Catharina Bu

Alder: 35
  RSS

Om Catharina

Følgere

Svenske tilstander i sikkerhetsrådet?

Publisert 28 dager siden

Norge kjemper om en plass i FNs sikkerhetsråd, men det er vanskelig å skjønne hvorfor.

De siste månedene har regjeringskaos, spill og ordkløveri preget norsk politikk. Det står ikke så mye bedre til i utenrikspolitikken. Riktignok er den spart for kontroverser og uenighet, men heller ikke her er det lett å forstå hva regjeringen Solberg egentlig mener eller ønsker å få til. Dette ser vi tydelig i det som forsiktig kan kalles en tam sikkerhetsrådskampanje. Vil Erna Solberg sprite opp ambisjonene når hun denne uken, sammen med fire andre ministre og selveste kronprinsen, deltar på FNs generalforsamling og kjemper for norsk plass i Sikkerhetsrådet?

Det trengs, for de globale utfordringene står i kø. Klimaendringer, krig og konflikt, flyktningkrise, økende ulikhet, sultkatastrofer, forurensede hav og handelskrig. Mye av dette står på den norske delegasjonens timeplan, men den viktigste målsettingen for besøket er ifølge regjeringen selv å sikre tilstrekkelig støtte til Norges kandidatur til Sikkerhetsrådet.

Få ambisjoner

Det er 20 år siden Norge sist hadde en plass i sikkerhetsrådet, og som FNs mektigste organ vil en plass utvilsomt gi oss en arena for å fremme norske prioriteringer. Men disse er vagt definert og lite ambisiøse.

Kanskje er nettopp det et strategisk valg fra Utenriksdepartementet? Som politisk redaktør i VG, Hanne Skartveit, og journalist i Aftenposten, Kristoffer Rønneberg har påpekt, kan en sikkerhetsrådsplass by på utfordringer for Norge. Fordi vi er et lite land, helt avhengig av internasjonal handel og samarbeid, trives vi best som fredsmekler og som «venn med alle». Som én av 15 land i Sikkerhetsrådet kan vi fort havne i en ukomfortabel skvis mellom vår allierte USA, vår viktige handelspartner Kina eller vår nabo i øst, Russland. Det er ikke nødvendigvis en skvis vi tåler eller kan komme styrket ut av. Men det er heller ikke nødvendigvis en motsetning. Norge har lange tradisjoner for også å være tydelig i spørsmål om likestilling, menneskerettigheter og miljø.

Mer enn bistand 

Norges fremste kort på hånden i valgkampen mot de to andre kandidatene, Irland og Canada, har vært vårt generøse bistandsbudsjett. Med millioner til alt fra infrastruktur, helse og utdanning i bagasjen har statsministeren blitt tatt imot av ledere i noen av verdens fattigste land. I FN teller hver stemme likt, så om det er USA eller Angola som stemmer på Norge har lite å si. Norge har all grunn til å være stolte av oss selv som en raus bistandsgiver. Problemet er at verdens problemer løses ikke med mer bistand alene, de trenger også politikk.

Hvordan og hvor skal vi bidra til å forebygge, dempe og løse krig og konflikt? Hvordan skal vi vise ansvar og på hvilke områder? Dette bør Norge ha en tydelig plan for, og det haster.

Se til Sverige

Norge bør her følge i sporene til svenskene som nylig gikk ut av rådet. Sverige har vært et konstruktivt, men tydelig medlem som har sett muligheter og brukt dem. For eksempel bidro de til å sette økt fokus på forebygging av konflikt, og var en nøkkel i å få på plass den første sikkerhetsrådsresolusjonen om forholdet mellom konflikt og klimaendringer. Med sin feministiske utenrikspolitikk brukte også Sverige medlemskapet til å sette søkelyset på vold mot kvinner i krig og konflikt, og ikke minst kvinners rolle i fredsbygging. Kvinner ble nevnt i alle sikkerhetsrådets uttalelser om krisesituasjoner i løpet av 2017 - en klar forbedring fra tidligere år. Sverige spilte også en viktig rolle i å rette rådets oppmerksomhet mot alvorlige humanitære kriser som i Myanmar, Jemen og Syria.

Dette bør Norge prioritere. I tillegg til å videreføre Sveriges engasjement på forebygging av konflikt og kvinner, fred og sikkerhet, bør Norge bruke posisjonen til å rette oppmerksomhet og tiltak mot beskyttelse av barn i krig. Ifølge Redd Barna lever hvert femte barn i en konfliktsone – 30 millioner flere på ett år. Siden 2010 er antallet grove forbrytelser begått mot barn i krig og konflikt verden over, nær tredoblet. I tillegg bør Norge bli en tydelig stemme til forsvar for menneskerettighetene og spesielt si ifra når spesifikke grupper blir undertrykt, eller når modige menneskerettighetsforsvarere blir angrepet eller drept. Utviklingsminister Dag Inge Ulstein har siden han fikk jobben tidligere i år, vært opptatt av de svakeste og mest marginaliserte menneskene og gruppene i verden. Dette bør bli Norges fanesak i sikkerhetsrådet.

Flyktningsituasjonen 

Norge bør også bruke posisjonen til å sette verdens flyktningsituasjon høyere på agendaen. Dette er et område som krever både nytenkning og lederskap. I dag er det flere mennesker som lever sine liv som flyktninger i verden enn noen gang før. Sikkerhetsrådet bør blant annet se sammenhengen mellom sikkerhet, klima og migrasjon. Spørsmålet om klimaflyktninger vil bli en avgjørende sak i fremtiden, og her bør rådet spille en konstruktiv rolle.

Norge kan klare balansen mellom tydelig og pragmatisk. Spesielt viktig blir det å søke allianser med andre medlemmer i rådet, også de som ikke er våre tradisjonelle samarbeidspartnere. Her legger Regjeringens nyeste stortingsmelding om multilateralt samarbeid et godt grunnlag. Denne er klar på at vi i utenrikspolitikken må søke partnerskap med land fra alle deler av verden for å gi større representativitet, legitimitet og gjennomslag i internasjonale organisasjoner. Dette bør også gjelde for vårt engasjement i sikkerhetsrådet.

Snakker med innestemme

Ser man på Norges utenrikspolitikk over tid er det lite trolig at en sikkerhetsrådsplass i seg selv vil svekke andre lands tillit til oss. Snarere er det en risiko for at vi ikke får noe ut av plassen i det hele tatt, nettopp fordi vi snakker med innestemme.

Verden trenger et modig medlem i FN sikkerhetsråd som kombinerer diplomatisk kløkt med tydelig politikk.

Gå til innlegget

Fordummende fattigdomsporno

Publisert 3 måneder siden

Bistandsorganisasjonenes forenklede bilde av elendighet kan få oss til å ikke ville gjøre noe med årsakene til elendigheten.

I bistandsbransjens eget fagblad Bistandsaktuelt kunne vi i helgen lese berettiget kritikk av Redd Barnas pågående kampanje. Ved bruk av en fem år gammel film av den underernærte toåringen Kayembe, forsøker organisasjonen å samle inn midler til sitt arbeid i Den demokratiske republikken Kongo. Bildene av det utmagrede barnet er vondt å se på, og vekker utvilsomt et ønske om å hjelpe. Men at Redd Barna bruker en utdatert film av et barn de ikke en gang vet hvor befinner seg akkurat nå, burde aldri sluppet igjennom deres interne rutiner. 

Nå har riktignok organisasjonen fjernet filmen fra sine nettsider og endret kampanjetekstenslik at potensielle givere forhåpentligvis forstår at det ikke er nevnte Kayembe, men andre barn i en lignende situasjon man hjelper. Likevel er det flere ting Redd Barna og andre bistandsorganisasjoner bør lære av tabben. 

Reduserer giverviljen

Det er nemlig ikke slik som bistandsbransjens markedsavdelinger tilsynelatende tror, at elendighetsbeskrivelser er mest effektivt. Ulike studier har riktignok gitt ulike resultater: noen viser at negative følelser som dårlig samvittighet eller medlidenhet kan like gjerne føre til håpløshet og likegyldighet, som å øke giverviljen. Med andre ord risikerer organisasjonene å bytte økte inntekter mot å gi folk en følelse av at det ikke nytter. En studie fra 2019 peker på at mer håpløshetreduserer giverviljen.  

Det er forståelig at organisasjonene tar i bruk sterke virkemidler i sitt kommunikasjonsarbeid. Utfordringene de løfter er jo reelle. Likevel må det ikke bli slik at organisasjonenes egne inntekter blir viktigere enn det langsiktige målet om mindre sult i verden. Når vi samtidig vet at antallet mennesker som sulter i verden har øktde siste årene, og vi i tillegg står overfor andre enorme utfordringer som klimakrisen, økende ulikheter og vedvarende konflikter, så er det kanskje på tide å legge bak seg kampanjefilmer som minner om 60-tallets Biafra-barn og 80-tallets Live Aid. Håpløshet og likegyldighet er det siste barn som Kayembe trenger. 

Forenklede forklaringer

Misforstå meg rett, det er ikke slik at bistand ikke virker. Det nytter å hjelpe, og organisasjonene gjør stort sett et godt arbeid. Faktisk viser stadig mer forskning at bistand gir positive resultater. Likevel er det sjelden slik at bistand alene fører til større samfunnsendringer. Som i Norge, er det først og fremst politikken som avgjør. Spørsmålet blir derfor om ensidige og forenklede forklaringer på hvorfor mennesker sulter, er fattige eller må flykte, gjør det mer utfordrende å få støtte til politikk som kan motvirke at det skjer?  

Ja, mener SAIH -Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpeorganisasjon. Siden 2013 har de delt ut pris til den beste, det vil si mest verdige, og den verste, det vil si mest stereotypiske, kampanjefilmen i bistandsbransjen. Organisasjonen, som får støtte fra Norad, hevder at stereotypier og forenklende halvsannheter fører til dårlige debatter og dårlig politikk, og et skjevt bilde av verden.

Umotiverende klikk

En kort film som viser et akutt behov med en hjerteskjærende appell, er som skapt for sosiale medier, og er sannsynligvis effektivt. I hvert fall hvis man måler effektivitet i klikk, kommentarer eller økte økonomiske bidrag. Film står også for nesten 80 prosent av all global internettrafikk, og Youtube-filmer sees på over 500 millioner timer hver dag.

Samtidig kan det å nå fram med nyanserte analyser om komplekse samfunnsstrukturer i en mediehverdag som er preget av det raske, nære og personorienterte være vanskelig. Resultatet er at slike korte, ofte sponsede, kampanjefilmer blir det eneste om hendelser i utviklingsland du får opp i Facebook-feeden din. Hvorvidt det motiverer deg til å sette deg mer inn i saken, søke informasjon på egenhånd og kanskje engasjere deg ytterligere er usikkert, men det er sjelden avsenderen av filmen ber deg om nettopp det. 

Brutal virkelighet

Spørsmålet vi til sist sitter igjen med er om målet (at barn ikke sulter i Kongo) helliger middelet (bruk av en forenklet kampanjefilm)? Jeg er usikker. Selv om virkeligheten faktisk ofte er verreog mer brutal enn det vi ser på slike filmer og bistandsorganisasjoner jevnt over har blitt mer bevisst i bruken av utmagrede barn, så er det dramatisk at over 4 millioner barn i Kongo er underernærte. Selvfølgelig skal Redd Barna og andre organisasjoner gi disse livreddende hjelp, og de trenger vår støtte til å gjøre det, men organisasjonene har også et ansvar for å holde myndigheter, gruveselskaper og geriljakrigere til ansvar for elendigheten. Sult er nemlig menneskeskapt. 

Så gi meg heller en kampanjefilm som viser hvordan jeg kan bidra, gjerne økonomisk ogpå annen måte til organisasjoner, menneskerettighetsforkjempere eller korrupsjonsjegere som prøver å endre Kongo gjennom strukturelle endringer og politikk. Kanskje gir det ikke like mye penger i kassa, men forhåpentligvis fører det til mindre håpløshet, mindre sult og en bedre verden. 

Gå til innlegget

Har du ulikhetsbrillene på, Astrup?

Publisert 9 måneder siden

Vil Nikolai Astrup gjøre noe med økonomisk ulikhet må han sette et tydelig mål om å endre strukturene som skaper den.

Økende rikdom hos noen få vil fortsatt være et problem selv om de fattigste blir litt mindre fattige. Et rent fokus på fattigdomsbekjempelse, slik utviklingspolitikken i dag er innrettet, gjør at vi risikerer å overse maktstrukturer og interessepolitikk som nettopp er de grunnleggende årsakene til fattigdom.

Astrup trekker fram utdanning, helse og jobber på områder som regjeringen prioriterer i kampen mot ulikhet (Vårt Land 18. januar). Som vi skriver i vårt notat er dette viktige og riktige prioriteringer, men de må inngå i en bredere maktanalyse. Det hjelper lite å få en skoleplass hvis familien din må velge mellom å betale skolepenger eller kjøpe mat til husholdningen. En arbeidsplass er heller ikke i seg selv veien ut av fattigdom. Faktisk forblir mange fattige fordi de inkluderes i et uanstendig arbeidsliv med fravær av rettigheter. Å bidra til å styrke fagbevegelsen i våre partnerland bør bli en viktig prioritet. Dette er også et virkemiddel som trekkes fram av flere anerkjente ulikhetsforskere.

I motsetning til hva Astrup forventer, roser jeg ham gjerne. Spesielt for å ha løftet arbeidet med skatt for utvikling igjen. Bistand til land for at de skal inndra egne skatter er viktig. Jeg skulle imidlertid ønske at hans regjering viste like mye engasjement for å stanse internasjonale selskaper og enkeltmenneskers utstrakte bruk av skatteparadis. Dette er en tydelig driver av global ulikhet, men verdenssamfunnet har i liten grad klart å innføre tiltak som virker.

Jeg tviler ikke på at Utviklingsministeren bekymrer seg over økte økonomiske ulikheter i verden. Problemet er hvilken politikk som føres. Det er lite som tyder på at regjeringen, med Nikolai Astrup i spissen, fører en utviklingspolitikk som faktisk bidrar til reduserte forskjeller. Økonomisk vekst og fattigdomsbekjempelse er vel og bra, men nei Astrup; det er ikke nok.

Gå til innlegget

Ulikhet truer verdens fattige

Publisert 9 måneder siden

Skal vi bidra til å redusere fattigdommen i verden, bør utjevning av forskjeller få en større plass i norsk utviklingspolitikk.

Forskjellene mellom dem som har mest og minst i verden øker. Siden 1980 har 50 prosent av den globale veksten tilfalt den rikeste prosenten. I 2017 fikk verden én ny dollarmilliardær annenhver dag. De fleste bor fortsatt i den rikeste ­delen av verden, men de finnes også i ­utviklingsland.

Konsekvensene av ulikhet er ­mange, både for enkeltmennesket og for ­samfunnet som helhet. Skjev­f­or­deling av makt og rikdom øde-
legger for ­økonomisk vekst og ­truer s­tabilitet. Dersom det meste av ­ressursene, og dermed også makt, ­konsentreres, blir det vanskelig å få 
til varige ­institusjoner og strukturer som sikrer delt vekst. Reduserer man ikke den økonomiske ulikheten, vil vi heller ikke redusere fattigdommen. 
Nye tall fra Verdensbanken viser også 
at reduksjonen i fattigdom går ­saktere enn før.

Norge gjør mye, men ikke nok.

­Mange av Norges prioriteringer i ­bistands- og utviklingspolitikken er riktige, men vi mangler en hel­hetlig strategi for hvordan utviklings­politikken skal bidra til omfordeling i de landene vi samarbeider med. ­Grundige maktanalyser som ­sikrer at norsk utviklingspolitikk ikke ­bidrar til å øke ulikheter, globalt eller ­nasjonalt, er heller ikke vanlig å gjennomføre. Problemet med dette er at vi overser de økonomiske og politiske s­trukturene som fører til at fattigdommen ­eksisterer i utgangspunktet.

Ofte er det de samme lederne Erna Solberg eller Nikolai Astrup møter og forhandler med internasjonalt, som eier enorme rikdommer i egne land. Selskaper vi er investert i gjennom Norfund eller Oljefondet, ­samarbeider ofte med slike ledere, og ­kanaliserer gjerne investeringene gjennom ­skatte-
paradis – en tydelig driver for ­økonomisk ulikhet. Et økt fokus på ­viktigheten av å skape vekst og ­jobber i utviklingsland har skygget for ­viktigheten av et anstendig arbeidsliv.

Anstendig arbeid, skatt og ­velferd. 

Hva kan vi gjøre annerledes? Norge er et av landene i verden med ­lavest forskjeller og har dermed viktige ­erfaringer og kunnskap som i ­større grad bør tas i bruk i utviklings­politikken. For den lave ulikheten ­skyldes ikke flaks. I Norge har vi i stor grad klart å motvirke økende ulik­heter med riktige ­politiske virkemidler: En koordinert lønns­dannelse og sterke arbeidslivs­organisasjoner, et rett­ferdig skatte­system og en ­omfordelende ­velferdsstat. Dette er virkemidler ­forskere verden over ­peker på som ­riktige og viktige for å bekjempe ulikhet.

I et nytt notat tar Tankesmien ­Agenda til orde for at ulikhetsreduksjon bør få en større plass i norsk utviklings­politikk, gjennom å gjøre mer for å ­sikre anstendig arbeidsliv i land i sør, støtte oppbygging av lands skatte­system, samtidig som vi må gjøre mer internasjonalt for å ­stanse ­ulovlig ­kapitalflukt og bruken av skatte­paradis. Til sist må Norge prioritere å støtte utviklingslandenes offentlige helse- og utdanningssystem og universelle sosiale sikkerhetsnett som ­pensjon og barnetrygd. Vi må bidra til at andre land gjør mer av det som virker for oss her hjemme.

Krav om åpenhet. 

I tillegg må støtte til næringslivsaktører inneholde krav om åpenhet om eierskap og rapporteringer, og ikke minst sikre at man samarbeider med de aktørene som har utvikling, fordeling og bærekraft som mål. Støtte til sivilsamfunnsorganisasjoner, inkludert fagbevegelse, som krever og kjemper for demokratisk endring nedenfra, er særskilt viktig.

Ser vi på den globale ulikheten, er vi nordmenn blant dem som får den ­største delen av kaka. Dette bør være en ekstra motivasjon for våre folke­valgte i å bidra til omfordeling og ­utvikling for alle.

Gå til innlegget

Arsenalreklame er bra for Afrika

Publisert over 1 år siden

Rwanda ønsker å bli mindre avhengig av bistand, blant annet ved å tiltrekke seg flere turister. Hva er vel da bedre enn å forbindes med ett av verdens mest populære fotballag?

I forrige uke kunne vi lese i en rekke norske og internasjonale medier at Rwandas turistråd har inngått en avtale med fotballklubben Arsenal blant annet om å reklamere på deres drakter de neste tre årene. 350 millioner kroner betaler de for avtalen. 

Reaksjonene lot ikke vente på seg. Politikere i England og Nederland raser og mener det er uhørt at det fattige afrikanske landet skal bruke penger på sponsing når det samtidig mottar bistand fra rike land. 

En suveren stat. 

Satt på spissen, er kritikernes logikk at bistand er en altruistisk gave fra det rike og aktive nord til det fattige og passive sør. Fra en slik logikk følger at bistandsmottakeren skal si høflig takk og bruke pengene på fattigdommens symptomer slik at giverland kan se at bistanden «virker», ikke prøve å gjøre noe med de underliggende årsakene. Kritikken mot Rwanda-Arsenal-avtalen er med andre ord totalt feilslått og viser hvor dypt kolonialistiske holdninger fortsatt stikker i Europa. 

Rwanda står, som en hvilken som helst suveren stat, selvfølgelig helt fritt til selv å bestemme hva landet skal bruke penger på. Turistindustrien er en av landets største inntektskilder og sysselsetter 90.000 mennesker. Landet har i dag 3.2 milliarder kroner i inntekter fra turisme og er med det et betydelig bidrag til landets økonomiske vekst som i fjor var på over 6 prosent. Målet er å doble inntektene innen 2024. Å bruke 350 millioner på markedsføring over tre år er kanskje nettopp det som trengs for å nå målet. Tiden er – heldigvis – forbi da myndigheter i Europa og andre land kunne diktere afrikanske lands politiske prioriteringer. 

Mindre bistandsavhengig. 

Det er riktig at Rwanda mottar betydelig internasjonal bistand. Likevel, bistandens andel av det statlige budsjettet er på vei ned, og myndighetene har en bevisst strategi om å bli stadig mindre avhengige av bistand. Dette bør være musikk i giverlandenes ører. For dem som følger med på den internasjonale faglige debatten omkring bistand, er nettopp det å bruke bistand katalytisk, det vil si at bistand brukes for å utløse nye «friske» midler, nettopp det som av mange regnes som den mest effektive bruken av bistand i 2018. Når det er sagt, tas ikke pengene, ifølge Rwandas utviklingsråd, fra internasjonal bistand, men brukes av inntekter nettopp fra turistindustrien. 

Det må også sies at Rwanda faktisk er et veldig fint reisemål og fortjener flere turister. At det i nesten alle de internasjonale medieartiklene om Arsenal-saken påpekes at landet hadde et folkemord i 1994 – for 24 år siden – bekrefter jo nettopp hvorfor landet ønsker å markedsføre seg på en mer positiv måte. Og hva er vel bedre enn å forbindes med ett av verdens mest populære fotballag? 

Rasjonelt og strategisk valg. 

Ifølge Rwandas nasjonale statistikkbyrå kommer størstedelen av utenlandske turister fra andre afrikanske land. Enhver som har besøkt kontinentet vet at Arsenal blant afrikanere er ett av de mest populære fotballagene i Premiere League. Å kunne nå både denne gruppen og et globalt publikum virker som et rasjonelt og strategisk valg av Rwandas turistråd. I tillegg vil det kunne gi stolthet til Rwandas befolkning. Med tanke på at Arsenal i snitt selger over 800.000 drakter per år betyr det at Rwanda vil være tett på mange supporteres bryst. 

Skal man kritisere Rwanda, bør man heller peke på landets diskutable involvering i konflikten i nabolandet Kongo, undertrykkelse av opposisjonskandidater, menneskerettighetssituasjonen eller mangelen på ytringsfrihet. Men å kritisere landet for å ville bygge opp en turistindustri og på den måten bli mindre avhengige av bistand er helt feil. Strategien om å markedsføre seg på et populært lag i verdens mest populære sport bør applauderes.

Trykket i Vårt land 15. juni 2018

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
25 dager siden / 1882 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
17 dager siden / 1620 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
25 dager siden / 1580 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
24 dager siden / 1567 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
16 dager siden / 1425 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
18 dager siden / 1357 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
14 dager siden / 1332 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
29 dager siden / 1177 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere