Øystein Blymke

Alder: 1
  RSS

Om Øystein

Arbeider for tiden med et utrednings-forskningsprosjekt i regi av JD og Politidirektoratet om funksjonelle lover. Rettssikkerhet, personvern og effektivitet

Følgere

«En sekulær pietist slår tilbake» er overskriften på Dagblad-redaktør John O Egelands svar-artikkel i Vårt Land 22.07. Et svar på Vår Land redaktør Bjørn Kristoffer Bores artikkel i samme avis den 20.06 der han klart avviser Egelands adresserte problem, om at en stor andel av kirkens medlemmer ikke er troende.

Verdidebatten mellom to fremtredende redaktører er verd å følge med i. Den tar utgangspunkt i en undersøkelse der det fremkommer at hele 42 prosent av kirkens medlemmer selv oppgir at de er ikke-troende. Medlemmene i kirken ble i undersøkelsen delt inn i tre kategorier: Personlig kristne, kristne og ikke-troende.

Redaktør-debatten reiser flere interessante spørsmål. Blant annet: Hvor inkluderende bør den norske kirke egentlig være, for ikke å miste sin åndelige og materielle tros-grunnlag, og sin identitet som kristen kirke? 

En måte å belyse spørsmålet på er å se litt nærmere på hva det gjemmer seg bak de tre kategoriene.
Hva betyr det for eksempel å være «personlig kristen» For dem som opplever seg som å være det, er nok selve opplevelsen av at troen og kirkens tolkning av troen viktig å navigere etter. For ikke å si, la være styrende for eget liv og lære, Å være personlig kristen, er med andre ord noe mer enn «bare» å være kristen, selv om "noe mer" er vanskelig å vite hva inneholder. 

Det er imidlertid mange grunner til å vise respekt og forståelse for en som i ord og handling tør vedstå seg sin kristne tro, så klart og tydelig. For det finnes mange blant kirkens kvinner og menn som ikke helt tør å bruke skriftens språk og uttrykksformer. Kanskje av redsel for å virke fremmedgjørende overfor det moderne mennesket. Et menneske som "bare" vil kunne være en passiv kristen, og som kan føle skriftens språk som påtrengende og kunstig. Det har sin pris selvfølgelig, å skulle forkynne på en moderne og tro-verdig måte, et kristent budskap og en lære som milliarder av mennesker faktisk ikke tror er det rette. Ut fra en slik erkjennelse, er det nok mer tro-verdig, å forkynne kirkens og lærens universelle og humanistiske innhold: Om rettferdighet, toleranse, raushet og nestekjærlighet.

For mange vanlige medlemmer av den norske kirke anses det som mer enn nok å stå som passiv medlem., Ut over et passivt medlemskap lar man seg kanskje også, fra tid til annen, inkludere i kirkens kulturelle og åndelige felleskap, ved visse  anledninger. Likevel, det ville nok ha virket urimelig, hvis denne kategori av kristne skal bedømmes annerledes en den personlige kristne, det være seg i demokratisk, økonomisk, politisk eller i åndelig sammenheng, 

Når det gjelder kategorien ikke-troende derimot begynner nok tvilen og troen å komme i kryss-press hos mange. Hva tror egentlig en som ikke tror - på? Mange av oss går vel gjennom livet i stadig tro og tvil, og kan vel også skifte fra en trosretning til en annen, eller fra den ene kristne retning til den andre opp gjennom årene.  

I den undersøkelsen som det her referees til, er det nok mer krevende å tolke troen og tvilen  til en kristen velger, enn å finne ut om velgeren som enten har stemt Arbeiderpartiet eller Kristelig Folkeparti, virkelig er fast i troen på om det partiet han har valgt, er det rette.  

Uansett hvor vanskelig og forvirrende en slik debatt om tro og tvil kan bli, så har sjefredaktøren i Vårt Land og redaktøren i Dagbladet lagt opp til en god og nødvendig debatt. Både om hvor ekte og inkluderende troen må være for å kunne kalle seg kristen, og hvor åpen den norske kirke må være for de ikke-troende. Skal en personlig kristen og en ikke-troende kunne stemme, og delta på like vilkår i det norske kirkelige felleskap? 

Ordet «folkekirke» er et godt og inkluderende ord. Men, spørsmålet er om kirkens kvinner og menn skal inkludere som medlemmer, mennesker med enhver tro, eller stenge noen ute, i troens navn. Uttrykket "å stenge noen ute" har jo i seg selv noe ukristent over seg...

Gå til innlegget

Kan man tenke seg en politiker i et uforvarende øyeblikk si til sin motstander: «Du har rett. Sakens realiteter tilsier faktisk at dine vurderinger av saken kan ha vært de rette.»

Antakelig ikke. En slik innrømmelse av å ha tatt feil i en politisk sak av betydning,  ville nok ikke bare fremstå som naiv og oppsiktsvekkende. Den ville høyst sannsynlig også blitt ansett som en bekreftelse på at vedkommende parti sliter med  et medlem som ikke helt har skjønt politikkens logikk, ei heller dens uskrevne regler.

For den norske politiske virkelighet er vel som andre politiske virkeligheter: Den inneholder politikere som daglig kjemper om makt, innflytelse og velgergunst. Politikere som nærmest er programforpliktet til ikke å være enige om noe som helst av hva deres politiske motstandere måtte ytre eller mene. 

Det ligger i politikkens natur å dyrke uenighet. Selv om det ofte kan bety, at man må si seg uenig i sakens realiteter, og i sakens faktagrunnlag. Og hvis det ikke er mulig? Ja, da er siste utvei for å få markert uenighet, å tolke sine politiske motstanderes synspunkter i verste mening.

Et illustrerende eksempel på det siste – om å tolke sine politiske motstandere i verste mening - kan hentes fra mang en aktuell politisk debatt. Saken om å hente hjem til Norge noen av de mest sårbare barn fra Moria-leiren i Hellas er en av dem. I utgangspunktet kunne det se ut som både regjeringspartiene og opposisjonen var villige til å hente hjem noen av barna – på visse betingelser. Men, så snart man begynte å tolke og definere noen av de rettspolitiske betingelser som burde være på plass før hjemhenting kan skje, florerte fort insinuerende beskyldninger. Beskyldninger om manglende politisk empati, snever juridisk tolkning av begrep og uttrykk, manglende politisk vilje, og manglende forståelse for hva en god og rettferdig praktisering av menneskerettighetene krever av politisk mot og handling.

Det må være helt fair å markere uenighet om hvilke politiske og rettslige betingelser som må være på plass før man henter et mindre antall barn hjem til Norge. En helt annen ting er å tillegge sine politiske motstander mindre humane motiver, større kynisme, og en sviktende etisk forståelse, ene og alene fordi man velger å tolke motstanderens motiver og bedømming av sakens realiteter annerledes enn det man selv gjør.

I politikkens verden må man kanskje venne seg til en form for uskyldig eller taktisk uredelighet? «Privat er vi gode venner, og vi forstår hverandre godt» kan man ofte høre politikere si, når de uttaler seg kameratslig om sin omgang utenfor den politiske arena. Og godt er det. Men overfor velgerne kan selv uskyldig eller taktisk uredelighet undergrave tillit og troverdighet.

Antakelig lever politikken best, og høster størst oppmerksomhet når politikeren selv, og de mange politiske kommentatorer som formidler den, oppfatter politiske utsagn og begrunnede standpunkt, i verste mening. Det er jo selve scoopet, å avsløre politikerens taktiske (uredelige) spill, og hans egentlige beveggrunner for at han sier det han sier. Politiske motsetninger pirrer dessuten velgerens og leserens nysgjerrighet og interesse. En politiker som aktivt søker etter enighet på grunnlag av sakens realiteter og faktagrunnlag, og som attpå kan komme i skade for å si, at min politiske motstander kan ha like edle, humanistiske og rettferdige motiv som jeg selv og mitt parti har, vil antakelig ikke møte ovasjoner blant partifeller.

Gå til innlegget

Nyhetsredaktør i Vårt land, Veslemøy Østrem skriver sist fredag, at «det er på tide å gi 16-åringer stemmerett» (..) En 16-åring har andre perspektiver enn en 50-åring. Og det er perspektiver vi trenger for å bygge gode samfunn for fremtiden»

Ja, det er viktig med et mer ungdommelig innslag i politikk og samfunnsliv. Men, det er da å håpe at «andre perspektiver» bragt til torgs av en 16 åring ikke nødvendigvis er mer perspektiv-rike enn dem man må lytte til fra en tilårskommen velger.

En ung førstegangsvelger vil rimeligvis være opptatt av andre ting i livet sitt enn en tilårskommen 50-60-70 åring. Likevel kan en 16-17 åring utmerket godt dele de samme politiske visjoner som en tilårskommen velger.  Og sett fra de politiske partier sitt ståsted vil et visjonært ideologisk fellesskap mellom gammel og ung, rent ut være ønskelig. Derfor må man kanskje være forsiktig med å antyde at en 16 år gammel førstegangs-velger vil finne seg bedre til rette i MDG eller i et annet dynamisk/moderne parti, enn i Ap eller Høyre?  Ja, det vil til og med kunne virke fornærmende på Ap og Høyre, å antyde at de ikke er perspektiv-rike nok, for en ung førstegangs-velger. Stor-partienes inkluderende og helhets-tenkende politikk skal jo nettopp kunne tiltrekke seg unge som gamle. Ikke minst ved hjelp av et perspektiv-rikt partiprogram der rettferdighets- og frihetsprinsipp preger innholdet, sidestilt med visjonære og forpliktende klima- o g miljømål for en trygg, grønn fremtid. Intet mindre.

Og med samme kraft som nedsatt stemmerettsalder brukes som argument for et styrket demokrati, og som en stimulans for økt oppmerksomhet mot småpartienes kjernesaker, kan også de store partiers ønsker være kraftfulle, ønsker om å samle unge som gamle om partiets visjoner, verdier og ideologiske forankring.

Østrem trekker noen forståelige slutninger, om at demokratiet vårt blir sterkere desto flere som får delta. Slutningen reiser imidlertid også et mer statsvitenskapelig spørsmål; Hva menes med et «sterkere» demokrati? Tenker Østrem også på et mer styringsdyktig, mer representativt, eller tenker hun på et sterkere demokrati, kun i betydningen, at dersom stadig flere borgere, unge som gamle, hjemmesittere som meningsvegrende, går til stemmeurnen -desto sterkere blir demokratiet?

Et stadig større partimangfold med hyppig skiftning av partipreferanser i velgermassen kan for mange fremstå som et sunnhets-tegn, eller et tegn på at demokratiet styrkes. De månedlige meningsmålinger her i landet viser velgere i drift. Hvorvidt unge velgere drifter mer og hyppigere enn eldre har sikkert mang en valgforsker mange meninger om. Uansett, noen mindre bevegelse i velgermassen blir det vel trolig ikke om 16 og 17 åringer tas med i velgergrunnlaget..

Utenkelig er det vel heller ikke, at en 16-17 åring som for eksempel stemmer på et progressivt (perspektivrikt) lite parti ved første politiske korsvei, kan tenkes å skifte til et større, tradisjonelt styringsparti ved neste korsvei? I alle fall er sjansene for bevegelighet over partigrensene antakelig større i din ungdoms vår, enn den vil være for en tilårskommen velger som har stemt Ap eller H i hele sitt liv..

Uansett hva man måtte mene om hvilke samfunnsdrivere som styrker demokrati, må vi være villige til å diskutere konsekvensene av våre meninger – ikke minst de utilsiktede/uheldige konsekvensene. For eksempel de politiske konsekvenser for demokratiets styringsdyktighet at Stortings-beslutninger og premissene for disse, nær sagt kan skifte med vær – og vind.. kraft.

Styrking av demokratiet, i betydningen nedsatt stemmerettsalder, og/eller nedsatt sperregrense, hilses av mange velgere velkommen, mens andre velgere synes å være mer skeptiske og avventende. Trøsten for begge velger-grupper er at de gjennom valg hvert annet år kan velge mellom politikere som i alle fall på valgdagen mener det velgeren mener han eller hun bør mene – enten politikeren er ung eller gammel.

 

Gå til innlegget

Er et empatisk omsorgs-arbeid mer fortjenestefullt enn et mer ufølsomt byråkrati- papirarbeid? Koronapandemien har utfordret vår rettferdighetssans, og vår evne til å verdsette andres fortjenestefullhet, og ikke bare egen. Hvem får egentlig lønn som fortjent? Og kanskje har samfunnet mer bruk for andre, enn for deg – når det røyner på?

Spørsmålet om hva som er en rettferdig lønn er et nærmest håpløst spørsmål å stille. Med mindre det var tverrpolitisk enighet om når en lavtlønnet ikke var lavtlønnet lenger, men faktisk rettferdig avlønnet. Selv om mange andre lønnstakere fremdeles ville bli lønnet adskillig høyere … enn dem som av politikerne ikke lenger var å betrakte som lavtlønnet...for å si det enkelt

Spørsmålet om rettferdig lønn, eller om alle får lønn som fortjent er tilnærmet håpløst å besvare, men likevel diskuteres det jevnlig, ikke minst i disse korona- krisetider. Det kan se ut som både politikere og folk flest igjen har fått øynene opp for hvilke jobber og funksjoner her i samfunnet som er samfunnskritiske, og som det virkelig gjelder å verdsette – høyt nok.

Ikke minst må samfunnet verdsette, og hegne om, «de mange» blant oss med ansvar for å ta vare på «alle oss andre», når det røyner på. Alle oss andre som trenger omsorg og oppmerksomhet når egen helse og velferd er truet. Alle oss andre omsorgs-trengende som under normale forhold (uten koronakrise og andre beredskapskriser) faktisk mener å ha gjort oss fortjent til en adskillig høyere lønn enn den mange omsorgs-arbeidere, og kritisk plasserte tjenesteytere har.

Men hvordan kan det ha seg? At politikere, partene i arbeidslivet og folk flest synes det er greit nok som det er, i normale tider? At mange av oss med spesielle fortrinn og egenskaper, enten de er sportslige, juridiske, kunstneriske, kreative, filologiske eller finansielle, skal kunne gjøre seg fortjent til, det doble, fem-ti-doblede i lønn av hva mange av de lavtlønnede verdsettes til. De hårdt- arbeidende og samfunnsbevisst førstelinje-arbeiderne. Fra helse, omsorg, transport eller varedistribusjons-sektoren.

«Lønn som fortjent» kan vurderes på mange måter. Går man til Skriften for å få svar på hva en rettferdig og fortjenestefull lønn er, finnes det mange kloke tanker nedskrevet der, selv om de kanskje ikke er spesielt retningsgivende for partene i arbeidslivet. Et sted (Korintierne 3:8) sies det, «at den som planter, og den som vanner, er ett; dog skal enhver av dem få sin egen lønn efter sitt eget arbeid». I dette skriftsted aksepteres vel indirekte en viss lønnsforskjell, basert på en gitt arbeidsdeling? Og kanskje til og med på dyktighet, innsats og kreativitet? Et annet sted (Matteus 5:12) heter det: «Gled og fryd eder! for eders lønn er stor i himmelen» Et fortrøstningsfullt utsagn for et troende, og hårdt arbeidende mennesker, men også lite retningsgivende for hva som bør være en fortjenestefull og rettferdig lønn å motta for sitt jordisk utførte arbeid.

Hva er så et rettferdig lønnsoppgjør i vår jordiske tilværelse? Det nærmeste vi kommer lønnsoppgjørenes rettferdighets-logikk er vel, at dem med lavest lønn bør få et høyere lønnstillegg enn dem som - etter partenes oppfatning – allerede har høy nok  lønn fra før. En slik logikk kan nok roe partene der og da, men neppe bringe oss nærmere svaret på om folk får lønn som fortjent.

De politikere som snakker høyest om urettferdig lønnsdannelse for lavtlønnede må kanskje våge å si klarere fra om, hva de mener er lønn som fortjent, og hvilke kriterier den bør baseres på? Hvordan bør utdannelse, kunnskap, faglig dyktighet, ansiennitet, tidligere erfaring og prestasjoner, og ikke minst; tilbud og etterspørsel vektlegges? Og skal man i tillegg kanskje bringe sterkere inn; viktigheten av jobben eller yrket, avhengig av den beredskapssituasjon landet kan tenkes å komme i? Et interessant, men antakelig ytterst problematisk spørsmål å besvare, både politisk og arbeidsrettslig. Partene i arbeidslivet har antakelig nok av rettferdighets-parametere og lovbestemmelser å benytte som de allerede har, om hva et rettferdig lavtlønnsoppgjør innebærer.

Kanskje politikeren med mål om å skape mer rettferdige lønnsforskjeller får innse at virkemiddelet skatt kanskje er det eneste "rettferdige" man i realiteten har i vårt pluralistiske og liberale samfunn? Dvs. høyere skatt til dem som har mest fra før

Men, urettferdig vil det nok virke for mange, uansett. At en hårdt arbeidende samvittighetsfull førstelinje-arbeider  ofte blir verdsatt, kun med en liten brøkdel av hva en like hårdt arbeidende og samvittighetsfull fotballproff eller forretningsadvokat blir verdsatt til. 

For det ville jo lett kunne oppstå ny urettferdighet hvis man fratok proffspilleren eller advokaten muligheten til å tjene det folk flest synes det er greit nok at de tjener. For hvilke andre rettferdige mekanismer enn tilbud og etterspørsel kan et samfunn tilby? Det måtte kanskje være å realisere den politiske forestilling om å yte etter evne, og få etter behov?

Gå til innlegget

Krig og gudstro – i rettferdighetens navn.

Publisert rundt 2 måneder siden

«Apokalypse - Annen verdenskrig» heter en nylig sendt NRK dokumentar. Den viser krigens grusomheter. Den er en påminnelse til oss alle, om hvor umenneskelig vi kan være mot hverandre, når krigens redsler har tatt grep i oss. En krig, fylt av massedrap og ødeleggelse av andre menneskers liv og eiendom. En krig der den ene mener å ha rett til, å tvinge den andre i kne - koste hva det koste vil. En krig der den ene vil tvinge den andre til å oppgi sine ugudelige og inhumane oppfatninger om hvilke verdier det er verd å kjempe for. En krig for frihet, likeverd og menneskeverd. En krig som nok kan føres i rettferdighetens navn, men også i Guds navn?

I uminnelige tider har krigen satt blodige spor, og formet menneskenes dystopiske tanker. Og kanskje det verste av alt: Mennesket har kriget i Guds navn, og påberopt seg sin egen religions Guds- forståelse for hva rettferdighet er. Mennesket har søkt Vår Herres tilgivelse, for all den død og elendighet som har fulgt i krigens fotspor. Og tilgivelse har det fått, I rettferdighetens og i Guds navn. 

Hvilken Gud er det vi mennesker søker tilgivelse hos - for våre ugjerninger? Er det kjærlighetens Gud eller rettferdighetens Gud?  Vår alles Gud, eller bare vår egen Gud?

Krig er umenneskelig brutalt og destruktivt, men dessverre også et lovlig  virkemiddel når alt annet er prøvd, og vår frihet og selvstendighet likevel forblir truet. Ingen skal ha rett til å krenke vår rett til å leve vårt liv slik vår egen Gud og vår egen religions etikk har gitt oss rett (og plikt) til.  

Vår egen religion kan imidlertid tolke sin Guds syn på frihet, nestekjærlighet og rettferdighet vidt forskjellig fra hva andre religioner legger til grunn for sin Gud. I krig som i fred vil ens egen Gud alltid stå på deres side - i spørsmålet om rett og galt. Og ikke minst når krig raser, og den apokalyptiske virkelighet rammer oss alle. 

Krigens logikk sier oss at vi kan ta liv. Ut fra nødvendighet (nødretten og folkeretten), men ikke som del av ondskapens gjerninger, og for ondskapens egen skyld. Men, hvem andre enn mennesket selv, kan stilles til ansvar for "bare" å ha begått det nødvendige drap, og ikke det ondskapsfulle?

Troen og tvilen på hva Gud den allmektige har av ansvar og forståelse for, av krigens redsler, og dens legitime drap, har nok ridd mang en soldat opp gjennom tidene. Og selv for en feltprest, en general eller en ansvarlig politiker, har nok den religiøst betingede tvilen og troen ført til mang en søvnløs natt. Netter fylt av tanker om hvordan man skal forklare for soldaten, og for alle landets borgere, nødvendigheten av krig. En forklaring som både må være basert på harde realpolitiske oppfatninger, men helst også på religionens etiske forestillinger om Gud allmektighet, kjærlighet og rettferdighet - i krig som i fred.

Den nye forsvarssjefen vår reflekterer litt her i VL forleden over flere vanskelige etiske og religiøse dilemmaer som krigen trekker med seg; Om Guds tilstedeværelse og krigens logikk. Generalen sier blant annet at han «tror guden man ber til på landsbygda i Afghanistan er den samme guden man tror på i hjembygda Bjerkvik.» 

Ordene forekommer både forstandige og logiske. De kan vel også tolkes som en utfordring til enhver religion som i krigens apokalyptiske hete  gjerne vil fremstå som den rette og rettferdige, med egen Gud som veiviser til sannheten og det gode liv.

Kanskje er det derfor både det enkleste og beste for menneskene, å overlate til èn Gud å dømme over levende og døde - og da også over krigens nødvendighet og logikk. Og kanskje er det best å innse at man bare er et menneske, på godt og vondt. Et arme menneske uten de mange nådegaver, men med troen på at noe som er større enn dem selv. "Noe" som en gang i tidens fylde kan gi svar. Et svar om hvem eller hva som styrte og avgjorde den rettferdige krigen, med sine nødvendige ofre? Og hvem som ga oss den frie vilje som mennesker - til å leve i fred, og til å utkjempe krig? I all vår avmakt og utilstrekkelighet som menneske får vi bare håpe at «Gud har en mening med alt» 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
21 dager siden / 1481 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
rundt 1 måned siden / 1290 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
11 dager siden / 1066 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
7 dager siden / 961 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
30 dager siden / 616 visninger
Alle eller ingen?
av
Knut Alfsvåg
16 dager siden / 427 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere