Øystein Blymke

Alder: 0
  RSS

Om Øystein

Arbeider for tiden med et utrednings-forskningsprosjekt i regi av JD og Politidirektoratet om funksjonelle lover. Rettssikkerhet, personvern og effektivitet

Følgere

Kriminalomsorgens verdigrunnlag

Publisert rundt 13 timer siden

For ni måneder siden foreslo Arbeiderpartiets leder Jonas G Støre her iverdidebatt.no «at det var på høy tid at det reises en verdidebatt om hvilken kriminalomsorg vi skal ha i fremtiden».

Etter ny gjennomlesning av Støres oppfordring til verdidebatt er jeg redd han legger an et noe ensidige fokus på pekuniære verdier. På permisjonsregler, rehabiliterings -tiltak og ressurssituasjonen generelt i kriminalomsorgen. Dermed treffer han kanskje ikke helt de spørsmål som bør utgjøre kjernen i en verdidebatt. De bør i større grad dreie seg om humanitet, menneskeverd, omsorg, selvrespekt, rettferdighet, og ansvar.

Dveler vi et øyeblikk ved begrepene omsorg, ansvar og rettferdighet, er det imidlertid vanskelig å skjelne mellom den betydning de enkelte partier tillegger begrepene. Hvorvidt Arbeiderpartiet, Høyre eller Krf fører den mest omsorgsfulle, rettferdige og ansvarsfylte kriminalomsorgs-politikk beror på partiet som svarer, og på ørene som hører. 

Skal man likevel driste seg til å tenke noe (eller til og med mene noe) om hvordan enkeltpartier vekter sine kriminalpolitiske verdier, kan man kanskje si at Krf gir omsorgen for enkeltindividet (tilgivelsen) en noe større plass enn de to andre. Og at Arbeiderpartiet kanskje gir soningens innhold (selve straffegjennomføring) en noe større plass enn de to andre. Og når det gjelder Høyre, så tillegger det partiet kanskje den straffedømtes eget ansvar for rehabilitering en noe større plass enn hva de to andre gjør. 

Uansett, dette forsøket på å skjelne mellom partiene kriminalomsorgspolitikk kan verken belegges empirisk eller på annen evidensbasert grunnlag. Poenget er mer å få til en diskusjon om det eksisterer noen grunnleggende forskjeller disse partiene mellom, i synet på humanitet, på enkeltindividets ansvar, og på samfunnets ansvar for den enkeltes liv og levnet - i et kriminalpolitisk perspektiv.

 

Gå til innlegget

Ulike mennesker med like muligheter

Publisert 7 dager siden

Det er vel få som vil kunne si seg uenig i at det er forskjell på folk, og at større likhet ikke nødvendigvis er synonymt med større rettferdighet?

Det er vel formentlig også lov å kunne si, dog i en mer religiøs forkledning, at enhver dyrking av Mammon ikke automatisk fører til mer urettferdighet eller økte forskjeller. 

I dagens politiske debatt om likhet krangles det om hvem som skal ta på seg skylda for den stadig voksende økonomiske og sosiale ulikhet her i landet. Støre og Arbeiderpartiet vektlegger sosialdemokratiets omsorg for de fattige og ubemidlete, mens Solberg synes å være noe mer opptatt av de rikes plikt og forutsetninger for å skape arbeidsplasser, nær sagt for de Støre har mest omsorg for.

Spørsmålet som en usikker sentrumsvelger kanskje bør stille seg er hva det som gjør Arbeiderpartiets likhets- og rettferdighetsforståelse mer troverdig enn Høyres? Uten tvil partiets historie vil mange kunne si. Kanskje har de rett. Høyre sliter nok noe mer med sin historie. Ikke minst nær det kommer til spørsmålet om kampen for økonomisk og sosial utjevning.

Uansett, spørsmålet om senket formueskatt, økt progressiv beskatning eller noe større kontantoverføringer til svakstilte som de to store partier krangler om, er tross alt av marginal betydning for å kunne besvare det store spørsmål om hva som er en rettferdig økonomisk og sosial fordeling. 

Kanskje det spørsmålet mange sentrumsorienterte politikere heller bør utfordre de to store partiene på er: Hvor like tror vi politikere at våre velgere egentlig vil være? Kanskje er det viktig for dem å bli vist respekt for sin forskjellighet, og for sine ulike sosiale og økonomiske valg? Det er med andre ord ikke gitt at partiets mål for rik og fattig, for rettferdig og urettferdig alltid måles likt hos velgerne. Det viktigste for et mangfoldig velferdssamfunn er at det bæres oppe av et rettferdighetssyn som bygger på at ulike mennesker gis like muligheter.       

Gå til innlegget

En harmonisk blanding av sosialdemokratiske og kristendemokratiske verdier synes ennå for mange i Krf å være et politisk mål det er vel verd å strebe etter. Når man et slikt mål vil også betingelsene være de beste mener mange, for større sosial og økonomisk rettferdighet - enn den nåværende konservative- liberale regjering er i stand til å legge til rette for..

Er det nå så sikkert at Krf noen gang vil finne tilfredsstillende svar på spørsmålet om hvilke andre partier de bør samarbeide med, og dele sine verdier med, for å kunne oppnå et mer rettferdig samfunn? Og enten spørsmålet om sosial rettferdighet forsøkes besvart i kristendommen, eller etter råd fra kloke partiveteraner som Kjell Magne Bondevik eller Kåre Willoch, vil svarene for mange fremstå uklare . Ja, selv etter direkte rådslagning  med Erna Solberg og Jonas G Støre om hvor Krf bør høre hjemme i rettferdighets-debatten, blir det tydeligvis som å rope i skogen - etter svar

Kan noe av svaret finnes i rettsfilosofien?
Kanskje Krf i sin leting etter hvor de beste samarbeidsbetingelsene er, for å oppnå større sosial og økonomisk rettferdigheter, vil ha noe å hente fra rettsfilosofiens verden? For eksempel, fra den amerikanske retts filosofen John Rawls som har tenkt mye på hva sosial og økonomisk rettferdighet egentlig er.

Et av Rawls mange rettferdighetsprinsipp er forskjells-prinsippet som blant annet sier at «sosiale og økonomiske ulikheter skal oppfylle to betingelser: For det første skal de knyttes til stillinger og posisjoner som er tilgjengelig for alle under forhold som sikrer rimeligsjanselikhet, og for det andre skal de være til størst mulig gagn for de dårligst stilte medlemmer av samfunnet».

Sosial og økonomisk rettferdighet er kanskje ikke bare et politisk spørsmål om øke utbetalinger/stønader til dem som etter politikerens oppfatning trenger det mest? Heller ikke bare et spørsmål kanskje, om å øke skattene til dem som politikeren mener er rikest her i landet? 

Kanskje bør KrF, gjerne med rettsfilosofien som grunnlag, heller invitere sine politiske venner eller opponenter til en mer grunnleggende rettferdighets-debatt - uten budsjettet i sentrum, men heller stille seg selv og andre spørsmålet om hva "vi" egentlig som politikere legger i begrep som «større sosial og økonomiske rettferdighet»?

Rettferdighet - selv i politisk forstand - bør handle like mye om respekt for hverandres ulikheter, om forståelse for konsekvensene av egne og andres frie valg, som det handler om budsjettforankret raushet til dem politikerne mener trenger det mest. 

Hvorvidt du og ditt medmenneske skal føle seg rettferdig behandlet eller ikke – av samfunnet, beror kanskje vel så mye på empati, på omsorg og på respekt for et annet menneskes valg og sosial status – som på hvor mye stønadsordningene viser av stigning på budsjettet - til politisk definerte grupper av mennesker?

Derfor er kanskje Rawls og andre rettsfilosofers teorier om rettferdighet verd å ta med seg, som rammer for en politisk debatt I tillegg til den sedvanlige uenigheten man alltid tar med seg, om tolkning av statistiske tall om hvorfor de rike blir stadig rikere, og de fattige stadig fattigere.

Gå til innlegget

Politiske ledere som ukritisk forherliger sitt eget partis politikk gjennom nedlatende snakk om andres, oppnår kanskje en pyrrhosseier, men knapt noe mer.

Dagens politiske debatt om riktige verdi- og veivalg, preges ofte av nedlatende karakteristikker av andres politikk. Andres politikk fremstilles som kynisk, usolidarisk, urettferdig eller umoralsk. Den negative og lite respektfulle ordbruken om andre gis, som regel uten selv å måte stå til rette for hva eget partis politikk betyr, eller kan føre til.

Feie for egen dør. 

Det synes jevnlig å være behov for å minne flere politiske ledere om, fordelene ved å feie mer for egen dør, fremfor stadig å peke på alt det forurensende rusket som ligger ved den andres.

Den kloke Bladmannen Vinje skrev for over 150 år siden følgende om å nå fram her i livet, på bekostning av andre:


«Si livsens gjerning mange gjorde
På slikt eit vis som tidt med sjå
Dei trur seg sjølv å gjere store
Med det å gjere andre små»


De mer ydmyke, søkende og selvkritiske røster er ikke akkurat øredøvende i dagsaktuell politikk. Mange ville bli forundret om en fremtredende politiker, for eksempel en Ap- politiker eller lederen for «Skaperkraft» for den saks skyld, skulle få seg til å si Høyre og Frp kanskje har lykkes bedre enn dem selv med å tydeliggjøre de kristne kulturverdiers betydning, i praktisk familie- og omsorgspolitikk - enn hva Ap og Skaperkraft så langt har klart? Antakelig ville en slik uttalelse for mange fremstå som både klønete, utenkelig, og dessuten som en helt uriktig og selvskadende innrømmelse.

Mer trolig vil det derfor være at forherligelsen av egen politikk vil fortsette ufortrødent videre, pakket inn og forsterket gjennom fornyet kritikk av andre partiers helt feilslåtte, mindre solidariske og mindre rettferdige politikk..

Står til troende. 

Spørsmålet som da bør stilles, er hvor lenge en slik måte å fremstille egen politikk på, kun ved å snakke nedlatende om andres, står til troende?

La det være tillat å bruke Drivkraften i Krf, og den politiske høyre-venstrediskusjonen rundt Krf-veivalget som et eksempel på dette politiske fenomenet; Om å snakke nedlatende om andres politikk og verdier, uten å forklare hva som gjør egne verdier så meget bedre å leve med - for folk flest .

Drivkraft har et ønske om å omvende velgeren i troen på, at et annet valg enn det foretatte, vil kunne føre partiet fram på den rette vei. Den politiske vei som vil gi partiet plass hos politiske venner, mer solidariske og mer rettferdig innstilte enn den hva partiets nåværende venner noen sinne vil være i stand til bli. 

Fulle rett. 

Drivkraft er i sin fulle rett til å kjempe for sine verdier og for sin sak. Men, det kan stilles spørsmål ved de verbale virkemiddelet som benyttes? For i omkampens hete synes det ikke å være grenser for hvor liten ære, fornuft, solidaritet og sunn politisk kultur man levner enkelte partier å besitte, i den partikonstellasjonen deres kjære parti nettopp er bergtatt inn i.

For ukulturen florerer tydeligvis utenfor eget parti. Krf er jo det parti som av mange fremtredende partifolk oppfattes som et parti, dannet som en motkultur til samfunnskrefter som bryter ned.

På en vanlig velger kan denne trangen til å fremheve egen politisk kultur sin fortreffelighet på bekostning av andres, virke mot sin hensikt. Eller som Vinje sier: "Dei trur seg sjølv å gjere store", ved å  fremstille andre som «små». Det å påstå at andre seriøse partier står for mindre varme, og at de er mindre solidariske og mindre politisk moralske - og samtidig ta for gitt at folk dermed vil trekke den motsatte (positive) konklusjon om den person eller det partiet som fremsetter påstanden om andres utilstrekkelighet, er i beste fall naivt.

Det å tiltro sin neste de samme gode motiver som man selv har for å gjøre Norge og verden til et bedre sted å være for folk flest, er ikke et dumt utgangspunkt å innta. Og samtidig respektere at det er mange andre politiske virkemidler enn ens egne som verden og lokalsamfunnet kan gjøres bedre med, for folk flest. Det er heller ingen dum egenskap å ta med seg – inn i partipolitikken.

Gå til innlegget

Kristendemokratiet i riktig Krf utgave.

Publisert rundt 1 måned siden

Dagens Krf ledelse, og avgått leder Hareide sliter tydeligvis ennå med å få velgere og tillitsvalgte til å forstå hvilken politiske sentrums-plattform Krf egentlig vil stå på.

 Krf har pådratt seg et politisk formidlingsproblem som det selv må løse. Da er veien å gå, høyst sannsynlig ikke å skylde på andre politiske miljøer eller ideologiske tenketanker, for å ha bidratt til problemet. 

Problemet Krf fremdeles har, med å formidle til velgerne hva partiet står for eller ønsker å stå for, er rimeligvis et problem, skapt av partiledelsen, og av Hareide selv. Deres tilbøyelighet til, både å la alle politiske oppfatninger få råde, og alle fraksjonslignende prosesser få fritt spillerom, er en dristig strategi. Da kan det blant annet bli ekstra vanskelig å frata andre politiske grupperinger retten til ulike typer av engasjement, i Krf sine  åpne prosesser. Å betegne et slikt eksternt initiert engasjement som innblanding i partiets søken etter sin ideologiske sjel, blir i beste fall litt pussig.

Partiledelsen og Hareide må nok heller forsøke å forklare sine velgerne i ideologisk klartekst, hvorfor partiledelsen mener høyreideologiene nå er de rette å satse på, som basis for den rette kristendemokratiske plattform. Eller hvorfor de venstreideologiske ideologier heller burde være den rette for en fremtidig, bærekraftig norsk kristendemokratisk plattform.

Krf-ledelsen og Hareide oppfattes kanskje ennå av mange, noe unnvikende i den ideologiske debatt. Det satses tilsynelatende mer på at velgerne skal slå seg til ro med at partiet nå er opptatt av å føre an, i en åpen, tolerant, raus, og demokratisk prosess, uten sterke ideologiske markeringer. Vel og bra, men tydeligheten i politikken, med de klare ideologiske og verdiforankrede standpunkt kan lett bli diffus - for velgere som ønsker tydelighet. Langvarige kollokvie-lignende prosesser om prosess og strategiske veivalg uten politisk substans kan derfor bli unødig risikofylte.  

Når Hareide, i en slik situasjon, velger å uttrykke sin betenkelighet over et eksternt politisk miljøs (en tenketanks) påvirkningskraftog engasjement om hans partis ideologiske leting, må Hareide ikke bli forundretover de reaksjoner han har fått.

Hareides smule redsel for hva kunnskapsrike tenketanker kan ha av innflytelse på partiets veivalg, kan også oppfattes som et forsøk på å avlede oppmerksomhet bort fra de mange kinkige, politiske dilemmaer, og motsetningsfylte veivalg han selv og partiledelsen blir nødt til å ta i tiden framover – helt uten drahjelp fra andre.  

Avslutningsvis – et råd
Hvis Hareides veivalg så langt innebærer at han er genuint opptatt av å fjerne seg noe mer fra den borgerlige- liberal-konservative ideologi og kultur, så bør han antakelig meddele velgerne det med enda renere og klarere ideologiske ord?  - Slike ord bør imidlertid times godt: Enten før eller etter kommunevalget - og i forståelse med partiledelsen selvsagt. I så måte har tenke-tankene kanskje noe å lære bort til partipolitikere som er på leting etter egen og partiets identitet?.

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere