Øystein Blymke

Alder: 2
  RSS

Om Øystein

Arbeider for tiden med et utrednings-forskningsprosjekt i regi av JD og Politidirektoratet om funksjonelle lover. Rettssikkerhet, personvern og effektivitet

Følgere

«La det ikke gå politikk i spørsmålet» En ikke helt uvanlig anmodning kanskje, når og hvis kristendommens livssyns- og rettferdighetsverdier er under debatt. Men, er det mulig? Å skille mellom kristne verdier og politiske ideologier?

La oss bruke et helt konkret eksempel - et skattepolitisk spørsmål: Hva innebærer en "rettferdig fordeling" av statens skatteinntekter?

«Jeg betaler min skatt med glede» kan man høre folk si. Også fra rik-folks munn. Men, hva om en av våre kristne tillitsvalgte - geistligheten - skulle si det samme, og tillegge: "... men jeg ser gjerne at de rikeste blant oss betaler noe mer - til fellesskapet, og i rettferdighetens navn"

Gleden ved å betale den skatt som staten kreves av oss, kan være en politisk- ideologisk begrunnet glede. Men, også en glede som kanskje bunner mer i en kristen forankret fellesskaps-nestekjærlighetsfølelse. En glede, forankret i en kristen rettferdighets-norm, om retten til å ta fra de (ufortjent?) rike, og gi til de (åpenbart?) fattige, sårbare og trengende.

Det verserer mange politiske meninger om hva man kan si er en rettferdig skatt. Uansett om man er prest eller klokker, kristen eller human-etiker, så har folk flest en forestilling om at staten alltid vil ha en legitim rett (og plikt), til å kreve av oss, at vi gir tilbake til fellesskapet, av vårt jordiske opparbeidede gods og gull. Og adskillig mer enn en Tiende. Vi skal gi tilbake av vårt overskudd, til ny fordeling, og til nytte og glede for dem av oss som trenger våre pekuniære verdier mer enn det vi selv gjør.

«Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er» skal (profeten) Jesus ha sagt for 2000 år siden, da skatteinnkrevings-spørsmålet dukket opp, både på moralsk og religiøst grunnlag. Spørsmålet var om folket hadde plikt til å gi av sine eiendeler til myndigheter som verken aksepterte eller respekterte deres tro og levesett.

Mye kan tyde på at profeten (Jesus) faktisk ble «presset» til å innta et (skatte)-politisk) standpunkt allerede den gang. Enten å legitimere myndighetene (keiseren) ved å be folk betale skatt, og dermed få dem til handle i strid med dere egen tro (og deres egne religiøse lover), Eller ved å anbefale folket om å nekte å betale skatt – å dermed bli sett på av myndighetene som lov-løse og oppviglerske. Profetens svar var som vi vet salomonisk, og nærmest uangripelig - vurdert både fra en politisk og kristen synsvinkel

Betal derfor gjerne din skatt, gjerne både med plikt og glede, men la det kanskje bli med det. Skal man begynne - på kristendommens grunnlag - å mene noe om den ene eller den andre regjerings skattepolitikk er mer eller mindre rettferdig enn den andres - fører man seg selv fort inn i et politisk "uføre". I så fall kan det være på sin plass å minne om Paulus - med noen reservasjoner riktig nok - Ord som sier: "Det finnes ingen myndigheter som ikke er fra Gud, og de som er ved makten, er innsatt av Gud" (Rom 13,1). Og så til reservasjonene, fremført av et alminnelig tenkende 2020-talls borger: "Myndighetene"  må da selvfølgelig også være forpliktet på vår rettsstats konstitusjonelle grunnlag..   

Gå til innlegget

Politikk og kristen moral

Publisert rundt 2 måneder siden

Hvor finnes sporene av den kristne moral i politikken? Det er grunn til å tro - tydeligst i Krf. I det partiet der den kristne kulturarv, de kristne prinsipp og morallover danner noe av fundamentet for politikken.

.  Bruk av ordet «moral» i politikken bør man imidlertid være varsom med å bruke. Bringer man opp tema som arbeidsmoral eller samlivsmoral i en debatt, får man fort karakteristikken som «moraliserende», og håpløs utdatert.

Vår kjente vokalist Inger L Rypdal traff «moralistene», godt med teksten i den store 60 talls hiten "fru Johnsen". En tekst med et harmløst angrep, men likevel med en klar snert mot moralens og dobbeltmoralens voktere; medlemmene av «Tilsynet for høg moral»

Da Kjell Magne Bondeviks regjering i 1998 oppnevnte «Verdikommisjonen», var hensikten å tydeliggjøre moralen og etikkens plass i politikkens. Det skulle imidlertid ikke gå lang tid før media og den politiske opposisjon fikk det morsomt på kommisjonens bekostning. Dessuten måtte kommisjonen tåle en politisk motivert kritikk for å være for «moraliserende» og for ikke å vise tilstrekkelig demokratisk bredde i sine verdi-(moral)-diskusjoner.

Hvordan forvaltes moralpolitikken i dag.

For et kristendemokratisk parti kan det ikke være enkelt å balansere sine kristent forankrede, og ofte - moralpolitiske ytringer til den hårde, pragmatiske realpolitiske virkelighet. En virkelighet der det sekulære har fått et godt fotfeste. Sammen med ytringsfrihet, livssyns-toleranse og politisk liberalitet, har kristendemokratisk tenkning og språk- ordvalg fått mye å bryne seg på.

For en moderne kristendemokrat vil derfor ordbruk med enhver antydet referanse til skriften lett bli betraktet som moraliserende. Bruk av ord som «synd» eller «nåde» er nok til å vekke folks mistanke om at vedkommende er kristent moraliserende, og utidig formanende. Et moderne kristendemokrat bør derfor klokelig holde seg til å snakke om samfunnsmoralen, og ikke om krav til individ-moralen. Holder man seg skjønnsomt til at vi «alle» har (et moralsk) ansvar for bevaring av miljøet, og for vår klode, unngår man å blande seg bort i personens eget private/moralske habitus. En appell til den kollektive samfunnsmoral vil også signalisere at man er inkluderende, og tolerant overfor "alle"

Eller, kanskje det ikke ville bære så galt av sted for kristendemokraten som mange frykter, om han våget å appellere noe mer til den enkeltes (moralske) habitus – dvs. til den enkeltes tanke- og atferdsmønster. Slik Aristoteles vel i sin tid også gjorde, allerede flere hundre år før kristendommen så dagens lys? Og, det ligger vel et ansvar hos en kristendemokrat, som hos alle andre, å formidle til sin neste, også på moralsk grunnlag - om de plikter, og det ansvar en samfunnsborger selv har som individ, for å kunne bli et gagns menneske?

Menneskerettigheter innebærer også plikt og ansvar. FN, EU og Norge forholder seg til, og vektlegger likebehandling, humanisme, felles-ansvaret og medmenneskelighet. En kristendemokrat må med andre ord, som alle andre, kunne ha troen på at velgerne deres ser moralen i deres politikk, ikke som moraliserende, men som et nødvendig bidrag til en stadig bedre samfunnsmoral.  

Statsminister og partileder i Høyre, Erna Solberg, skrev i Vårt Land for en tid siden om Høyres syn på tros-politikken, at kristendommen er «allestedsnærværende». Med en slik politisk forståelse av begrepet kristen tro, vil det være langt fra upassende å peke på viktigheten av ens egen moral og egen habitus.

Gå til innlegget

En ung rik mann spurte i sin tid Jesus om hvordan han kunne bli frelst. Da fikk han til svar «Det er lettere for en kamel å komme gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike.»

Med andre ord: Unngå å samle for mye jordisk gods og gull i løpet av ditt liv. I motsatt fall vil du lett kunne havne i et uføre. Selv om troen er sterk. Og glem ikke. Den unge rike mannen fikk med seg et godt råd på veien: «Selg det du eier, og gi det til de fattige» (Matteus 19:21)

Overført til norsk politisk virkelighet anno 2020 vil det si at din inntekt og formue, enten den består av fond, eiendom eller bankinnskudd, bør forvaltes og deles med felleskapet så rett og rettferdig som politikken og staten til enhver tid mener vil være "en rettferdig fordeling" 

For mye egenrådighet og eksponert rikdom kan med andre ord fort føre til tap av troverdighet og tillit, både fra politikere, og fra folk flest. Vi lever tross alt i et egalitært samfunn der mange vil huske rettferdighets-tanken bak det revolusjonære postulatet:: «Fra enhver etter evne, til enhver etter behov» .

 Når det er sagt, Den politiske kamp om et mer egalitært samfunn bør ikke legitimere en ensidig odiøs bruk av ordet «rik». Slik bruk vil fort tillegge ordet "rik" en mistenkeliggjørende betydning. Rikfolk må, som folk flest, kunne bli trodd, om ikke på sitt ærlige ansikt, så i alle fall på sine forpliktende ord og gjerninger.

For mye rikdom samlet i en manns hånd blir naturlig nok møtt med stor politisk skepsis, ikke minst fra partier med sitt ideologiske fundament i den historiske arbeiderklassen, eller et parti som Krf med noen av sine røtter i den kristne lekmannsbevegelsen.

Tvil og tro om den rike manns motiver og beveggrunner for hvordan egen rikdom skal forvaltes var derfor ikke et overraskende debatt-tema i Norges Bank – Tangen saken. Helt siden det nærmest herostratisk omtalte. og "elitistiske"  USA-seminaret ble kjent, har politikernes skepsis, og deres moralske indignasjon over rik-manns-atferd preget debatten og sakens realiteter. Både Norges Bank og Tangens troverdighet har vært satt i spill, uansett med hvilken juridisk soliditet. og løfte-rike utsagn partene har forsvart sine posisjoner.

Hva om saken gjaldt ansettelse av en mer alminnelig (gjerne en moderat velsituert) godt kvalifisert søker? En person som var noe "bedre og tryggere" enn Tangen, forankret i den norske egalitetskulturen? Ville avtalepartene da risikert å bli møtt med den samme skepsis, eller med den samme mangel på tillit?

Selvfølgelig ikke vil kanskje mange si. Det skal koster litt ekstra å stikke hodet fram, være ubeskjeden, åpen og ærlig om sin rikdom, i overkant ambisiøs for folk flest, og dertil med "for mye" gods og gull i bagasjen. 

Spørsmålet det likevel er grunn til å stille: Kunne politikerne vist partene større tillit. Dvs. rett og slett trodd Tangen og Olsen mer på deres ord, uten å kreve konstitusjonelle høringer,  juridiske utredninger, og andre saksdokumenter i hopetall. Side opp og side ned med ulike juridiske definisjoner av ord og begrep som «interessekonflikter», «instruksjonsmyndighet» «eliminere» og mer til.

Vårt velferds-samfunn bygger blant annet på at ressurssterke og rike personer kan og vil bidra med mer til felleskapet, enn hva folk flest er i stand til.  Det å yte etter evne, og motta etter behov kan, rett forstått, være et godt moralsk og politisk utgangspunkt, enten du sogner til venstre eller høyre i politikken, eller du tror eller ikke tror på lignelser og skriftsted. 

Noe mer tvilsomt vil det kanskje være om din likhets-tenkning innrettes slik, at du intuitivt stoler mer på den «alminnelige mann og kvinne» sine tanker, ord og gjerninger, enn på tanker, ord og gjerninger fra «de rike og ressurssterke».

For, både de rike, den alminnelige mann og kvinne, og de "fattige" bør kunne komme seg gjennom politikerens, kristendommens og moralens nåløye - og møtes med den samme grad tillit fra dem som er satt til å dømme.

Gå til innlegget

CONFITEOR – om innrømmelse av egen skyld

Publisert 4 måneder siden

I Vårt land den 25 juli 2020) forsikret religionsredaktør Alf Gjøsund oss om - i sin artikkel "Mea maxima culpa" at skyld og fortapelse ikke er noe Gud påfører oss, men noe vi selv påfører oss selv og andre. Ja, en betimelig påminnelse. Kanskje også en utrykks-form som kan gis betydningen om at man oftere enn man selv aner det, kan ha seg selv å takke for den urett og den synd man har begått?

 For dem av oss som ikke omgås den liturgiske latin til daglig, eller føler oss helt trygge på katolsk kirkehistorie kan opplyses at «Mea maxima culpa» betyr «min meget store synd». I min artikkel, og som en naturlig overgang fra Gjøsund sin, har jeg tillat meg å anvende det latinske ordet «Confiteor» i overskriften. Det skal betyr «jeg bekjenner»,. Et uttrykk som stammer fra syndsbekjennelsen i den katolske kirken, «hvori den bedende erkjenner sin skyld overfor Gud Fader». 

Nok om bekjennelser og latinske uttrykksformer. Min refleksjon rundt Gjøsunds artikkel dreier seg konkret om det å kunne påta seg egen skyld, og ta eget ansvar for den urett og de lidelser man påfører sine medmennesker. Riktig nok kan et menneske stå helt uten skyld, selv om ofrene for din (u)-gjerning påstår noe annet. Men, bland for all del, eller for Guds skyld-ikke Vår Herre inn som part i skyld- og fortapelses-spørsmålet. Det er mer enn godt nok å spørre seg selv først som sist, om ansvar og skyld, før man tilriver seg retten til - i Guds navn - å felle egen dom over all den urett og alt det onde og tragiske vi ser rundt oss.

For, Gjøsund kan ha mye rett i, at skylden for all verdens elendighet og fortapelse, mer kan tilskrives vår egen likegyldighet og egoisme, enn den kan tilskrives Den allmektige. Uansett, vi bør selv ta et større ansvar for egne tanker, ord og gjerninger. Guds forståelse og tilgivelse kan påkalles, men ikke hans medansvar for våre synder og (u)-gjerninger. La for all del Gud den allmektige forbli symbolet på, eller selve kraften i, livet og kjærligheten- uansett hvem Han er Gud for.

Like sterkt som de hellige skrifter og ritualer virker inn på vår menneskelige bevissthet om rett og galt, kan diktningen virke. Ikke minst i spørsmålet om å våre bevisst på eget ansvar, og å innrømme egen skyld. 

To dikt som rant meg i hu da jeg leste Gjøsund sine betraktninger om «min egen store synd» var først og fremst diktet «Mea maxima culpa» av Jens Bjørneboe, men også diktet «Du må ikke sove» av Arnulf Øveland.

I Jens Bjørneboe sitt dikt spør han «Hvem er menneske og ikke skyldbevisst?» Et betimelig spørsmål. Vi må selv evne å være bevisst vår egen skyld, og dessuten evne å kjenne på følelsen av anger. Bevissthet om skyld og anger bør være en naturlig menneskelig reaksjon, når vårt moralske kompass sier fra. 

Historien, og ikke minst religionskrigenes historie, har dessverre vist oss menneskets umenneskelighet; Dvs. menneskets vilje og evne til å utføre ugjerninger, og påføre andre lidelser, «i Guds navn». Med en slik tragisk og skjemmende realitet i minne, fra fortid og nåtid, kan det være godt å føre tankene over  på to av våre store diktere, Jens Bjørneboe og Arnulf Øverland, Om deres kloke tanker, om skyld og ansvar, beskrevet i korte utdrag.. 

«Jeg vet ikke hvor jeg har hørt det sist:
«Hvem er et menneske, og ikke skyldbevisst?»
Hvem er et menneske som ikke vet
At han bør frykte all rettferdighet?
(utdrag Bjørneboe)

«Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
(utdrag - Øverland)

Gå til innlegget

«En sekulær pietist slår tilbake» er overskriften på Dagblad-redaktør John O Egelands svar-artikkel i Vårt Land 22.07. Et svar på Vår Land redaktør Bjørn Kristoffer Bores artikkel i samme avis den 20.06 der han klart avviser Egelands adresserte problem, om at en stor andel av kirkens medlemmer ikke er troende.

Verdidebatten mellom to fremtredende redaktører er verd å følge med i. Den tar utgangspunkt i en undersøkelse der det fremkommer at hele 42 prosent av kirkens medlemmer selv oppgir at de er ikke-troende. Medlemmene i kirken ble i undersøkelsen delt inn i tre kategorier: Personlig kristne, kristne og ikke-troende.

Redaktør-debatten reiser flere interessante spørsmål. Blant annet: Hvor inkluderende bør den norske kirke egentlig være, for ikke å miste sin åndelige og materielle tros-grunnlag, og sin identitet som kristen kirke? 

En måte å belyse spørsmålet på er å se litt nærmere på hva det gjemmer seg bak de tre kategoriene.
Hva betyr det for eksempel å være «personlig kristen» For dem som opplever seg som å være det, er nok selve opplevelsen av at troen og kirkens tolkning av troen viktig å navigere etter. For ikke å si, la være styrende for eget liv og lære, Å være personlig kristen, er med andre ord noe mer enn «bare» å være kristen, selv om "noe mer" er vanskelig å vite hva inneholder. 

Det er imidlertid mange grunner til å vise respekt og forståelse for en som i ord og handling tør vedstå seg sin kristne tro, så klart og tydelig. For det finnes mange blant kirkens kvinner og menn som ikke helt tør å bruke skriftens språk og uttrykksformer. Kanskje av redsel for å virke fremmedgjørende overfor det moderne mennesket. Et menneske som "bare" vil kunne være en passiv kristen, og som kan føle skriftens språk som påtrengende og kunstig. Det har sin pris selvfølgelig, å skulle forkynne på en moderne og tro-verdig måte, et kristent budskap og en lære som milliarder av mennesker faktisk ikke tror er det rette. Ut fra en slik erkjennelse, er det nok mer tro-verdig, å forkynne kirkens og lærens universelle og humanistiske innhold: Om rettferdighet, toleranse, raushet og nestekjærlighet.

For mange vanlige medlemmer av den norske kirke anses det som mer enn nok å stå som passiv medlem., Ut over et passivt medlemskap lar man seg kanskje også, fra tid til annen, inkludere i kirkens kulturelle og åndelige felleskap, ved visse  anledninger. Likevel, det ville nok ha virket urimelig, hvis denne kategori av kristne skal bedømmes annerledes en den personlige kristne, det være seg i demokratisk, økonomisk, politisk eller i åndelig sammenheng, 

Når det gjelder kategorien ikke-troende derimot begynner nok tvilen og troen å komme i kryss-press hos mange. Hva tror egentlig en som ikke tror - på? Mange av oss går vel gjennom livet i stadig tro og tvil, og kan vel også skifte fra en trosretning til en annen, eller fra den ene kristne retning til den andre opp gjennom årene.  

I den undersøkelsen som det her referees til, er det nok mer krevende å tolke troen og tvilen  til en kristen velger, enn å finne ut om velgeren som enten har stemt Arbeiderpartiet eller Kristelig Folkeparti, virkelig er fast i troen på om det partiet han har valgt, er det rette.  

Uansett hvor vanskelig og forvirrende en slik debatt om tro og tvil kan bli, så har sjefredaktøren i Vårt Land og redaktøren i Dagbladet lagt opp til en god og nødvendig debatt. Både om hvor ekte og inkluderende troen må være for å kunne kalle seg kristen, og hvor åpen den norske kirke må være for de ikke-troende. Skal en personlig kristen og en ikke-troende kunne stemme, og delta på like vilkår i det norske kirkelige felleskap? 

Ordet «folkekirke» er et godt og inkluderende ord. Men, spørsmålet er om kirkens kvinner og menn skal inkludere som medlemmer, mennesker med enhver tro, eller stenge noen ute, i troens navn. Uttrykket "å stenge noen ute" har jo i seg selv noe ukristent over seg...

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere