Øystein Blymke

Alder: 1
  RSS

Om Øystein

Arbeider for tiden med et utrednings-forskningsprosjekt i regi av JD og Politidirektoratet om funksjonelle lover. Rettssikkerhet, personvern og effektivitet

Følgere

En ung rik mann spurte i sin tid Jesus om hvordan han kunne bli frelst. Da fikk han til svar «Det er lettere for en kamel å komme gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike.»

Med andre ord: Unngå å samle for mye jordisk gods og gull i løpet av ditt liv. I motsatt fall vil du lett kunne havne i et uføre. Selv om troen er sterk. Og glem ikke. Den unge rike mannen fikk med seg et godt råd på veien: «Selg det du eier, og gi det til de fattige» (Matteus 19:21)

Overført til norsk politisk virkelighet anno 2020 vil det si at din inntekt og formue, enten den består av fond, eiendom eller bankinnskudd, bør forvaltes og deles med felleskapet så rett og rettferdig som politikken og staten til enhver tid mener vil være "en rettferdig fordeling" 

For mye egenrådighet og eksponert rikdom kan med andre ord fort føre til tap av troverdighet og tillit, både fra politikere, og fra folk flest. Vi lever tross alt i et egalitært samfunn der mange vil huske rettferdighets-tanken bak det revolusjonære postulatet:: «Fra enhver etter evne, til enhver etter behov» .

 Når det er sagt, Den politiske kamp om et mer egalitært samfunn bør ikke legitimere en ensidig odiøs bruk av ordet «rik». Slik bruk vil fort tillegge ordet "rik" en mistenkeliggjørende betydning. Rikfolk må, som folk flest, kunne bli trodd, om ikke på sitt ærlige ansikt, så i alle fall på sine forpliktende ord og gjerninger.

For mye rikdom samlet i en manns hånd blir naturlig nok møtt med stor politisk skepsis, ikke minst fra partier med sitt ideologiske fundament i den historiske arbeiderklassen, eller et parti som Krf med noen av sine røtter i den kristne lekmannsbevegelsen.

Tvil og tro om den rike manns motiver og beveggrunner for hvordan egen rikdom skal forvaltes var derfor ikke et overraskende debatt-tema i Norges Bank – Tangen saken. Helt siden det nærmest herostratisk omtalte. og "elitistiske"  USA-seminaret ble kjent, har politikernes skepsis, og deres moralske indignasjon over rik-manns-atferd preget debatten og sakens realiteter. Både Norges Bank og Tangens troverdighet har vært satt i spill, uansett med hvilken juridisk soliditet. og løfte-rike utsagn partene har forsvart sine posisjoner.

Hva om saken gjaldt ansettelse av en mer alminnelig (gjerne en moderat velsituert) godt kvalifisert søker? En person som var noe "bedre og tryggere" enn Tangen, forankret i den norske egalitetskulturen? Ville avtalepartene da risikert å bli møtt med den samme skepsis, eller med den samme mangel på tillit?

Selvfølgelig ikke vil kanskje mange si. Det skal koster litt ekstra å stikke hodet fram, være ubeskjeden, åpen og ærlig om sin rikdom, i overkant ambisiøs for folk flest, og dertil med "for mye" gods og gull i bagasjen. 

Spørsmålet det likevel er grunn til å stille: Kunne politikerne vist partene større tillit. Dvs. rett og slett trodd Tangen og Olsen mer på deres ord, uten å kreve konstitusjonelle høringer,  juridiske utredninger, og andre saksdokumenter i hopetall. Side opp og side ned med ulike juridiske definisjoner av ord og begrep som «interessekonflikter», «instruksjonsmyndighet» «eliminere» og mer til.

Vårt velferds-samfunn bygger blant annet på at ressurssterke og rike personer kan og vil bidra med mer til felleskapet, enn hva folk flest er i stand til.  Det å yte etter evne, og motta etter behov kan, rett forstått, være et godt moralsk og politisk utgangspunkt, enten du sogner til venstre eller høyre i politikken, eller du tror eller ikke tror på lignelser og skriftsted. 

Noe mer tvilsomt vil det kanskje være om din likhets-tenkning innrettes slik, at du intuitivt stoler mer på den «alminnelige mann og kvinne» sine tanker, ord og gjerninger, enn på tanker, ord og gjerninger fra «de rike og ressurssterke».

For, både de rike, den alminnelige mann og kvinne, og de "fattige" bør kunne komme seg gjennom politikerens, kristendommens og moralens nåløye - og møtes med den samme grad tillit fra dem som er satt til å dømme.

Gå til innlegget

CONFITEOR – om innrømmelse av egen skyld

Publisert rundt 1 måned siden

I Vårt land den 25 juli 2020) forsikret religionsredaktør Alf Gjøsund oss om - i sin artikkel "Mea maxima culpa" at skyld og fortapelse ikke er noe Gud påfører oss, men noe vi selv påfører oss selv og andre. Ja, en betimelig påminnelse. Kanskje også en utrykks-form som kan gis betydningen om at man oftere enn man selv aner det, kan ha seg selv å takke for den urett og den synd man har begått?

 For dem av oss som ikke omgås den liturgiske latin til daglig, eller føler oss helt trygge på katolsk kirkehistorie kan opplyses at «Mea maxima culpa» betyr «min meget store synd». I min artikkel, og som en naturlig overgang fra Gjøsund sin, har jeg tillat meg å anvende det latinske ordet «Confiteor» i overskriften. Det skal betyr «jeg bekjenner»,. Et uttrykk som stammer fra syndsbekjennelsen i den katolske kirken, «hvori den bedende erkjenner sin skyld overfor Gud Fader». 

Nok om bekjennelser og latinske uttrykksformer. Min refleksjon rundt Gjøsunds artikkel dreier seg konkret om det å kunne påta seg egen skyld, og ta eget ansvar for den urett og de lidelser man påfører sine medmennesker. Riktig nok kan et menneske stå helt uten skyld, selv om ofrene for din (u)-gjerning påstår noe annet. Men, bland for all del, eller for Guds skyld-ikke Vår Herre inn som part i skyld- og fortapelses-spørsmålet. Det er mer enn godt nok å spørre seg selv først som sist, om ansvar og skyld, før man tilriver seg retten til - i Guds navn - å felle egen dom over all den urett og alt det onde og tragiske vi ser rundt oss.

For, Gjøsund kan ha mye rett i, at skylden for all verdens elendighet og fortapelse, mer kan tilskrives vår egen likegyldighet og egoisme, enn den kan tilskrives Den allmektige. Uansett, vi bør selv ta et større ansvar for egne tanker, ord og gjerninger. Guds forståelse og tilgivelse kan påkalles, men ikke hans medansvar for våre synder og (u)-gjerninger. La for all del Gud den allmektige forbli symbolet på, eller selve kraften i, livet og kjærligheten- uansett hvem Han er Gud for.

Like sterkt som de hellige skrifter og ritualer virker inn på vår menneskelige bevissthet om rett og galt, kan diktningen virke. Ikke minst i spørsmålet om å våre bevisst på eget ansvar, og å innrømme egen skyld. 

To dikt som rant meg i hu da jeg leste Gjøsund sine betraktninger om «min egen store synd» var først og fremst diktet «Mea maxima culpa» av Jens Bjørneboe, men også diktet «Du må ikke sove» av Arnulf Øveland.

I Jens Bjørneboe sitt dikt spør han «Hvem er menneske og ikke skyldbevisst?» Et betimelig spørsmål. Vi må selv evne å være bevisst vår egen skyld, og dessuten evne å kjenne på følelsen av anger. Bevissthet om skyld og anger bør være en naturlig menneskelig reaksjon, når vårt moralske kompass sier fra. 

Historien, og ikke minst religionskrigenes historie, har dessverre vist oss menneskets umenneskelighet; Dvs. menneskets vilje og evne til å utføre ugjerninger, og påføre andre lidelser, «i Guds navn». Med en slik tragisk og skjemmende realitet i minne, fra fortid og nåtid, kan det være godt å føre tankene over  på to av våre store diktere, Jens Bjørneboe og Arnulf Øverland, Om deres kloke tanker, om skyld og ansvar, beskrevet i korte utdrag.. 

«Jeg vet ikke hvor jeg har hørt det sist:
«Hvem er et menneske, og ikke skyldbevisst?»
Hvem er et menneske som ikke vet
At han bør frykte all rettferdighet?
(utdrag Bjørneboe)

«Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
(utdrag - Øverland)

Gå til innlegget

«En sekulær pietist slår tilbake» er overskriften på Dagblad-redaktør John O Egelands svar-artikkel i Vårt Land 22.07. Et svar på Vår Land redaktør Bjørn Kristoffer Bores artikkel i samme avis den 20.06 der han klart avviser Egelands adresserte problem, om at en stor andel av kirkens medlemmer ikke er troende.

Verdidebatten mellom to fremtredende redaktører er verd å følge med i. Den tar utgangspunkt i en undersøkelse der det fremkommer at hele 42 prosent av kirkens medlemmer selv oppgir at de er ikke-troende. Medlemmene i kirken ble i undersøkelsen delt inn i tre kategorier: Personlig kristne, kristne og ikke-troende.

Redaktør-debatten reiser flere interessante spørsmål. Blant annet: Hvor inkluderende bør den norske kirke egentlig være, for ikke å miste sin åndelige og materielle tros-grunnlag, og sin identitet som kristen kirke? 

En måte å belyse spørsmålet på er å se litt nærmere på hva det gjemmer seg bak de tre kategoriene.
Hva betyr det for eksempel å være «personlig kristen» For dem som opplever seg som å være det, er nok selve opplevelsen av at troen og kirkens tolkning av troen viktig å navigere etter. For ikke å si, la være styrende for eget liv og lære, Å være personlig kristen, er med andre ord noe mer enn «bare» å være kristen, selv om "noe mer" er vanskelig å vite hva inneholder. 

Det er imidlertid mange grunner til å vise respekt og forståelse for en som i ord og handling tør vedstå seg sin kristne tro, så klart og tydelig. For det finnes mange blant kirkens kvinner og menn som ikke helt tør å bruke skriftens språk og uttrykksformer. Kanskje av redsel for å virke fremmedgjørende overfor det moderne mennesket. Et menneske som "bare" vil kunne være en passiv kristen, og som kan føle skriftens språk som påtrengende og kunstig. Det har sin pris selvfølgelig, å skulle forkynne på en moderne og tro-verdig måte, et kristent budskap og en lære som milliarder av mennesker faktisk ikke tror er det rette. Ut fra en slik erkjennelse, er det nok mer tro-verdig, å forkynne kirkens og lærens universelle og humanistiske innhold: Om rettferdighet, toleranse, raushet og nestekjærlighet.

For mange vanlige medlemmer av den norske kirke anses det som mer enn nok å stå som passiv medlem., Ut over et passivt medlemskap lar man seg kanskje også, fra tid til annen, inkludere i kirkens kulturelle og åndelige felleskap, ved visse  anledninger. Likevel, det ville nok ha virket urimelig, hvis denne kategori av kristne skal bedømmes annerledes en den personlige kristne, det være seg i demokratisk, økonomisk, politisk eller i åndelig sammenheng, 

Når det gjelder kategorien ikke-troende derimot begynner nok tvilen og troen å komme i kryss-press hos mange. Hva tror egentlig en som ikke tror - på? Mange av oss går vel gjennom livet i stadig tro og tvil, og kan vel også skifte fra en trosretning til en annen, eller fra den ene kristne retning til den andre opp gjennom årene.  

I den undersøkelsen som det her referees til, er det nok mer krevende å tolke troen og tvilen  til en kristen velger, enn å finne ut om velgeren som enten har stemt Arbeiderpartiet eller Kristelig Folkeparti, virkelig er fast i troen på om det partiet han har valgt, er det rette.  

Uansett hvor vanskelig og forvirrende en slik debatt om tro og tvil kan bli, så har sjefredaktøren i Vårt Land og redaktøren i Dagbladet lagt opp til en god og nødvendig debatt. Både om hvor ekte og inkluderende troen må være for å kunne kalle seg kristen, og hvor åpen den norske kirke må være for de ikke-troende. Skal en personlig kristen og en ikke-troende kunne stemme, og delta på like vilkår i det norske kirkelige felleskap? 

Ordet «folkekirke» er et godt og inkluderende ord. Men, spørsmålet er om kirkens kvinner og menn skal inkludere som medlemmer, mennesker med enhver tro, eller stenge noen ute, i troens navn. Uttrykket "å stenge noen ute" har jo i seg selv noe ukristent over seg...

Gå til innlegget

Kan man tenke seg en politiker i et uforvarende øyeblikk si til sin motstander: «Du har rett. Sakens realiteter tilsier faktisk at dine vurderinger av saken kan ha vært de rette.»

Antakelig ikke. En slik innrømmelse av å ha tatt feil i en politisk sak av betydning,  ville nok ikke bare fremstå som naiv og oppsiktsvekkende. Den ville høyst sannsynlig også blitt ansett som en bekreftelse på at vedkommende parti sliter med  et medlem som ikke helt har skjønt politikkens logikk, ei heller dens uskrevne regler.

For den norske politiske virkelighet er vel som andre politiske virkeligheter: Den inneholder politikere som daglig kjemper om makt, innflytelse og velgergunst. Politikere som nærmest er programforpliktet til ikke å være enige om noe som helst av hva deres politiske motstandere måtte ytre eller mene. 

Det ligger i politikkens natur å dyrke uenighet. Selv om det ofte kan bety, at man må si seg uenig i sakens realiteter, og i sakens faktagrunnlag. Og hvis det ikke er mulig? Ja, da er siste utvei for å få markert uenighet, å tolke sine politiske motstanderes synspunkter i verste mening.

Et illustrerende eksempel på det siste – om å tolke sine politiske motstandere i verste mening - kan hentes fra mang en aktuell politisk debatt. Saken om å hente hjem til Norge noen av de mest sårbare barn fra Moria-leiren i Hellas er en av dem. I utgangspunktet kunne det se ut som både regjeringspartiene og opposisjonen var villige til å hente hjem noen av barna – på visse betingelser. Men, så snart man begynte å tolke og definere noen av de rettspolitiske betingelser som burde være på plass før hjemhenting kan skje, florerte fort insinuerende beskyldninger. Beskyldninger om manglende politisk empati, snever juridisk tolkning av begrep og uttrykk, manglende politisk vilje, og manglende forståelse for hva en god og rettferdig praktisering av menneskerettighetene krever av politisk mot og handling.

Det må være helt fair å markere uenighet om hvilke politiske og rettslige betingelser som må være på plass før man henter et mindre antall barn hjem til Norge. En helt annen ting er å tillegge sine politiske motstander mindre humane motiver, større kynisme, og en sviktende etisk forståelse, ene og alene fordi man velger å tolke motstanderens motiver og bedømming av sakens realiteter annerledes enn det man selv gjør.

I politikkens verden må man kanskje venne seg til en form for uskyldig eller taktisk uredelighet? «Privat er vi gode venner, og vi forstår hverandre godt» kan man ofte høre politikere si, når de uttaler seg kameratslig om sin omgang utenfor den politiske arena. Og godt er det. Men overfor velgerne kan selv uskyldig eller taktisk uredelighet undergrave tillit og troverdighet.

Antakelig lever politikken best, og høster størst oppmerksomhet når politikeren selv, og de mange politiske kommentatorer som formidler den, oppfatter politiske utsagn og begrunnede standpunkt, i verste mening. Det er jo selve scoopet, å avsløre politikerens taktiske (uredelige) spill, og hans egentlige beveggrunner for at han sier det han sier. Politiske motsetninger pirrer dessuten velgerens og leserens nysgjerrighet og interesse. En politiker som aktivt søker etter enighet på grunnlag av sakens realiteter og faktagrunnlag, og som attpå kan komme i skade for å si, at min politiske motstander kan ha like edle, humanistiske og rettferdige motiv som jeg selv og mitt parti har, vil antakelig ikke møte ovasjoner blant partifeller.

Gå til innlegget

Nyhetsredaktør i Vårt land, Veslemøy Østrem skriver sist fredag, at «det er på tide å gi 16-åringer stemmerett» (..) En 16-åring har andre perspektiver enn en 50-åring. Og det er perspektiver vi trenger for å bygge gode samfunn for fremtiden»

Ja, det er viktig med et mer ungdommelig innslag i politikk og samfunnsliv. Men, det er da å håpe at «andre perspektiver» bragt til torgs av en 16 åring ikke nødvendigvis er mer perspektiv-rike enn dem man må lytte til fra en tilårskommen velger.

En ung førstegangsvelger vil rimeligvis være opptatt av andre ting i livet sitt enn en tilårskommen 50-60-70 åring. Likevel kan en 16-17 åring utmerket godt dele de samme politiske visjoner som en tilårskommen velger.  Og sett fra de politiske partier sitt ståsted vil et visjonært ideologisk fellesskap mellom gammel og ung, rent ut være ønskelig. Derfor må man kanskje være forsiktig med å antyde at en 16 år gammel førstegangs-velger vil finne seg bedre til rette i MDG eller i et annet dynamisk/moderne parti, enn i Ap eller Høyre?  Ja, det vil til og med kunne virke fornærmende på Ap og Høyre, å antyde at de ikke er perspektiv-rike nok, for en ung førstegangs-velger. Stor-partienes inkluderende og helhets-tenkende politikk skal jo nettopp kunne tiltrekke seg unge som gamle. Ikke minst ved hjelp av et perspektiv-rikt partiprogram der rettferdighets- og frihetsprinsipp preger innholdet, sidestilt med visjonære og forpliktende klima- o g miljømål for en trygg, grønn fremtid. Intet mindre.

Og med samme kraft som nedsatt stemmerettsalder brukes som argument for et styrket demokrati, og som en stimulans for økt oppmerksomhet mot småpartienes kjernesaker, kan også de store partiers ønsker være kraftfulle, ønsker om å samle unge som gamle om partiets visjoner, verdier og ideologiske forankring.

Østrem trekker noen forståelige slutninger, om at demokratiet vårt blir sterkere desto flere som får delta. Slutningen reiser imidlertid også et mer statsvitenskapelig spørsmål; Hva menes med et «sterkere» demokrati? Tenker Østrem også på et mer styringsdyktig, mer representativt, eller tenker hun på et sterkere demokrati, kun i betydningen, at dersom stadig flere borgere, unge som gamle, hjemmesittere som meningsvegrende, går til stemmeurnen -desto sterkere blir demokratiet?

Et stadig større partimangfold med hyppig skiftning av partipreferanser i velgermassen kan for mange fremstå som et sunnhets-tegn, eller et tegn på at demokratiet styrkes. De månedlige meningsmålinger her i landet viser velgere i drift. Hvorvidt unge velgere drifter mer og hyppigere enn eldre har sikkert mang en valgforsker mange meninger om. Uansett, noen mindre bevegelse i velgermassen blir det vel trolig ikke om 16 og 17 åringer tas med i velgergrunnlaget..

Utenkelig er det vel heller ikke, at en 16-17 åring som for eksempel stemmer på et progressivt (perspektivrikt) lite parti ved første politiske korsvei, kan tenkes å skifte til et større, tradisjonelt styringsparti ved neste korsvei? I alle fall er sjansene for bevegelighet over partigrensene antakelig større i din ungdoms vår, enn den vil være for en tilårskommen velger som har stemt Ap eller H i hele sitt liv..

Uansett hva man måtte mene om hvilke samfunnsdrivere som styrker demokrati, må vi være villige til å diskutere konsekvensene av våre meninger – ikke minst de utilsiktede/uheldige konsekvensene. For eksempel de politiske konsekvenser for demokratiets styringsdyktighet at Stortings-beslutninger og premissene for disse, nær sagt kan skifte med vær – og vind.. kraft.

Styrking av demokratiet, i betydningen nedsatt stemmerettsalder, og/eller nedsatt sperregrense, hilses av mange velgere velkommen, mens andre velgere synes å være mer skeptiske og avventende. Trøsten for begge velger-grupper er at de gjennom valg hvert annet år kan velge mellom politikere som i alle fall på valgdagen mener det velgeren mener han eller hun bør mene – enten politikeren er ung eller gammel.

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere