Eivind Meland

Alder:
  RSS

Om Eivind

Jeg har vært allmennpraktiserende lege siden 1978 og vært fastlege siden ordningen ble innført i 2001. Jeg har arbeidet ved Institutt for samfunnsmedisinske fag siden siden 1987, de siste 8 år som professor. Jeg er styremedlem i Filosofisk poliklinikk i Bergen.

Følgere

Nytt perspektiv på barneretten

Publisert 7 måneder siden - 2306 visninger

Uttrykk som «bostedsforelder», «hovedomsorg» og «samværsrett» bør fjernes fra lovgivningen. De oppmuntrer til nærsynt kamp og mister gjensidighetsperspektivet av syne.

Regjeringen har i Jeløya-avtalen forpliktet seg til å gjennomgå den barne- og familierettslige lovgivningen på ny. Det er rimelig å se dette som et uttrykk for at regjeringen erkjenner at de endringer som ble foretatt i Lov om barn og familier i mars 2017 ikke var tilstrekkelige til å innfri de forpliktelser som en rettsstat bør ha for å virkeliggjøre barns behov for familiestøtte og omsorg fra begge foreldre. Spesielt etter samlivsbrudd synes lovgivningen ute av stand til å sikre barns behov for gjensidig omsorg.


Stimulerer til konflikt. Internasjonalt er barnelovgivningen, og de internasjonale konvensjoner som regulerer nasjonalstatenes lovgivning, under kritisk vurdering. Det er reist tvil om en rettsforståelse basert på individuelle retter bidrar til å ivareta barns behov og langsiktige interesser. Det hevdes at rettsforståelsen har en slagside ved at den stimulerer til konflikt og beskyldninger i situasjoner der barn trenger foreldres gjensidige forpliktelse til omsorg. Den Israelske barnerettsjuristen Phillip Marcus har i to omfattende artikler i det kjente tidsskriftet Journal of Child Custody drøftet hvordan barneretten trenger et paradigmeskifte.

Han fremmer den påstand at «rett blir til urett» hvis vårt fokus er på liberale retter, og ikke evner å forstå barns interesser i et gjensidighetsperspektiv der det er foreldres forpliktelser til omsorg som er omdreiningsakse og grunnlag for rettsforståelsen. Forpliktelsen til omsorg omfatter også kravet til begge om å samarbeide gjennom dialog til barnets beste. Uttrykk som «bostedsforelder», «hovedomsorg» og «samværsrett» bør fjernes fra lovgivningen, hevder han, fordi slike uttrykk stimulerer til en nærsynt kamp der foreldre sloss innbyrdes og taper av synet at de begge først og fremst har forpliktelser overfor felles barn.


Likeberettigede. Lovgivningen må i stedet stimulere foreldre etter samlivsbrudd til å bli enige om en plan for hvordan de begge kan ivareta barnas behov for kjærlighet, respekt, oppdragelse, utdanning, lek og fritidsaktiviteter. I slike planer skal ikke foreldre være like, men likeberettigede. På samme måte som i intakte familier skal slike planer respektere foreldres ulikheter og ulike bidrag til det som skal være hovedfokus: barnets beste.

Lov om barn og foreldre i Norge har innhold som er helt i tråd med en slik rettsforståelse. Blant annet heter det i paragraf 30 at de som har foreldreansvaret, er forpliktet til å gi barnet forsvarlig oppdragelse og forsørgelse og at barnet har krav på omsorg og omtanke.

Imidlertid er det sider ved loven som er mangelfull. Det gjelder blant annet paragraf 35 som knesetter en ensidig og suveren rett for mor til å ha omsorgen alene der foreldrene til barnet ikke er gifte. Mest av alt gjelder det at retten er tildelt en umulig oppgave i situasjoner der det er uenighet om omsorgen. Det heter fortsatt i paragraf 36 at retten skal velge den ene forelder som blir bostedsforelder med hovedomsorg for barna og den andre forelder blir samværsforelder. Slik rettspraksis er destruktiv og demoraliserende ifølge Marcus.


Tilkjennes hovedomsorg. Vi vet at det er titusenvis av barn som ikke ser én eller begge foreldre i en gjennomsnittsmåned. Det er først og fremst fedre som tallmessig utgjør den alt overveiende del av disse, mellom 12 og 21 prosent av skilte fedre, ifølge Statistisk Sentralbyrå. Disse skjevheter manifesterer seg også i rettspraksis der mødre tilkjennes hovedomsorg i 2/3 av saker som fremmes i tingretten.

Det er førti år siden barnepsykologien og tilknytningsteorien oppga forestillingen om at mor fra naturen var en eksklusiv viktig omsorgsperson i barns liv. I dag er det solid dokumentasjon for at barns emosjonelle og personlige modning er avhengig av at barnet får anledning til å knytte seg til flere omsorgspersoner. Det er klare sosiale skiller mellom dem som har og ikke har kontakt med sine barn. Vi kan derfor med berettigelse hevde at vår rettspraksis er vitenskapelig udokumentert og bidrar til økende sosiale skiller i samfunnet.

Da barneloven ble endret ble det stilt noe strengere krav til å håndheve samværsretten. I paragraf 43 og 65 bestemmes det at den parten som urettmessig fratas rett til samvær kan fremme sak om overtakelse av hovedomsorgen, og at det er mulig for retten å bestemme tvangsmulkt for hver gang samværet saboteres. Vi vet ikke om disse endringer er tilstrekkelige til å sikre barn omsorg fra samværsforeldre.


Foreldrefremmedgjøring. Det er et juridisk grumsete farvann i dette feltet hvor usaklige påstander kan florere, og der terapeuter og advokater bidrar til å fremme fordommer heller enn å bidra til gjensidig omsorg fra begge foreldre. Spesielt er det betenkelig at få dommere, advokater, barnerettssakkyndige og terapeuter i så liten grad har kunnskap om «foreldrefremmedgjøring». Barn kan i slike prosesser bli indoktrinert om den fraværende forelders uskikkethet som omsorgsperson, og barnet tvinges til lojalitet og følelsesmessig underkastelse av en forelder eller fosterforelder som misbruker sin makt over barnet.

Spesielt er det skadelig dersom barns rett til å bli hørt i tvister om omsorg og bosted skal stå til ansvar for valg om hvilken forelder de skal velge. Marcus hevder med styrke at vi ikke skal blande sammen barns ønsker og deres langsiktige interesser for personlig vekst. Å gi barn valg om foreldrepreferanser er i seg selv uttrykk for omsorgssvikt fordi det forfører barn til å ta voksenavgjørelser som de ikke fortjener å ta, og som kan skade deres psykiske og sosiale helse. Det er viktig å understreke at vi her snakker om foreldre med gode nok omsorgsevner. Samfunnet og familier skal fortsatt ha anledning til å beskytte barn mot overlast, vold, misbruk og omsorgssvikt.


Tvangsmessig matematikk. Vår tidligere Barne- og likestillingsminister Solveig Horne ønsket å reformere barnelovgivningen gjennom å gjøre delt bosted til rettsnorm. Delt bosted misforstås ofte som en tvangsmessig matematisk 50/50-fordeling. Vi kan overvinne den slags misforståelser gjennom et paradigmeskifte som setter barns interesser i fokus og forplikter foreldre til å samarbeide likeberettiget om omsorgen etter samlivsbrudd. Andre land som er kommet lenger enn oss i en omlegging av praksis, har også rettsprosedyrer der obligatorisk mekling og samarbeid om omsorgsplan for barnet er det viktigste i rettsforhandlingene.

Foreldre skal vite at i en rettsstat forventer samfunnet av dem at de skal være i stand til å planlegge for barnets beste. Gjensidighet og likeberettigelse må også være grunnlag for vår rettspraksis.

Gå til innlegget

Stort omfang av tvang i barnevernet uroer

Publisert over 2 år siden - 2321 visninger

Der det ikke er straffbare forhold eller mistanke om slike, bør barnevernet samarbeide med ­foreldre ut fra at mor og far vil det beste for barna og at de kan bli gode omsorgspersoner.

I juni i fjor sendte en stor gruppe jurister, psykologer, barnevernspedagoger, leger og folk fra andre yrkesgrupper en bekymringsmelding om norsk barnevern til Barne- og likestillingsminister Solveig ­­Horne. I brevet pekte vi som skrev under på at barns og familiers rettssikkerhet ikke blir tilstrekkelig ivaretatt, og at sakkyndige har uheldige dobbeltroller som vanskeliggjør saklig og objektiv bedømmelse. Underskriverne fremholdt at barnevernet ofte gjør kompetent arbeid for å trygge barns oppvekst, men at det samtidig finnes barn som fjernes fra hjemmet på et meget svakt evidensgrunnlag med sakkyndige råd preget av spekulative fortolkninger. Brevet pekte også på at mange barn ble utsatt for tiltak med manglende kvalitet.

Da Horne møtte initiativtakerne, lovte hun å endre barnevernets arbeid slik at den forebyggende innsatsen ble styrket på bekostning av akuttvedtak. Hun lovte å øke kompetanse og kvalitet i barnevernstiltakene og gjøre arbeidet med minoritetsfamilier mer kultursensitivt. Hun etterlyste politikernes engasjement for å utvikle kvalitet i barnevernet i kommunene, og hun ville vurdere de sakkyndiges arbeid og sikre rettssikkerheten ved akuttvedtak og omsorgs­overtakelser.

I teten. I målinger foretatt av Unicef ligger Norge nesten i teten­ når det gjelder barns velferd og livskvalitet, bare overgått av Nederland. Velferden er imidlertid skjevt fordelt. I ungdomsbefolkningen klarer i gjennomsnitt 84 prosent overgangen til voksenlivet ganske problemfritt, mens 16 prosent sliter. Blant ­barnevernsbarna er det nesten fire ganger flere som ikke mestrer overgangen på en positiv måte. Det er selvsagt utilbørlig å ensidig skylde på barnevernstiltakene.

Vi vet imidlertid at en stor ­andel av barna som opplever ­offentlig omsorgsovertakelse,­ blir gjenstand for gjentatte flyttinger de første årene etter tvangsvedtakene. Slike flyttinger skjer på tross av at barnelovgivningen hjemler stabilitet og kontinuitet. Etter omsorgsovertakelse har heller ikke de biologiske foreldre innflytelse på barnevernets tiltak dersom de ser at barnas offentlige omsorg er mangelfull og skadelig.

Bekymringsverdig. Norge er også høyt internasjonalt når det gjelder antallet barnevernstiltak. Dette trenger ikke være en ulempe dersom tiltakene er av god kvalitet og bedrer utsiktene for dem som omfattes av dem. Men det er bekymringsverdig at Norge ligger ganske i teten blant europeiske land når det gjelder tvangsvedtakenes andel av tiltakene. Dette kan være en utfordring for omdømmet og tilliten som barnevernet er avhengig av.

Det er også en utfordring at de tiltakene som øker mest i barne­vernets tiltakspakker er dårligst belyst forskningsmessig. Det skilles mellom omsorgsstyrkende tiltak som for eksempel foreldreveiledningsprogrammer og kompenserende tiltak som for eksempel støttekontakt ­eller ­besøkshjem. Forskningen på de sistnevnte tiltakene er mangelfull metodisk, og viser dårlige resultater. Det forebygger ikke tvangstiltak og omsorgsovertakelser og gir ingen bedring for barns utvikling og fungering.

Omsorgsstyrkende tiltak er langt mer forskningsmessig ­belyst både i internasjonal forskning og forskning i Norge. Slike­ tiltak har som grunnleggende premiss at foreldre er ressurser i barnas liv, at foreldrekompetanse kan læres og at mobilisering av ressurser i barns familie og nærmiljø kan bedre barnas utviklingsmuligheter.

Ikke mirakel. Resultatene ­representerer ikke mirakelkurer, men effektene er best når tiltakene settes i verk tidlig i barnas liv. Forskningen viser at foreldre blir mer kompetente i oppdragerrollen, og barns vansker med regulering av følelser og atferd bedres i moderat grad.
Ett av disse tiltakene er godt forskningsmessig belyst i USA: Barnelegen David Olds utviklet et intervensjonsprogram ­rettet mot vordende mødre i fattige ­bydeler i New York sent på 80- og begynnelsen av 90-tallet.­ ­Helsesøstre og sykepleiere ­besøkte mødrene og fedrene, der de fantes, fra tidlig i svangerskapet og til barna var blitt to år med råd og ­veiledning.

Målsettingen med veiledningen var også å styrke mødrenes selvtillit og selvrespekt. Effektene var slående: mødrene fikk i større grad utdannelse og arbeid og var mindre avhengige av sosialhjelp. Barna utviklet seg bedre og mestret skole i større grad enn kontrollgruppene. Mødrene hadde også langt mindre rus- og kriminalitetsproblemer. Effektforskjellene var store også 15 år etter besøkene. «The Visiting Nurses Program» har spredd seg til store deler av det amerikanske kontinent, og det iverksettes pilotforsøk i enkelte kommuner også i Norge.

Styrkes. I brevet til Horne la underskriverne vekt på at barnevernet måtte styrkes med kompetanse innen slike omsorgsstyrkende og utviklingsstøttende tiltak. Når det ikke skjer i ­ønskelig grad, kan det ha sammenheng med kulturelle trender i vår samtid. Troen på fagekspertise og ­deres kompetanse i å ­diagnostisere svikt har utviklet seg til en moderne form for verdslig overtro.

Fagetatene, ledelsen i fagetatene, offentlige utredere og politikere tar i liten grad inn over seg at det er store usikkerhetsmarginer når forskningskunnskap om barns utvikling omsettes til autoritære dommer om enkeltmenneskers foreldrekompetanse. Forskning viser også at ­fageksperter i liten grad evner å skille ut dem det går dårlig med basert på samspillobservasjoner av barn og foreldre.

Det er derfor et tankekors at slike observasjoner tillegges så stor vekt i barnevernstjenesten og i barnevernsrettslige avgjørelser.

Skille ut. Underskriverne vil også ha utredet en omorganisering av barnevernet der de ­utviklingsstøttende og hjelpende tiltakene skilles ut som et eget fagfelt, og der tvangstiltakene administreres av en egen separat etat.

Det må vurderes om tvangstiltakene bør legges inn under politiets myndighet.
Der det ikke foreligger straffbare forhold eller mistanke om slike forhold, bør barnevernet samarbeide med foreldre med utgangspunkt i at mor og far vil det beste for barna og at de har mulighet til å utvikle seg til kompetente og tillitsfulle omsorgspersoner.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 8.1.2016

Gå til innlegget

Møte med det hellige i helsevesenet

Publisert rundt 6 år siden - 1208 visninger

Integritetskrenkelser i medisinen kan forståes som hellighetskrenkelser og hører til hverdagserfaringer i medisin og omsorgsyrker. Ærefrykten og respekten for det hellige kan imidlertid rehabiliteres i helsepersonells yrkespraksis og selvforståelse.

 “Where angels fear to tread,

fools rush in.” Dette ordtaket tjente som tittel på en bok der far og datter Bateson utviklet en grunnlagsforståelse (epistemologi) for «det hellige», forstått som et nødvendig og komplementært element i alle økologiske systemer. Poenget er at all utvikling og læring er avhengig av et skapende og språkløst element som ikke kan kategoriseres i en ideologi eller et trossystem. Krenkelsene mot det hellige i helsetjenesten kjennetegnes ofte av at terapeuter og omsorgspersoner ensidig stoler på sin prosedyrekunnskap, forutsetter at formålsrasjonell kunnskap er tilstrekkelig, og tråkker over grenser som er hellige i alle menneskers liv.

           Jeg forstår ”det hellige” slik at det kan gjenkjennes av dem som er mer sekulært innstilt, som en ”gest mot en religiøs horisont”, for å si det med religionfilosofen Dahl. I religionsfenomenologien forstås også det hellige som noe allmennmenneskelig knyttet til vår tilhørighet i det skapte og vårt opphav i livskilden. Det fyller oss med age men også med fascinasjon og dyp takknemlighet. Også verdslig innstilte mennesker har evne til å glede seg over en slik kilde, og det er allmennmenneskelig også å tape en slik opplevelse hvis formålsrasjonaliteten og selvopptattheten får en for stor plass i livet vårt. ”Hellig” og ”helse” har felles opphav i det germanske ”haila”: lykke eller det som bringer glede. Det hellige er i vår sekulære samtid glemt, men helse er plagsomt nærværende.

Den terapeutiske kultur

Det er så nærværende at helse er blitt en ny (over)tro og helsevesenet en ny kirke. Det er ikke sunt. Det senmoderne menneskets utbredte opptatthet av velvære kan knyttes til «en terapeutisk vending» der den protestantiske etikken rettet mot etterlivet, ble endret til en terapeutisk etikk med fokus på eget fysisk og psykisk velvære. En slik velvære ble oppgave for terapeuter, og den terapeutiske etikken gjorde selvet til den fremste moralske autoriteten. Den nye profesjonen som erstatter prestens tidligere støttefunksjon er psykologene, men også andre helsedisipliner og livsstileksperter.

           I medisinen er ekvivalenten til denne utviklingen «medikalisering». Helsevesenet tilkjemper seg et stadig økende mandat for å diagnostisere, forebygge og behandle sykdommer. Sykdomsbegrepene blir gjenstand for inflasjon og en voksende del av befolkningen blir sykeliggjort for tilstander som tidligere var normalvariasjon, eller blir syke av falsk positive testresultater eller behandlet for pseudosykdom, for eksempel ikke-biologisk kreft. Troen på at alle moralske, relasjonelle og atferdsmessige problemer kan løses av terapeuter omsettes til et kulturelt klima kjennetegnet av ”organisert uansvarlighet”.

Humanistene og de troende har et felles problem

Overtroen på mennesket som tilværelsens ”mester” har sitt opphav i Descartes og opplysningstidens tro på vitenskap og rasjonalitet. En ydmyk posisjon i det humanistiske prosjekt er nødvendig. Men er det nok? Den ”ydmyke humanismen” bygger på en sekulær idé om at det er menneskets egen erkjennelseskraft som kan ivareta respekt og verdighet i omsorgs- og behandlingsrelasjoner, helt uten å gi innrømmelser til livets hellighetsdimensjon.

Humanismen møter seg selv i døren. Det er nemlig en misforståelse å hevde at naturvitenskapelig medisin og den teknologi den har frembrakt, ikke er en del av det humanistiske prosjekt som renessansen og opplysningstiden skapte. Vitenskapen og teknologiens utvikling i det moderne samfunn var mulig ved at det hinsidige skilte lag med det dennesidige i en uforenlig todeling etter renessansen. Prisen var imidlertid hovmod og grenseløshet. Prisen som det sakrale måtte betale, var at troen og det hellige ble gjort om til et bekjennelses- og frelsesprosjekt med liten relevans for vår samhørighet med naturen. På denne måten lå det en kilde til pervertering både for humanismen og kristentroen.

Og et felles ansvar

De troende og de sekulære har derfor en felles utfordring. Tros- og tillitsdimensjonen ved livene våre kan ikke stues bort på mørkeloftet. Derfor har de endringer som skjer i teologien og i kristenlivet med større fokus på skapelsesteologi så stor betydning. Kristne fremmer et «panenteistisk» ståsted der Gud åpenbarer seg i naturen, i hverdagen og i relasjonene. Vi får en sterkere vektlegging på den første trossetning, på skapelses- og spontanitetsdimensjonen i livene våre og på den kroppslige tilhørighetsdimensjonen i troen. Gabriel Scotts Markus (i Kilden, 1917) kan gjenoppstå som en læremester i livet vårt. Det moderne reduksjonistiske prosjekt, som vil sette alle fenomen i kosmos på formel, er en umulighet ifølge moderne kompleksitetsteoretikere og evolusjonsbiologer.

Jeg vil avslutte med en historie som viser hvordan hellighetsdimensjonen ved terapien kan ivaretas:

Jeg hadde en student utplassert som deltagende observatør da en kvinnelig pasient konsulterte. Kvinnen ble spurt om hun kunne fortelle studenten hva det var som hadde vært betydningsfullt for hennes bedring i mestrings- og funksjonsevne i løpet av det halvannet året hun hadde konsultert fastlegen. ”Gud er blitt mer levende for meg.” Hun rakte frem hendene og formet dem som en skål. ”Nå hviler jeg i Guds hender på en tryggere måte. Jeg trodde jeg visste hva aksept betydde, men nå har jeg fått en grunnleggende forståelse av hva det betyr å akseptere. Jeg har endatil begynt å finne kilder til energi og livskraft i livet mitt. Ikke misforstå meg. Han (EM) har aldri pådyttet meg noe som helst. Han har bare spurt meg.” ”Du vet jo at jeg ikke tror på en ekstern guddom i tilværelsen. Jeg pleier å kalle meg for kristen indianer og skap-buddhist”, brøt EM inn. ”Du vet jo at heller ikke jeg tror på en liten Gud,” svarte hun.

 FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND MANDAG 2. JULI 2012

Gå til innlegget

Autoritær makt forkledd som godhet

Publisert over 6 år siden - 4988 visninger

I oktober i fjor har Helse- og omsorgsdepartementet i et rundskriv innskjerpet at reservasjonsretten til prosedyrer som skaper samvittighetskonflikt, ikke skal omfatte henvisningsplikten som fastlegene har.

En gruppe leger har derfor henvendt seg til departementet og til Den norske legeforening med bønn om at dette rundskrivet trekkes tilbake eller at man gjennom den forestående revisjon av Fastlegeforskriften innarbeider en rettighetsbestemmelse om reservasjonsrett. Den 15. februar ble saken behandlet i Stortingets spørretime etter et spørsmål fra Knut Hareide (KrF).

            To tunger: Det er verdt å merke seg statsminister Jens Stoltenbergs svar fordi han så tydelig fremstiller dette som et dilemma. Det tjener statsministeren til ære. Et dilemma oppstår når det gjenstår ”en etisk rest” uansett om man faller ned på den ene eller andre avgjørelsen. Dersom man avvikler legers rett til reservasjon, krenker man noen leger som av dype samvittighetsgrunner ikke kan utføre denne typen tjenester. I motsatt fall risikerer man å forringe tjenesten til noen enkeltpasienter som ikke kan få tilgang på lovpliktig helsehjelp fra sin fastlege.

Statsministeren taler imidlertid med to tunger. I neste setning devaluerer han andres meningsberettigelse med å karakterisere samvittighetsvansker som «privat syn» og gir «kvinners rett» en eksklusiv posisjon som skal trumfe alle andre hensyn i samfunnet. Spørsmålet er om man kan komme frem til en avgjørelse som kan ivareta begge hensynene i denne etiske konflikten? Jeg mener det er fullt mulig. Rundskrivet (og fastlegeforskriften) bør formuleres slik at alle pasienter har den samme rett til helsetjeneste i landet.

Urimelig: Samtidig kan bestemmelsen også gi rom for at enkeltleger kan reservere seg mot lovlige tjenester som de av samvittighetsgrunner ikke kan delta i, dersom de sørger for at pasienten får tjenesten utført av annen tjenesteyter i helsevesenet. Abortloven og forskriving av visse typer prevensjonsmidler har vært tillempet slike hensyn de siste 30 år i Norge uten at det har representert et stort helsetjenesteproblem. En slik løsning vil også tilfredsstille Menneskerettighetserklæringens p18 og to vedtak fra Europarådet i 2010 og 2011. Verken politikere eller helsebyråkrater har dokumentert at dette representerer et stort rettferdsproblem i Norge. Regjeringens forsøk på å fremstille hensynet til kvinner og enkeltlegers samvittighet som uforenlige motsetninger er urimelig.

           Det er derfor uforståelig at statsministeren og den rødgrønne regjeringen ikke kan tillempe bestemmelsen på en mindre autoritær måte. Kan det være nødvendig å trakke på andres samvittighet for å utrydde mangfold i medisinen, et mangfold som vi har levd utmerket med siden abortloven ble innført? Mener statsministeren at et autoritært overtramp er nødvendig for at befolkningen må få absolutt alle rettigheter servert på sølvfat uten hindringer og «sand i maskineriet»? Regjeringen og Jens Stoltenberg må gå i seg selv og endre HODs stivsinn og befordre en større smidighet. Stoltenbergs gripende taler om mangfold, raushet og toleranse etter 22. juli i fjor må nå rettes innad i egne rekker, til egne regjeringskontorer og til sentrale helsemyndigheter.

            Æreskjelte: Jeg vil minne om en annen aktuell sak der helsemyndighetene viste autoritær selvgodhet. Direktør i Folkehelsa, Preben Aavitsland, æreskjelte fagpersoner som stilte seg skeptiske til den ensidige informasjonen fra helsemyndighetene om svineinfluensavaksinens velsignelser. Han stavet S-L-U-D-D-E-R på førstesiden i Bergens Tidende om en Bergensprofessors skepsis vinteren 2009-2010. Vi er avhengige av helsemyndigheter som har tillit i befolkningen for å bevare helse. En slik tillit kan aldri fremmes med autoritære metoder. Tilliten til abortloven og loven om rett til kunstig befruktning for lesbiske par er avhengig av at dem som har fått innfridd sin rett, ikke overdimensjonerer sin offerposisjon og sine potensielle krenkelser. Historien er nemlig full av eksempler på hvordan slik selvopptatt dyrkelse av offerrollen fører til selvkrenkelser og til undertrykkelse av andre.

           Statsministeren må også ta statssekretær Robin Kåss i skole. Han skandaliserer sin egen regjering med blankt å avvise at man står overfor et dilemma. Fastleger som har vansker, kan slutte i sitt yrke utbasunerer han med autoritær forakt for alle som tenker annerledes enn ham selv. Selvgodheten er kombinert med en total mangel på kunnskap om hvilket fag medisinen er. Fastlegene skal holde seg til medisinske kjensgjerninger og norske lover, belærer han oss. Det er kanskje spilt møye å prøve å forklare det, men en statstjenestemann i landets helsedepartement må kunne vite: Medisinen er et usikkert fag. I hver undersøkelse og i hver behandling er det en usikkerhet, et dilemma. Vi kan ikke vite helt sikkert om vi overser sykdom eller gir sykdomsdiagnose til dem som er friske. Vi vet heller aldri hvor mange som får behandling som har nytte av den, og hvor mange som får behandling unødvendig og blir krenket med vanhelse av usikkerhet med eget liv.

”Stener for brød”: I hver rettighet og i hver velferdsytelse ligger det en mulighet for ubarmhjertighet og «stener for brød». Det er dette som gjør det så viktig at medisinens grunnvoll, primærhelsetjenesten, er befolket av moralske subjekter som er i stand til med respekt og innlevelse å speile de usikkerhetene livet og medisinen er befengt med. Skal pasientene styrkes som moralske subjekter må legene føle at de blir behandlet på samme måte av sine overordnede. Skal fastlegeordningen ivareta sitt samfunnsoppdrag må samvittighetsfrihet, frimodighet, respekt og barmhjertighet prege tjenesten. Det kan man ikke få til med Robin Kåss´ metoder.

           Vi står nå ved et veiskille for utviklingen av fastlegeordningen med det høringsutkast som HOD har fremmet. Det er ikke å ta for sterkt i å si at dette utkastet bærer preg av den type holdninger som Kåss promoterer. Han representerer en form for sekulær arroganse som har ført «det terapeutisk samfunn» opp i et hjørne eller inn i en blindgate det er vanskelig å finne ut av. Trass økte investeringer i helsetjeneste (mest spesialisthelsetjeneste) og økte velferdsytelse i samfunnet registrerer vi sviktende subjektiv helse, redusert funksjon i store befolkningsgrupper, økte trygdeutgifter og økt sykelighet av sykdommer vi ikke kan håndtere. Den sekulære humanismens tro på formålsrasjonalitet, vitenskap, teknologi og beherskelse er blitt maktesløs. Derfor er utkastet til fastlegeforskrift så hjelpeløs med sin tro på rettighetsfestede garantier, overvåking, produksjon av tjenestedata og straff .

Arrogant sekularisme: Vi trenger å bli minnet om dette nå fordi det synes nærliggende å mistenke at den rådende tenkning i vårt Helse og omsorgsdepartement, den arrogante sekularismen, krenker livet og er medvirkende til sykdomsutviklingen og funksjonssvikten i samfunnet. I arbeidet med folkehelsen trenger vi medmennesker som er etisk bevisste, respektfulle og barmhjertige. Helsen er nemlig helt avhengig av at vi føler oss tilhørende i et fellesskap som vil oss vel. Helsen er avhengig av at livets egen rause helbredskraft får muligheter. Det er dette som nå gjør det så tvingende nødvendig å justere kursen til våre sentrale helsemyndigheter i retning av helsefremmende respekt, raushet og toleranse.

Eivind Meland

Fastlege og professor ved UiB

ARTIKKELEN BLE FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND 20-02-2012

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Skal fortsatt være forbudt
av
Pernille Huseby
18 minutter siden / 20 visninger
0 kommentarer
Flytting mot mobbing
av
Vårt Land
rundt 1 time siden / 26 visninger
0 kommentarer
Komplisert søskenforhold
av
Erling Rimehaug
rundt 13 timer siden / 283 visninger
0 kommentarer
Nasjonal aksjon mot utseendepress
av
Ragnar Akre-Aas
rundt 18 timer siden / 126 visninger
1 kommentarer
Nåde og gjerninger
av
Dag Lieungh
rundt 19 timer siden / 148 visninger
4 kommentarer
Here we go again
av
Nils Andreas Masvie
rundt 24 timer siden / 103 visninger
0 kommentarer
KrFs veivalg
av
Tore Christiansen
rundt 24 timer siden / 385 visninger
1 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Roald Øye kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
15 minutter siden / 75 visninger
Terje Marøy kommenterte på
Nåde og gjerninger
24 minutter siden / 148 visninger
Mette Solveig Müller kommenterte på
Skinne klart
44 minutter siden / 1052 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Jernbaneveto - verdispørsmål for KrF?
rundt 3 timer siden / 390 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
No treng vi anti-populistane
rundt 10 timer siden / 2115 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Jernbaneveto - verdispørsmål for KrF?
rundt 10 timer siden / 390 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Nåde og gjerninger
rundt 10 timer siden / 148 visninger
Dagfinn Gaarde kommenterte på
Nåde og gjerninger
rundt 11 timer siden / 148 visninger
Johan Rosberg kommenterte på
No treng vi anti-populistane
rundt 11 timer siden / 2115 visninger
Roger Christensen kommenterte på
No treng vi anti-populistane
rundt 11 timer siden / 2115 visninger
Johan Rosberg kommenterte på
No treng vi anti-populistane
rundt 12 timer siden / 2115 visninger
Roger Christensen kommenterte på
No treng vi anti-populistane
rundt 12 timer siden / 2115 visninger
Les flere