Eivind Meland

Alder:
  RSS

Om Eivind

Jeg har vært allmennpraktiserende lege siden 1978 og vært fastlege siden ordningen ble innført i 2001. Jeg har arbeidet ved Institutt for samfunnsmedisinske fag siden siden 1987, de siste 8 år som professor. Jeg er styremedlem i Filosofisk poliklinikk i Bergen.

Følgere

Menneskerettsbrudd, bryr vi oss?

Publisert 2 måneder siden

Å kjenne sin biologiske familie er en menneskerettighet som stadig brytes i norske barnevernssaker.

Norsk offentlighet indigneres med rette over brudd på menneskerettene. Men har vi grunn til å tro at indignasjonen vokser med den geografiske avstanden til bruddene?

Barns menneskeretter er formulert i FNs barnekonvensjon som en rett til å få omsorg og kjærlighet fra begge biologiske foreldre eller dem som trer i foreldres sted. Barnet har rett til familie og privatliv hvor retten til å ivareta egen identitet er garantert. Den europeiske menneskerettskonvensjonen har liknende beskyttelse mot brudd på barnets rett til familie og privatliv (art 8).

I denne rettsforståelsen er det biologiske prinsipp viktig, men dette prinsipp skal begrenses ved at barn har rett til beskyttelse mot overgrep fra foreldre og andre. Det er i avveiningene mellom det biologiske prinsipp og barnets trygghet at dilemmaene og risikoen for menneskerettsbrudd blir tydelige. Rettsbruddene knytter seg både til barneverns- og barneloven.

Norsk tendens 

I saker der Norge og andre land er dømt i Menneskerettsdomstolen, er det den manglende beskyttelsen av barns rett til å kjenne og å ha kontakt med egen biologiske familie som ofte er grunnlaget for domfellelse. I en rapport fra 2018 anklaget FNs barnekommisjon norsk barnevern og rettspleie for å gripe til tvungen omsorgsovertakelse for ofte og uten at hjelpetiltak i familien var utprøvd.

I de siste 10–15 år vokste det fram en kultur i barnevernstjenesten der prinsippet om barnets beste ble oppfattet som konkurrerende med barns rett på familieliv. Skadevirkningene av tvangsplassering utenfor ­familien ble underkommunisert. Foreldre hadde lett for å brennemerkes som skadevoldere, og rettssakkyndige med interessekonflikter til barnevernet bidro til å sementere en slik ukultur. Kritikk er også reist mot dommere som stoler ensidig på de sakkyndige.

Barn med omsorgskompetente foreldre er blitt fratatt kjærlighet og omsorg ikke bare fra foreldre, men også fra foreldres familie og nettverk. De kan også skades av fosterforeldre og behandlere som unnlater å gjenetablere tillit og kontakt med barnas egen familie. De gjør det med gode intensjoner, men opptrer i strid med norsk og internasjonal lovgivning. Det får sjelden konsekvenser. Når barna er gamle nok til å ha innflytelse på rettsavgjørelser, er de så fremmede for sine foreldre at de ikke har innsikt i konsekvensene av å velge dem bort.

Splittende konflikter 

I tvister om omsorg etter skilsmisse er retten tvunget til å velge en bostedsforelder og en samværsforelder. Slik blir foreldre diskriminert til en A-forelder og en B-forelder. Hensikten er å gi barnet god omsorg og å unngå konflikt. Realiteten er at barna fratas muligheten for likeverdig og gjensidig omsorg fra foreldre som er ulike, men som utfyller hverandre. I stedet for å skåne barn fra destruktive konflikter bidrar rettspraksisen oftest til uforsonlighet mellom foreldrene.

Slike konflikter kan noen ganger komme ut av kontroll: Den ene forelderen snakker den andre ned og begrenser barns samvær med den andre forelderen. Barnet får en demonisert versjon av den andre forelderen som identifikasjonsfigur, noe som er til skade for barnets psykiske og sosiale utviklingsmuligheter. Slike prosesser kjennetegnes ofte av samværs-sabotasje og av falske anklager om vold og overgrep. Vi skal selvsagt beskytte barn og voksne mot overgrep. Derfor må vi kreve konkret og kompetent undersøkelse hvor alle former for familievold undersøkes. Det er ikke bare den åpne volden som skader våre barn. Også lojalitetstvang og trusler om kjærlighetstap utgjør overgrep mot barn.

Jeg har vært medunderskriver på brev til tidligere justisministre i den nåværende regjering. Vi har krevd rettslig oppfølging og politimyndighet mot samværssabotasje og falske anmeldelser. Vi har mottatt et intetsigende svar. Landets regjering bør ikke stille seg likegyldig til at selvtekt får florere på det familierettslige området.

Ressurs for barnet 

Barneverns- og barneloven skal nå revideres. Da er det viktig at barnevernet og fylkesnemndene får en lovhjemlet instruks om å bruke arbeidsmetoder der foreldre anerkjennes som ressurser for barnet. Barneloven må endres slik at begge foreldre anerkjennes som gjensidig ansvarlig for barnet. Praksisen med A og B-forelder er ikke i tråd med barnas interesser og menneskelige rettigheter.

Gå til innlegget

En skam for en rettsstat

Publisert 6 måneder siden

Stortinget valgte i mars 2017 å prioritere foreldres avtalefrihet framfor å knesette en ­rettsnorm som kan beskytte barn mot destruktive foreldrekonflikter. Det er en skam.

Barnelovutvalget ble nylig satt ned i tråd med Jeløya-avtalen. Barne- og likestillingsdepartementet (BLD) har formulert mandatet for utvalgets arbeid.

Mandatet gir utvalget stor grad av frihet til å fremme forbedringer på det barne- og familiejuridiske området. Norsk lovgivning skal tilpasses internasjonal rettsforståelse og fortolkning av hva som skal forstås med «barnets beste». Det er viktig å ha klart for seg at barnets rett til likeverdig kontakt med begge biologiske foreldre er en viktig del av rettsforståelsen både i Den ­europeiske menneskerettskonvensjonen og i FNs Barnekonvensjon.

Et fromt ønske. 

Prinsippet om gjensidig og likestilt foreldreskap skal vektlegges. Også tidligere har loven hatt dette som målsetting, men det kan ikke underslås at dette har vært et fromt ønske for et stort antall barn. Statistisk Sentralbyrå har beregnet at mellom 26.000 og 46.000 barn ikke ser sin far på regelmessig basis i Norge.

Familievernet skal få en styrket funksjon i den førrettslige prosessen. Det har allerede vært en bedring i ­meklingsfunksjonene, men fortsatt kan én foreldrepart kreve utstedelse av meklingsattest etter bare én mekling for å få bestemt omsorgsfordelingen rettslig.

Det er positivt at den økonomiske støtten som er knyttet til omsorgsoppgaver etter skilsmisse skal vurderes opp mot en intensjon om å sikre barnet rett til omsorg fra likestilte foreldre. Det er viktig å ivareta barnas økonomiske stilling samtidig som at støtteordningene ikke blir insitamenter til monopolisering av omsorg.

Det skal legges vekt på å ivareta barnets interesser som rettssubjekt. Barnet skal bli hørt, men det er en åpenbar spenning mellom barns interesser og ønsker. Spesielt der barn er dradd inn i lojalitetskonflikt av én eller begge foreldre må vi erkjenne forskjellen på barnets ønsker og interesser på lang sikt.

Foreldrefremmedgjøring. 

Utvalgets mandat problematiserer ikke dette. På konferansen om gjensidig foreldreskap i Strasbourg i november 2018 ble de dilemma som knytter seg til foreldrefremmedgjøring, der den ene eller begge foreldre blir marginalisert fra omsorgen, adressert. Både fra Europarådet, fra FNs barnekomité og fra Den europeiske menneskerettsdomstolen ble det belyst hvor vanskelig det er å ivareta barnets interesser i situasjoner der barnets lojalitet er utnyttet til å ta utilbørlig avstand fra omsorgspersoner som har gode nok omsorgsevner.

Internasjonalt er det en økende ­erkjennelse av at det å knytte et barn til seg gjennom fiendtlighet mot den andre forelderen representerer barnemishandling. I Norge er denne erkjennelsen tabuisert. BLD har sågar utgitt en informasjonsbrosjyre til dommere, advokater og rettssakkyndige der det advares mot å ta hensyn til rettsparter som henviser til foreldrefremmedgjøring. BLDs intensjon er at barn og foreldre som er utsatt for vold og overgrep ikke skal bli mistenkeliggjort. Spørsmålet er om det er hensiktsmessig å lukke øynene for én type omsorgssvikt for å være sikker på at vi ikke overser andre typer grensekrenkelser.

Karikert og fortegnet. 

Den største mangelen med mandatet er at det ­bestemmer at de endringer som ble gjort ved lov av 31. mars 2017 nr. 13 skal stå ved lag. Barne- og likestillingsminister Solveig Horne foreslo da lovendringene sist ble forberedt å innføre en rettsnorm om delt bosted der begge foreldre hadde gode nok omsorgsevner. Danmark har nylig fått en slik norm og det har vært rettspraksis i Sverige siden 1998. Hornes forslag ble karikert og framstilt som en matematisk tvang om 50/50 prosent omsorg. Poenget er at foreldrene skal være likeverdige og kan inngå gjensidig overenskomst. Der foreldre ikke blir enige, må retten foretrekke en lik bostedsfordeling.

Det er godt forskningsmessig belagt at en lik bostedsfordeling og gjensidighet mellom foreldre tjener barnas helse best. Det er også godt forskningsmessig belagt at rettslige bestemmelser om hovedomsorgs-foreldre og samværsforeldre, slik loven nå hjemler, kan øke konfliktnivået mellom foreldrene og utsette barn for lojalitetspress og fremmedgjøring. Derfor må paragraf 36 annet avsnitt endres. Stortinget valgte i mars 2017 å prioritere foreldres avtalefrihet framfor å knesette en rettsnorm som kan beskytte barn mot destruktive foreldrekonflikter. Det er en skam for en rettsstat.

Gå til innlegget

Nytt perspektiv på barneretten

Publisert over 1 år siden

Uttrykk som «bostedsforelder», «hovedomsorg» og «samværsrett» bør fjernes fra lovgivningen. De oppmuntrer til nærsynt kamp og mister gjensidighetsperspektivet av syne.

Regjeringen har i Jeløya-avtalen forpliktet seg til å gjennomgå den barne- og familierettslige lovgivningen på ny. Det er rimelig å se dette som et uttrykk for at regjeringen erkjenner at de endringer som ble foretatt i Lov om barn og familier i mars 2017 ikke var tilstrekkelige til å innfri de forpliktelser som en rettsstat bør ha for å virkeliggjøre barns behov for familiestøtte og omsorg fra begge foreldre. Spesielt etter samlivsbrudd synes lovgivningen ute av stand til å sikre barns behov for gjensidig omsorg.


Stimulerer til konflikt. Internasjonalt er barnelovgivningen, og de internasjonale konvensjoner som regulerer nasjonalstatenes lovgivning, under kritisk vurdering. Det er reist tvil om en rettsforståelse basert på individuelle retter bidrar til å ivareta barns behov og langsiktige interesser. Det hevdes at rettsforståelsen har en slagside ved at den stimulerer til konflikt og beskyldninger i situasjoner der barn trenger foreldres gjensidige forpliktelse til omsorg. Den Israelske barnerettsjuristen Phillip Marcus har i to omfattende artikler i det kjente tidsskriftet Journal of Child Custody drøftet hvordan barneretten trenger et paradigmeskifte.

Han fremmer den påstand at «rett blir til urett» hvis vårt fokus er på liberale retter, og ikke evner å forstå barns interesser i et gjensidighetsperspektiv der det er foreldres forpliktelser til omsorg som er omdreiningsakse og grunnlag for rettsforståelsen. Forpliktelsen til omsorg omfatter også kravet til begge om å samarbeide gjennom dialog til barnets beste. Uttrykk som «bostedsforelder», «hovedomsorg» og «samværsrett» bør fjernes fra lovgivningen, hevder han, fordi slike uttrykk stimulerer til en nærsynt kamp der foreldre sloss innbyrdes og taper av synet at de begge først og fremst har forpliktelser overfor felles barn.


Likeberettigede. Lovgivningen må i stedet stimulere foreldre etter samlivsbrudd til å bli enige om en plan for hvordan de begge kan ivareta barnas behov for kjærlighet, respekt, oppdragelse, utdanning, lek og fritidsaktiviteter. I slike planer skal ikke foreldre være like, men likeberettigede. På samme måte som i intakte familier skal slike planer respektere foreldres ulikheter og ulike bidrag til det som skal være hovedfokus: barnets beste.

Lov om barn og foreldre i Norge har innhold som er helt i tråd med en slik rettsforståelse. Blant annet heter det i paragraf 30 at de som har foreldreansvaret, er forpliktet til å gi barnet forsvarlig oppdragelse og forsørgelse og at barnet har krav på omsorg og omtanke.

Imidlertid er det sider ved loven som er mangelfull. Det gjelder blant annet paragraf 35 som knesetter en ensidig og suveren rett for mor til å ha omsorgen alene der foreldrene til barnet ikke er gifte. Mest av alt gjelder det at retten er tildelt en umulig oppgave i situasjoner der det er uenighet om omsorgen. Det heter fortsatt i paragraf 36 at retten skal velge den ene forelder som blir bostedsforelder med hovedomsorg for barna og den andre forelder blir samværsforelder. Slik rettspraksis er destruktiv og demoraliserende ifølge Marcus.


Tilkjennes hovedomsorg. Vi vet at det er titusenvis av barn som ikke ser én eller begge foreldre i en gjennomsnittsmåned. Det er først og fremst fedre som tallmessig utgjør den alt overveiende del av disse, mellom 12 og 21 prosent av skilte fedre, ifølge Statistisk Sentralbyrå. Disse skjevheter manifesterer seg også i rettspraksis der mødre tilkjennes hovedomsorg i 2/3 av saker som fremmes i tingretten.

Det er førti år siden barnepsykologien og tilknytningsteorien oppga forestillingen om at mor fra naturen var en eksklusiv viktig omsorgsperson i barns liv. I dag er det solid dokumentasjon for at barns emosjonelle og personlige modning er avhengig av at barnet får anledning til å knytte seg til flere omsorgspersoner. Det er klare sosiale skiller mellom dem som har og ikke har kontakt med sine barn. Vi kan derfor med berettigelse hevde at vår rettspraksis er vitenskapelig udokumentert og bidrar til økende sosiale skiller i samfunnet.

Da barneloven ble endret ble det stilt noe strengere krav til å håndheve samværsretten. I paragraf 43 og 65 bestemmes det at den parten som urettmessig fratas rett til samvær kan fremme sak om overtakelse av hovedomsorgen, og at det er mulig for retten å bestemme tvangsmulkt for hver gang samværet saboteres. Vi vet ikke om disse endringer er tilstrekkelige til å sikre barn omsorg fra samværsforeldre.


Foreldrefremmedgjøring. Det er et juridisk grumsete farvann i dette feltet hvor usaklige påstander kan florere, og der terapeuter og advokater bidrar til å fremme fordommer heller enn å bidra til gjensidig omsorg fra begge foreldre. Spesielt er det betenkelig at få dommere, advokater, barnerettssakkyndige og terapeuter i så liten grad har kunnskap om «foreldrefremmedgjøring». Barn kan i slike prosesser bli indoktrinert om den fraværende forelders uskikkethet som omsorgsperson, og barnet tvinges til lojalitet og følelsesmessig underkastelse av en forelder eller fosterforelder som misbruker sin makt over barnet.

Spesielt er det skadelig dersom barns rett til å bli hørt i tvister om omsorg og bosted skal stå til ansvar for valg om hvilken forelder de skal velge. Marcus hevder med styrke at vi ikke skal blande sammen barns ønsker og deres langsiktige interesser for personlig vekst. Å gi barn valg om foreldrepreferanser er i seg selv uttrykk for omsorgssvikt fordi det forfører barn til å ta voksenavgjørelser som de ikke fortjener å ta, og som kan skade deres psykiske og sosiale helse. Det er viktig å understreke at vi her snakker om foreldre med gode nok omsorgsevner. Samfunnet og familier skal fortsatt ha anledning til å beskytte barn mot overlast, vold, misbruk og omsorgssvikt.


Tvangsmessig matematikk. Vår tidligere Barne- og likestillingsminister Solveig Horne ønsket å reformere barnelovgivningen gjennom å gjøre delt bosted til rettsnorm. Delt bosted misforstås ofte som en tvangsmessig matematisk 50/50-fordeling. Vi kan overvinne den slags misforståelser gjennom et paradigmeskifte som setter barns interesser i fokus og forplikter foreldre til å samarbeide likeberettiget om omsorgen etter samlivsbrudd. Andre land som er kommet lenger enn oss i en omlegging av praksis, har også rettsprosedyrer der obligatorisk mekling og samarbeid om omsorgsplan for barnet er det viktigste i rettsforhandlingene.

Foreldre skal vite at i en rettsstat forventer samfunnet av dem at de skal være i stand til å planlegge for barnets beste. Gjensidighet og likeberettigelse må også være grunnlag for vår rettspraksis.

Gå til innlegget

Stort omfang av tvang i barnevernet uroer

Publisert over 3 år siden

Der det ikke er straffbare forhold eller mistanke om slike, bør barnevernet samarbeide med ­foreldre ut fra at mor og far vil det beste for barna og at de kan bli gode omsorgspersoner.

I juni i fjor sendte en stor gruppe jurister, psykologer, barnevernspedagoger, leger og folk fra andre yrkesgrupper en bekymringsmelding om norsk barnevern til Barne- og likestillingsminister Solveig ­­Horne. I brevet pekte vi som skrev under på at barns og familiers rettssikkerhet ikke blir tilstrekkelig ivaretatt, og at sakkyndige har uheldige dobbeltroller som vanskeliggjør saklig og objektiv bedømmelse. Underskriverne fremholdt at barnevernet ofte gjør kompetent arbeid for å trygge barns oppvekst, men at det samtidig finnes barn som fjernes fra hjemmet på et meget svakt evidensgrunnlag med sakkyndige råd preget av spekulative fortolkninger. Brevet pekte også på at mange barn ble utsatt for tiltak med manglende kvalitet.

Da Horne møtte initiativtakerne, lovte hun å endre barnevernets arbeid slik at den forebyggende innsatsen ble styrket på bekostning av akuttvedtak. Hun lovte å øke kompetanse og kvalitet i barnevernstiltakene og gjøre arbeidet med minoritetsfamilier mer kultursensitivt. Hun etterlyste politikernes engasjement for å utvikle kvalitet i barnevernet i kommunene, og hun ville vurdere de sakkyndiges arbeid og sikre rettssikkerheten ved akuttvedtak og omsorgs­overtakelser.

I teten. I målinger foretatt av Unicef ligger Norge nesten i teten­ når det gjelder barns velferd og livskvalitet, bare overgått av Nederland. Velferden er imidlertid skjevt fordelt. I ungdomsbefolkningen klarer i gjennomsnitt 84 prosent overgangen til voksenlivet ganske problemfritt, mens 16 prosent sliter. Blant ­barnevernsbarna er det nesten fire ganger flere som ikke mestrer overgangen på en positiv måte. Det er selvsagt utilbørlig å ensidig skylde på barnevernstiltakene.

Vi vet imidlertid at en stor ­andel av barna som opplever ­offentlig omsorgsovertakelse,­ blir gjenstand for gjentatte flyttinger de første årene etter tvangsvedtakene. Slike flyttinger skjer på tross av at barnelovgivningen hjemler stabilitet og kontinuitet. Etter omsorgsovertakelse har heller ikke de biologiske foreldre innflytelse på barnevernets tiltak dersom de ser at barnas offentlige omsorg er mangelfull og skadelig.

Bekymringsverdig. Norge er også høyt internasjonalt når det gjelder antallet barnevernstiltak. Dette trenger ikke være en ulempe dersom tiltakene er av god kvalitet og bedrer utsiktene for dem som omfattes av dem. Men det er bekymringsverdig at Norge ligger ganske i teten blant europeiske land når det gjelder tvangsvedtakenes andel av tiltakene. Dette kan være en utfordring for omdømmet og tilliten som barnevernet er avhengig av.

Det er også en utfordring at de tiltakene som øker mest i barne­vernets tiltakspakker er dårligst belyst forskningsmessig. Det skilles mellom omsorgsstyrkende tiltak som for eksempel foreldreveiledningsprogrammer og kompenserende tiltak som for eksempel støttekontakt ­eller ­besøkshjem. Forskningen på de sistnevnte tiltakene er mangelfull metodisk, og viser dårlige resultater. Det forebygger ikke tvangstiltak og omsorgsovertakelser og gir ingen bedring for barns utvikling og fungering.

Omsorgsstyrkende tiltak er langt mer forskningsmessig ­belyst både i internasjonal forskning og forskning i Norge. Slike­ tiltak har som grunnleggende premiss at foreldre er ressurser i barnas liv, at foreldrekompetanse kan læres og at mobilisering av ressurser i barns familie og nærmiljø kan bedre barnas utviklingsmuligheter.

Ikke mirakel. Resultatene ­representerer ikke mirakelkurer, men effektene er best når tiltakene settes i verk tidlig i barnas liv. Forskningen viser at foreldre blir mer kompetente i oppdragerrollen, og barns vansker med regulering av følelser og atferd bedres i moderat grad.
Ett av disse tiltakene er godt forskningsmessig belyst i USA: Barnelegen David Olds utviklet et intervensjonsprogram ­rettet mot vordende mødre i fattige ­bydeler i New York sent på 80- og begynnelsen av 90-tallet.­ ­Helsesøstre og sykepleiere ­besøkte mødrene og fedrene, der de fantes, fra tidlig i svangerskapet og til barna var blitt to år med råd og ­veiledning.

Målsettingen med veiledningen var også å styrke mødrenes selvtillit og selvrespekt. Effektene var slående: mødrene fikk i større grad utdannelse og arbeid og var mindre avhengige av sosialhjelp. Barna utviklet seg bedre og mestret skole i større grad enn kontrollgruppene. Mødrene hadde også langt mindre rus- og kriminalitetsproblemer. Effektforskjellene var store også 15 år etter besøkene. «The Visiting Nurses Program» har spredd seg til store deler av det amerikanske kontinent, og det iverksettes pilotforsøk i enkelte kommuner også i Norge.

Styrkes. I brevet til Horne la underskriverne vekt på at barnevernet måtte styrkes med kompetanse innen slike omsorgsstyrkende og utviklingsstøttende tiltak. Når det ikke skjer i ­ønskelig grad, kan det ha sammenheng med kulturelle trender i vår samtid. Troen på fagekspertise og ­deres kompetanse i å ­diagnostisere svikt har utviklet seg til en moderne form for verdslig overtro.

Fagetatene, ledelsen i fagetatene, offentlige utredere og politikere tar i liten grad inn over seg at det er store usikkerhetsmarginer når forskningskunnskap om barns utvikling omsettes til autoritære dommer om enkeltmenneskers foreldrekompetanse. Forskning viser også at ­fageksperter i liten grad evner å skille ut dem det går dårlig med basert på samspillobservasjoner av barn og foreldre.

Det er derfor et tankekors at slike observasjoner tillegges så stor vekt i barnevernstjenesten og i barnevernsrettslige avgjørelser.

Skille ut. Underskriverne vil også ha utredet en omorganisering av barnevernet der de ­utviklingsstøttende og hjelpende tiltakene skilles ut som et eget fagfelt, og der tvangstiltakene administreres av en egen separat etat.

Det må vurderes om tvangstiltakene bør legges inn under politiets myndighet.
Der det ikke foreligger straffbare forhold eller mistanke om slike forhold, bør barnevernet samarbeide med foreldre med utgangspunkt i at mor og far vil det beste for barna og at de har mulighet til å utvikle seg til kompetente og tillitsfulle omsorgspersoner.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 8.1.2016

Gå til innlegget

Møte med det hellige i helsevesenet

Publisert rundt 7 år siden

Integritetskrenkelser i medisinen kan forståes som hellighetskrenkelser og hører til hverdagserfaringer i medisin og omsorgsyrker. Ærefrykten og respekten for det hellige kan imidlertid rehabiliteres i helsepersonells yrkespraksis og selvforståelse.

 “Where angels fear to tread,

fools rush in.” Dette ordtaket tjente som tittel på en bok der far og datter Bateson utviklet en grunnlagsforståelse (epistemologi) for «det hellige», forstått som et nødvendig og komplementært element i alle økologiske systemer. Poenget er at all utvikling og læring er avhengig av et skapende og språkløst element som ikke kan kategoriseres i en ideologi eller et trossystem. Krenkelsene mot det hellige i helsetjenesten kjennetegnes ofte av at terapeuter og omsorgspersoner ensidig stoler på sin prosedyrekunnskap, forutsetter at formålsrasjonell kunnskap er tilstrekkelig, og tråkker over grenser som er hellige i alle menneskers liv.

           Jeg forstår ”det hellige” slik at det kan gjenkjennes av dem som er mer sekulært innstilt, som en ”gest mot en religiøs horisont”, for å si det med religionfilosofen Dahl. I religionsfenomenologien forstås også det hellige som noe allmennmenneskelig knyttet til vår tilhørighet i det skapte og vårt opphav i livskilden. Det fyller oss med age men også med fascinasjon og dyp takknemlighet. Også verdslig innstilte mennesker har evne til å glede seg over en slik kilde, og det er allmennmenneskelig også å tape en slik opplevelse hvis formålsrasjonaliteten og selvopptattheten får en for stor plass i livet vårt. ”Hellig” og ”helse” har felles opphav i det germanske ”haila”: lykke eller det som bringer glede. Det hellige er i vår sekulære samtid glemt, men helse er plagsomt nærværende.

Den terapeutiske kultur

Det er så nærværende at helse er blitt en ny (over)tro og helsevesenet en ny kirke. Det er ikke sunt. Det senmoderne menneskets utbredte opptatthet av velvære kan knyttes til «en terapeutisk vending» der den protestantiske etikken rettet mot etterlivet, ble endret til en terapeutisk etikk med fokus på eget fysisk og psykisk velvære. En slik velvære ble oppgave for terapeuter, og den terapeutiske etikken gjorde selvet til den fremste moralske autoriteten. Den nye profesjonen som erstatter prestens tidligere støttefunksjon er psykologene, men også andre helsedisipliner og livsstileksperter.

           I medisinen er ekvivalenten til denne utviklingen «medikalisering». Helsevesenet tilkjemper seg et stadig økende mandat for å diagnostisere, forebygge og behandle sykdommer. Sykdomsbegrepene blir gjenstand for inflasjon og en voksende del av befolkningen blir sykeliggjort for tilstander som tidligere var normalvariasjon, eller blir syke av falsk positive testresultater eller behandlet for pseudosykdom, for eksempel ikke-biologisk kreft. Troen på at alle moralske, relasjonelle og atferdsmessige problemer kan løses av terapeuter omsettes til et kulturelt klima kjennetegnet av ”organisert uansvarlighet”.

Humanistene og de troende har et felles problem

Overtroen på mennesket som tilværelsens ”mester” har sitt opphav i Descartes og opplysningstidens tro på vitenskap og rasjonalitet. En ydmyk posisjon i det humanistiske prosjekt er nødvendig. Men er det nok? Den ”ydmyke humanismen” bygger på en sekulær idé om at det er menneskets egen erkjennelseskraft som kan ivareta respekt og verdighet i omsorgs- og behandlingsrelasjoner, helt uten å gi innrømmelser til livets hellighetsdimensjon.

Humanismen møter seg selv i døren. Det er nemlig en misforståelse å hevde at naturvitenskapelig medisin og den teknologi den har frembrakt, ikke er en del av det humanistiske prosjekt som renessansen og opplysningstiden skapte. Vitenskapen og teknologiens utvikling i det moderne samfunn var mulig ved at det hinsidige skilte lag med det dennesidige i en uforenlig todeling etter renessansen. Prisen var imidlertid hovmod og grenseløshet. Prisen som det sakrale måtte betale, var at troen og det hellige ble gjort om til et bekjennelses- og frelsesprosjekt med liten relevans for vår samhørighet med naturen. På denne måten lå det en kilde til pervertering både for humanismen og kristentroen.

Og et felles ansvar

De troende og de sekulære har derfor en felles utfordring. Tros- og tillitsdimensjonen ved livene våre kan ikke stues bort på mørkeloftet. Derfor har de endringer som skjer i teologien og i kristenlivet med større fokus på skapelsesteologi så stor betydning. Kristne fremmer et «panenteistisk» ståsted der Gud åpenbarer seg i naturen, i hverdagen og i relasjonene. Vi får en sterkere vektlegging på den første trossetning, på skapelses- og spontanitetsdimensjonen i livene våre og på den kroppslige tilhørighetsdimensjonen i troen. Gabriel Scotts Markus (i Kilden, 1917) kan gjenoppstå som en læremester i livet vårt. Det moderne reduksjonistiske prosjekt, som vil sette alle fenomen i kosmos på formel, er en umulighet ifølge moderne kompleksitetsteoretikere og evolusjonsbiologer.

Jeg vil avslutte med en historie som viser hvordan hellighetsdimensjonen ved terapien kan ivaretas:

Jeg hadde en student utplassert som deltagende observatør da en kvinnelig pasient konsulterte. Kvinnen ble spurt om hun kunne fortelle studenten hva det var som hadde vært betydningsfullt for hennes bedring i mestrings- og funksjonsevne i løpet av det halvannet året hun hadde konsultert fastlegen. ”Gud er blitt mer levende for meg.” Hun rakte frem hendene og formet dem som en skål. ”Nå hviler jeg i Guds hender på en tryggere måte. Jeg trodde jeg visste hva aksept betydde, men nå har jeg fått en grunnleggende forståelse av hva det betyr å akseptere. Jeg har endatil begynt å finne kilder til energi og livskraft i livet mitt. Ikke misforstå meg. Han (EM) har aldri pådyttet meg noe som helst. Han har bare spurt meg.” ”Du vet jo at jeg ikke tror på en ekstern guddom i tilværelsen. Jeg pleier å kalle meg for kristen indianer og skap-buddhist”, brøt EM inn. ”Du vet jo at heller ikke jeg tror på en liten Gud,” svarte hun.

 FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND MANDAG 2. JULI 2012

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
25 dager siden / 8350 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
26 dager siden / 6304 visninger
10 grunner for ikke å delta i Pride-parader
av
Øivind Benestad
rundt 1 måned siden / 6031 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
20 dager siden / 3362 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
15 dager siden / 2632 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
23 dager siden / 2162 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
11 dager siden / 1970 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
9 dager siden / 1726 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
13 dager siden / 1711 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
9 dager siden / 1564 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere