Øystein Blymke

Alder: 0
  RSS

Om Øystein

Arbeider for tiden med et utrednings-forskningsprosjekt i regi av JD og Politidirektoratet om funksjonelle lover. Rettssikkerhet, personvern og effektivitet

Følgere

Vårt Land har fått nye redaktører. En av dem - nyhetsredaktøren, «vil skape en verdibasert nyhets-journalistikk» En spennende og viktig programerklæring, men samtidig svært krevende å få virkeliggjort.

En verdibasert journalistikk, synliggjort i en avis som VL, må man gå ut fra skal bygge på den kristne kultur- og verdiarv, og på den kristne humanisme som mang en religions-filosof har formidlet opp gjennom tidene.

Hva vil det så si for VL i dag, å være verdibasert? Antakelig å kunne tilkjennegi redaksjonelle synspunkt og oppfatninger som ikke er verdinøytrale. Men hva betyr det så å fremme verdinøytrale synspunkt? Begrepet kan forvirre. Derfor noen ord om verdibaserte vs. verdinøytrale standpunkt. 

For å forstå hvilke kulturelle, humanistiske og/eller kristne verdier et parti eller en avis egentlig er bærere av, er det sjelden nok å si at man er verdibasert. Det bringer heller ikke noen klarhet i verdibegrepet, i en politisk debatt om kristendommens plass i skolen, og si at man er for verdinøytralitet i spørsmålet. Hvilke verdier snakkes det egentlig om?

I en politiskideologisk debatt om hvilken betydning den kristne  kulturarv og de kristne verdier skal tillegges i praktisk politikk, kan det  ofte for enhver være vanskelig å få tak i hvilke verdier de ulike partier, media og redaksjoner egentlig snakker om. 

Når begrepet verdinøytralitet anvendes, ønsker man kanskje å signalisere at man står for det objektive/nøytrale, og at man har en intellektuell forståelse og toleranse for andres verdibaserte standpunkt – uansett hvilke disse er. Det gir imidlertid sjelden noen som helst mening å skulle stille seg nøytral til hvilke kulturelle, religiøse eller humanistiske verdier som bør være grunnleggende viktig å hegne om i et moderne retts- og velferdssamfunn som vårt. 

Uten kristendom - ingen verdier - hevder noen. En drøy påstand som uansett trenger noen viktige nyanseringer og reservasjoner. For det første, den nyansering at også andre religioner og livssyn, ikke minst humanetikken, utmerket godt kan være fullverdige bærere av tilsvarende (de kristne) verdier. Og for det andre, den reservasjon at bruken av begrepet verdinøytralitet på mange kan virke fullstendig meningsløst, og må klargjøres/defineres, for ikke å skape total forvirring i en debatt om verdier. 

Alle mennesker er bærere av verdier. Verken en høyesterettsdommer, en menneskerettighetsdomstol, en journalist i NRK eller VL kan være verdinøytrale. At de kan, og bør være objektive er viktig, men noe helt annet. Objektivitet vil dessuten alltid hvile på noen grunnleggende kulturelle/religiøse/livssyns-forankrede verdier og preferanser. 

Dermed kan heller ingen ideologi, og ingen politikk eksistere uten å være innvevd i et verdisett. Et parti uten en klar verdiforankring vil i lengden fremstå som så  pragmatisk og opportunistisk at det i velgernes øyne til slutt blir fullstendig verdiløst. 

Hvis man som politiker eller redaktør mener det kristne verdigrunnlaget bør være bærende for politikken, og for andre av livets forhold; ja, så bør man kanskje si det, klart og tydelig, stå for det, og være villig til å begrunne det.

Det blir dermed spennende å følge VL-redaktøren som også  ønsker å «utgjøre en forskjell». En forskjell – formentlig i forhold til hvordan andre redaktører og politiske partier velger å presentere sine verdiforankrede synspunkt. 

Gå til innlegget

Spørsmålet kan også stilles slik: Har det blitt elitistisk og (upassende) konservativt å etterlyse dannelse? I alle fall hvis man skulle finne på å minne om skolen som skal bidra til å forme oss til "et gagns (samfunns)-menneske"? Professor Bernt Hagtvet er blant de fremtredende samfunnsdebattanter som lenge har ledet an i en interessant debatt om DANNELSENS demokratiske og kulturelle betydning - Og om dannelsens vekstvilkår i dagens komplekse og digitaliserte informasjonssamfunn.

Kanskje bør det ringe noen varselklokker hos andre enn professoren? Et varsel om hva vi taper av syne hvis betydningen av dannelse ikke lenger tas på alvor? Kanskje bør den ringe hos kirkens tillitsvalgte, og for de mange verdikonservative og kristendemokratiske politikere som burde vite hva klassisk  dannelse har hatt av betydning for demokrati og rettsstatens utvikling? Det bør ikke være bekymringsløst for noen, å bivåne at et velbegrunnet ønske om en renessanse for klassisk dannelse i mange kretser mer møtes med skjeve overbærende smil, enn med dypt alvor?

I Hagtvets idepolitiske betraktning om dannelsens funksjon i et velfungerende og kunnskapsbasert demokrati, ligger det en enkel, men klar oppfordring: En oppfordring om at vi mennesker ikke må la oss verken forlede og fascinere, av vår digitalt styrte hverdag. Nåtidsmennesket må ikke miste den elementært viktige evnen, til å omgås hverandre, uten å måtte ha IPhonen som et skjermende, støyende formidlings- og mellomledd. Vi må kort og godt evne å bry oss om hverandres oppførsel og atferd der og da. Vi må kunne føre en normal dialog med et medmenneske, og diskutere kunnskapsbasert og saklig, hva et gagns (dannet) menneske betyr for deg selv og for samfunnet. Og hva det kreves av kunnskap, respekt og anstendighet for å kunne fungere (med dannelse) i et opplyst demokrati.

Med et lønnlig håp om at en og annen travelt opptatt, og digitalt styrt politiker eller kirkelig tillitsvalgt skal få med seg konklusjonen i dette korte innlegget om dannelse, følger her en rask overordnet, men alvorlig ment politisk betraktning om temaet: 

Dannelse berører politikerens evne til å spre kunnskap på en anstendig og fullstendig måte. Dannelse betyr at man selv oppføre seg på en slik måte overfor sine nærmeste, i ord og handling, at det oppstår en gjensidig respekt og troverdighet i dialogen. 

Dagens nettavis- og Facebook- samfunn med sin egen virkelighets-dramaturgi, undergraver dessverre ofte mulighetene politikeren eller kirkens menn og kvinner har, for å formidle, og sette betydningen av den klassiske og kultiverte dannelsen inn i sitt rette moderne samfunns-perspektiv.

Hva kan så de mange fremtredende tillitsvalget innen politikk og Kirke gjøre med det? Dvs. å forhindre at dannelse forblir en anakronisme, mer enn en høyst aktuell etterlysning av et savnet atferdstrekk hos det moderne, og digitalt styrte velferds-mennesket?

Kanskje vil det være på sin plass at noen flere går i bresjen for dannelsens renessanse? Kanskje ville det være på sin plass at (ikke minst) den norske kirkes talspersoner, i like stor grad som de setter klimakrisen og familiepolitikken inn i et religiøst perspektiv, frontet betydningen av den klassiske dannelse som en kulturell, og kristen forankret samfunnsverdi som vi er i ferd med å miste? 

Det burde være nok av gode eksempler å hente fram, om dannelsens betydning for en ønsket kulturell, religiøs og politisk samfunnsutvikling. Både i evangeliene, i den klassiske filosofien, og kanskje til og med står det, litt indirekte vel og merke, om dannelse, i et partiprogram eller to? 

1

 

Gå til innlegget

Er det noen som er for rike her i landet?

Publisert 4 måneder siden

Er det i så fall urettferdig, i politisk og kristen, sosial sammenheng, at noen er rikere enn andre? Kanskje. I alle fall hvis noen er veldig mye rikere enn andre, Og i alle fall hvis den enes rikdom er skaffet til veie, på bekostning av den andre. Dette innlegget er en refleksjon om Kong Salomo og Jørgen hattemaker.

 Skal man behøve å gå rundt med dårlig samvittighet fordi man eier mer gods og gull her på jorden enn naboen? - Rikdom tilegnet på lovlig vis, vel og merke! I så fall kan man kanskje døyve samvittigheten ved å stemme nei til egen lønnsøkning, slik Sosialistisk venstreparti eller Rødt gjorde i Stortinget forleden. En forståelig stemmegivning - i alle fall hvis man står i fare for å tjene over en million!  

Alf Prøysen var klok nok til ikke å anvende verken politiske rettferdighetsmål eller kristen moralisme for å få oss til å forstå hva en urettferdig eller urimelig fordeling av jordisk gods og gull kunne få å si for det gode liv. Hans unike evne til sosial omtanke, gjennom diktningen, for dem som lever i skyggen av andres ufortjente rikdom, har gledet og rørt ved mange. Prøysens dikning var på sett og vis blottet for moralisme og politisk ladede karakteristika av dem som av ulike grunner hadde mer. Men, Prøysen evnet likevel å formidle sitt budskap, gjennom sin dypt-loddete sosiale forstand. Tenk bare på sangen "Jørgen Hattemaker" som preges mer av sosial ettertenksomhet, enn av dårlig skjulte politiske besvergelser: 

«Sola skinn på deg
så skuggen fell på meg,
men graset er grønt for ælle»

Bibelens omtale av Kong Salomo kunne vært, men er av mange grunner ikke passende å trekke inn her. I stedet kan sikkert noen gjenerindre Matt 6:24 om at «Ingen kan tjene to herrer. For enten vil han hate den ene og elske den andre, eller han vil holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og mammon*.(Mammon er et arameisk ord for rikdom og penger) Som man vil skjønne. Det forekommer å være lite av Prøysens milde, kloke ånd og begavelse over dette skriftstedet. 

I dagens politiske debatt om urettferdig fordeling mellom rik og fattig, om sosial ulikhet og høye lønninger, kan man spørre seg: Hva er egentlig rettferdig lønn? Er det rettferdig at en forretningsadvokat skal kunne dra inn millioner på en nærmest evigvarende konfliktløsingsprosess, betalt av andre rikfolk? Er det rettferdig at en direktør i Vy skal tjene fire millioner, en lokomotivfører en million, og en konduktør 350 000? Er det rettferdig at en profesjonell fotballspiller skal tjene 40 millioner, mens den trofaste, pliktoppfyllende og samvittighetsfulle vaktmester på fotballarenaen skal tjene det samme omtrent, som konduktøren? 

Våre politikere og kristendommens talspersoner må våge å ta debatten, om rettferdig lønn, og om en rettmessig fordeling av formue og annen rikdom. Politikerne må også våge å diskutere, hva de mener er årsakene til, og virkningene av, at noen tjener 40 millioner og andre 300.000  Det er ikke nok, verken å vise til markedskreftene eller true med Mammons vrede. Velgerne fortjener politikere som er tydelige på hvilke likhets- og rettferdighetskriterier de ønsker vi som velgere skal legge til grunn i vår ideologiske tenkning. For tiden opplever vi i stedet at politikerne har nok med å anklage hverandre for ikke å "ta grep", og passivt se på at fattige stadig blir fattigere, og at de rike stadig blir rikere.    

Gå til innlegget

I politikkens språk brukes mange løfterike ord. Ord som alt for sjeldent omsettes til handling, slik løftene ga bud om at de skulle. Ordene alene, enten de kommer fra prekestolen eller fra den politiske talestol, ..og enten de handler om nestekjærlighet eller omsorg, hjelper sjeldent et medmenneske ut av nøden, fattigdommen eller fortvilelsen.

Vårt Land stilte nylig et godt spørsmål på lederplass; Om den norske kirke er venstrevridd eller ikke. Med det menes formentlig at ordene fra kirkens talspersoner av mange kan bli oppfattet som politisk farget, les: venstrevridde. Kristendommens glade og  alvorlige kjærlighets-budskap som formidles av den norske kirkes prester og troens forstandere kan nok, omsatt til sosialpolitikk, bistandsspørsmål, og nå også klimaspørsmål, være noe lettere for venstresiden å forene med sin ideologi, enn det er for høyresiden - å forene det samme budskap med sin.  

Det er likevel ikke nok med ord, eller ideologisk forankrede løfter om det gode og rettferdige liv. Ordene må og skal omsettes til praksis politikk. I så måte synes både nestekjærligheten og omsorgen for de trengende, å være jevnt  fordelt  - til høyre og til venstre.  For det er vel forhåpentligvis ikke slik, at ord og atter ord, bud og overbud i budsjettene, om stadig mer til sosialhjelp, eller stadig mer til bistand, er nok til å få en velger til å tro, at den som bevilger mest, og prater mest om omsorg, også er den som i handling, er i stand til å gi mest - av nestekjærlighet - og omsorg?

Venstresidens språkbruk og argumentasjon, særlig i sosialpolitikken og skattepolitikken kan nok til tider fremstå som noe mer omsorgsfull og hjelpende til dem nederst ved bordet, enn høyresidens. Høyresidens skjebne har i økende grad blitt å forsvare nøkternhet og moderasjon, og mangler dermed kanskje den varme i seg som venstresidens talspersoner er så dyktige til å få fram for sin politikk - i alle fall gjennom ord.

La oss likevel håpe at både nestekjærlighet og omsorg kan måles av politikere og kirkens talspersoner med noe annet enn ordrikdom og budsjettall. Det som angår velgerne er synbar konkret handling, utøvd av enkeltmennesket. Det å utøve alminnelig medmenneskelighet trenger ikke nedlesses med politiske honnørord.  Den kommer til syne daglig, i den den enkelte kommune, og i det enkelte  hjem og familie. Forenkles spørsmålet til å gjelde hva som er god og trygg medmenneskelighet, da er nok nestekjærligheten og omsorgsfullheten nogen lunde jevnt fordelt oss mennesker imellom, uavhengig om vi sokner til høyre- eller venstresiden i norsk politikk. 

 

Gå til innlegget

I kristen rettferdighetstenkning er nestekjærligheten og omsorgen for de svakeste blant oss, høyt verdsatt. De etiske og politiske sider ved en slik kristen rettferdighetstenkning kan leses ut av de mange nestekjærlighets- og barmhjertighetsberetninger i NT, blant annet indirekte gjennom utsagnet om at "..for de siste skal bli de første, og de første de siste".

Det lyder som et godt forståelig kristent rettferdighetsideal som litt omskrevet kan overføres, til ideologisk- politisk rettferdighetstenkning. Ikke minst til KrF sin politiske tenkning, og som sikkert mange av deres velgere vil si: til god sosialdemokratisk tenkning. Blander man kristen rettferdighetstenkning for mye inn i politikken, omsatt til plikt, ansvar og rett i sosialpolitikken, blir saken straks litt mer komplisert, og jordnær – bokstavelig talt.

Hva er så egentlig en rettferdig sosialpolitikk? Hva skal eller kan samfunnet kreve av en borger eller et medmenneske, før samfunnet må kunne forvente en form for motytelse? Og hvem skal så avgjøre når rettferdigheten har skjedd fyllest? Slike rettferdighetsspørsmål preger politikken i dag, slik den gjorde for snart 2000 år siden, da NT ble skrevet.

Kristen nestekjærlighet kan både være betingelsesløs, og ikke. Den tolkes av noen å være betingelsesløs, mens den av andre å måtte kreve noe av deg, før den gis - betingelsesløst. Og på samme måte som kristendommen kjemper om menneskets sjel med løfter om å kjærlighet og omsorg, betingelsesløst eller ikke, kjemper også de politiske ideologier og partier om velgerens gunst. Hvem av dem står for det mest rettferdige, og omsorgsfulle? – I et samfunn der alle skal med, men der også alle må gjøre sin plikt, og ta sitt ansvar.

Den demokratiske arbeiderbevegelsen har lenge hatt som del av sin sosialpolitiske tenkning at den som gjør sin samfunnsplikt, skal kunne kreve sin rett. En rett som skal finnes i loven, helst basert på en sosialdemokratisk rettsforståelse - eller rettferdighetstenkning. Med andre ord: "Gjør din plikt, og krev din rett" 

En slik rettferdighetstenkning har i dag ikke bare forankring i arbeiderbevegelsen, men den preger også hele vår moderne velferdstenkning. En tenkning som kort og godt betyr at samfunnet gir en borger eller et medmenneske både et ansvar, en plikt, og en rettighet. Et slikt helhetssyn vitner om å vise individet respekt, og gi det en verdighet, innenfor et egalitært rettferdighetsregime som de fleste norske partier etterstreber, å støtter seg til.

 Når det gjelder partiet Rødt derimot, og kommunismens rettferdighetstenkning siteres ofte Marx som skal ha sagt at mennesket skal yte etter evne, og få etter behov, I et slikt politisk/ideologisk utsagn synes imidlertid forutsetningen om individets ansvar, plikt og egenverdi å ha blitt skjøvet noe i bakgrunnen. Hvem og hvordan skal samfunnet eller staten i praksis kunne vurdere og definere et individs evne og behov uten å kreve en eller annen for motytelse? Og hvem i staten, etter hvilke politiske rettferdighetskriterier, skal bestemme eller avgjøre når et menneske kan sies å ha ytt etter evne, eller fått - i henhold til et "behov" det (selv?) har?

Antakelig er det mange i partiet Rødt som vil kunne gi gode teoretiske svar, på slike spørsmål om rettferdighet- ut fra deres universelle klassebegrep eller på annet teoretisk grunnlag. 

Uten å kjenne spesielt godt til Marx eller til Rødt sitt partiprogram kan man i den sammenheng (en klasseteoretisk tilnærming) kanskje driste seg til å antyde at det må herske sammenfallende politiske oppfatninger om rettferdighet, mellom staten og det individet som skal gi tilkjenne sine evner og behov? Uansett, og med historien som sannhetsvitne, er det vanskelig å tro at kommunismens rettferdighets-dilemma når evne, behov, plikt og ansvar skal håndteres, fremstår som særlig enklere enn hva den kristne rettferdighetstese sier: -om at de siste skal bli de første.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
21 dager siden / 1816 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
13 dager siden / 1585 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
22 dager siden / 1565 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
20 dager siden / 1484 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
12 dager siden / 1387 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
15 dager siden / 1342 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
10 dager siden / 1245 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
25 dager siden / 1162 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere