Øystein Blymke

Alder: 1
  RSS

Om Øystein

Arbeider for tiden med et utrednings-forskningsprosjekt i regi av JD og Politidirektoratet om funksjonelle lover. Rettssikkerhet, personvern og effektivitet

Følgere

EØS/NAV saken der folk påviselig er straffet for noe de ikke burde vært straffet for, berører i bunn og grunn oss alle. Både fordi saken har å gjøre med våre oppfatninger om hva EU/EØS sine fire friheter rettslig sett innebærer, og fordi saken har å gjøre med vår tillit til at rettssystemets aktører. Passer de like godt på Jørgen Hattemaker som på Kong Salomos rettslige og juridiske plikter og rettigheter?

I et bredt rettspolitisk, EU/EØS perspektiv dreier saken seg om politikerens, rettsbyråkratens, advokatens, påtalejuristens, dommeres rettsbevissthet, men også om folk flest sine rettslige oppfatninger om hvordan Norge bør  forholde seg til de rettigheter og plikter som fremkommer, i det felles EU/EØS-lovverk som bokstavelig talt rettslig-gjør de fire friheter. Slik sett dreier saken seg også om behandling av egalitet, legalitet, om solidaritet, og mer konkret; om sjølråderett over egen velferd.

Nyhetsredaktør i Vårt Land; Veslemøy Østrem påpeker i Vårt Land sist lørdag at EØS/Nav-skandalen også handler om to «prinsipp». Det ene, om retten på trygdeytelser når livet butter. Og det andre, om at norske borgere på visse betingelser, fritt kan velge hvor de vil jobbe, bo og oppholde seg – innen EUs grenser. Ja, dette er sakens kjerne.

I 1994, året da vi burde ha forstått hva EU’s fire friheter ville bety for oss, av rettigheter og plikter, kjempet blant andre Gro H Brundtland og deler av Arbeiderpartiet og Høyre for at det norske folk skulle forstå, at fire friheter også innebar forståelse, og aksept for EU sitt solidariske likhetsprinsipp, politisk og juridisk uttrykt i de fire EU/EØS-frihetene. Norge, med sine vel utviklede velferds-goder både i omfang og økonomisk størrelse, måtte med andre ord tåle å bli utfordret av mindre bemidlede EU land, på både likhetsprinsippet, solidaritetsprinsippet, og lære seg hvor grensene gikk for begrepet sjølråderetten

Det er vel ingen overdrivelse å si at mye av den rettspolitiske oppfatning i de siste ti-årene om at vi må kunne bevare våre gode særordninger, vår gode sosial-politikk, selv om de mange EU-EØS forordninger og direktiv, etter manges oppfatning truet vår retts- og lovforståelse, om likebehandling, og om hvordan vi best skal kunne forhindre at våre sosiale goder «fritt» skal kunne flyte og nær sagt være gjeldende i hele Europa..

Veslemøy Østrem trekker også fram en annen interessant side av EØS/NAV saken. Nemlig den, at hadde sakene dreid seg om en annen type lovbrudd – for eksempel skattesvik – og da lovbrudd begått av mer ressurssterke grupper (hvitsnippforbrytere) enn NAV-klienter, hadde trolig det juridisk styrte rettssystemet vært mer skjerpet og dedikert, ikke minst mot hvordan EU retten kunne tjene deres klient , og/eller den nasjonale- regionale menneskerettighetslovgivningen.

Østrem har tydeligvis registrert, ved gjennomlesning av en del økokrim-saker med mer ressurssterke klienter involvert, at aktørene "drøfter side opp og side ned", spørsmålet om rett lovanvendelse, om internasjonal rettspraksis, EU-reguleringer o.a.

Nav-klienten trolig hverken hatt det juridiske ekspert-apparatet, eller møtt den juridiske interesse for sakene sine som det ressurssterke hvitsnippforbryterne har opplevd. - for å si det forsiktig.

Men, har vi egentlig likhet for loven – reelt sett? Nei ikke i den forstand at alle får tilgang til de beste advokater, og de mest rettslærde, og EU-rett-dedikerte dommere. Og, den politiske løsning med å kreve økte budsjetter til straffesakskjeden, og/eller økte salærer til advokatene synes umiddelbart ikke å være den mest virkningsfulle, eller skadeforebyggende løsning. Verken til hjelp for likebehandlingen eller for rettssikkerheten.

Kanskje det mest av alt for oss alle borgere av den norske rettsstaten, like mye dreier seg om å forstå enda bedre, hva vår store dikter kan ha ment med: «Om Å være seg selv nok.» Synd sitatet ikke er gjengitt i Norges lover, og antakelig heller ikke tatt med i proposisjonen om Norges implementering av i EU retten.

Gå til innlegget

«Mitt liv er mitt budskap» skal Mahatma Gandhi ha sagt, ifølge Inge Eidsvåg. I et tankevekkende innlegg gir Eidsvåg oss et lite innblikk i den berømte freds-søkende statsmanns livsanskuelse. En livsanskuelse som uttrykker mer i handling, enn i ord, de krav som må kunne stilles, til nestekjærlighet og toleranse, i  den «Den gylne regel»

For Gandhi var det viktig å kunne vise til resultater av egne livsgjerninger. Bruk av tallrike skrifter og religiøs forkynnelse om den rette vei til fred og fordragelighet, var ikke Gandhis måte å bringe sitt budskap ut på. Gandhi etterlevde, mer konsekvent enn de fleste, det kjente gjensidighets- eller nestekjærlighetsprinsippet, nedfelt i «Den gylne regel».

Gandhi må likevel sies å være et religiøst menneske. Men, han virker å ha vært mindre opptatt av hvilken religion, eller hvilke profetier og skrifter man skulle knytte den etiske nestekjærlighetsreglen til.

Gandhi synes heller ikke opptatt av å å diskutere det religiøse eierskapet til nestekjærligheten. Kanskje mente han til og med at det var nok for oss mennesker å «tro» - på nestekjærligheten. En tro som var forankret i at èn Gud står bak skaperverket, men da en Gud som vi mennesker  ikke må ansvarliggjøre verken for krig, fred, sult eller klimakrise.

Et område Gandhi har noe å lære oss sier Eidsvåg, er religiøs toleranse. Det må kunne forstås dit hen, at veien til fred og fordragelighet ikke nødvendigvis er å finne i de tusenvis av sider med religiøse skrifter som hver og en religion forfekter som den rette. Kanskje veien til fred og fordragelighet kort og godt er å finne i en omforent (interreligiøs) forståelse av de enkle, men grunnleggende ordene, i den gylne regel? Ord som sier det vesentlige om nestekjærlighet, om likeverdigheten, og om en gjensidig rettferdighetsforståelse. 

Gandhis religiøse toleranse innebar også at han kunne hente innholdet i sitt (freds)-budskap fra flere hellige bøker, også fra Koranen og Bibelen som Eidsvåg også påpeker i sitt innlegg.

Et annet område Gandhi har noe å lære oss, sier Eidsvåg, er om den «solidariske livsstil». Gandhi advarer blant annet mot å sette likhetstegn mellom framskritt og materiell velstand. Materialismen kan til og med, ifølge Gandhi, være et hinder for moralsk og åndelig utvikling.

Menneskets higen etter materialistiske goder alene, kan lett førte til en usolidarisk livsstil. Man bør imidertid være varsom med å feste solidaritetsevnen, kun en del av menneskeheten, og til deres ideologiske orientering, Grådighet og sterkt individualistiske preferanser som fører galt og usolidarisk av sted, finnes vel, både i vestlige, østlige og sørlige demokratier, enten de styres av konservative, liberalistiske eller sosialistisk innstilte mennesker  og ideer? 

Det vil derfor neppe være i tråd med toleranse- og nestekjærlighetsbegrepet, om man bygget sine ideologiske tanker og gjerninger på, en forutsetning om at bare mennesker med deres eget tankegods som kan føre en solidarisk livsstil.

Svaret er da kanskje, forhåpentligvis fremdeles i Gandhis ånd, ikke bare å vise religiøs toleranse, men også toleranse for tilstedeværelsen av et ideologisk mangfold, i kampen for en mer solidarisk livsstil, men selvfølgelig innenfor et demokratisk rettssamfunns konstitusjonelle rammer.

En kraftfull sosial bevegelse, i retning av den Eidsvåg etterlyser (i Gandhis ånd) må derfor kunne tilhøre oss alle, både mennesker på den demokratisk forankrede venstre- og høyresiden, for å si det mer tidsriktig og konkret. Hvis man velger å tro, at ens egen ideologi er den eneste som kan skape grunnlag for (ekte ment) solidaritet og nestekjærlighet, er sjansene små for å utvikle en folkebevegelse, det være seg for å forhindre klimakrisen, forsterke fattigdomsbekjempelsen eller å kunne få til en mer human og rettferdig migrasjon.

Gå til innlegget

I en kronikk i Aftenposten gir Kjell M Bondevik tilkjenne sin bekymring for det språklige forfall mange opplever

Det språklige forfallet vises i utbredelsen av hatretorikk, i trakasserende og krenkende uttrykksformer, og i utilslørte trusler. Utbredelsen vises særlig i de sosiale medier: Kronikkens tittel lyder:  «Språklig søppel er en trussel mot demokratiet».

Harde ord, men en betimelig påstand å adressere.
Indirekte, og på sikt kan nok demokratiet være truet, Men, først og fremst er det respekten, og forståelsen for språkets egenverdi, og meningsbærende innhold som er truet. Et språkfattig, ondsinnet, og hjelpesløst ordvalg i dialogen mennesker i mellom, skader samkvemmet, og kvaliteten i de menneskelige relasjoner.

Og hvem avgjør så om dine ord er meningsbærende, eller meningsløse? Kanskje har det språklige forfall også noe å gjøre med vår respekt for anstendig religiøs forankret tenkning å gjøre – religions-etikken? og ikke bare med den forflatede politiske retorikk.

La oss et øyeblikk gå tilbake til Bondeviks kronikk. Han sier et sted: «Sterke religiøse forestillinger er noen ganger bakgrunnen for hatske angrep, trusler og drap. Dette er et misbruk av religion. Alle store religioner har et budskap om fred og forsoning (…)».

Noen lesere med stor interesse for religiøs, verdiforankret tenkning, vil kanskje umiddelbart forbinde språkets og ordets betydning mer med troen og skriften enn med demokrati-debatten. For de kristne vil for eksempel Johannes-evangeliet nok være gjenkjennelig: «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. (…) Og Ordet blev kjød og tok bolig i blant oss, og vi så hans herlighet» -

En tolkning av disse kjente ordene kan kanskje være, at religiøst forankrede ord som nestekjærlighet, toleranse, synd og tilgivelse har tatt plass i oss mennesker fra oven, Hvis ja - da kan det kanskje være grunn til – ikke å misbruke religionen, men snarere (fra kirkens side) å kunne bruke religionen i den hensikt å påvirke vår neste, slik at han ikke fristes til å (mis)-bruke språket og ordet som er gitt oss, ord som er gitt oss, i en ondsinnet og menings-løs hensikt?

Bondeviks bekymring for språkets forfall kan leses som å ha både en religiøs og en politisk dimensjon. Den politiske dimensjonen bunner også så vidt jeg forstår, i en erkjennelse: «Vi løser ikke problemet (språklig forfall) med nye lover, reguleringer sensur eller politi.»

Så enig. Og da skader det vel ikke, i alle fall å forsøke, med litt religionsetikk, også formidlet med ord. For, i begynnelsen var faktisk ordet

Men, i vår moderne retoriskpolitiske språks tid, er det kanskje allerede for sent.  For sent til at religiøs - etisk tenkning, kan omsettes til språk og ord, med like stor verdi og betydning for menneskelig samkvem, som den moderne, forflatede språkbruk -  ispedd hatefulle , trakasserende og truende ytringer?

Gå til innlegget

I Dantes litterære verk «Inferno» fra 1300-tallet forteller dikteren om intet mindre forskrekkelig  eksistensielt enn det syndige menneskets vei til Helvete; til fortapelsens rike. For oss moderne mennesker er Dantes gudssyn, om å måtte utholde et mulig helvetes liv etter døden, rett ut sagt, skrekkelig lesning. En etter-døden-opplevelse å se fram til, egnet til å fremskynde tankene om hva man har gjort, og vil gjøre i resten av sitt jordiske liv .

Ønsker man litt åndelig trøst etter å ha lest Dante derfor, litt fred i sjelen rett og slett, bør man lese artikkelen «Trosødeleggende forkynnelse» skrevet av Chistine H Aarflot (Aftenposten 25ds.). Aarflot har for øvrig både doktorgrad i Det nye testamentet, og i tillegg er hun prest.

Aarflot vet ikke helt om hun skal tro på fortapelsen ..: «for hva som finnes etter døden er et mysterium» sier hun. Ja, så riktig, så riktig. Man skal ikke stå mange sekundene å stirre opp mot en funklende klar stjernehimmel før man skjønner at det hele, er og blir et stort mysterium. 

Og hvorfor tar ikke vi mennesker til takke med det? Til takke med å overlate til skaperverket (gjerne det guddommelige) å bestemme hva som vil skje med oss, etter at vårt jordiske liv er slutt? Et liv levet, mer eller mindre syndig, alt etter hvem som (be)-dømmer oss.

Nei, vi gjør ikke det. I stedet forsøker vi å finne jordiske svar på hva skaperen vil gjøre med oss, etter at døden har innhentet oss. Vi tolker skriften, vi forkynner og forklarer våre medmennesker, om alt hva Han kan ha ment, og om alt om hva Han antakelig vil gjøre – Om Han vil straffe oss eller tilgi oss, noen eller alle våre synder.

I dette kaos av tanker, om fortapelse, synd og tilgivelse, skriver Aarflot befriende ydmykt og vart, om Gud som «livs-giver», fylt av kjærlighet: «Jeg vil heller ha en kirke som tar menneskers liv på alvor enn Bibelens tvetydige ord» sier hun. Selv om prestens ord ikke gir fyldegjørende svar, er den søkende formen hun bruker, sterkt å foretrekke fremfor ord og uttrykk fra skriften, tolket og formidlet kun egnet til å skremme, eller for tilrive seg en religiøs forankret makt over andres kropp og sjel.

Dantes Inferno er stor litteratur. Men, den er ikke egnet til å skape ro i sjelen. Storheten ligger derfor  like mye i det litterære, og i det etiske – og i det allmenn-menneskelige, som i det bibelske eller teologiske. Et sentralt spørsmål hos Dante var; hvorfor vi mennesker ikke gjør det rette, når vi vet hva det rette er? Overført til den dagsaktuelle situasjon, kan man si det slik: Vi vet hva vi må gjøre for å redde verden dra sult, fattigdom, krig og klimakatastrofer, men vi gjør det likevel ikke.

Hvorvidt en slik kollektiv vegring mot å gjøre det rette når vi vet hva som er rett, er i seg selv et mysterium. Hvorvidt vår vegring gir Skaperen rett til en kollektiv straff over oss mennesker- en form for fortapelse, vet vel verken Dante eller samtidens teologer. Dante hadde imidlertid en advarsel til samtiden, Han advarte mot egoismen og selvopptattheten, en egenskap som får oss til å gjøre det u-rette.

Henrik Syse, en av nåtidens anerkjente filosofer skal ha sagt (ifølge Runa Kvalsunds artikkel, 18.12.2017 i VL) at vi ikke må gå i sjokk over Dantes dommedagsprofetier, men søke å forstå middelalderdikterens moralske budskap. Dantes univers inneholder dessuten også bilder eller allegorier av den straff vi mennesker kan vente oss (en gang), og som er tilpasset alvorlighetsgraden i forbrytelsen – en betraktningsmåte like mye sett ut fra et universelt moralsk etisk ståsted, som et bibelsk ståsted – strengt teologisk fortolket.

Spørsmålet er så om Dantes Inferno gir oss mennesker av i dag en anvendbar moralsk ledetråd å følge? Kanskje. Men, da må vi vel erkjenne at et jordisk Inferno kan være i emning hvis vi ikke kollektivt erkjenner vår moralske plikt som mennesker - og medmennesker: Det betyr å gjøre det vi vet er rett, men som vi likevel unnlate å gjøre. Ene og alene fordi vi lar egoismen og egennytten trumfe den menneskelig fornuft. Kanskje det kan hjelpe på både samvittigheten og fornuften, å ta en tur ut av og til, stirre noen sekunder opp mot en funklende klar stjernehimmel. Da erkjenner man i det minste, at det hele, er og blir et stort mysterium..

Gå til innlegget

Den kristne toleranse

Publisert rundt 2 måneder siden

«Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv» skrev Arnulf Øverland i sin tid. Gripende ord i en tid da uretten herjet, og toleransen kunne fremstå som en unnskyldning for likegyldigheten. Blant kristne som ikke-kristne

Toleransen er et krevende ord som rommer medmenneskelighet, og respekt. Respekt for andres meninger og handlinger. Men, også en respekt som setter grenser. Noen universelle, etiske og humanistiske grenser. Grenser som vi mennesker dessverre ikke kan enes om, hvor vi skal trekke. Dermed blir toleransedebatten både en utmattende og evigvarende verdidebatt. Den vil vanskelig kunne ende opp med noen konklusjon, om hvor den rette og rettferdige grensen for toleranse skal trekkes. Verken for egen del, eller for andres. For hva man skal tolerere og respektere? Og verken det juridiske eller det teologiske språket har de rette svar. 

Noen finner imidlertid gode nok svar i kristendommens språk. Et språk som for andre fremstår som svar-løst, og til tider intolerant.

I et debattinnlegg i Aftenposten for et par dager siden reflekterte Espen Ottosen (teolog og filosof) over toleransens grenser, med kristendommens språk om homofili som et referanse. Et av Ottosens utsagn viser hvor vanskelig det er, både for lek og lærd, å gjøre toleransebegrepets  egenverdi forståelig : "For meg er ikke bibeltolkning en slags akademisk lek eller et spørsmål om å velge den forståelsen som gir mest popularitet» 

Nei vel. Men hva om man byttet ut popularitetsbegrepet med «hva folk flest vil kunne forstå?» 

Uansett, i de sosiale mediers og ytringsfrihetens tidsalder vil det å være fast i troen, samtidig som man ønsker å forklare toleransens grenser, basert på en 2000 år gammel språkforståelse, være en formidabel utfordring.  

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
13 dager siden / 1325 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
14 dager siden / 1282 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
rundt 1 måned siden / 1166 visninger
Ingen Disco på Roser
av
Øyvind Hadland
26 dager siden / 856 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
14 dager siden / 815 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere