Øystein Blymke

Alder: 1
  RSS

Om Øystein

Arbeider for tiden med et utrednings-forskningsprosjekt i regi av JD og Politidirektoratet om funksjonelle lover. Rettssikkerhet, personvern og effektivitet

Følgere

Kristne verdier - både til høyre og venstre

Publisert 12 måneder siden

I politikkens språk brukes mange løfterike ord. Ord som alt for sjeldent omsettes til handling, slik løftene ga bud om at de skulle. Ordene alene, enten de kommer fra prekestolen eller fra den politiske talestol, ..og enten de handler om nestekjærlighet eller omsorg, hjelper sjeldent et medmenneske ut av nøden, fattigdommen eller fortvilelsen.

Vårt Land stilte nylig et godt spørsmål på lederplass; Om den norske kirke er venstrevridd eller ikke. Med det menes formentlig at ordene fra kirkens talspersoner av mange kan bli oppfattet som politisk farget, les: venstrevridde. Kristendommens glade og  alvorlige kjærlighets-budskap som formidles av den norske kirkes prester og troens forstandere kan nok, omsatt til sosialpolitikk, bistandsspørsmål, og nå også klimaspørsmål, være noe lettere for venstresiden å forene med sin ideologi, enn det er for høyresiden - å forene det samme budskap med sin.  

Det er likevel ikke nok med ord, eller ideologisk forankrede løfter om det gode og rettferdige liv. Ordene må og skal omsettes til praksis politikk. I så måte synes både nestekjærligheten og omsorgen for de trengende, å være jevnt  fordelt  - til høyre og til venstre.  For det er vel forhåpentligvis ikke slik, at ord og atter ord, bud og overbud i budsjettene, om stadig mer til sosialhjelp, eller stadig mer til bistand, er nok til å få en velger til å tro, at den som bevilger mest, og prater mest om omsorg, også er den som i handling, er i stand til å gi mest - av nestekjærlighet - og omsorg?

Venstresidens språkbruk og argumentasjon, særlig i sosialpolitikken og skattepolitikken kan nok til tider fremstå som noe mer omsorgsfull og hjelpende til dem nederst ved bordet, enn høyresidens. Høyresidens skjebne har i økende grad blitt å forsvare nøkternhet og moderasjon, og mangler dermed kanskje den varme i seg som venstresidens talspersoner er så dyktige til å få fram for sin politikk - i alle fall gjennom ord.

La oss likevel håpe at både nestekjærlighet og omsorg kan måles av politikere og kirkens talspersoner med noe annet enn ordrikdom og budsjettall. Det som angår velgerne er synbar konkret handling, utøvd av enkeltmennesket. Det å utøve alminnelig medmenneskelighet trenger ikke nedlesses med politiske honnørord.  Den kommer til syne daglig, i den den enkelte kommune, og i det enkelte  hjem og familie. Forenkles spørsmålet til å gjelde hva som er god og trygg medmenneskelighet, da er nok nestekjærligheten og omsorgsfullheten nogen lunde jevnt fordelt oss mennesker imellom, uavhengig om vi sokner til høyre- eller venstresiden i norsk politikk. 

 

Gå til innlegget

I kristen rettferdighetstenkning er nestekjærligheten og omsorgen for de svakeste blant oss, høyt verdsatt. De etiske og politiske sider ved en slik kristen rettferdighetstenkning kan leses ut av de mange nestekjærlighets- og barmhjertighetsberetninger i NT, blant annet indirekte gjennom utsagnet om at "..for de siste skal bli de første, og de første de siste".

Det lyder som et godt forståelig kristent rettferdighetsideal som litt omskrevet kan overføres, til ideologisk- politisk rettferdighetstenkning. Ikke minst til KrF sin politiske tenkning, og som sikkert mange av deres velgere vil si: til god sosialdemokratisk tenkning. Blander man kristen rettferdighetstenkning for mye inn i politikken, omsatt til plikt, ansvar og rett i sosialpolitikken, blir saken straks litt mer komplisert, og jordnær – bokstavelig talt.

Hva er så egentlig en rettferdig sosialpolitikk? Hva skal eller kan samfunnet kreve av en borger eller et medmenneske, før samfunnet må kunne forvente en form for motytelse? Og hvem skal så avgjøre når rettferdigheten har skjedd fyllest? Slike rettferdighetsspørsmål preger politikken i dag, slik den gjorde for snart 2000 år siden, da NT ble skrevet.

Kristen nestekjærlighet kan både være betingelsesløs, og ikke. Den tolkes av noen å være betingelsesløs, mens den av andre å måtte kreve noe av deg, før den gis - betingelsesløst. Og på samme måte som kristendommen kjemper om menneskets sjel med løfter om å kjærlighet og omsorg, betingelsesløst eller ikke, kjemper også de politiske ideologier og partier om velgerens gunst. Hvem av dem står for det mest rettferdige, og omsorgsfulle? – I et samfunn der alle skal med, men der også alle må gjøre sin plikt, og ta sitt ansvar.

Den demokratiske arbeiderbevegelsen har lenge hatt som del av sin sosialpolitiske tenkning at den som gjør sin samfunnsplikt, skal kunne kreve sin rett. En rett som skal finnes i loven, helst basert på en sosialdemokratisk rettsforståelse - eller rettferdighetstenkning. Med andre ord: "Gjør din plikt, og krev din rett" 

En slik rettferdighetstenkning har i dag ikke bare forankring i arbeiderbevegelsen, men den preger også hele vår moderne velferdstenkning. En tenkning som kort og godt betyr at samfunnet gir en borger eller et medmenneske både et ansvar, en plikt, og en rettighet. Et slikt helhetssyn vitner om å vise individet respekt, og gi det en verdighet, innenfor et egalitært rettferdighetsregime som de fleste norske partier etterstreber, å støtter seg til.

 Når det gjelder partiet Rødt derimot, og kommunismens rettferdighetstenkning siteres ofte Marx som skal ha sagt at mennesket skal yte etter evne, og få etter behov, I et slikt politisk/ideologisk utsagn synes imidlertid forutsetningen om individets ansvar, plikt og egenverdi å ha blitt skjøvet noe i bakgrunnen. Hvem og hvordan skal samfunnet eller staten i praksis kunne vurdere og definere et individs evne og behov uten å kreve en eller annen for motytelse? Og hvem i staten, etter hvilke politiske rettferdighetskriterier, skal bestemme eller avgjøre når et menneske kan sies å ha ytt etter evne, eller fått - i henhold til et "behov" det (selv?) har?

Antakelig er det mange i partiet Rødt som vil kunne gi gode teoretiske svar, på slike spørsmål om rettferdighet- ut fra deres universelle klassebegrep eller på annet teoretisk grunnlag. 

Uten å kjenne spesielt godt til Marx eller til Rødt sitt partiprogram kan man i den sammenheng (en klasseteoretisk tilnærming) kanskje driste seg til å antyde at det må herske sammenfallende politiske oppfatninger om rettferdighet, mellom staten og det individet som skal gi tilkjenne sine evner og behov? Uansett, og med historien som sannhetsvitne, er det vanskelig å tro at kommunismens rettferdighets-dilemma når evne, behov, plikt og ansvar skal håndteres, fremstår som særlig enklere enn hva den kristne rettferdighetstese sier: -om at de siste skal bli de første.

Gå til innlegget

I en tid da kristendommens plass i politikken, ikke minst i bistands- og flyktning-politikken, kan være et kontroversielt tema, kan det kanskje være nyttig å trekke inn Moder Teresas innsats for bistand og fred, gjennom lindring av nød og fattigdom?

Denne modige og omsorgsfulle katolske nonnen fikk Nobelprisen for snart 40 år siden. Kristendommens nestekjærlighetsbudskap var på mange måter drivkraften i hennes fredsskapende arbeid.    

Nobels fredspris er betydningsfull. Den har på ulikt vis påvirket et lands politikere. De vet godt at prisen fort retter søkelyset mot deres egen politikk. Om den gagner, eller om den virker utfordrende på hva de selv står for. 

Norsk bistands- og flykningpolitikk har endret seg mye gjennom 40 år. Endringer som i noen grad også angår spørsmålet om kristendommens verdigrunnlag og tenkesett. Hvilken plass skal det ha, i spørsmålet om bistandens omfang, eller i spørsmålet om den ene eller andre flyktningkvoten er mer rettferdig, eller mer omsorgsfull enn den andre? 

Moder Teresa fikk prisen i en tid da politikk og religion nok fungerte bedre side om side, enn hva den gjør i dag. Det var vel den gang antakelig også noe av årsaken til prisen den gang kunne gis til en katolsk nonne, uten nevneverdig politisk støy. Nobelkomiteen og det politiske Norge skjønte tydeligvis den gang at religionen i høy grad også kunne tjene fredens sak. Nobelkomiteen berømmet med andre ord en type kamp for fred og omsorg, noe forskjellig fra de mange og mer freds-politisk utnevninger som prisutdelingene som senere utdelinger vel kan karakteriseres som.

Nobelkomiteen la med andre ord den gang vekt på det enkle, uegennyttige engasjementet for fred, skapt gjennom hjelp til enkeltmennesker. En hjelp båret oppe av forsakelse og en ekte, kristen nestekjærlighet. En personlig, dypt religiøs forankret kjærlighet, helt fri for politiske budrunder - og en bistand helt uten forankring til BNP.

Moder Teresa var en kvinne med en utstråling og en kraft som fikk store deler av verden til å forstå betydningen av nestekjærligheten. En kjærlighet hun klarte å omsette, mer i handling, mindre med ord.

Hun omsatte sin egenfølte kjærlighet til mennesker som var i dyp nød, til en type handling som rørte, lindret og som også ga energi til andre som valgte å følge i hennes spor. Dette ble gjort, uten at man den gang spurte for mye om kristendommen og kirkens plass i politikken. Og heller ikke for mye om å øke landenes bistandsbudsjetter. Slik sett kan kanskje denne unike nonnen også i dag tjene som et forbilde for det politisk tenkende menneske? 

 

Gå til innlegget

Den lille omskrivningen av en kjent sangstrofe er ment å kunne bringe tankene inn på ett av de mange dilemmaer småpartiene står overfor når et parti, på den ene siden gjerne vil vokse, og på den andre siden gjerne beholde sitt særpreg. KrF intet unntak.

Et politisk paradoks må det være for små partier særlig, og ikke minst for KrF, at inntar man for klare eller for prinsipielle standpunkt om partiets verdigrunnlag, risikerer man heller å gjøre partiet mindre, enn større. Mange velgere setter riktig nok (i prinsippet) pris på politikere med klare  verdistandpunkt. Likevel stemmer velgerne på store partier som vel, ikke alltid kan sies å være like fastlåst i sitt verdigrunnlag som hva KrF oppfattes å være. I alle fall ikke når det gjelder spørsmål om livets ukrenkelighet og om viktige sider av familiepolitikken.

Store partier med ambisjoner om å nå nær halvparten av velgermassen, har erkjent at det vanskelig kan oppnås med mindre man viser evne til å finne pragmatiske løsninger, vise noe mindre prinsippfasthet i verdispørsmål, og innta noe mer hestehandel-pregede standpunkt. Politikk er som kjent det muliges kunst, og en politisk nødvendighet for store partier dersom de skal å nå fram til de brede velgermassene - og bli oppfattet som et kapabelt styringsparti. 

Hvordan skal så et lite, og klart verdibasert parti som KrF forholde seg til sine store, mer pragmatiske og konsensusorienterte politiske storebrødre? Står ikke KrF i fare for å miste sitt ønskede kristendemokratiske særpreg, hvis de samtidig stadig skal jenke sine verdistandpunkt til noe, et sted midt i mellom de to store partiene? 

Dette partipolitiske paradokset berøres godt, men på et mer partistrategisk grunnlag av Berit Aalborg i dagens VL. Hun skriver blant annet om KrFs «bane» eller skjebne, at hvis ikke partiledelsen finner ut av hva det vil stå for, eller hvilken politiske farge deres parti egentlig ønsker at velgerne skal oppfatte at de har, kan det gå mer galt.

Velgerens blindhet for farger, vil avhenge av fargens klarhet. Hvis KrF for eksempel mener at familiepolitikken må være tuftet på et sett av mer tradisjonelle familieverdier, ja så si det - ton flagget - i klartekst. Hvis et lite parti som KrF ser seg nødt til å forene sin egen familiepolitikks verdigrunnlag, med noen verdier fra Ap's, og noen fra Høyres, kan det lett bli en risikofylt øvelse, som i verste fall ender opp med en større lekkasje enn tilsig av velgere 

Ingen partiledelse, uansett om den kommer fra et stort eller lite parti,  må undervurdere velgernes evne til å se hvilke standpunkt som er mer partitaktisk motivert, i den hensikt å bli litt større, enn de standpunkt som inntas av partilederen på et genuint, verdibasert grunnlag. 

De små partiers berettigelse i et demokrati er legio. Men, da må deres ledere kanskje i større grad erkjenne sine roller. I den forstand å kunne være noe mer fornøyd/lykkelige over verdien av å være liten. Og samtidig  innse at majoriteten av velgerne nok setter pris på de små partiers tilstedeværelse og klarhet, men samtidig velger å stemme på store partier. Partier - ofte med uklare, motstridende og pragmatiske standpunkt, men som likevel virker mer betryggende på de mange velgere som ønsker funksjonelle og moderate styringspartier når praktisk politikk skal utøves.

Gå til innlegget

Filosofen Lene Auestad skriver her i verdidebatt interessant, men krevende om den viljeløse diskriminering, og om epistemisk underskudd.

 Med forbehold om at jeg ikke har forstått godt nok alle hennes krevende filosofiske resonnement om subtil diskriminering og former for epistemisk underskudd, våger jeg meg likevel utpå, med et spørsmål: Hvem har rett til å trekke rette, rettferdige og legitime slutninger om hvem som diskrimineres, når, og i hvilke situasjoner?

Auestad beskriver blant annet en situasjon der "noe" (diskriminerende) var kommunisert, men at det var veldig vanskelig å sette fingeren på akkurat hvordan dette var blitt kommunisert. Auestad sier videre, at en slik situasjon er kjennetegnet ved det hun kaller en type epistemisk underskudd.

Så vidt jeg har forstått kan ordet epistemisk i norsk dagligtale oversettes til kunnskap, innsikt eller erkjennelse. med andre ord: Hvis du og den andre part gjennom dialog/samtale mener å besitte den samme kunnskap, innsikt eller erkjennelse, for å kunne forstå hva som kjennetegner, og/eller er et subtilt uttrykk for diskriminering - hva da? Er det da en reell, likeverdig og likevektig konflikt mellom to ulike, godt begrunnede oppfatninger om hva som er å anse for fordomsfull og diskriminerende atferd - subtil eller ikke? Eller er den parts oppfatninger, som av den andre part ses på som å representere majoriteten, og de institusjonaliserte maktstrukturer, den part som på sett og vis alltid vil kunne tillegges skyld for at det kan oppstå en uheldig epistemiske underskudd i dialogen? Jeg avslutter innlegget uten å gi noe svar, men med å gi meg selv det privilegium; kun at spørre.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
9 dager siden / 2967 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
rundt 1 måned siden / 1705 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
6 dager siden / 1593 visninger
Hjemlengsel
av
Joanna Bjerga
7 dager siden / 1166 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
12 dager siden / 1064 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
17 dager siden / 643 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere