Dana Wanounou

Alder: 35
  RSS

Om Dana

Følgere

Feilslått Israel-sympati

Publisert 14 dager siden - 809 visninger

Sylvi Listhaug sier nordmenn nå forstår israelernes ­virkelighet. Hvilket sammenligningsgrunnlag bruker hun?

I forrige uke gjorde ­Norges ­integreringsminister ­Sylvi Listhaug et eksklusivt ­intervju med den israelske avisa Ynet News. Til avisa, som er Israels mest leste, kunne Listhaug fortelle at vi nordmenn nå endelig forstår israelernes virkelighet.

– Nå opplever vi den ­frykten dere har opplevd i flere tiår. ­Mange forstår nå situasjonen dere lever i. Vi ser hva som skjer i Sverige, ­England og ­Frankrike, sier Listhaug til avisa, og ­sikter til terrorangrepene ­utført av ­islamister, som har ­rammet ­Europa de siste årene. Med utspillet gir Listhaug sin støtte til et land som har blitt ­rammet av terror utallige ­ganger, men som har møtt lite ­forståelse for sin situasjon i europeiske ­medier.

Kan våre virkeligheter sammenlignes?

Krig og fred

I løpet av de 70 årene Israel har eksistert, har landet kjempet i åtte kriger, to intifadaer og en rekke væpnede kamper i den arabisk-israelske konflikten. De siste 30 årene har det gått av mer enn 150 terrorbomber mot israelske, sivile mål.

Frykten for å bli utslettet har vart over flere generasjoner og blitt en del av den israelske ­mentaliteten. I den samme perioden har Norge levd i fred og kolossal velstand. Vi har opplevd terror på norsk jord i fredstid én gang. Det var det en etnisk nordmann som sto bak.

Lite tyder på at nordmenn er i nærheten av å forstå israelernes hverdag.

Frykt

Sylvi Listhaug har blitt kritisert før for å spille på ­følelser. Når hun lar seg intervjue av den israelske storavisa, rører hun ved to sterke:

Det ene er nordmenns frykt for islamistisk terror. Undersøkelser viser at den er økende. Det andre er israelernes behov for anerkjennelse for frykten de lever med. Mange israelere opplever at de ikke blir forstått av ­omverdenen. De føler seg alene, omringet av fiender, og at de bare har ­hverandre. Derfor vil den jevne ­israeler som leser intervjuet med ­Listhaug antakelig bli både glad og lettet over utspillet til den ­norske integreringsministeren.

Ekko

Men utspillet til Listhaug må først og fremst forstås som flørt med egne tilhengere. Det hun sier er et ekko av ­retorikken fra grupper som er like sterkt anti-muslimske som de er pro-israelske. Her er det ikke uvanlig å mene at terrorangrepene i ­Europa og konflikten i Israel er to ­sider av samme sak; ensomme, ­demokratiske øyer i kamp mot den muslimske fare som truer på alle kanter.

Men en slik sammenligning er misvisende. Situasjonen i Europa og situasjonen i Israel har oppstått i ulike kontekster, drives av ulike interesser og oppleves på ulike måter.

Fiende

Hvem som defineres som fienden er et eksempel på hvor ulike kontekstene er.

For europeiske høyrepopulister, som Listhaug, er ­muslimene trusselen. ­Israelere flest har derimot et avslappet ­forhold til islam. I den ­israelske ­diskursen er det «araberne», ikke «muslim­ene» som ­oppfattes som fienden. Det kan virke som en bagatell, men er en vesensforskjell, noe som kommer til syne i ­måten den israelske avisa ­Jerusalem Post omtaler Listhaugs Israel-støtte på. Etter å ha gjengitt utspillet, ­velger avisa å informere om at statsråden forventer at asyl­søkere til Norge skal tilpasse seg norsk kultur, og skriver ­videre: «et folk som drikker ­alkohol, spiser svinekjøtt og ikke tror på religiøse ­hodeplagg».

Det avisen sier mellom ­linjene er at Norge gjør det vanskelig for muslimer å praktisere islam. I slike spørsmål vil sympatien ­faktisk ligge hos muslimene.

Norge

I sedvanlig, frimodig stil bidrar Listhaug til å ­forenkle og polarisere retorikken om ­Vesten og Islam.

Israel-Palestina-konflikten har lidd av overforenkling og steile fronter i internasjonale medier i mange tiår. Nå bidrar Listhaug til ytterligere polarisering, bare med motsatt fortegn av de anti-israelske stemmene i samfunnet.

Israel fortjener å bli tatt på ­alvor for terroren de har opplevd og tapene de har lidd, også på ­regjeringsnivå. Men slike ­utspill bør komme fra den statsråden som leder ­utenriksdepartementet, og de bør ytres på en måte som ­virker samlende, ikke splittende.

De bør derimot ikke komme som frittstående utspill fra en integreringsminister – som blir dyrket som heltinne blant noen, men som høster sterk mistillit fra resten.

Gå til innlegget

Nyktre nyanser

Publisert 30 dager siden - 1683 visninger

Den norske innvandringsdebatten begynner å bli ­skremmende lik måten vi snakker om Israel og Palestina.

Valget er over og Norge­ har bestemt at vi vil ha fire nye år med Høyre­ og Frp i regjering. For mange velgere var innvandringsspørsmålet tungen på vektskåla, om de la en blå eller rød stemme i urna.

Innvandringskritikere er takknemlige for Sylvi Listhaug, som avkler de konservative muslimske miljøene og peker på utfordringene, fritt for politisk korrekthet. De innvandringsvenn-lige syns derimot retorikken til Frp er iskald og beskylder regjeringen for å skape splid i samfunnet.

Det norske ordskiftet om ­islam har blitt så ekstremt at vi i dag snakker om en polarisert ­debatt. Med det menes at ­avstanden mellom aktørene i det offentlige ordskiftet har blitt så stor, at virkelighetsfremstillingene ikke har noe til felles lenger. Konsekvensen er at samfunnet må velge hvilken fortelling man vil tro på – den som er for eller mot islam.

Fiksjoner

Det er svært uheldig for et samfunn dersom borgerne ikke er enige om hva virkeligheten er. Hvis disharmonien får leve lenge og slå rot, kan vi til slutt få et samfunn der to fiksjoner kjemper om å få konsensus, på bekostning av nyanserende realiteter.

Som norsk jøde med bakgrunn fra Israel gjenkjenner jeg retningen vi som samfunn nå tar. Selv opplever jeg å stå midt mellom to fortellinger om Israel og ­Palestina.

Utallige ganger har andre villet diskutere konflikten med meg. De vil gjerne høre hva jeg, med min bakgrunn, tenker om den vanskelige situasjonen. Svært sjelden har jeg nådd gjennom med et nyansert bilde. Det stemmer rett og slett ikke overens med de fortellingene som allerede råder. Her er enten Israel eller Palestina offeret, mens den andre parten nærmest er for et usivilisert dyr å regne.

Risiko

Det er synd at den norske Israel-debatten er over­fladisk, men den er ikke direkte farlig for oss nordmenn. Midtøsten ligger på trygg avstand fra vår hverdag. Hvordan vi diskuterer israelerne og palestinerne skader oss ikke i stort omfang.

Derimot risikerer vi å skape et Norge som bryter ned sine egne verdier om å være et fredsorientert, egalitært samfunn hvis vi lar den simple og overforenklede historien dominere i kommentarfeltene, i avisspaltene eller i den politiske retorikken.

Motsetninger

Den norske fiksjonen om islam er at alle muslimer som ber i norske, konservative moskeer støtter anti-moderne holdninger. Det er fortellingen om at hijab er et kvinneundertrykkende plagg, selv når 
kvinnene selv sier de bruker plagget for å få nærhet til Gud.

Den motstående fiksjonen er at så lenge vi ikke konfronterer antidemokratiske krefter i norsk islam, så forsvinner de av seg selv.

Begge fortellingene er ekstreme­ og stenger døren for de nyktre nyansene vi er avhengige av for å kunne utvise respekt og toleranse, men også handlekraft og kompromissløshet når noen krysser grenser.

Nyanser

For det er i nyansene det menneskelige åpenbares. Det er her man oppdager at en konservativ kvinne med hijab kan være for retten til fri abort mens en liberal imam kan være motstander av homofilt parforhold.

Det er da man forstår at en flyktning som vil lære å stå på ski for å nærme seg sin nye norske identitet, samtidig ser frem til det kjente og kjære moskébesøket.

Det er når man åpner for ­nyansene man kan gjennomskue at en muslimsk nordmann som har bodd hele sitt liv i Norge, likevel kan ønske å begå en terrorhandling mot landet sitt.

Egenskap

Nyansene utfordrer forestillingene våre om andre og tvinger oss til å menneskeliggjøre dem vi er uenige med.

De fleste av oss har nok selvinnsikt til å erkjenne at vi har både gode og dårlige sider. Vi kan være elskverdige, tålmodige og forståelsesfulle, men vi har også løyet og bedratt. Stort sett er vi i stand til å tilgi oss selv og de vi er glad i. Vi tar omstendighetene i betraktning og dømmer på bakgrunn av kontekst og sammenhenger. Det er en svært viktig ­sosial egenskap for ikke å havne i konflikt over hver minste ting.

Noia

I den norske debatten om islam og innvandring ser det derimot ut til flere og flere av oss har fått nyanse-noia.

Kommentarfeltene og samfunnsdebatten forøvrig oversvømmes av hets, konspirasjonsteorier, avsindig generalisering og regelrette faktafeil. Alt for å gi næring til den fiksjonen man har valgt å tro på, og for å undergrave motfortellingen.

I et slikt debattklima bør man oppfordre til å lytte til de ­modererende stemmene, som er i stand til å belyse flere sider av kaleidoskopet som ethvert samfunn er. Hvis ikke, kan vi få et Europa og kanskje et Norge der virkelighetsoppfatningene er så polariserte at vi risikerer å være i konflikt med hverandre i tiår etter tiår.

Gå til innlegget

Hvor blir de religiøse av?

Publisert 4 måneder siden - 2262 visninger

Nesten ingen norske trossamfunn deltok i årets Pride-parade. Det bør de vurdere neste år, for de har noe å være stolt av.

På lørdag var Oslo malt i regnbuens farger. Da feiret byen at årets Pride-festival er i gang. Folkefesten regnes som Norges største markering av skeiv kjærlighet, og innledes med en storslått parade. I år sluttet 30.000 mennesker seg til Pride-paraden, som toget seg gjennom Oslo sentrum med flagg, paroler, flåter, musikk og hurrarop.

Samhold

En gang i tiden var det først og fremst skeive alene som gikk i Pride-paraden. Fra fortauskantene stirret nysgjerrige og litt forskrekkede tilskuere på opptoget. For noen føltes det nok fremmed med en så åpen feiring av seksuell identitet.

Slik er det ikke lenger. I år var de fleste stortingspartiene representert i toget. Det samme var forsvaret, politiet, brannvesenet, helsesektoren, barnehager, idrettsforeninger, utdanningsinstitusjoner og stolte familiemedlemmer.

Pride er ikke lenger forbeholdt en modig minoritet. I år sto hovedstaden sammen om at byens skeive borgere er den del av majoritetssamfunnet.

Fravær

 Det vil si, det var noen som manglet. Foruten Den norske kirke og Humanetisk Forbund var ingen trossamfunn representert i toget.

I helgen meldte NRK at de har vært i kontakt med muslimske, buddhistiske, hinduistiske, jødiske, katolske og frikirkelige trossamfunn, og spurt hvorfor de ikke deltar under årets parade.

Flere trossamfunn svarte ikke på henvendelsen. Andre begrunnet fraværet med at lederne deres var på ferie. Andre igjen svarte at de ikke deltar, men respekterer retten til å demonstrere.

Verdier

Hvordan man skal forholde seg til legning og seksualitet utenfor de heteronormative rammene, er spørsmål mange trossamfunn opplever som vanskelig å ta stilling til.

Religionens rolle i samfunnet er gjerne å verne om dogmer og tradisjoner, og videreføre etablerte verdier til de kommende generasjoner. Det ligger dessuten i religionens natur å begrunne verdiene teologisk. Derfor har fleste trossamfunn en pågående debatt om hvilke religiøse rettigheter skeive individer skal ha. Får man gifte seg? Får man adoptere barn? Får man definere seg som noe annet enn mann eller kvinne? Liberale krefter i samfunnet sier ja, religiøse krefter er ofte mer forbeholdne.

Nestekjærlighet

Den teologiske debatten som foregår i religiøse kretser kan likevel ikke forsvare at så mange trossamfunn i Norge ikke deltar på årets Pride.

For denne paraden handler ikke om religionspolitiske friksjoner. Først og fremst er Pride-paraden en manifestasjon av demokratiet. Den er en feiring av at Norge verner om individets rett til å leve i frihet og uttrykke seg slik man selv ønsker, uten frykt for forfølgelse og diskriminering.

Mange av dem som deltar i paraden, eller heier den fram fra sidelinjen, vil nok dessuten si at prosesjonen er en oppvisning i den mest grunnleggende religiøse verdien av dem alle: nestekjærlighet.

Trenger ikke være enig

Det er vanskelig å tenke seg at alle de 30.000 som deltok under årets parade er enige om hvert eneste politiske – eller for den saks skyld teologiske – spørsmål knyttet til skeives rettigheter. Noen i toget er liberale inntil det radikale. Andre er utvilsomt mer konservative.

Den norske kirke, som deltok i år som i fjor, er det beste eksempelet på sistnevnte. De er restriktive i synet på mye av det arrangøren FRI står for. Det stoppet dem likevel ikke fra å gå i toget. I stedet stilte de opp for verdier som solidaritet, mangfold, toleranse og åpenhet. Verdier som i sum er kjærlighet.

Stolt

Derfor er det ingen unnskyldning at rabbineren eller imamen er på ferie. Det er heller ikke greit å unngå hele spørsmålet ved å ikke svare på telefonen.

Medlemmene i de norske trossamfunnene kunne i stedet organisert seg under paroler som klart og tydelig sier ifra om at man støtter det åpne, frie demokratiet.

Det finnes skeive jøder, skeive buddhister, skeive muslimer og skeive hinduer. Det finnes skeive pinsevenner og skeive bahaier.

I noen samfunn blir de forfulgt, fengslet, torturert og drept.

Det blir de ikke i Norge. Det er noe hele det norske samfunnet kan ta æren for. Det er vi nordmenn, med alle våre etniske, religiøse og kulturelle og seksuelle bakgrunner som sammen har bestemt oss for å verne om hverandres frihet. Neste år bør derfor langt flere av trossamfunnene kunne delta i Pride med stolthet.

Gå til innlegget

Kampen om eierskapet

Publisert 4 måneder siden - 1802 visninger

Vårt behov for å være en del av stridens kjerne, er en av driverne til Midtøsten-konflikten.

Tidligere denne måneden intervjuet Vårt Land den palestinske menneskerettsaktivisten og boikott-motstanderen Bassem Eid. I kjølvannet av LOs vedtak om full internasjonal boikott av Israel, var Eid i Norge for å snakke om hvorfor han mener boikott ikke virker. Men han stopper ikke ved boikottskepsis. Han ber også det internasjonale samfunnet om å holde seg unna Israel-Palestina-konflikten.

– Ikke din konflikt 

«Det er jeg, sammen med resten av den palestinske og israelske befolkingen, som er eiere av konflikten. Vi skal bestemme hvordan vi løser den. Ikke LO, ikke Norge og ikke resten av verden. Jeg vil ikke tillate dere å blande dere inn i min konflikt.» sa Eid. Han peker dermed på én sentral driver til Israel-Palestina-konflikten: Ikke israelerne eller palestinerne. Men alle oss andre.

Empati

 Det er ingen tvil om at konflikten engasjerer verden over. At mennesker bryr seg er en god ting. Når vi er i stand til å leve oss inn i jødenes inderlige behov for en egen stat eller palestinernes brennende ønske om selvstendighet og likeverd, viser vi en av våre viktigste menneskelige egenskaper: Empati.

Dessverre kan det virke som vi også har andre motiver for å engasjere oss så sterkt i konflikten.

Våt drøm 

Det er enhver diplomats drøm å skape varig fred mellom israelere og palestinere. En slik supermekler ville satt punktum for verdens mest omtalte konflikt.

Det er klart det ligger prestisje i det.

Faren er at konflikten tiltrekker seg et lass av mindre begavede diplomater, politikere og religiøse ledere. Folk som ikke forstår kulturene de skal mekle mellom eller historien de tråkker i. Men som lar seg forføre av statusen som kommer med jobben.

Det er for mange av dem. Og det gagner ikke partene i konflikten.

Eksotisk 

Andre blir simpelthen forført av dramatikken, mystikken og romantikken som denne striden bærer preg av.

Et preg vi selv har påført konflikten, gjennom forenklede og naive sjablonger av «jøde og muslim», «israeler og palestiner» og «soldat og terrorist».

Det fører til at mange reiser til Israel og Palestina for å hjelpe, med forhåndsproduserte forestillinger i hodet.

Som at israelske menneskerettsbrudd kan rettferdiggjøres fordi man forsvarer verdens eneste jødiske stat.

Eller at palestinsk vold alltid må forstås fra et offerperspektiv.

Forenklet

En av forslagsstillerne bak LOs Israel-boikott var leder og Palestina-ambassadør for Fagforbundet Rogaland, Tove Elise Frøland.

I 2015 skriver hun på sin blogg Tove Elise i Palestina: «I dag er det 2 uker siden jeg satte mine føtter på Ben Gurion flyplassen utenfor Tel Aviv i Israel. Mitt første møte med Midtøsten. For min del gikk passkontrollen greit, men ansiktsuttrykket til kvinnen i kontrollposten vil alltid være der. Lite minnet om en hjertelig velkomst og jeg skjønte snart at jeg var jo en del av «this group». En gruppe det nok føles ubehagelig å ta imot. Denne behandlingen og det langt verre møter palestinere hver dag i sitt eget land.»

Utdraget er avslørende. Uten å ha belegg for det, antar Frøland at den israelske passkontrolløren ikke vil henne vel. Hun slår så fast at palestinerne opplever dette hver dag, selv om hun aldri har vært i Midtøsten før.

Til tross for at teksten er proppfull av fordommer om palestinere og israelere, har hun innflytelse nok til å få Norges største arbeidstakerorganisasjon til å gå inn for full Israel-boikott.

– Hold dere unna

Eid ber det internasjonale samfunnet om å holde seg unna selve konflikten. Mens han ønsker engasjement for sivilsamfunnene velkommen, ber han oss om å la være å blande oss inn i stridens kjerne. Den er det israelere og palestinere som eier, og ingen andre.

Eid har et viktig poeng, som blir fullstendig oversett av oss – fordi vi så gjerne vil være en del av dette. Ikke bare fordi vi bryr oss. Men også fordi det er spennende.

Men vi er ikke israelere. Vi er ikke palestinere. Derfor kan vi ikke eie denne konflikten. Mange prøver likevel, og Eid tror vår innblanding ikke gir partene rom til å løse konflikten på egenhånd.

Stillhet 

Det er et stort problem at vi har et forenklet bilde av konflikten, men likevel krever eierskap til den. Med dype sukk erklærer verdenssamfunnet at man har prøvd «alt» for å løse konflikten, men at ingenting nytter. Men vi har ikke prøvd alt. Vi har ikke prøvd å ta et skritt tilbake.

Gå til innlegget

Lesetips

Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
4 dager siden / 2042 visninger
3 kommentarer
Den andres lidelse
av
Ketil Slagstad
26 dager siden / 499 visninger
0 kommentarer
Morfar er bibelsmugler
av
Line Konstali
rundt 1 måned siden / 806 visninger
1 kommentarer
Selektiv historieskrivning
av
Einar Thomassen
rundt 1 måned siden / 3606 visninger
3 kommentarer
For vår jord
av
Arne Johan Vetlesen
rundt 1 måned siden / 1949 visninger
9 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Søren Ferling kommenterte på
Statsstøtte berre for 'rette' meiningar?
11 minutter siden / 1139 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Statsstøtte berre for 'rette' meiningar?
17 minutter siden / 1139 visninger
Audun Wold kommenterte på
Islamliknende atferd
17 minutter siden / 1330 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Islamliknende atferd
25 minutter siden / 1330 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Holocaust: Uklokt lovforbud
30 minutter siden / 205 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Adam og Eva eller common descent.
41 minutter siden / 883 visninger
Ronny Johansen kommenterte på
En sjanse til Smiths venner
rundt 1 time siden / 8685 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 1 time siden / 1078 visninger
Alf Gjøsund kommenterte på
En sjanse til Smiths venner
rundt 2 timer siden / 8685 visninger
Rune Tveit kommenterte på
Jeg kunne vært mirakelpredikant
rundt 2 timer siden / 984 visninger
Torstein Veierland kommenterte på
En sjanse til Smiths venner
rundt 2 timer siden / 8685 visninger
Les flere