Berit Hustad Nilsen

Alder: 43
  RSS

Om Berit

Følgere

En løsning som inkluderer

Publisert 21 dager siden

Barn og ungdom må slutte på aktiviteter fordi familien ikke har råd. De kan føle seg mindre verdt enn andre og bli ensomme, ifølge en rapport fra Redd Barna.

I Norge bor over 100.000 barn under 18 år i en husholdning med vedvarende lav inntekt, ifølge Statistisk Sentralbyrå. Støttet av Kulturdepartementet har Nasjonal dugnad mot fattigdom og utenforskap (NDFU) utviklet «ALLEMED».

De tilbyr verktøy for idédugnader til hvordan vi kan inkludere alle barn og unge i fritidsaktiviteter, uavhengig av 
familiens økonomi. Og regjeringen har lansert Fritidskortet, et fint tiltak som kan fungere godt hvis det blir enkelt å bruke.

Frivillige organisasjoner

Det er ikke bare politikere, stat og kommune som bør ta ansvar når familiens økonomi ødelegger barn og ungdoms muligheter til fritid, lek og fellesskap. Også frivillige organisasjoner kan bidra, ved å legge til rette for dugnad.

Ikke bare fordi det gir flere like 
muligheter uavhengig av familieøkonomi, 
det kan også føre til at ungdommene utvikler ferdigheter som gir mestring og glede for livet.

NRK tok debatten om sosiale ulikheter i Korskirken i Bergen forrige uke. Det er fint at politikerne snakker om stadig flere og bedre støtteordninger, og det er mange som er flinke til å identifisere problemene. Men jeg mener vi heller trenger konkrete forslag.

Løsninger som gjør at den gode norske dugnadsånden blir en bærende kraft, også i arbeidet for barn og ungdom. Hvorfor peker så få på den åpenbare muligheten, nemlig å brette opp ermene og skaffe inntekter til hjertesaken selv?

Trappet opp

Et eksempel: Min sønn har hatt data og teknologi som hovedinteresse helt siden barneskolen. I tillegg til å spille med andre via nettet, er noen av årets høydepunkter da han kan møte vennene sine på LAN. Men alt dette koster penger. Og selv om vi har oppfordret han til å spare penger selv, har vi i mange år stått for en stor del av kostnadene.

Inntil nylig. Da satte mentorene seg sammen med de øvrige ungdomsklubbene i menigheten vår, og diskuterte 
utfordringene med at familiene har ulik økonomi. Alternativer ble drøftet. Skulle de redusere aktiviteten og ikke arrangere flere samlinger og reiser, slik at alle kunne være med?

De valgte det motsatte. De trappet opp aktiviteten. De leide et eget sted, en «crib», som gutta kunne møtes i hver uke. De arrangerte ekstra kvelder med gaming, brettspill og bålturer i skogen. I tillegg til LAN-helgene, som var en viktig sak for ungdommene.

Aktiviteten ble høyere enn før. Men de hadde også en genial løsning.

Det geniale: 

Ved å planlegge budsjettene godt skulle klubben sammen klare 
å jobbe inn alle utgiftene på dugnad. 
Målet var at medlemskontingenten i ungdomsklubben skulle være så lav som over-
hodet mulig, slik at alle kunne delta, både i ukentlige aktiviteter og på samlinger i løpet av året.

Resultatet ble at klubben satte i gang et stort engasjement for å jobbe sammen på fritiden. Jeg hadde aldri før opplevd at tenåringen ba meg vekke han lørdag morgen klokka åtte, fordi han skulle på dugnad klokka ni. Nå var det fullt engasjement, han var en del av klubben, og de hadde en plan.

Uansett om foreldrene tjener tre hundre tusen eller en million i året, så kan alle ungdommene få være med på de fritidsaktivitetene de ønsker, fordi de sammen tar et krafttak på dugnad.

Samarbeid

De som har god helse og tid til overs jobber mye, andre jobber mindre. Noen velger å betale, men i klubben har det ikke vært trendy å kjøpe seg ut av dugnaden. Opplevelsen er nemlig at dette gjør de sammen, og de har det gøy når de gjør hagearbeid, stabler ved eller teller varer.

Hvis vi lærer ungdommene at staten skal løse alle våre problemer ved at vi bare søker om støtteordninger til fritidsaktivitetene, gjør vi neste generasjon en bjørnetjeneste.

Så et tips til politikerne som jobber med utvidede støtteordninger: Legg til rette for dugnad i frivilligheten som både kan finansiere og realisere hjertesaken for barn og ungdommer. Da kan alle som vil være med.

Gå til innlegget

Fem om dagen: en sunn tro

Publisert rundt 2 måneder siden

- Nå må dere logge av, gutter! Det er ikke rent sjelden jeg tar meg selv i å slenge ut denne setningen til tenåringene i huset. Etter timer ved skjermen kan jeg som mor bli litt oppgitt og tvile på om det er sunt å sitte der så lenge.

Forskning viser at majoriteten av ungdom mellom 13 og 14 år bruker rundt fire timer av dagen sin til skjermbruk. Ikke overraskende brukes denne tiden primært til spill, underholdning og sosial interaksjon, ifølge en analyse på Bufdirs nettsider.

I Vårt Land 23. juli etterlyser Knut Arild Hareide (KrF) en kritisk refleksjon om forholdet til bruk av skjermer og sosiale medier. Jeg deler Hareides betenkeligheter til om utstrakt bruk av dette egentlig fremmer god livskvalitet, og det kan være bra om det offentlige kommer med anbefalinger og råd.

Men jeg tror ikke bare strenge reguleringer, og det å ta fra barna og ungdommen skjermene og nettet er veien å gå. Derimot tror jeg at holdningskampanjer som støtter de gode alternativene også kan ha effekt. I stedet for å sloss mot skjermbruken som et problem, så kan vi utnytte de muligheter teknologien og samfunnsutviklingen gir til å nå ungdommen der de er.

Kirkene kan bidra med å produsere innhold på nett, og skape arenaer der slikt innhold kan deles. På den måten kan internettet kanskje bli vår tids største misjonsmark? Her har vi nok bare så vidt kommet i gang med å utnytte de mulighetene som finnes. Når godt innhold skapes, kan vi oppmuntre til å søke, lete og laste ned det som gir næring for troen. For den trenger næring for å vokse og bevares levende.

Et eksempel på en holdningskampanje med god effekt er Helsedirektoratets «fem om dagen». De siste ti årene har forbruket av grønnsaker faktisk økt med 11%. Ifølge Regjerningens folkehelsemelding er samfunnsgevinsten ved at den norske befolkningen følger de offisielle kostrådene, på svimlende 154 milliarder kroner per år.

Jeg mener det kan være på tide å komme på banen med «fem om dagen» for vår åndelige helse.

Tenk om vi kunne inspirere barna og ungdommen vår til å bruke minst fem minutter hver dag på noe som gjøre en forskjell for tanker og sinn? Det å aktivt velge hvordan vi vil bruke tiden på nett kan bety mye for hvordan tankene bevares i det gode. Jeg tror det kan ha store samfunnsmessige gevinster.

Snart er høsten her, og et nytt arbeids- og skoleår ligger foran. Det kan være en god anledning til å innføre noen nye vaner. Det krever bevissthet å ikke klikke inn på det som er mest fristende for mine sanser og lyster på nettet. Det krever selvfornektelse å velge bort dårlig innhold til fordel for det som gir åndslivet næring. Men det kan bidra til et sunt trosliv som er av stor betydning videre i livet.

Under er noen enkle eksempler på innhold som det tar maks fem minutter å bruke, og som alle kristne kan få nytte av i sitt daglige trosliv:

• Plasser Bibel-appen mer lett tilgjengelig på telefonen, og få push-varsel fra appen med «dagens ord»

• Hør på podcasts med trosoppbyggende eller inspirerende innhold

• Søk etter litteratur og e-bøker som kan inspirere deg i hverdagen, og bestem deg for å sette av noen minutter til å lese i det.

• Be for noen du bryr deg om, og send en melding med oppmuntrende ord som har hjulpet deg selv

• Vis takknemlighet både overfor Gud og mennesker så ofte du kan, både i tanker, ord og gjerninger

Det koster litt å trene så kroppen blir sterk, det kan være et offer å velge det som ikke bare smaker søtest når vi spiser.

På samme måte vil det koste noe å investere i den åndelige helsen allerede fra ungdommen av. Det er opp til hver enkelt å teste om forbindelsen til Gud blir skjerpet når vi kommer inn i gode vaner, også på nett. Jeg tror at fem minutter med kristen inspirasjon hver dag faktisk kan gjøre en merkbar forskjell.

Gå til innlegget

Sommer og tid til andre

Publisert 3 måneder siden

Herved en hyllest til de mange tusen kristne som stiller opp for sin bevegelse og gjør noe for andre i sommerferien.

For mange kristne er årets sommerstevner høytid for å samles om åndelige verdier, slik er det også for meg. Minner om sommerdugnad, der vi vasket slitte toalettfasiliteter på brakkehuset ved campingplassen, sitter fortsatt friskt i minnet. I dag er heldigvis sanitærforholdene mange hakk bedre, men behovet for frivillig innsats er fortsatt til stede.

På BCCs Instagram-konto, spurte vi nylig uformelt våre knapt 9.000 følgere: «Er du klar for frivillig innsats i sommer?» Nesten 1.000 personer svarte. 7 prosent av dem svarte nei, 93 prosent svarte ja.

På sommerstevnene er det mange oppgaver som kan fylles. Som Vårt Land viser i sin reportasje 14. juni, er det i dag høyere krav til kvalitet, komfort og et familievennlig opplegg. Flere stevnearrangører melder at det krever god organisering, bedre fasiliteter og stor frivillig innsats for å lykkes.

LES SAKEN: Kristne sommerstevner blir utfordret – deltakerne stiller langt høyere krav 

En motkraft

I Kulturdepartementets frivillighetsmelding hylles den sterke, selvstendige og mangfoldige frivilligheten. Her beskrives tros- og livssynssamfunn som en deltakerarena i seg selv, hvor mennesker finner fellesskap, og mye av driften er tuftet på frivillighet.

Påtroppende leder for pinsebevegelsen, Øystein Gjerme, var gjest i Dagens podcast Tore&Tarjei den 27. juni. Han snakket om det engasjementet i foreningsliv og menighetssamlinger som står seg, og som folk setter stor pris på. Videre påpekte han den økende tendensen innen frivilligheten: at stadig færre kan gjøre noe uten å få penger for det. «Når man forteller om at man deltar med frivillig innsats uten at byttemiddelet penger er involvert tror de ikke på det. Her kan kirken være en motkraft.»

Jeg liker at Gjerme snakker om kirken som en motkraft. I kirkene finnes en åndelig og etisk dimensjon som motiverer oss til innsats. Det er det ikke først og fremst meg selv, men fellesskapets og dets oppbyggelse, som står i sentrum. Da kan frivilligheten virkelig gi uttelling.

Frivillighetsmeldingen fra 2018 fremhever at de frivillige ofte motiveres av læring, og å handle i tråd med de verdiene de har. Det er blant annet ønsket om å treffe andre, gjøre noe nyttig og føle seg verdifull som gjør at en ønsker å bidra.

På mange måter

Mange kristne opplever også at det å yte noe for andre gir en ekstra dimensjon i kraft av Jesu ord fra Lukas-evangeliet. «Gi, så skal dere få: Et godt mål, rystet, stappet og breddfullt, skal dere få i fanget. For det skal måles opp til dere med det samme mål som dere selv bruker.»

Og på sommerstevnet kan vi være med å gi på så mange måter. Musikerne er frivillige som bruker instrumentene sine til glede for forsamlingen, lokalmenighetene fremfører skuespill, sanger og filmer de har brukt måneder på å forberede, andre sørger for at teknikken fungerer så alle kan se og høre godt.

Talerstolen fylles av frivillige som vil bidra i trosoppbyggelsen og oppmuntre til kjærlighet og tro på Jesus. Trivselsvakter i gule vester er å treffe på hele området, helseteam er i beredskap hvis uhellet skulle være ute, og det arrangeres leker og fotballskole for de minste.

Andre rydder stoler og bord, noen legger i kollektbøtta, og atter andre rekker en hånd til en som trenger litt hjelp med barnevogna opp bakken.

Sin vekt i gull

Selv om toalettvasken ikke luktet godt der og da, har den med tiden blitt et fint minne. De som sto i kø på utsiden da vi var ferdige, smilte så takknemlig. Og vi ruslet unge, glade og sorgfrie ut i sommerkvelden.

Disse små og store oppgavene viktige for at sommerstevnene kan gå rundt. Det er ikke så ofte vi hører om dem, men herved en hyllest til de mange tusen kristne som stiller opp for sin bevegelse og gjør noe for andre i sommerferien. Om det er i kirken, på sommerstevnet eller i misjonsarbeidet i andre land.

Verdien av frivillighet kan være vanskelig å måle, men all denne innsatsen definitivt er verdt sin vekt i gull. For oss er ikke sommeren en pause fra det vi brenner for og tror på, men en tid for frivillig innsats som styrker det.

LES OGSÅ: Mange mener at tilgivelsen og nåden var oversett i BCCs forkynnelse. Nå må fortellingen om den første tiden skrives om.

Gå til innlegget

Barns frihet til å velge

Publisert 4 måneder siden

Debatten om skolelagsmøte med bolleservering er et pinlig ­eksempel på hvordan skoleledelsen har mistet tiltroen til de unges dømmekraft.

De tusenvis av barna som går i 17. mai-tog mot slutten av denne uken er heldige barn. De vokser opp i et land som tar barns rettigheter på alvor, som setter individets frihet høyt, og som jobber for å ha et godt skolesystem som stimulerer til refleksjon.

‘Det rette for meg.’ 

«Jeg synes det har vært fint å lære mer om de andre religionene, for da vet jeg at kristen­dommen er det rette for meg». Dette sa sønnen min mot slutten av barneskolen, etter at de hadde vært gjennom alle de store verdensreligionene i undervisningen.

Han er fortsatt bare tenåring, og har mange valg foran seg. Men den lille uttalelsen om religionsundervisningen på skolen gjorde meg både stolt og glad.

For å kunne tenke selv, velge selv og bedømme selv trenger vi kunnskap. For å få kunnskap må vi lære, vi må lese, vi må lete. At skolene har en god KRLE-undervisning og heier på barnas egne initiativ er viktig, nettopp for å hjelpe barna i denne prosessen.

Debatten om skolelagsmøte med bolle­servering er et pinlig eksempel på hvordan skoleledelsen har mistet tiltroen til de unges dømmekraft. Personlig engasjement og livssyn diskrediteres som noe skummelt som ingen andre bør få være nysgjerrige på.

Hvis det er farlig å bli kristen, så vil nok barnas egne kritiske refleksjonssans varsle dem om dette – dersom skolen har gjort sin oppgave. La oss ikke være så redde for at barna og ungdommene våre tar beslutninger vi ikke liker, men heller bidra til å opplyse dem slik at de kan ta valg når de modnes til det.

De beste intensjoner

Denne uken feirer vi den norske grunnloven, som gir oss rett til å tro og mene det vi vil. Vår konstitusjon er i dag den eldste gjeldende grunnlov i Europa, og har vist seg levedyktig gjennom mer enn 200 år. Men la oss huske hvor vi kommer fra.

Det tok mer enn 140 år fra grunnlovsfedrene signerte dokumentet til siste rest av den rasistiske ekskluderingsbestemmelsen, «jødeparagrafen», ble fjernet. Jøder hadde ikke adgang til Norge før 1851, og jesuittene måtte vente til 1956 før de fikk slippe inn i landet vårt.

Dette viser at selv med de beste intensjoner så må vi vokte oss for forutinntatte og destruktive holdninger til de som tenker og tror annerledes enn oss selv.

Intoleranse? 

Mange gjør et viktig arbeid for å sikre barna et godt liv med mulighet for utvikling og tanke-, tros- og samvittighetsfrihet. Å drøfte dette temaet er relevant og viktig, noe jeg nettopp opplevde som deltaker på seminaret «Hvem eier barnets tro og tanker» på Litteraturhuset i Oslo.

Både juridiske og menneskerettslige perspektiver ble belyst, og alle ble opp­fordret til å bli bedre på å informere barn om deres rett til trosfrihet. Men den påfølgende debatten om barns tro er krevende hvis motparten i diskusjonen i utgangspunktet mener at all kristendom og snakk om kristne verdier er skadelig for barn.

Er ikke dette intoleranse i toleransens navn?

Rett til å velge

Vi kristne må stå opp for det vi tror på og vise verden at det er sunt å tro på Gud. Jeg mener at vi ikke skal ta fra barna muligheten for å høre om at vi er elsket av Jesus og tror på et evig liv med ham. 

Søndagsskolen i Norge har fortsatt en viktig funksjon for å øke kunnskapen ved å formidle tro til barn på en god måte. Barn skal få lære, undre seg og oppleve trygghet, kjærlighet og stabilitet, både i familien og i menigheten.

Vi som tror og opplever at kristen­dommen er en vei til et godt liv, må med kjærligheten som drivkraft vise barna hva troen betyr for livet. Her har både foreldre og kirker et ansvar for å skape sunne miljøer der barna kan få utvikle seg som selvstendige individer, uten tvang eller press.

Skolen har som oppgave å sikre barns rett til utdanning ved å opplyse og informere. Den skal være en arena som stimulerer til nysgjerrighet og refleksjon over hva som kan bidra til et godt liv.

Det er ikke i konflikt med å ha en kristen tro. Det skal elevene også ha rett til å velge.

LES OGSÅ: Kommunen snur. Nå blir det boller likevel.  

Gå til innlegget

Kirkenes framtid

Publisert 5 måneder siden

Kan kristen handlekraft gjøre at ungdommen velger å bli aktive i sine egne menigheter?

«70 prosent av barn som vokser opp i kristne trossamfunn velger bort menigheten i ung eller voksen alder. Hvordan kan vi bygge fellesskap som varer i generasjoner?». Dette sa generalsekretær Erhard Hermansen i Norges Kristne Råd i sitt innlegg på «Kirke i en ny tid«, en tverrkirkelig konferanse jeg nylig deltok på.

Jeg mener at evangeliet er universelt, og all verdens påfunn og aktiviteter kan ikke erstatte forkynnelsen av tro, håp og kjærlighet. Men vi må tørre å utfordre det etablerte og våge å gå nye veier for å knytte den oppvoksende generasjonen til menigheten og konfesjonen de er en del av.

Forfatter Timothy P. Carney påpekte i et intervju med Vårt Land i forrige uke at kirken er en uerstattelig institusjon i det amerikanske samfunnet. Den gir folk et sosialt nettverk og en håndsrekning i vanskelige tider.

Jeg tør påstå at det også er slik i Norge. De kristne trossamfunnene utgjør en viktig samfunnsressurs.

Hjelpen i fellesskapet

Opplevelsen av å være en del av et kristent fellesskap er subjektiv. For noen er kanskje troen og menigheten en klamp om foten som hindrer en i å være seg selv i å leve som en vil, og man frigjør seg så fort som mulig. Vi bør arbeide for at menighetene gir plass til ungdommen, der de opplever fellesskap, trygghet og en arena for utvikling i kristenlivet, slik at de velger å bli.

Carney påpeker dessuten at deltakelse i et trosfellesskap er en nøkkelfaktor i lykkeforskningen. Derfor scorer «svært religiøse» høyt på lykkebarometeret i forskningsrapporter. I samme spor har svenske religionsforskere påpekt en trend i samfunnsutviklingen at det blir færre kristne, men at de som er kristne blir mer kristne. Og kanskje er det aktiv medvirkning og fornyelse som kan få ungdommene tilbake til menighetene?

Ung handlekraft

Akkurat nå er jeg på en internasjonal påskecamp for ungdom. Nesten 4.400 unge er samlet til fem dager med kristen forkynnelse, og et bredt spekter av aktivitetstilbud i topp moderne fasiliteter. Gjennom avansert sceneformidling og nyutviklet animasjon presenteres budskap og bibeltekster på en måte som vekker interesse hos ungdommene i salen. Eldre forstandere og ungdomsarbeidere bidrar fra scenen med samtaler og utdypning om temaene som berøres.

Det som er spesielt med både aktiviteter og innhold på dette arrangementet er at det i stor grad er utviklet, planlagt og gjennomført av ungdom. De voksne må nøye seg med å følge med på TV-overføring. Det kan skape litt bølger i de gamle formene, når ungdommen blir prioritert før de voksne og eldre medlemmene.

LES OGSÅ: Brunstad Christian Church vil ut av isolasjonen

Tenke selv

Dette arrangementet skal bidra til at ungdommenes eget engasjement vekkes. De skal få lyst til å undersøke selv, tenke selv, og videre etter eget ønske få bidra. Det å kunne legge ned en innsats som gjør en forskjell, og oppleve at det blir verdsatt, resulterer gjerne i et sterkere eierskap enn bare å være mottaker av andres innsats.

Ungdom representerer en sterk drivkraft, og uten at de gis plass forsvinner friskheten. Og på den andre siden: Hvis den ungdommelige kraften ikke blir verdsatt og benyttet vil den fort søke utløp andre steder.

Som menigheter må vi kanalisere den ungdommelige energien inn i fellesskapet. Når ungdommene selv tar bevisste valg og opplever evangeliet personlig, så kan de som mentorer gi disse verdier og gode råd videre til neste generasjon.

Det kristne budskapet blir aldri gammeldags, det fører til et liv i praktisk kristendom der nestekjærligheten er sentral. En slik glede og trygghet håper jeg mange flere ungdommer kan oppleve i sine kirker og trossamfunn, uansett hvor de velger å være aktive.

Jeg mener at vi som kristne ledere må gi plass til den store underskogen som venter på selv å vokse fram. De trenger lys, varme og gode vekstvilkår. Da vil vi få se ungdommelig handlekraft som kan føre kirkene våre videre.

LES OGSÅ: Fra bråkejente til styreleder i BCC

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
25 dager siden / 5277 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
27 dager siden / 2392 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 1811 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
23 dager siden / 1810 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
28 dager siden / 1793 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
25 dager siden / 1757 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
21 dager siden / 1689 visninger
Kravet om bagatellisering
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 1474 visninger
Er ensomhet en sykdom?
av
Magne Nylenna
rundt 1 måned siden / 1293 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere