Øystein Blymke

Alder: 1
  RSS

Om Øystein

Arbeider for tiden med et utrednings-forskningsprosjekt i regi av JD og Politidirektoratet om funksjonelle lover. Rettssikkerhet, personvern og effektivitet

Følgere

Kristendommen har i snart to tusen år hatt behov for å tolke skriften, og tillegge Guds ord et skiftende menings-innhold. Forståelig nok. Det ville vært tilnærmet menings-løst om Kirken, bokstavelig (talt), alltid var bundet av å tolke Guds mening, ut fra datidens språk, og datidens sosialetiske realiteter,

Kirkens ledere, enten de tilhører den katolske eller den protestantiske delen av Kristendommen, har en plikt og en rett til å veilede menigheten om hva de mener er den rette tro – tolket ut fra den tid den praktiseres i, men selvfølgelig i tråd med de uforanderlige sannheter i skriften. 

Så kan det selvsagt problematiseres over hva disse uforanderlige sannheter egentlig er for noe. Det er imidlertid ikke innleggets hensikt. Innlegget vil heller rette søkelyset mot den noe reservasjonsløse oppfatning mange av kirkens fremste talspersoner synes å ha, om at Gud faktisk skifter mening, tilpasset tidsånden og politikken. Kanskje i større utstrekning enn Guds meninger tilpasses det uforanderlige i den hellige ånd, kan man kanskje driste seg til å si?

Harald Stanghelles skriver tankevekkende om dette i Aftenposten den 3ds. Om en Gud som blant annet har blitt mer miljøbevisst: "Når Gud skifter mening". En artikkel om hvordan en stadig tydeligere politisk Gud trer fram. En Gud med skiftende meninger. Meninger, som synes mer sprunget ut fra den til enhver tid gjeldende politiske agenda, enn fra de evige (kristne) sannheter. Ikke minst sannhetene om troen, håpet og kjærligheten ..

Et stort og ubesvart spørsmål blir om vår rett og plikt til å tilpasse Guds ord til dagens ideologiske og politiske debatt? Og om svaret blir ja. Plikter vi da å begrense oss til å tolke inn i vår tid; de mer overordnede, uforanderlige kristne verdier - uttrykt i kjærlighetens, medmenneskelighetens og rettferdighetens budskap?  

Noen konkrete meningsendringer i Guds bilde har kristendommen tatt seg frihet til. For eksempel Bibelens om Helvete, og om Syndefallet. En mildere fortolkning enn hva skriftens bokstav tilsier, må det i slike tilfeller tillates, uten å øve vold mot skriftens ord og Guds mening. 

Litt mer problematisk blir det kanskje når kristendommen skal tolke og innpasse Guds skiftende meninger om ekteskapet, om livets ukrenkelighet, for ikke å snakke om vår Herres mening om klimakrisen. Hvem i Kirken skal i så fall definere Guds mening? Og hvem skal med rette kunne hevde at deres tolkning er en upolitisk tolkning av Guds ord? 

Forvrengt bruk, og misbruk av Guds ord har dessverre aldri vært fremmed for oss mennesker. Verken i nåtid og fortid. Kristendommen og andre religioner har opp gjennom tidene påkalt Guds hjelp, Guds beskyttelse og Guds "sanne" ord, i krig som i fred. Det har alltid vært strid om å trekke skiller mellom det guddommelige, det menneskelige, det sosialetisk riktige, og det rent politiske i skriften - når Kristendommen har ønsket å ha Guds meninger på sin side

Kristendommens glade budskap, kjærlighetens og medmenneskelighetens viktige budskap bør vel kunne formidles sterkt og klart, uten å tilføre det, verken en blå, en rød eller en gul tidskoloritt - en si politisk farge?

«Å påberope Gud for seg selv er alltid veldig farlig, ingen kan tilpasse seg kristne verdier» skal erkebiskopen av Genova ha blitt sitert på her i Vårt land for et par måneder siden. Et utsagn like tankevekkende som de dagsaktuelle Aftenposten-utsagn dette innlegget hadde sitt utgangspunkt i.  

Gå til innlegget

Det er heller ikke lov å tilrive seg en fordel urettmessig, i egen vinnings hensikt. Korrupsjon kalles det, i lovens forstand. Og loven er forstandig. Akkurat som det syvende bud.

Enten du er rik eller fattig, kristen eller ikke-kristen, så er det galt å stjele. For tiden diskuteres korrupsjon i kristne miljøer her i VL: Korrupsjon, som i høy grad er en form for tyveri, påstås å ha vel så gode vekstvilkår i religiøse/kristne miljøer som i de verdslige. 

Uansett hvor mange forskningsrapporter og mastergrader det vises til for å påvise en mulig årsakssammenheng mellom religiøse miljøer og forekomsten av korrupsjon, synes det så langt noe tvilsomt om debattantene (Gottschalk og Haugen først og fremst) vil kunne trekke noen omforente slutninger. 

Derfor: I stedet for å spekulere i komplekse kausale sammenhenger og forskningsresultater, vil det kanskje være vel så opplysende for debatten om man tok utgangspunkt i det sjuende budet, og det enkle og åpenbare i ordtaket: Leilighet gjør tyv. Det betyr som kjent: At hvis omstendighetene er tilrettelagt for det, og risikoen for å bli oppdaget er liten, vil enhver av oss – kristen eller ikke kristen - ha en økt tilbøyelighet til å falle for fristelsen. Falle for fristelsen til - å stjele. De fleste i smått, men noen i stort. Det kan dreie seg om alt. Fra den mest "uskyldige" sniking på trikken, til skatte-unndragelser eller å tilrive seg en ufortjent fordel gjennom å smøre/bestikke en offentlig tjenestemann når søknaden din om byggetillatelse blir behandlet. Selv om økonomisk kriminalitet og korrupsjon vanligvis tilhører en høyere divisjon av ulovligheter enn disse eksemplene indikerer, er tilbøyeligheten i oss den samme: Vi forledes av de fordelene lovbruddet kan gi oss, og vi vurderer risikoen for å bli oppdaget. Er den minimal. senkes terskelen for å begå et lovbrudd. 

Menneskets vilje og tilbøyelighet til å tolerere lovbrudd –i egen vinnings hensikt- er trolig ganske jevnt fordelt. Når muligheten for å få redusert skatt, eller utbetalt en høyere forsikringssum enn du strengt tatt er berettiget til, synes det ikke å være måte på hvilken oppfinnsomhet vi utviser for å lure andre – eller rent ut sagt: stjele fra andre. 

Brodne karer finnes i alle samfunnslag. Kanskje vil debatten om korrupsjon i kristne miljøer være bedre tjent med å stille noen spørsmål rundt vår alles lojalitet overfor det sjuende budet, og om hvor alvorlig vi mener det er å bryte det – i stort og smått? Enten lovbruddet betyr å stjele fra felleskapet (skatteunndragelse) eller fra naboen.

Gå til innlegget

Vårt Land har fått nye redaktører. En av dem - nyhetsredaktøren, «vil skape en verdibasert nyhets-journalistikk» En spennende og viktig programerklæring, men samtidig svært krevende å få virkeliggjort.

En verdibasert journalistikk, synliggjort i en avis som VL, må man gå ut fra skal bygge på den kristne kultur- og verdiarv, og på den kristne humanisme som mang en religions-filosof har formidlet opp gjennom tidene.

Hva vil det så si for VL i dag, å være verdibasert? Antakelig å kunne tilkjennegi redaksjonelle synspunkt og oppfatninger som ikke er verdinøytrale. Men hva betyr det så å fremme verdinøytrale synspunkt? Begrepet kan forvirre. Derfor noen ord om verdibaserte vs. verdinøytrale standpunkt. 

For å forstå hvilke kulturelle, humanistiske og/eller kristne verdier et parti eller en avis egentlig er bærere av, er det sjelden nok å si at man er verdibasert. Det bringer heller ikke noen klarhet i verdibegrepet, i en politisk debatt om kristendommens plass i skolen, og si at man er for verdinøytralitet i spørsmålet. Hvilke verdier snakkes det egentlig om?

I en politiskideologisk debatt om hvilken betydning den kristne  kulturarv og de kristne verdier skal tillegges i praktisk politikk, kan det  ofte for enhver være vanskelig å få tak i hvilke verdier de ulike partier, media og redaksjoner egentlig snakker om. 

Når begrepet verdinøytralitet anvendes, ønsker man kanskje å signalisere at man står for det objektive/nøytrale, og at man har en intellektuell forståelse og toleranse for andres verdibaserte standpunkt – uansett hvilke disse er. Det gir imidlertid sjelden noen som helst mening å skulle stille seg nøytral til hvilke kulturelle, religiøse eller humanistiske verdier som bør være grunnleggende viktig å hegne om i et moderne retts- og velferdssamfunn som vårt. 

Uten kristendom - ingen verdier - hevder noen. En drøy påstand som uansett trenger noen viktige nyanseringer og reservasjoner. For det første, den nyansering at også andre religioner og livssyn, ikke minst humanetikken, utmerket godt kan være fullverdige bærere av tilsvarende (de kristne) verdier. Og for det andre, den reservasjon at bruken av begrepet verdinøytralitet på mange kan virke fullstendig meningsløst, og må klargjøres/defineres, for ikke å skape total forvirring i en debatt om verdier. 

Alle mennesker er bærere av verdier. Verken en høyesterettsdommer, en menneskerettighetsdomstol, en journalist i NRK eller VL kan være verdinøytrale. At de kan, og bør være objektive er viktig, men noe helt annet. Objektivitet vil dessuten alltid hvile på noen grunnleggende kulturelle/religiøse/livssyns-forankrede verdier og preferanser. 

Dermed kan heller ingen ideologi, og ingen politikk eksistere uten å være innvevd i et verdisett. Et parti uten en klar verdiforankring vil i lengden fremstå som så  pragmatisk og opportunistisk at det i velgernes øyne til slutt blir fullstendig verdiløst. 

Hvis man som politiker eller redaktør mener det kristne verdigrunnlaget bør være bærende for politikken, og for andre av livets forhold; ja, så bør man kanskje si det, klart og tydelig, stå for det, og være villig til å begrunne det.

Det blir dermed spennende å følge VL-redaktøren som også  ønsker å «utgjøre en forskjell». En forskjell – formentlig i forhold til hvordan andre redaktører og politiske partier velger å presentere sine verdiforankrede synspunkt. 

Gå til innlegget

Spørsmålet kan også stilles slik: Har det blitt elitistisk og (upassende) konservativt å etterlyse dannelse? I alle fall hvis man skulle finne på å minne om skolen som skal bidra til å forme oss til "et gagns (samfunns)-menneske"? Professor Bernt Hagtvet er blant de fremtredende samfunnsdebattanter som lenge har ledet an i en interessant debatt om DANNELSENS demokratiske og kulturelle betydning - Og om dannelsens vekstvilkår i dagens komplekse og digitaliserte informasjonssamfunn.

Kanskje bør det ringe noen varselklokker hos andre enn professoren? Et varsel om hva vi taper av syne hvis betydningen av dannelse ikke lenger tas på alvor? Kanskje bør den ringe hos kirkens tillitsvalgte, og for de mange verdikonservative og kristendemokratiske politikere som burde vite hva klassisk  dannelse har hatt av betydning for demokrati og rettsstatens utvikling? Det bør ikke være bekymringsløst for noen, å bivåne at et velbegrunnet ønske om en renessanse for klassisk dannelse i mange kretser mer møtes med skjeve overbærende smil, enn med dypt alvor?

I Hagtvets idepolitiske betraktning om dannelsens funksjon i et velfungerende og kunnskapsbasert demokrati, ligger det en enkel, men klar oppfordring: En oppfordring om at vi mennesker ikke må la oss verken forlede og fascinere, av vår digitalt styrte hverdag. Nåtidsmennesket må ikke miste den elementært viktige evnen, til å omgås hverandre, uten å måtte ha IPhonen som et skjermende, støyende formidlings- og mellomledd. Vi må kort og godt evne å bry oss om hverandres oppførsel og atferd der og da. Vi må kunne føre en normal dialog med et medmenneske, og diskutere kunnskapsbasert og saklig, hva et gagns (dannet) menneske betyr for deg selv og for samfunnet. Og hva det kreves av kunnskap, respekt og anstendighet for å kunne fungere (med dannelse) i et opplyst demokrati.

Med et lønnlig håp om at en og annen travelt opptatt, og digitalt styrt politiker eller kirkelig tillitsvalgt skal få med seg konklusjonen i dette korte innlegget om dannelse, følger her en rask overordnet, men alvorlig ment politisk betraktning om temaet: 

Dannelse berører politikerens evne til å spre kunnskap på en anstendig og fullstendig måte. Dannelse betyr at man selv oppføre seg på en slik måte overfor sine nærmeste, i ord og handling, at det oppstår en gjensidig respekt og troverdighet i dialogen. 

Dagens nettavis- og Facebook- samfunn med sin egen virkelighets-dramaturgi, undergraver dessverre ofte mulighetene politikeren eller kirkens menn og kvinner har, for å formidle, og sette betydningen av den klassiske og kultiverte dannelsen inn i sitt rette moderne samfunns-perspektiv.

Hva kan så de mange fremtredende tillitsvalget innen politikk og Kirke gjøre med det? Dvs. å forhindre at dannelse forblir en anakronisme, mer enn en høyst aktuell etterlysning av et savnet atferdstrekk hos det moderne, og digitalt styrte velferds-mennesket?

Kanskje vil det være på sin plass at noen flere går i bresjen for dannelsens renessanse? Kanskje ville det være på sin plass at (ikke minst) den norske kirkes talspersoner, i like stor grad som de setter klimakrisen og familiepolitikken inn i et religiøst perspektiv, frontet betydningen av den klassiske dannelse som en kulturell, og kristen forankret samfunnsverdi som vi er i ferd med å miste? 

Det burde være nok av gode eksempler å hente fram, om dannelsens betydning for en ønsket kulturell, religiøs og politisk samfunnsutvikling. Både i evangeliene, i den klassiske filosofien, og kanskje til og med står det, litt indirekte vel og merke, om dannelse, i et partiprogram eller to? 

1

 

Gå til innlegget

Er det noen som er for rike her i landet?

Publisert 12 måneder siden

Er det i så fall urettferdig, i politisk og kristen, sosial sammenheng, at noen er rikere enn andre? Kanskje. I alle fall hvis noen er veldig mye rikere enn andre, Og i alle fall hvis den enes rikdom er skaffet til veie, på bekostning av den andre. Dette innlegget er en refleksjon om Kong Salomo og Jørgen hattemaker.

 Skal man behøve å gå rundt med dårlig samvittighet fordi man eier mer gods og gull her på jorden enn naboen? - Rikdom tilegnet på lovlig vis, vel og merke! I så fall kan man kanskje døyve samvittigheten ved å stemme nei til egen lønnsøkning, slik Sosialistisk venstreparti eller Rødt gjorde i Stortinget forleden. En forståelig stemmegivning - i alle fall hvis man står i fare for å tjene over en million!  

Alf Prøysen var klok nok til ikke å anvende verken politiske rettferdighetsmål eller kristen moralisme for å få oss til å forstå hva en urettferdig eller urimelig fordeling av jordisk gods og gull kunne få å si for det gode liv. Hans unike evne til sosial omtanke, gjennom diktningen, for dem som lever i skyggen av andres ufortjente rikdom, har gledet og rørt ved mange. Prøysens dikning var på sett og vis blottet for moralisme og politisk ladede karakteristika av dem som av ulike grunner hadde mer. Men, Prøysen evnet likevel å formidle sitt budskap, gjennom sin dypt-loddete sosiale forstand. Tenk bare på sangen "Jørgen Hattemaker" som preges mer av sosial ettertenksomhet, enn av dårlig skjulte politiske besvergelser: 

«Sola skinn på deg
så skuggen fell på meg,
men graset er grønt for ælle»

Bibelens omtale av Kong Salomo kunne vært, men er av mange grunner ikke passende å trekke inn her. I stedet kan sikkert noen gjenerindre Matt 6:24 om at «Ingen kan tjene to herrer. For enten vil han hate den ene og elske den andre, eller han vil holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og mammon*.(Mammon er et arameisk ord for rikdom og penger) Som man vil skjønne. Det forekommer å være lite av Prøysens milde, kloke ånd og begavelse over dette skriftstedet. 

I dagens politiske debatt om urettferdig fordeling mellom rik og fattig, om sosial ulikhet og høye lønninger, kan man spørre seg: Hva er egentlig rettferdig lønn? Er det rettferdig at en forretningsadvokat skal kunne dra inn millioner på en nærmest evigvarende konfliktløsingsprosess, betalt av andre rikfolk? Er det rettferdig at en direktør i Vy skal tjene fire millioner, en lokomotivfører en million, og en konduktør 350 000? Er det rettferdig at en profesjonell fotballspiller skal tjene 40 millioner, mens den trofaste, pliktoppfyllende og samvittighetsfulle vaktmester på fotballarenaen skal tjene det samme omtrent, som konduktøren? 

Våre politikere og kristendommens talspersoner må våge å ta debatten, om rettferdig lønn, og om en rettmessig fordeling av formue og annen rikdom. Politikerne må også våge å diskutere, hva de mener er årsakene til, og virkningene av, at noen tjener 40 millioner og andre 300.000  Det er ikke nok, verken å vise til markedskreftene eller true med Mammons vrede. Velgerne fortjener politikere som er tydelige på hvilke likhets- og rettferdighetskriterier de ønsker vi som velgere skal legge til grunn i vår ideologiske tenkning. For tiden opplever vi i stedet at politikerne har nok med å anklage hverandre for ikke å "ta grep", og passivt se på at fattige stadig blir fattigere, og at de rike stadig blir rikere.    

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
9 dager siden / 2969 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
rundt 1 måned siden / 1706 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
6 dager siden / 1597 visninger
Hjemlengsel
av
Joanna Bjerga
7 dager siden / 1184 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
12 dager siden / 1066 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
17 dager siden / 645 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere