Berit Hustad Nilsen

Alder: 43
  RSS

Om Berit

Følgere

Sommer og tid til andre

Publisert 17 dager siden

Herved en hyllest til de mange tusen kristne som stiller opp for sin bevegelse og gjør noe for andre i sommerferien.

For mange kristne er årets sommerstevner høytid for å samles om åndelige verdier, slik er det også for meg. Minner om sommerdugnad, der vi vasket slitte toalettfasiliteter på brakkehuset ved campingplassen, sitter fortsatt friskt i minnet. I dag er heldigvis sanitærforholdene mange hakk bedre, men behovet for frivillig innsats er fortsatt til stede.

På BCCs Instagram-konto, spurte vi nylig uformelt våre knapt 9.000 følgere: «Er du klar for frivillig innsats i sommer?» Nesten 1.000 personer svarte. 7 prosent av dem svarte nei, 93 prosent svarte ja.

På sommerstevnene er det mange oppgaver som kan fylles. Som Vårt Land viser i sin reportasje 14. juni, er det i dag høyere krav til kvalitet, komfort og et familievennlig opplegg. Flere stevnearrangører melder at det krever god organisering, bedre fasiliteter og stor frivillig innsats for å lykkes.

LES SAKEN: Kristne sommerstevner blir utfordret – deltakerne stiller langt høyere krav 

En motkraft

I Kulturdepartementets frivillighetsmelding hylles den sterke, selvstendige og mangfoldige frivilligheten. Her beskrives tros- og livssynssamfunn som en deltakerarena i seg selv, hvor mennesker finner fellesskap, og mye av driften er tuftet på frivillighet.

Påtroppende leder for pinsebevegelsen, Øystein Gjerme, var gjest i Dagens podcast Tore&Tarjei den 27. juni. Han snakket om det engasjementet i foreningsliv og menighetssamlinger som står seg, og som folk setter stor pris på. Videre påpekte han den økende tendensen innen frivilligheten: at stadig færre kan gjøre noe uten å få penger for det. «Når man forteller om at man deltar med frivillig innsats uten at byttemiddelet penger er involvert tror de ikke på det. Her kan kirken være en motkraft.»

Jeg liker at Gjerme snakker om kirken som en motkraft. I kirkene finnes en åndelig og etisk dimensjon som motiverer oss til innsats. Det er det ikke først og fremst meg selv, men fellesskapets og dets oppbyggelse, som står i sentrum. Da kan frivilligheten virkelig gi uttelling.

Frivillighetsmeldingen fra 2018 fremhever at de frivillige ofte motiveres av læring, og å handle i tråd med de verdiene de har. Det er blant annet ønsket om å treffe andre, gjøre noe nyttig og føle seg verdifull som gjør at en ønsker å bidra.

På mange måter

Mange kristne opplever også at det å yte noe for andre gir en ekstra dimensjon i kraft av Jesu ord fra Lukas-evangeliet. «Gi, så skal dere få: Et godt mål, rystet, stappet og breddfullt, skal dere få i fanget. For det skal måles opp til dere med det samme mål som dere selv bruker.»

Og på sommerstevnet kan vi være med å gi på så mange måter. Musikerne er frivillige som bruker instrumentene sine til glede for forsamlingen, lokalmenighetene fremfører skuespill, sanger og filmer de har brukt måneder på å forberede, andre sørger for at teknikken fungerer så alle kan se og høre godt.

Talerstolen fylles av frivillige som vil bidra i trosoppbyggelsen og oppmuntre til kjærlighet og tro på Jesus. Trivselsvakter i gule vester er å treffe på hele området, helseteam er i beredskap hvis uhellet skulle være ute, og det arrangeres leker og fotballskole for de minste.

Andre rydder stoler og bord, noen legger i kollektbøtta, og atter andre rekker en hånd til en som trenger litt hjelp med barnevogna opp bakken.

Sin vekt i gull

Selv om toalettvasken ikke luktet godt der og da, har den med tiden blitt et fint minne. De som sto i kø på utsiden da vi var ferdige, smilte så takknemlig. Og vi ruslet unge, glade og sorgfrie ut i sommerkvelden.

Disse små og store oppgavene viktige for at sommerstevnene kan gå rundt. Det er ikke så ofte vi hører om dem, men herved en hyllest til de mange tusen kristne som stiller opp for sin bevegelse og gjør noe for andre i sommerferien. Om det er i kirken, på sommerstevnet eller i misjonsarbeidet i andre land.

Verdien av frivillighet kan være vanskelig å måle, men all denne innsatsen definitivt er verdt sin vekt i gull. For oss er ikke sommeren en pause fra det vi brenner for og tror på, men en tid for frivillig innsats som styrker det.

LES OGSÅ: Mange mener at tilgivelsen og nåden var oversett i BCCs forkynnelse. Nå må fortellingen om den første tiden skrives om.

Gå til innlegget

Barns frihet til å velge

Publisert 2 måneder siden

Debatten om skolelagsmøte med bolleservering er et pinlig ­eksempel på hvordan skoleledelsen har mistet tiltroen til de unges dømmekraft.

De tusenvis av barna som går i 17. mai-tog mot slutten av denne uken er heldige barn. De vokser opp i et land som tar barns rettigheter på alvor, som setter individets frihet høyt, og som jobber for å ha et godt skolesystem som stimulerer til refleksjon.

‘Det rette for meg.’ 

«Jeg synes det har vært fint å lære mer om de andre religionene, for da vet jeg at kristen­dommen er det rette for meg». Dette sa sønnen min mot slutten av barneskolen, etter at de hadde vært gjennom alle de store verdensreligionene i undervisningen.

Han er fortsatt bare tenåring, og har mange valg foran seg. Men den lille uttalelsen om religionsundervisningen på skolen gjorde meg både stolt og glad.

For å kunne tenke selv, velge selv og bedømme selv trenger vi kunnskap. For å få kunnskap må vi lære, vi må lese, vi må lete. At skolene har en god KRLE-undervisning og heier på barnas egne initiativ er viktig, nettopp for å hjelpe barna i denne prosessen.

Debatten om skolelagsmøte med bolle­servering er et pinlig eksempel på hvordan skoleledelsen har mistet tiltroen til de unges dømmekraft. Personlig engasjement og livssyn diskrediteres som noe skummelt som ingen andre bør få være nysgjerrige på.

Hvis det er farlig å bli kristen, så vil nok barnas egne kritiske refleksjonssans varsle dem om dette – dersom skolen har gjort sin oppgave. La oss ikke være så redde for at barna og ungdommene våre tar beslutninger vi ikke liker, men heller bidra til å opplyse dem slik at de kan ta valg når de modnes til det.

De beste intensjoner

Denne uken feirer vi den norske grunnloven, som gir oss rett til å tro og mene det vi vil. Vår konstitusjon er i dag den eldste gjeldende grunnlov i Europa, og har vist seg levedyktig gjennom mer enn 200 år. Men la oss huske hvor vi kommer fra.

Det tok mer enn 140 år fra grunnlovsfedrene signerte dokumentet til siste rest av den rasistiske ekskluderingsbestemmelsen, «jødeparagrafen», ble fjernet. Jøder hadde ikke adgang til Norge før 1851, og jesuittene måtte vente til 1956 før de fikk slippe inn i landet vårt.

Dette viser at selv med de beste intensjoner så må vi vokte oss for forutinntatte og destruktive holdninger til de som tenker og tror annerledes enn oss selv.

Intoleranse? 

Mange gjør et viktig arbeid for å sikre barna et godt liv med mulighet for utvikling og tanke-, tros- og samvittighetsfrihet. Å drøfte dette temaet er relevant og viktig, noe jeg nettopp opplevde som deltaker på seminaret «Hvem eier barnets tro og tanker» på Litteraturhuset i Oslo.

Både juridiske og menneskerettslige perspektiver ble belyst, og alle ble opp­fordret til å bli bedre på å informere barn om deres rett til trosfrihet. Men den påfølgende debatten om barns tro er krevende hvis motparten i diskusjonen i utgangspunktet mener at all kristendom og snakk om kristne verdier er skadelig for barn.

Er ikke dette intoleranse i toleransens navn?

Rett til å velge

Vi kristne må stå opp for det vi tror på og vise verden at det er sunt å tro på Gud. Jeg mener at vi ikke skal ta fra barna muligheten for å høre om at vi er elsket av Jesus og tror på et evig liv med ham. 

Søndagsskolen i Norge har fortsatt en viktig funksjon for å øke kunnskapen ved å formidle tro til barn på en god måte. Barn skal få lære, undre seg og oppleve trygghet, kjærlighet og stabilitet, både i familien og i menigheten.

Vi som tror og opplever at kristen­dommen er en vei til et godt liv, må med kjærligheten som drivkraft vise barna hva troen betyr for livet. Her har både foreldre og kirker et ansvar for å skape sunne miljøer der barna kan få utvikle seg som selvstendige individer, uten tvang eller press.

Skolen har som oppgave å sikre barns rett til utdanning ved å opplyse og informere. Den skal være en arena som stimulerer til nysgjerrighet og refleksjon over hva som kan bidra til et godt liv.

Det er ikke i konflikt med å ha en kristen tro. Det skal elevene også ha rett til å velge.

LES OGSÅ: Kommunen snur. Nå blir det boller likevel.  

Gå til innlegget

Kirkenes framtid

Publisert 3 måneder siden

Kan kristen handlekraft gjøre at ungdommen velger å bli aktive i sine egne menigheter?

«70 prosent av barn som vokser opp i kristne trossamfunn velger bort menigheten i ung eller voksen alder. Hvordan kan vi bygge fellesskap som varer i generasjoner?». Dette sa generalsekretær Erhard Hermansen i Norges Kristne Råd i sitt innlegg på «Kirke i en ny tid«, en tverrkirkelig konferanse jeg nylig deltok på.

Jeg mener at evangeliet er universelt, og all verdens påfunn og aktiviteter kan ikke erstatte forkynnelsen av tro, håp og kjærlighet. Men vi må tørre å utfordre det etablerte og våge å gå nye veier for å knytte den oppvoksende generasjonen til menigheten og konfesjonen de er en del av.

Forfatter Timothy P. Carney påpekte i et intervju med Vårt Land i forrige uke at kirken er en uerstattelig institusjon i det amerikanske samfunnet. Den gir folk et sosialt nettverk og en håndsrekning i vanskelige tider.

Jeg tør påstå at det også er slik i Norge. De kristne trossamfunnene utgjør en viktig samfunnsressurs.

Hjelpen i fellesskapet

Opplevelsen av å være en del av et kristent fellesskap er subjektiv. For noen er kanskje troen og menigheten en klamp om foten som hindrer en i å være seg selv i å leve som en vil, og man frigjør seg så fort som mulig. Vi bør arbeide for at menighetene gir plass til ungdommen, der de opplever fellesskap, trygghet og en arena for utvikling i kristenlivet, slik at de velger å bli.

Carney påpeker dessuten at deltakelse i et trosfellesskap er en nøkkelfaktor i lykkeforskningen. Derfor scorer «svært religiøse» høyt på lykkebarometeret i forskningsrapporter. I samme spor har svenske religionsforskere påpekt en trend i samfunnsutviklingen at det blir færre kristne, men at de som er kristne blir mer kristne. Og kanskje er det aktiv medvirkning og fornyelse som kan få ungdommene tilbake til menighetene?

Ung handlekraft

Akkurat nå er jeg på en internasjonal påskecamp for ungdom. Nesten 4.400 unge er samlet til fem dager med kristen forkynnelse, og et bredt spekter av aktivitetstilbud i topp moderne fasiliteter. Gjennom avansert sceneformidling og nyutviklet animasjon presenteres budskap og bibeltekster på en måte som vekker interesse hos ungdommene i salen. Eldre forstandere og ungdomsarbeidere bidrar fra scenen med samtaler og utdypning om temaene som berøres.

Det som er spesielt med både aktiviteter og innhold på dette arrangementet er at det i stor grad er utviklet, planlagt og gjennomført av ungdom. De voksne må nøye seg med å følge med på TV-overføring. Det kan skape litt bølger i de gamle formene, når ungdommen blir prioritert før de voksne og eldre medlemmene.

LES OGSÅ: Brunstad Christian Church vil ut av isolasjonen

Tenke selv

Dette arrangementet skal bidra til at ungdommenes eget engasjement vekkes. De skal få lyst til å undersøke selv, tenke selv, og videre etter eget ønske få bidra. Det å kunne legge ned en innsats som gjør en forskjell, og oppleve at det blir verdsatt, resulterer gjerne i et sterkere eierskap enn bare å være mottaker av andres innsats.

Ungdom representerer en sterk drivkraft, og uten at de gis plass forsvinner friskheten. Og på den andre siden: Hvis den ungdommelige kraften ikke blir verdsatt og benyttet vil den fort søke utløp andre steder.

Som menigheter må vi kanalisere den ungdommelige energien inn i fellesskapet. Når ungdommene selv tar bevisste valg og opplever evangeliet personlig, så kan de som mentorer gi disse verdier og gode råd videre til neste generasjon.

Det kristne budskapet blir aldri gammeldags, det fører til et liv i praktisk kristendom der nestekjærligheten er sentral. En slik glede og trygghet håper jeg mange flere ungdommer kan oppleve i sine kirker og trossamfunn, uansett hvor de velger å være aktive.

Jeg mener at vi som kristne ledere må gi plass til den store underskogen som venter på selv å vokse fram. De trenger lys, varme og gode vekstvilkår. Da vil vi få se ungdommelig handlekraft som kan føre kirkene våre videre.

LES OGSÅ: Fra bråkejente til styreleder i BCC

Gå til innlegget

#metoo og oss selv

Publisert 4 måneder siden

Samfunnets store mellommenneskelige problemer finnes i oss selv, i vår hverdag, i vårt eget liv, bare i en mindre skala.

«Her i huset er det faktisk ikke greit å banne» hørte jeg fra sofaen på stua. Sønnen min satt og spilte med en skolekamerat, som akkurat hadde lirt av seg noen kraftige gloser. 

Jeg måtte smile litt for meg selv, men kjente samtidig en glede over at han våget å stå for det som alltid har vært en regel hos oss. En banal regel kanskje, men å starte med det enkle og forklare hvorfor, har vært en fin inngangsport til å ta opp de mer krevende utfordringene. 

 Enige, men...

Nå står debatten blant annet om språk og praksis i skolegården. Alle er enige om at det ikke er greit at barn og unge snakker til hverandre på en måte som både sårer og nedverdiger. Alle er enige om at de ikke skal invadere andres intimgrenser og tråkke over usynlige linjer. 

Men hvordan klarer vi å lære barna og ungdommene våre å skille mellom rett og galt slik at de selv utvikler god dømmekraft?

 Reagerer

Tre unge jenter fortalte nylig om sin hverdag. Både jenter og gutter har skrevet innlegg i Aftenpostens SiD-spalte, de hever stemmen for å få endring. Skoledagen preges av nedsettende seksuelle bemerkninger og grenseoverskridende adferd fra medelever. 

Nå tar de affære. De ønsker at både elever, foreldre og lærere skal ta problemet på alvor.

 Sanners løsning

I Stortingets spørretime langer kunnskapsminister Jan Tore Sanner (H) ut mot lærerne med hjemmel i både opplæringslov og læreplaner: Det er skolelederes ansvar, og lærerne må gå foran med et godt eksempel når det gjelder etiske prinsipp og regler. 

Men hva med politikerne selv? De har et særlig ansvar for å være gode forbilder for landets ungdom. #metoo-kampanjen viste med all tydelighet at voksne politikere som absolutt bør vite bedre, faller for fristelsen til å ta seg til rette ovenfor unge jenter eller gutter. Likevel vil de tilbake til makten, de vil styre landet. Hvilke holdninger, hvilket ansvar og hvilke rollemodeller er dette for ungdommen som vokser opp? 

 I en mindre skala

Samfunnets store mellommenneskelige problemer finnes i oss selv, i vår hverdag, i vårt eget liv, bare i en mindre skala. Hva gjør vi – personlig – når noe ikke tåler dagens lys? I min barndom hørte vi om å ha livet i lyset. Uttrykket er fortsatt treffende. 

Hvis vi skal være gode rollemodeller for ungdommene våre, så må vi ha vårt liv i lyset. Vi må kunne si til våre barn, våre elever eller til de som stemmer på oss: Gjør som jeg! 

Det gjorde apostelen Paulus, derfor var han en troverdig misjonær som fremdeles har en appell. Når du sier «et Pauli ord», da sier du det som det er, og lyset settes i staken. 

 Et Pauli ord

Vi kan ikke være så feige og utydelige at vi ikke våger å sette etiske grenser. Barna våre må lære seg å si ifra, å utvikle seg til selvstendige individ som vet hvor grensene går, både hos seg selv og andre. De må også få lære hva som er greit, og hva som ikke er greit å si til sine medelever. Hvis vi foreldre ikke tar dette ansvaret gjør vi dem en stor urett. 

Hjemme i sofakroken kan vi alle sitte og se nikkende til galskapen når samfunnsproblemer blåses opp i media. Men både lærere, politikere, foreldre, kristne ledere, ja alle som jobber med og for barn og ungdom har et ansvar her. Ungdommene våre trenger rollemodeller. 

Det handler om å våge å si at det faktisk er forskjell på det onde og det gode, om å gi dem et Pauli ord iblant, men også om å vise med vårt eget liv at det vi gjør tåler dagens lys. Slik kan vi kan ruste ungdommene våre til voksenlivet.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
28 dager siden / 8510 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
29 dager siden / 6425 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
23 dager siden / 3396 visninger
10 grunner for ikke å delta i Pride-parader
av
Øivind Benestad
rundt 1 måned siden / 2852 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
18 dager siden / 2691 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
26 dager siden / 2191 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
14 dager siden / 2016 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
12 dager siden / 1775 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
1 dag siden / 1741 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
16 dager siden / 1736 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere