Svein Rognaldsen

Alder:
  RSS

Om Svein

Tidligere lektor, førsteamanuensis og forfatter

Følgere

Sorteringssamfunnet og den norske skolen.

Publisert rundt 2 måneder siden

Begrepet sorteringssamfunn blir vanligvis brukt i forbindelse med debattene om abort og gen- og bioteknologi og betegner et samfunn der mennesker sorteres og rangeres ut fra bestemte egenskaper. Spørsmålet er om ikke skolen også har blitt et sorteringssamfunn?

Den offentlige skolen har en vesentlig del av æren for det som i særlig grad kjennetegner det norske samfunnet: muligheter for utdanning, inntekt, velferd og medbestemmelse. Samtidig blir det stadig tydeligere at skolen har store utfordringer: En femtedel av elevene forlater ungdomsskolen uten å ha tilegnet seg det de trenger for å kunne gjennomføre videregående opplæring og en fjerdedel fullfører ikke den videregående skolen. Dette fører i neste omgang til at et økende antall unge banker på døren til NAV utstyrt med diagnoser som kan kobles til noe av det de erfarte på skolen: de er dumme og mangler evnen til å lære og er preget av maktesløshet, formålsløshet og utenforskap.

Etter å ha fulgt skolen på nært hold, først som lærer i ungdomsskolen og den videregående skolen, siden som medansvarlig for universitetets lærerutdanning, mener jeg dette først og fremst skyldes at politikerne lenge har vært mer opptatt av skolen som virkemiddel for økonomisk vekst enn visjonen om tilpasset opplæring. Denne utviklingen skjøt for alvor fart etter at skolen på 1990-tallet ble kritisert for å legge for liten vekt på kunnskaper i fag som var spesielt viktige for næringslivet. Resultatet ble en omfattende reformvirksomhet med Arbeiderpartiets skolestatsråd Gudmund Hernes som den viktigste pådriveren. Han tvang skolen inn i et mønster med målstyrende læreplaner og pådyttet lærere og elever et innhold som var dominert av akademiske fag- og danningsidealer. Dette ble seinere fulgt opp av Høyres skolestatsråd Kristin Clemet som innførte et finmasket styrings- og vurderingssystem som beskriver, veier og rangerer skoler og elever ut fra den verdien de har.

Dette opplegget fungerer rimelig bra for elever som er så heldige å ha lærere som klarer å presentere lærestoffet på måter som gir mening både for det livet de lever her og nå og for framtiden, og det fungerer spesielt bra for elever som hele tiden får de beste karakterene. For de elevene som tilbringer time etter time på skolen uten å forstå hva undervisningen handlet om, som har lite å bidra med når klassen har gruppearbeid og som ikke behersker «framføringens» krevende kunst, fungerer dette dårlig. Når disse elevene tillegg hele tiden får vite at de ikke strekker til, er det ikke rart de gir opp.

Kommunenes sentralforbund (KS) har nettopp utarbeidet et opplegg, et Utenfor-regnskap, som kommuner og fylkeskommuner kan bruke til å bergne hvilke de får dersom elever misslykkes på skolen. På tross av at opplegget er tuftet på antakelsen om at det svarer seg å forebygge framfor å reparere når skaden først er gjort, sier KS ikke noe om hva som kan gjøres for å hindre frafallet. Skyldes dette at myndighetene ikke vet hvorfor et stadig stigende antall elever vender skolen ryggen, eller skyldes det at myndighetene ikke bryr seg om de som rammes av dette?

Lærerne har lenge kritisert myndighetene for at ambisiøse læreplaner og et rigid sorterings og vurderingssystem tvinger dem til å bruke mer tid på formidling og vurdering enn på elevenes læring. Dette har bidradd til at pugg og terping på detaljer har blitt viktigere enn forståelse og anvendelse. Myndighetene har forsøkt å bøte på noe av dette via en lang rekke forsøk og reformer (her er Norge helt på topp i verden), men uten at dette har vært spesielt vellykket. Det gjelder læringsresultater i de «viktige» skolefagene der situasjonen stort sett er slik den var da det første PISA-sjokket kom i år 2000, men særlig i forhold til visjonen om tilpasset opplæring og målsettingen om at skolen skal bidra til sosial utjevning. Hva gikk galt?

Stoltenberg-utvalgets rapport om skolens «gutteproblem» forteller noe om årsakene: Bortsett fra forsiktige antydninger om at skolen kanskje er blitt for teoretisk for mange gutter, viser rapporten at «eksepertene» som myndighetene mener vet mest om hva dette handler om, er uenige både om «diagnose» og «behandling». Dermed kan skolebyråkrater og politikere enda en gang plukke det de liker fra det mylderet av ulike synspunkter og forslag til endringer som foreligger.

Lærerne har lenge kritisert læreplanene for å være for ambisiøse og for å inneholde for mange kompetansemål. For å rette på dette, har myndighetene utarbeidet et utkast til nye læreplaner i fagene. Ved å redusere antall mål og ved å presisere at undervisningen først og fremst skal bidra til det som kalles dybdekunnskap, mener myndighetene at elevene skal få bedre tid til å fordøye lærestoffet. Det elevene skal lære, er imidlertid fortsatt så uklart formulert at lærerne vil ha store problemer med å navigere i det tåkelandskapet som også disse læreplanene representerer. Når undervisningen fortsatt skal foregå innenfor rammen av de kunnskaps- og danningsidealene universitetsfagene representerer og dagens vurderingsregime skal bestå, er det fare for at jaget etter de beste karakterene kommer til å bestemmer innholdet i og formen på undervisningen. All erfaring viser at dette fungerer dårlig for elever som lærer lite via de undervisningsmetodene som dominerer i dagens skole, for elever med praktiske interesser og for de elevene som hele tiden havner på bunnen av karakterskalaen. Det bryter også med formuleringene i forarbeidene til arbeidet med de nye læreplanene om at skolen skal bidra til læring, utvikling mestring og inkludering på elevenes premisser.

Slik jeg ser det, er det ikke de elevene som i dag vender skolen ryggen som skal tilpasse seg skolen, men skolen som skal tilpasse seg elevenes forutsetninger og behov. For å få til dette, må myndighetene ta konsekvensene av at det finnes andre veier til innsikt, demokratisk dannelse, empati, handlingskompetanse og livsmestring enn via de bleike og ofte blodløse kopiene av universitetsfagene som skolen er pålagt å formidle. Dyktige lærer vet hva dette handler om. De vet bl.a. at det går godt an å drive avansert, teoretisk undervisning basert på det elevene erfarer og er opptatt av og samtidig ivareta høyt prioriterte kompetansemål som det å lære å lære, lære å undre seg, være sosial, ta initiativ og handle. Da kan ikke myndighetene samtidig satse på et innhold og et vurderingsopplegg forutsetter at alle elever har samme forutsetninger og behov, at alle lærer på samme måte og at alle har vilje og evne til å tilpasser seg det dette handler om.

Fordi politikerne ikke klarer/ikke er villige til å bestemme hvilke oppgaver skolen skal prioritere, er det fare for at de mange og ulike intensjonene som ligger til grunn for arbeidet med å fornye skolens innhold, slår hverandre i hjel. Det gjelder visjonen om at skolen skal bidra til å løse de store utfordringene som samfunnet vårt står overfor, men særlig visjonen om at «alle skal med». Da kan ikke myndighetene fortsette å flikke på et system som diskriminerer og støter ut et stadig økende antall elever.

Gå til innlegget

Kristendommen er på tilbakegang i Norge. Basert på det jeg har lært om kristendommen og det jeg mener kristenfolket representerer, er dette først og fremst noe kristenfolket selv må ta ansvaret for.

Som de fleste andre i min generasjon, møtte jeg kristendommen via søndagskolen og kristendomsundervisningen på folkeskolen. Her fikk vi høre om en inkluderende Gud som ville alle mennesker vel. Dersom vi fulgte Bibelens ord om hvordan vi skulle leve livene våre, ville det gå oss vel.

Etter hvert som jeg vokste til, begynte dette bildet å slå sprekker. Via historieundervisningen lærte jeg bl.a. om hvordan kristendommen hadde blitt brukt til å legitimere urettferdighet og til å undertrykke mennesker både i vårt og andre land. Luthers oppgjør med den katolske kirken, førte til at jeg begynte å lure på hvordan det kunne ha seg at kristendommen ble oppfattet og praktiseret på så mange og ulike måter. Dette ble forsterket etter hvert som jeg erfarte hvor kritiske og negative deler av kirken og kristenfolket var til arbeiderbevegelsen, en bevegelse som jeg, via min sosiale arv, mente sto for mye av det samme som kristendommen: toleranse, solidaritet med de svakeste i samfunnet og for en mer rettferdig fordeling av samfunnets goder og verdier.

Uheldig polarisering

Som pensjonist har jeg brukt noe av tiden til å «studere» hvordan det står til med kristendommen i dag og hvordan kristenfolket forholder seg til spørsmål som er spesielt aktuelle i vår tid. Det bildet som tegner seg, bl.a. etter at jeg har lest noe av det som skrives om dette i de kristne avisene, forteller om en kirke og en religion på tilbakegang. Det forteller også om en gruppe mennesker som hevder at kristendommen er deres viktigste referanseramme, men som har ulike meninger om hvordan de hellige skriftene skal tolkes og som er uenige om hvilke konsekvenser kristendommen har både for deres egne liv og for samfunnet. 

Satt på spissen: På den ene siden finner vi Kristne arbeidere, en forening som offentligheten hører lite om, men som arbeider i det stille for noe av det jeg oppfatter at arbeiderbevegelsen og kristendommen har felles: solidaritet med de på bunnen av samfunnet. På den andre siden finner vi den delen av kristenfolket som protesterer høylytt de gangene representanter for Den norske kirke, vanligvis i forsiktige ordelag, kritiserer det som den tøylesløse kapitalismen fører til. Mens den første gruppen tilhører den delen av kristenfolket som mener at det norske samfunnet bør være rausere i møtet med mennesker i nød og som stiller spørsmålstegn ved den politikken Israel fører overfor palestinerne, er den andre gruppen som regel enig med dem som mener at muslimene truer det norske samfunnet, som har lite til overs for sosialistene i Arbeiderpartiet og de «røde» i Krf, og som skal ha seg frabedt at noen kritiserer det de oppfatter som Guds utvalgte folk. På den ene siden finner vi de som missliker at profilerte representanter for kristenfolket lover ensomme og fortvilte mennesker Guds nåde dersom de åpner pengeboken, på den andre siden finner vi de som mener dette er gode representanter for kristendommen. Den polariseringen dette fører til, og det hatet dette virvler opp, er uheldig for samfunnet, men først og fremst ødeleggende for kristendommen.

KrFs politikk

Den nye lederen for Krf påstår at kristendommens verdier har preget utviklingen av det norske samfunnet, og viser i denne sammenhengen bl.a. til Kirkens bymisjon, Blå kors og Frelserarmen. Basert på de inntrykkene jeg har etter å ha møtt flere av de som arbeider for disse organisasjonene, har jeg av og til lurt på om det er kristendommen eller det verdigrunnlaget arbeiderbevegelsen bygger som ligger til grunn for det de gjør for de aller svakeste i samfunnet. Derfor er noe som ikke stemmer når den delen av Krf som valgte å støtte høyreregjeringen, de facto fører en politikk som bidrar til større sosiale forskjeller, som fører til at stadig flere er avhengig av den hjelpen som disse organisasjonene tilbyr og som også på andre områder bryter med det kristne verdi- og menneskesynet som denne delen av Krf hevder å stå for. At den delen av kristenfolket som står til høyre for Krf, av og til gir uttrykk for at det er de, og bare de, som er de egentlige forsvarerne av kristendommen, gjør det er enda vanskeligere å forstå hva kristendommen egentlig handler om.

Upopulær skråsikkerhet

Kirken og kristendommens posisjon i Norge er truet. Etter å ha lest noe av det som skrives om dette, får jeg av og til inntrykk av at deler av kristenfolket mener dette først og fremst skyldes muslimene og den økende innvandringen til Norge, utidige angrep fra ugudelige sosialister, kritikk fra profilerte filosofer, psykologer og naturvitere og at kristendom har mistet sin posisjon som skolefag. Slik jeg ser det, skyldes kristendommens svekkede posisjon først og fremst hvordan kristenfolket forholder seg til kristendommen, til hverandre og til samfunnet. Selv om kristenfolket er uenige om hvordan de hellige skriftene skal forstås, får jeg av og til inntrykk av at alle hevder å ha Gud på sin side og at det er bare den gruppen av kristenfolket de representerer, og bare de, som har rett når det gjelder spørsmålet om hvordan samfunnet skal utvikle seg og hvordan de mange og åpenbare utfordringene som samfunnet har skal løses. At de ulike grupperingene ofte bare er opptatt av enkeltsaker og bryr seg lite om helheten, gjør ikke bildet bedre.

Denne skråsikkerheten, denne ensidigheten, denne fordømmelsen av andre måter å tenke og handle på, er den viktigste årsaken til at stadig flere tenkende mennesker vender kristendommen ryggen.

Gå til innlegget

Norge trenger flere barn påsto statsministeren i sin nyttårstale. Basert på det som synes å være hennes politiske hovedprosjekt; fortsatt økonomisk vekst så og si for enhver pris, mener statsministeren at de lave fødselstallene truer den norske velferdsstaten.

Statsministerens tale har bidradd til en omfattende debatt om konsekvensene av og årsakene til de lave fødselstallene, spesielt blant etnisk norske kvinner. De fleste økonomene er enige med statsministeren om at lave fødselstall, som på sikt fører til færre arbeidstakere og skattebetalere, truer velferdsstaten. Basert på økonomenes modeller, mener økonomene at politikerne må gjøre mer for å få kvinner til å føde flere barn.

I følge økonomene handler det først og fremst om å friste unge kvinner med flere økonomiske insitamenter, rausere permisjonsordninger og bedre barnehager. Problemet er at dette ikke ser ut til å virke fordi politikerne samtidig har satset på en politikk som trekker i andre retninger, bl.a. idealet om at flest mulig kvinner skal ut i arbeidslivet, både for å realisere seg selv og for å bidra til fortsatt økonomisk vekst. Samtidig er tyder mye på at politikerne ikke har forstått hvordan dagens kvinner, men også deres hvordan deres partnere tenker når de vurderer om de skal sette barn til verden. For å forstå noe av det dette handler om, kan det være lurt å minne om det som skjedde i perioden etter andre verdenskrig da fødselstallene var svært høye.

Selv om de materielle forholdene i etterkrigstiden var utfordrende for folk flest med kummerlige boforhold, lave lønninger, lange arbeidsdager og et begrenset tilbud av varer og tjenester, var dette en tid preget av framtidsoptimisme. Folk trodde på politikernes løfter om en bedre framtid for alle. Det handlet bl.a. om et utdanningssystem der målsettingen var at alle skulle ha like muligheter, uansett sosial bakgrunn, og det handlet om et samfunn der goder og byrder skulle fordeles mer rettferdig enn tidligere. Sagt på en annen måte: Satte du barn til verden, kunne du være rimelig sikker på at dine barn ville få et bedre liv enn det dine foreldre og du hadde hatt. Vi som vokste opp på denne tiden, kan bekrefte at slik ble det. Vi var heldige!

Etter hvert endret dette seg. De solidariske fellesskapssamfunnet ble erstattet av et jeg, meg og mitt-samfunn, og det nøysomhetssamfunnet  vi kjente fra vår oppvekst ble erstattet av et bruk- og kast-samfunn, med de konsekvensene detter har for miljøet. Den altomfattende konkurransen som etter hvert kom til å prege store deler av samfunnet, har bidradd til at vi har fått et tre-fjerdedelssamfunn. Mens tre-fjerdedeler av befolkningen har det svært godt, i hvert fall materielt sett, sliter en fjerdedel av befolkningen på skolen, på arbeidsmarkedet og med livet for øvrig. Samtidig har vi fått en liten gruppe på toppen av samfunnspyramiden som stikker av med en stadig større del av godene. 

Statsministeren er blitt kritisert for at hun primært oppfatter barn og barnefødsler som et virkemiddel til å løse samfunnets utfordringer. Det gjelder særlig spørsmålet om hva som skal til for at Norge fortsatt skal kunne hevde seg i konkurransen med de rikeste landene i verden. Og noen av svarene fra politikeren kjenner vi: Norge må satse på et skole- og utdanningssystem tilpasset de "hodene" som har mest å bidra med i denne konkurransen. Dessuten må vi få kvinnene til å delta mest mulig i arbeidslivet og... til å føde flere barn.

Debatten i etterkant av statsministerens tale, viser for øvrig at for mange unge kvinner er materielle goder og ønsket om å realisere seg selv bl.a. via utdanningssystemet og yrkeslivet, viktigere enn å sette barn til verden. Da hjelper det ikke at Norge har verdens rauseste støtteordninger for barnefamiliene. Gitt de verdiene og idealene som mye av samfunnet vårt er tuftet på, er det heller ingen grunn til å kritisere kvinner for at de ikke bryr seg om statsministerens formaninger.

Debatten tyder  på at stadig flere unge kvinner og deres partnere først og fremst tenker på barnas beste når de vurderer om de skal få barn eller ikke: Skal vi sette barn til verden i et samfunn som er skrudd slik sammen at barnet ditt er dømt til å tape dersom de hører til den fjerdedelen av elevene som vårt utdanningssystem ikke klarer å ta vare på og som dermed er dømt il å tape i kampen om fordelingen av samfunnets goder og verdier? Skal vi sette barn til verden i et samfunn der ca. halvparten av ekteskapene/samboerforholdene går i oppløsning, med de konsekvensene dette har for barna? Er det moralsk forsvarlig å sette barn til verden i en tid preget av store klimaendringer, ustabilitet og et politisk system og politikere som ikke ser ut til å takler disse utfordringene?



Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere