Dana Wanounou

Alder: 36
  RSS

Om Dana

Følgere

Sulten og stolt

Publisert 4 måneder siden - 4039 visninger

For meg var fasten min moralske dannelse. Nå vil Frp forby barn under 18 år å faste på religiøse høytider fordi foreldrene angivelig utsetter dem for omsorgssvikt.

– Hvis du blir sulten, så spiser du en brødskive.

Det var den enkle, prosaiske beskjeden jeg fikk av foreldrene mine første gang jeg skulle faste under den jødiske høytiden Yom Kippur. Jeg var 12 år og hadde feiret min Bat mitzva bare et par måneder tidligere. Ifølge jødisk tradisjon var jeg nå religiøst myndig og kunne overholde de jødiske forpliktelsene som voksne er pålagt.

Selvransakelse

En av pliktene er å avstå fra mat og drikke gjennom et helt døgn under forsoningsdagen Yom Kippur. Det er den helligste og mest alvorstunge dagen i det jødiske året. Døgnet brukes til å angre sine synder overfor Gud, og ikke minst, be om tilgivelse fra de man har gjort vondt i året som gikk.

Yom Kippur er ingen feiring, men en selvransakelse. Det er en anledning til å reflektere over hvem du ønsker å være, og om dine gjerninger gjenspeiler dette. Du skal ikke distraheres av det som gir deg en følelse av velvære. Derfor faster man.

Omsorgssvikt 

For to uker siden uttalte stortingsrepresentant for Frp, Åshild Bruun-Gundersen, at foreldre som lar barna sine faste utsetter dem for omsorgssvikt. Hun vil forby barn under 18 år å faste på religiøse høytider.

Utspillet kom i forbindelse med den islamske høytiden ramadan, som i denne stund markeres av millioner av muslimer verden over. Under ramadan faster muslimer fra soloppgang til solnedgang i en måned. Fasten er et uttrykk for indre renselse. Den troende oppfordres til å strebe etter det gode, avstå fra all strid og ufred og konsentrere seg om åndelig fordypelse.

Det er vanlig at muslimer begynner å faste under ramadan i puberteten. Bruun-Gundersen mener altså at dette er omsorgssvikt. Hun peker på at barna kan bli dehydrerte og utvikle helsemessige skader, og sidestiller fasten med kjønnslemlestelse og tvangsekteskap. På spørsmål fra Vårt Land om hun mener det samme forbudet skal gjelde jøder i Norge, er svaret ja.

Ned i søla

Frp-utspillet er nok et eksempel på hvordan partiet trekker enhver religiøs praksis som ikke er en del av den kristne kulturarven ned i søla og tramper på dem. Bruun-Gundersen får det til å virke som hele ramadan-feiringen er en eneste stor oppvisning i sosial kontroll, tvang og misbruk, og drar like gjerne fasteritualer hos andre religiøse minoriteter med seg i ligningen.

For nordmenn som ikke har mye kunnskap om disse høytidene, kan et så bombastisk og alarmerende utspill nesten virke fornuftig. Det er vel bare på sin plass å forby barnemishandling?

Moralsk dannelse

Å begynne å faste var et av mine stolteste jødiske øyeblikk. Jeg hadde fått tillit av mine foreldre og av den jødiske tradisjonen til at jeg var stor nok til å stå moralsk ansvarlig for gjerningene mine. Det var en oppgave jeg tok med stort alvor. En av tingene vi barna som fastet ble oppfordret til, var å si unnskyld til dem vi hadde gjort noe galt mot. Jeg husker godt at jeg dro ei venninne til meg i skolegården og sa jeg var lei for den gangen hun ikke fikk være med å leke. Hun satte pris på unnskyldningen. Jeg lærte å gjøre opp for meg.

Yom Kippur fungerte slik sett som en moralsk dannelse. Fasten var en sentral del av hele forsoningsritualet. Den tomme magen gjorde meg bevisst og klartenkt. Jeg var sulten og stolt av det.

På samme vis er ramadan for muslimer en tid der fokuset flyttes fra den verdslige, selvopptatte hverdagen over til ettertanken og barmhjertigheten. Det er en fantastisk ting at ungdom blir invitert med inn i dette, og et strålende eksempel på at islam er langt mer enn terror og tvang.

Barbarer

Vi skal ikke bagatellisere de som forteller om et faste-press i muslimske miljøer. Det er opplevelser norske muslimer selv har pekt på. Som samfunn er det vår oppgave å støtte de som lever med sosiale tvangstrøyer.

Men vi må huske at de aller fleste foreldre er vanlige folk med sunn fornuft. Da jeg som tolvåring fikk lov til å begynne å faste, var det ingen som faktisk forventet at jeg skulle gå et døgn uten vann og mat hvis det ble for tungt for meg. Foreldrene mine lot meg faste det jeg klarte, og spurte jevnlig om jeg trengte et glass vann og en brødskive.

Jeg vil anta muslimske foreldre er likedan. Når Frp nok en gang serverer så unyanserte og aggressive påstander om religiøse minoriteter, så forsterker de et bilde som mange har av muslimer, og også jøder, som barbarer.

Faste, fordypelse og forsoning kunne kanskje gjort partiet godt.




Denne kommentaren sto på trykk torsdag 7. juni. 

Foto: Muhammed Muheisen/Scanpix

Gå til innlegget

Kamprop eller festrop?

Publisert 4 måneder siden - 1061 visninger

Neste år i Jerusalem! jublet den israelske Grand Prix-vinneren Netta. Her hjemme ble utsagnet umiddelbart forstått politisk. Det er en for smal tolkning.

Det var den eksentriske forhåndsfavoritten, israelske Netta Barzilai, som sanket flest poeng under årets Eurovisjon-finale sist lørdag. Partylåta «Toy» ble en ubestridt publikumsfavoritt, med sitt snurrige kaklerefreng og det kroppspositive budskapet «la oss feire våre forskjeller». Mens konfettien drysset over seierskvinnen, takket Netta hele Europa for sine 529 poeng og utbrøt: «Jeg elsker landet mitt! Neste år i 
Jerusalem!».

Tolkning

Norsk presse kastet seg umiddelbart over Nettas takketale.

– Et stort politisk budskap i en upolitisk sangkonkurranse, konkluderer midtøstenekspert Hilde Henriksen Waage til Dagbladet og NRK, på spørsmål om hva Netta kan ha ment med frasen «Neste år i Jerusalem». Israel-kjenneren forklarer videre at uttrykket brukes av veldig mange jøder, og at budskapet er at «til slutt skal alle jøder samles i sitt land, i Sion, som er Jerusalem».

Jerusalem

Waages tolkning har hittil fått stå uimotsagt i norske medier. Delvis har hun også rett. Frasen er, helt riktig, et sentralt kulturuttrykk i jødisk liv. Da Israels statsminister Benjamin Netanyahu hev seg på folkefesten og gjentok budskapet på Twitter, kan hans bruk av begrepet vanskelig leses som noe annet enn en politisk markering av Jerusalem som Israels hovedstad. Statsministerens uttalelse forsterkes ytterligere av aktualitetene som preger Jerusalem og Israel akkurat nå. I går feiret landet 70 år med selvstendighet. Samme dag flyttet president Trump den amerikanske ambassaden til den hellige byen. Alt samtidig med at flere titalls palestinske demonstranter ble drept av israelske soldater.

Folkesjel

Derimot bør vi være mer nyanserte i vårt forsøk på å tolke hva Grand Prix-vinneren selv kan ha ment.

«Neste år i Jerusalem» er et uttrykk med lange historiske røtter. Det oppstod i den jødiske diasporaen, og er dokumentert brukt så tidlig som på 1100-tallet av den spanske rabbineren Joseph ibn Abitur. Frasen symboliserer selve kjernen i det jødiske kollektive minnet, ja den jødiske folkesjela. Den illustrerer håpet om at man en gang skal samles som ett folk igjen, og vende tilbake til et gjenoppbygget tempel i Jerusalem.

Uttrykket har siden fulgt jøder verden over i 1000 år. Det synges under to av jødedommens viktigste høytider, Pesach og Yom Kippur, og er en gjenganger i festmarkeringer som bryllup og Bar Mitzvaer. Det brukes som en hilsning, og ofte sies det i sammenhenger der man vil ytre et håp om at alt blir bedre til neste år. Begrepet oppstod lenge før den moderne sionismen, lenge før staten Israel og lenge før Trump og Netanyahu. Det bærer i seg så mange kulturelle lag, som for en jøde – israeler eller ei – gir gjenklang i noe langt dypere enn politikk.

Det norske blikket

Vi skal være forsiktige med å tillegge israelere kontroversielle politiske motiver hver gang de feirer seg selv og landet sitt. Noe norsk presse stadig blir kritisert for er nettopp en manglende evne til å nyansere den israelske samfunnet i sin Midtøsten-dekning. Svært ofte blir enhver ytring fra den gjengse israeler forstått av oss i Norge som uløselig knyttet til konflikten med palestinerne, og som et bevisst forsøk på å markere seg, ergo å provosere. Med vårt norske blikk gjør vi dermed oss selv medskyldige i å hisse opp konflikten.

Krigshissing? 

Om to dager farges hele Norge i rødt, hvitt og blått. Vi finner fram symboltunge bunader fra skapet, og barna våre går i taktfast marsj mens de synger hyllest til landet vårt. Man skulle tro det ikke skal mye til før en utenforstående tolker den norske grunnlovsdagen som en fanatisk nasjonalistmarkering. Vi nordmenn vet derimot at 17. mai er en inkluderende feiring av fellesskap og frihet. Vi forbinder den først og fremst med pølser og is, dernest med takknemlighet for alt det gode med Norge.

Når israelere og jøder hilser hverandre med uttrykket «Neste år i Jerusalem» er det noen ganger politisk. Men svært ofte er det et uttrykk for håp om fellesskap og fred for jødene. Israelere lever i en konflikt, men det betyr ikke at alt de sier og gjør, at hvert åndedrett er en politisert hån mot palestinerne. Slik vi ser 17. mai-feiringen som noe langt mer høytidelig enn simple maktdemonstrasjoner, bør vi være rause nok til å se at andres kulturuttrykk kan være noe annet enn krigshissing, også der de lever i konflikt.

Budskap 

Netta Barzilai har markert seg som en artist med et kjærlighetsbudskap. Hun ber oss om å elske hverandre og oss selv slik vi er. Det kan selvsagt hende hun benyttet sine minutter i rampelyset til å komme med et sterkt politisk budskap. Men det kan også hende hun bare var lykkelig og stemte i med et av jødenes mest anvendte 
festuttrykk.

Gå til innlegget

En applaus til besvær

Publisert 7 måneder siden - 1926 visninger

Metoo-kampanjen satte seksuell trakassering på agendaen en gang for alle. Nå er spørsmålet om alt ender med at vi fortsetter som før.

Så senket roen seg. Etter en massiv pressedekning i månedsvis, kan det virke som vi har fått en liten pustepause i debatten omkring seksuell trakassering.

Hoder har rullet og skittentøyvasker har blitt tatt i full offentlighet. Metoo-kampanjen har fått global oppmerksomhet, og det med rette. Verden over nikker kvinner gjenkjennende til historier om seksuell trakassering. Ingen trodde at dette ikke skjer hver eneste dag. Vi trodde bare vi måtte akseptere det.

Stille etter stormen

Metoo har stilt oss til veggs og krevd at vi svarer på de ubehagelige spørsmålene: Hvorfor gjorde jeg det mot henne? Hvorfor lot jeg ham gjøre det mot meg? Hvorfor gjorde jeg ingenting da jeg så hvordan han var med henne? Det er viktige, eksistensielle og prinsipielle spørsmål, og de har vært både ubehagelige og kompliserte å svare på.

Derfor er det også forståelig at debatten etter hvert stilner. Vi trenger å komme tilbake til hverdagen igjen. Men vi tar fatt på den med en ny visshet om at metoo har flyttet grensene. Fra nå av vil ikke toppolitikere
kunne utnytte makten sin til å tafse på noviser. Unge vikarer vil bli lyttet til når de sier ifra om
eldre ansatte som egler seg innpå.

Ja, blir det sånn nå?

Massiv støtte

Varslerne som tok bladet fra munnen da metoo rullet for fullt, var beundringsverdig modige. De tok beslutningen om å være de første til å fortelle svært intime historier. Det var upopulært hos mange. De har mottatt hatmeldinger og blitt møtt med mistro. Men de har også fått massiv støtte fra hele landet. Statsministeren, redaktører for landets største aviser og Oprah Winfrey har støttet dem og applaudert prinsippene deres.

Dessverre er sannsynligheten likevel stor for at det kommer nye metoo-episoder; på kontorer
etter stengetid og på nachspiel etter partimøter. De kommer til å skje når mediene for lengst har vendt søkelyset mot andre saker. De som velger å varsle da, får ikke nødvendigvis noen pressedekning eller støtte fra landets mektigste. 

Du og jeg

Derfor er det nå den virkelige jobben begynner. En kampanje alene, uansett hvor skjellsettende den har vært, kan ikke endre vanene og normene – ja kulturen vår, på noen få måneder. Årsakene til at vi som samfunn har akseptert seksuell trakassering så lenge, er nettopp på grunn av dype, destruktive strukturer. Disse består av stereotypier av kvinner og menn, av fordommer, feighet, konfliktskyhet, ignoranse og arroganse.

Mange har pekt på metoo som et vannskille, men det avhenger av om du og jeg fremover har mot og vilje til holde på prinsippene
våre. Vi skal tørre å stå opp mot sjefen som gir oss lønn. Mot en god kompis. Mot den populære alle ønsker bli likt av. Det kan være fristende å velge minste motstands vei, særlig når vi ikke lenger har en brennende og fersk kampanje i ryggen som vi kan støtte oss på.

Applausen

Allerede ser vi eks­empler på folk som reagerer på at metoo ser ut til å være glemt.

I forrige uke var Trond Giske tilbake på Stortinget. Men den virkelige entreen gjorde han da han talte for stiftelsesmøtet til Orkland Ap sist lørdag. Der var det tydelig at Trond fortsatt er trøndernes kronprins. Han ble tatt i mot med stående applaus fra et samlet lokallag.

– Når en mann som har oppført seg såpass respektløst overfor kvinner i en lang årrekke blir mottatt med stående applaus, viser det at store deler av likestillingspartiet har en lengre vei å gå enn man skulle tro, sa en av varslerne i Giske-saken til VG etter å ha sett velkomsten han fikk.

Anstendighet

Giske har gitt flere beklagelser i offentligheten for det han har gjort. Oppriktigheten er riktignok omdiskutert, men han har innrømmet å ha gjort feil og dermed opptrådt slik vi forventer av ham.

Derfor er det desto mer er forunderlig, ja rett og slett litt pinlig å se hvordan godt voksne menn og kvinner i Norges største likestillingsparti trampeklapper for en mann som gjentatte ganger har misbrukt sin makt overfor svært unge kvinner.

Stortingsrepresentant og Giske-
venn Jorodd Asphjell (Ap) forsvarte applausen overfor VG og sa: «Alle har vi lært av det som har skjedd, og nå er det tid for å se framover.»

Alle skal få muligheten til å gjenvinne tillit, og Giske er intet unntak. Men mange hadde nok forventet en velkomst som også viste at man ikke har glemt varslerne og den uhyre viktige saken de har satt på agendaen. Applausen signaliserte manglende anstendighet overfor dem.

Vannskille

Om det skyldtes fordommer, feighet, konfliktskyhet, ignoranse eller arroganse, eller kanskje en kombinasjon, kan man bare spekulere i.

Men ingen av delene er ting vi kan fortsette med dersom vi vil at metoo skal bli et vannskille.

 

Gå til innlegget

En jøde feirer jul

Publisert 9 måneder siden - 2682 visninger

Mamma og pappa passet på å minne oss om vår religion på gavelappene. Der sto det alltid: «Kjære Dana. God hanukka! Hilsen Julenissen».

Jeg husker det godt. Mitt aller første juletre. Jeg var 26 år og hadde pyntet det helt selv. Det sto der og glitret i stua, like velstelt og fjongt som et hvilket som helst annet juletre.

Jeg kommer fra en jødisk familie og naturlig nok hadde vi ikke juletre da jeg var liten. Men jeg husker godt desembermånedene i min barndom, da jeg satt i vinduet og kikket over til naboene som pyntet sine trær, og jeg drømte om hvordan vårt tre kunne sett ut.

Derfor var jeg ikke vond å be da jeg bodde i kollektiv for noen år siden, og det ble foreslått at vi skulle gå til anskaffelse av et juletre. For første gang i livet hadde jeg en unnskyldning for å ha ei egen edelgran!

Frafallen!

Det begynte så bekymringsløst. Full av overmot, slo jeg følge med venninna mi til nærmeste utsalgssted for juletrær. Glade og fornøyde hjalp vi hverandre med å bære det tunge treet hjem. Men jo mer jeg nærmet meg blokka der jeg bodde, jo høyere slo pulsen.

Jeg bodde nemlig i etasjen over Norges rabbiner.

Tenk om rabbineren så meg! Hva ville han tro? En frafallen jøde som danser rundt en moderne gullkalv?

Det endte med at jeg feiga ut. Venninna mi fikk oppgaven med å bære treet opp alle de fem etasjene helt alene. Jeg sto øverst i trappa og hvisket så høyt jeg kunne:

– Kjapp deg! Ingen må se oss!

Minoritet

Rabbineren er en klok mann. Når jeg ser tilbake på episoden tror jeg han ville tatt det hele med et smil og et skulder­trekk.

Han vet at det kan være utfordrende å tilhøre en liten religiøs minoritet i desember. For selv om man ikke er kristen, så er man norsk. Og jula er en høytid som samler nordmenn.

Nasjonsbyggende

Enten man er kristen eller ser på kristendommen som en del av kulturarven, er julefeiringen en kollektiv opplevelse for den norske majoriteten. Den innholder identitetsskapende tradisjoner som fellesskapet står sammen om å ta vare på.

Adventstida er full av dem. «Alle» baker pepperkaker. «Alle» får julekalendere. «Alle» tenner adventslys, og «alle» gleder seg til den store dagen.

Tradisjonene gjør at julehøytiden er nasjonsbyggende. Det gjelder også for religiøse minoriteter. Ikke på grunn av det religiøse innholdet, men fordi vi er norske.

Derfor styrer vi jøder, muslimer, buddhister og hinduer hver eneste desember med å trekke opp grensene. Hvor mye kan vi delta i feiringen, uten å forlate vår egen flokk?

Disse spørsmålene strevde også mine foreldre med. De ville så gjerne at jeg og broren min skulle få være med på festlighetene slik som de andre barna på skolen, uten at det gikk på bekostning av vår jødiske arv. Det gikk til ved å innføre visse kjøreregler for jula, som i mine foreldres hode fulgte en slags logikk.

Jødejul

Vi hadde julemiddag. Det skulle bare mangle. Deler av min familie er ikke jødiske og de ønsket naturlig nok å invitere den jødiske slekta til julefeiring likevel.

Hver jul satte tante fram svine­ribba ytterst på venstre side av det dekkede bordet. Lengst ute på høyre side plasserte min far sin medbrakte oksestek, kosher fra margen og ut. Med tilstrekkelig stor avstand mellom svinekjøttet og den jødiske dietten var «smittefaren» minimert. Da var det jul.

Det var også greit å gi hver­andre gaver på julaften. Julegavene var alltid lekkert pakket inn i det vakreste julepapir, med nisser og engler og julegriser. Mamma og pappa passet likevel på å minne om hva som var husstandens religion på gavelappene. Der sto det alltid: «Kjære Dana. God hanukka! Hilsen Julenissen».

Juletre var derimot ikke greit. Hvorfor akkurat den stakkars grana ble grensa, og definert som en overskridelse, vites ikke. Men noe juletre ble aldri pyntet i mitt barndomshjem.

Delta

I år som i fjor har debatten gått om hvordan vårt flerkulturelle samfunn skal feire jul sammen. Skoler vegrer seg mot å holde julegudstjenester og gir fritak fra å synge nissesanger. Selv tror jeg det er viktig at norske barn med andre religiøse bakgrunner deltar.

Julemarkeringer handler nemlig om langt mer enn det religiøse budskapet. Uavhengig av tro og konfesjon handler det om å føle tilhørighet til det norske fellesskapet – og ikke det norske utenforskapet.

Og uansett hvor mange kjøreregler foreldrene mine innførte, så er det én ting jeg husker som uproblematisk: Det var å delta i skolegudstjenester. For selv om vi ikke trodde på julens budskap, var det én ting det var det lett å enes om:

Takknemligheten for en deilig jord. Og undringen over en prektig himmel.

God jul og god hanukkah!

Gå til innlegget

Palestisrael er en utopi

Publisert 10 måneder siden - 396 visninger

70 år etter FNs delingsplan flørter mange med tanken om én felles stat for jødiske israelere og palestinere.

29. november 1947 var det klart. Det nye kartet over Palestina hadde fått tykke linjer som buktet seg gjennom det knøttlille territoriet. Linjene skilte ut landområder fargelagt i gult og blått. De gule områdene skulle bli palestinernes nasjonalstat. De blå skulle bli det britene omtalte som «et jødisk nasjonalhjem».

Delingsplanen

I dag er det 70 år siden FN lanserte sin delingsplan for det britiske Palestina-mandatet, som omfattet dagens Israel, Jordan, Vestbredden og Gazastripen.

Britene, som hadde gått lei av å styre området der jødene og araberne stadig vekk var i konflikt med hverandre, hadde gått til FN og bedt om å bli løst fra mandatansvaret. FNs hovedforsamling stemte for en delingsplan der det skulle dannes to stater i Palestina: én arabisk og én jødisk.

Kartet FN hadde sett for seg ble aldri noe av. Krigen mellom den arabiske verden og Israel brøt ut dagen etter at Israel ble opprettet. Men delingsplanen ble det første offisielle forsøket på å opprette to stater for to folk som krevde eierskap til det samme territoriet.

Løsninger

Linjene på kartet har forflyttet seg mange ganger siden 1947. Heller ikke i dag er grensene statiske.

Fortsatt mener de fleste at folkene bør ha hver sin stat. Det råder en konsensus om at den beste løsningen er å innskrenke Israels territorielle kontroll og opprette en palestinsk stat innenfor grensene fra 1967 – den klassiske tostatsløsningen.

De mer idealistiske tar derimot til orde for en enstatsløsning . Den går ut på å samle israelere og palestinere i én stat.

I dette samlede riket, kall det Palestisrael , vil alle borgere nyte samme rettigheter, fritt for diskriminering basert på religion og etnisitet. Jerusalem får være hovedstad for alle, og man får lik tilgang til sine hellige steder.

Høres bra ut?

Nasjonalfølelse

Det virker vel og bra i teorien, men ideen om én felles stat bygger i liten grad på realitetene.

For de som heier på enstatsløsningen begår gjerne én feil: De undervurderer den sterke nasjonalfølelsen til jødiske israelere og til palestinere. En av de vanligste feiloppfatningene er at det jødiske er knyttet til religionen alene mens palestinernes nasjonalfølelse er kunstig.

Det jødiske folket

Folke-identiteten har levd i jødenes kollektive bevissthet i mer enn 2.000 år. Ved å holde i live felles språk, felles historie, felles kultur og felles religion, har små og spredte jødiske minoritetssamfunn holdt på opplevelsen av kontinuitet – å være knyttet sammen over tid.

Det at Israel er etablert som en sekulærog jødisk stat må derfor ikke forstås religiøst. Israel er ­definert som jødisk for å være en stat for det jødiske folket . De som tror det jødiske kun er knyttet til troen på Moseloven har et feilaktig bilde av jødisk liv.

Det palestinske folket

Også palestinernes nasjonalfølelse er omdiskutert. Det vanligste argumentet mot dem er at det ikke fantes palestinere før britene tok kontroll over området. Mange mener araberne her like gjerne kunne delt tilhørighet med syrerne, jordanerne eller libaneserne. Deres nasjonale identitet blir redusert til et produkt av britenes mandatstyre og kampen mot Israel.

Men selv om araberne i Palestina ikke kalte seg palestinere på slutten av 1800-tallet, hadde de sine særtrekk også før britene kom. De snakket sin egen arabiske dialekt, hadde lokale arabiske og muslimske skikker og ble formet av sine umiddelbare omgivelser.

Og hadde ikke palestinerne en distinkt nasjonalfølelse for 100 år siden, så har de det ­definitivt i dag. Å ugyldiggjøre nåtiden fordi den ikke ligner fortiden fører ingen vei.

Retten til å være et folk

Konflikten som utspiller seg i Midtøsten handler om kontroll over territorier og ressurser.

Men den handler like mye om retten til å få definere seg som et folk og stake ut sin egen kurs med sin egen nasjonale identitet. Her er felles historie, språk, religion og kollektive erfaringer viktig. Det skaper grunnlaget for felles normer og verdier, og for mer sofistikert kollektiv samhørighet rundt for eksempel humor, barndomsminner, matopplevelser eller musikk.

Jødenes og palestinernes kollektive erfaringer er to unike ting, men som bindes sammen av naboskap, krig og fredsforsøk. Selv om krigen (kanskje) ville tatt slutt med en enstatsløsning, ville man samtidig undergravd folkenes trang til å leve ut sine nasjonale identiteter.

For hvis man slår sammen britenes gamle Palestina-mandat til én stat for alle, betyr det samtidig at folkeidentitetene må privatiseres. Det er et paradoks. Folkefølelsen er noe som utspiller seg mellom mennesker i storsamfunnet.

Det nytter ikke å klistre et ideal på et samfunn, hvis samfunnet selv ikke vil ha det.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Stortrommetakter
av
Gulla Nyheim Gramstad
rundt 4 timer siden / 48 visninger
0 kommentarer
Det glemte bibelverset
av
Petter Mohn
rundt 9 timer siden / 175 visninger
2 kommentarer
Liten tillit – skjør fred
av
Richard Skretteberg
rundt 10 timer siden / 556 visninger
0 kommentarer
Vi som spar møkka
av
Levi Fragell
rundt 14 timer siden / 672 visninger
2 kommentarer
Spa møkk eller bygge?
av
Vårt Land
rundt 16 timer siden / 1353 visninger
14 kommentarer
En fot i bakken
av
Usman Rana
rundt 16 timer siden / 709 visninger
1 kommentarer
Rapport fra Oslo-skolen
av
Lars Gule
1 dag siden / 740 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Gjermund Frøland kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
7 minutter siden / 677 visninger
Kjell Haugen kommenterte på
Hva skal vi med treenigheten?
8 minutter siden / 1436 visninger
Roald Øye kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
14 minutter siden / 677 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Jordan Peterson om ortodoksien.
16 minutter siden / 442 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
21 minutter siden / 677 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Hva er vann?
32 minutter siden / 1239 visninger
Toril Søland kommenterte på
Hva skal vi med treenigheten?
33 minutter siden / 1436 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Hva er vann?
41 minutter siden / 1239 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 1 time siden / 18412 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 1 time siden / 677 visninger
Anders Ekström kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 1 time siden / 677 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 1 time siden / 677 visninger
Les flere