Dagfinn Høybråten

Alder:
  RSS

Om Dagfinn

Generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Følgere

Solidaritet og handling for Palestina og Israel

Publisert rundt 1 måned siden

Kristne i Palestina og Israel ber om solidaritet fra en verden som har vendt dem ryggen. Vi ser nå en situasjon i det hellige land som går fra vondt til verre

Denne teksten er forfattet av Kirkeuka for fred i Palestina og Israel ved:

Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke ved Berit Hagen Agøy

Norske kirkeakademier ved Kristin Gunleiksrud Raaum

Kirkens Nødhjelp ved Dagfinn Høybråten

KFUK-KFUM Global ved Fredrik Glad-Gjernes

KFUK-KFUM Norge ved Øystein Magelsen

Kvekerhjelp Arnstein Finset

Kvekersamfunnet 

Norges Kristelige Studentforbund ved Eilif Tanberg

Sabeels Venner ved Hans Morten Haugen

Stiftelsen Karibu ved Eilert Rostrup


Okkupasjonen har i altfor mange år ført til krenkelser og menneskerettighetsbrudd, og i løpet av 2020 har situasjonen ifølge FN forverret seg ytterligere. Vi er alle rammet av en global pandemi, og koronasituasjonen er spesielt kritisk i Gaza, hvor mennesker bor tett og hvor helsehjelp er under sterkt press, og hvor antall koronasmittede øker.

Kristne i Palestina og Israel ber om solidaritet gjennom bønn, og gjennom handling. Vi vil ta deres oppfordring på alvor, og arrangerer derfor sammen med Kirkens Verdensråd hver høst Kirkeuka for fred i Palestina og Israel – og i år er intet unntak.

Bibelens oppfordring

Bibelen kan aldri brukes til å forsvare undertrykking. Den kan heller ikke leses som et forsvar av okkupasjon og fordrivelse. Vi må heller forankre vårt engasjement i Bibelens dobbelte kjærlighetsbud. I tro på at det finnes løsninger for alle, håp om en rettferdig fred og i kjærlighet til alle våre medmennesker.

Sivilsamfunnets handlingsrom

I flere land over hele verden opplever organisasjoner og enkeltmennesker at deres rett til å ytre seg innskrenkes. I Israel og Palestina rapporteres det nå om at både lokale og internasjonale organisasjoner har fått mindre handlingsrom, og at deres innsats for internasjonal humanitær rett og like rettigheter for alle i det hellige land blir vanskeligere å utføre. Retten til å kjempe for rettferdighet for alle med demokratiske og ikke-voldelige midler er under betydelig press.

Internasjonale aktører som har fungert som en beskyttende tilstedeværelse og jobbet med å dokumentere menneskerettighetsbrudd presses ut av israelske styresmakter. Men vi ser også at aktører som er kritiske til brudd på internasjonal humanitær rett og menneskerettigheter i Israel og Palestina, inkludert organisasjoner som vil bruke økonomiske, fredelige og ikke-voldelige virkemidler, mister støtte fra utenlandske donorer på grunn av sitt engasjement. Dette er en svært bekymringsfull utvikling.Vi oppfordrer norske myndigheter til å arbeide mot en utvikling der ytringsfrihet og sivile rettigheter på denne måten blir sanksjonert og kriminalisert.

Korona

I tillegg til alle utfordringene det innebærer å leve under okkupasjon, blokade og annektering ser vi nå utfordringer som følge av Covid-19.

“Kom og se” har hele veien vært oppfordringen fra palestinere. Nå er ikke dette mulig, og det er derfor spesielt viktig at vi lytter til deres oppfordringer om å tale deres sak, siden vi ikke kan stå fysisk i solidaritet.

Spesielt kritisk er Korona-situasjonen i Gaza, hvor befolkningstetthet gjør det vanskelig å overholde avstand. Tilgang til smittevernsutstyr og medisinske hjelpemidler hindres av innreiserestriksjoner. Mennesker som trenger helsehjelp utenfor Gaza hindres av utreiserestriksjoner. Ifølge WHO dør det hver uke mennesker, primært kreftpasienter, mens de venter på utreisetillatelse for å komme til behandling.

På tross av at Covid-19 herjer, rapporterer FN om rekordmange husrivninger på okkuperte palestinske områder. En rekke mennesker møter snart vinteren som hjemløse, samtidig som myndighetene oppfordrer dem til å holde seg hjemme for å bekjempe smitte.

Rett til å leve verdige liv

Hvis annekteringen av C-områdene på Vestbredden gjennomføres, vil dette bety slutten på muligheten for en levedyktig fremtidig palestinsk stat. Og dermed slutten på håpet om en tostatsløsning, som var det ultimate målet for Oslo-avtalene.

Oppi alt er retten til å leve et verdig liv det viktigste. En palestinsk bonde på Vestbredden uttrykker; det spiller ingen rolle for han om det blir én stat, to stater eller ti stater, så lenge han får samme rettigheter som naboene sine, mens han refererer til den israelske bosettingen han bor like ved.

Vi oppfordrer alle til å ta del i Kirkeuka for fred i Palestina og Israel. Kirkeuka er en uke for bønn, for solidaritet og for handling. Det er en uke for å vise at vi ikke har vendt våre medmennesker ryggen, men at vi står sammen, side om side, helt til okkupasjonen tar slutt.


Med solidarisk hilsen,

Kirkeuka for fred i Palestina og Israel v/

Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke

Norske kirkeakademier

Kirkens Nødhjelp

KFUK-KFUM Global

KFUK-KFUM Norge

Kvekerhjelp

Kvekersamfunnet

Norges Kristelige Studentforbund

Sabeels Venner

Stiftelsen Karibu

Gå til innlegget

Koronapandemien kan sette kampen mot fattigdom 30 år tilbake i tid. Dette alvoret må regjeringen ta med når den er samlet for å bli enig om statsbudsjett 2021.

Vi står overfor den største økonomiske krisen siden 30-tallet. Opp mot 100 millioner mennesker kan bli kastet ut i ekstrem fattigdom som en følge av covid-19, ifølge et ferskt anslag fra Verdensbanken. Koronapandemien har ikke bremset behovet for humanitær hjelp – tvert imot har behovene økt kraftig. Og det er de fattige landene og de mest sårbare menneskene som rammes hardest.

Pandemien og håndteringen av den gjør at millioner mister livsgrunnlaget sitt, samtidig som mange fratas sine rettigheter. Behovet for humanitær hjelp øker. Pandemien stopper vaksinering av barn og holder de hjemme fra skolen. Det er enormt vanskelig for utviklingsland å finne penger kampen mot korona. Og det kommer til å bli enda vanskeligere å få i gang økonomien etter pandemien.

Alle må bidra i fellesskap

Det er viktigere enn noen gang at Norge prioriterer internasjonal innsats mot fattigdom i statsbudsjettet. Hjelper vi ikke nå blir det vanskeligere og dyrere å hjelpe senere, og ringvirkningene blir enorme. Norge er ett av de landene som har bevilget 1 prosent av bruttonasjonalinntekten (BNI) til internasjonal innsats mot fattigdom og nød. I 2020 går BNI ned. Om BNI går ned også i 2021 er det avgjørende at kronebeløpet på bistanden videreføres selv om det innebærer at bistandsprosenten overstiger 1 prosent. Hvis regjeringen skulle ha kuttet til 1 prosent av BNI for 2020 ville det gitt 4,5 milliarder kroner mindre i bistand på verst tenkelige tidspunkt.

Kirkens Nødhjelp er svært bekymret for situasjonen i land som allerede før korona hadde store humanitære behov. Midler fra Norad, Utenriksdepartementet og private givere er avgjørende for at vi og andre skal kunne trappe opp innsatsen i landene vi jobber med blant annet å sikre rent vann og trygge sanitære forhold. Samtidig er langsiktig bistand helt avgjørende når fattige land skal bygge seg opp i kjølvannet av den største økonomiske krisen vi har sett i moderne tid.

Norge har internasjonale forpliktelser

Dette er arbeid som krever forutsigbarhet. Kuttes det nå mister fattige mennesker både tilbudet de hadde før pandemien og hjelpen de burde ha fått. Verdenssamfunnet har forpliktet seg til å nå bærekraftsmålene innen 2030. I møte med pandemien krever det mer investeringer, ikke mindre. For eksempel vil det bli et stort behov for vaksiner. Det må vi hjelpe fattige land med å få råd til. Det er også i vår interesse.

Dette er den største krisen verden har sett. Da må det brukes mer penger, ikke mindre. Norge har råd til å bidra. Vi er blant de som har klart oss best gjennom krisa så langt med en økonomi som går lite tilbake sammenlignet med andre land.

Flere land kan kutte

Utviklingsland har allerede opplevd et enormt fall i sine inntekter som en følge av kapitalflukt, fall i investeringer og færre pengeoverføringer fra migranter. Bistanden betaler mange steder for de få sosiale ordningene land kan tilby. Regjeringen skal ha ros for å opprettholde bistanden gjennom 2020. Dessverre er det signaler om at flere land, blant dem Sverige, Danmark, Nederland og Storbritannia nå vil kutte dypt i bistanden. Det gjør norsk bistand ekstra viktig i en krisetid for verden. Bistand er ikke det eneste verktøyet mot fattigdom. Men i krisetider som disse er bistanden ett av få verktøy som faktisk virker.

Gå til innlegget

Verdens fattige rammes av lave klimamål

Publisert rundt 1 år siden

Når verdens ledere nå samles i New York er FN-sjefen streng – ingen får gå på talerstolen hvis de ikke legger fram økte klimaambisjoner. Hva blir Norges budskap?

Det har sjeldent vært så stort press på norske myndigheter for en mer ambisiøs klimapolitikk. Høstens valg er et klart tegn på det. Barn og unge uten stemmerett tar til gatene og streiker. Vi vet også mer om hva som må til og om effekten av å la være.

Prislappen vil øke jo lenger vi venter. Kostnaden er mer sult, nedgang i både den globale matproduksjonen og menneskers tilgang til vannressurser. 100 millioner flere mennesker kan sendes ut i ekstrem fattigdom. Verdens fattigste betaler allerede prisen for en klimakrise de i liten grad har vært med på å skape. Denne urettferdigheten må verden svare på. Det som kreves nå er politisk vilje.


Økte ambisjoner 

23. september har FNs generalsekretær António Guterres invitert til klimatoppmøte i New York. Hans sterke oppfordring om at statsledere ikke skal komme for å tale, men for å vise konkrete tiltak, bunner i en anerkjennelse av at landenes klimaplaner i dag er langt unna å innfri Parisavtalen.


Det er statsminister Erna Solberg som skal tale for FN på vegne av Norge. Hvilke planer Norge har for toppmøtet, er vanskelig å vite etter at Solberg ved flere anledninger har rykket ut for å motsi klima- og miljøminister Ola Elvestuens offensive klimauttalelser. For regjeringens vedtatte politikk er dessverre ikke like ambisiøs som klimaministeren ønsker.


Klimamålet Norge har satt seg under Parisavtalen er 40 prosent kutt av klimagasser innen 2030, en målsetning som styrer rett mot 3 graders oppvarming. Det er derfor helt klart at en ambisjonsøkning må til, noe Elvestuen går langt i å bekrefte. På direkte spørsmål refererer klimaministeren til at vi må halvere utslippene våre det neste tiåret. Det heier jeg på! Problemet er at det ikke er regjeringens vedtatte politikk. Norge har ulike klimamål, ingen av disse er så høye som klimaministeren nå tar til orde for.

Tar Elvestuen ansvar? 

Det er lovende at vår klimaminister ønsker 50 prosent kutt innen 2030. Men Norge må bidra enda mer, ifølge en rapport skrevet av klimaforskere fra Stockholm Environment Institute. For at Norge skal ta sin rettferdige del av den globale klimadugnaden, må vi nemlig kutte minst 53 prosent innen 2030.


Det er på høy tid regjeringen blir enige med seg selv om at ambisjonene skal opp. For regjeringens politikk om å jobbe for økte ambisjoner i EU, før vi setter vårt eget mål, er ikke godt nok. Det er nå Norge har muligheten til å legge press på EU, ved å vise at vi vil ta ansvar, for så å kreve det samme av dem. Jeg håper at statsminister Erna Solberg kommer sin egen klimaministers offensive mål i møte. Når statsminister Erna Solberg entrer talestolen i FN mandag, forventer vi tydelig og mer ambisiøs tale.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere