Eddie Whyte

Alder: 60
  RSS

Om Eddie

Mangeårig tillitsvalgt i arbeiderbevegelsen, sosialarbeider, opptatt av arbeidslivet, solidaritetsarbeid, mangfold og inkludering.

Følgere

Hvem kan være Norges Frances Black?

Publisert 3 dager siden - 84 visninger

Finnes det en modig og prinsippfast folkevalgt i Norge som vil ta et initiativ til å samle støtte på tvers av våre politiske skillelinjer og oppfordre våre lovgivere til å respektere folkeretten og slutte å importere varer fra ulovlige bosettinger eller kolonier i okkuperte Palestina? Irland har vist oss veien. Hvem kan være Norges Frances Black?

Den 11. juli vedtok det irske senatet et forbud mot import av varer produsert i Israels ulovlige bosettinger i okkupert Palestina. Saken skal nå viderebehandles i parlamentet. Skarpe uttalelser fra israelske talspersoner i forkant av debatten, og truende overskrifter i israelske aviser skapte stor oppmerksomhet både i Irland og internasjonalt, og folk fra hele verden fulgte senatets debatt online.

Reaksjonen fra israelske myndigheter kom nesten umiddelbart, og fordømte senatets vedtak som negativt for «den diplomatiske prosessen i Midtøsten» og skadelig for «mulighetene for dialog» mellom Israel og Palestina. Videre beskrev uttalelsen beslutningen som «farlig og ekstremistisk».

Språkbruken er verdt å notere seg – den er i Orwells ånd. I en tid da israelske snikskyttere dreper ubevæpnede menn, kvinner og barn på avstander på over 600 meter, velger propagandamaskinen i Tel Aviv å skildre en demokratisk beslutning om aktivt å jobbe i tråd med en internasjonal konvensjon, som «farlig og ekstremistisk».

Vedtaket i Dublin-senatet finner sted i en tid der det israelske samfunnet blir stadig mer polarisert og Netanyahu-regjeringen mer isolert, da den bevisst undergraver håpet om en tostatsløsning, mens verdenssamfunnet virker handlingslammet av USAs ensidig støtte til den ene parten i konflikten.

Pro-palestinske støttespillere gjør rett i å hylle beslutningen i det irske senatet som et stort gjennombrudd, men det vil kun kunne feires til slutt dersom andre lovgivere i andre land følger Irlands ledelse. Norge har tidligere vært blant verdens ledende nasjoner når det gjelder engasjement i Israel og Palestina, men også vår regjering er skyldig i å ignorere folkeretten og våre forpliktelser.

Frances Black, en partiuavhengig senator bedre kjent som kulturpersonlighet og sangerinne, samlet støtte på tvers av de politiske skillelinjene og forslaget ble vedtatt på tross av motstand fra den sittende regjeringen. Senator Black fremmet forslaget som en viktig prinsippsak som også har stor symbolsk betydning – en presisering at den irske staten skal forholde seg aktivt til den fjerde Genève-konvensjonen fra 1949, som forbyr import eller salg av varer eller tjenester med opprinnelse i et okkupert territorium – i dette tilfellet Palestina.

Som senator Black sa dagen etter avstemningen: «For meg er dette det minste vi bør kunne forvente av et land som er opptatt av rettferdighet og menneskerettigheter. Alt annet ville være hykleri. Vi kan ikke erklære bosettingene som ulovlige, samtidig som vi viderefører våre handelsavtaler med dem.»

Norske folkevalgte bør følge Irlands gode eksempel. Det er verdt å nevne at Norge var blant de første nasjonene som undertegnet konvensjonen allerede i 1952. Fortsatt norsk handel legaliserer Israels okkupasjon av palestinske landområder og bryter med våre egne forpliktelser jfr. FNs konvensjoner og menneskerettigheter.

Finnes det en modig og prinsippfast folkevalgt i landet som vil ta et initiativ til å samle støtte på tvers av våre politiske skillelinjer og oppfordre våre lovgivere til å respektere folkeretten og slutte å importere varer fra ulovlige bosettinger eller kolonier i okkuperte Palestina? Irland har vist oss veien. Hvem kan være Norges Frances Black?

Eddie Whyte er mangeårig tillitsvalgt i arbeiderbevegelsen, sosialarbeider, opptatt av arbeidslivet, solidaritetsarbeid, mangfold og inkludering.

Gå til innlegget

Barns rettigheter - den som tier, samtykker?

Publisert 24 dager siden - 144 visninger

Trump stempler mennesker på flukt etter et bedre liv, som «kriminelle». Netanyahu stempler 10-åringer som kaster stein mot israelske okkupasjonsstyrker, som «terrorister». Felles i deres propagandakrig er en demonisering og umenneskeliggjøring av ofrene for grove overgrep begått av statlige myndigheter.


Hjerteskjærende bilder fra USA av små barn i bur dominerer mediebildet i Norge denne uken. Siden Trump-administrasjonen introduserte sin «nulltoleranse"-politikk mot innvandring i april, har tusener blitt fengslet - mange på flukt fra forfølgelse og uroligheter i Latin-Amerika.

Mer enn 2000 barn har blitt skilt fra sine familier og fengslet i interneringsleirer i landet som profilerer seg som frihetens høyborg. Amnesty har tydelig fordømt praksisen om å splitte familier som søker asyl, som et grovt brudd på menneskerettighetene, mens fremtredende talspersoner for regjeringen forsvarer den umenneskelige behandlingen av mindreårige, og statsadvokat Jeff Sessions siterer fra bibelen, sikker på at han har Gud på sin side.

Flere tusen mil unna sitter hundrevis av palestinske barn fengslet som følge av unntakslover og en militær domstol, i landet som kaller seg Midtøstens eneste demokrati. I likhet med Trumps kristne fundamentalister er israelske talspersoner også glad i å misbruke bibelen og påberope seg støtte fra Gud. Begge påroper seg «divine right», noe som er viktigere enn verdensopinionen, internasjonale lover eller menneskerettigheter. 

Hvert år blir 700 palestinske barn tatt til fange av tungt bevæpnede israelske soldater – oftest midt på natta i sitt eget hjem. Hjem blir invadert, familier trakassert og barna blir dratt ut av senga, påført bind for øynene og bakbundet. Mange forteller om slag og spark og at de blir tvunget til å kle seg nakne. Foreldrene får ikke følge barna eller vite hvor de blir ført.

En UNICEF studie viser at hele 75 % av de fengslede barna blir offer for fysisk vold i israelske fengsler, mens en rapport fra Flyktninghjelpen forteller at seks av ti barn i Gaza sliter med åpenbare symptomer på posttraumatiske stresslidelser, som frykt, angst, stress og mareritt.

Men vi mangler fjernsynsbilder på direkten av disse barna i fengsel. Det er muligens derfor folk her i landet er mindre opptatt av palestinske barn? Hvordan skal vi tolke denne tausheten? Er det virkelig slik at den som tier, samtykker?

Trump stempler mennesker på flukt etter et bedre liv, som «kriminelle». Netanyahu stempler 10-åringer som kaster stein mot israelske okkupasjonsstyrker, som «terrorister». Felles i deres propagandakrig er en demonisering og umenneskeliggjøring av ofrene for grove overgrep begått av statlige myndigheter.

Mens Norge og verden for øvrig roper etter beskyttelse for barnas rettigheter i USA, hva er det som må til for at palestinske barn skal få den samme oppmerksomheten og de samme rettighetene?

Eddie Whyte er mangeårig tillitsvalgt i arbeiderbevegelsen, opptatt av menneskerettigheter og Palestina.

Gå til innlegget

Norge må være sitt ansvar bevisst

Publisert rundt 1 måned siden - 348 visninger

Dødstallene fra Palestina bekrefter det vi allerede vet – dette er ingen konflikt mellom to likeverdige parter.

Ifølge FN er over 110 ubevæpnede palestinere drept og 13 000 skadd i løpet av 6 uker - inkludert kvinner, barn, journalister og helsearbeidere. Hele 3 630 ble skutt av israelske snikskyttere fra en avstand på 600 - 700 meter. Det var nok som å skyte sild i en tønne. På den israelske siden er ingen drept og ingen er skadet.

Nylig kommenterte Erna Solberg situasjonen overfor NTB: «Den akselererende volden i Israel og på Gaza er en utfordring som jeg mener både Israel og palestinerne må bidra til å få ned.»

Dette forsøket på å tildele skyld mellom «partene», er en norsk statsminister uverdig. Dette handler ikke om krig i sin tradisjonelle forstand - det ligner mer på statsterrorisme mot et okkupert folk. Og ikke for første gang.

Det er betydelig forskjell mellom okkupanten Israel som er en av verdens store militære makter, og de okkuperte palestinerne som er flyktninger i eget land. Mens Israel fører krig mot en sivilbefolkning som ikke har noe sted å flykte til, har flere prominente israelske politikere nylig tatt til orde og vil utrydde palestinerne og okkupere hele Gaza og Vestbredden. Det lukter sterkt av etnisk rensing.

Israels støttespillere i Norge er mest opptatt av å bortforklare Israels massedrap på sivile palestinere. De vil gjerne ha oss til å tro at palestinerne selv har skyld i at de blir drept - en motbydelig påstand, men som er helt i tråd med det offisielle israelske budskapet.

Palestinerne har vært på flukt siden 1948 da 750 000 mennesker ble tvunget til å flykte av den israelske krigsmaskinen. Sytti år etter er de fortsatt i eksil i flyktningleirene og avhengige av internasjonal bistand for å overleve. USAs ensidige politikk i området betyr at de gode kreftene i Israel og Palestina som gjerne vil bygge broer og skape fred, sliter og trenger internasjonal støtte fra verdenssamfunnet.

Mange her hjemme mener Norges fremtredende rolle i den såkalte Oslo-avtalen fra 1993, betyr at vi har et stort moralsk ansvar for å rydde opp i rotet som ble skapt av avtalen, og for å få på plass en troverdig løsning som kan skape fred i regionen.

Avtalen ble fremstilt som Norges stolthet – et gjennombrudd som måtte til for å sikre fred og garantere et selvstendig Palestina. Det visste seg å være en katastrofe for palestinerne. 25 år senere er Palestina fortsatt okkupert, flere millioner er i eksil, flyktningleirene er overfylte og FN har nylig sagt at de dårlige forholdene i Gaza vil føre til at området er ulevelig om to år.

Israelske bosettere koloniserer stadig større palestinske landområder på Vestbredden, og nå fortsetter okkupasjonen av Jerusalem, tydeligvis med full støtte fra USA og til tross for at FN har slått fast at Israels bosettinger er ulovlige i henhold til folkeretten.

Hvor lenge kan den norske regjeringen sitte på sidelinjen og godta gjentatte militære angrep på en sivilbefolkning som demonstrerer for sine nasjonale rettigheter og sine menneskerettigheter?

En rettferdig løsning trenger en diplomatisk motvekt. Solberg-regjeringen må presses til å ta en mer aktiv rolle i å følge opp de mange FN-vedtakene om å avslutte okkupasjonen og respektere palestinske rettigheter og internasjonal lov.

Ikke minst bør Norge kunne følge over 140 andre nasjoner og anerkjenne Palestina som stat. Vi har tidligere stemt for palestinsk medlemskap i FN, og Palestina har hatt egen ambassade i Norge siden 2011.

En norsk anerkjennelse av Palestina som stat ville være en naturlig videreføring av norsk politikk og et viktig signal til palestinerne og verdenssamfunnet for øvrig. Palestinerne fortjener rettferdighet, og det internasjonale samfunnet med Norge og Erna Solberg i spissen, er nødt til å ta ansvar.

Gå til innlegget

Det handler om å inkludere alle

Publisert 5 måneder siden - 328 visninger

Nylig ble det reist kritikk mot Erna Solbergs valg av statsråder, en «blendahvit» samling som var lite representativt for det moderne, flerkulturelle Norge. Rebekka Borsch, den tyskfødte statssekretæren, svarte på kritikken med en kronikk der hun påpekte at hun hadde selv innvandret til Norge i 2003. Borsch lurte på om hun var «for blek» til å bli betegnet som «innvandrer» – noe som av noen ble fremstilt som en avsporing av debatten om diskriminering av folk på grunn av hudfarge.

Borschs innlegg er, forståelig nok, først og fremst et forsøk på å forsvare den nye regjeringen, men det var både betimelig og et viktig bidrag til debatten om integrering og inkludering.

Det er soleklart at mennesker som blir karakterisert som «synlige innvandrere», enten på grunn av «annerledes» hudfarge, utseende eller klesstil, opplever en helt annen form for diskriminering i det norske samfunnet enn tyske innvandrere, som for det meste er «hvite» og har visse felles kulturtrekk. Men integrering, inkludering, fordommer, rasisme og diskriminering handler om mye mer enn hudfarge.

Ifølge offisielle tall består den såkalte innvandrerbefolkningen i Norge av 880 000 mennesker – inkludert 158 000 mennesker som er født i Norge, men som allikevel fortsatt betegnes som innvandrere. At de samme personene har foreldre som kommer fra verdensdeler der folk flest har en annen hudfarge enn «blendahvit», kan fort tolkes som et signal om at ikke de anses for fullverdige norske borgere. Denne måten å kartlegge folk på bør fjernes snarest.

«Innvandrerbefolkningen» er ingen homogen gruppe. Vi kommer opprinnelig fra over 200 ulike land med forskjellige kulturer, språk, trosretninger – og hudfarger. Mange, inkludert undertegnede, blir usynliggjort av begrepet «blendahvit», og bidragene vi som innvandrere har tilført det norske samfunnet, blir forbigått og ignorert.

Etter 30 år i Norge med en aktiv rolle innenfor fagbevegelsen og andre organisasjoner som er opptatt av likhet og rettferdighet, er jeg rett og slett lei av å høre folk som ser ut over en møtesal og erklærer at det er beklagelig at det ikke er noen innvandrere til stede (!)

Alle er vel enige om at inntektsgivende arbeid og økonomisk selvhjulpenhet er noen av de viktigste premissene for en vellykket inkludering i det norske samfunnet. Den berømte norske modellen som er basert på samarbeid mellom staten, arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner, har gjort Norge et av verdens beste land å bo i.

Innvandrerbefolkningen – uansett hudfarge – er fremdeles drastisk underrepresentert innenfor alle tre felt på nasjonal plan. Vi har utvilsomt fortsatt en jobb å gjøre.

På lokalplanet er nok både «blendahvite» og «svarte» innvandrere bedre representert i våre politiske partier nå enn for 20 år siden, men begge er fortsatt svært underrepresentert der avgjørelsene tas på nasjonal- og regjeringsplan med noen enkelte unntak.

Det samme gjelder innenfor fagbevegelsen der organisasjoner som LO og Fagforbundet har fattet mange gode papirvedtak om inkludering i flere tiår, men handling har uteblitt. Du kan lete lenge for å finne en tillitsvalgt med minoritetsbakgrunn på nasjonal plan blant landets største arbeidstakerorganisasjoner, og det samme gjelder i enda større grad for arbeidsgiverorganisasjoner som NHO og Virke for å nevne noen.

Nasjonale integreringsstrategier og -arbeid må rettes mot alle minoriteter – også de polske eller litauiske arbeidsinnvandrerne, for det meste «blendahvite», som ofte er ofre for sosial dumping og som ligger like langt ned på klassesamfunnets rangstige som arbeidsledig somalisk ungdom som blir diskriminert på grunn av hudfarge eller andre fordommer.

Dagens Norge er et annet sted enn landet jeg kom til i 1987. Da ble «nye landsmenn» møtt med nysgjerrighet, åpenhet og vennlighet. Nå preges mediebildet mest av mistenksomhet og direkte fiendtlighet – mye takket være prominente statsråder som har en aggressiv anti-innvandrer retorikk som skaper skepsis, mistillit og splid mellom folk.

De siste ukenes «debatt om debatten» er den reelle avsporingen. Ingen som er opptatt av fellesskapet, er tjent med et ordskifte som rangerer forskjellige innvandrergrupper opp mot hverandre. Vi bør heller fokusere på vår felles utfordring - nemlig å bygge et inkluderende samfunn der absolutt alle føler seg hjemme.

 

Gå til innlegget

Netanyahus nyttige idioter

Publisert 6 måneder siden - 780 visninger

Første juledag publiserte den israelske sikkerhetsministeren Gilad Erdan en munter melding på sosiale medier, som skrøt av den norske regjeringen som «skulle begrense økonomisk støtte» til organisasjoner som støtter den internasjonale BDS-kampanjen om boikott, deinvestering og sanksjoner av staten Israel.

To dager senere, mens vi fortsatt var opptatt med julefeiringen, siterte avisen Jerusalem Post norske regjeringskilder som bekreftet Erdans påstander. Et raskt nettsøk avdekket ingen pressemeldinger eller uttalelser på regjeringens nettsider angående påstandene.

Men nettsøket oppdaget noe annet. Allerede tidlig i desember ga Rødt-leder Bjørnar Moxnes uttrykk for sin bekymring knyttet til en setning i regjeringens forslag til statsbudsjett, som sa at Norge «vil boikotte organisasjoner som boikotter Israel for brudd på folkeretten». Moxnes beskrev det som «et knefall for okkupantmakten Israel» og lovte å følge opp saken.

Saken har nå tydeligvis blitt vedtatt, men uten noen særlig stor oppmerksomhet i norske medier. Spørsmålet er hvorfor? At regjeringen vil fjerne statsstøtte til norske organisasjoner som støtter en ikke-voldelig internasjonal menneskerettighetskampanje, er et nytt lavmål for Solbergs regjering og kan ikke ses som noe annet enn et direkte angrep på ytringsfriheten og menneskerettsarbeid i Norge.

Den godt bortgjemte setningen i statsbudsjettet er et urovekkende ledd i den israelske regjeringens globale og koordinerte angrep på BDS-bevegelsen, som gjennomføres i samarbeid med lydhøre høyrekonservative krefter i utvalgte land. I løpet av noen få år har den norske regjeringen beveget seg fra å ha en viktig meglerrolle i konflikten, til å melde seg inn i rekken av Netanyahus nyttige idioter.

Organisasjoner rundt om i verden har lenge uttrykt bekymring for en alarmerende utvikling, der den israelske strategien er å kriminalisere politiske meninger som støtter palestinske rettigheter og kritiserer den israelske okkupasjonen.

Det finnes utallige eksempler fra de siste årene. BDS-aktivister i Frankrike blir rettsforfulgt med begrunnelse om at boikott av israelske varer blir betraktet som «antisemittisme» og «rasehat». I New York har guvernøren uttalt at selskaper og organisasjoner som vedtar boikott av Israel, selv skal boikottes og miste retten til offentlig støtte - noe Solberg-regjering tydeligvis har latt seg inspirere av. 

I en enda mer skremmende utvikling i fjor oppfordret den israelske etterretningsministeren Yisrael Katz til «målrettede likvideringer» av BDS-ledere og aktivister ved hjelp av israelsk etterretning. Trusselen gikk uten kommentar fra (eller: ble forbigått i stillhet av) den norske regjeringen til tross for at BDS-bevegelsen i Norge har sterk og bred støtte og israelske agenter tidligere har drept folk her i landet. 

Israels forkastelige strategi møter stor opposisjon på internasjonalt plan. Amnesty International har bedt Israels regjering om å slutte å true personer og organisasjoner som forsvarer menneskerettigheter. The International Federation for Human Rights (FIDH) har uttalt at de anerkjenner personers rett til å støtte opp om BDS-oppropet, og oppfordrer stater til å respektere og opprettholde retten til ytrings- og organisasjonsfrihet. The European Coordination of Committees and Associations for Palestine (ECCP) har krevd en slutt på kriminaliseringen av BDS-bevegelsen og har fått tilslutning fra 356 menneskerettighetsorganisasjoner og humanitære organisasjoner, fagforeninger og kirkegrupper fra hele Europa.   

Det har også kommet reaksjoner fra regjeringshold blant noen av Norges nærmeste allierte. Det svenske utenriksdepartementet har fastslått at BDS «er en sosial bevegelse», og at «regjeringer ikke bør blande seg inn i synspunktene til sivile organisasjoner». Den nederlandske utenriksministeren har erklært at BDS er beskyttet av ytringsfriheten, og den irske utenriksministeren har sagt at det er et legitimt politisk standpunkt å støtte BDS. Solberg-regjeringen velger en helt annen linje, som undergraver palestinske rettigheter og søker å kue menneskerettighetsaktivister her hjemme.

I fjor gikk over femti norske organisasjoner sammen i et opprop som forsvarer retten til å drive BDS-arbeid, kjempe for menneske-rettighetene og forsvare palestinernes grunnleggende rettigheter med fredelige midler. Ikke alle av de tilsluttede organisasjonene var selv tilsluttet BDS-bevegelsen, men støtter norske tradisjoner for ytringsfrihet og retten til å kritisere Israels ulovlige og brutale okkupasjon. Blant organisasjonene finner vi solidaritetsgrupper, menneskerettighetsorganisasjoner, ungdomsgrupper, kirkegrupper, politiske partier og fagforeninger.

En ytterligere og enda mer betydningsfull utvikling kom tidligere i år da både Fagforbundet – landets største arbeidstakerorganisasjon – og LO – landets største hovedsammenslutning – vedtok å støtte den internasjonale BDS-kampanjen.

Solberg-regjeringens vedtak om å støtte opp under den israelske regjeringens forsøk på å kriminalisere ikke-voldelig politisk aktivisme og menneskerettighetsarbeid både her hjemme og i Israel og Palestina, kan regne med stor motstand på tvers av politiske grenser i det norske samfunnet - ikke minst innenfor fagbevegelsen.

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Erlend Torp kommenterte på
Det som klør i øret
rundt 6 timer siden / 650 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Det som klør i øret
rundt 6 timer siden / 650 visninger
Erlend Torp kommenterte på
Årsaksmekanismer ved Evolusjon
rundt 6 timer siden / 1441 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
POLITISK KORREKT I FEIL RETNING.
rundt 7 timer siden / 181 visninger
Bjørn Blokhus kommenterte på
Sommerkroppen og skjønnheten
rundt 8 timer siden / 1516 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
FRI? - fri til å hore, drepe, stjele, lyve - ?
rundt 8 timer siden / 663 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Det som klør i øret
rundt 8 timer siden / 650 visninger
Les flere