Øystein Blymke

Alder: 0
  RSS

Om Øystein

Arbeider for tiden med et utrednings-forskningsprosjekt i regi av JD og Politidirektoratet om funksjonelle lover. Rettssikkerhet, personvern og effektivitet

Følgere

Politikk - det muliges kunst.

Publisert 4 måneder siden

En høst kan oppleves å være tung – både for en moralpolitiker og en realpolitiker.

I et intervju med Vårt Land 29ds. gir Dagfinn Høybråten uttrykk for at han «opplevde det som en tung høst da Krf endte opp med å gå i regjering med Frp».

Ja, det er mye som kan oppleves tungt. Og det er sikkert mye som kan gå så galt i politikken at man ender opp med å måtte samarbeid med partier og personer man helst ville ha sett på en armelendes avstand - minst.

Høybråten ber i intervjuet med VL alle de som kjenner ham «gjette seg til at det har vært en tung høst» Selv for dem som ikke kjenner Høybråten, må det kanskje være tillatt å gjette? Er det ubehaget ved å bli slått i hartkorn med Frp sine verdier og praktiske politikk som oppleves tungt? Eller er det den tunge børa et typisk moral/verdiparti som Krf må føle den bærer på, etter eget valg om å sitte i regjering med et så pragmatisk og ustabilt verdi-parti som Frp?

I denne konteksten er Høybråtens utsagn om at folk må kunne gjette seg til at det har vært en tung høst for ham, interessant. Særlig når utsagnet avrundes med setningen «Og der setter jeg punktum for det jeg vil si om saken»

Hvilket punktum settes, og for hvilken sak?
Når en hel høst har vært opplevd tung for en tidligere, og så sentral og respektert politiker som Høybråten, ligger det vel i det, at noe har skjedd som han selv ikke opplever å være til det beste – verken for ham selv eller for partiet? Uttrykket "tung høst" får slik sett en helt annen politisk valør eller betydning, enn det uttrykksformen «en vanskelig høst» eller «en dilemmafylt høst» ville ha fått. 

Med valg av uttrykksformen "en tung høst" etterfulgt av en oppfordring til velgerne om å gjette seg fram til hva politikeren måtte mene med det, gjør politikeren seg dessuten nærmest uangripelig for kritiske spekulasjoner. Den tunge høst knyttes til politikerens egne opplevelser og følelser for politiske begivenheter som den samme politiker i neste setning (i intervjuet) vil sette punktum for å diskutere videre. 

Dette eksempelet er nok bare ett av svært mange som dreier seg om politikerens vanskelige pendling mellom moralpolitikk og realpolitikk. Våre politikere har det med andre ord ikke greit. De har et forståelig behov for å tilkjennegi sitt eget, og partiets politiske moral- og verdisyn. Samtidig tilsier deres forståelige søken etter makt at de ofte må tilpasse sin politiske moral, og sitt verdisyn til de realpolitiske realiteter. Og politikk er jo som sagt det muliges kunst.

Gå til innlegget

En kunnskapsrik politiker som Mimir Kristjansson kjenner sikkert til Aristoteles kloke ord om «aurea mediocritas».

 Og til meningen bak ordene. Han kjenner da sikker også til den gode mening bak kristendommens skriftemål. Og til hvor vanskelig det er å leve som man lærer.

I et fornøyelig innlegg her i verdidebatt.no velger MK å skrifte for all verden - i alle fall for dem han talte for på Oslo Symposium. I politikerens skriftemål blir både Matteus, Pave Frans, haugianere, listhaugianere og Johann Tetzel tolket og fortolket, ut fra deres religiøse innspill og utspill. 

Det er lett å være enig med MK at vi trenger kristendommens verdier. Men, når han så fortsetter med å si, at...«Vi trenger dem i kampen mot markedsliberalismen..(…) for å minne oss på at noe er helligere enn kjøp og salg.»….bør det være tillatt med en kommentar.

Selvfølgelig er det noe som er helligere enn kjøp og salg. Men, derfra til å mene at markedsliberalismen i alle sine utgaver er ukristen, er å håpe at verken MK eller andre har tatt høyde for å mene. Selv en politiker uten verdiforankring i religiøs tenkning, må kunne se litt nyansert/ med toleranse på kristendommens politiske historie. Av den vil det fremgå at mange av markedsliberalismens forkjempere kan bære med seg vel så mye nestekjærlighet, humanisme og sosial rettferdighet som mange av sosialistismens fanebærere. Med andre ord: En moderat politikk, enten den defineres som liberalkonservativ eller som sosialistisk kan utmerket godt fungere sammen med, og på de gode kristne verdiers premisser. 

Hvis man leter, vil man finne. Hvis man derimot som politiker kun leter etter egne svar på de meninger man allerede har inntatt om den andre, før man lytter til hva den andre mener, vil man nok fort tape den gylne  middelvei av syne.

En svakhet ved fløypartiene i norsk politikk – enten deres talspersoner er kristne eller ikke – er deres misjonerende kullsviertro på sannheten i deres selvdefinerte virkelighetsbilder. Hadde de lyttet noe mer til Aristoteles oppfordring, og av og til tatt av mot den gylne middelvei, ville kanskje den politiske diskursen bli bedre? Nyanserte meninger, og forståelse for den andres posisjon, er jo aldri å forakte. Men, det fremstår for mange – kanskje litt for fargeløst - å forstå motpartens motiver? Derfor blir det vel slik: At desto sterkere fargene er malt i rødt eller blått, jo klarere trer politikken og personene bak den fram? 

    

Gå til innlegget

Kriminalomsorgens verdigrunnlag

Publisert 4 måneder siden

For ni måneder siden foreslo Arbeiderpartiets leder Jonas G Støre her iverdidebatt.no «at det var på høy tid at det reises en verdidebatt om hvilken kriminalomsorg vi skal ha i fremtiden».

Etter ny gjennomlesning av Støres oppfordring til verdidebatt er jeg redd han legger an et noe ensidige fokus på pekuniære verdier. På permisjonsregler, rehabiliterings -tiltak og ressurssituasjonen generelt i kriminalomsorgen. Dermed treffer han kanskje ikke helt de spørsmål som bør utgjøre kjernen i en verdidebatt. De bør i større grad dreie seg om humanitet, menneskeverd, omsorg, selvrespekt, rettferdighet, og ansvar.

Dveler vi et øyeblikk ved begrepene omsorg, ansvar og rettferdighet, er det imidlertid vanskelig å skjelne mellom den betydning de enkelte partier tillegger begrepene. Hvorvidt Arbeiderpartiet, Høyre eller Krf fører den mest omsorgsfulle, rettferdige og ansvarsfylte kriminalomsorgs-politikk beror på partiet som svarer, og på ørene som hører. 

Skal man likevel driste seg til å tenke noe (eller til og med mene noe) om hvordan enkeltpartier vekter sine kriminalpolitiske verdier, kan man kanskje si at Krf gir omsorgen for enkeltindividet (tilgivelsen) en noe større plass enn de to andre. Og at Arbeiderpartiet kanskje gir soningens innhold (selve straffegjennomføring) en noe større plass enn de to andre. Og når det gjelder Høyre, så tillegger det partiet kanskje den straffedømtes eget ansvar for rehabilitering en noe større plass enn hva de to andre gjør. 

Uansett, dette forsøket på å skjelne mellom partiene kriminalomsorgspolitikk kan verken belegges empirisk eller på annen evidensbasert grunnlag. Poenget er mer å få til en diskusjon om det eksisterer noen grunnleggende forskjeller disse partiene mellom, i synet på humanitet, på enkeltindividets ansvar, og på samfunnets ansvar for den enkeltes liv og levnet - i et kriminalpolitisk perspektiv.

 

Gå til innlegget

Ulike mennesker med like muligheter

Publisert 4 måneder siden

Det er vel få som vil kunne si seg uenig i at det er forskjell på folk, og at større likhet ikke nødvendigvis er synonymt med større rettferdighet?

Det er vel formentlig også lov å kunne si, dog i en mer religiøs forkledning, at enhver dyrking av Mammon ikke automatisk fører til mer urettferdighet eller økte forskjeller. 

I dagens politiske debatt om likhet krangles det om hvem som skal ta på seg skylda for den stadig voksende økonomiske og sosiale ulikhet her i landet. Støre og Arbeiderpartiet vektlegger sosialdemokratiets omsorg for de fattige og ubemidlete, mens Solberg synes å være noe mer opptatt av de rikes plikt og forutsetninger for å skape arbeidsplasser, nær sagt for de Støre har mest omsorg for.

Spørsmålet som en usikker sentrumsvelger kanskje bør stille seg er hva det som gjør Arbeiderpartiets likhets- og rettferdighetsforståelse mer troverdig enn Høyres? Uten tvil partiets historie vil mange kunne si. Kanskje har de rett. Høyre sliter nok noe mer med sin historie. Ikke minst nær det kommer til spørsmålet om kampen for økonomisk og sosial utjevning.

Uansett, spørsmålet om senket formueskatt, økt progressiv beskatning eller noe større kontantoverføringer til svakstilte som de to store partier krangler om, er tross alt av marginal betydning for å kunne besvare det store spørsmål om hva som er en rettferdig økonomisk og sosial fordeling. 

Kanskje det spørsmålet mange sentrumsorienterte politikere heller bør utfordre de to store partiene på er: Hvor like tror vi politikere at våre velgere egentlig vil være? Kanskje er det viktig for dem å bli vist respekt for sin forskjellighet, og for sine ulike sosiale og økonomiske valg? Det er med andre ord ikke gitt at partiets mål for rik og fattig, for rettferdig og urettferdig alltid måles likt hos velgerne. Det viktigste for et mangfoldig velferdssamfunn er at det bæres oppe av et rettferdighetssyn som bygger på at ulike mennesker gis like muligheter.       

Gå til innlegget

En harmonisk blanding av sosialdemokratiske og kristendemokratiske verdier synes ennå for mange i Krf å være et politisk mål det er vel verd å strebe etter. Når man et slikt mål vil også betingelsene være de beste mener mange, for større sosial og økonomisk rettferdighet - enn den nåværende konservative- liberale regjering er i stand til å legge til rette for..

Er det nå så sikkert at Krf noen gang vil finne tilfredsstillende svar på spørsmålet om hvilke andre partier de bør samarbeide med, og dele sine verdier med, for å kunne oppnå et mer rettferdig samfunn? Og enten spørsmålet om sosial rettferdighet forsøkes besvart i kristendommen, eller etter råd fra kloke partiveteraner som Kjell Magne Bondevik eller Kåre Willoch, vil svarene for mange fremstå uklare . Ja, selv etter direkte rådslagning  med Erna Solberg og Jonas G Støre om hvor Krf bør høre hjemme i rettferdighets-debatten, blir det tydeligvis som å rope i skogen - etter svar

Kan noe av svaret finnes i rettsfilosofien?
Kanskje Krf i sin leting etter hvor de beste samarbeidsbetingelsene er, for å oppnå større sosial og økonomisk rettferdigheter, vil ha noe å hente fra rettsfilosofiens verden? For eksempel, fra den amerikanske retts filosofen John Rawls som har tenkt mye på hva sosial og økonomisk rettferdighet egentlig er.

Et av Rawls mange rettferdighetsprinsipp er forskjells-prinsippet som blant annet sier at «sosiale og økonomiske ulikheter skal oppfylle to betingelser: For det første skal de knyttes til stillinger og posisjoner som er tilgjengelig for alle under forhold som sikrer rimeligsjanselikhet, og for det andre skal de være til størst mulig gagn for de dårligst stilte medlemmer av samfunnet».

Sosial og økonomisk rettferdighet er kanskje ikke bare et politisk spørsmål om øke utbetalinger/stønader til dem som etter politikerens oppfatning trenger det mest? Heller ikke bare et spørsmål kanskje, om å øke skattene til dem som politikeren mener er rikest her i landet? 

Kanskje bør KrF, gjerne med rettsfilosofien som grunnlag, heller invitere sine politiske venner eller opponenter til en mer grunnleggende rettferdighets-debatt - uten budsjettet i sentrum, men heller stille seg selv og andre spørsmålet om hva "vi" egentlig som politikere legger i begrep som «større sosial og økonomiske rettferdighet»?

Rettferdighet - selv i politisk forstand - bør handle like mye om respekt for hverandres ulikheter, om forståelse for konsekvensene av egne og andres frie valg, som det handler om budsjettforankret raushet til dem politikerne mener trenger det mest. 

Hvorvidt du og ditt medmenneske skal føle seg rettferdig behandlet eller ikke – av samfunnet, beror kanskje vel så mye på empati, på omsorg og på respekt for et annet menneskes valg og sosial status – som på hvor mye stønadsordningene viser av stigning på budsjettet - til politisk definerte grupper av mennesker?

Derfor er kanskje Rawls og andre rettsfilosofers teorier om rettferdighet verd å ta med seg, som rammer for en politisk debatt I tillegg til den sedvanlige uenigheten man alltid tar med seg, om tolkning av statistiske tall om hvorfor de rike blir stadig rikere, og de fattige stadig fattigere.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
23 dager siden / 8315 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
24 dager siden / 6270 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
18 dager siden / 3353 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
13 dager siden / 2619 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
21 dager siden / 2147 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
9 dager siden / 1949 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
11 dager siden / 1699 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
7 dager siden / 1693 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
7 dager siden / 1544 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere