Øystein Blymke

Alder: 1
  RSS

Om Øystein

Arbeider for tiden med et utrednings-forskningsprosjekt i regi av JD og Politidirektoratet om funksjonelle lover. Rettssikkerhet, personvern og effektivitet

Følgere

Triumfalismens farer berører oss alle

Publisert rundt 1 år siden

I sin tale palmesøndag minnet pave Frans oss om triumfalismens farer. Om hvor skremmende raskt sinnsstemninger og oppfatninger kan skifte hos oss mennesker. Fra de tiljublende og triumferende, til de hoverende og fornedrende oppfatninger - om den andre.

I triumfalismens irrganger dyrkes selvopptattheten. En egenskap som forsterkes når gleden over å bli tiljublet for sin fortreffelighet og popularitet tar overhånd. En glede som blir ekstra stor når den selvopptatte, i hoverende og nedlatende former, kan skåre noen ekstra poeng gjennom å raljere over andres tro, tanker og gjerninger. En raljering utført, ofte i den hensikt å kunne kaste litt ekstra glans over sine egne meninger og holdninger, om rett og galt. Og samtidig bringe andres meninger og holdninger i miskreditt.

Han som red inn i Jerusalem denne palmesøndagen var så langt fra triumferende som han kunne være. På tross av den triumf han allerede hadde høstet hos dem han talte til, lot han seg verken forlede til hovmod, selvforherligelse, intoleranse eller belærende og rettferdiggjørende tale. For Ham var det, og ble det, ydmykhetens, fornedrelsens og lidelsens vei frem til målet.

Hovmod står for fall heter det. For mange går det imidlertid svært lang tid før man erkjenner fallet. Kanskje er det fordi man i det lengste ønsker å tro at den grønne gren man sitter på, kun kan vokse inn i himmelen hvis det er deg selv som sitter på den? 

Selvopptatthet behøver ikke i alle livets forhold være en dårlig egenskap. Alle som vil litt lenger opp og fram her i livet enn alle andre - og de er ikke få (!) - må nok dyrke seg selv og sitt litt mer enn hva andre gjør, for å kunne nå sine mål. Det gjelder toppolitikere, næringslivstopper - kultureliten, den intellektuelle førstedivisjon og toppidrettsfolk...og flere til.. Vil man triumfere må det som regel være, over andre – paradoksalt nok kanskje?

Faren ligger imidlertid i å bli så selvopptatt, at man kort og godt ikke får tid til annet enn å hige etter annerkjennelse og rosende ord - om alt hva man selv står for, og har strevd for å bli.  Da er imidlertid risikoen også til stede for at man mister evnen til å annamme at noen andre der ute et sted trenger deg. Og at de som da trenger deg, trenger deg kanskje i en noe mer ydmyk, og mindre triumferende utgave av deg selv?

 

Gå til innlegget

Deisme – å tro på noe mer enn seg selv

Publisert rundt 1 år siden

Deisme er en filosofi. Skapt av mennesker. Den hevder at det finnes en Gud som har skapt alt. I den forstand er det en handlende Gud, men ikke en Gud som styrer, hverken verden eller som åpenbarer seg for oss.

Deisme kan dermed forstås som menneskets tro på en Gud, men at gudstroen må vokte seg for å tillegge Gud meninger som mennesket selv har skapt, og som er tilhørende den rette tro. Det kan være troen på hva rettferdighet er, hva nestekjærligheten krever av deg, og hva et likeverdig liv innebærer. 

Linn Stalsberg formidlet her iverdidebatt.no for et par dager siden opplevelsen av å være uten en Gud, men likevel føle en form for nærvær. For eksempel nærværet av kristendommens diakonale virksomhet. Et nærvær som kan gi gjenklang i egne verdier, og eget samfunnssyn.

Stalsbergs reflekterte innlegg reiser flere viktige spørsmål: Kan det hende at vi mennesker opplever Guds nærvær uten selv å vite om det? For ingen av oss vet vel om Gud finns - om Han er i oss, med oss eller rundt oss. 

De fleste av verdens store religioner tror at en Gud finns. Ikke bare at han finns. De bærer også med seg en Guds-forståelse som de mener skal kunne påvirke menneskets verdisyn og menneskesyn. 

Et nytt spørsmål dukker da opp: Hvem eller hva er det som styrer menneskes verdi- og menneskesyn? Styres det kun gjennom medmenneskers påvirkning, og de menneskeskapte oppfatninger av religion og politiske ideologier? Eller styres våre verdier og livsførsel også av en kraft eller av en Skaper fra der ute et sted? En styrelse som vi nødvendigvis ikke selv er i stand til, verken å fornekte eller forhindre?

For milliarder av mennesker finnes det en Skaper der ute som de mener påvirker deres liv, og som de mener skal påvirke deres liv. En skaper som vel må kunne sies å være en Gud for oss alle, men som vi har mange forskjellige oppfatninger om, hvilken vei vi må gå for å nå fram til. En Gud som er eksisterende og handlende, men som mange vil mene overlater til mennesket selv å avgjøre hvilken religion, trosretning eller ideologi som fører fram til Ham. 

Hvis vi mennesker står overfor en slik universell skaper (En Gud for oss alle), vil det da kanskje være fornuftig å vise noe større ydmykhet og tvil, i troen på hva som er den rette religion, og de rette verdier? Kanskje går det an å tro på en Gud eller på noe guddommelig uten samtidig å måte forsvare gudstroen ved hjelp av en menneskeskapt religion som gjennom sine verdisett skal legitimere at det kun er en vei som er den rette - til Gud?

Ydmykhet betyr å kjenne sin begrensning som individ og menneske. Ikke minst gjelder det å kjenne sin begrensning i forståelsen av skapelsens mysterium - og skaperens mening med livet her på jorden. 

Det å kunne kjenne sin begrensning som menneske gjelder også når nestekjærlighets og menneskeverdets sanne innhold skal forklares, og predikes over. Kanskje er det slik med Skaperen, at Han lar oss vente i det uvisse med å få svar på hva Han forventer av oss, og hva Han vil med livene våre? 

Heldigvis kan man si, så er det også menneskelig, ikke alltid ha de gode og rette svar på hva Guds/Skaperens mening er, med livene våre. Hadde vi hatt de rette svar, hadde vi ikke bare vært skapt i Guds bilde, men risikert selv å bli sett på som guddommelige. Og det vil vi vel være en forpliktelse og et ansvar de færreste av oss vanlige mennesker vil være i stand til å bære?

 

Gå til innlegget

Politikk - det muliges kunst.

Publisert rundt 1 år siden

En høst kan oppleves å være tung – både for en moralpolitiker og en realpolitiker.

I et intervju med Vårt Land 29ds. gir Dagfinn Høybråten uttrykk for at han «opplevde det som en tung høst da Krf endte opp med å gå i regjering med Frp».

Ja, det er mye som kan oppleves tungt. Og det er sikkert mye som kan gå så galt i politikken at man ender opp med å måtte samarbeid med partier og personer man helst ville ha sett på en armelendes avstand - minst.

Høybråten ber i intervjuet med VL alle de som kjenner ham «gjette seg til at det har vært en tung høst» Selv for dem som ikke kjenner Høybråten, må det kanskje være tillatt å gjette? Er det ubehaget ved å bli slått i hartkorn med Frp sine verdier og praktiske politikk som oppleves tungt? Eller er det den tunge børa et typisk moral/verdiparti som Krf må føle den bærer på, etter eget valg om å sitte i regjering med et så pragmatisk og ustabilt verdi-parti som Frp?

I denne konteksten er Høybråtens utsagn om at folk må kunne gjette seg til at det har vært en tung høst for ham, interessant. Særlig når utsagnet avrundes med setningen «Og der setter jeg punktum for det jeg vil si om saken»

Hvilket punktum settes, og for hvilken sak?
Når en hel høst har vært opplevd tung for en tidligere, og så sentral og respektert politiker som Høybråten, ligger det vel i det, at noe har skjedd som han selv ikke opplever å være til det beste – verken for ham selv eller for partiet? Uttrykket "tung høst" får slik sett en helt annen politisk valør eller betydning, enn det uttrykksformen «en vanskelig høst» eller «en dilemmafylt høst» ville ha fått. 

Med valg av uttrykksformen "en tung høst" etterfulgt av en oppfordring til velgerne om å gjette seg fram til hva politikeren måtte mene med det, gjør politikeren seg dessuten nærmest uangripelig for kritiske spekulasjoner. Den tunge høst knyttes til politikerens egne opplevelser og følelser for politiske begivenheter som den samme politiker i neste setning (i intervjuet) vil sette punktum for å diskutere videre. 

Dette eksempelet er nok bare ett av svært mange som dreier seg om politikerens vanskelige pendling mellom moralpolitikk og realpolitikk. Våre politikere har det med andre ord ikke greit. De har et forståelig behov for å tilkjennegi sitt eget, og partiets politiske moral- og verdisyn. Samtidig tilsier deres forståelige søken etter makt at de ofte må tilpasse sin politiske moral, og sitt verdisyn til de realpolitiske realiteter. Og politikk er jo som sagt det muliges kunst.

Gå til innlegget

Den gyldne middelvei har stor politisk verdi

Publisert rundt 1 år siden

En kunnskapsrik politiker som Mimir Kristjansson kjenner sikkert til Aristoteles kloke ord om «aurea mediocritas».

 Og til meningen bak ordene. Han kjenner da sikker også til den gode mening bak kristendommens skriftemål. Og til hvor vanskelig det er å leve som man lærer.

I et fornøyelig innlegg her i verdidebatt.no velger MK å skrifte for all verden - i alle fall for dem han talte for på Oslo Symposium. I politikerens skriftemål blir både Matteus, Pave Frans, haugianere, listhaugianere og Johann Tetzel tolket og fortolket, ut fra deres religiøse innspill og utspill. 

Det er lett å være enig med MK at vi trenger kristendommens verdier. Men, når han så fortsetter med å si, at...«Vi trenger dem i kampen mot markedsliberalismen..(…) for å minne oss på at noe er helligere enn kjøp og salg.»….bør det være tillatt med en kommentar.

Selvfølgelig er det noe som er helligere enn kjøp og salg. Men, derfra til å mene at markedsliberalismen i alle sine utgaver er ukristen, er å håpe at verken MK eller andre har tatt høyde for å mene. Selv en politiker uten verdiforankring i religiøs tenkning, må kunne se litt nyansert/ med toleranse på kristendommens politiske historie. Av den vil det fremgå at mange av markedsliberalismens forkjempere kan bære med seg vel så mye nestekjærlighet, humanisme og sosial rettferdighet som mange av sosialistismens fanebærere. Med andre ord: En moderat politikk, enten den defineres som liberalkonservativ eller som sosialistisk kan utmerket godt fungere sammen med, og på de gode kristne verdiers premisser. 

Hvis man leter, vil man finne. Hvis man derimot som politiker kun leter etter egne svar på de meninger man allerede har inntatt om den andre, før man lytter til hva den andre mener, vil man nok fort tape den gylne  middelvei av syne.

En svakhet ved fløypartiene i norsk politikk – enten deres talspersoner er kristne eller ikke – er deres misjonerende kullsviertro på sannheten i deres selvdefinerte virkelighetsbilder. Hadde de lyttet noe mer til Aristoteles oppfordring, og av og til tatt av mot den gylne middelvei, ville kanskje den politiske diskursen bli bedre? Nyanserte meninger, og forståelse for den andres posisjon, er jo aldri å forakte. Men, det fremstår for mange – kanskje litt for fargeløst - å forstå motpartens motiver? Derfor blir det vel slik: At desto sterkere fargene er malt i rødt eller blått, jo klarere trer politikken og personene bak den fram? 

    

Gå til innlegget

Kriminalomsorgens verdigrunnlag

Publisert rundt 1 år siden

For ni måneder siden foreslo Arbeiderpartiets leder Jonas G Støre her iverdidebatt.no «at det var på høy tid at det reises en verdidebatt om hvilken kriminalomsorg vi skal ha i fremtiden».

Etter ny gjennomlesning av Støres oppfordring til verdidebatt er jeg redd han legger an et noe ensidige fokus på pekuniære verdier. På permisjonsregler, rehabiliterings -tiltak og ressurssituasjonen generelt i kriminalomsorgen. Dermed treffer han kanskje ikke helt de spørsmål som bør utgjøre kjernen i en verdidebatt. De bør i større grad dreie seg om humanitet, menneskeverd, omsorg, selvrespekt, rettferdighet, og ansvar.

Dveler vi et øyeblikk ved begrepene omsorg, ansvar og rettferdighet, er det imidlertid vanskelig å skjelne mellom den betydning de enkelte partier tillegger begrepene. Hvorvidt Arbeiderpartiet, Høyre eller Krf fører den mest omsorgsfulle, rettferdige og ansvarsfylte kriminalomsorgs-politikk beror på partiet som svarer, og på ørene som hører. 

Skal man likevel driste seg til å tenke noe (eller til og med mene noe) om hvordan enkeltpartier vekter sine kriminalpolitiske verdier, kan man kanskje si at Krf gir omsorgen for enkeltindividet (tilgivelsen) en noe større plass enn de to andre. Og at Arbeiderpartiet kanskje gir soningens innhold (selve straffegjennomføring) en noe større plass enn de to andre. Og når det gjelder Høyre, så tillegger det partiet kanskje den straffedømtes eget ansvar for rehabilitering en noe større plass enn hva de to andre gjør. 

Uansett, dette forsøket på å skjelne mellom partiene kriminalomsorgspolitikk kan verken belegges empirisk eller på annen evidensbasert grunnlag. Poenget er mer å få til en diskusjon om det eksisterer noen grunnleggende forskjeller disse partiene mellom, i synet på humanitet, på enkeltindividets ansvar, og på samfunnets ansvar for den enkeltes liv og levnet - i et kriminalpolitisk perspektiv.

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
5 dager siden / 2771 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
28 dager siden / 1884 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
2 dager siden / 1278 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
8 dager siden / 1002 visninger
Mor eller menneske?
av
Liv Osnes Dalbakken
30 dager siden / 687 visninger
Hjemlengsel
av
Joanna Bjerga
3 dager siden / 620 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere