Berit Hustad Nilsen

Alder: 43
  RSS

Om Berit

Følgere

En bønn for dem med hijab og skjørt

Publisert 21 dager siden

For noen tiår siden gikk jeg selv med skjørt, fordi det var kultur for det i vårt trossamfunn. Det har gitt meg større forståelse for de som er annerledes.

Når jeg passerer jenter med hijab og lange skjørt på vei til jobb, så ber jeg ofte en stille bønn om at de må få en god skoledag.

Jeg er ikke enig i kultur eller religion som pålegger jenter å kle seg slik. Men jeg respekterer den, for de har samme rett til trosfrihet som meg.

For noen tiår siden gikk jeg selv med skjørt til hverdags og fest, fordi det var kultur for det i vårt trossamfunn. Så når jeg sier at jeg ikke er enig i kulturer som pålegger jenter å kle seg slik, så gjelder det også min egen. Jeg brakte ofte opp temaet for diskusjon, og er glad det ble forandring på den saken.

Likevel tror jeg min personlige erfaring har gitt meg større forståelse for de jeg møter som ser litt annerledes ut, eller som handler annerledes enn flertallet, på grunn av sin tro.

Et konformt land

Retten til å utøve vår tro, mene og tenke det vi vil, er helt grunnleggende for oss som bor i Norge. Den retten må vi hegne om.

Undersøkelser viser at vi nordmenn topper statistikken som et av de mest konforme land i verden. Det vil si at vi som samfunn stiller strenge krav til hvordan den enkelte skal te seg, og vi har en tendens til å sanksjonere uønsket adferd. Dette kan gi seg utslag i at både medier og myndigheter påvirker rammene for den trosfriheten vi holder så høyt i landet vårt.

Alle som følger Norges lover, og ikke bryter med de rammene den tydelig angir, skal ha rett til å få utøve sin tro i fred. Alle borgere i Norges land skal føle seg trygge, så det er bra at myndighetene og mediene følger med for å avsløre maktovergrep og usunne miljøer i alle deler av samfunnet.

Men det finnes en grense for når konformitetspresset tar over.

Et paradoks

«Vi begynner å få vel mange tegn på at vårt liberale og tolerante samfunn ikke tåler synspunkter som avviker fra flertallets.» sto det på lederplass i Vårt Land 18. oktober. Videre ble flere ferske eksempler på nettopp dette listet opp.

Det må ikke være slik at det er flertallets mening som skal sette retning og agenda i alle sammenhenger.

Regjeringens varslede handlingsplan mot diskriminering og hat mot muslimer er derfor et bra tiltak. Likevel er det et paradoks når mange samtidig ikke respekterer at kristne uttrykker sin personlige holdning.

I disse dager blir Andreas Håtveit møtt med massiv motstand og kritikk fordi han mener noe om kristen samlivsetikk. Og han blir stående nærmest alene i den offentlige gapestokken. At han våger å stå opp for et bibelsk standpunkt som nå ikke passer flertallet lenger, synes jeg fortjener respekt, og ikke hat.

Trusler er ikke veien å gå

Forrige uke kunne Vårt Land fortelle at byrådsleder Raymond Johansen (Ap) ønsker å straffe tros- og livssynsamfunn økonomisk dersom de ikke har 40 prosent kvinner i styrene.

Selv om jeg er enig i at det bør være kvinner med i styrer for tros- og livssynssamfunn, mener jeg veien til å nå dette ikke er å true med å ta bort statsstøtten. Ulike kulturer må få tid til å utvikle seg, derfor er dialog og samarbeid med de ulike miljøene en bedre vei til endring.

Smalere handlingsrom

Statsstøtten til trossamfunn er en rettferdig ordning som skal sikre like muligheter til å utøve sin tro. Alle betaler sin skatt til staten, og støtten utbetales per medlem til de ulike tros- og livssynssamfunnene, tilsvarende det Den norske kirke får per medlem.

Hvis det å holde tilbake denne støtten brukes som et maktmiddel for å strupe minoriteters meninger og trosutøvelse, kan handlingsrommet for trossamfunnene blir smalere og smalere. Konsekvensen kan bli at flere blir fratatt muligheten til å tro, tenke og mene det en vil.

Det er ikke greit å diskriminere eller hate verken muslimer, jøder, kristne, eller medlemmer fra andre trossamfunn, selv om de mener noe annet enn flertallet. Å søke kunnskap om hverandre og respektere ulikheter kan øke forståelsen. Men hatefulle ytringer ødelegger for god dialog.

Må alle være enige? Jeg mener vi heller skal bidra til et rausere samfunn der vi setter pris på mangfoldet i stedet for å idealisere konformitet.

Gå til innlegget

En samfunnsskapende kraft

Publisert rundt 2 måneder siden

Spekulative sensasjonsoverskrifter i media skaper allmenn­hetens bilde av kristne trossamfunn. Heldigvis har myndighetene lyttet til de som faktisk lever i disse fellesskapene.

I regjeringens stortingsmelding om tros- og livssynssamfunn kommer det klart fram at den ser på disse samfunnene som en positiv og samfunnsskapende kraft.

Denne holdningen er ikke like vanlig i samfunnsdebatten, hvor religiøse fellesskap snarere fremstilles som en trussel mot individets frihet, noe begrensende og nedbrytende.

Hva er det som avgjør om et religiøst fellesskap er nedbrytende eller samfunnsskapende?

Vi ser ofte at spekulative sensasjons­overskrifter i media får sette agenda og skape det bildet som sitter igjen hos allmennheten. Heldigvis viser stortingsmeldingen at myndighetene kanskje har vært flinkere til å lytte til de som faktisk lever i disse fellesskapene og som kan gi svaret på hvordan det oppleves og hva det gir dem.


Fremmed 

Å være en del av et felles­skap gir et menneske tilhørighet og
mening. Mange av oss kristne har funnet et slikt fellesskap hvor vi føler oss hjemme. Der feirer vi både livets store høytider og hverdagslige øyeblikk, og der deler vi troen som vi også overleverer videre til neste generasjon.

At utøvelse av den kristne tro ut med utgangspunkt i Bibelen skal være nedbrytende, er en fremmed tanke for oss.

Sosialt entreprenørskap ligger i den kristne mentaliteten og stortingsmeldingen trekker linjer helt tilbake til kristendommens begynnelse.

Jeg opplever at det er den samme mentaliteten som ligger bak når BCCs medlemmer har vært særdeles aktive bidragsytere på dugnads- og gavefronten de siste ti årene. Det er ikke overraskende at det vekker interesse når et trossamfunn har et så stort engasjement. Det er heller ikke uventet at media ønsker å lete etter noe de kan sette fingeren på.


Troens betydning

Men pengene vi samler inn, formen på innsamlingen, eller bygningene vi finansierer, er ikke det viktige for oss.

Det er det åndelige fellesskapet – hva troen betyr for menneskene og samfunnet vårt – som har verdi. Slik vi opplever det, er det dette som er beveggrunnen når våre medlemmer og bidragsytere gir gaver, jobber dugnad og lager morsomme konkurranser som bygger trosfelles­skapet underveis.

Vi tror at dette er en stor og nødvendig hjelp både for dagens generasjon, og for de som skal drive misjonsvirksomheten videre.

De kristne verdiene, som blant annet kirkesamfunnene er bærere og formidlere av, er viktige i dagens samfunn. Demokratiet springer ut av et kristent menneske­syn: hvert menneske har en ukrenkelig verdi, og derfor rettigheter som ikke skal krenkes eller brytes ned, verken av andre mennesker eller av samfunnet.

Det bør være noe vi alle kan enes om og ha til felles, uavhengig av tro.


Frimodig dialog

 Kristne – BCC inkludert – har en jobb å gjøre når det gjelder å skape forståelse for den samfunnsverdien som ligger i våre fellesskap.

Ved dialog, åpenhet og frimodighet kan vi sammen bidra til et samfunn der de kristne verdiene og vår kristne kulturarv er en positiv kraft i samfunnet. Disse verdiene er det viktig å videreføre i nye generasjoner.

Barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad (KrF) skriver på NRK Ytring om Norge som et kristent land, med verdier, lover og regler preget av vår tusenårige kristne historie. «Det er ikke gitt at disse verdiene også i fremtiden overføres fra
generasjon til generasjon. Vi må aktivt velge dem og gjøre dem relevante i en ny tid.»

Jeg mener at alle ungdommer som velger å være en aktiv deltaker i en kristen menighet eller trossamfunn, burde heies på, så de frimodig kan løfte hodet som kristne i 2019.

En levende og virksom tro gir inspirasjon og engasjement, både for enkeltpersoner og for fellesskapet. Det er en samfunnsskapende kraft.

Gå til innlegget

En løsning som inkluderer

Publisert 3 måneder siden

Barn og ungdom må slutte på aktiviteter fordi familien ikke har råd. De kan føle seg mindre verdt enn andre og bli ensomme, ifølge en rapport fra Redd Barna.

I Norge bor over 100.000 barn under 18 år i en husholdning med vedvarende lav inntekt, ifølge Statistisk Sentralbyrå. Støttet av Kulturdepartementet har Nasjonal dugnad mot fattigdom og utenforskap (NDFU) utviklet «ALLEMED».

De tilbyr verktøy for idédugnader til hvordan vi kan inkludere alle barn og unge i fritidsaktiviteter, uavhengig av 
familiens økonomi. Og regjeringen har lansert Fritidskortet, et fint tiltak som kan fungere godt hvis det blir enkelt å bruke.

Frivillige organisasjoner

Det er ikke bare politikere, stat og kommune som bør ta ansvar når familiens økonomi ødelegger barn og ungdoms muligheter til fritid, lek og fellesskap. Også frivillige organisasjoner kan bidra, ved å legge til rette for dugnad.

Ikke bare fordi det gir flere like 
muligheter uavhengig av familieøkonomi, 
det kan også føre til at ungdommene utvikler ferdigheter som gir mestring og glede for livet.

NRK tok debatten om sosiale ulikheter i Korskirken i Bergen forrige uke. Det er fint at politikerne snakker om stadig flere og bedre støtteordninger, og det er mange som er flinke til å identifisere problemene. Men jeg mener vi heller trenger konkrete forslag.

Løsninger som gjør at den gode norske dugnadsånden blir en bærende kraft, også i arbeidet for barn og ungdom. Hvorfor peker så få på den åpenbare muligheten, nemlig å brette opp ermene og skaffe inntekter til hjertesaken selv?

Trappet opp

Et eksempel: Min sønn har hatt data og teknologi som hovedinteresse helt siden barneskolen. I tillegg til å spille med andre via nettet, er noen av årets høydepunkter da han kan møte vennene sine på LAN. Men alt dette koster penger. Og selv om vi har oppfordret han til å spare penger selv, har vi i mange år stått for en stor del av kostnadene.

Inntil nylig. Da satte mentorene seg sammen med de øvrige ungdomsklubbene i menigheten vår, og diskuterte 
utfordringene med at familiene har ulik økonomi. Alternativer ble drøftet. Skulle de redusere aktiviteten og ikke arrangere flere samlinger og reiser, slik at alle kunne være med?

De valgte det motsatte. De trappet opp aktiviteten. De leide et eget sted, en «crib», som gutta kunne møtes i hver uke. De arrangerte ekstra kvelder med gaming, brettspill og bålturer i skogen. I tillegg til LAN-helgene, som var en viktig sak for ungdommene.

Aktiviteten ble høyere enn før. Men de hadde også en genial løsning.

Det geniale: 

Ved å planlegge budsjettene godt skulle klubben sammen klare 
å jobbe inn alle utgiftene på dugnad. 
Målet var at medlemskontingenten i ungdomsklubben skulle være så lav som over-
hodet mulig, slik at alle kunne delta, både i ukentlige aktiviteter og på samlinger i løpet av året.

Resultatet ble at klubben satte i gang et stort engasjement for å jobbe sammen på fritiden. Jeg hadde aldri før opplevd at tenåringen ba meg vekke han lørdag morgen klokka åtte, fordi han skulle på dugnad klokka ni. Nå var det fullt engasjement, han var en del av klubben, og de hadde en plan.

Uansett om foreldrene tjener tre hundre tusen eller en million i året, så kan alle ungdommene få være med på de fritidsaktivitetene de ønsker, fordi de sammen tar et krafttak på dugnad.

Samarbeid

De som har god helse og tid til overs jobber mye, andre jobber mindre. Noen velger å betale, men i klubben har det ikke vært trendy å kjøpe seg ut av dugnaden. Opplevelsen er nemlig at dette gjør de sammen, og de har det gøy når de gjør hagearbeid, stabler ved eller teller varer.

Hvis vi lærer ungdommene at staten skal løse alle våre problemer ved at vi bare søker om støtteordninger til fritidsaktivitetene, gjør vi neste generasjon en bjørnetjeneste.

Så et tips til politikerne som jobber med utvidede støtteordninger: Legg til rette for dugnad i frivilligheten som både kan finansiere og realisere hjertesaken for barn og ungdommer. Da kan alle som vil være med.

Gå til innlegget

Fem om dagen: en sunn tro

Publisert 3 måneder siden

- Nå må dere logge av, gutter! Det er ikke rent sjelden jeg tar meg selv i å slenge ut denne setningen til tenåringene i huset. Etter timer ved skjermen kan jeg som mor bli litt oppgitt og tvile på om det er sunt å sitte der så lenge.

Forskning viser at majoriteten av ungdom mellom 13 og 14 år bruker rundt fire timer av dagen sin til skjermbruk. Ikke overraskende brukes denne tiden primært til spill, underholdning og sosial interaksjon, ifølge en analyse på Bufdirs nettsider.

I Vårt Land 23. juli etterlyser Knut Arild Hareide (KrF) en kritisk refleksjon om forholdet til bruk av skjermer og sosiale medier. Jeg deler Hareides betenkeligheter til om utstrakt bruk av dette egentlig fremmer god livskvalitet, og det kan være bra om det offentlige kommer med anbefalinger og råd.

Men jeg tror ikke bare strenge reguleringer, og det å ta fra barna og ungdommen skjermene og nettet er veien å gå. Derimot tror jeg at holdningskampanjer som støtter de gode alternativene også kan ha effekt. I stedet for å sloss mot skjermbruken som et problem, så kan vi utnytte de muligheter teknologien og samfunnsutviklingen gir til å nå ungdommen der de er.

Kirkene kan bidra med å produsere innhold på nett, og skape arenaer der slikt innhold kan deles. På den måten kan internettet kanskje bli vår tids største misjonsmark? Her har vi nok bare så vidt kommet i gang med å utnytte de mulighetene som finnes. Når godt innhold skapes, kan vi oppmuntre til å søke, lete og laste ned det som gir næring for troen. For den trenger næring for å vokse og bevares levende.

Et eksempel på en holdningskampanje med god effekt er Helsedirektoratets «fem om dagen». De siste ti årene har forbruket av grønnsaker faktisk økt med 11%. Ifølge Regjerningens folkehelsemelding er samfunnsgevinsten ved at den norske befolkningen følger de offisielle kostrådene, på svimlende 154 milliarder kroner per år.

Jeg mener det kan være på tide å komme på banen med «fem om dagen» for vår åndelige helse.

Tenk om vi kunne inspirere barna og ungdommen vår til å bruke minst fem minutter hver dag på noe som gjøre en forskjell for tanker og sinn? Det å aktivt velge hvordan vi vil bruke tiden på nett kan bety mye for hvordan tankene bevares i det gode. Jeg tror det kan ha store samfunnsmessige gevinster.

Snart er høsten her, og et nytt arbeids- og skoleår ligger foran. Det kan være en god anledning til å innføre noen nye vaner. Det krever bevissthet å ikke klikke inn på det som er mest fristende for mine sanser og lyster på nettet. Det krever selvfornektelse å velge bort dårlig innhold til fordel for det som gir åndslivet næring. Men det kan bidra til et sunt trosliv som er av stor betydning videre i livet.

Under er noen enkle eksempler på innhold som det tar maks fem minutter å bruke, og som alle kristne kan få nytte av i sitt daglige trosliv:

• Plasser Bibel-appen mer lett tilgjengelig på telefonen, og få push-varsel fra appen med «dagens ord»

• Hør på podcasts med trosoppbyggende eller inspirerende innhold

• Søk etter litteratur og e-bøker som kan inspirere deg i hverdagen, og bestem deg for å sette av noen minutter til å lese i det.

• Be for noen du bryr deg om, og send en melding med oppmuntrende ord som har hjulpet deg selv

• Vis takknemlighet både overfor Gud og mennesker så ofte du kan, både i tanker, ord og gjerninger

Det koster litt å trene så kroppen blir sterk, det kan være et offer å velge det som ikke bare smaker søtest når vi spiser.

På samme måte vil det koste noe å investere i den åndelige helsen allerede fra ungdommen av. Det er opp til hver enkelt å teste om forbindelsen til Gud blir skjerpet når vi kommer inn i gode vaner, også på nett. Jeg tror at fem minutter med kristen inspirasjon hver dag faktisk kan gjøre en merkbar forskjell.

Gå til innlegget

Sommer og tid til andre

Publisert 4 måneder siden

Herved en hyllest til de mange tusen kristne som stiller opp for sin bevegelse og gjør noe for andre i sommerferien.

For mange kristne er årets sommerstevner høytid for å samles om åndelige verdier, slik er det også for meg. Minner om sommerdugnad, der vi vasket slitte toalettfasiliteter på brakkehuset ved campingplassen, sitter fortsatt friskt i minnet. I dag er heldigvis sanitærforholdene mange hakk bedre, men behovet for frivillig innsats er fortsatt til stede.

På BCCs Instagram-konto, spurte vi nylig uformelt våre knapt 9.000 følgere: «Er du klar for frivillig innsats i sommer?» Nesten 1.000 personer svarte. 7 prosent av dem svarte nei, 93 prosent svarte ja.

På sommerstevnene er det mange oppgaver som kan fylles. Som Vårt Land viser i sin reportasje 14. juni, er det i dag høyere krav til kvalitet, komfort og et familievennlig opplegg. Flere stevnearrangører melder at det krever god organisering, bedre fasiliteter og stor frivillig innsats for å lykkes.

LES SAKEN: Kristne sommerstevner blir utfordret – deltakerne stiller langt høyere krav 

En motkraft

I Kulturdepartementets frivillighetsmelding hylles den sterke, selvstendige og mangfoldige frivilligheten. Her beskrives tros- og livssynssamfunn som en deltakerarena i seg selv, hvor mennesker finner fellesskap, og mye av driften er tuftet på frivillighet.

Påtroppende leder for pinsebevegelsen, Øystein Gjerme, var gjest i Dagens podcast Tore&Tarjei den 27. juni. Han snakket om det engasjementet i foreningsliv og menighetssamlinger som står seg, og som folk setter stor pris på. Videre påpekte han den økende tendensen innen frivilligheten: at stadig færre kan gjøre noe uten å få penger for det. «Når man forteller om at man deltar med frivillig innsats uten at byttemiddelet penger er involvert tror de ikke på det. Her kan kirken være en motkraft.»

Jeg liker at Gjerme snakker om kirken som en motkraft. I kirkene finnes en åndelig og etisk dimensjon som motiverer oss til innsats. Det er det ikke først og fremst meg selv, men fellesskapets og dets oppbyggelse, som står i sentrum. Da kan frivilligheten virkelig gi uttelling.

Frivillighetsmeldingen fra 2018 fremhever at de frivillige ofte motiveres av læring, og å handle i tråd med de verdiene de har. Det er blant annet ønsket om å treffe andre, gjøre noe nyttig og føle seg verdifull som gjør at en ønsker å bidra.

På mange måter

Mange kristne opplever også at det å yte noe for andre gir en ekstra dimensjon i kraft av Jesu ord fra Lukas-evangeliet. «Gi, så skal dere få: Et godt mål, rystet, stappet og breddfullt, skal dere få i fanget. For det skal måles opp til dere med det samme mål som dere selv bruker.»

Og på sommerstevnet kan vi være med å gi på så mange måter. Musikerne er frivillige som bruker instrumentene sine til glede for forsamlingen, lokalmenighetene fremfører skuespill, sanger og filmer de har brukt måneder på å forberede, andre sørger for at teknikken fungerer så alle kan se og høre godt.

Talerstolen fylles av frivillige som vil bidra i trosoppbyggelsen og oppmuntre til kjærlighet og tro på Jesus. Trivselsvakter i gule vester er å treffe på hele området, helseteam er i beredskap hvis uhellet skulle være ute, og det arrangeres leker og fotballskole for de minste.

Andre rydder stoler og bord, noen legger i kollektbøtta, og atter andre rekker en hånd til en som trenger litt hjelp med barnevogna opp bakken.

Sin vekt i gull

Selv om toalettvasken ikke luktet godt der og da, har den med tiden blitt et fint minne. De som sto i kø på utsiden da vi var ferdige, smilte så takknemlig. Og vi ruslet unge, glade og sorgfrie ut i sommerkvelden.

Disse små og store oppgavene viktige for at sommerstevnene kan gå rundt. Det er ikke så ofte vi hører om dem, men herved en hyllest til de mange tusen kristne som stiller opp for sin bevegelse og gjør noe for andre i sommerferien. Om det er i kirken, på sommerstevnet eller i misjonsarbeidet i andre land.

Verdien av frivillighet kan være vanskelig å måle, men all denne innsatsen definitivt er verdt sin vekt i gull. For oss er ikke sommeren en pause fra det vi brenner for og tror på, men en tid for frivillig innsats som styrker det.

LES OGSÅ: Mange mener at tilgivelsen og nåden var oversett i BCCs forkynnelse. Nå må fortellingen om den første tiden skrives om.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
17 dager siden / 1382 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
18 dager siden / 1339 visninger
Ingen Disco på Roser
av
Øyvind Hadland
rundt 1 måned siden / 842 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
18 dager siden / 832 visninger
Disco, kirken og kreativiteten
av
Henrik Peder Govertsen
24 dager siden / 697 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere