Berit Hustad Nilsen

Alder: 43
  RSS

Om Berit

Styreleder og 
informasjonsansvarlig 
i BCC

Følgere

Barns frihet til å velge

Publisert 8 dager siden

Debatten om skolelagsmøte med bolleservering er et pinlig ­eksempel på hvordan skoleledelsen har mistet tiltroen til de unges dømmekraft.

De tusenvis av barna som går i 17. mai-tog mot slutten av denne uken er heldige barn. De vokser opp i et land som tar barns rettigheter på alvor, som setter individets frihet høyt, og som jobber for å ha et godt skolesystem som stimulerer til refleksjon.

‘Det rette for meg.’ 

«Jeg synes det har vært fint å lære mer om de andre religionene, for da vet jeg at kristen­dommen er det rette for meg». Dette sa sønnen min mot slutten av barneskolen, etter at de hadde vært gjennom alle de store verdensreligionene i undervisningen.

Han er fortsatt bare tenåring, og har mange valg foran seg. Men den lille uttalelsen om religionsundervisningen på skolen gjorde meg både stolt og glad.

For å kunne tenke selv, velge selv og bedømme selv trenger vi kunnskap. For å få kunnskap må vi lære, vi må lese, vi må lete. At skolene har en god KRLE-undervisning og heier på barnas egne initiativ er viktig, nettopp for å hjelpe barna i denne prosessen.

Debatten om skolelagsmøte med bolle­servering er et pinlig eksempel på hvordan skoleledelsen har mistet tiltroen til de unges dømmekraft. Personlig engasjement og livssyn diskrediteres som noe skummelt som ingen andre bør få være nysgjerrige på.

Hvis det er farlig å bli kristen, så vil nok barnas egne kritiske refleksjonssans varsle dem om dette – dersom skolen har gjort sin oppgave. La oss ikke være så redde for at barna og ungdommene våre tar beslutninger vi ikke liker, men heller bidra til å opplyse dem slik at de kan ta valg når de modnes til det.

De beste intensjoner

Denne uken feirer vi den norske grunnloven, som gir oss rett til å tro og mene det vi vil. Vår konstitusjon er i dag den eldste gjeldende grunnlov i Europa, og har vist seg levedyktig gjennom mer enn 200 år. Men la oss huske hvor vi kommer fra.

Det tok mer enn 140 år fra grunnlovsfedrene signerte dokumentet til siste rest av den rasistiske ekskluderingsbestemmelsen, «jødeparagrafen», ble fjernet. Jøder hadde ikke adgang til Norge før 1851, og jesuittene måtte vente til 1956 før de fikk slippe inn i landet vårt.

Dette viser at selv med de beste intensjoner så må vi vokte oss for forutinntatte og destruktive holdninger til de som tenker og tror annerledes enn oss selv.

Intoleranse? 

Mange gjør et viktig arbeid for å sikre barna et godt liv med mulighet for utvikling og tanke-, tros- og samvittighetsfrihet. Å drøfte dette temaet er relevant og viktig, noe jeg nettopp opplevde som deltaker på seminaret «Hvem eier barnets tro og tanker» på Litteraturhuset i Oslo.

Både juridiske og menneskerettslige perspektiver ble belyst, og alle ble opp­fordret til å bli bedre på å informere barn om deres rett til trosfrihet. Men den påfølgende debatten om barns tro er krevende hvis motparten i diskusjonen i utgangspunktet mener at all kristendom og snakk om kristne verdier er skadelig for barn.

Er ikke dette intoleranse i toleransens navn?

Rett til å velge

Vi kristne må stå opp for det vi tror på og vise verden at det er sunt å tro på Gud. Jeg mener at vi ikke skal ta fra barna muligheten for å høre om at vi er elsket av Jesus og tror på et evig liv med ham. 

Søndagsskolen i Norge har fortsatt en viktig funksjon for å øke kunnskapen ved å formidle tro til barn på en god måte. Barn skal få lære, undre seg og oppleve trygghet, kjærlighet og stabilitet, både i familien og i menigheten.

Vi som tror og opplever at kristen­dommen er en vei til et godt liv, må med kjærligheten som drivkraft vise barna hva troen betyr for livet. Her har både foreldre og kirker et ansvar for å skape sunne miljøer der barna kan få utvikle seg som selvstendige individer, uten tvang eller press.

Skolen har som oppgave å sikre barns rett til utdanning ved å opplyse og informere. Den skal være en arena som stimulerer til nysgjerrighet og refleksjon over hva som kan bidra til et godt liv.

Det er ikke i konflikt med å ha en kristen tro. Det skal elevene også ha rett til å velge.

LES OGSÅ: Kommunen snur. Nå blir det boller likevel.  

Gå til innlegget

Kirkenes framtid

Publisert rundt 1 måned siden

Kan kristen handlekraft gjøre at ungdommen velger å bli aktive i sine egne menigheter?

«70 prosent av barn som vokser opp i kristne trossamfunn velger bort menigheten i ung eller voksen alder. Hvordan kan vi bygge fellesskap som varer i generasjoner?». Dette sa generalsekretær Erhard Hermansen i Norges Kristne Råd i sitt innlegg på «Kirke i en ny tid«, en tverrkirkelig konferanse jeg nylig deltok på.

Jeg mener at evangeliet er universelt, og all verdens påfunn og aktiviteter kan ikke erstatte forkynnelsen av tro, håp og kjærlighet. Men vi må tørre å utfordre det etablerte og våge å gå nye veier for å knytte den oppvoksende generasjonen til menigheten og konfesjonen de er en del av.

Forfatter Timothy P. Carney påpekte i et intervju med Vårt Land i forrige uke at kirken er en uerstattelig institusjon i det amerikanske samfunnet. Den gir folk et sosialt nettverk og en håndsrekning i vanskelige tider.

Jeg tør påstå at det også er slik i Norge. De kristne trossamfunnene utgjør en viktig samfunnsressurs.

Hjelpen i fellesskapet

Opplevelsen av å være en del av et kristent fellesskap er subjektiv. For noen er kanskje troen og menigheten en klamp om foten som hindrer en i å være seg selv i å leve som en vil, og man frigjør seg så fort som mulig. Vi bør arbeide for at menighetene gir plass til ungdommen, der de opplever fellesskap, trygghet og en arena for utvikling i kristenlivet, slik at de velger å bli.

Carney påpeker dessuten at deltakelse i et trosfellesskap er en nøkkelfaktor i lykkeforskningen. Derfor scorer «svært religiøse» høyt på lykkebarometeret i forskningsrapporter. I samme spor har svenske religionsforskere påpekt en trend i samfunnsutviklingen at det blir færre kristne, men at de som er kristne blir mer kristne. Og kanskje er det aktiv medvirkning og fornyelse som kan få ungdommene tilbake til menighetene?

Ung handlekraft

Akkurat nå er jeg på en internasjonal påskecamp for ungdom. Nesten 4.400 unge er samlet til fem dager med kristen forkynnelse, og et bredt spekter av aktivitetstilbud i topp moderne fasiliteter. Gjennom avansert sceneformidling og nyutviklet animasjon presenteres budskap og bibeltekster på en måte som vekker interesse hos ungdommene i salen. Eldre forstandere og ungdomsarbeidere bidrar fra scenen med samtaler og utdypning om temaene som berøres.

Det som er spesielt med både aktiviteter og innhold på dette arrangementet er at det i stor grad er utviklet, planlagt og gjennomført av ungdom. De voksne må nøye seg med å følge med på TV-overføring. Det kan skape litt bølger i de gamle formene, når ungdommen blir prioritert før de voksne og eldre medlemmene.

LES OGSÅ: Brunstad Christian Church vil ut av isolasjonen

Tenke selv

Dette arrangementet skal bidra til at ungdommenes eget engasjement vekkes. De skal få lyst til å undersøke selv, tenke selv, og videre etter eget ønske få bidra. Det å kunne legge ned en innsats som gjør en forskjell, og oppleve at det blir verdsatt, resulterer gjerne i et sterkere eierskap enn bare å være mottaker av andres innsats.

Ungdom representerer en sterk drivkraft, og uten at de gis plass forsvinner friskheten. Og på den andre siden: Hvis den ungdommelige kraften ikke blir verdsatt og benyttet vil den fort søke utløp andre steder.

Som menigheter må vi kanalisere den ungdommelige energien inn i fellesskapet. Når ungdommene selv tar bevisste valg og opplever evangeliet personlig, så kan de som mentorer gi disse verdier og gode råd videre til neste generasjon.

Det kristne budskapet blir aldri gammeldags, det fører til et liv i praktisk kristendom der nestekjærligheten er sentral. En slik glede og trygghet håper jeg mange flere ungdommer kan oppleve i sine kirker og trossamfunn, uansett hvor de velger å være aktive.

Jeg mener at vi som kristne ledere må gi plass til den store underskogen som venter på selv å vokse fram. De trenger lys, varme og gode vekstvilkår. Da vil vi få se ungdommelig handlekraft som kan føre kirkene våre videre.

LES OGSÅ: Fra bråkejente til styreleder i BCC

Gå til innlegget

#metoo og oss selv

Publisert 2 måneder siden

Samfunnets store mellommenneskelige problemer finnes i oss selv, i vår hverdag, i vårt eget liv, bare i en mindre skala.

«Her i huset er det faktisk ikke greit å banne» hørte jeg fra sofaen på stua. Sønnen min satt og spilte med en skolekamerat, som akkurat hadde lirt av seg noen kraftige gloser. 

Jeg måtte smile litt for meg selv, men kjente samtidig en glede over at han våget å stå for det som alltid har vært en regel hos oss. En banal regel kanskje, men å starte med det enkle og forklare hvorfor, har vært en fin inngangsport til å ta opp de mer krevende utfordringene. 

 Enige, men...

Nå står debatten blant annet om språk og praksis i skolegården. Alle er enige om at det ikke er greit at barn og unge snakker til hverandre på en måte som både sårer og nedverdiger. Alle er enige om at de ikke skal invadere andres intimgrenser og tråkke over usynlige linjer. 

Men hvordan klarer vi å lære barna og ungdommene våre å skille mellom rett og galt slik at de selv utvikler god dømmekraft?

 Reagerer

Tre unge jenter fortalte nylig om sin hverdag. Både jenter og gutter har skrevet innlegg i Aftenpostens SiD-spalte, de hever stemmen for å få endring. Skoledagen preges av nedsettende seksuelle bemerkninger og grenseoverskridende adferd fra medelever. 

Nå tar de affære. De ønsker at både elever, foreldre og lærere skal ta problemet på alvor.

 Sanners løsning

I Stortingets spørretime langer kunnskapsminister Jan Tore Sanner (H) ut mot lærerne med hjemmel i både opplæringslov og læreplaner: Det er skolelederes ansvar, og lærerne må gå foran med et godt eksempel når det gjelder etiske prinsipp og regler. 

Men hva med politikerne selv? De har et særlig ansvar for å være gode forbilder for landets ungdom. #metoo-kampanjen viste med all tydelighet at voksne politikere som absolutt bør vite bedre, faller for fristelsen til å ta seg til rette ovenfor unge jenter eller gutter. Likevel vil de tilbake til makten, de vil styre landet. Hvilke holdninger, hvilket ansvar og hvilke rollemodeller er dette for ungdommen som vokser opp? 

 I en mindre skala

Samfunnets store mellommenneskelige problemer finnes i oss selv, i vår hverdag, i vårt eget liv, bare i en mindre skala. Hva gjør vi – personlig – når noe ikke tåler dagens lys? I min barndom hørte vi om å ha livet i lyset. Uttrykket er fortsatt treffende. 

Hvis vi skal være gode rollemodeller for ungdommene våre, så må vi ha vårt liv i lyset. Vi må kunne si til våre barn, våre elever eller til de som stemmer på oss: Gjør som jeg! 

Det gjorde apostelen Paulus, derfor var han en troverdig misjonær som fremdeles har en appell. Når du sier «et Pauli ord», da sier du det som det er, og lyset settes i staken. 

 Et Pauli ord

Vi kan ikke være så feige og utydelige at vi ikke våger å sette etiske grenser. Barna våre må lære seg å si ifra, å utvikle seg til selvstendige individ som vet hvor grensene går, både hos seg selv og andre. De må også få lære hva som er greit, og hva som ikke er greit å si til sine medelever. Hvis vi foreldre ikke tar dette ansvaret gjør vi dem en stor urett. 

Hjemme i sofakroken kan vi alle sitte og se nikkende til galskapen når samfunnsproblemer blåses opp i media. Men både lærere, politikere, foreldre, kristne ledere, ja alle som jobber med og for barn og ungdom har et ansvar her. Ungdommene våre trenger rollemodeller. 

Det handler om å våge å si at det faktisk er forskjell på det onde og det gode, om å gi dem et Pauli ord iblant, men også om å vise med vårt eget liv at det vi gjør tåler dagens lys. Slik kan vi kan ruste ungdommene våre til voksenlivet.

Gå til innlegget

Den uønskede debatten

Publisert 3 måneder siden

Hvorfor skal de som roper høyest få overdøve alle andre stemmer?

I Aftenposten 2. februar skrev Hadia Tajik (Ap) om tidlig ultralyd som kan gjøre at tvillinger overlever fordi de får riktig hjelp som følge av kunnskap om livstruende tilstander. Og om NIPT-testen som kan avdekke kromosomfeil og genetiske sykdommer, og dermed kan føre til at flere fostre kan få hjelp og liv­reddende behandling allerede i mors mage. Dette er gode poeng og viktige framskritt.

Men dobbeltheten dukker opp når ­temaet videre kommer inn på om ­fosteret har selvstendige rettigheter før tolvte uke. Tajik beskriver holdninger mot abort­loven som ble innført på 1970-tallet, som «dypt konservative og umyndiggjørende for kvinner», og skriver videre:

«Etter dette har det bare vært ­temmelig ytterliggående aktører som har ­snakket om «fosterets rettsvern», fordi – alle ­moralske dilemmaer til tross – så er ­kvinnen som bærer barnet, den ­nærmeste til å vurdere hva som er rett i hennes ­situasjon.»

Ansvar. 

Å tenke at dette fosteret ­faktisk har behov for rettsvern plasserer meg ­muligens i kategorien «mørkemann», eller en som vil rasere kvinners rettigheter. Å være spørrende til om vi bør ha mulighet for å ta abort på grunn av flerlinger eller sykdom hos foster, er vanskelig i dagens debattklima.

Jeg ønsker ikke å skrive noe kampskrift mot abort. Jeg vil gjerne fortelle hva jeg følte da jeg fikk se mitt eget barn på tidlig ultralyd da jeg var syv uker på vei. Det jeg så var først og fremst et lite hjerte som banket. Å få oppleve det gjorde at jeg der og da følte et stort ansvar. Ingen ting i verden kunne fått meg til å be en lege om å stanse de små slagene.

I abort-debatten er det mange ­fasetter, og mange vordende mødre som må ta ­vanskelige valg. Sykdom, voldtekt, overgrep og umenneskelige forhold i flere ­deler av verden er realiteter vi må forholde oss til. Midt oppe i dette er det ingen enkel avgjørelse å være den som skal velge bort framtiden til et annet menneske.

Jeg protesterer mot at det skal være så stigmatiserende å stille spørsmål ved om den nåværende abortloven er den beste løsningen. I et demokrati er det flertallet som bestemmer. Men hvorfor må enigheten være så unison? Hvorfor skal de som roper høyest få overdøve alle andre stemmer? Er det alltid slik at flertallet har rett? Når sterke aktører fører med seg hele midten og presser igjennom sin vilje, hvor blir det av ansvaret og de etiske betraktningene?

Unik enighet. 

Fram til 12 uker har ­Stortinget bestemt at det ufødte livet ikke har noen rettigheter. Samtidig har vi i ­Norge et helsevesen og hjelpeordninger som det knapt finnes maken til i verden. Vi har praktiske og økonomiske støtteordninger som ­kvinner i utviklingsland bare kan drømme om.

Politisk redaktør i Aftenposten, Trine Eilertsen, poengterte i Aftenpodden 24. januar at det er helt unikt at Norge i dag ikke har noe politisk parti som er imot dagens abortlov, og at vi også må høre på de stemmene som mener abort ikke er den eneste eller beste løsningen.

Som personlig kristen ser jeg på selve ­livet som ukrenkelig. Vi må ­kunne ­debattere og få fram ulike syn, uten ­nødvendigvis å ha mål om å være enige om alt. Norge karakteriseres ofte som det lille «annerledeslandet», som slår ring om ytringsfrihet, demokrati og likeverd.

For eksempel går debatten om 
dyrs ­rettigheter friskt og åpent, noe som er flott. Om ulven skal få leve ­eller ikke ­engasjerer mange, og ulike syn ­kommer fram i ­media. Men debatten er ikke like åpen når det gjelder fosterets ­menneskeverd og rettsvern. Det mindretallet som­ ­mener at et ufødt barn bør ha livets rett, blir ­nærmest presset til taus-
het, fordi mors rettigheter er viktigere.

Og når de som våger å forsvare det ufødte liv blir kategorisert som «ytterliggående aktører» og «yppersteprester» 
av sentrale norske politikere, så gjør det noe med debatten i demokratiet vi ­egentlig er så stolte av.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
7 dager siden / 4994 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
18 dager siden / 4756 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
7 dager siden / 2620 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
23 dager siden / 2310 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
21 dager siden / 1796 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
8 dager siden / 1760 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
20 dager siden / 1516 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
13 dager siden / 1376 visninger
Taper-gutta
av
Vårt Land
12 dager siden / 1305 visninger
Bryllup med bismak
av
Trond Langen
2 dager siden / 1208 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere