Øystein Dahle

Alder: 4
  RSS

Om Øystein

Født 1964. Bosatt i Oslo.
Avdelingsdirektør i KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter

Følgere

Livssynsåpne gravplasser i kirkelig regi

Publisert 2 måneder siden

Gravplassforvaltningen er et godt eksempel på at livssynsbasert virksomhet kan utføre offentlige velferdsoppgaver med høy kvalitet. Det bør regjeringen heie tydeligere på.

Pårørende er fornøyde. De ansatte trives. Driften er effektiv, og det etableres nye tilbud for et mer livssynsmangfoldig samfunn. Det er status for gravplassforvaltningen i Norge. I 417 av 422 kommuner er det kirkelig fellesråd som står for driften. I gravferdsloven har staten lagt dette samfunnsoppdraget til et organ i Den norske kirke.

Tidligere undersøkelser blant de pårørende har vist svært stor tillit til den lokale kirkelige gravplassforvaltningen. KAs ferske undersøkelse blant gravplassforvalterne tegner et bilde av en sektor som både ivaretar tradisjoner og fornyelse. Et funn som illustrerer dette godt, er økningen i tilrettelegging for muslimsk gravlegging. Slike felt finnes nå i nesten halvparten av kommunene (mot 14,3 prosent for ni år siden), og tilbudet er på plass i alle kommuner med en betydelig muslimsk befolkning.


Trossamfunnene er fornøyde

Kravet om en livssynsnøytral gravplassforvaltning, som reises fra blant andre Human-Etisk Forbund, har begrenset gjenklang i de andre trossamfunnene. Dersom vi ser på svarene fra høringen om ny tros- og livssynssamfunnslov fra 2017, er inntrykket tvert imot at det store flertallet anerkjenner viktigheten av bred kompetanse på tro/livssyn og ritualer og kirkens erfaring med å møte mennesker i en sårbar situasjon. De lokale fellesrådene har på dette området gitt et tilbud som holder sammen de driftsmessige behovene med en varhet og respekt for de sørgende.

Gravplassene har i løpet av én generasjon blitt en arena for økende livssynsmangfold. Nesten uten konflikter har gravplassene under kirkelig forvaltning synliggjort en overgang fra enhetskultur til mangfoldskultur preget av samarbeid med ulike tros- og livssynssamfunn. Det er også bakteppet når KA i morgen inviterer til panelsamtalen «Hvordan kan kirkelig gravferdsforvaltning være en god løsning for alle?» på Kirkeskipet under Arendalsuka. Blant de medvirkende er pinsevenn og varaordfører Terje Eikin, Marianne Løge fra Human-Etisk Forbund og Anne Sender fra Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn.


Lite respektfullt

Det er altså mange gode grunner til at dagens hovedregel om kirkelig gravplassforvaltning blir videreført, noe regjeringen også foreslår i den nye tros- og livssynssamfunnsloven. Overraskende er det derfor at regjeringen samtidig unnlater å begrunne sitt eget forslag, men i stedet uttaler at det er naturlig at gravplassene på sikt forvaltes av kommunene. I stedet for å understøtte den valgte ordning i lov, legges det i loven til rette for at kommunene – ensidig og uten avtale med fellesrådet – kan overta kirkens oppgaver.

Dagens lovbestemmelse overlater til kommune og kirke å avtale seg fram til en endret oppgaveløsning på gravplassområdet, i praksis at kommunen overtar. Lokal avtalefrihet vil være som en langt mer respektfull fremgangsmåte ved ønske om endret oppgavefordeling enn det regjeringen har foreslått. Respektfullt både overfor Den norske kirke lokalt som skjønnsomt har ivaretatt dette ansvaret i generasjoner, og overfor den kompetanse som er bygget opp på et «smalt» område.

Det vil også være en vesentlig mer respektfull tilnærming overfor de ansatte. Ved en kommunal overtakelse av gravplassansvaret vil mange arbeidstakere gå fra å ha ett til to arbeidsforhold, da flertallet arbeider både med gravplass og kirkebygg. Kommunal overtakelse av gravplassansvar vil i tillegg gi «til dels omfattende og kompliserte virksomhetsoverdragelser», slik departementet selv skriver.


Behold lokal avtalefrihet

I Norge har vi god tradisjon for at ideelle aktører – også kirkelige – kan levere tjenester av høy kvalitet på vegne av det offentlige, og de varmeste forsvarerne av denne modellen sitter nå i regjering. I stedet for å unnta gravplassforvaltningen fra denne tenkningen, egner sektoren seg tvert imot som et godt eksempel på at det viktige er kvaliteten på tjenesten, ikke hvem som tilbyr den. I et livssynsåpent samfunn skal det ikke være diskvalifiserende for livssynsbasert virksomhet å utøve offentlige velferdsoppgaver.

KA vil derfor utfordre Stortinget til å beholde gjeldende bestemmelser i gravplassloven som sikrer forutsigbarhet og lokal avtalefrihet mellom kirke og kommune på gravplassområdet.

Gå til innlegget

Endret bruk er ikke nedleggelse

Publisert 11 måneder siden

Det er en avgjørende forskjell på å legge ned kirker og å gi dem ny kirkelig bruk. Det er det siste som er mest aktuelt i pågående diskusjoner i Den norske kirke.

'En rekke Oslo-kirker står i fare for å bli nedlagt', heter det i
ingressen i Hovedsaken i Vårt Land sist lørdag. Bakteppet er den pågående prosessen i Oslo kirkelige fellesråd og Oslo bispedømme, der forslag om endret bruk (ikke nedleggelse) av ni av hovedstadens kirker nylig har vært på høring.

Prosessen er primært motivert av at det ikke er nok penger til å drive alle kirkene som soknekirker, men også av en erkjennelse av at endret bosettingsmønster gir nye behov.

Ingen i Oslo. 

En undersøkelse som KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter gjennomførte blant landets kirkeverger i høst, bredt omtalt i Vårt Land 13. november, viser at mellom 150 og 175 kirker brukes mindre enn én gang i måneden. Ingen av disse befinner seg i Oslo, og de fleste ligger i kommuner med lavt innbyggertall og flere kirker.

I undersøkelsen stilte vi også følgende spørsmål: «Hvor mange av fellesrådets kirker tror du vil være tatt ut av vanlig bruk om 10 år? (med dette menes stengt, utleid, solgt, avhendet e.l.)» Anslaget her er totalt 90 kirker på landsbasis.

Kirkevergene kjenner det
lokale kirkelivet, de kjenner
lokalpolitikerne og deres prioriteringer, og de ser utviklingen i lokalsamfunnet på nært hold. Derfor har vi spurt hva kirkevergene tror vil skje. Det er imidlertid viktig å understreke det er menighetsråd, fellesråd,
bispedømmeråd og biskop i fellesskap som involveres i en slik beslutning.

Kun ett tilfelle. 

I paragraf 18 i dagens kirkelov slås det dessuten fast: «Kirker kan ikke avhendes, pantsettes eller påheftes bruksretter. Departementet kan likevel samtykke i salg når særlige grunner tilsier det.» Å stenge, leie ut, selge eller på annen måte avhende en kirke er med andre ord en svært møysommelig prosess. Vi kjenner faktisk bare til ett eneste tilfelle av nedleggelse av kirker i Norge i nyere tid.

For noen år siden ble tre kirker i Oslo tatt ut av bruk som sokne­kirker. Én ble leid ut til Oslo katolske bispedømme (Bredtvet kirke), én ble leid ut til en pinsemenighet (Markus kirke), mens den tredje disponeres av Kirkens Bymisjon (Gamlebyen kirke). Fra før er Kulturkirken Jakob og bymisjonssenteret i Tøyenkirka godt kjent.

Mer sakssvarende. 

Det som i Vårt Lands artikkel flere ganger betegnes som «nedleggelse», handler i realiteten om ny bruk. Der er derfor nødvendig å bruke andre og mer sakssvarende ord når menighetskirker blir kulturkirker, diakonisentre, ungdomskirker, kirker for andre kirkesamfunn eller benyttes til andre kirkelige formål. Dette vil kunne bli aktuelt flere steder i Norge de kommende årene.

Vårt Lands artikkel illustrerer godt hvordan kirkebygget symboliserer identitet og tilhørighet for folk langt utover menighetskjernen, ja til og med blant dem som har valgt å stå utenfor kirken. De beste løsninger på endret bruk av kirkebygg vil slik kunne letes fram i dialog mellom lokale brukere, menighetsråd og biskop og de organer som sitter med forvaltningsansvar og økonomisk ansvar – det vil si kirkelig fellesråd, bispedømmeråd og kommune.

Gå til innlegget

Finansiering av kirkebygg

Publisert rundt 1 år siden

Kampen for et statlig bevaringsprogram for de mest verdifulle kirkene, må ikke tolkes som en underminering av det kommunale ansvaret for kirkebygg generelt. Statlig støtte til kirkebygg bygger på fortsatt kommunalt hovedansvar for finansiering av kirkevedlikeholdet.

KAs rapport om kirketilstandsrapport viser et stort vedlikeholdsetterslep for middelalderkirker i stein og andre spesielt verdifulle kirker. Vi har derfor arbeidet for at staten skal bidra med penger til å styrke vedlikeholdet av fredede og verneverdige kirker. Signaler fra kulturministeren den siste tiden gir håp om at Regjeringen nå vil følge opp Stortingets anmodning om et bevaringsprogram for kirker med store kulturminneverdier.

I et innlegg i Vårt Land 16. august blir KA utfordret av Oslos kirkeverge Robert Wright til et fokus og engasjement for alle typer kirkebygg. Bakgrunnen er at bare noen få av Oslos 62 kirker er i den kategorien som vil dra fordel av den statlige innsatsen vi jobber for, selv om mange har store vedlikeholdsutfordringer,

Både Kirkemøtet og det store flertall av Den norske kirkes lokale organer er tydelig på at dagens kommunale finansieringsansvar for den lokale kirke, inkludert drift og vedlikehold av kirkebygg, bør videreføres. Derfor er det et reelt dilemma Wright peker på: Et ønske om økt statlig innsats kan medføre at det kommunale ansvaret for kirkebyggene oppleves som svekket. KA vektlegger derfor at både begrunnelsen og innretningen på en statlig tilskuddsordning skal bekrefte og underbygge det kommunale ansvaret. Dette kan for eksempel skje ved at statens bidrag omfatter utgifter til de merkostnadene som er knyttet til istandsetting av bygg med store antikvariske verdier, jfr. Kirkemøte-vedtak nå i vår. Vår klare forutsetning er derfor at et statlig bevaringsprogram skal gi et løft for den totale innsatsen for kirkebygg.

For å sikre økonomisk likebehandling, blir offentlige tilskudd til Den norske kirke brukt som grunnlag for beregning av tilskudd til andre tros- og livssynssamfunn. Dette er i utgangspunktet en god ordning, men har som utilsiktet konsekvens at kommuner som vil ta et løft for istandsetting av kirkebygg, må ut med tilsvarende tilskudd til andre tros- og livssynssamfunn. Utslagene blir ekstra store i Oslo, der det er relativt mange medlemmer i andre tros- og livssynssamfunn, og kirkeverge Wright erfarer at denne ordningen bremser kommunens evne til å bidra til kirkebyggsatsning.

Tilskuddsordningen til andre trossamfunn har som premiss at kommunalt tilskudd til kirkevedlikehold er å forstå som støtte til virksomheten til trossamfunnet Den norske kirke. I sitt innlegg peker Wright på at mange av kirkene har en bruk og en funksjon som går ut over den virksomhet Den norske kirke har som trossamfunn. Mange av kirkene er kulturbygg, møtelokaler og aktivitetssentre i lokalmiljøet, og i Oslo disponeres de ofte av flere trossamfunn og et mangfold av organisasjoner.

Wrights innspill er etter KAs mening et viktig bidrag i det pågående arbeid med ny tilskuddsordning for tros- og livssynssamfunn. Kirkebyggenes store nasjonale kulturminneverdier og deres brede betydning i lokalmiljøet, er allment anerkjent. Det tilsier at både tenkningen om bruk og vedlikehold av disse kirkebyggene bør forstås i et videre kultur- og samfunnsperspektiv.  Det bør bli tydeligere hensyntatt i framtidige ordninger for finansiering av tros- og livssynssamfunn. Det bør også få betydning i den videre utvikling av det kirkelige regelverket for bruk av kirkebygg. KA vil fortsette arbeidet for å finne fram til tjenlige løsninger på denne type utfordringer i tida framover. 

Øystein Dahle

Direktør, avdeling for sektorpolitikk og styring

KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter

Gå til innlegget

Høyt spill med gravplassene

Publisert nesten 2 år siden

Regjeringens forslag om at kommunen skal kunne overta gravplassforvaltningen mot kirkens vilje, innebærer at erfaring, kompetanse og arbeidsforhold settes i spill. Det vil også publikum tape på.

Sjelden vises folks forhold til gravplassene slik det gjør forbindelse med advent og jul. Hundretusenvis av lys tennes til minne om dem som ikke lenger er blant oss, og vårt kollektive behov for en stabil og god gravferdsforvaltning blir tydelig for alle. 

Spørsmålet om hvem som skal ha ansvaret for våre felles gravplasser, blir reist hver gang statens kirke-/religionspolitikk er oppe til vurdering. Flere utredninger fra 1970-tallet og fram til nå har konkludert med at kommunen bør overta dette fra Den norske kirke, men flertallet av høringsinstansene og politikerne har hver gang falt ned på at det ikke er grunn til å forandre på noe som fungerer godt. 

Trenger ikke være «nøytral»

Slik også med den sittende regjeringens forslag til ny trossamfunnslov: «Etter en samlet vurdering har departementet kommet til at gjeldende ordning i hovedsak bør videreføres, det vil si at oppgaven med å forvalte gravplassene fortsatt bør ivaretas av Den norske kirke lokalt som lovens normalordning», heter det i høringsnotatet fra Kulturdepartementet. 

KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter er glad for den tilliten til kirken som ligger i dette. «Det er svært positivt at høringsnotatet avviser premisser om at innbyggerne må møte en såkalt ‘nøytral’ kommune for at det kan gis et likeverdig tilbud overfor en befolkning med tros- og livssynsmessig mangfold. På denne måten bekreftes at tro-/livssynsmessig forankring hos tjenesteyter ikke er til hinder for å yte et verdig og likeverdig offentlig tjenestetilbud på dette området», skriver vi i vår høringsuttalelse. 

To «etater» oppå hverandre

En eventuell kommunal overtakelse av gravplassansvaret ville ikke bare ha berørt publikum, men også dem som i dag jobber på våre om lag 2.000 gravplasser. Med unntak av i fem kommuner har de ansatte på gravplassene kirkelig fellesråd som arbeidsgiver, og flertallet av dem har også arbeidsoppgaver som ikke er knyttet til gravplassen. Som departementet selv skriver: «Overføring av forvaltningsansvaret fra kirkelig fellesråd til kommunen vil innebære at det må gjennomføres over 400 til dels omfattende og kompliserte virksomhetsoverdragelser, som vil berøre om lag 1.000 ansatte. Om lag 60 prosent av de ansatte har både kirkelige og gravplasstilknyttede oppgaver, noe som vil komplisere en felles virksomhetsoverdragelse ytterligere.» 

Når vi i tillegg vet at godt over halvparten av gravplassene ligger rundt en kirke eller rett i nærheten, fremstår det klart mest hensiktsmessig å la Den norske kirke fortsette å drive gravplassene på vegne av fellesskapet. Å la to «etater» gå oppå hverandre, er dårlig samfunnsøkonomi. 

Ifølge dagens lov kan kirkelig fellesråd overlate gravplassansvaret til kommunen, noe som fem fellesråd altså har valgt å gjøre. I høringsnotatet er denne ordningen erstattet med følgende lovtekst: «Etter søknad fra kommunen kan fylkesmannen ved forskrift treffe vedtak om at ansvaret som lokal gravplassmyndighet etter loven her skal overføres til kommunen.» Det presiseres at dette kan skje selv om kirken er uenig. 

Risikerer å få to arbeidsgivere

Slik snus dagens velfungerende ordning på hodet, slik Kirkerådet skriver i sin høringsuttalelse: «Endringsforslaget svekker i vesentlig grad hovedordningen med at soknet er lokal gravplassmyndighet.» Det betyr at en enorm mengde gravplasserfaring settes i spill og at om lag 1.000 ansatte risikerer å få ny arbeidsgiver gjennom vedtak hos Fylkesmannen. Mer enn halvparten risikerer dessuten å få to arbeidsgivere - kirken og kommunen - selv om jobben i prinsippet vil være den samme. 

Den foreslåtte lovteksten legger opp til et høyt spill som kan ramme både publikum og ansatte. Dersom Den norske kirke skal kunne fortsette å forvalte gravplassene på samme gode måte som fram til nå, må rammene være mer forutsigbare enn hva det nå ligger an til. 

Øystein Dahle avdelingsdirektør, KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter

Gå til innlegget

Samling ved graven

Publisert over 2 år siden

Det praktiske dialogarbeidet som foregår rundt gravlegging og tilrettelegging på gravplassene, viser vei til en framtidsrettet måte å leve sammen på, i et livssynsmangfold.

De kirkelige fellesrådene har i dag forvaltningsansvaret for gravplassene. I flere offentlige utredninger og høringer har det blitt foreslått å overføre dette ­ansvaret til kommunene.

Ved hver korsvei har Stortinget likevel valgt å videreføre kirkens ansvar på dette området. Her har både historiske og praktiske ­argumenter vært brukt for å opprettholde kirkens ansvar. I tillegg har det vært pekt på at de kirkelige fellesrådene og de tilsatte på gravplassene gjør dette arbeidet på en god og likeverdig måte. Hvorfor forandre noe som fungerer godt?

Ny diskusjon

Når regjeringen nå har sagt at de vil hente fram utredningen «Det livssynsåpne samfunn» (Stålsettutvalget), vil vi få en ny diskusjon om gravplassansvaret i framtiden. Stålsettutvalget understreket at Den norske kirke har utført sitt gravferdsansvar på en god måte, også overfor de med annen tro eller livssyn.

Ingen kritikk

I utredningen er det ingen k­ritikk om at kirken misbruker­ sin gravferdsmyndighet overfor de som har annen tro ­eller livssyn. Utvalgets konklusjon er likevel at dagens ordning med kirkelig fellesråd som l­okal ­gravferdsmyndighet ikke kan videreføres – av prinsipielle­ grunner.

Det legges til grunn at den «nøytrale» kommunen er en forutsetning for et likeverdig tilbud i et samfunn med økende livssynsmangfold. Den livssynsmessige forankringen til kirkelige fellesråd blir derfor et hinder for å kunne tilby et likeverdig gravferdstilbud.

Synliggjør overgang

På gravplassene utøves noen av religionenes mest symbolfylte og tradisjonstunge ritualer. Og gravplassforvaltningene ­møter mennesker i en sårbar livs­situasjon. Livssynsmangfoldet har nå gjort gravplassene til et av de mest ­ladede flerreligiøse stedene. Gravplassene synliggjør en overgang fra enhetskultur til mangfoldskultur – rett utenfor kirkeveggen.

De som arbeider på gravplassene står overfor de samme ­typer dilemmaer som samfunnet for øvrig når det gjelder hvordan vi skal møte og tilrettelegge for tros- og livssynsmangfold og nye skikker/tradisjoner. Her trengs både kunnskap, klokskap og ryddighet.

Mitt klare inntrykk er at de som arbeider i denne sektoren har håndtert utfordringene på en skikkelig måte der også livssynsminoritetene opplever seg ivare­tatt. Og denne overgangen til mangfoldskultur på gravplassene har foregått uten at gravplassene har blitt en konflikt­arena. Klagesakene og negative mediesaker er omtrent fraværende.

Subtraksjonsteorien

Dagens debatt om tro- og livssynspolitikk er i økende grad preget av at religion knyttes til konflikt, skille­linjer og problemer. Sekularitet opptrer av og til som et mantra for en tro på at verden blir et bedre sted hvis religion får en lite framtredende plass. Forestillingen baserer seg på at konflikter reduseres hvis vi skyver tro og livssyn inn i den private sfære og skaper en ­sekulær ­offentlighet og nøytrale fellesrom.

Jeg mener imidlertid at gravplassene er et eksempel på at forestillingen om nøytralitet som forutsetning for likeverdighet og respekt bør utfordres. Kirkelig gravferdsmyndighet kan oppfattes som en rest av Den norske kirkes historiske hegemoni. Jeg tror imidlertid at det praktiske dialogarbeidet som foregår rundt gravlegging og tilrette­legging på gravplassene, viser vei til en framtidsrettet måte å leve sammen på – i et livssynsmangfold.

Arena for dialog

Når «tro ­møter tro» kan resultatet bli ­dialog og likeverdig samtale,­ ikke spenning og konflikt. Gravplassene er blitt en praktisk arena­ for religionsdialog der vilje til forståelsen for den ­andre er bærende. De lokale gravplassforvaltningene skal blant annet ha årlige møter med alle tros- og livssynssamfunn som er aktive på stedet. Her skal det drøftes hvordan tros- og livssynssamfunnenes behov ved gravferd kan ivaretas.

Anerkjennelse av tro

Livssynsåpenhet må ikke bety nøytralitet. Det kan også bety ­anerkjennelse av tro og livssyn. Kanskje har gravferdsmyndig­hetens livssynsmessige tilhørighet ­bidratt til økt forståelse for behov og ønsker hos mennesker med et annet religiøst ståsted?

Tilliten som er etablert er ikke basert på nøytralitet, men på en innsikt i at gravferden på ulik måte berører de mest eksistensielle og sårbare sidene av livet hos oss alle.

Tilslører og undergraver

­Arbeidet for et livssynsåpent og likeverdig samfunn for alle livssynsminoriteter må fortsette.­ Det er imidlertid en risiko for at kampen for det livssynsåpne samfunn kan tilsløre en sekulær livssynspolitisk agenda som blant annet undergraver tilliten til livssynsbasert virksomhet. Det er ikke uten videre gitt at det av prinsipielle grunner må være nøytraliteten som er grunnlaget for likeverdigheten.

Dialog og respekt kan skapes der vi både er tydelig på egen identitet og samtidig har mot og vilje til å forstå den andre.

Først publisert i Vårt Land, 08.03.17

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
27 dager siden / 1901 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
19 dager siden / 1633 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 1605 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
27 dager siden / 1592 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
18 dager siden / 1449 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
16 dager siden / 1364 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
20 dager siden / 1362 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
rundt 1 måned siden / 1125 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
6 dager siden / 915 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere