Lan Marie Berg

Alder: 32
  RSS

Om Lan Marie

Miljøbyråd 
(MDG) i Oslo

Følgere

Vi er store nok

Publisert 2 måneder siden

Norge er et lite land, og Oslo er en liten by. Men vi er store nok til å være gode forbilder.

Jeg har deltatt på ­mange klima­forhandlinger. ­Allerede som ung og søkende student ble jeg med i miljøorganisasjonen Spire, og jeg ble dratt inn i en verden av unge klimaaktivister. Løsningene fantes der oppe på toppmøter hvor viktige ledere gjorde viktige avtaler som skulle bidra til å redde klimaet.

Men år etter år ble vi ­skuffet. Topplederne ville ikke, eller turte ikke, å handle. I stedet for en mer forpliktende klimaavtale kollapset alt i København i 2009. Det som manglet, var lederskap og forbilder. Utviklingslandene var rasende over at de rike ­landene forsøkte å skyve fra seg sitt ­enorme ansvar for klimakrisen.

Rammes hardest. 

Tenk på dette: De 10 prosent rikeste i verden står for nærmere halvparten av alle klimautslipp, mens de 50 prosent fattigste i verden bare står for om lag 10 prosent. Samtidig er det de med minst som rammes hardest. Som alle de som ikke kan flytte fra sveve­støv eller støy fra motorveier. Som innbyggerne i øy­nasjonen Tuvalu, hvor jeg bodde et halvt år, som nå kan synke i havet som følge av smeltende polaris. Eller de tørkerammede bøndene på bygda i Kenya, som jeg bodde sammen med da jeg skrev min masteroppgave. Der møtte jeg kvinner som, bokstavelig talt, måtte prostituere seg for en matbit. De hadde rett og slett ikke noe sikkerhetsnett.

Klimapolitikk handler ikke bare om CO2-molekyler. Det handler om mennesker.

Under det mislykkede København-toppmøtet skapte sjefsforhandleren til 130 utviklingsland, Lumumba Stanislaus Di-Aping, sjokkoverskrifter med sine kommentarer til klimaavtalen: ­«Dette er å be Afrika om å signere en selvmordspakt (…) Det er en løsning basert på verdiene som sendte seks millioner mennesker i Europa til ovnene.»

Det var drøy ordbruk, men det var også et uttrykk for den dype desperasjonen og sinnet som finnes i mange fattige land. De har minst skyld i klimaendringene, men får kjenne de hardeste konsekvensene.

På første klasse. 

Ville vi nordmenn følte det annerledes, om vi var et utviklingsland som så de rike landene skyve fra seg ­ansvaret for ulage de selv i ­hovedsak hadde skapt? Det er klart at det er provoserende når de rike flyr verden rundt på første klasse, mens opptil 80 prosent av verdens befolkning som aldri har sittet i et fly, rammes mest av forurensingen.

Nøyaktig denne blodige urettferdigheten er en viktig grunn til at det ikke har blitt noen enighet i de internasjonale klimaendringene. Det er også grunnen til at jeg har valgt å engasjere meg politisk.

I år var jeg igjen tilbake på enda et klimatoppmøte, ­denne gangen i Katowice i Polen. ­Resultatet var som ventet: enda en uforpliktende avtale som ikke går langt nok. Det hviler nå et enda tyngre ansvar på hvert ­enkelt land. Og det haster.

Avmakt og bitterhet. 

Norge er dessverre fortsatt et av land­ene som bidrar til en følelse av avmakt og bitterhet i utviklingslandene. Mens våre naboer har kuttet klimautslippene kraftig, har våre økt siden 1990. Sverige, har omlag halvparten så store klimautslipp per innbygger som Norge, etter å ha kuttet over en fjerdedel av klimautslippene sine på 30 år.

Vi er et annerledesland i ­Europa. Selv om Norge har nesten bare grønn kraft i strømnettet vårt, og selv om vi kjøper rekordmange el-biler, gjør oljeplattformer, økt bil- og flytrafikk sitt for at utslippene ikke synker. Det er ekstra trist fordi verden trenger håp mer enn noensinne. Klimafornektende ledere som Trump i USA og Bolsonaro i Brasil sprer mer frykt om at vi kanskje ikke klarer å løse vår tids største utfordring.

Men heldigvis finnes det håp, også på et klimatoppmøte. I ­Katowice møtte jeg kolleger fra byer og lokale myndigheter over hele verden som nå går foran i den globale klimakampen, der statslederne nøler.

Problemet og løsningen. ­

Dette er viktig. Byene står for rundt 70 prosent av verdens klima­utslipp, og størsteparten av forbruket. Byene er altså både problemet og løsningen på klima­problemene.

Det er på høy tid å børste støv av det gamle slagordet: «Tenk globalt, handle lokalt». Løsningene på klimakrisa finnes ikke bare på et toppmøte der ute i verden. De finnes ikke i kryptiske dokumenter fullt av forkortelser, eller i fine taler fra toppledere. De finnes rett foran oss her hjemme. I min egen by.

I Oslo venter vi ikke på at løsninger skal komme dalende fra oven, men vi bretter o­ppermene og gjør det vi kan, her vi er .Vi gjennomfører nå den største ­utbyggingen av kollektivtrafikken siden T-banen ble bygget etter krigen. For første gang på lenge synker biltrafikken inn til byen. Det er flere som reiser kollektivt enn som kjører bil i hverdagen, sykkelandelen øker, og det blir stadig mer attraktivt å kjøpe elbil. Ikke minst: Utslippene synker, og bylufta er bedre enn på lenge. I tillegg har vi innført helt nye måter å tenke på, blant annet i klimabudsjettet, der vi teller CO2-utslipp slik vi teller penger, og lar dette bli et viktig grunnlag for beslutningene vi tar.

Europas miljøhovedstad. 

Slik gjør vi Oslo til verdens ­første ­utslippfrie by. Vår ambisjon er at Oslo ikke bare være den ­beste byen i verden, men også den ­beste byen for verden. Dette er noen av grunnene til at Oslo har blitt Europas miljøhovedstad 2019.

Når de rike somler, blir de fattige frustrerte og føler håpløshet. Handling gir håp. Derfor håper jeg Norge snart begynner å innse det samme som Oslo og andre av verdens storbyer allerede har innsett: Selv et lite land er stort nok til å være et godt 
forbilde.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere