Øystein Blymke

Alder: 1
  RSS

Om Øystein

Arbeider for tiden med et utrednings-forskningsprosjekt i regi av JD og Politidirektoratet om funksjonelle lover. Rettssikkerhet, personvern og effektivitet

Følgere

Hvilket fellesskap ser dine utstrakte hender?

Publisert rundt 24 timer siden

Det er viktig å bli sett av fellesskapet. Spørsmålet er; Hvilket fellesskap som ser din hjelpetrengende, og utstrakte hånd. Og hvilken hjelp er fellesskapet i stand til å gi deg?

Ethvert menneske vil, under sitt livsløp, kunne trenge hjelp til mestre seg selv, og til å beherske livets eksistensielle utfordringer. «Da må fellesskapet kunne ta imot de utstrakte hender» uttaler stortingsrepresentant Hadia Tajik i et debattinnlegg om psykiske helsetjenester i Aftenposten den 18ds.

Men, hvilket fellesskap er i stand til å ta deg imot - og gi deg den hjelp du trenger? Arbeiderpartiets nestleder tenker nok først og fremst på hjelp fra de statlige og kommunale felleskap. Gjennom økte budsjetter, med løfter om (enda) «flere og bedre lavterskeltilbud», og endringer i «innsatsstyrt finansiering i psykiatrien» peker Tajik på noen av Arbeiderpartiets fellesskaps-løsninger. Spørsmålet er igjen og igjen: Om menneskene som strekker ut sine hender og ber om hjelp, skjønner  hva politikerne og det store fellesskapet sier og mener.

Troen på at økte budsjetter i stat og kommune, drevet fram av nye og gamle institusjonaliserte fellesskapsløsninger kan se de utstrakte hender er et forståelig politisk mantra, og en god metafor. 

Men, hvis innholdet i felleskaps-løsningen ikke gir mening for dem det skal hjelpe, hva da? Er ikke da faren for at politikerne, i sin iver etter å omskape ethvert rop om hjelp fra de utstrakte hender, til et budsjett-anliggende, nærliggende? Kanskje vil det være en ide for Tajik og andre politikere, å fremheve enda mer tydelig, betydningen av de små sosiale, private – familienære- og vennenære felleskapene? 

De små, sosiale fellesskapene som ikke alltid er opptatt av hvor mange lav-terskel-tilbud som finnes, eller av et bedre "system for målstyring" innen psykiatrien. For disse felleskapene gjelder det først og fremst å være nære og åpne, i sitt forhold til sin neste. Et fellesskap med omsorgspersoner som er i stand til å se de utstrakte hender, og kunne bidra til å lindre sin egen og andres ensomhet, angst, og kriser - når behovet er der. For disse fellesskapene er nestekjærligheten, tålmodigheten, mestringen, tryggheten og empatien styrende for selve livet og hverdagen. En hverdag som  ikke alltid lar seg omforme til en politisk budsjett-sak.

Derfor, til alle politikere som kan virke noe ensidig opptatt av å styrke budsjettene og forsterke de store statsdrevne fellesskapsløsningene: Glem ikke at samfunnet også har behov for å stimulere de små felleskapene. De private, upolitiske felleskapene der troen på familien, vennekretsen, kollegaer, og på sin nestes mestringsevne, er sterk og befestet. For disse små fellesskapene er selvsagt de store, og politisk styrte fellesskapsløsninger nødvendige, men nødvendige er i høy grad også de små private fellesskapene - for de store og politiske.

Gå til innlegget

Hvem har rett til å avsi dom over loven?

Publisert rundt 1 måned siden

"Jeg er dømt i retten, det er en dom over loven", skal Gunnar Stålsett ha uttalt da retten ble hevet. Han viste til utlendingsloven, som han er dømt for å ha brutt.

En slik uttalelse fra en tidligere biskop vil veie tungt når nestekjærligheten blir trukket inn som et relevant rettslige hensyn, i debatten om vilkår for arbeid og opphold. Et betimelig spørsmål blir da: Hvem andre enn den tidligere biskopen skal kunne mene og gjøre det samme? For det er vel ikke gitt alle, kristne så vel som ikke-kristne, folk med respektable oppfatninger om rett og urett, og skulle sette seg til doms over hvilken betydning et kristent nestekjærlighetsbudskap skal tillegges, i konkurranse med andre humanistiske, og reelle rettslige hensyn i gjeldende lovverk?

Og selv om biskopens lovbrudd kan være forståelige ut fra kristen etikk og ut fra humanitetens idealer, blir likevel spørsmålet: Hvordan skal retts-samfunnet som ulovlighetene begås i, forholde seg til den tidligere biskops lovbrudd - et lovbrudd han selv har tilstått å ha begått.

Og uansett hvilke justeringer man foretar i arbeidsmiljølov eller i utlendingsloven vil det bli rettsandvenders oppgave, å finne ut av, hvordan han skal kunne gi personen det gjelder, en forutsigbar, og dermed til en rettssikker avgjørelse. Hvis nestekjærligheten skal tillegges en større betydning i avgjørelsen enn noen mener den gjør i dag i disse sakene, må det uansett, fra lovgivers side, vises stor tillit til rettsandvenders rettslige skjønn og lovforståelse. Og ikke minst til hans evne til å vekte sitt gode rettslige skjønn rettmessig opp mot  "likhet-for-loven-prinsippet".

Kan man i det hele tatt som politiker og lovgiver komme med noen gode formaninger til dem som velger å følge i Stålsett sine fotspor? Kanskje. Hva med å vise sitt humanitære engasjement, og sin nestekjærlighet, ikke gjennom lovbrudd, men gjennom alminnelig medmenneskelig støtte, hjelp og omsorg overfor dem som trenger deg mest – ureturnerbar eller ikke.

Sluttord: Den engangsløsning  regjeringen nylig har annonsert for ureturnerbare asylsøkere, i humanitetens og nestekjærlighetens navn, løser nok dessverre ikke det store rettsspolitiske spørsmålet som antakelig vil vake over norsk politikk i en tid fremover - når rett møter opplevd urett: Hvem skal da gis rett til å avsi dom over loven?

Gå til innlegget

Trospolitikk - hvem skal den gjelde for?

Publisert rundt 1 måned siden

Stortinget skal snart vedta norsk trospolitikk. Vårt land har spurt norske partiledere om hvordan deres partier stiller seg til troens samfunnsrolle. Et stort spørsmål som vi får håpe vil gi velgerne mange tro- verdige politiske svar.

For hva handler egentlig trospolitikk om? Og hvorfor må troen blandes med politikken? Eller for den sakens skyld; Hvorfor må troen skilles fra politikken? 

Kanskje svaret ligger i at politikerne mener at trosfrihet er en bevaringsverdig verdi? Men, bare så lenge troens innhold, dens normer og verdier ikke kommer i konflikt med tilsvarende politiske normer og verdier? Politiske verdier som staten må ha enerett på å definere og forvalte?

For lett kan det ikke være, å skille troen og religionen fra politikken. En religiøs tro hviler, i likhet med hva politikken gjør, på troen om rettferdighet, om humanisme, om medmenneskelighet, om likeverd og om troen på nestekjærligheten og den sosiale rettferdighet.

De store og dominerende verdensreligioner har, i likhet med hva et visjonært politisk parti har, et holistisk syn på hvordan vårt jordiske liv bør innrettes og leves, for å kunne gi hverandre glede, lindre sorg og lidelse, skaffe arbeid, og unngå ensomhet og urettferdighet. En politiker, så vel som en religiøs leder, ønsker i bunn og grunn å gi oss troen på de grunnleggende verdier som gjør livet verd å leve. Forskjellen ligger vel i at politikken styres av staten og ideologiene, og religionen av troen, og den allmektige.

Kirken er nå skilt fra staten, men ikke fra norsk kultur og tradisjon, skriver statsminister og partileder i Høyre, Erna Solberg, om Høyres trospolitikk her i Vårt land. Og hun tilføyer; Kristendommen er allestedsnærværende. Og hva betyr nå det?

En rimelig tolkning av «allestedsnærværende» kan være at enhver av oss (Høyre-velger så vel som en SV- eller en KrF-velger) preges av de grunnleggende verdier som kristendommen er bærer av. 

Og nå skal vi feire julen. En kristen høytid. Flere religioner, og dermed mange av dagens velgerne tror ikke på julenattfødselens store under, men de fleste tror på nestekjærligheten. 

Og selv om kristen tro og tradisjon ikke lenger dominerer, og siden kirken er skilt fra staten, så er den vel ikke skilt fra norsk kultur og tradisjon. Spørsmålet blir da, om kristendommen kan være skilt fra politikken?

Og uansett, må det være lov å ønske hverandre en riktig god jul.

Gå til innlegget

Barmhjertighetens lovlige grenser.

Publisert rundt 2 måneder siden

Den tidligere biskop Gunnar Stålsett har begått en ulovlig handling som han er villig til å ta konsekvenser av. Også de strafferettslige. For han vet at han har gjort noe galt, i rettsstatens navn, og i lovens forstand.

Men, kanskje har han ikke gjort noe galt i moralsk og kristen forstand? I alle fall ikke hvis man aksepterer at moralloven av og til må kunne trumfe den allminnelige lovgiving? En morallov der den kristne barmhjertighetstanken får lov å trekke opp lovens grenser, og handlingen i henhold til moralloven blir å oppfatte som rett når din samvittighet tilsier det.

Stålsett sin samvittighet avgjør hva medmenneskelig barmhjertighet krever. De lovgivende og rettshåndhevende myndigheter har gjort sin plikt sier han, men mener samtidig at statens retts- eller rettferdighetsforståelse i dette tilfellet dessverre er gal, om må endres  ved lov. Selv om statens moralske kompass, og deres rettferdighetsforståelse vel også må kunne sies å bygge på de samme humanistiske og kristne verdier som Stålsett selv forfekter, eller?

Moral-filosofen Immanuel Kant mente mye om moralske lover, og om andre «alminnelige» lover. Forstått rett, mente vel Kant at som et kategorisk imperativ, og på visse betingelser, så kunne de moralske lover stå over andre vanlige lover? En moralsk lov kunne med andre ord ha en ubetinget gyldighet for alle mennesker, ifølge Kant. En gyldighet som oppstår hvis du handler på en slik måte at din handling samtidig kan bli en allmenn lov. Slik og forstå, ligger kanskje ikke Stålsett sin moralske verdisyn og moral-lære så langt fra Kant sin?

Uansett, for å kunne heve seg over rettstatens legitime, og demokratisk vedtatte lover må Stålsett ha sett på seg selv, og sin ulovlige handling som hevet over den loven "vi andre" mener det er riktig å følge.

En ny allmenn lov tvunget fram ved å ta i bruk et moralsk forankret lov- prinsipp – med egen barmhjertighets-forståelse som moral-lovens grunnlag, er en modig handling, men også en problematisk handling.

Ved å være så sterk i troen som Stålsett er, på at egen oppfatning av hva begrepet «barmhjertighet» bør bety i den allmenne lovgivning, blir det ikke lett for lovgiveren å finne det rettmessige balanse når ny lov skal skrives, og det rettslige skjønn praktiseres.

Et av Stålsett sine svar til Vårt Land understreker dette «lovens og moralens dilemma». For eksempel når den tidligere biskopen på spørsmål om nåværende lovs legitimitet  svarer:

*– Ja, loven reflekterer ikke verdigrunnlaget som den norske stat burde bygge lover og forordninger på. Den må bedre reflektere at barmhjertighet er en viktig verdi i en rettsstat. (…) «jeg ser det som en kristen plikt og en samvittighetssak å gjøre det på min måte».

En forståelig og klok betraktning, men sannelig ikke lett for en lovgiver å forholde seg til. Tenk å skulle finne fram til en ny lovformulering, med større barmhjertighet innebygd, samtidig som loven skal være lik for alle, og med rettsandvendere som praktiserer en lik forståelse om hva barmhjertighetshensynet innebærer.

Gå til innlegget

Alf Gjøsund skal i sin tid ha kastet Bibelen inn i peisen, selv om han var glad i den. I en fase av livet var han også i ferd med å bli en agnostisk deist; et tvilende menneske som imidlertid var åpen for at det kan finnes èn Skaper. Men, i så fall èn skaper som ikke vi mennesker, i skrift og tale, kan ansvarliggjøre for hva vi selv velger å bryte ned i skaperverket.

En så reflektert tvil og tro som Gjøsund bekjenner, er det nok ikke gitt alle å ha, eller bære frem. Religiøs refleksjon krever kunnskap og livserfaring - om troens plass i livet. Kunnskap, ikke minst for å kunne tenke gjennom hvilken relevans Bibelens 2000 år gamle skrifter har for dagens mennesker. De gamle skrifter har naturlig nok, lite å si om hvordan nåtidsmenneske skal forholde seg til klimakrise, økologisk mangfold, klassesolidaritet, likeverd, eller til den politiske høyre- eller venstresides rettferdighetsbegrep.

Hvis menneskeheten noen gang skal kunne leve i fred med hverandre, må den i det minste kunne bli enige om hvordan nestekjærligheten skal forstås, og praktiseres. Ser man ut over verden i dag, blir det ikke mye nestekjærlighet av å fordype seg i egne religiøse skrifter og dogmer. 

Kanskje var det bedre om vi forenklet troen og tros-retningene med å la egen tro bli forankret, i alle fall i ett grunnsyn, om at det finnes kun èn Skaper, men mange profeter og skriftlærde som på hvert sitt religiøse grunnlag gjør sitt beste for at budskapet om nestekjærlighet skal materialiseres. 

At vårt jordiske liv kun utgjør et millisekund i Skaperens tidsregning, forhindrer dog ikke at vi kan kalle livet en gave, men en gave som vi alle, uansett hvilken religion eller livssyn vi velger å tilhøre, bør være takknemlige for at Skaperen har skjenket oss..

I et slikt deistisk skapelses-perspektiv vil også det universelle budskapet i den «gylne regel» (om nestekjærligheten) antakelig kunne aksepteres i de aller fleste religioner? Litt mer tvilsomt er det kanskje om andre religioner enn den kristne, på samme måte, kan akseptere stort mer i trosbekjennelsen enn første ledd, om at «Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper (…)?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Juleangst og julelettelse
av
Aud Irene Svartvasmo
25 dager siden / 1681 visninger
Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
5 dager siden / 1594 visninger
Hva Ari Behn åpenbart gikk glipp av
av
Leif Knutsen
25 dager siden / 1188 visninger
Min drøm for 2020
av
Ragnhild Mestad
21 dager siden / 1152 visninger
White Christmas
av
Hilde Løvdal Stephens
rundt 1 måned siden / 875 visninger
Storpolitikk i religionens vold
av
Ingrid Vik
15 dager siden / 823 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
rundt 2 måneder siden / 788 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere