Øystein Blymke

Alder: 0
  RSS

Om Øystein

Arbeider for tiden med et utrednings-forskningsprosjekt i regi av JD og Politidirektoratet om funksjonelle lover. Rettssikkerhet, personvern og effektivitet

Følgere

Statsbudsjettet varmer ikke

Publisert 7 dager siden - 81 visninger

Kristelig folkeparti ønsker et varmere samfunn. Et samfunn med mer omsorg og mer nestekjærlighet. Mange av partiets velgere er sterke i troen på at et slikt samfunn best kan utvikles i samarbeid med venstresiden i norsk politikk. Hvor rett er den troen?

Kanskje ikke så rart at halve partiet har mest tro på venstresiden i norsk politikk? I alle fall ikke hvis man ser hen til venstresidens årlige budsjettforslag, om økte bevilgninger til mange av de gode sosiale formål som også KrF prioriterer. Forslag om økt omsorg, til eldre, til arbeidsledige, til barnefamilier, og til andre tiltak, i den hensikt styrke det sosiale fellesskap. Litt uærbødig kan man kanskje si, at desto høyere sosial- og helsebudsjett partiene foreslår, desto mer varme ønsker dem at forslaget skal avgi. 

Venstresidens budsjettforslag fremstår på sett og vis for mange med en høyere sosial indeks/verdi enn høyresidens. Mange vil også hevde at venstresidens forslag, mer en høyresidens, styres av det historisk sett -sosialistiske rettferdighetsidealet; om å yte etter evne, og få etter behov.

For velgeren er det derimot ikke alltid så enkelt, å merke den sosiale forskjellen eller avgitt varme, fra venstresidens vs. høyresidens budsjetter. For eksempel vil trolig ikke varme-virkningene av en ekstra bevilget omsorgs- eller barnetrygdmilliard alltid føles like godt, ut over følelsen av å være mottaker av en pekuniær ytelse da selvsagt.

At statsbudsjetter i seg selv ikke avgir varme er ment som mer enn en metafor. Det er en påminnelse om at milliardforhandlingene med høyresiden også må gis en annen merverdi enn den rent pekuniære. Forhandlingene må kjenne på verdien av gjensidig raushet, ydmykhet og respekt. 

Det kan jo hende at høyresiden også ønsker seg et varmere samfunn? Det gjelder bare å ta seg tid til å lytte til hva den siden har å si, og ikke på forhånd ha for fastlåste meninger om hva høyresiden mener - for eksempel om et varmere samfunn.

Det kan jo også hende at mange av dem som strekker ut sin hånd for å kjenne omsorg og nestekjærlighet, er mer opptatt av at hånden de griper etter er varm, enn om den er deres venstre- eller høyrehånd?

Gå til innlegget

Ledelsens kamp om KrF sin sjel

Publisert 22 dager siden - 59 visninger

Etter 2 november skal den sanne og rette vei for KrF være valgt. En vei brolagt med verdier som KrF sine ledere ved dette veiskillet skal kunne enes om, og følge hverandre på - hånd i hånd. Vitner det om godt lederskap, om kompromissvilje og raushet?


Hareides, Ropstads og Bollestads jevnlige appeller til landsmøtedelegatene fremstår for mange, ene og alene som en kamp om partiets sjel og verdier. Gitt at en slik antagelse er rett, burde ikke da partilederen ha vært ennå klarere i sin formidling om nettopp det? At det hele egentlig dreier seg om en kamp om hvilke verdier KrF skal legge til grunn, etter 2 november? 

Det føres i realiteten en intern verdikamp i KrF, ledet an av en splittet partiledelse. Disse opptrer, både i rollen som herolder og som talspersoner for hvert sitt verdi-sett. Ingen av dem kan vel ha forestilt seg at en slik verdi-ladet prosess skulle kunne ende opp, omkostningsfri? 

Frem til 2 november vil vi være vitne til en intensivert kamp lederne mellom, for å lede delegatene inn på den rette vei. En vei, brolagt med verdier som den andre lederen knapt synes å oppfatte som sine. Etter 2 november derimot, er den rette vei valgt, en vei brolagt med verdier alle tre ledere kan enes om, og følge hverandre på - hånd i hånd.  Noen vil da kanskje si at dette viser et lederskap, preget av kompromissvilje, og av raushet for hverandres tidligere standpunkt - . Andre vil antakelig være mer betenkte.
Spørsmålet de betenkte må kunne tillate seg å stille er: Om ikke KrF heller ville vært mer tjent med en ren verdidebatt, og på et helt annet tidspunkt? For eksempel rett før neste stortingsvalg? 

Kompromissvilje og forsoning mellom tilsynelatende uforenelige verdioppfatninger kan selvfølgelig gi realpolitisk gevinst i nuet, men den kan også vekke en varig mistanke om at det kun er higen etter ennå mer enn parlamentarisk makt raskest mulig,  som ligger bak partiledelsens kompromissvilje. 

Det fortoner seg uansett dristig av partiledelsen å kalkulere med at det politiske liv kan gå ufortrødent videre, uansett om man våkner opp 3 november med en sosialdemokratisk, eller en kristen-demokratisk sjel å bære videre på. Etter at valgets kval er over, vil noen sikkert spørre seg: Var det en ren verdikamp vi egentlig bevitnet, eller en utilslørt maktkamp, der verdier, ideologier, realpolitikk og personlige politiske motsetningsforhold ble blandet godt, og fremført for åpen scene?  

Apropos personlige motsetningsforhold. En godt ment oppfordring til KrF i kampens hete kunne kanskje være tillatt: Forsøk å unngå å bruke karakteristikker av politiske motstanderes verdier, og måten de velger å fremføre disse på, som argument for eget verdivalg, eller eget regjeringsvalg for den sakens skyld. Når man velger å angripe personens uttrykksform mer enn de verdiene personen selv hevder å stå for, kan det lett etterlate et inntrykk av - berettiget eller uberettiget - som et mer følelsesbestemt, enn som et verdibasert argument,  

Gå til innlegget

Makt er politikkens vesen

Publisert 29 dager siden - 108 visninger

Kan det ene partiet sies å ha et mer hederlig motiv for sin søken etter makt enn et annet? Kan det ene partiet med rette beskylde det andre for innblanding i indre prosesser når disse er lagt åpne for alle, og begge partier både er en del av problemet, og en del av løsningen?

Vårt Land v/Berit Aalborg (BA) skriver i dag om "Høyres maktdemonstrasjon". Den politisk analysen som foretas, eller det "Synspunkt" som tilkjennegis, bidrar til å belyse det politiske maktspill som foregår i partiene, og mellom partiene. I sin analyse går BA mer direkte og konkret på mulige konsekvenser av statsministerens og Høyres involvering i den pågående KrF prosessen. BA synes dessuten å betrakte det jeg kaller involvering mer som en innblanding, eller som en makt-demonstrasjon, og et utidige press fra statsministeren, rettet mot KrF. Til BA's betraktning mener jeg det bør tilføyes :

Makt-demonstrasjoner og politisk press er etter min oppfatning ikke noe Høyre er alene om å anvende i dagens noe betente politiske situasjon. Hvert parti har riktignok sine egne metoder og tradisjoner for hvordan politisk makt best kan oppnås, noe avhengig av tid, sted, størrelse og posisjon .

Likevel, bør det vel ikke være overraskende for noen - verken statsvitere eller andre - å si at alle politiske partiene er ute etter (mer) makt. Og at alle partier bruker ulike former for press for å kunne utøve og demonstrere makt. Ingen overraskende slutning er det vel ikke heller, at alle våre politiske partier er innforstått med at ulike former for machiavellisk maktutøvelse, også er en del av det norske partisystems unevnelige rammebetingelser.

Forskjellene partiene mellom, når det gjelder bruk av metoder for å oppnå makt, kan imidlertid ligge i partienes språkbruk og uttrykksformer. I praktisk, dagsaktuell politikk kan det for eksempel gi seg utslag i at  KrF søker mer makt en stortingsrepresentasjonen kan gi dem, gjennom det partiet selv betegner som en åpen og demokratisk partiprosess. Høyre derimot, søker etter et mer utvidet maktgrunnlag, enn det nåværende regjeringsposisjon kan gi dem. Metoden Høyre anvender for å oppnå mer makt, er naturlig nok ikke en åpen og demokratisk prosess som KrF anvender, men en konkret forhandlingsinvitt på en konkret sak. '

Problemet for Høyre blir da, at det partiet (KrF) som inviteres til forhandlinger eller samtaler rundt et bord, vil ha seg frabedt en slik invitasjonen nå. Og videre; KrF vil selv definere hva partiet tror gjemmer seg bak en slik forhandlingsinvitt: Høyst sannsynlig fremstår invitten for dem som en dårlig skjult, en dårlig timet, og en utidig innblanding i KrF sin åpne og demokratiske prosess.. 

Konklusjon:
Bruk av ulike politiske metoder, uttrykksformer og prosesser varierer med hvilke posisjoner partier befinner seg i. Galt anvendte ord og uttrykk på feil tidspunkt kan tydeligvis komme til å avgjøre politiske veivalg. Det er da bare å håpe at velgerne ikke drar for forhastede slutninger om hvilket parti som er mest hederlig og rettskaffent i sin søken etter makt, basert på hva det ene partiet påstår at det andre parti har av motiv for hva de sier eller gjør. Det være seg motiv for å kjøre en åpen demokratisk prosess frem til maktens tinde, eller invitere til samtaler om hvordan en lovbestemmelse skal forstås, for dermed å kunne bli værende på tinden?

Gå til innlegget

Et sosialdemokratisk eller kristendemokratisk retningsvalg?

Publisert rundt 1 måned siden - 133 visninger

Kristelig Folkeparti er et parti tuftet på de kristne verdier, og på den kristne kulturarv. Spørsmålet er om denne arv blir like gjenkjennelige for partiet nå, når verdiene i den skal deles med Arbeiderpartiet, og ikke med Høyre?

Det bør utgjøre en forskjell for enhver regjerings politikk om Kristelig Folkeparti sitter i den eller ikke. Med Arbeiderpartiet som politisk tyngdepunkt i en regjering med KrF vil det naturlig nok bli ført en sosialdemokratisk politikk, der statens rolle og ansvar gjennom bruk av fellesskapsløsninger, vil gis høy prioritet. 

Med Høyre som politisk tyngdepunkt i en regjering med KrF vil det naturlig nok bli ført en noe annen politikk; mer kristendemokratisk politikk, der individets og frivillighetens rolle og ansvar, vil ha vel så høy prioritet. 

Gitt at man aksepterer en slikt, forenklet to-delt bilde av politikken i en sosial-demokratisk retning, og en kristendemokratisk retning; Hvilken retning bør så Kristelig Folkeparti velge?

Svaret er vi lovet primo november dette året. La det likevel være tillat, både å foregripe, og å antyde; at Kristelig folkeparti, gjennom de seneste årene, vel må sies å ha funnet seg rimelig godt til rette i den politiske varme, og i det politiske anstendighets-regime som den kristendemokratiske, eller ikke-sosialistiske delen av norsk politikk så langt utgjør?

En partileder må selvfølgelig kunne foreslå å endre partiets hovedkurs, også når det gjelder ideologisk retning, og praktisk politikk. Problemet for partilederen er muligens tidspunktet han har valgt for sin nyorientering.  Kanskje det hadde vært klokere å vente til neste stortingsvalg, og fortsette som nå i en form for samarbeidende opposisjon, til neste valg? 

Eller, kanskje det hadde vært enda klokere som de to nestlederne hans tilrår; Å utprøve om det ennå finnes litt varme og anstendighet igjen i den kristendemokratiske delen (høyresiden) av norsk politikk. Selv om enkelte politikere i denne delen av det politiske spekter nok hadde vært tjent med, ikke å bruke a ord og uttrykk om KrF som med rimelighet ble oppfattet som høyst upassende og lite anstendige. Samtaler med sikte på forsoning og et nytt samarbeidsgrunnlag selv med disse, i KrF sin ånd, om å gi sin neste en sjanse til å vise sine gode hensikter, kunne kanskje også være en vei å gå?

   

    

Gå til innlegget

Et kristendemokratisk syn på straff

Publisert rundt 1 måned siden - 82 visninger

Hva skjer med kriminalpolitikken om KrF kommer i regjeringsposisjon?

Vårt Land har hatt en debattserie om straffens begrunnelse. «Det er av respekt for lovovertrederen at vi straffer ham. Det greier ikke moderne straffeteorier å ta høyde for», skrev Håvard Nyhus i innlegget som startet debatten, «Fra jorden roper blodet» (Vårt Land, 18.12.2017)

Realpolitisk omdreining. 

Med KrFs mulige venstrevridning kan spørsmålet om straffens begrunnelse også få en realpolitisk omdreining. Hva skjer med kriminalpolitikken med KrF i regjering?

Partiprogrammet forteller om et kristelig parti med «verdiforankringen i den kristendemokratiske ideologien», en ideologi som «utgjør et alternativ til de mer systemorienterte ideologiene på høyre- og venstresiden».

På det praktiske og budsjettekniske plan føres det i dag en konsensusorientert kriminalpolitikk. Debatter om straffens hensikt og straffens virkning har i det store og hele blitt forvist til andre arenaer enn den politiske. Unntaket var justisminister Inger Louise Valle (1921-2006), som fremmet den kanskje mest betydningsfulle kriminalmelding her til lands. Meldingen forårsaket mange ideologiske og verdibaserte dragkamper, ikke minst innenfor hennes eget parti, Arbeiderpartiet.

I dag er disse ideologiske dragkampene avløst av mer tekniske og verdiløse budsjettdebatter. Det handler om størrelsen på bevilgninger og hvor stort bevilgningsbehovet vil være til justissektoren hvis politiet, domstolene og kriminalomsorgen skal kunne ta unna enda flere straffesaker.

Alt dette er viktig nok, men avdekker ikke de underliggende forskjellene mellom de kristendemokratiske styringsprinsippene og det KrF selv kaller de mer «systemorienterte ideologier».  

Her kan velgerne med rette forvente mer. Ikke i form henvisninger til pekuniære budsjettverdier, men i form av klare verdiforankrede utsagn om partiets syn på skyld, ansvar og rettferdighet – ut fra deres kristendemokratiske ståsted. Kort oppsummert: Hva slags føringer ligger i den kristendemokratiske ideologien?

Når KrF skriver at vi er «skapt i Guds bilde» og at vi «er skapt forskjellige og er gitt både stor frihet og stort ansvar» – hva betyr det i praktisk politikk? Og hva vil det egentlig si at KrF «vil sikre at den straffedømte får mulighet til å gjøre opp for sine kriminelle handlinger, samtidig som det skal bidra til rettferdighet for fornærmede»?

Formuleringen om å «gjøre opp for seg» viser at partiet ikke utelukkende ser på straff som en etappe til «rehabilitering». Straffen handler også om å dvele, om å vende blikket bakover og angre.

Skal stå til ansvar. 

I et slikt perspektiv er den gjenopprettende justisen eller forsoningsjusen verdt å nevne, på engelsk «restorative justice». Innenfor denne forståelsesrammen handler straff om at lovbryteren skal stå til ansvar for egne (u)gjerninger og få ham til å erkjenne sine synder, men samtidig gi ham en ny mulighet.

Både nåværende og tidligere regjeringer har på ulikt vis forsøkt å videreutvikle noen av tankene og verdiene bak «restorative justice». Etter å ha lest KrF sitt kriminalpolitiske partiprogram vil jeg tro deres kristendemokratiske og individorienterte innfallsvinkel vil gjøre dem til en pådriver for denne typen alternative reaksjonsformer i strafferetten.

Da gjelder det bare å finne den partikonstellasjonen som gir partiet den største muligheten til å realisere en slik kristendemokratisk ideologi.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Rolf Larsen kommenterte på
En trist nyhet om Smiths Venner
rundt 3 timer siden / 1869 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Hva er kristendom idag - og imorgen?
rundt 4 timer siden / 293 visninger
Arne D. Danielsen kommenterte på
Populismens forenklinger
rundt 4 timer siden / 4261 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
En trist nyhet om Smiths Venner
rundt 4 timer siden / 1869 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Spekulative og kyniske pengepredikanter
rundt 4 timer siden / 5900 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
rundt 4 timer siden / 1178 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Spekulative og kyniske pengepredikanter
rundt 5 timer siden / 5900 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
rundt 5 timer siden / 1178 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Du skal ikke stjele Det gamle testamentet
rundt 5 timer siden / 1599 visninger
Les flere