Eddie Whyte

Alder: 60
  RSS

Om Eddie

Mangeårig tillitsvalgt i arbeiderbevegelsen, sosialarbeider, opptatt av arbeidslivet, solidaritetsarbeid, mangfold og inkludering.

Følgere

Ambassadør Roth, femti år er nok!

Publisert 4 måneder siden

Ifjor vedtok Norges største arbeidstaker-organisasjon LO å jobbe for en full internasjonal økonomisk, kulturell og akademisk boikott av Israel nettopp fordi fagbevegelsen har mistet troen på Israels evne til dialog.

Under overskriften «Ikke boikott oss!» sier Israels nye ambassadør i Norge «Dialog og utveksling av synspunkter er veien å gå», i et usedvanlig lite kritisk intervju i VG den 9. november.

Den internasjonale boikottkampanje Boycott Divestment Sanctions (BDS) har bred støtte i Norge, og i fjor vedtok Norges største arbeidstaker-organisasjon LO å jobbe for en full internasjonal økonomisk, kulturell og akademisk boikott av Israel nettopp fordi fagbevegelsen har mistet troen på Israels evne til dialog.

De aller fleste av oss forstår vel at det er umulig å finne frem til dialogbaserte løsninger når den sterkeste parten i konflikten aktivt fører en aggressiv koloniserings- og okkupasjonspolitikk. Det er nemlig Israels grove brudd på folkeretten og manglende vilje til å inngå en meningsfull dialog som fører til at landet blir mer og mer isolert i det internasjonale samfunnet, og at stadig flere støtter BDS noe ambassadør Roth tydeligvis misliker.

Dette er ingen konflikt mellom to like parter. Det er stor forskjell mellom okkupanten Israel som er en av verdens store militære makter, og de okkuperte palestinere som hovedsakelig er flyktninger som verken har en hær, en marine, et luftforsvar eller bomberom der de kan gjemme seg.  Roths Israel oppfører seg til tider som en terroriststat og angriper sivile mål som også inkluderer FN-skoler der familier med barn har søkt tilflukt. De fører krig mot en sivilbefolkning som ikke har noe sted å flykte til. Prominente israelske politikere tar regelmessig til orde for å utrydde palestinerne og okkupere hele Palestina.

Men det mest iøynefallende med VGs koseintervju er at mens Roth får fritt spillerom til å skryte av Israel som et demokrati, nevner verken journalisten eller ambassadøren Israels 50-årige okkupasjon av palestinske jord.

FN og internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner har gjentatte ganger dokumentert den israelske hærens overgrep mot palestinere på de okkuperte områdene – overgrep som inkluderer såkalte «likvidasjoner» - kaldblodige mord. Israel har lenge operert med en «skyt for å drepe»-politikk i Jerusalem og på Vestbredden. I den senere tiden er over 200 ubevæpnede palestinske demonstranter drept og titusenvis skadet av israelske snikskyttere fra en avstand på 600 meter - inkludert kvinner, barn, journalister og helsearbeidere. På den israelske siden er ingen drept og ingen er skadet.

Mens antallet drepte palestinere vokser truer Roths regjering med enda en form for etnisk rensing. De vil tvangsflytte titusenvis av palestinere ut av byen Jerusalem og fra landsbyer som Khan al-Ahmar, Susya, der de har bodd i mange generasjoner og lenge før staten Israel ble stiftet.

Dette handler ikke om en væpnet konflikt mellom to hærer, men om en ulovlig okkupasjon der sivilbefolkningen - hovedsakelig palestinere - er ofrene.  Situasjonen for palestinerne har aldri vært verre.  De lever under en stadig mer aggressiv israelsk okkupasjon – blokaden av Gaza, drap på sivile på Vestbredden, ulovlige apartheidmurer, fengsling av palestinske barn, folkerettsstridige bosettinger og en målrettet, ulovlig kolonisering av palestinske landområder.

Menneskerettighetsbrudd begått av den israelske staten er dessverre ikke noe nytt. En lang rekke FN-vedtak som fordømmer Israels koloniseringspolitikk, blir ignorert av Roths regjeringen uten at det får noen reelle konsekvenser.  

Men ambassadør Roth vil ha oss til å tro at «Det israelske demokratiet står sterkt». Uttalelsen kommer noen få måneder etter Nasjonalstatsloven som Knesset vedtok tidligere i år, som gjør ikke-jøder til annenrangs borgere i landet og har skapt en bølge av internasjonal kritikk fra blant annet europeiske ledere, israelske opposisjonspolitikere og liberale jødiske grupper i USA og Storbritannia. De sterkeste kritikerne mener at den nye lovgivningen er nok en bekreftelse på Israels status som en «apartheidstat», og at loven er rasistisk.

Israelere og palestinere har rett til å leve i fred og sikkerhet. Og akkurat derfor satser den norske fagbevegelsen på å videreutvikle samarbeidet med BDS og støtte kampanjen for en internasjonal boikott av en stat som ikke respekterer palestinernes rettigheter, og som ikke lytter til verdensopinionen. Det er viktigere enn noen gang å opprettholde presset på israelske myndigheter for å avskaffe apartheidsystemet og avslutte okkupasjonen.

En internasjonal boikott av en regjering som ikke respekterer palestinernes rettigheter, og som ikke lytter til verdensopinionen, er fortsatt det beste politiske virkemiddelet vi har i møte med Israels umenneskelig okkupasjonspolitikk. Ambassadør Roth, 50 år med okkupasjon er nok!

Den systematiske undertrykkingen av palestinerne må opphøre. Folk rundt om i verden støtter kampanjen for å innføre økonomiske sanksjoner som skal presse staten Israel til å respektere palestinske rettigheter og internasjonal lov. Det er et ikke-voldelig verktøy som bidro til å avskaffe apartheid i Sør Afrika, og som kan gjøre det samme i Israel.






Gå til innlegget

Regjeringen mangler mot og politisk vilje

Publisert 5 måneder siden

Vi trenger større internasjonalt press, og Norge burde kunne vise vei. Men det krever både mot og politisk vilje, noe den nåværende regjeringen tydeligvis sliter med når det kommer til staten Israel.

Den palestinske landsbyen Khan al-Ahmar er fortsatt truet med nedriving. To hundre palestinske bønder og gjetere har blitt en brikke i Israels militærstrategiske spill for å tvangsdele Vestbredden og erobre enda mer palestinsk jord.

I juni i år innrømte Utenriksminister Eriksen at hun var bekymret for utviklingen og oppfordret Israel til å trekke ordren om riving. «Vi har tatt saken opp direkte med israelske myndigheter og har bedt om at beslutningen ikke iverksettes», sa hun i et skriftlig svar til SV-representant Petter Eide. Tydelige ord og et klart budskap.

Fire måneder senere, i slutten av september, leverte Arbeiderpartiets Torstein Tvedt Solberg et nytt skriftlig spørsmål til Ine Søreide Eriksen der han etterlyste: «konkrete reaksjoner for å legge ytterligere press på Israel».

Eriksens svar anerkjenner landsbyens strategiske betydning, og rivingen vil «vanskeliggjøre en sammenhengende palestinsk stat i en fremtidig to-statsløsning». Men så konkluderer hun med det som kun kan betegnes som et skritt tilbake - Norge vil «i samarbeid med nærstående land, fortsette å ta opp saken med israelske myndigheter». Et tannløst svar.  

Hvor lenge kan den norske regjeringen sitte på sidelinjen og godta gjentatte israelske militærangrep på en sivilbefolkning under okkupasjon? En rettferdig løsning trenger en diplomatisk motvekt.

Regjeringen må kunne ta en mer aktiv rolle med bakgrunn i de mange FN-vedtakene om å avslutte okkupasjonen og respektere palestinske rettigheter og internasjonal lov. Er utenriksministeren på leting etter inspirasjon, kan hun se til nabolandet Irland.

I juli vedtok det irske senatet et forbud mot import av varer produsert i Israels ulovlige bosettinger i okkupert Palestina.  Pro-palestinske støttespillere hyller beslutningen som et stort internasjonalt gjennombrudd, men en storstilt feiring må dessverre utsettes til andre lovgivere i andre land følger Irlands ledelse.  

Norge har tidligere vært blant verdens ledende nasjoner når det gjelder engasjement i Israel og Palestina, men den nåværende regjeringen velger bevisst å ignorere gjentatte brudd på folkeretten og har inntatt en passiv og likegyldig holdning til Israels åpne kolonisering av Vestbredden.

Vedtaket i Dublin-senatet skjer i en tid der det israelske samfunnet blir stadig mer polarisert og Netanyahu-regjeringen mer isolert, da den bevisst undergraver håpet om en to-statsløsning, mens verdenssamfunnet virker handlingslammet av USAs ensidige støtte til den ene parten i konflikten.

Saken i Irland samlet støtte på tvers av de politiske skillelinjene, og forslaget ble vedtatt på tross av motstand fra den sittende regjeringen. Norske folkevalgte bør følge Irlands gode eksempel.

Som senator Black sa dagen etter avstemningen: «For meg er dette det minste vi bør kunne forvente som et land som er opptatt av rettferdighet og menneskerettigheter. Alt annet ville være hykleri. Vi kan ikke erklære bosettingene som ulovlige, samtidig som vi viderefører våre handelsavtaler med dem.»

Det bør også gjelde for oss - fortsatt norsk handel legaliserer Israels okkupasjon av palestinske landområder og bryter med våre egne internasjonale forpliktelser.

Israels okkupasjon av Vestbredden og Gaza har allerede vart over femti år. For mange palestinere er militærstyre den eneste virkeligheten de noensinne har kjent.

Israel har i alle år systematisk ignorert palestinernes menneskerettigheter. Det er en politikk som strider mot internasjonal humanitær rett, og den må konfronteres av det internasjonale samfunnet.

Vi trenger større internasjonalt press, og Norge burde kunne vise vei. Men det krever både mot og politisk vilje, noe den nåværende regjeringen tydeligvis sliter med når det kommer til staten Israel.


Gå til innlegget

Det er en merkbar spenning i leiren når vi setter oss inn i et beduintelt for å høre mer om kampanjen for å redde Khan al-Ahmar. Tungt bevæpnede israelske tropper kan når som helst komme og rasere hele landsbyen. Palestinernes eneste forsvarsvåpen er sivil ulydighet og kroppene deres.

 

I forrige uke besøkte en delegasjon fra den norske fagbevegelsen beduinlandsbyen Khan al-Ahmar, ikke langt fra Jerusalem. Den ligger inneklemt mellom den nye israelske kolonien Ma’ale Adumim og en av byens rike forsteder, Kfar Adumim.

Landsbyen er hjem til 200 palestinere, nesten halvparten av dem barn, og har blitt et internasjonalt symbol på den palestinske frigjøringskampen etter at en videoreportasje som gikk verden rundt, viste israelske styrker som brutalt slo menn, kvinner og barn i et forsøk på å tvangsflytte beboerne. Khan al-Ahmar har blitt angrepet av israelske bulldosere gjentatte ganger – målet er å rive landsbyen og tvinge palestinerne bort fra området.

Barn i Khan al-Ahmar. Hvis landsbyen blir revet ned, vil barn fra hele nærområdet, miste skolen sin og være uten tilgang til et alternativ utdanningstilbud. Norge har vært med å finansiere den rivningstruede skolen.

Eid Khamis er landsbyens talsperson og ser en klar strategi bak de siste brutale overgrepene på landsbyboerne og nasjonale og internasjonale hendelser. «Den israelske regjeringen vil gjerne dele den palestinske Vestbredden i to – og vi står i veien for dem», sier han. Khamis beskriver kampanjen for å rive palestinske hjem som like viktig som overføringen av den amerikanske ambassaden fra Tel Aviv til Jerusalem. «Begge disse beslutningene betyr at Israel tar til seg stadig mer palestinsk jord – noe som er sterk i strid med fredsavtalen vi alle sa ja til.»

Han understreker at israelerne som bor i de nærliggende koloniene, ikke er hvem som helst. De er verken vanlige borgere eller naive pionerer som blir manipulert av regjeringen som offer i et politisk spill for å splitte Palestina. De inkluderer flere medlemmer av det israelske parlamentet og en regjeringsminister.

Beleiringen av Khan al-Ahmar er en gjennomtenkt del av Israels militærstrategi for å erobre enda mer palestinsk jord. Får de det til, vil det gjøre det praktisk talt umulig å gjennomføre en tostatsløsning ettersom beleiringen vil tvangsseparere Øst-Jerusalem fra resten av Vestbredden og signalisere slutten på et hvert håp om en fremtidig palestinsk stat. Ifølge OCHA (FNs kontor for koordinering av humanitær innsats) har Israel nylig eskalert nedrivningen av palestinske hjem og tvangsflyttingen av folk.

Palestinske jordbruks- og gjetersamfunn er spredt over hele Vestbredden, og israelske myndigheter har åpenbart igangsatt en strategisk politikk der målet er å gjøre levekårene uutholdelige og dermed tvinge beboerne til å forlate området – enten «frivillig» eller med makt.

Khamis forklarer at en del av denne politikken er konsekvent å avslå søknader om byggetillatelser. Beboerne blir derfor tvunget til å bygge uten tillatelser, noe som gjør at militæret griper inn og river de såkalte «ulovlige» boligene.

Samtidig nekter militæret palestinerne tilgang til vann og strøm, konfiskerer vannbeholdere, kutter vannrør, ødelegger brønner, veier og solcellepaneler som genererer strøm.

På overflaten kan Khan al-Ahmars barn virke lite påvirket av kaoset rundt dem. De ligner på barn flest, er nysgjerrige, men holder en respektfull avstand mens de voksne snakker. Hvis landsbyen blir revet ned, vil barn fra hele nærområdet, miste skolen sin og være uten tilgang til et alternativ utdanningstilbud.

Norge har vært med på finansieringen av denne skolen gjennom OCHA og Flyktninghjelpen, og i juni i år informerte Utenriksminister Eriksen Stortinget om at Norges representant i området har besøkt landsbyen ved flere anledninger.

Uttalelsen kom som svar på et spørsmål fra SV-representant Petter Eide, og Eriksen fortalte at Norge tidligere har oppfordret Israel til å trekke ordren om riving. «Vi har tatt saken opp direkte med israelske myndigheter og har bedt om at beslutningen ikke iverksettes.»

I forrige uke leverte Torstein Tvedt Solberg (A) et nytt spørsmål til Ine Søreide Eriksen: «Vil utenriksministeren vurdere konkrete reaksjoner for å legge ytterligere press på Israel for å forhindre at beduinlandsbyen Khan al-Ahmar på den okkuperte Vestbredden blir jevnet med jorden og beboerne tvangsflyttet i strid med Folkeretten?» Vi venter spent på svaret.

Det internasjonale presset mot Israel vokser i takt med at kampen for Khan al-Ahmar fortsetter. I forrige uke vedtok Europa-parlamentet en resolusjon om at riving av Khan al-Ahmar og tvangsflytting av innbyggerne er i strid med folkeretten og et brudd på den fjerde Genève-konvensjonen – med andre ord en krigsforbrytelse.

Nylig kom åtte europeiske nasjoner med en felles uttalelse i FNs sikkerhetsråd som ber Israel om å reversere kursen og planene om å rive Khan al-Ahmar – Frankrike, Nederland, Polen, Sverige, Storbritannia, Belgia, Tyskland og Italia, kritiserte Israel og påpekte av de opererer i strid med internasjonal lov. Men hvor var Norge?

Nå har det israelske militæret levert enda en trussel mot folket i Khan al-Ahmar. Det kom i form av et brev som presiserte: «Du har til 1. oktober å rive ditt hjem. Hæren er villig til å hjelpe deg med transport. Hvis ikke du gjør det, vil myndighetene håndheve rivingen.» Hånende, sjikanerende og ikke minst et brudd på Folkeretten.

Israels okkupasjon av Vestbredden og Gaza har allerede vart over femti år. For mange palestinerne er militærstyre den eneste virkeligheten de noensinne har kjent. Israel har i alle år systematisk ignorert palestinernes menneskerettigheter. Det er en politikk som strider mot internasjonal humanitær rett, og den må konfronteres av det internasjonale samfunnet. Og konfrontasjonen må tas nå!

Vi trenger større internasjonalt press, og Norge har fortsatt en viktig rolle å spille. Tiden er i ferd med å løpe ut for barna i Khan al-Amhar. Det er på tide at utenriksministeren kommer på banen.

Gå til innlegget

Hvem kan være Norges Frances Black?

Publisert 8 måneder siden

Finnes det en modig og prinsippfast folkevalgt i Norge som vil ta et initiativ til å samle støtte på tvers av våre politiske skillelinjer og oppfordre våre lovgivere til å respektere folkeretten og slutte å importere varer fra ulovlige bosettinger eller kolonier i okkuperte Palestina? Irland har vist oss veien. Hvem kan være Norges Frances Black?

Den 11. juli vedtok det irske senatet et forbud mot import av varer produsert i Israels ulovlige bosettinger i okkupert Palestina. Saken skal nå viderebehandles i parlamentet. Skarpe uttalelser fra israelske talspersoner i forkant av debatten, og truende overskrifter i israelske aviser skapte stor oppmerksomhet både i Irland og internasjonalt, og folk fra hele verden fulgte senatets debatt online.

Reaksjonen fra israelske myndigheter kom nesten umiddelbart, og fordømte senatets vedtak som negativt for «den diplomatiske prosessen i Midtøsten» og skadelig for «mulighetene for dialog» mellom Israel og Palestina. Videre beskrev uttalelsen beslutningen som «farlig og ekstremistisk».

Språkbruken er verdt å notere seg – den er i Orwells ånd. I en tid da israelske snikskyttere dreper ubevæpnede menn, kvinner og barn på avstander på over 600 meter, velger propagandamaskinen i Tel Aviv å skildre en demokratisk beslutning om aktivt å jobbe i tråd med en internasjonal konvensjon, som «farlig og ekstremistisk».

Vedtaket i Dublin-senatet finner sted i en tid der det israelske samfunnet blir stadig mer polarisert og Netanyahu-regjeringen mer isolert, da den bevisst undergraver håpet om en tostatsløsning, mens verdenssamfunnet virker handlingslammet av USAs ensidig støtte til den ene parten i konflikten.

Pro-palestinske støttespillere gjør rett i å hylle beslutningen i det irske senatet som et stort gjennombrudd, men det vil kun kunne feires til slutt dersom andre lovgivere i andre land følger Irlands ledelse. Norge har tidligere vært blant verdens ledende nasjoner når det gjelder engasjement i Israel og Palestina, men også vår regjering er skyldig i å ignorere folkeretten og våre forpliktelser.

Frances Black, en partiuavhengig senator bedre kjent som kulturpersonlighet og sangerinne, samlet støtte på tvers av de politiske skillelinjene og forslaget ble vedtatt på tross av motstand fra den sittende regjeringen. Senator Black fremmet forslaget som en viktig prinsippsak som også har stor symbolsk betydning – en presisering at den irske staten skal forholde seg aktivt til den fjerde Genève-konvensjonen fra 1949, som forbyr import eller salg av varer eller tjenester med opprinnelse i et okkupert territorium – i dette tilfellet Palestina.

Som senator Black sa dagen etter avstemningen: «For meg er dette det minste vi bør kunne forvente av et land som er opptatt av rettferdighet og menneskerettigheter. Alt annet ville være hykleri. Vi kan ikke erklære bosettingene som ulovlige, samtidig som vi viderefører våre handelsavtaler med dem.»

Norske folkevalgte bør følge Irlands gode eksempel. Det er verdt å nevne at Norge var blant de første nasjonene som undertegnet konvensjonen allerede i 1952. Fortsatt norsk handel legaliserer Israels okkupasjon av palestinske landområder og bryter med våre egne forpliktelser jfr. FNs konvensjoner og menneskerettigheter.

Finnes det en modig og prinsippfast folkevalgt i landet som vil ta et initiativ til å samle støtte på tvers av våre politiske skillelinjer og oppfordre våre lovgivere til å respektere folkeretten og slutte å importere varer fra ulovlige bosettinger eller kolonier i okkuperte Palestina? Irland har vist oss veien. Hvem kan være Norges Frances Black?

Eddie Whyte er mangeårig tillitsvalgt i arbeiderbevegelsen, sosialarbeider, opptatt av arbeidslivet, solidaritetsarbeid, mangfold og inkludering.

Gå til innlegget

Trump stempler mennesker på flukt etter et bedre liv, som «kriminelle». Netanyahu stempler 10-åringer som kaster stein mot israelske okkupasjonsstyrker, som «terrorister». Felles i deres propagandakrig er en demonisering og umenneskeliggjøring av ofrene for grove overgrep begått av statlige myndigheter.


Hjerteskjærende bilder fra USA av små barn i bur dominerer mediebildet i Norge denne uken. Siden Trump-administrasjonen introduserte sin «nulltoleranse"-politikk mot innvandring i april, har tusener blitt fengslet - mange på flukt fra forfølgelse og uroligheter i Latin-Amerika.

Mer enn 2000 barn har blitt skilt fra sine familier og fengslet i interneringsleirer i landet som profilerer seg som frihetens høyborg. Amnesty har tydelig fordømt praksisen om å splitte familier som søker asyl, som et grovt brudd på menneskerettighetene, mens fremtredende talspersoner for regjeringen forsvarer den umenneskelige behandlingen av mindreårige, og statsadvokat Jeff Sessions siterer fra bibelen, sikker på at han har Gud på sin side.

Flere tusen mil unna sitter hundrevis av palestinske barn fengslet som følge av unntakslover og en militær domstol, i landet som kaller seg Midtøstens eneste demokrati. I likhet med Trumps kristne fundamentalister er israelske talspersoner også glad i å misbruke bibelen og påberope seg støtte fra Gud. Begge påroper seg «divine right», noe som er viktigere enn verdensopinionen, internasjonale lover eller menneskerettigheter. 

Hvert år blir 700 palestinske barn tatt til fange av tungt bevæpnede israelske soldater – oftest midt på natta i sitt eget hjem. Hjem blir invadert, familier trakassert og barna blir dratt ut av senga, påført bind for øynene og bakbundet. Mange forteller om slag og spark og at de blir tvunget til å kle seg nakne. Foreldrene får ikke følge barna eller vite hvor de blir ført.

En UNICEF studie viser at hele 75 % av de fengslede barna blir offer for fysisk vold i israelske fengsler, mens en rapport fra Flyktninghjelpen forteller at seks av ti barn i Gaza sliter med åpenbare symptomer på posttraumatiske stresslidelser, som frykt, angst, stress og mareritt.

Men vi mangler fjernsynsbilder på direkten av disse barna i fengsel. Det er muligens derfor folk her i landet er mindre opptatt av palestinske barn? Hvordan skal vi tolke denne tausheten? Er det virkelig slik at den som tier, samtykker?

Trump stempler mennesker på flukt etter et bedre liv, som «kriminelle». Netanyahu stempler 10-åringer som kaster stein mot israelske okkupasjonsstyrker, som «terrorister». Felles i deres propagandakrig er en demonisering og umenneskeliggjøring av ofrene for grove overgrep begått av statlige myndigheter.

Mens Norge og verden for øvrig roper etter beskyttelse for barnas rettigheter i USA, hva er det som må til for at palestinske barn skal få den samme oppmerksomheten og de samme rettighetene?

Eddie Whyte er mangeårig tillitsvalgt i arbeiderbevegelsen, opptatt av menneskerettigheter og Palestina.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ditt ubotferdige hjerte
av
Håvard Nyhus
25 dager siden / 2652 visninger
Uten skam
av
Liv Osnes Dalbakken
13 dager siden / 2507 visninger
Den uønskede debatten
av
Berit Hustad Nilsen
30 dager siden / 2467 visninger
Før døden skiller oss ad
av
Ingrid Nyhus
6 dager siden / 2282 visninger
Monica Mæland, sover du?
av
Linn Slette
29 dager siden / 1902 visninger
Tåkefyrster i skoddeheimen
av
Jarle Mong
rundt 1 måned siden / 1587 visninger
Uttalelsen er et veiskille
av
Gyrid Gunnes
28 dager siden / 1435 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere