Øystein Blymke

Alder: 0
  RSS

Om Øystein

Arbeider for tiden med et utrednings-forskningsprosjekt i regi av JD og Politidirektoratet om funksjonelle lover. Rettssikkerhet, personvern og effektivitet

Følgere

Politiske ledere som ukritisk forherliger sitt eget partis politikk gjennom nedlatende snakk om andres, oppnår kanskje en pyrrhosseier, men knapt noe mer.

Dagens politiske debatt om riktige verdi- og veivalg, preges ofte av nedlatende karakteristikker av andres politikk. Andres politikk fremstilles som kynisk, usolidarisk, urettferdig eller umoralsk. Den negative og lite respektfulle ordbruken om andre gis, som regel uten selv å måte stå til rette for hva eget partis politikk betyr, eller kan føre til.

Feie for egen dør. 

Det synes jevnlig å være behov for å minne flere politiske ledere om, fordelene ved å feie mer for egen dør, fremfor stadig å peke på alt det forurensende rusket som ligger ved den andres.

Den kloke Bladmannen Vinje skrev for over 150 år siden følgende om å nå fram her i livet, på bekostning av andre:


«Si livsens gjerning mange gjorde
På slikt eit vis som tidt med sjå
Dei trur seg sjølv å gjere store
Med det å gjere andre små»


De mer ydmyke, søkende og selvkritiske røster er ikke akkurat øredøvende i dagsaktuell politikk. Mange ville bli forundret om en fremtredende politiker, for eksempel en Ap- politiker eller lederen for «Skaperkraft» for den saks skyld, skulle få seg til å si Høyre og Frp kanskje har lykkes bedre enn dem selv med å tydeliggjøre de kristne kulturverdiers betydning, i praktisk familie- og omsorgspolitikk - enn hva Ap og Skaperkraft så langt har klart? Antakelig ville en slik uttalelse for mange fremstå som både klønete, utenkelig, og dessuten som en helt uriktig og selvskadende innrømmelse.

Mer trolig vil det derfor være at forherligelsen av egen politikk vil fortsette ufortrødent videre, pakket inn og forsterket gjennom fornyet kritikk av andre partiers helt feilslåtte, mindre solidariske og mindre rettferdige politikk..

Står til troende. 

Spørsmålet som da bør stilles, er hvor lenge en slik måte å fremstille egen politikk på, kun ved å snakke nedlatende om andres, står til troende?

La det være tillat å bruke Drivkraften i Krf, og den politiske høyre-venstrediskusjonen rundt Krf-veivalget som et eksempel på dette politiske fenomenet; Om å snakke nedlatende om andres politikk og verdier, uten å forklare hva som gjør egne verdier så meget bedre å leve med - for folk flest .

Drivkraft har et ønske om å omvende velgeren i troen på, at et annet valg enn det foretatte, vil kunne føre partiet fram på den rette vei. Den politiske vei som vil gi partiet plass hos politiske venner, mer solidariske og mer rettferdig innstilte enn den hva partiets nåværende venner noen sinne vil være i stand til bli. 

Fulle rett. 

Drivkraft er i sin fulle rett til å kjempe for sine verdier og for sin sak. Men, det kan stilles spørsmål ved de verbale virkemiddelet som benyttes? For i omkampens hete synes det ikke å være grenser for hvor liten ære, fornuft, solidaritet og sunn politisk kultur man levner enkelte partier å besitte, i den partikonstellasjonen deres kjære parti nettopp er bergtatt inn i.

For ukulturen florerer tydeligvis utenfor eget parti. Krf er jo det parti som av mange fremtredende partifolk oppfattes som et parti, dannet som en motkultur til samfunnskrefter som bryter ned.

På en vanlig velger kan denne trangen til å fremheve egen politisk kultur sin fortreffelighet på bekostning av andres, virke mot sin hensikt. Eller som Vinje sier: "Dei trur seg sjølv å gjere store", ved å  fremstille andre som «små». Det å påstå at andre seriøse partier står for mindre varme, og at de er mindre solidariske og mindre politisk moralske - og samtidig ta for gitt at folk dermed vil trekke den motsatte (positive) konklusjon om den person eller det partiet som fremsetter påstanden om andres utilstrekkelighet, er i beste fall naivt.

Det å tiltro sin neste de samme gode motiver som man selv har for å gjøre Norge og verden til et bedre sted å være for folk flest, er ikke et dumt utgangspunkt å innta. Og samtidig respektere at det er mange andre politiske virkemidler enn ens egne som verden og lokalsamfunnet kan gjøres bedre med, for folk flest. Det er heller ingen dum egenskap å ta med seg – inn i partipolitikken.

Gå til innlegget

Kristendemokratiet i riktig Krf utgave.

Publisert 5 måneder siden

Dagens Krf ledelse, og avgått leder Hareide sliter tydeligvis ennå med å få velgere og tillitsvalgte til å forstå hvilken politiske sentrums-plattform Krf egentlig vil stå på.

 Krf har pådratt seg et politisk formidlingsproblem som det selv må løse. Da er veien å gå, høyst sannsynlig ikke å skylde på andre politiske miljøer eller ideologiske tenketanker, for å ha bidratt til problemet. 

Problemet Krf fremdeles har, med å formidle til velgerne hva partiet står for eller ønsker å stå for, er rimeligvis et problem, skapt av partiledelsen, og av Hareide selv. Deres tilbøyelighet til, både å la alle politiske oppfatninger få råde, og alle fraksjonslignende prosesser få fritt spillerom, er en dristig strategi. Da kan det blant annet bli ekstra vanskelig å frata andre politiske grupperinger retten til ulike typer av engasjement, i Krf sine  åpne prosesser. Å betegne et slikt eksternt initiert engasjement som innblanding i partiets søken etter sin ideologiske sjel, blir i beste fall litt pussig.

Partiledelsen og Hareide må nok heller forsøke å forklare sine velgerne i ideologisk klartekst, hvorfor partiledelsen mener høyreideologiene nå er de rette å satse på, som basis for den rette kristendemokratiske plattform. Eller hvorfor de venstreideologiske ideologier heller burde være den rette for en fremtidig, bærekraftig norsk kristendemokratisk plattform.

Krf-ledelsen og Hareide oppfattes kanskje ennå av mange, noe unnvikende i den ideologiske debatt. Det satses tilsynelatende mer på at velgerne skal slå seg til ro med at partiet nå er opptatt av å føre an, i en åpen, tolerant, raus, og demokratisk prosess, uten sterke ideologiske markeringer. Vel og bra, men tydeligheten i politikken, med de klare ideologiske og verdiforankrede standpunkt kan lett bli diffus - for velgere som ønsker tydelighet. Langvarige kollokvie-lignende prosesser om prosess og strategiske veivalg uten politisk substans kan derfor bli unødig risikofylte.  

Når Hareide, i en slik situasjon, velger å uttrykke sin betenkelighet over et eksternt politisk miljøs (en tenketanks) påvirkningskraftog engasjement om hans partis ideologiske leting, må Hareide ikke bli forundretover de reaksjoner han har fått.

Hareides smule redsel for hva kunnskapsrike tenketanker kan ha av innflytelse på partiets veivalg, kan også oppfattes som et forsøk på å avlede oppmerksomhet bort fra de mange kinkige, politiske dilemmaer, og motsetningsfylte veivalg han selv og partiledelsen blir nødt til å ta i tiden framover – helt uten drahjelp fra andre.  

Avslutningsvis – et råd
Hvis Hareides veivalg så langt innebærer at han er genuint opptatt av å fjerne seg noe mer fra den borgerlige- liberal-konservative ideologi og kultur, så bør han antakelig meddele velgerne det med enda renere og klarere ideologiske ord?  - Slike ord bør imidlertid times godt: Enten før eller etter kommunevalget - og i forståelse med partiledelsen selvsagt. I så måte har tenke-tankene kanskje noe å lære bort til partipolitikere som er på leting etter egen og partiets identitet?.

 

Gå til innlegget

Vranglære - hva er nå det?

Publisert 6 måneder siden

I sin leder 1 februar; «Gud og politikken» påpeker Vårt land hvor galt det kan bære av sted når en del kristne i USA får seg til å påstå at det er Gud som skal ha ønsket at Donald Trump burde bli president. Ja, noe nærmere en vranglære er det vel vanskeligere å komme?

Men hva er egentlig den rette lære?

Uansett hva vår Herres fremste tjenere ønsker å tolke inn i den rette læren, vil andre av Hans tjenere kunne påstå tolkningen som vranglære. Det spørs derfor hvilken hensikt det tjener, stadig å påberope seg Herrens vilje hver gang noe har skjedd, noe skjer, eller skal skje - av hendelser som passer inn, kun i ens eget private Guds- eller virkelighetsbilde? 

Kanskje vil  det være klokt å la vår Herre få ha sin egen vilje i fred. Og kanskje vil det være det klokt, ikke å hevde for sterkt hva man mener den rette lære er? For det eneste vi vet om den rette læren, er vel at vi en gang skal få svar - på hva den er.  

En god og enkel leveregel for oss alle, under vårt jordiske liv, bør derfor være;  Gjør rett og skjell for deg. Og er du kristen, må du gjerne bruke De ti bud og Bergprekenen som ledetråd for hva du gjør, og for hva du ikke gjør. Ut over å følge slike leveregler, bør du med god samvittighet kunne overlate til vår Herre å bestemme, over rett og galt. Trøst deg uansett med at vår Herre nok vil kunne tilgi deg - for hvordan du selv - i beste mening - har tolket Hans lære 

Finns det en vranglære, må det vel finnes en rett lære, vil mange kunne mene. Sett hen til at store deler av menneskeheten i over 2000 år har slått hverandre i hjel - i Guds navn, og for den rette lære sin skyld, så har man kanskje ytterligere en god grunn til å overlate det jordiske livs mange paradokser til vår Herre å gi svar på - en gang?

Gå til innlegget

Det som skjer, det skjer

Publisert 6 måneder siden

Eller gjør det ikke det? I kristen tenkning fremstår det vel ofte slik at det er Skaperens ledelse som avgjør hva som skjer, båret oppe av ideen om et guddommelig forsyn?

Kristen tenkning hviler vel slik sett, også på den forestilling at det som skjer, av godt og vondt her i verden, har en dypere mening - Skaperens veier er som mange tror og vet, uransakelige. 

Overføres en slik kristen tenkning på et av dagens viktigste spørsmål; Synet på menneskeverdet, kunne man kanskje få lov å si at all vitenskap og nyervervet kunnskap, brukt for menneskeverdets skyld, har en dypere mening. For eksempel, at kunnskap kan gjøre kvinnen mer trygg, og samtidig verne om unnfangelsens verdi og mysterium. 

Håvard Nyhus (HN) skrev her i VL for en tid siden tanke-vekkende om de mange paradokser i den kristne tenkning. Om de mange uforklarlige følger som troen på Skaperens forsyn og uransakelige veier kan få. For eksempel  at noen mennesker må dø, lide og fremstå som onde, for at Skaperens plan med oss arme mennesker, om nestekjærlighet, og menneskeverdighet skal kunne oppfylles – en gang i tiden. 

For det er vel noe urovekkende å skulle tro, at vår Herre bruker oss mennesker - i det gode og ondes tjeneste – for å vise oss hva meningen med skaperverket egentlig er? 

Gitt at troen på Skaperens forsyn og uransakelighetens paradoks er rett -  hva da? Ville det ikke da også være mulig å tro at Skaperen, med sitt forsyn, har skjenket oss lege- og biovitenskapens muligheter, til å verne om liv, og samtidig sikre menneskeverdet? 

Dostojevskijs «Brødrene Karamasov» brukes av HN og av mange andre, for å vise hvor sterkt, urimelig og uforklarlig den er, troen på at Skaperen vil måtte la det som skjer -skje, av lidelse og død, for å oppfylle noe som skal ha en større mening – enn det jordiske livet, i seg selv.

Gå til innlegget

Etikk, kristendom og realpolitikk

Publisert 6 måneder siden

Dette handler om hva kristendommens verdigrunnlag egentlig er, og om det alltid bør forenes i politikk og lov.

KrF har et klart verdiforankret ønske om en lov som bedre enn dagens sikrer livsrett for ufødt liv. Partiet har samtidig måtte tåle hva deres verdier utsettes for, i møte med realpolitikkens hårde realiteter. For eksempel at dagens lov for de aller fleste oppleves å være god nok. God nok både til å sikre vernet om ufødt liv, og til å verne om liv og helse til den som føder. Kristendommens etiske grunnlag anvendt på dagens lov, synes dessuten for mange å kunne forvare begge de foran nevnte menneskeverd-forankrede standpunkt. 

Hva er i så fall problemet? 

Problemet kan ha noe med realpolitikk å gjøre. Det oppstår fordi fremtredende politikere kanskje har et noe urealistisk ønske om å forene all sin realpolitiske tenkning med alle sine verdier, gjerne hentet fra vår kristne kulturarv. En foreningstanke som sjelden lar seg realisere i en og samme (retts)-politiske diskusjon. I stedet for en diskusjon om etikk og verdier, får man en polemisk real-politisk diskusjon der argumentasjonen dynges ned med beskyldninger og motbeskyldninger. Beskyldninger om løftebrudd, mørkemannstenkning og om svik mot den ene halvdel av befolkningen.

Kanskje en påminnelse om realpolitikkens spilleregler da kunne være på sin plass? En påminnelse om å prøve å skille mellom sitt etiske, religiøse, og realpolitiske ståsted, i møte med velgerne?

For når alt kommer til alt, og det gjør det jo ofte, er kanskje alle politikere like gode i det spillet? Krf politikere er med andre ord trolig verken mer verdibaserte eller mindre realpolitisk enn politikere fra andre partier? 

Politikk er det muliges kunst sa Bismarck for over 150 år siden. Denne realpolitikers utsagn gjelder nok også i dag. Fordi det sier noe om hvordan politikkens tillitsvalgte stadig veksler mellom partiets verdibaserte standpunkt, og standpunkt inntatt på bakgrunn av de hårde maktsøkende realpolitiske realiteter. 

Gode resultat oppnås i realpolitikken gjennom kompromisser, ofte i form av å innta en pragmatisk holdning til saken det gjelder. Realpolitikk bør av den grunn ikke nødvendigvis svekke et partis ideologiske utgangspunkt.  . 

For velgerne er det viktigst å kunne forstå når politikeren er tro mot verdiene i programmet, og når han er tro mot den realpolitikken han står midt oppe i.

Det kan nemlig fortone seg litt umusikalsk for mange, når politikeren for eksempel forsøker å forene kristendommens verdigrunnlag og rettferdighetsforståelse, med de realpolitiske standpunkt han samtidig inntar. De fleste politikere opptrer nok umusikalsk i så måte. Og Krf sine er kanskje ikke blant dem som føler problemet minst i disse dager? 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
23 dager siden / 8315 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
24 dager siden / 6270 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
18 dager siden / 3353 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
13 dager siden / 2619 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
21 dager siden / 2147 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
9 dager siden / 1949 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
11 dager siden / 1699 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
7 dager siden / 1693 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
7 dager siden / 1544 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere