Catharina Bu

Alder: 35
  RSS

Om Catharina

Følgere

Fordummende fattigdomsporno

Publisert rundt 1 måned siden

Bistandsorganisasjonenes forenklede bilde av elendighet kan få oss til å ikke ville gjøre noe med årsakene til elendigheten.

I bistandsbransjens eget fagblad Bistandsaktuelt kunne vi i helgen lese berettiget kritikk av Redd Barnas pågående kampanje. Ved bruk av en fem år gammel film av den underernærte toåringen Kayembe, forsøker organisasjonen å samle inn midler til sitt arbeid i Den demokratiske republikken Kongo. Bildene av det utmagrede barnet er vondt å se på, og vekker utvilsomt et ønske om å hjelpe. Men at Redd Barna bruker en utdatert film av et barn de ikke en gang vet hvor befinner seg akkurat nå, burde aldri sluppet igjennom deres interne rutiner. 

Nå har riktignok organisasjonen fjernet filmen fra sine nettsider og endret kampanjetekstenslik at potensielle givere forhåpentligvis forstår at det ikke er nevnte Kayembe, men andre barn i en lignende situasjon man hjelper. Likevel er det flere ting Redd Barna og andre bistandsorganisasjoner bør lære av tabben. 

Reduserer giverviljen

Det er nemlig ikke slik som bistandsbransjens markedsavdelinger tilsynelatende tror, at elendighetsbeskrivelser er mest effektivt. Ulike studier har riktignok gitt ulike resultater: noen viser at negative følelser som dårlig samvittighet eller medlidenhet kan like gjerne føre til håpløshet og likegyldighet, som å øke giverviljen. Med andre ord risikerer organisasjonene å bytte økte inntekter mot å gi folk en følelse av at det ikke nytter. En studie fra 2019 peker på at mer håpløshetreduserer giverviljen.  

Det er forståelig at organisasjonene tar i bruk sterke virkemidler i sitt kommunikasjonsarbeid. Utfordringene de løfter er jo reelle. Likevel må det ikke bli slik at organisasjonenes egne inntekter blir viktigere enn det langsiktige målet om mindre sult i verden. Når vi samtidig vet at antallet mennesker som sulter i verden har øktde siste årene, og vi i tillegg står overfor andre enorme utfordringer som klimakrisen, økende ulikheter og vedvarende konflikter, så er det kanskje på tide å legge bak seg kampanjefilmer som minner om 60-tallets Biafra-barn og 80-tallets Live Aid. Håpløshet og likegyldighet er det siste barn som Kayembe trenger. 

Forenklede forklaringer

Misforstå meg rett, det er ikke slik at bistand ikke virker. Det nytter å hjelpe, og organisasjonene gjør stort sett et godt arbeid. Faktisk viser stadig mer forskning at bistand gir positive resultater. Likevel er det sjelden slik at bistand alene fører til større samfunnsendringer. Som i Norge, er det først og fremst politikken som avgjør. Spørsmålet blir derfor om ensidige og forenklede forklaringer på hvorfor mennesker sulter, er fattige eller må flykte, gjør det mer utfordrende å få støtte til politikk som kan motvirke at det skjer?  

Ja, mener SAIH -Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpeorganisasjon. Siden 2013 har de delt ut pris til den beste, det vil si mest verdige, og den verste, det vil si mest stereotypiske, kampanjefilmen i bistandsbransjen. Organisasjonen, som får støtte fra Norad, hevder at stereotypier og forenklende halvsannheter fører til dårlige debatter og dårlig politikk, og et skjevt bilde av verden.

Umotiverende klikk

En kort film som viser et akutt behov med en hjerteskjærende appell, er som skapt for sosiale medier, og er sannsynligvis effektivt. I hvert fall hvis man måler effektivitet i klikk, kommentarer eller økte økonomiske bidrag. Film står også for nesten 80 prosent av all global internettrafikk, og Youtube-filmer sees på over 500 millioner timer hver dag.

Samtidig kan det å nå fram med nyanserte analyser om komplekse samfunnsstrukturer i en mediehverdag som er preget av det raske, nære og personorienterte være vanskelig. Resultatet er at slike korte, ofte sponsede, kampanjefilmer blir det eneste om hendelser i utviklingsland du får opp i Facebook-feeden din. Hvorvidt det motiverer deg til å sette deg mer inn i saken, søke informasjon på egenhånd og kanskje engasjere deg ytterligere er usikkert, men det er sjelden avsenderen av filmen ber deg om nettopp det. 

Brutal virkelighet

Spørsmålet vi til sist sitter igjen med er om målet (at barn ikke sulter i Kongo) helliger middelet (bruk av en forenklet kampanjefilm)? Jeg er usikker. Selv om virkeligheten faktisk ofte er verreog mer brutal enn det vi ser på slike filmer og bistandsorganisasjoner jevnt over har blitt mer bevisst i bruken av utmagrede barn, så er det dramatisk at over 4 millioner barn i Kongo er underernærte. Selvfølgelig skal Redd Barna og andre organisasjoner gi disse livreddende hjelp, og de trenger vår støtte til å gjøre det, men organisasjonene har også et ansvar for å holde myndigheter, gruveselskaper og geriljakrigere til ansvar for elendigheten. Sult er nemlig menneskeskapt. 

Så gi meg heller en kampanjefilm som viser hvordan jeg kan bidra, gjerne økonomisk ogpå annen måte til organisasjoner, menneskerettighetsforkjempere eller korrupsjonsjegere som prøver å endre Kongo gjennom strukturelle endringer og politikk. Kanskje gir det ikke like mye penger i kassa, men forhåpentligvis fører det til mindre håpløshet, mindre sult og en bedre verden. 

Gå til innlegget

Har du ulikhetsbrillene på, Astrup?

Publisert 7 måneder siden

Vil Nikolai Astrup gjøre noe med økonomisk ulikhet må han sette et tydelig mål om å endre strukturene som skaper den.

Økende rikdom hos noen få vil fortsatt være et problem selv om de fattigste blir litt mindre fattige. Et rent fokus på fattigdomsbekjempelse, slik utviklingspolitikken i dag er innrettet, gjør at vi risikerer å overse maktstrukturer og interessepolitikk som nettopp er de grunnleggende årsakene til fattigdom.

Astrup trekker fram utdanning, helse og jobber på områder som regjeringen prioriterer i kampen mot ulikhet (Vårt Land 18. januar). Som vi skriver i vårt notat er dette viktige og riktige prioriteringer, men de må inngå i en bredere maktanalyse. Det hjelper lite å få en skoleplass hvis familien din må velge mellom å betale skolepenger eller kjøpe mat til husholdningen. En arbeidsplass er heller ikke i seg selv veien ut av fattigdom. Faktisk forblir mange fattige fordi de inkluderes i et uanstendig arbeidsliv med fravær av rettigheter. Å bidra til å styrke fagbevegelsen i våre partnerland bør bli en viktig prioritet. Dette er også et virkemiddel som trekkes fram av flere anerkjente ulikhetsforskere.

I motsetning til hva Astrup forventer, roser jeg ham gjerne. Spesielt for å ha løftet arbeidet med skatt for utvikling igjen. Bistand til land for at de skal inndra egne skatter er viktig. Jeg skulle imidlertid ønske at hans regjering viste like mye engasjement for å stanse internasjonale selskaper og enkeltmenneskers utstrakte bruk av skatteparadis. Dette er en tydelig driver av global ulikhet, men verdenssamfunnet har i liten grad klart å innføre tiltak som virker.

Jeg tviler ikke på at Utviklingsministeren bekymrer seg over økte økonomiske ulikheter i verden. Problemet er hvilken politikk som føres. Det er lite som tyder på at regjeringen, med Nikolai Astrup i spissen, fører en utviklingspolitikk som faktisk bidrar til reduserte forskjeller. Økonomisk vekst og fattigdomsbekjempelse er vel og bra, men nei Astrup; det er ikke nok.

Gå til innlegget

Ulikhet truer verdens fattige

Publisert 8 måneder siden

Skal vi bidra til å redusere fattigdommen i verden, bør utjevning av forskjeller få en større plass i norsk utviklingspolitikk.

Forskjellene mellom dem som har mest og minst i verden øker. Siden 1980 har 50 prosent av den globale veksten tilfalt den rikeste prosenten. I 2017 fikk verden én ny dollarmilliardær annenhver dag. De fleste bor fortsatt i den rikeste ­delen av verden, men de finnes også i ­utviklingsland.

Konsekvensene av ulikhet er ­mange, både for enkeltmennesket og for ­samfunnet som helhet. Skjev­f­or­deling av makt og rikdom øde-
legger for ­økonomisk vekst og ­truer s­tabilitet. Dersom det meste av ­ressursene, og dermed også makt, ­konsentreres, blir det vanskelig å få 
til varige ­institusjoner og strukturer som sikrer delt vekst. Reduserer man ikke den økonomiske ulikheten, vil vi heller ikke redusere fattigdommen. 
Nye tall fra Verdensbanken viser også 
at reduksjonen i fattigdom går ­saktere enn før.

Norge gjør mye, men ikke nok.

­Mange av Norges prioriteringer i ­bistands- og utviklingspolitikken er riktige, men vi mangler en hel­hetlig strategi for hvordan utviklings­politikken skal bidra til omfordeling i de landene vi samarbeider med. ­Grundige maktanalyser som ­sikrer at norsk utviklingspolitikk ikke ­bidrar til å øke ulikheter, globalt eller ­nasjonalt, er heller ikke vanlig å gjennomføre. Problemet med dette er at vi overser de økonomiske og politiske s­trukturene som fører til at fattigdommen ­eksisterer i utgangspunktet.

Ofte er det de samme lederne Erna Solberg eller Nikolai Astrup møter og forhandler med internasjonalt, som eier enorme rikdommer i egne land. Selskaper vi er investert i gjennom Norfund eller Oljefondet, ­samarbeider ofte med slike ledere, og ­kanaliserer gjerne investeringene gjennom ­skatte-
paradis – en tydelig driver for ­økonomisk ulikhet. Et økt fokus på ­viktigheten av å skape vekst og ­jobber i utviklingsland har skygget for ­viktigheten av et anstendig arbeidsliv.

Anstendig arbeid, skatt og ­velferd. 

Hva kan vi gjøre annerledes? Norge er et av landene i verden med ­lavest forskjeller og har dermed viktige ­erfaringer og kunnskap som i ­større grad bør tas i bruk i utviklings­politikken. For den lave ulikheten ­skyldes ikke flaks. I Norge har vi i stor grad klart å motvirke økende ulik­heter med riktige ­politiske virkemidler: En koordinert lønns­dannelse og sterke arbeidslivs­organisasjoner, et rett­ferdig skatte­system og en ­omfordelende ­velferdsstat. Dette er virkemidler ­forskere verden over ­peker på som ­riktige og viktige for å bekjempe ulikhet.

I et nytt notat tar Tankesmien ­Agenda til orde for at ulikhetsreduksjon bør få en større plass i norsk utviklings­politikk, gjennom å gjøre mer for å ­sikre anstendig arbeidsliv i land i sør, støtte oppbygging av lands skatte­system, samtidig som vi må gjøre mer internasjonalt for å ­stanse ­ulovlig ­kapitalflukt og bruken av skatte­paradis. Til sist må Norge prioritere å støtte utviklingslandenes offentlige helse- og utdanningssystem og universelle sosiale sikkerhetsnett som ­pensjon og barnetrygd. Vi må bidra til at andre land gjør mer av det som virker for oss her hjemme.

Krav om åpenhet. 

I tillegg må støtte til næringslivsaktører inneholde krav om åpenhet om eierskap og rapporteringer, og ikke minst sikre at man samarbeider med de aktørene som har utvikling, fordeling og bærekraft som mål. Støtte til sivilsamfunnsorganisasjoner, inkludert fagbevegelse, som krever og kjemper for demokratisk endring nedenfra, er særskilt viktig.

Ser vi på den globale ulikheten, er vi nordmenn blant dem som får den ­største delen av kaka. Dette bør være en ekstra motivasjon for våre folke­valgte i å bidra til omfordeling og ­utvikling for alle.

Gå til innlegget

Arsenalreklame er bra for Afrika

Publisert rundt 1 år siden

Rwanda ønsker å bli mindre avhengig av bistand, blant annet ved å tiltrekke seg flere turister. Hva er vel da bedre enn å forbindes med ett av verdens mest populære fotballag?

I forrige uke kunne vi lese i en rekke norske og internasjonale medier at Rwandas turistråd har inngått en avtale med fotballklubben Arsenal blant annet om å reklamere på deres drakter de neste tre årene. 350 millioner kroner betaler de for avtalen. 

Reaksjonene lot ikke vente på seg. Politikere i England og Nederland raser og mener det er uhørt at det fattige afrikanske landet skal bruke penger på sponsing når det samtidig mottar bistand fra rike land. 

En suveren stat. 

Satt på spissen, er kritikernes logikk at bistand er en altruistisk gave fra det rike og aktive nord til det fattige og passive sør. Fra en slik logikk følger at bistandsmottakeren skal si høflig takk og bruke pengene på fattigdommens symptomer slik at giverland kan se at bistanden «virker», ikke prøve å gjøre noe med de underliggende årsakene. Kritikken mot Rwanda-Arsenal-avtalen er med andre ord totalt feilslått og viser hvor dypt kolonialistiske holdninger fortsatt stikker i Europa. 

Rwanda står, som en hvilken som helst suveren stat, selvfølgelig helt fritt til selv å bestemme hva landet skal bruke penger på. Turistindustrien er en av landets største inntektskilder og sysselsetter 90.000 mennesker. Landet har i dag 3.2 milliarder kroner i inntekter fra turisme og er med det et betydelig bidrag til landets økonomiske vekst som i fjor var på over 6 prosent. Målet er å doble inntektene innen 2024. Å bruke 350 millioner på markedsføring over tre år er kanskje nettopp det som trengs for å nå målet. Tiden er – heldigvis – forbi da myndigheter i Europa og andre land kunne diktere afrikanske lands politiske prioriteringer. 

Mindre bistandsavhengig. 

Det er riktig at Rwanda mottar betydelig internasjonal bistand. Likevel, bistandens andel av det statlige budsjettet er på vei ned, og myndighetene har en bevisst strategi om å bli stadig mindre avhengige av bistand. Dette bør være musikk i giverlandenes ører. For dem som følger med på den internasjonale faglige debatten omkring bistand, er nettopp det å bruke bistand katalytisk, det vil si at bistand brukes for å utløse nye «friske» midler, nettopp det som av mange regnes som den mest effektive bruken av bistand i 2018. Når det er sagt, tas ikke pengene, ifølge Rwandas utviklingsråd, fra internasjonal bistand, men brukes av inntekter nettopp fra turistindustrien. 

Det må også sies at Rwanda faktisk er et veldig fint reisemål og fortjener flere turister. At det i nesten alle de internasjonale medieartiklene om Arsenal-saken påpekes at landet hadde et folkemord i 1994 – for 24 år siden – bekrefter jo nettopp hvorfor landet ønsker å markedsføre seg på en mer positiv måte. Og hva er vel bedre enn å forbindes med ett av verdens mest populære fotballag? 

Rasjonelt og strategisk valg. 

Ifølge Rwandas nasjonale statistikkbyrå kommer størstedelen av utenlandske turister fra andre afrikanske land. Enhver som har besøkt kontinentet vet at Arsenal blant afrikanere er ett av de mest populære fotballagene i Premiere League. Å kunne nå både denne gruppen og et globalt publikum virker som et rasjonelt og strategisk valg av Rwandas turistråd. I tillegg vil det kunne gi stolthet til Rwandas befolkning. Med tanke på at Arsenal i snitt selger over 800.000 drakter per år betyr det at Rwanda vil være tett på mange supporteres bryst. 

Skal man kritisere Rwanda, bør man heller peke på landets diskutable involvering i konflikten i nabolandet Kongo, undertrykkelse av opposisjonskandidater, menneskerettighetssituasjonen eller mangelen på ytringsfrihet. Men å kritisere landet for å ville bygge opp en turistindustri og på den måten bli mindre avhengige av bistand er helt feil. Strategien om å markedsføre seg på et populært lag i verdens mest populære sport bør applauderes.

Trykket i Vårt land 15. juni 2018

Gå til innlegget

Innvandringsmotstand som godhetstyrann

Publisert over 1 år siden

Fremskrittspartiet må gjerne øke bistand til flyktningers nærområder, men ikke lure velgerne til åtro at dette vil bremse migrasjonen.

Fremskrittspartiets stortingsgruppe vil på partiets landsmøte i helgen fremme forslag om å øke den humanitære bistanden for å hjelpe flyktninger. Dette er gode nyheter! 65 millioner mennesker er på flukt i verden i dag, en økning på 50 prosent i den perioden Frp har sittet i regjering. Syriakrigen er den konflikten som har drevet flest mennesker på flukt. 

Vikarierende motiv. 

Det er viktig og nødvendig å gjøre mer for flyktninger, særlig i nærområdene som gjør den største jobben for familier på flukt. Det sies at penger ikke lukter, men i dette tilfellet er jeg i tvil. Fra å være et parti som i årevis har argumentert for å kutte i bistanden, som har snakket ned dens virkning og uttrykt klar skepsis til de partiene som ønsker mer bistand, er det på et vis forfriskende å høre at Frp har blitt bistandens varmeste forsvarer.

Men det er nærliggende å tro at det ligger en ganske annen, og dårlig skjult motivasjon bak forslaget. Partiets innvandringspolitiske talsmann Jon Helgheim sier til NRK at ved å øke bistanden til nærområdene er målet at null flyktninger skal komme til Norge. Han vil da også ta pengene fra bevilgninger til integreringstiltak regjeringspartiene har blitt enige om i sin felles plattform. I beste fall er forslaget naivt og kunnskapsløst. I verste fall bevisst fordummende og farlig for den globale freden.

Sprengt kapasitet. 

For hva vet vi egentlig om sammenhengen mellom utvikling og migrasjon? For det første: Et veldig lite mindretall av de 65 millioner menneskene på flukt har noen utsikter til å komme til Norge. Over 40 millioner av disse er i dag på flukt internt i sitt eget land. 25,4 millioner har søkt beskyttelse utenfor landets grenser – de aller, aller fleste i nærområdene.

I 2016 mottok Norge 3.460 asylsøkere. På samme tid mottok Uganda over 532.000 flyktninger. Så hvorfor kan ikke bare Uganda ta imot flere, kan man da spørre? Vel, jeg har bodd i Uganda. I en fattig landsby omgitt av mennesker uten jobb, uten mat på bordet eller tilgang til skole- og helsetjenester. Det er dem det går utover når ugandiske myndigheter tar imot flyktningene som kommer over landegrensene. Selv om de aller fleste flyktninger helst vil bo i nærheten av stedet de har flyktet til, er ikke alltid det praktisk mulig.

Ingen motsetning. 

Det er heller ikke slik at det å hjelpe «dem der de er» står i motsetning til å motta flere i for eksempel Norge. Det er snarere helt nødvendig å avlaste nærområder som nærmer seg sprengt kapasitet. Dette er ikke bare i tråd med Norges internasjonale forpliktelser. Det er i tråd med vårt moralske kompass. Funksjonshemmede, seksuelle og etniske minoriteter har ofte større problemer med å få hjelp i nærområdene. Derfor er ordningen med kvoteflyktninger viktig.

For det andre er det rett og slett feil at man ved å gi mer bistand stanser migrasjon. Selv om den kan ha enorm betydning for alle de menneskene som mottar den, viser forskning at bistandens bidrag er såpass beskjedent at den ikke har noen særlig innvirkning på flyktningstrømmen. Faktisk er det slik at migrasjon av andre årsaker enn flukt like gjerne øker når økonomien i et land blir litt bedre, fordi flere får råd til å reise.

Må gjøre mer. 

For å begrense ustabilitet må Norge og andre rike land gjøre mer for verdens flyktninger. Da trengs både økt støtte til mottakerlandene og en bedre ansvarsfordeling globalt. Det aller viktigste er at man har et langsiktig perspektiv på bistanden, og at målet med bistand er bistandsuavhengighet. Da er ikke nødhjelp alene, som Frp ønsker å kanalisere midlene til, en farbar vei. Regjeringen kanaliserer i dag mer penger til mellominntektsland i Nord-Afrika og Midtøsten, og mindre til de fattige landene, særlig i Afrika sør for Sahara.

I tillegg må Norge holde orden i eget hus. Alle mennesker har en rett til å søke asyl. Dette er nedfelt i menneskerettighetserklæ- ringen. Grunnen til det lave antallet til Norge er først og fremst grunnet stengte grenser i Europa, og en oppsamling av flyktninger på den italienske øya Lampedusa og andre steder.

Når italienske myndigheter bønnfaller europeiske ledere om å avhjelpe for å få til en rettferdig ansvarsfordeling, er den tause responsen talende. Dette er en potensielt svært farlig situasjon.


Trykket i Vårt land 27. april 2018 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
24 dager siden / 3543 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
18 dager siden / 2517 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
rundt 1 måned siden / 2481 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
18 dager siden / 1858 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
3 dager siden / 1776 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
15 dager siden / 1694 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
3 dager siden / 1553 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
12 dager siden / 1410 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere