Stoltenbergs gripende taler om mangfold, raushet og toleranse etter 22. juli i fjor må nå rettes innad i egne rekker, til egne regjeringskontorer og til sentrale helsemyndigheter.

            Æreskjelte: Jeg vil minne om en annen aktuell sak der helsemyndighetene viste autoritær selvgodhet. Direktør i Folkehelsa, Preben Aavitsland, æreskjelte fagpersoner som stilte seg skeptiske til den ensidige informasjonen fra helsemyndighetene om svineinfluensavaksinens velsignelser. Han stavet S-L-U-D-D-E-R på førstesiden i Bergens Tidende om en Bergensprofessors skepsis vinteren 2009-2010. Vi er avhengige av helsemyndigheter som har tillit i befolkningen for å bevare helse. En slik tillit kan aldri fremmes med autoritære metoder. Tilliten til abortloven og loven om rett til kunstig befruktning for lesbiske par er avhengig av at dem som har fått innfridd sin rett, ikke overdimensjonerer sin offerposisjon og sine potensielle krenkelser. Historien er nemlig full av eksempler på hvordan slik selvopptatt dyrkelse av offerrollen fører til selvkrenkelser og til undertrykkelse av andre.

           Statsministeren må også ta statssekretær Robin Kåss i skole. Han skandaliserer sin egen regjering med blankt å avvise at man står overfor et dilemma. Fastleger som har vansker, kan slutte i sitt yrke utbasunerer han med autoritær forakt for alle som tenker annerledes enn ham selv. Selvgodheten er kombinert med en total mangel på kunnskap om hvilket fag medisinen er. Fastlegene skal holde seg til medisinske kjensgjerninger og norske lover, belærer han oss. Det er kanskje spilt møye å prøve å forklare det, men en statstjenestemann i landets helsedepartement må kunne vite: Medisinen er et usikkert fag. I hver undersøkelse og i hver behandling er det en usikkerhet, et dilemma. Vi kan ikke vite helt sikkert om vi overser sykdom eller gir sykdomsdiagnose til dem som er friske. Vi vet heller aldri hvor mange som får behandling som har nytte av den, og hvor mange som får behandling unødvendig og blir krenket med vanhelse av usikkerhet med eget liv.

”Stener for brød”: I hver rettighet og i hver velferdsytelse ligger det en mulighet for ubarmhjertighet og «stener for brød». Det er dette som gjør det så viktig at medisinens grunnvoll, primærhelsetjenesten, er befolket av moralske subjekter som er i stand til med respekt og innlevelse å speile de usikkerhetene livet og medisinen er befengt med. Skal pasientene styrkes som moralske subjekter må legene føle at de blir behandlet på samme måte av sine overordnede. Skal fastlegeordningen ivareta sitt samfunnsoppdrag må samvittighetsfrihet, frimodighet, respekt og barmhjertighet prege tjenesten. Det kan man ikke få til med Robin Kåss´ metoder.

           Vi står nå ved et veiskille for utviklingen av fastlegeordningen med det høringsutkast som HOD har fremmet. Det er ikke å ta for sterkt i å si at dette utkastet bærer preg av den type holdninger som Kåss promoterer. Han representerer en form for sekulær arroganse som har ført «det terapeutisk samfunn» opp i et hjørne eller inn i en blindgate det er vanskelig å finne ut av. Trass økte investeringer i helsetjeneste (mest spesialisthelsetjeneste) og økte velferdsytelse i samfunnet registrerer vi sviktende subjektiv helse, redusert funksjon i store befolkningsgrupper, økte trygdeutgifter og økt sykelighet av sykdommer vi ikke kan håndtere. Den sekulære humanismens tro på formålsrasjonalitet, vitenskap, teknologi og beherskelse er blitt maktesløs. Derfor er utkastet til fastlegeforskrift så hjelpeløs med sin tro på rettighetsfestede garantier, overvåking, produksjon av tjenestedata og straff .

Arrogant sekularisme: Vi trenger å bli minnet om dette nå fordi det synes nærliggende å mistenke at den rådende tenkning i vårt Helse og omsorgsdepartement, den arrogante sekularismen, krenker livet og er medvirkende til sykdomsutviklingen og funksjonssvikten i samfunnet. I arbeidet med folkehelsen trenger vi medmennesker som er etisk bevisste, respektfulle og barmhjertige. Helsen er nemlig helt avhengig av at vi føler oss tilhørende i et fellesskap som vil oss vel. Helsen er avhengig av at livets egen rause helbredskraft får muligheter. Det er dette som nå gjør det så tvingende nødvendig å justere kursen til våre sentrale helsemyndigheter i retning av helsefremmende respekt, raushet og toleranse.

Eivind Meland

Fastlege og professor ved UiB

ARTIKKELEN BLE FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND 20-02-2012

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere