Berit Hustad Nilsen

Alder: 42
  RSS

Om Berit

Styreleder og 
informasjonsansvarlig 
i BCC

Følgere

#metoo og oss selv

Publisert 4 dager siden

Samfunnets store mellommenneskelige problemer finnes i oss selv, i vår hverdag, i vårt eget liv, bare i en mindre skala.

«Her i huset er det faktisk ikke greit å banne» hørte jeg fra sofaen på stua. Sønnen min satt og spilte med en skolekamerat, som akkurat hadde lirt av seg noen kraftige gloser. 

Jeg måtte smile litt for meg selv, men kjente samtidig en glede over at han våget å stå for det som alltid har vært en regel hos oss. En banal regel kanskje, men å starte med det enkle og forklare hvorfor, har vært en fin inngangsport til å ta opp de mer krevende utfordringene. 

 Enige, men...

Nå står debatten blant annet om språk og praksis i skolegården. Alle er enige om at det ikke er greit at barn og unge snakker til hverandre på en måte som både sårer og nedverdiger. Alle er enige om at de ikke skal invadere andres intimgrenser og tråkke over usynlige linjer. 

Men hvordan klarer vi å lære barna og ungdommene våre å skille mellom rett og galt slik at de selv utvikler god dømmekraft?

 Reagerer

Tre unge jenter fortalte nylig om sin hverdag. Både jenter og gutter har skrevet innlegg i Aftenpostens SiD-spalte, de hever stemmen for å få endring. Skoledagen preges av nedsettende seksuelle bemerkninger og grenseoverskridende adferd fra medelever. 

Nå tar de affære. De ønsker at både elever, foreldre og lærere skal ta problemet på alvor.

 Sanners løsning

I Stortingets spørretime langer kunnskapsminister Jan Tore Sanner (H) ut mot lærerne med hjemmel i både opplæringslov og læreplaner: Det er skolelederes ansvar, og lærerne må gå foran med et godt eksempel når det gjelder etiske prinsipp og regler. 

Men hva med politikerne selv? De har et særlig ansvar for å være gode forbilder for landets ungdom. #metoo-kampanjen viste med all tydelighet at voksne politikere som absolutt bør vite bedre, faller for fristelsen til å ta seg til rette ovenfor unge jenter eller gutter. Likevel vil de tilbake til makten, de vil styre landet. Hvilke holdninger, hvilket ansvar og hvilke rollemodeller er dette for ungdommen som vokser opp? 

 I en mindre skala

Samfunnets store mellommenneskelige problemer finnes i oss selv, i vår hverdag, i vårt eget liv, bare i en mindre skala. Hva gjør vi – personlig – når noe ikke tåler dagens lys? I min barndom hørte vi om å ha livet i lyset. Uttrykket er fortsatt treffende. 

Hvis vi skal være gode rollemodeller for ungdommene våre, så må vi ha vårt liv i lyset. Vi må kunne si til våre barn, våre elever eller til de som stemmer på oss: Gjør som jeg! 

Det gjorde apostelen Paulus, derfor var han en troverdig misjonær som fremdeles har en appell. Når du sier «et Pauli ord», da sier du det som det er, og lyset settes i staken. 

 Et Pauli ord

Vi kan ikke være så feige og utydelige at vi ikke våger å sette etiske grenser. Barna våre må lære seg å si ifra, å utvikle seg til selvstendige individ som vet hvor grensene går, både hos seg selv og andre. De må også få lære hva som er greit, og hva som ikke er greit å si til sine medelever. Hvis vi foreldre ikke tar dette ansvaret gjør vi dem en stor urett. 

Hjemme i sofakroken kan vi alle sitte og se nikkende til galskapen når samfunnsproblemer blåses opp i media. Men både lærere, politikere, foreldre, kristne ledere, ja alle som jobber med og for barn og ungdom har et ansvar her. Ungdommene våre trenger rollemodeller. 

Det handler om å våge å si at det faktisk er forskjell på det onde og det gode, om å gi dem et Pauli ord iblant, men også om å vise med vårt eget liv at det vi gjør tåler dagens lys. Slik kan vi kan ruste ungdommene våre til voksenlivet.

Gå til innlegget

Den uønskede debatten

Publisert rundt 1 måned siden

Hvorfor skal de som roper høyest få overdøve alle andre stemmer?

I Aftenposten 2. februar skrev Hadia Tajik (Ap) om tidlig ultralyd som kan gjøre at tvillinger overlever fordi de får riktig hjelp som følge av kunnskap om livstruende tilstander. Og om NIPT-testen som kan avdekke kromosomfeil og genetiske sykdommer, og dermed kan føre til at flere fostre kan få hjelp og liv­reddende behandling allerede i mors mage. Dette er gode poeng og viktige framskritt.

Men dobbeltheten dukker opp når ­temaet videre kommer inn på om ­fosteret har selvstendige rettigheter før tolvte uke. Tajik beskriver holdninger mot abort­loven som ble innført på 1970-tallet, som «dypt konservative og umyndiggjørende for kvinner», og skriver videre:

«Etter dette har det bare vært ­temmelig ytterliggående aktører som har ­snakket om «fosterets rettsvern», fordi – alle ­moralske dilemmaer til tross – så er ­kvinnen som bærer barnet, den ­nærmeste til å vurdere hva som er rett i hennes ­situasjon.»

Ansvar. 

Å tenke at dette fosteret ­faktisk har behov for rettsvern plasserer meg ­muligens i kategorien «mørkemann», eller en som vil rasere kvinners rettigheter. Å være spørrende til om vi bør ha mulighet for å ta abort på grunn av flerlinger eller sykdom hos foster, er vanskelig i dagens debattklima.

Jeg ønsker ikke å skrive noe kampskrift mot abort. Jeg vil gjerne fortelle hva jeg følte da jeg fikk se mitt eget barn på tidlig ultralyd da jeg var syv uker på vei. Det jeg så var først og fremst et lite hjerte som banket. Å få oppleve det gjorde at jeg der og da følte et stort ansvar. Ingen ting i verden kunne fått meg til å be en lege om å stanse de små slagene.

I abort-debatten er det mange ­fasetter, og mange vordende mødre som må ta ­vanskelige valg. Sykdom, voldtekt, overgrep og umenneskelige forhold i flere ­deler av verden er realiteter vi må forholde oss til. Midt oppe i dette er det ingen enkel avgjørelse å være den som skal velge bort framtiden til et annet menneske.

Jeg protesterer mot at det skal være så stigmatiserende å stille spørsmål ved om den nåværende abortloven er den beste løsningen. I et demokrati er det flertallet som bestemmer. Men hvorfor må enigheten være så unison? Hvorfor skal de som roper høyest få overdøve alle andre stemmer? Er det alltid slik at flertallet har rett? Når sterke aktører fører med seg hele midten og presser igjennom sin vilje, hvor blir det av ansvaret og de etiske betraktningene?

Unik enighet. 

Fram til 12 uker har ­Stortinget bestemt at det ufødte livet ikke har noen rettigheter. Samtidig har vi i ­Norge et helsevesen og hjelpeordninger som det knapt finnes maken til i verden. Vi har praktiske og økonomiske støtteordninger som ­kvinner i utviklingsland bare kan drømme om.

Politisk redaktør i Aftenposten, Trine Eilertsen, poengterte i Aftenpodden 24. januar at det er helt unikt at Norge i dag ikke har noe politisk parti som er imot dagens abortlov, og at vi også må høre på de stemmene som mener abort ikke er den eneste eller beste løsningen.

Som personlig kristen ser jeg på selve ­livet som ukrenkelig. Vi må ­kunne ­debattere og få fram ulike syn, uten ­nødvendigvis å ha mål om å være enige om alt. Norge karakteriseres ofte som det lille «annerledeslandet», som slår ring om ytringsfrihet, demokrati og likeverd.

For eksempel går debatten om 
dyrs ­rettigheter friskt og åpent, noe som er flott. Om ulven skal få leve ­eller ikke ­engasjerer mange, og ulike syn ­kommer fram i ­media. Men debatten er ikke like åpen når det gjelder fosterets ­menneskeverd og rettsvern. Det mindretallet som­ ­mener at et ufødt barn bør ha livets rett, blir ­nærmest presset til taus-
het, fordi mors rettigheter er viktigere.

Og når de som våger å forsvare det ufødte liv blir kategorisert som «ytterliggående aktører» og «yppersteprester» 
av sentrale norske politikere, så gjør det noe med debatten i demokratiet vi ­egentlig er så stolte av.

Gå til innlegget

Hvorfor har vi ikke TV, mamma?

Publisert rundt 2 måneder siden

Jeg er uenig i løsningen mine foreldre valgte, men jeg respekterer og er glad for intensjonen bak deres holdninger.

Som mange frikirkelige på 70-tallet, var også mine foreldre bekymret for den ideologiske utviklingen i samfunnet. De ønsket å skjerme både seg selv og oss for det som kunne ødelegge verdiene våre, men gikk lenger enn mange andre da de valgte å stenge TV-mediet ute. De tenkte at det beste for oss var å leke og utvikle oss uten inntrykkene fra TV-skjermen.

Vi hadde gode naboer. Et koselig ektepar, herr og fru Pedersen, syntes nok litt synd på oss som ikke hadde TV selv. De var rause og åpnet ofte døren når klokka slo seks på ettermiddagen. Foreldrene våre var ikke kompromissløse og smilte nok litt av gleden vi la for dagen over å høre kjenningsmelodien til Barne-TV.

Les også: Utelukker ikke at BCC kan ende opp nærmere pinsebevegelsen 

Barns rettigheter. 

«Jul i Skomakergata» er et av de gode minnene fra nabohuset. Spesielt når spalten med kveldens rettighet rullet over skjermen, og musikken gikk over i barnestemmen som leste: «Alle barn har rett til forståelse og kjærlighet. (...) Alle barn har rett til å få utvikle sine evner på en sunn og naturlig måte».

Vissheten om at vi som barn hadde rettigheter, og at disse rettighetene ble godt ivaretatt i mitt barndomshjem, styrket min grunnleggende trygghet og tro på meg selv. Godkjennelsen av Barnekonvensjonen i 1991 var en viktig milepæl for barns rett til utvikling i Norge.

I menigheten min (Brunstad Christian Church) begynte de fleste å innse at selv om problemet med dårlig innhold ikke forsvant, var det å velge bort TV-mediet ingen god løsning. Kulturen endret seg, og på slutten av 90-tallet startet BCC egne TV-sendinger. Da hadde vi også fått skjerm i stua.

Jeg er altså uenig i den løsningen mine foreldre valgte, men jeg respekterer og er glad for intensjonen bak deres holdninger. I dag velger vi å ikke la frykten for dårlig påvirkning få begrense tilgjengeligheten til teknologi, til smarttelefoner og nettbrett, men heller utnytte de positive mulighetene og ha en bevisst holdning til inntrykkene.

Ny varsomhet. 

I dag kan vi smile av de uskyldige programmene på NRK gjennom 70- og 80-tallet. Vår generasjon har mer alvorlige utfordringer å hanskes med. Porno og vold, kvinneundertrykkelse og ekstreme holdninger finnes i store mengder på nettet, og gjør at vi må engasjere oss på en helt annen måte i barnas digitale hverdag. Dette krever en ny type varsomhet og forebyggende arbeid.

Det er omlag et år siden Stortinget vedtok et nasjonalt volds- og pornofilter på nettbrett i skoler og barnehager, etter forslag fra KrF. Det var et steg i riktig retning. Barn bør skjermes for det som kan ødelegge muligheten til å få en trygg og sunn barndom.

Vi trenger lærere som våger å ta smarttelefonene bort når de ikke skal brukes i undervisning, og som snakker med elevene om gode holdninger. Vi trenger politikere som har engasjement og gjør gode vedtak som sikrer barnas trygghet – også på nett. Innholdsprodusenter og distributører må presses til å ta større ansvar for å tilby muligheter som beskytter barn mot skadelig innhold.

Les også: Her lærer kirkens trosopplærere om porno

Forbilder. 

Men først og fremst kan vi som voksne selv være gode forbilder i hvordan vi bruker nettet, hva vi klikker oss inn på og hvordan vi uttaler oss i kommentarfeltene. Dernest kan vi være gode veiledere, lytte til barnas utfordringer, og ta dem på alvor. Vi må snakke med dem om hvordan de kan ta gode valg og sette grenser for eksempel i forhold til pornografi, nettmobbing og deling av nakenbilder.

Omfanget av saker med digital mobbing, overgrep mot barn og #metoo-problematikken viser at utfordringene knyttet til skadelig bruk av teknologi har vært høyst reelle gjennom mange år. Følgeskadene dette påfører enkeltindivid og samfunn er store.

I dag handler mange av de store medieoppslagene om politiets aksjoner og rettens reaksjoner, det er mindre om forebygging. Som foreldre kan vi reagere med fortvilelse når nye saker rulles opp. Det er kanskje vanskeligere å erkjenne at hvis vi ikke tar problemene med skadelig påvirkning på alvor, er vi selv en del av problemet.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere