Janis Stoma

Alder:
  RSS

Om Janis

Følgere

Når er det lurt å holde kjeft?

Publisert rundt 24 timer siden

Buddha ga en gang i tiden noen tips om når det er lurt å holde kjeft. Det blir vel omlag 2500 år siden, men gjett hva som er like aktuelt den dag i dag?

Må innrømme jeg ikke har så mye til overs for Dr. Phils TV-show i USA, der han presenterer mennesker med problemer for publikum og fjernsyn, men joda, jeg kikker nå og da på opptak som ligger på YouTube allikevel.

En ting Dr. Phil ofte sier er noe fritt oversatt omtrent dette: «Min far sa alltid at du aldri skal gi fra deg en god anledning til å holde kjeft.» Det er et godt råd egentlig, men samtidig har jeg fundert på: Hva er egentlig en god anledning til å holde kjeft?

Prins Abhaya

Siden jeg sysler med buddhisme, er det naturlig for meg å kikke etter om Buddha skal ha gitt noen tips her. Og da dukket det opp en historie i de hellige buddhistiske tekster om en prins Abhaya. Han ville sette Buddha fast med å stille ham et lurespørsmål. Nå vet jeg ikke om noen som klarte det mesterstykket, og absolutt ikke Abhaya. Det endte med at Buddha fortalte ham når det var smart å si noe og når det var smart å holde kjeft. Og da fant jeg også svaret på det jeg funderte på i det Dr. Phil sa.

At det er lurt å holde kjeft med løgn og fanteri og sladder og bakvaskelser og slikt, gidder ikke Buddha engang nevne for Abhaya. Og det sier seg vel selv for oss også. Ganske vanlig folkeskikk, spør du meg. Men ellers med alt det andre som sies? Når er det lurt å holde kjeft? Og når er det lurt å si noe? La oss se hva Buddha sa til det.

Når er det lurt å holde kjeft?

Sett at du vet noe er sant og i samsvar med realitetene, da sier Buddha at man ikke skal si noe hvis dette ikke fører fram til noe godt fordi andre ikke vil like å høre dette. Det samme hvis du vet at noe er usant og ikke i samsvar med realitetene. Sagt på en annen måte: Forstår du at den du prater med ikke er villig til å lytte til fornuft, da er det like greit å ikke si noe. Det fører ikke fram allikevel.

Så for Buddha er første betingelse for å holde kjeft, at man forstår at det man kan si ikke vil føre til noe godt uansett. Tenk om dette hadde blitt etterfulgt i de mange kommentarfelt på internett. Da hadde nok mange blitt langt kortere enn det stygge året noen ser ut til å bli, men samtidig langt mer behagelige.

Når er det lurt å holde kjeft en stund før man sier noe?

Men så har du situasjoner der du vet hva som er sant eller usant og i samsvar eller ikke i samsvar med realitetene, og forstår at det vil være godt for den du prater med å vite dette selv om vedkommende ikke vil høre etter.

Det er klart at det nytter ikke å fortelle ting til en person som ikke vil lytte til det du har å si – selv om du veldig godt forstår at denne personen absolutt vil ha godt av å høre dette og nok vil innse det også med tiden.

I slike tilfeller sier Buddha at da sier du ikke noe, men du ser an tid og sted for å fortelle dette en annen gang. Det gjør du selvsagt fordi du har omsorg for denne personen, som du selvsagt bør ha for alle du prater med. Også når det er lurt ikke å si noe i det hele tatt noen gang.

Så når er det lurt å si noe?

Du har sikkert allerede gjettet det. Buddha sier at det er lurt å si noe når du vet hva som er sant eller usant og i samsvar eller ikke i samsvar med realitetene og den du prater med vil sette pris på å få høre det, og det da fører til noe godt.

Temmelig innlysende vil du kanskje si? Tja, hvis det er så innlysende, hvorfor sier vi da at ord er farlige og tungen et våpen? Hvorfor må kommentarfelt modereres? Hvorfor skader vi hverandre med ord? 

Ganske enkelt fordi vi ikke vet når det er lurt å holde kjeft.

Skulle du få lyst til å lese historien om prins Abhaya, så finnes den oversatt til norsk av Kåre A. Lie og tilgjengelig her: http://dhamma.priv.no/mn58.htm

Gå til innlegget

Man kan spørre seg hvorfor dette med sølibatet overskygger det som for det monastiske liv virkelig er en utfordring: Lydighet. Min erfaring fra det monastiske liv tilsier at sølibatet først og fremst vekker oppmerksomhet fra de som ikke lever det.

Etter nå ti års sølibatært liv først i et benediktinerkloster og nå i buddhistkloster, stusser jeg fortsatt over fokuseringen på sølibatet. Sammenlignet med det buddhistiske monastiske liv, er det kristne sølibat av en senere opprinnelse. Buddhistiske munker og nonner levde i sølibat allerede omkring fem hundre år før Jesus ble født. Det har trolig gjort noe med fokuseringen her, for den er forskjellig fra den europeiske og den asiatiske monastiske kultur.

Jeg har merket meg en ting spesielt, og det er at da jeg levde et kristent sølibatært liv i et benediktinerkloster, var det lite snakk om sølibatet innad i klosteret, men desto mer reaksjoner fra folk som så det hele utenfra. Noen sa det var unaturlig (som om de hadde en definisjonsmakt på normalitet), noen så det som skadelig, og andre som et slags martyrium. Og ja, noen så det mistenkelig. 

Og selvsagt, som Joel Halldorf er inne på: Noen så det som forklaringen på seksuelle overgrep, trolig noe selektivt siden flesteparten av seksuelle overgrep skjer utenfor den monastiske og geistelige sammenheng. Det bortforklarer ikke saken, men det understreker det faktum at vitenskapelig sammenheng til sølibatet spesielt ikke er påviselig. Det er også en tankevekker at det forekommer tilfeller der monastiske overgripere har fortsatt overgrep etter å ha forlatt sitt sølibatære liv. Man kan også innvende at monastiske overgripere ikke lever et sølibatært liv selv om deres adresse er et kloster.

Nok om det. Digresjon.

For oss som levde dette klosterlivet, var sølibatet ikke noe spesielt egentlig. For oss var den virkelige utfordringen noe helt annet, nemlig løftet om lydighet. Men jeg kan ikke huske noen utenfor klosteret la noe særlig vekt på det. Kanskje tenkte de ikke engang på det. Det var sølibatet som var det store for dem. 

Nå som jeg har tilbragt noen år i en asiatisk kultur som monastisk i et buddhistisk kloster, og også der er det sølibatet som gjelder, merker jeg meg at vi heller ikke her snakker noe særlig om det. Det er heller ikke noen utfordring i vår hverdag.

Men jeg merker meg en stor forskjell fra den europeiske kristne kultur der utenforstående la vekt på sølibatet som noe speiselt, at i denne asiatiske kultur der sølibatet har eksistert i snart 2500 år hører jeg aldri noen kommentere dette. Sølibatet tas som en selvfølge i denne kulturen. I alle fall i en monastisk sammenheng. Hvordan man her stiller seg til sølibatært liv som ikke er monastisk, har jeg faktisk ikke tenkt over. Kanskje det er noen reaksjoner her som er parallelle med den kristne europeiske kulturs reaksjon på det monastiske?

Derimot opplever jeg at både det kristne og det buddhistiske monastiske liv har det til felles at vi innad snakker om det som er en særlig utfordring: Lydigheten.

Så når Joel Halldorfs venn går inn i dominkanernes rekker, spør jeg meg hvorfor dukker det ikke opp et innlegg med tittelen: «Kanskje har lydigheten aldri være mer relevant enn i dag.» 

Med dette ønsker også jeg den nye dominikaner lykke til og måtte hans liv og virke være til velsignelse for ham selv og mange.

Gå til innlegget

Er kvinner mentalt underlegne menn?

Publisert 6 dager siden

Det har i år vært en del protester fra buddhistisk hold mot et program i NRK-serien "På tro og Are" der det påstås at Buddha nedvurderte kvinner, og det hevedes i programmet at Buddha skal ha sagt: "kvinner er mentalt underlegne menn og ute av stand til å forstå og praktisere læren."

Det har i år vært en del protester fra buddhistisk hold mot et program i NRK-serien "På tro og Are" der det påstås at Buddha nedvurderte kvinner, og det hevedes i programmet at Buddha skal ha sagt: "kvinner er mentalt underlegne menn og ute av stand til å forstå og praktisere læren." Det vi vet Buddha skal ha sagt, er nedtegnet i de mange skrifter som inngår i den buddhistiske pali-kanon. Det er de buddhistiske hellige skrifter.

Det finnes ingen belegg i det hele tatt for at uttalelsen fra programmet "På tro og Are" er sann. Tvert i mot er det veldig enkelt å vise at uttalelsen er feil. I den buddhistiske skriftsamling finnes det nemlig en hel bok som er tilegnet kvinner som nådde opplysning. Det som kalles nirvana. Det er selvsagt bare mulig hvis man evner å forstå og praktisere Buddhas lære.

De som står bak programmet "På tro og Are" burde selvsagt ha gjort hjemmeleksen sin, og NRK burde ta en selvkritikk som synes å sitte langt inne. Spesielt siden denne boken som viser at for Buddha var kvinner ikke underlegne menn og de kunne og selvsagt kan, forstå og praktisere hans lære, er oversatt til norsk.

Boken heter Therigatha i den buddhistiske tekstsamling og har fått tittelen "Søstrenes Sanger" på norsk, oversatt og tilrettelagt av Kåre A. Lie og Tone Lie Bøttinger.

Det som er spesielt kritikkverdig fra NRKs side er at dette programmet som fremmer feilaktige ting om det Buddha har sagt, er lagt tilgjengelig på NRKs skolesider. En stor mengde klager har blitt sendt inn til NRK om dette - også fra buddhistiske organisasjoner i utlandet. 

Så uansett hva NRK måtte mangle av selvkritikk og redelighet her, kan enhver skaffe seg "Søstrenes sanger" og der lese en viktig bok i den buddhistiske tekstsamling som forteller om kvinner som er likeverdige menn og som praktiserer og forstår Buddhas lære så godt at de når nirvana. Altså stikk motsatt av hva "På tro og Are" påstår Buddha har sagt.

Link til Buddhistforbundets kommentar til NRK-programmet "På tro og Are" som i år ble innklaget til Kringkastingsrådet:

http://buddhistforbundet.no/article/show/413/Om-bruk-av-programmet­P---tro-og-Are­p---NRKs-skoleside

Gå til innlegget

Er homofili synd for buddhister?

Publisert 8 dager siden

Som buddhist kommer jeg nå og da i kontakt med mennesker med bakgrunn der homofili blir betraktet som synd – eller som noen har fortalt meg: homofili i seg selv er ikke synd, men homofil praksis er synd. Og det er selvsagt naturlig at de kan være nysgjerrige på hvordan buddhister forholder seg til dette. Spørsmål som da kommer: Er homofili synd for buddhister?

Når man føler seg romantisk og/eller seksuelt tiltrukket av samme kjønn som en selv, da blir man betraktet som homofil hvis man er mann og lesbisk hvis man er kvinne, og for begge kalles det homofili. I religiøse og kulturelle sammenhenger kan dette være kontroversielt.

Som buddhist kommer jeg nå og da i kontakt med mennesker med bakgrunn der homofili blir betraktet som synd – eller som noen har fortalt meg: homofili i seg selv er ikke synd, men homofil praksis er synd. Og det er selvsagt naturlig at de kan være nysgjerrige på hvordan buddhister forholder seg til dette. Spørsmål som da kommer: Er homofili synd for buddhister?

Tja, hva skal man si til det? Buddhister er så mangt og mye og som folk flest på godt og vondt, men hvis spørsmålet er hva Buddha og de buddhistiske tekster mener, da er det lettere å svare klart. Så la oss ta en titt på akkurat det, men først en liten sak om dette med «synd».

Hvis synd handler om å gjøre noe i strid med guddommelige påbud eller noe som er relatert til Gud, da er homofili ikke synd for buddhister, fordi i buddhismen er det ingen gud som gir påbud som vi kan bryte og dermed synde. Kort sagt: Begrepet «synd» slik det brukes f.eks. av kristne, finnes ikke i buddhismen. Buddhister kan ikke synde slik kristne mener de kan synde. Enkelt og greit.

Men det betyr ikke at buddhister ikke skjønner forskjellen på hva som er rett og hva som er galt. Man trenger ikke guddommelige påbud for å forstå den forskjellen. Buddhistisk etikk og moral er et stort tema, men grunntanken er at man skal gjøre mot andre, det man vil andre skal gjøre mot en selv. Og det er vel en kjent gyllen regel? Og målet er selvsagt at det man gjør skal føre til så mye lykke som mulig. I buddhistiske tekster kan vi nå og da se setningen: «Må alle levende vesener være lykkelige.»

Så spørsmålet blir kanskje heller: Er homofili galt for buddhister?

Nå har buddhismen ingen bud som kristne har bud, men vi har noen treningsregler som skal forsøkes å følges så godt man kan. Hvis man er munk, da har man 227, men den vanlige buddhist vil normal bare forholde seg til 5. Den tredje av disse treningsreglene sier: «Avstå fra utroskap og alle former for seksuell misbruk og utnyttelser.»

Javel, da har buddhistene noe å forholde seg til når det kommer til samliv. At homofili ikke behøver inkludere utroskap og utnyttelser, sier seg selv. Gjør det ikke? Hva da med «seksuell misbruk»? Vil det for en buddhist kvalifisere til å si at homofili er galt?

For å finne ut av dette må vi gå til de mange buddhistiske hellige skrifter og se hva Buddha har sagt om dette. Men den som venter å få noe svar fra Buddha her, blir veldig skuffet, for tekstene sier ikke noe som helst om homofili spesielt. Men det betyr ikke at homofili var ukjent for Buddha. Tekstene nevner faktisk homofile forhold, og vel kjent er mannen Wakkali som ble buddhistmunk bare fordi han var fysisk tiltrukket av Buddha. Det må vel bety at han var homofil. Men tekstene som sådan, sier ikke noe som helst om homofili generelt. Men det at tekstene viser at homofili var kjent (Wakkali) uten å hverken fordømme eller prise, betyr at dette ikke var et viktig tema.

Og at det ikke er viktig forsterkes av at vi har en buddhistisk tekst som faktisk definerer uttrykket «seksuell misbruk», og du vil se at det overhodet ikke nevner homofili eller noen legning i det hele tatt. Dette finnes i den buddhistiske boksamlingen som kalles «Anguttara Nikaya (AN)», og går som så: «Det tredje er å ikke misbruke seksualitet, det vil si å unngå å ha seksuell omgang med noen som står under foreldrenes eller slektningenes verge, som står under lovens verge, som er gift eller forlovet.»

For Buddha var det viktig at munkene og nonnene levde i sølibat. Om de var homofile eller lesbiske spilte ingen rolle. Og tilsvarende for buddhister som ikke var munker og nonner, de som kalles legfolk, og levde sammen i forhold. For Buddha og for buddhister er kjærlighet, kjærlighet. Det er samme kjærlighet mellom heterofile som homofile. Den ene formen for kjærlighet er like bra som den andre. Enkelt og greit det også.

Så for å oppsummere:

Er homofili synd for buddhister? NEI

Er homofili galt for buddhister? NEI

Er homofili seksuell misbruk for buddhister? NEI

 

Referanser til det jeg her har skrevet finner du her:

  • Anguttara Nikaya, 10,17:10, oversatt av Kåre A. Lie http://dhamma.priv.no/an10.htm
  • Bellanvila Sudathata Thero og Cecil J. Dunne: Homosexuality, Buddhism and Sri Lanka Society. Http://groundviews.org
  • Buddhism and sexual orientation. Wikipedia (engelsk)
  • Sri Dhammananda: Question time, bd. 2.
  • Walshe: Buddhism and Sex, Wheel publication 225, Buddhist Publication Society.
Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
21 dager siden / 5179 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
29 dager siden / 3157 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
22 dager siden / 2335 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
29 dager siden / 2206 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
19 dager siden / 1779 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
23 dager siden / 1755 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
21 dager siden / 1738 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
16 dager siden / 1672 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere