Rune Bjerkli

Alder: 52
  RSS

Om Rune

Skriver på vegne av Kvensk Finsk Riksforbund- kvensk finske interesser

Følgere

I 1964 fikk Martin Luther King jr. utdelt Nobels fredspris for sin ikke-voldelige protestbevegelse. Dette er muligens den meste berømte og viktigste fredspris som noensinne har blitt utdelt. I Kings berømte «I have a dream» tale i 1963 snakket han mot segregasjon: Now is the time to rise from the dark and desolate valley of segregation to the sunlit path of racial justice. Now is the time to lift our nation from the quicksands of racial injustice to the solid rock of brotherhood. Noen av våre fremste ledere vil nå innføre en norsk grunnlov som i praksis blir segregerende. Vi vil ikke være i stand til å si «vi» igjen.

Det er gjort flere mislykkede forsøk på å innføre begrepet urfolk inn i Grunnloven, den 19. juni 2020 satte man i gang et nytt forsøk.

Dagens paragraf lyder slik: 

Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.

Forslag til ny paragraf er slik: 

Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at det samiske folk, som urfolk, kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.

Minst en stortingsgruppe er lunken til å forandre § 108 i grunnloven. Stortingsfolk har i sin bakgrunn til grunnlovsforslag 10 en rekke halvferdige og halvsanne begrunnelser. Kvensk Finsk Riksforbund påpeker spesielt:

* Den feilaktige fremstillingen av den nordiske grunnlovspraksisen.

* Det er stort sett spesialinteresser som vinner frem mest i lover som mest berører dem. 


Den feilaktige fremstillingen av den nordiske grunnlovspraksisen

Det henvises til at samenes status som urfolk siden 2000 har vært fastslått i Finlands grunnlov.

I paragraf 17 - Rätt till eget språk och egen kultur står det slik om samene i tredje avsnitt:

Samerna såsom urfolk samt romerna och andra grupper har rätt att bevara och utveckla sitt språk och sin kultur. Bestämmelser om samernas rätt att använda samiska hos myndigheterna utfärdas genom lag. Rättigheterna för dem som använder teckenspråk samt dem som på grund av handikapp behöver tolknings- och översättningshjälp skall tryggas genom lag.

Finsk grunnlov respekterer samene og, dette er vesentlig, alle andre folkegrupper.

Stortingsfolkene utelater det som står i den svenske konstitusjonen om samene, fordi der står det ikke noe om «urfolk».

I § 2 i 1 kap. Statsskickets grunder står det slik om samene i siste avsnitt:

Samiska folkets och etniska, språkliga och religiösa minoriteters möjligheter att behålla och utveckla ett eget kultur- och samfundsliv ska främjas.

Sverige bruker ikke urfolksbegrepet i sin konstitusjon (grunnlov), også svenskene respekterer alle minoriteter.

Også på andre lovbestemmelser er det store sprik mellom Norge og resten av de fennoskandinaviske landene vi har avtaler om å samordne lovverket med.

* Verken Finland eller Sverige har ratifisert ILO nr. 169 konvensjonen.
* Verken Finland eller Sverige har lovbestemmelser som sier at kun samene kan drive næringsvirksomhet med reinsdyr.  Norge har det, på tross av at grunnloven sier at man ikke kan ha slike bestemmelser.
* Verken Sverige, Finland, (eller Norge) har en grunnlov som sier den er etablert på territoriet til svensker/finlendere/nordmenn og samer.

Stortingsfolket som står bak forslaget tar derfor med bare en rettskilde fra Finland og Sverige som taler for å inkludere «urfolk» i den norske grunnloven. De andre rettskildene fra Finland og Sverige som taler mot å inkludere «urfolk» i den norske grunnloven blir utelatt.

Den ene rettskilden er i tillegg langt unna av å være i samsvar med det nye forslaget om å inkludere «urfolk» i den norske grunnloven. Den ene finske rettskilden stortingsfolket bruker sidestiller samene nemlig med andre folkegrupper. Dette er helt annerledes enn forslaget på ny paragraf 108 i den norske grunnloven. I motsetning til det norske forslaget gir ikke § 17 i den finske grunnloven de finske samene langsiktige positive diskriminerende muligheter. Fordi, Finland har skjønt at dette er folkerettsstridig.

Når man skal foreta endringer i Grunnloven så bør man se på helheten i de rettskildene man henviser til. Stortingsfolket presterer i dette lovforslaget å bruke et bruddstykke fra en enkel paragraf i den finske grunnloven.

Å ignorere og utelate den tilsvarende svenske loven som ikke inkluderer «urfolk» er det samme som å lyve til det norske folk.

Rettskildene i Finland og Sverige sier klart at man ikke engang burde ha § 108 slik den lyder i dag i den norske grunnloven. I Finland og Sverige gjør man et reelt forsøk på å leve opp til det internasjonale rettsprinsippet om at ALLE folkegrupper har LIKE rettigheter.


Det er stort sett spesialinteresser som vinner frem mest i lover som mest berører dem 

Grunnen er enkel, når lovforslag ikke berører andre, så har disse heller ikke interesse av å involvere seg i like stor grad. I stort sett alle lovforslag er det de som har størst interesse i loven som prøver å påvirke loven mest. Har du gode kontakter inn mot stortingsgruppene, har du større sjanse på å få frem et budskap. Også i forslaget på en forandring av § 108 i grunnloven er det tette bånd mellom forslagstiller og interessent/premissleverandører.

Denne saken involverer ikke bare en syvende far i huset, men to.

Forslaget på å endre grunnlovens paragraf 108 er øverst signert av Dag Terje Andersen. Andersen er en av de mest fremtredende politikerne i Norge de siste årtiene, en rikspolitisk supertungvekter.

En av de viktigste premissleverandørene for samepolitikken er blant annet forfatteren av Lappekodisillen i nord 1751–1859, Steinar Pedersen. Allerede ved grensesettingen mellom Norge/Danmark og Sverige/Finland i 1751 ble samene innrømmet rettigheter og status av myndighetene. I noen av de eldste fremdeles gjeldene lovene nord i landet er samene, og allmuen generelt sett, innrømmet rettigheter av myndighetene. Pedersen betraktes nesten som om han var til stede i 1751.

I stort sett all juridisk arbeid som omhandler samiske og norske interesser har aldri kvener/norskfinners/sjøfinners juridiske interesser vært ivaretatt. På tross av at de samisk- og kvensk-/finsktalende har levd og virket i de samme områdene og er omtrent like i antall. I alle år har den norske stat finansiert samisk interessearbeid, men ikke kvenskfinsk interessearbeid. Dette har vært en systematisk og strukturell diskriminering av den kvenskfinske delen av befolkningen.

Andersen og Pedersen har vært «fiskekompiser» gjennom mange år. I en artikkel i NRK Sapmi 20. juni i 2008 kommer det frem at de diskuterer ILO nr. 169 konvensjonen flittig ved leirbålet langs elvebreddene og at Pedersen berømmer Andersen for hans kunnskap om det samiske, og at man kan stole hundre prosent på Andersen. Andersen var da sameminister i Stoltenbergs andre regjering.

Tette bånd mellom forslagstillere og premissleverandører i tospann med at dette fremstilles som en ubetydelig grunnlovsendring bør gjøre norsk presse og folk ellers ekstra årvåkne. 


Først og fremst vil vi ha gode lover og tjenester

Det burde være til ettertanke at både Finland og Sverige har en helt annen tilnærming til alle folkegrupper i sine land enn det Norge har. Det syltynne juridiske grunnlaget for det nye forslaget fra våre beste menn og kvinner er tankevekkende. At et så lettvint lovforslag, som skal ta hensyn til en utpekt folkegruppe, i det hele tatt blir fremmet, avslører at de folkevalgte mangler perspektiver når de skal lage gode helhetlige lover.

Det har alltid vært, og vil alltid være, våre beste menn (og nå også kvinner) som lager lover som forskjellsbehandler folkegrupper i et land. Nå blir det tatt et steg tilbake i tid, nå lages grunnlaget for en meningsløs segregasjonspolitikk.

En lege yter ubetinget legehjelp uavhengig av hvem som trenger legehjelp. Helsearbeidere i Norge behandler pasienten som best de kan, om pasienten har somalisk, slovakisk eller samisk bakgrunn.  At hjertekirurgen er flink i spesialfaget sitt er viktig, om tjenesten er samisk eller norsk er irrelevant og urealistisk til sammenligning.

Men, det skal nå etableres samiske helsetjenester (i hele Norge), fordi samiske pasienter «utsettes for helsepersonell med liten kunnskap om samisk språk og kultur». Av den grunn yter helsepersonell i Norge «samiske pasienter dårligere behandling, utsetter samiske pasienter for mindre pasientsikkerhet og mer feil behandling».

For de med bakkekontakt: Det er en utfordring i seg selv å få tak i «norsk» helsepersonell og balansere «norsk» turnus. I tillegg, skal helsepersonell i Kautokeino og Karasjok flytte og tilby samiske helsetjenester andre steder i Norge?


Kvensk Finsk Riksforbund foreslår en slik ordlyd i grunnlovens § 108:

Samiske, kvenske/-finske og andre etniske, språklige eller religiøse folkegrupper gis mulighet til å beholde og utvikle sine egne kultur- og samfunnsliv, i tillegg til det norske kultur- og samfunnslivet.

Dette vil være i samsvar med både den svenske og finske grunnloven, som Norge er forpliktet til i henhold til Helsingforsavtalen av 1962, folkeretten ellers, og fjellet som danner grunnlaget for Martin Luther Kings drøm om forbrødring.

Norge er i dag et multikulturelt samfunn. Det er på tide at grunnloven sikrer alle samme mulighet til å være sitt etniske selv innenfor rammen av ett stort fellesskap. At det å inkludere blir like viktig som det å integrere.

Gå til innlegget

Vi kan jo ikke se den grense på land

Publisert 5 måneder siden

To gylne uker for skolebarn i Finland og reiselivsnæringen i Norge. Tre grenser; i vann, i luft, og på land

Vi kan jo ikke se den grense under vann, sa Harald Heide Steen jr. som den russiske ubåtkapteinen i den legendariske sketsjen med Totto Osvold. I dag er vi i stand til å se den grense oppe i luften, Avinor tjener milliardbeløp per år for fly som passerer norsk luftterritorium så og så mange meter uten å lande. 

Men, utenriksdepartementet synes å ha problemer med å se den grense på land. I iveren etter å gjenåpne grensene etter korona-pandemien har fokuset vært på Sverige og Danmark. At den norske grensen til Russland ikke nevnes er naturlig både av gammel geopolitisk vane og dagens korona-situasjon. På tross av at Finland har en like god korona-situasjon som Norge, så har signalene fra norske myndigheter om åpning av den finske grensen vært oppsiktsvekkende trege.

Nå åpner Finland sin grense for nordmenn fra og med 15. juni, samtidig som de åpner grensen for folk fra Estland, Litauen, Latvia, Danmark og Island.  Om det har vært uklart tidligere, så er det ettertrykkelig slått fast på finsk side at vi har en grense på land mellom Finland og Norge.

I de siste årene har antallet finner som flyr til Norge økt. I et normalt år flyr det omtrent 100.000 finner til Norge. De aller fleste inn til Oslo. I tillegg har man grensekryssingene på land som kan ha betydelig positive effekter for grenseområder på begge sider av grensen Norge/Finland. Spesielt i en situasjon da grensen til Sverige for begge landene vil forbli stengt.

Det at norske myndigheter har vært trege med å håndtere den finske grensen like godt som den danske grensen vil få negative konsekvenser. For å sørge for god trafikk fra et like korona-friskt Finland var det svært viktig å åpne grensene på norsk side før finnene åpnet grensen. Grunnen er enkel, i Finland avsluttes skoleåret to uker før den avsluttes i Norge.  Når Norge ikke er et tilgjengelig reisemål for finnene når skolebarna får ferie så er ikke Norge i potten når ferieavgjørelsene skal tas.

En åpen grense mellom Finland og Norge burde vært første prioritet.

Gå til innlegget

«Arbeidet til KMD er virkelig en katastrofe. De er ikke villige til å gå i dialog. De vet ikke hva dialog betyr» siteres en habil fagperson i rapporten «Kulturell berikelse – politisk besvær» fra Telemarksforskning mars 2020.

Det nye tusenåret startet med solid folkerettslig opptur for de historisk mest unike folkegruppene i Norge. Skogfinner, jøder, tater/romanifolket, rom(sigøynere), og kvener/norskfinner fikk sin folkerettslige anerkjennelse da Norge ratifiserte Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter i 1999. Folkegruppene hadde oppnådd sterkt vern i tiårene opp mot år 2000 gjennom flere lover og internasjonale forpliktelser. Spesielt artikkel 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (1966) veier tungt, den er i tillegg tatt opp i norsk lov, Menneskerettsloven:

I de stater hvor det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter, skal de som tilhører slike minoriteter ikke nektes retten til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk. 

Telemarksforskning har foretatt en gjennomgang av den formelle politikken overfor folkegruppene i perioden 2000-19. I rapporten kan man dra ut minst tre områder som Stortinget og Regjeringen i den kommende Stortingsmeldingen kan rydde opp i:

* En grunnleggende misforståelse av den juridiske situasjonen.

* En innsats uten konkrete mål.

* En kaotisk organisering av arbeidet.


En grunnleggende misforståelse av den juridiske situasjonen. 

I rapporten presenterer Telemarksforskning flere eksempler på et beklagelig paradoks. Samtidig som folkegruppene har fått status og sterkere rettigheter, så forsvinner de siste restene av kulturene og språkene. Den grunnleggende misforståelsen er at myndighetene ser på folkegruppene som om bevaring av kulturarvene er utfordringen, mens folkegruppene ønsker å leve ut og bruke sine kulturer og språk.

I de opplysningene vi har fått fra Telemarksforskning er rapporten forsinket på grunn av diskusjoner fram og tilbake med Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) «om forståelsen av sentrale begreper knyttet til forvaltning og forvaltningsansvar.» Når personer som daglig jobber med slike begreper må bruke et halvt år for å få en felles forståelse for disse, så må man stille store spørsmålstegn om forståelsen av resten av saksfeltet. Og da spesielt de juridiske realitetene og implikasjonene.

Myndighetspersoner synes ikke å misforstå de internasjonale forpliktelsene Norge har påtatt seg, og som i stor grad er lovfestet i norsk lov. I korte trekk kan vi si at dette innebærer at folkegruppene skal positivt diskrimineres, så lenge det er nødvendig, og skal ha en stor grad av selvbestemmelse i alle saker som vedrører dem. Myndighetspersoner regelrett ignorerer disse.

Fordi, de 11 personene i KMD som jobber med de samiske spørsmålene overøser samene med positiv diskriminering og selvbestemmelse i bøtter og spann. De seks andre i KMD som jobber med skogfinner, jøder, tater/romanifolket, rom (sigøynere), og kvener/norskfinner gjør det stikk motsatte. Denne moralske og juridiske spagaten gjør vondt. Ethvert forsøk på å ta opp dette spørsmålet blir for traumatisk for staten. Folkeretten er helt klar på at slik forskjellsbehandling er ulovlig.

Rettighetene til skogfinner, jøder, tater/romanifolket, rom (sigøynere), og kvener/norskfinner skal manifesteres materielt og immaterielt. Sammen med andre medlemmer av sin gruppe, skal folkegruppene kunne dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk.

«Bruke sitt eget språk» innebærer kort og godt at den oppvoksende generasjon skal ha tilbud om undervisning på skolen i sitt eget språk, i tillegg til  norsk og engelsk. Her får norske myndigheter, stat, region og kommuner stryk.


En innsats uten konkrete mål

I rapporten til Telemarksforskning blir det ikke oppgitt økonomiske tall fra Kunnskapsdepartementet for folkegruppenes skolegang. I den økonomiske oversikten blir det kun frigitt tall fra KMD som brukes til driftstøtte av interesseorganisasjoner, sentre, prosjekter og annet. Det oppgis ikke tall som viser hvor mye myndighetene bruker på skolegangen til folkegruppene eller andre budsjettposter som kan være viktige.

Dette er symptomatisk for den økonomiske forvaltningen. Det finnes ikke en helhetlig samordnet tanke bak investeringene, det finnes ingen konkrete målbare målsettinger, og man sløser tid og penger på veien mot udefinerte mål.

For kvenene/norskfinnene finnes det statistikk som er symptomatisk for myndighetenes satsing på nasjonale minoriteter. I den tiden man har «satset» mye på det kvenske/norskfinske, kvenske (språk)sentre og annet, så er elevtallene som tar de likestilte språkene finsk og kvensk halvert. Og blant den halverte delen er det enda færre som virkelig kan språket. Det er ikke gitt at en elev som fullfører finsk i 10. klasse kan språket så godt at hen kan bruke det.

Når det ikke finnes konkrete mål, så blir det vanskeligere å oppnå noe. Det er ingen oversikt over virkemidlene man iverksetter i skoleverket eller i utdanningen av flere språklærere. Det er ingen oversikt med muligheter der man kan bruke folkeretten mot utdanningsforskrifter etc. som gjør det vanskeligere å rekruttere flere kvenske/finske lærerkrefter.

Under fornorskningen av kvener/norskfinner brukte man økonomiske insentiv rettet personlig til lærerne for at de ikke skulle snakke finsk/kvensk til elevene. Folkeretten gir myndighetene i dag muligheten til å gi lærere som vil eller kan undervise i kvensk eller finsk (og begge deler) økonomiske fordeler for å gjenopprette skadene av fornorskningen.

Når det ikke finnes konkrete mål, så er det heller ikke mulighet til å kritisere resultatene. (Det er muligens det som er meningen).


En kaotisk organisering av arbeidet

I rapporten kommer det frem at KMD har fått en vanskelig oppgave, de skal samordne den nasjonale politikken for de impliserte folkegruppene. De skal koordinere innsatsen mellom departementene. Arbeidet innebærer direkte kontakt med representanter for folkegruppene som for eksempel å behandle søknader om tilskudd til folkeoppreisende kulturprosjekter.

Personalet i KMD skal ha stor honnør for den jobben de gjør. Rett og slett fordi spennvidden i arbeidsoppgavene er enorm. I rapporten sier KMD at «de politiske lederne styrer SAMI-avdelingen i KMD ned til banale detaljer». Når man så på toppen av alt må finne medmenneskelige løsninger sammen med andre byråkratiske kulturer og folkegrupper med vidt forskjellige språk og kulturer i felten, så er det umulig å få til gode løsninger.

Det finnes for eksempel ingen samordnet forvaltning rundt de folkegruppene som er på reise i sommerhalvåret. Det finnes ikke en forvaltning av barn i skolealder som i følge sin kultur er på reise i deler av skoleåret. Skoleverket klarer fint å tilrettelegge skolehverdagen til idrettsungdom som er mye borte, men man klarer ikke å løse dette for rom (sigøynere). Juridisk sett så er dette en grei sak for Oslo kommune, Kunnskapsdepartementet og KMD å forvalte. Den oppvoksende slekt har en rett til å reise med sine foreldre i lengre periode av skoleåret. Så skal man finne løsningen for skolegangen med den reisende premissen.


Konvensjonene har blitt et alibi for at kulturene og språkene forsvinner

Rapporten til Telemarksforskning gir direkte og indirekte innblikk i hvordan landets kulturelle olje forvaltes. Forvaltningen tar ikke høyde for at rettighetene skal materialiseres, det er en kaotisk organisering, og ingen konkrete målbare mål. KMD/SAMI er det største hinder for gjennomføringen av den politikken som Stortinget har vedtatt. Samtidig som myndighetene vifter i triumf med internasjonale konvensjoner, så forsvinner kulturene og språkene fra gatene, landeveiene, og sjøleiene.

Gå til innlegget

Den 23. mars markerer vi Nordens dag. På denne dagen i 1962 ble Helsingforsavtalen og «Nordens grunnlov» inngått. Avtalen la grunnlaget for det moderne nordiske samarbeidet og har som ambisjon om å bevare og ytterligere utvikle samarbeidet mellom landene. Nå skal «Deklarasjon om nordisk språkpolitikk» revideres. Nå kan det nordiske bli enda mer komplett.

  • Deklarasjonen har tidligere vært en pådriver for det skandinaviske. Nå må det nordiske fremover også inkludere det finske. Finland er en like stor del av Norden som Sverige, Danmark og Norge. Det finske språket tilhører en unik, internasjonal og vakker samling med språk. Og, i tillegg til finsk, har det vært og er andre levende finske søsterspråk i Finland, Sverige og Norge.

  • Ser man på utviklingen til språkene i Norden siden 2006 så er det påfallende at de skandinaviske språkene og spesielt engelsk har hatt en positiv utvikling. Mye ressurser og støtte i deklarasjonen blir brukt på engelsk, spesielt i undervisning og høyere utdanning. Med eller uten en Nordisk språkdeklarasjon ville det engelske blomstre uansett, da det ligger sterke, livskraftige og bærekraftige krefter bak. Den nordiske språkdeklarasjonen bidrar i realiteten til at det nordiske blir brukt som støtte for det engelske og det skandinaviske.

  • Et eksempel, i en oversikt over nordiske dikterdronningen støttet av Nordisk kulturfond i 2019 blir bare skandinaviske diktere nevnt: Karen Blixen fra Danmark, Selma Lagerlöf fra Sverige, og Sigrid Undset fra Norge. Finland som på mange måter er den fremste kvinnenasjonen, har ikke en dikterdronning i et nordisk perspektiv?

  • En nordisk språkdeklarasjon må ha høyere ambisjoner enn å forsterke det sterke.
  • Det er et trist faktum at de aller fleste nasjonale minoritetsspråkene i de nordiske landene sliter. Mellom annet sliter de finske søsterspråkene i Norden. Kårene til de finske søsterspråkene i Baltikum og til dels i Russland er bedre enn i Norden. Antallet med finsktalende fortsetter å falle i Norge (finsk og kvensk), Sverige (finsk og meänkieli), og Finland (karelskfinsk) på tross av forsterkede internasjonale forpliktende konvensjoner og lignende som er inngått av og for nordboerne i de nordiske land.

  • Store sammenhengende områder i nordlige deler av Norge, Sverige, og Finland har i all historisk og språklig tid vært mer eller mindre finsktalende. Helt siden vikingtiden er det dokumentert at finsk har vært et viktig språk, spesielt på Nordkalotten. Den første bibelen som var på finsk. Den hellige skrift har ofte vært utgangspunktet for all undervisning. For folket i disse delene reiste man til og fra innenlandske arbeidsmuligheter. Det var verken immigrasjon eller emigrasjon. Akkurat på samme måte man kan si at en annen finsk-ugrisk folkegruppe, samene, levde i Norden.

  • Meänkieli, kvensk, karelskfinsk, og finsk er språklige søstre. Finsk har også i flere århundre vært viktig i skogfinske områder i det som i dag er Norge og Sverige. Det er et stort sekssifret antall finskspråklige sverigefinner i Sverige. Temmelig tøffe statlige virkemidler så seint som etter siste verdenskrig har fjernet mye av det finske språket i Nord-Sverige og Nord-Norge. Reelle resultater av revitaliseringstiltak uteblir og er kun av symbolsk art.

  • Tatt i betraktning den sterke historiske tilstedeværelsen av finsk i både Sverige og Norge, er det på tide å løfte det finske språket i «Deklarasjon om nordisk språkpolitikk» til skandinaviske nivå. Det er for de finsktalende minoritetene et folkerettslig krav. Nordboerne i Sverige og Norge har det finske språket bokstavelig talt i seg.

  • Kvenlandsforbundet utfordrer de nordiske landene til å oppdatere «Deklarasjon om nordisk språkpolitikk». Alle jenter i Norden skal ha en sjanse til å bli diktardrottning, også de finskskrivende.
Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere