Svein Rognaldsen

Alder:
  RSS

Om Svein

Tidligere lektor, førsteamanuensis og forfatter

Følgere

KrFs leder, Kjell Ingolf Ropstad, mener miljøbevegelsen truer det kristne menneskesynet. Etter å ha blitt kritisert av miljøbevegelsen, MDG og deler av kristenfolket, har han moderert sine uttalelser: Ropstad deler miljøbevegelsens engasjement og bekymringer for det som skjer med miljøet, men advarer samtidig mot det «farlige tankegodset» som enkelte personer i miljøbevegelsen står for. Det handler bl.a. om en politikk basert på tanken om at mennesker og dyr er like mye verd og tiltak for å redusere befolkningstilveksten.

Hvordan begreper som menneskesyn og menneskeverd forstås, er bl.a. et resultat av hvordan de hellige skriftene har blitt tolket og omtolket på diverse kirkemøter og av skriftlærde som har vært påvirket av ulike religiøse og filosofiske tradisjoner. Sentralstyremedlem i KrF, Erik Lunde, mener derfor slike begreper ikke egner seg som grunnlag for politiske debatter. I følge Lunde reduseres disse debattene ofte til et spørsmål om hvem som har det beste menneskesynet. Likevel er det slike begreper kristenfolket ofte bruker når de diskuterer hvordan samfunnet bør organiseres og styres.

Ved siden av formuleringen: «Mennesket er skapt i Guds bilde», brukes også begrepene nestekjærlighet og rettferdighet for å forklare hva det kristne menneskesynet handler om. Når miljøutfordringene diskuteres, trekkes også begrepet forvalteransvar inn. For noen handler dette om å ta vare på hele skaperverket, for andre først og fremst om følge påbudet om å være fruktbare, bli mange og legge jorden under seg.

Ulike tolkninger av innholdet i de hellige skriftene og ulike oppfatninger om hvordan påbudet om å leve som en kristen skal/kan forstås, har bidradd til at kristenfolket har hatt og fremdeles har ulike meninger om spørsmål som er oppe i tiden. Mens noen av de over 500 kristne trossamfunnene som finnes i verden i dag er mest opptatt av å verne om det de mener er tradisjonelle, kristne verdier, er andre mer opptatt av rettferdighet og solidaritet. Det som foregår i Brasil er et godt eksempel på noe av det dette handler om: Fordi regjeringen har en restriktiv holdning til abort og homofili, har lederne for den katolske kirken valgt å støtte regjeringen. Denne delen av kirken har heller ingen innvendinger mot den klima- og miljøpolitikken og den fordelingspolitikken som regjeringen fører. På den andre siden står de såkalte frigjøringsteologene. De er mest opptatt av rettferdighet, solidaritet og menneskeverd. Derfor prioriterer de arbeidet med å forbedre leveforholdene for de fattige og for at de  som lever i regnskogene skal kunne overleve.

Det samme skillet finner vi også i vår del av verden. Mens den ene gruppen er mest opptatt av å verne om det de mener er tradisjonelle kristne verdier, er den andre gruppen mer opptatt av nestekjærlighet og kristen etikk. Vanligvis plasserer de to gruppene seg  på hver sin side av det politiske landskapet. Hvordan kan dette forklares?

Det finnes ulike teorier om hvorfor kristenfolket tror og handler som de gjør. Mens noen mener Gud taler direkte til vår bevissthet og/eller til oss via de hellige skriftene, mener andre dette først og fremst er et resultat av påvirkning fra de vi omgås og de vi stoler mest på. Hvordan denne påvirkningen skjer, er det også ulike meninger om. Noen mener at vårt forhold til Gud og til kristendommen er et resultat av bevisste valg: Vi hører hva presten sier, leser i Bibelen og registrerer hvordan kristne mennesker lever livene sine. Etter dette bestemmer vi oss for hvordan vi skal forholde oss til det vi hører, leser og opplever. Nyere forskning tyder på at tro i hovedsak handler om et sett mer eller mindre ubevisste forstillinger om en Gud, og at disse først og fremst er et resultat av påvirkning fra våre første og nærmeste omsorgspersoner.

Opplysningstiden og etableringen av et skolesystem for alle, førte etter hvert til at kirken mistet den nærmest totale makten som kirken hadde hatt over menneskene. Basert på idealer som selvstendighet og kritisk tenkning, begynte menneskene å stille spørsmålstegn ved de oppfattet som kristen tro og praksis: Når de hellige skriftene tolkes og oppfattes på så ulike måter, hvordan kan det ha seg at tilhengere av ulike kirkesamfunn er så skråsikre på at de har rett? Hvordan kan det ha seg at kristne politikere velger å forholde seg til deler av det de oppfatter som kristen etikk og moral, mens de samtidig snur ryggen til andre deler av det dette handler om? Hvordan kan det ha seg at det er så stor avstand mellom liv og lære?

Slike spørsmål stilles også i dag: Hvordan kan kristne politikere som er opptatt av skaperverket og forvalteransvaret,  samtidig som de forsøker å sverte den bevegelsen som etter andre kristnes mening er den som mest konsekvent arbeider for å ta vare på det samme skaperverket? Hvordan kan kristne som sier de er opptatt av rettferdighet, solidaritet og menneskeverd, samtidig støtte en politikk som fører til det motsatte? Hvordan kan det ha seg at kristenfolket er så splittet og ulike grupper av kristenfolket er så sinte på hverandre?

Selv om et økende antall mennesker sier de ikke tror på Gud og kristendommens posisjon i samfunnet er svekket, står Den norske kirken fremdeles sterkt i folks bevissthet. Dette ser vi bl.a. i forbindelse med julefeiringen. Da søker folk igjen til kirkene, ikke nødvendigvis for å høre Guds ord, men for å oppleve det fellesskapet som denne delen av kristenfolket representerer. Samtidig har prestene lært å snakke til folk på en måte som folk forstår. De fleste prestene i Den norske kirken har også blitt mer søkende, mindre fordømmende og mer inkluderende. Det sosiale sinnelaget og det rettferdighets- og omsorgsorienterte engasjementet som profilerte prester som bl.a. biskop Veiteberg står for i praksis, gir grunn til optimisme både på Kirken og på kristendommens vegne.

Gå til innlegget

Demokratiet og klimasaken

Publisert rundt 2 måneder siden

Er demokratiet robust nok til å møte de utfordringene klima- og miljøsaken representerer?

Via stemmeseddelen har velgerne enda en gang kunnet si sin mening om den politikken som føres. Sammen med den forholdsvis høye valgdeltakelsen, tyder dette på at demokratiet fungerer. Samtidig er det grunn til bekymring for demokratiets framtid når befolkningen er så splittet og polarisert som valgresultatet viser. Dette kommer spesielt tydelig fram når det gjelder de utfordringene klima- og miljøsaken representerer.

Det såkalte bompengeopprøret forteller noe om hva dette handler om: Mens flere av Arbeiderpartiets tidligere velgere stemte Bompengepartiet for å vise sin misnøye med en klima- og avgiftspolitikk som rammer dem som har minst fra før, vendte store deler av Fremskrittspartiets sympatisører partiet ryggen fordi ledelsen brøt løftet om å fjerne bompengene. Bompengeopprøret kan også tolkes som et uttrykk for en økende motstand mot tiltak som kan bidra til et bedre klima.

Forhandlingene om posisjoner og innflytelse etter valget og utkastet til nytt statsbudsjett, tyder på at bompengeopprøret neppe får særlig betydning for hvor mye bilistene må betale i avgifter i året som kommer. Dessuten er avstanden mellom fløyene i Bompengepartiet så stort at ledelsen vil få mer og nok å gjøre med å håndtere interne stridigheter. Det er bl.a. en avgrunn mellom de jeg-orienterte liberalistene fra den politiske høyresiden som ønsker om å kjøre så mye bil og så fort de vil uten at myndighetene skal legge seg opp i det, og de mer felleskapsorienterte velgerne fra venstresiden om er rasende fordi politikere enda gang velter byrdene over på dem.

Kommentarene i forkant og etterkant av valget, forteller ellers at mange er misfornøyd både med politikerne og det politiske systemet. Politikerne kritiseres for at de ikke lytter til befolkningen. Dette gjelder bl.a. de av Arbeiderpartiets og Høyres tidligere velgere som ønsker en mer offensiv klima- og miljøpolitikk. 

Politikerne kritiseres også for at de ikke respekterer det liberale demokratiets spilleregler om anstendighet, ærlighet og åpenhet. Uansett spørsmål, lirer de av seg det rådgiverne forteller at de bør svare. I stedet for å bidra til den opplyste samtale, forsøker politikerne å skjule interne uenigheter og uklarheter ved egen politikk via en flom av uforståelige formuleringer. Flere politikere kritiseres for at de uten blygsel bryter løfter dersom dette tjener deres egen karriere. Mange unge streiker og demonstrerer for en mer offensiv klimapolitikk. Dette tyder på at demokratiet er under press.

Skal demokratiet overleve, må befolkningen og politikerne være rimelig enige om hvilke oppgaver som skal løses og hvordan dette skal gjøres. Demokratiet må også forholde seg til idealet om at vedtak som fattes skal ta hensyn både til individets ønsker og behov og til felleskapet. Klimasaken viser hvor krevende dette er. Både i vårt land og i andre land som har demokratiet som ideal, er befolkningen og politikerne uenige om hvorvidt det som skjer med klimaet er et problem, om årsaker til problemet og ikke minst om hvordan dette kan løses. Dette fører igjen til at politikerne ofte nøyer seg med kortsiktige kompromisser framfor tiltak som virkelig monner.

Det er nå over 30 år siden FN's kommisjon for miljø og utvikling for alvor satte klima- og miljøutfordringene på den globale dagsorden. På tross av alle rapportene, møtene og vedtakene om tiltak både nasjonalt og internasjonalt, har utviklingen stort sett gått i feil retning. Sagt på en annen måten: Det mangler ikke på kunnskap om hva som er i ferd med skje, men de kraftfulle tiltakene mangler. For tilhengerne av demokratiet må det også være et tankekors at de ca. 20 nasjonene som fremdeles fullt ut oppfyller de kriteriene forskerne bruker når de vurderer hvordan det står til med demokratiet, er blant de nasjonene som har det høyeste forbruket og de største utslippene pr. innbygger. Dette gjør mange unge mennesker er usikre på om demokratiet er i stand til å løse klimautfordringene: Er prinsippet om individets frihet forenelig med målsettingen om å ta vare på klimaet? Er satsingen på økonomisk vekst forenelig med ønsket om å bevare miljøet? Er det realistisk å forvente at flertallet av befolkningen i de demokratiske landene vil goda de store endringene som kreves for å nå klimamålene?

Det som er sikkert, er at demokratiet slik vi kjenner det fra vårt land og andre land som har demokratiet som ideal, ikke har lykkes spesielt godt i møtet med klimautfordringene. I tillegg er demokratiet på tilbakegang i land som Brasil, Tyrkia, Polen og Ungarn. Dette skyldes bl.a. økende sosiale forskjeller, religiøse konflikter, korrupsjon og nasjonalisme. For å få bukt med dette, ønsker befolkningen i disse landene et mer effektivt og handlingskraftig lederskap. Kan dette også  skje hos oss dersom/når klimakrisen for alvor begynner å true folks liv og helse? Er en eller annen form for opplyst enevelde et alternativ?

Da FN ble opprettet, hadde mange forventninger om at FN skulle fungere som et globalt demokrati. Slik gikk det ikke. I møtet med de store regionale og globale utfordringene har FN stort sett kommet til kort. Klimasaken er et eksempel på det dette handler om. Land med autoritære styresett som Russland og Kina deler ikke uten videre klima- og miljøforkjempernes analyser og forslag til tiltak. De er heller ikke villige til å bøye seg for det FN måtte foreslå. Utviklingen i USA, et land som tradisjonelt har blitt oppfattet som demokratiets viktigste og mektigste fanebærer, gjør ikke situasjonen enklere hverken for FN eller de nasjonene som har demokratiet som ideal.

Er så alt håp ute? Det voksende opprøret til støtte for klimaet blant ungdommen gir grunn til optimisme. De har forstått at vi ikke kan løse de problemene som klimasaken representerer  ved å tenke og handle på samme måte som da vi skapte dem. Mens vi venter på de effektive tiltakene, får vi gjøre så godt vi kan både hver for oss og som nasjon. Så får vi se hvordan det går….

Gå til innlegget

Sorteringssamfunnet og den norske skolen.

Publisert 7 måneder siden

Begrepet sorteringssamfunn blir vanligvis brukt i forbindelse med debattene om abort og gen- og bioteknologi og betegner et samfunn der mennesker sorteres og rangeres ut fra bestemte egenskaper. Spørsmålet er om ikke skolen også har blitt et sorteringssamfunn?

Den offentlige skolen har en vesentlig del av æren for det som i særlig grad kjennetegner det norske samfunnet: muligheter for utdanning, inntekt, velferd og medbestemmelse. Samtidig blir det stadig tydeligere at skolen har store utfordringer: En femtedel av elevene forlater ungdomsskolen uten å ha tilegnet seg det de trenger for å kunne gjennomføre videregående opplæring og en fjerdedel fullfører ikke den videregående skolen. Dette fører i neste omgang til at et økende antall unge banker på døren til NAV utstyrt med diagnoser som kan kobles til noe av det de erfarte på skolen: de er dumme og mangler evnen til å lære og er preget av maktesløshet, formålsløshet og utenforskap.

Etter å ha fulgt skolen på nært hold, først som lærer i ungdomsskolen og den videregående skolen, siden som medansvarlig for universitetets lærerutdanning, mener jeg dette først og fremst skyldes at politikerne lenge har vært mer opptatt av skolen som virkemiddel for økonomisk vekst enn visjonen om tilpasset opplæring. Denne utviklingen skjøt for alvor fart etter at skolen på 1990-tallet ble kritisert for å legge for liten vekt på kunnskaper i fag som var spesielt viktige for næringslivet. Resultatet ble en omfattende reformvirksomhet med Arbeiderpartiets skolestatsråd Gudmund Hernes som den viktigste pådriveren. Han tvang skolen inn i et mønster med målstyrende læreplaner og pådyttet lærere og elever et innhold som var dominert av akademiske fag- og danningsidealer. Dette ble seinere fulgt opp av Høyres skolestatsråd Kristin Clemet som innførte et finmasket styrings- og vurderingssystem som beskriver, veier og rangerer skoler og elever ut fra den verdien de har.

Dette opplegget fungerer rimelig bra for elever som er så heldige å ha lærere som klarer å presentere lærestoffet på måter som gir mening både for det livet de lever her og nå og for framtiden, og det fungerer spesielt bra for elever som hele tiden får de beste karakterene. For de elevene som tilbringer time etter time på skolen uten å forstå hva undervisningen handlet om, som har lite å bidra med når klassen har gruppearbeid og som ikke behersker «framføringens» krevende kunst, fungerer dette dårlig. Når disse elevene tillegg hele tiden får vite at de ikke strekker til, er det ikke rart de gir opp.

Kommunenes sentralforbund (KS) har nettopp utarbeidet et opplegg, et Utenfor-regnskap, som kommuner og fylkeskommuner kan bruke til å bergne hvilke de får dersom elever misslykkes på skolen. På tross av at opplegget er tuftet på antakelsen om at det svarer seg å forebygge framfor å reparere når skaden først er gjort, sier KS ikke noe om hva som kan gjøres for å hindre frafallet. Skyldes dette at myndighetene ikke vet hvorfor et stadig stigende antall elever vender skolen ryggen, eller skyldes det at myndighetene ikke bryr seg om de som rammes av dette?

Lærerne har lenge kritisert myndighetene for at ambisiøse læreplaner og et rigid sorterings og vurderingssystem tvinger dem til å bruke mer tid på formidling og vurdering enn på elevenes læring. Dette har bidradd til at pugg og terping på detaljer har blitt viktigere enn forståelse og anvendelse. Myndighetene har forsøkt å bøte på noe av dette via en lang rekke forsøk og reformer (her er Norge helt på topp i verden), men uten at dette har vært spesielt vellykket. Det gjelder læringsresultater i de «viktige» skolefagene der situasjonen stort sett er slik den var da det første PISA-sjokket kom i år 2000, men særlig i forhold til visjonen om tilpasset opplæring og målsettingen om at skolen skal bidra til sosial utjevning. Hva gikk galt?

Stoltenberg-utvalgets rapport om skolens «gutteproblem» forteller noe om årsakene: Bortsett fra forsiktige antydninger om at skolen kanskje er blitt for teoretisk for mange gutter, viser rapporten at «eksepertene» som myndighetene mener vet mest om hva dette handler om, er uenige både om «diagnose» og «behandling». Dermed kan skolebyråkrater og politikere enda en gang plukke det de liker fra det mylderet av ulike synspunkter og forslag til endringer som foreligger.

Lærerne har lenge kritisert læreplanene for å være for ambisiøse og for å inneholde for mange kompetansemål. For å rette på dette, har myndighetene utarbeidet et utkast til nye læreplaner i fagene. Ved å redusere antall mål og ved å presisere at undervisningen først og fremst skal bidra til det som kalles dybdekunnskap, mener myndighetene at elevene skal få bedre tid til å fordøye lærestoffet. Det elevene skal lære, er imidlertid fortsatt så uklart formulert at lærerne vil ha store problemer med å navigere i det tåkelandskapet som også disse læreplanene representerer. Når undervisningen fortsatt skal foregå innenfor rammen av de kunnskaps- og danningsidealene universitetsfagene representerer og dagens vurderingsregime skal bestå, er det fare for at jaget etter de beste karakterene kommer til å bestemmer innholdet i og formen på undervisningen. All erfaring viser at dette fungerer dårlig for elever som lærer lite via de undervisningsmetodene som dominerer i dagens skole, for elever med praktiske interesser og for de elevene som hele tiden havner på bunnen av karakterskalaen. Det bryter også med formuleringene i forarbeidene til arbeidet med de nye læreplanene om at skolen skal bidra til læring, utvikling mestring og inkludering på elevenes premisser.

Slik jeg ser det, er det ikke de elevene som i dag vender skolen ryggen som skal tilpasse seg skolen, men skolen som skal tilpasse seg elevenes forutsetninger og behov. For å få til dette, må myndighetene ta konsekvensene av at det finnes andre veier til innsikt, demokratisk dannelse, empati, handlingskompetanse og livsmestring enn via de bleike og ofte blodløse kopiene av universitetsfagene som skolen er pålagt å formidle. Dyktige lærer vet hva dette handler om. De vet bl.a. at det går godt an å drive avansert, teoretisk undervisning basert på det elevene erfarer og er opptatt av og samtidig ivareta høyt prioriterte kompetansemål som det å lære å lære, lære å undre seg, være sosial, ta initiativ og handle. Da kan ikke myndighetene samtidig satse på et innhold og et vurderingsopplegg forutsetter at alle elever har samme forutsetninger og behov, at alle lærer på samme måte og at alle har vilje og evne til å tilpasser seg det dette handler om.

Fordi politikerne ikke klarer/ikke er villige til å bestemme hvilke oppgaver skolen skal prioritere, er det fare for at de mange og ulike intensjonene som ligger til grunn for arbeidet med å fornye skolens innhold, slår hverandre i hjel. Det gjelder visjonen om at skolen skal bidra til å løse de store utfordringene som samfunnet vårt står overfor, men særlig visjonen om at «alle skal med». Da kan ikke myndighetene fortsette å flikke på et system som diskriminerer og støter ut et stadig økende antall elever.

Gå til innlegget

Kristendommen er på tilbakegang i Norge. Basert på det jeg har lært om kristendommen og det jeg mener kristenfolket representerer, er dette først og fremst noe kristenfolket selv må ta ansvaret for.

Som de fleste andre i min generasjon, møtte jeg kristendommen via søndagskolen og kristendomsundervisningen på folkeskolen. Her fikk vi høre om en inkluderende Gud som ville alle mennesker vel. Dersom vi fulgte Bibelens ord om hvordan vi skulle leve livene våre, ville det gå oss vel.

Etter hvert som jeg vokste til, begynte dette bildet å slå sprekker. Via historieundervisningen lærte jeg bl.a. om hvordan kristendommen hadde blitt brukt til å legitimere urettferdighet og til å undertrykke mennesker både i vårt og andre land. Luthers oppgjør med den katolske kirken, førte til at jeg begynte å lure på hvordan det kunne ha seg at kristendommen ble oppfattet og praktiseret på så mange og ulike måter. Dette ble forsterket etter hvert som jeg erfarte hvor kritiske og negative deler av kirken og kristenfolket var til arbeiderbevegelsen, en bevegelse som jeg, via min sosiale arv, mente sto for mye av det samme som kristendommen: toleranse, solidaritet med de svakeste i samfunnet og for en mer rettferdig fordeling av samfunnets goder og verdier.

Uheldig polarisering

Som pensjonist har jeg brukt noe av tiden til å «studere» hvordan det står til med kristendommen i dag og hvordan kristenfolket forholder seg til spørsmål som er spesielt aktuelle i vår tid. Det bildet som tegner seg, bl.a. etter at jeg har lest noe av det som skrives om dette i de kristne avisene, forteller om en kirke og en religion på tilbakegang. Det forteller også om en gruppe mennesker som hevder at kristendommen er deres viktigste referanseramme, men som har ulike meninger om hvordan de hellige skriftene skal tolkes og som er uenige om hvilke konsekvenser kristendommen har både for deres egne liv og for samfunnet. 

Satt på spissen: På den ene siden finner vi Kristne arbeidere, en forening som offentligheten hører lite om, men som arbeider i det stille for noe av det jeg oppfatter at arbeiderbevegelsen og kristendommen har felles: solidaritet med de på bunnen av samfunnet. På den andre siden finner vi den delen av kristenfolket som protesterer høylytt de gangene representanter for Den norske kirke, vanligvis i forsiktige ordelag, kritiserer det som den tøylesløse kapitalismen fører til. Mens den første gruppen tilhører den delen av kristenfolket som mener at det norske samfunnet bør være rausere i møtet med mennesker i nød og som stiller spørsmålstegn ved den politikken Israel fører overfor palestinerne, er den andre gruppen som regel enig med dem som mener at muslimene truer det norske samfunnet, som har lite til overs for sosialistene i Arbeiderpartiet og de «røde» i Krf, og som skal ha seg frabedt at noen kritiserer det de oppfatter som Guds utvalgte folk. På den ene siden finner vi de som missliker at profilerte representanter for kristenfolket lover ensomme og fortvilte mennesker Guds nåde dersom de åpner pengeboken, på den andre siden finner vi de som mener dette er gode representanter for kristendommen. Den polariseringen dette fører til, og det hatet dette virvler opp, er uheldig for samfunnet, men først og fremst ødeleggende for kristendommen.

KrFs politikk

Den nye lederen for Krf påstår at kristendommens verdier har preget utviklingen av det norske samfunnet, og viser i denne sammenhengen bl.a. til Kirkens bymisjon, Blå kors og Frelserarmen. Basert på de inntrykkene jeg har etter å ha møtt flere av de som arbeider for disse organisasjonene, har jeg av og til lurt på om det er kristendommen eller det verdigrunnlaget arbeiderbevegelsen bygger som ligger til grunn for det de gjør for de aller svakeste i samfunnet. Derfor er noe som ikke stemmer når den delen av Krf som valgte å støtte høyreregjeringen, de facto fører en politikk som bidrar til større sosiale forskjeller, som fører til at stadig flere er avhengig av den hjelpen som disse organisasjonene tilbyr og som også på andre områder bryter med det kristne verdi- og menneskesynet som denne delen av Krf hevder å stå for. At den delen av kristenfolket som står til høyre for Krf, av og til gir uttrykk for at det er de, og bare de, som er de egentlige forsvarerne av kristendommen, gjør det er enda vanskeligere å forstå hva kristendommen egentlig handler om.

Upopulær skråsikkerhet

Kirken og kristendommens posisjon i Norge er truet. Etter å ha lest noe av det som skrives om dette, får jeg av og til inntrykk av at deler av kristenfolket mener dette først og fremst skyldes muslimene og den økende innvandringen til Norge, utidige angrep fra ugudelige sosialister, kritikk fra profilerte filosofer, psykologer og naturvitere og at kristendom har mistet sin posisjon som skolefag. Slik jeg ser det, skyldes kristendommens svekkede posisjon først og fremst hvordan kristenfolket forholder seg til kristendommen, til hverandre og til samfunnet. Selv om kristenfolket er uenige om hvordan de hellige skriftene skal forstås, får jeg av og til inntrykk av at alle hevder å ha Gud på sin side og at det er bare den gruppen av kristenfolket de representerer, og bare de, som har rett når det gjelder spørsmålet om hvordan samfunnet skal utvikle seg og hvordan de mange og åpenbare utfordringene som samfunnet har skal løses. At de ulike grupperingene ofte bare er opptatt av enkeltsaker og bryr seg lite om helheten, gjør ikke bildet bedre.

Denne skråsikkerheten, denne ensidigheten, denne fordømmelsen av andre måter å tenke og handle på, er den viktigste årsaken til at stadig flere tenkende mennesker vender kristendommen ryggen.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
24 dager siden / 5657 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
22 dager siden / 3748 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
24 dager siden / 1360 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
19 dager siden / 1262 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
9 dager siden / 1232 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
9 dager siden / 1180 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
8 dager siden / 1160 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
19 dager siden / 1146 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere