Øystein Blymke

Alder: 1
  RSS

Om Øystein

Arbeider for tiden med et utrednings-forskningsprosjekt i regi av JD og Politidirektoratet om funksjonelle lover. Rettssikkerhet, personvern og effektivitet

Følgere

Et ikke helt overraskende "nei". Og med koronapandemien som et helse -og sosialpolitisk bakteppe benytter «Nei til EU» anledningen her i Vårt land, til å gi EU og EØS skylda for det meste. Ikke minst for de sosiale og økonomiske problemer som vil oppstå her i landet, i kjølvannet av pandemien. . Denne gangen er det Brusselbyråkratiet og de nærmere 30 europeiske EU-demokratier som får gjennomgå. EU beskyldes for å stå for en ideologi som: «går på tvers av norske verdier, interesser og behov som samfunn og fellesskap.» for å sitere litt fra "Nei til EU"-leder; Kathrine Klevelands artikkel 030420.

Riktignok tillegger "Nei til EU"-lederen at det er «altfor tidlig å oppsummere de samfunnsmessige følgene av koronakrisa», men likevel gjør hun det. Og med selvvalgt sikkerhet om gehalten i sitt eget premature informasjons- og kunnskapsgrunnlag.

Det kan virke noe freidig av Kleveland å formidle så uforbeholdende påstander om svekket selvforsyningsgrad, og en svekkelse av norske verdier, hvis EU/EØS markedsinfiserte-pandemi fortsatt skal få lov å bryte ned vårt sosiale- bedredskaps -relaterte immunforsvar, for ytterligere å hente noen poeng fra nei-lederens utrykkstform.

Så vidt jeg kan erindre, har verken Gro H Brundtland, Jens Stoltenberg, Kåre Willoch eller Erna Solberg noen gang vært i tvil om at EØS-regelverket utmerket godt tillater oss i å bygge opp en god mat- og medisinberedskap som kan gi større sjølforsyning i krisetider. Ingen av dem har vel heller påstått, at alt vi har behov for å spise og konsumere her i landet, må baseres på EU-import. Tvert om. Uansett om de rødgrønne, blå-blåe eller gul-blåe  har styrt dette landet, har det vært enighet om at EØS avtalen og aksepten av de fire friheter, gir de beste og mest solidariske løsninger for norsk samfunnsliv. I klartekst betyr det, at i valget mellom to ideologier, er en liberal og utadvendt å foretrekke, fremfor en mer proteksjonistisk og sjølråderett- innrettet ideolog.  

Det er dessuten ingen ting i EØS regelverket som kan forhindre et "godt fungerende offentlig helsevesen", eller gi oss "en sikker infrastruktur" som Kleveland trekker fram som truede arter, dersom EU/EØS ideologien får herje videre.

Uten forankring i et politisk/økonomiske resonnement kaller Nei til EUs Kleveland også vår EU/EØS politikk for en «moteriktig markedsideologi». Kanskje et retorisk forsøk på å få inn et fengende ord, men det er vel tvilsomt om den reflekterte leser tillegger ordet den betydning Kleveland håper de gjør.

«Kampen Nei til EU fører mot EU-medlemskap og for at Norge skal si opp EØS-avtalen blir ikke mindre viktig i tida som kommer.» oppsummerer Kleveland. Et utsagn selv en tilhenger av EU/EØS vil kunne skrive under på. Vel og merke hvis nei byttes ut med ja, og mot byttes ut med for - på de avgjørende stedene. 

For et ja-menneske som tror på et forpliktende regionalt europeisk fellesskap, med en anvarlig fordeling av byrder, plikter og rettigheter, og med et solidarisk bytteforhold i landenes vare- og tjeneste-produksjonen, vil erfaringene fra korona-pandemien kanskje forsterke snarere enn svekke betydningen av et EU medlemskap?

Uansett hva tiden etter koronaen bringer med seg; Man må unngå å fremstille ja - menneskene, enten de finnes i Brussel eller oslo,  på en slik måte at deres ideologiske, sosiale og økonomiske hensikter trekkes i tvil. Hensikter, om hva som er rett vei frem til det gode liv for folk flest. Og, på samme måte som flere veier fører til Brussel, kan også flere ideologiske oppfatninger sikre norske verdier, og vårt behov for et norskt fellesskap.

Gå til innlegget

Frykten for alvorlig sykdom, svekket helse og egen velferd kan lett gå over til å bli en vedvarende, eksistensiell angst eller frykt. Mer enn noen gang er det derfor viktig, å ha tillit til hva myndighetene sier og gjør. Og dessuten beholde troen, både på utsiktene for et godt liv etter pandemien, og troen på myndighetenes evne og vilje til å bekjempe den.. «Frykt ikke, bare tro», heter det jo, som mange sikkert vet, flere steder i evangeliene. Den religiøse troen er for mange sikkert en støtte og trøst i disse tider. Men, troen på at myndighetene er til for din helse og din trygghet sin skyld, er like viktig å bevare. Ikke minst nå, når COVID 19 sprer seg, og herjer med kropp og sjel.

Vårt Land, og Berit Aalborg har i denne, for alle, krevende situasjonen, funnet det betimelig å kommentere litt rundt det hun kaller myndighetenes «misforståtte hemmelighold»: «Norske myndigheter har nedprioritert smitteberedskapen. Det betaler vi for nå», skriver hun blant annet. Og hun fortsetter: «Nå er tiden inne for full åpenhet for å skape tillit».

Ja vel, Aalborg. Så grunnlaget er der ikke riktig ennå, for å ha tillit til myndighetenes beredskaps-bestrebelser? Aalborg kan vanskelig leses på annen måte enn at myndighetene, verken har vært åpne nok, eller ærlige nok, med å fortelle folk flest om hvorfor det er en (påstått) dårligere helse-beredskap, enn hva "forsvarlig" er? Og med hemmelighold skulle altså myndighetene velge å agere, av frykt for at rett informasjon om den faktiske beredskapssituasjonen ville utløse mer frykt.

En slik analyse bunner vel i en verdiforankret, eller en politisk tro kanskje, om at andre myndigheter, med et klarere blikk enn dagens, for betydningen av nasjonal beredskap, for betydningen av en økt selvforsyningsgrad, og betydningen av en mindre avhengighet til EØS-regelverkets liberale og regionale frihandelsregler ville vært å foretrekke?

Tja, hva skal man si. La oss angripe analysen slik: For et par uker siden advarte krise-psykolog Atle Dyregrov mot, at det skapes en ekstra frykt i og av media. En frykt, overført til en befolkning, der mange allerede har blitt engstelige og redde, for hvordan koronaen vil spre seg, og om myndighetene tar beredskaps-situasjonen alvorlig nok. Bakgrunnen for psykologens uttalelse var et NRK program med en forsker snakket ganske dystopisk om våre myndigheters evne og vilje, nettopp til å ta beredskaps-situasjonen alvorlig nok,

Som et råd kanskje, til dem som har behov for å kritisere, eller spekulere i, myndighetenes flernasjonale/regionale, og EØS baserte beredskaps-politikk: Hva om dere også avla myndighetenes begrunnelse for en slik åpen, utadvendt og liberal handels-politikk en visitt? En politikk basert på en økonomisk orden der produksjon og utveksling av kunnskap, livsnødvendige varer og tjenester i og mellom ulike land, kanskje er den eneste måte å overleve på i dag, og i fremtiden? For, de fleste må vel være enige om, at på vår klode henger alt sammen med alt. En klode der internasjonal solidaritet og samkvem ikke oppnås, ene og alene med mer sjølberging, og økt sjølråderett.

 At man har ulike politiske oppfatninger om hvilken beredskaps-strategi som gir den beste virkning for folk flest, er greit nok. Men, derfra til å forklare mangelfull beredskap med at myndighetene (vel vitende om konsekvensene) har valgt en ned-trapping av nasjonale beredskapsplaner, ut fra den selv-binding man har valgt å ha, til det flernasjonalt EØS regelverket, er et drøyt stykke.

Aalborg sier mot slutten av sin kommentar-artikkel: «Dersom både helsemyndighetene og regjering vil skape tillit, må de erkjenne situasjonen og gå videre». (…) «Er det noe vi ikke trenger, så er det at undergravende konspirasjoner får grobunn.»

Det kan sikkert de fleste være enige om: At konspirasjonsteorier får grobunn. Spørsmålet blir likevel: I hvilken grad media selv kan skape grunnlag for de konspirasjoner de frykter skal få grobunn? Bruk av selektive og utelatende forklaringer og begrunnelser om hva som styrer myndighetenes vilje, evne, åpenhet, i beredskaps-sammenheng, er ikke spesielt frykt-dempende. Med noe mer helhetlige og mindre forutinntatte holdninger om myndighetenes vilje og evne, vil man kanskje både oppnå større trygghet - og tillit hos befolkningen, og samtidig få fram sine politiske budskap godt nok.

Gå til innlegget

I sin nyttårstale i 2010, kort tid etter finanskrisen, trakk daværende statsminister Jens Stoltenberg paralleller til bibelhistorien om Josef sine gode råd om å sette tæring etter næring. Eller, for å anvende Josefs drømme-tydning, formidlet til faraoen i Egypt: Spar på ditt korn for etter sju fete år vil det komme sju magre innhøstings-år.

For ti år siden hadde vi lagt en omfattende finanskrise bak oss. En krise preget av høy arbeidsledighet, alvorlig rammede bedrifter og svekkede finansinstitusjoner. Stoltenberg minnet oss da på den gamle bibelske lærdommen, om at vi mennesker bør spare i gode tider for å ha «noe i bakhånd» til dårligere tider. Med oljefondet i bakhånd sa han så:«Under krisa har vi brukt mye ekstra penger for å holde hjula i gang. Vi kunne bruke mye i dårlige tider fordi vi har holdt igjen i gode tider» Og Stoltenberg fortsatte: «- Å miste jobben er først og fremst tøft for den som blir stående uten arbeid. Men arbeidsledighet går også utover fellesskapet. Når det er færre som skaper» 

Koronakrisen er annerledes enn finanskrisen. Men, statsmannsordene fra 2010 gir god gjenklang også i dag. Begge krisene får fram sider ved oss mennesker, qua homo economicus, som det kan være verd å reflektere litt over. Som for eksempel, om sparsommelighet vs. risikovillighet. 

En del mennesker, arbeidstakere, arbeidsgivere som pensjonister, ønsker eller velger å leve sparsommelig. I den forstand at velvære og trygghet føles best gjennom alltid «å ha noe i bakhånd» eller å ha «penger på bok». I en krisetid som nå, vil nok mange av disse menneskene være fristet til å si: «Gud skje lov, for at vi har oppsparte penger å falle tilbake på»

En del andre mennesker derimot, ønsker eller velger å leve mer økonomisk risikofylt. For dem er dristighet og økonomiske risikovillighet det som bringer samfunnet fremover, og som gir nødvendig dynamikk og liv. Disse menneskene velger derfor heller å hente penger fra et lån, enn å ha dem på bok. Og samfunnet - Ja, det trenger dem begge - Både pensjonisten med penger på bok, og den risikovillige, men skapende kulturarbeider eller grunder, ikke med penger på bok - men med penger som banken er villig til å låne ham .

For det er jo blandings-økonomiens og små-kapitalismens iboende logikk dette. At næringslivets store og små, ikke kan skape og utvikle, uten å låne, eller å ta risiko. Det vil derfor virke noe spesielt, når krisen er over, å be Norwegianledelsen eller hotelleieren på Geilo om å følge Josefs råd: Om for fremtiden å ha mer penger på bok, før de kjøper neste fly eller bygger et nytt hotell?

Men, hvem skal eller bør så bære byrdene for koronakrisens økonomiske og jobb-relaterte konsekvenser? Bare staten? Og hvem er i så fall staten. Under finanskrisen for over 10 år siden var situasjonen som nevnt en annen. Krisepakkene den gang reddet arbeidsplasser, og de sikret inntekten til folk flest. Ingen spurte sjenerende mye om hvem som skulle bære byrdene for krisen. Det dreide seg hovedsakelig om staten, og finansnæringen selv. 

Dagens krisepakker derimot, med utgangspunkt i et globalt helse-smitteproblem berører oss mer direkte, som sårbare enkeltmennesker. Staten må på en helt annen måte forsøke å rette tiltakene mot enkeltmennesker, mot familier og ulike grupper i arbeidslivet. Og de som mottar støtte må oppleve at staten foretar en "rettferdig" byrdefordeling.

Staten kan heller ikke kreve så mange motytelser, eller ofte fra borgerne, selv om dugnadsånden råder. For eksempel å ta med i vurderingen av støtte og ytelser hvorvidt folk har vært forutsigende nok til å sette av noe «på bok», i påvente av sju magre år, eller fordi en pandemi en gang kan ramme.

Spørsmålet om en rettferdig byrdefordeling når forutsetningene for å påta seg byrdene er så vidt forskjellige, er tilnærmet umulig å besvare. Det vil vel avgjøres ideologisk og politisk, forhåpentligvis i kombinasjon med menneskets etiske rettferdighets- og solidaritetsforståelse. 

Hvis man til slutt skulle driste seg til en refleksjon om at vi alle må bære en del av de økonomiske byrdene og belastningene. Ville det i så fall være tenkelig, for ikke å si rettferdig, at man, i kjølvannet av det utmerkede tre-part-samarbeidet så konturene av reduserte lønnskrav fra mindre utsatte arbeidstaker-grupper? For dermed - direkte og indirekte - å stille seg enda mer solidarisk med den permitterte industriarbeideren, frisøren med tapt kundegrunnlag, drosjesjåføren uten passasjerer, hotell-resepsjonisten uten gjester, eller kulturarbeideren uten tilskuere? Det blir uansett spennende å følge lønnsoppgjøret - i solidaritetens og rettferdighetens navn.




  (Sitatene tilkjent J Stoltenberg er hentet fra Dagbladet nettutgave 01012010, artikkel av Vegard Kristian Kvaale - google-søk)
  


Gå til innlegget

I et "verdidebatt"-innlegg i Vårt Land den 6.mars er partileder Jonas G Støre opptatt av å få fram velferds-statens ideologiske og politiske grunnlag. Støre bruker blant annet Berit Aalborg sin sammenstilling av Harald Eias funn i Eias verdi- og holdningsanalyse av nordmenn i NRK programmet «Sånn er Norge», vurdert opp mot sosialdemokratiske verdier og holdninger, materialisert i vår velferds-stat. (Se Vårt Land av 22 februar)

Støres betraktninger om den norske (nordiske) velferdsmodells ideologiske grunnlag og politiske meningsbærere er interessant. Men, den oppleves nok av mange som noe unødig ekskluderende. I alle fall for den delen av Norges befolkning som ikke i ett og alt ønsker å kalle seg sosialdemokrater. Borgere som ennå våger å kalle seg borgerlige -eller tilhørende høyresiden i norsk politikk.

Støre har forståelig nok behov for å snakke om politiske «bevegelser» når han skal ære dem som æres bør. Politiske bevegelser som har fremodlet velferds-statens kvaliteter og suksess. I den sammenheng avlegger han ikke høyresidens borgere og deres sosiale ansvar og dugnadsånd en eneste visitt. For det finnes vel en del genuin velferds-tenkning også hos folk, utenfor arbeiderbevegelsens rekker?

En debatt om velferdsstatens - (gjerne velferdssamfunnets) sosiale og kulturelle forankring bør ikke bare bli en debatt - slik Støre kan forstås -  om hvilke «politiske bevegelser» her i landet som skal ha æren for velferdsutviklingen. Enten det gjelder arbeiderbevegelsen, eller den kristne lekmannsbevegelsen som Støre velger å ta med

Det kan være mange grunner til at begrepet "politisk bevegelse" ikke passer så godt å anvende på borgerlig side, hverken for partiet Høyre eller pariets Venstre sin del. Det betyr imidlertid ikke, at også disse to partienes velgere/borgere opp gjennom tidene har gitt sine verdifulle bidrag til utviklingen av den norske velferdsmodellens suksess.  

Arbeiderbevegelsen og arbeiderpartiet skal utvilsomt ha mye av æren for at vårt samfunn fremstår så trygt, rettferdige og likhetsorientert som det gjør.  Men, det blir lett noe galt og litt haltende i Støres fortelling, når han så utilslørt tar et ideologisk og verdiforankret eierforhold til velferds-staten, eller til velferds-samfunnet som denne artikkel-forfatter mener er et bedre, og mer dekkende ord. 

Støre er selvfølgelig klar over at dagens velger (borger) den ene dagen kan være en Ap velger, og den andre dagen en borgerlig velger. Selv et skifte fra blått til rødt eller omvendt viser i dagens politiske situasjon ikke nødvendigvis en forvirret ideologisk velger, men kanskje bare en velger med en moderat og pragmatisk innstilling til hva politikk og velferd bør være anno 2020.

Man kan kanskje ikke forvente at Støre i sin velferd-stat-artikkel i VL nevner den brede politiske enighet det opp gjennom de seneste ti-årene har vært mellom Ap, Venstre, Krf, Sp og Høyre, om de store velferdsreformene. Likevel, man kunne kanskje ha håpet at partilederen var raus nok til å inkludere alle borgerne av velferd-staten/samfunnet, og innrømme også deres sosiale holdninger, og vår politiske kultur, litt av æren for at vi har blitt et forbilledlig velferds-samfunn. 

For selv om staten drives av politikk, og politikk utøves av staten, så er vårt nåværende velferds-samfunn et resultat av hele befolkningens verdipreferanser og holdninger. Og ikke bare det. Befolkningens holdninger til politikk og sosial rettferdighet både i Norge og Norden har også bidratt til den helt nødvendige politiske konsensus som den norske velferdsutvikling har vært preget av.

I stedet velger Støre å bevege seg, fra en reflektert analyse av den norske velferdsmodells fortrinn og historisk/politiske grunnlag, til å ramser opp, hva han er for og imot, på sedvanlig retorisk- politisk måte :
- «Jeg er mot en utvikling der store skattekutt til dem med mest, øker ulikhetene..(..)
- «Jeg er mot at fellesskapet tar steg tilbake og slipper fram store kommersielle kjeder innen barnehager, helse barnevern og eldreomsorg…(..)
- «Vi vil styrke trepartssamarbeidet mellom stat, arbeidstakere og arbeidsgivere
- «Vi vil at fellesskapet fortsetter å finansiere sykehus, utdanning og grunnleggende velferd…

Ja vel, Støre. men tror du ikke de fleste borgerlige, moderat innstilte velgere kan underskrive på det meste av det du er imot, og for? Uten nødvendigvis å måtte tilhøre sosialdemokratiet eller arbeiderbevegelsen?

Problemet for et parti som naturlig nok – ideologisk og verdimessig - har behov for å knytte velferds-statens suksess og videre utvikling til  politiske «bevegelser», og til venstresidens rettferdighetsforståelse, må konstruere et motsetningsforhold til en høyreside som i deres ideologiske tenkning ikke har det nødvendige samfunnsansvar og den rette velferds-politiske helhetsforståelse.    

Gå til innlegget

«Kristne står ofte langt fra hverandre» skriver Pastor Kjetil Gilberg i sin artikkel «En bønn om kristen enhet» i Vårt Land 21ds. Ja. At kristne står langt fra hverandre, både i spørsmål om troens innhold, og i måten den blir praktisert på, gjør det sannelig ikke enkelt å predike nestekjærlighet, toleranse og respekt - verken i kirken, eller av kirken.

Hva har så denne ingressen med faste og fastetid å gjøre? La oss dra linjene tilbake til M Luther som hverken likte spesielt godt symboler, ritualer eller enkelte av de tradisjoner som den femtenårhundre lange katolske kristendoms-perioden før ham hadde institusjonalisert.

Når det gjaldt tradisjonen med Faste, fastelavn og fastetiden inneholdt nok ikke dens symboler og tradisjoner av de mest kritikkverdige, sett fra Luthers tros-sted. Imidlertid, det måtte ifølge Luther være opp til hver enkelt av oss å bestemme innholdet i, og hvorvidt mindre spising (faste) i 40 dager skulle gjennomføres, og eventuelt praktiseres, mente reformatoren. Etter Luthers oppfatning, slik den kan forstås, burde det ikke være behov for å faste så lenge ens tro på vår Herre stod sterkt.

Men, kanskje er det likevel, et dypere, mer åndelig forankret behov for mange kristne ennå, (som for folk fra andre religioner), å beholde skikker, tradisjoner, ritualer og symboler? Gjennom disse minnes man ikke bare om tros-grunnen til at ritualet eller skikken er kommet i stand, men ritualets praktiske handlinger og utforming kan også forsterke den troen man tross alt vedkjenner seg. En sådan tros-følelse kan i så fall også gjelde for fastelavn og fastetiden.

Gjennom en symbolsk praktisering av denne søndagen, og de påfølgende 40 dager, og andre merkedager i kirkeåret, vil kanskje et alminnelig kirkemedlem unne seg litt ekstra refleksjons-tid - om troen? En tid til å tenke gjennom, om han tror – og hva det egentlig er han tror på. Og i beste fall vil han spørre seg selv: Hva skjedde med folk i Palestina og omkringliggende områder for 2000 år siden? Og hvilke forventninger hadde vår Herre til oss arme mennesker, i dagene før sønnen ga sitt liv, for vår skyld?

Om ikke annet, må man kunne tro at både Far og Sønn hadde en forventning om, at de som bygget kristendommen, fra apostelen Peter, Romas først biskop, til dagens Pave, biskoper og øvrig kristen geistlighet, kunne holde sammen som en kristen enhet. Men, den gang ei. Gjennom århundrer har kristne delt seg, og skilt seg fra den opprinnelige urkirke. Slik har det blitt, en luthersk, en ortodoks, en baptistisk, en koptisk, en adventistisk og en rekke andre kirkesamfunn. Splid, uenighet om tro og lære,og indre opprør har dessverre til tider vært mer dominerende blant disse, enn ønske om fred og fordragelighet

Er det da så rart, at folk flest som søker etter troen og Sannheten, begynner å lure på hva kirken er, og hva kristendommen egentlig står for? Og om hvordan det 2000 år gamle budskap skal formidles og forkynnes.

Det er derfor å håpe, at kristne en gang i tiden kan enes om hva kjernen i deres kristne tro egentlig er, og hva den krever av dem. Med forsoning som mål, er det kanskje ikke så dumt å kunne samles om, selv de minste og mest uskyldige tegn og symboler, tuftet på et felles kristent grunnlag? Da må man gjerne "feire" fastelavn - søndag, og fortære fastelavnsboller, søke underholdning, eller arrangere karneval for store og små. Men også starte på en mer langvarig refleksjon, om hva du tror, og hva du egentlig tror på.

Og hvis den kristne enhet, parallelt med fortærte boller og lutter glede, enda til kan sette av ekstra tid gjennom de neste 40 dagene, til å høste mer kunnskap om den kristne tradisjons tro, og kanskje forstå bedre, hva som binder de kristne sammen, heller enn å fokusere på hva som skiller dem. Det være seg om troen, tradisjonen og symbolene.

Og selv om en kristen må kunne tro, at vår Herre alltid er til stede i livet til den kristne, kan det vel ikke være så galt å kjenne og føle at troen kan bekreftes og forsterkes, gjennom bruk av symboler, ritualer og tradisjoner. Lykke til med en god og tradisjonsrik fastetid!

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
19 dager siden / 1218 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
25 dager siden / 1210 visninger
Hjemmesentrert kirke
av
Joanna Bjerga
7 dager siden / 1115 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
11 dager siden / 851 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 2 måneder siden / 602 visninger
Humanismens hellige skrifter
av
Didrik Søderlind
nesten 2 år siden / 572 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere