Benedicte Aass

Alder: 39
  RSS

Om Benedicte

Sokneprest i Sande menighet og skribent for KABB - Kristent Arbeid blant Blinde og svaksynte

Følgere

Lett er ikke alltid best

Publisert 10 måneder siden - 98 visninger

Jeg møter mange som gjerne vil hjelpe meg å få synet igjen. De forteller meg at løsningen ligger i forskning, alternativ medisin – eller forbønn. Livet mitt hadde nok vært lettere om jeg så like bra som andre, men det ville ikke blitt bedre.


En dag jeg var i butikken møtte jeg en dame jeg kjente. Hun hadde vært en tur i USA, og besøkt en menighet der. Jeg takket ja til å bli kjørt hjem, for jeg hadde litt å bære på. Da fortalte hun at hun hadde fått en åpenbaring fra Gud. «Du skal få synet» sa hun. Jeg ville gjerne snakke med henne om det, men det ville hun ikke høre så mye på. Man kan jo undre seg litt på hvorfor alle andre enn jeg får slike åpenbaringer. Hun var nemlig ikke den første.

Det er mange som ønsker at jeg skal få synet igjen, og noen har jobbet mye for det. Både forbønn, ny forskning og alternativ medisin gir av og til håp, og mange har gode ønsker på mine vegne. Ofte når jeg forteller at jeg ser dårlig trøster mange meg - eller kanskje seg selv? - med at forskerne snart vil finne en løsning, slik at også jeg skal se normalt igjen.

Mange ganger får jeg følelsen av at jeg burde ønske at synet mitt var bedre, men jeg gjør faktisk ikke det. For jeg forstår ikke hvorfor det å se godt skal gjøre at jeg får det bedre. Jeg har det jo bra. Er ikke det godt nok? Dessuten er tanken på å se helt normalt ganske skremmende for meg. Helt siden jeg var baby har jeg hatt det som nå. Det er med denne synsresten jeg har lært å mestre hverdagen, og forstå synsinntrykk. Skulle dette endre seg, ville jeg måtte lære mye på nytt. Å se ting som jeg aldri har sett før, ville innebære mye nytt å forholde meg til. Å forstå samspillet mellom mennesker gjennom kroppsspråk og ansiktsuttrykk, som jeg i dag har andre måter å lese, ville være krevende, ikke minst fordi samfunnet rundt ville forutsette at jeg forsto det.

Av og til lurer jeg på om vi måler livskvalitet i fravær av utfordringer, med mindre vi pålegger oss dem selv. Derfor ventes det at vi gjør alt for å bli kvitt det som hindrer oss i å utfolde oss. I det minste burde vi ønsket at hindringene ble ryddet av veien.
Det er hender at jeg ønsker ting var lettere. Det hadde for eksempel vært enklere om jeg kunne kjøre bil. Men jeg tror alle mennesker i perioder kan ønske at ting var annerledes enn de er. Etter en tid forstår vi likevel at om det er lettere er det ikke alltid bedre for oss. Det er når jeg strever at jeg lærer noe om meg selv og andre. Det er når jeg strever jeg lærer å sette pris på livet og alt som betyr noe for meg.

Noen ganger tenker jeg at det hadde vært lettere for dem rundt meg, om jeg hadde normalt syn. Det hadde vært tryggere. For mange av oss skaper det usikkerhet, når noe er annerledes enn vi forventer. Jeg kan merke det når jeg møter mennesker i jobben min som prest. For noen skaper det usikkerhet at jeg er sterkt svaksynt, for andre betyr det ingenting. Men løsningen er ikke å ta bort det som er annerledes. Svaret kan heller være å sette ord på det. Vi mennesker trenger at noe er annerledes, at noe bryter med normalen. Det får oss til å reflektere, og vi lærer å sette pris på det vi har.

Noen ganger kommer folk bort til meg og forteller om mennesker som har evne til å helbrede. Da kan vi ha en god samtale rundt temaet. Andre ganger kommer de på Guds vegne og forkynner at det bare er å be, så skal alt løse seg. Da opplever jeg at både jeg og troen min ikke er god nok. Da Jesus møtte den blinde Bartimeus, spurte han: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» Det er mitt behov Jesus spør etter, ikke andres. Og det er jeg som skal få lov å uttrykke det. Det er jo meg det handler om.
 

Jeg tror på helbredelse. Jeg tror at det kan skje under. Men jeg tror ikke at det alltid gagner. Det er ikke alltid best om det er lett. Noen ganger er det også en god helbredelse å kunne hvile i at livet er som det er. Å kunne falle til ro og akseptere situasjonen. Jeg tror jeg kan gjøre mest for andre, ved at jeg aksepterer at livet mitt er som det er. Det er da jeg kan gi mest i møte med andre.

Benedicte Aas er sokneprest i Sand, Vestfold, og fast skribent i «Synlige stemmer» - et prosjekt i Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte.

Gå til innlegget

Når hjelpen skaper nye hindringer

Publisert 12 måneder siden - 208 visninger

Hvordan kan vi skape likevekt mellom den som hjelper og den som tar imot hjelp? Kan vi kanskje samkjøre i stedet for at du henter meg?

Jeg er av dem som har et anstrengt forhold til verbet «å hjelpe». Man skulle tro at det var en lett sak å ta imot hjelp, når man trenger det. Det er mange som vil bidra og strekke ut en hjelpende hånd i samfunnet. Men hvis man får for mye hjelp, eller den blir gitt på gal måte, kan den virke mot sin hensikt. Hjelpen skaper nye hindringer i stedet for muligheter.

Minsket frihet
For noen år siden skulle jeg til studietur til utlandet. Med dårlig syn er det vanskeligere å finne frem på nye steder. Før vi reiste var jeg redd for èn ting: at jeg skulle bli borte fra gruppa. Derfor spurte jeg arrangøren om gruppa kunne være litt oppmerksomme, slik at alle passet på at jeg ble med når vi forflyttet oss fra ett sted til et annet. Da organiserte arrangøren en ledsagertjeneste. Jeg skulle få en ny ledsager per dag. For meg ble ikke dette bra. Jeg mistet frihet. Jeg kunne ikke bevege meg som jeg ville. Jeg ble mer passiv. Jeg kunne ikke gå fra ledsageren min. Jeg kunne ikke snakke med hvem jeg ville, for jeg måtte gå sammen med ledsageren. Ledsageren ble også bundet til meg, og kunne heller ikke bevege seg fritt. Han hadde en jobb å gjøre. For meg ble denne hjelpen fort for mye. Jeg måtte ta imot mer hjelp enn jeg trengte, og jeg kjente meg mer svaksynt enn jeg strengt tatt er. Ofte er det ikke så lett å si fra. Den som organiserer hjelpen gjør det slik de tror er best. Det er lett å kjenne seg utakknemlig eller man blir redd for å såre om man avslår tilbud om hjelp.

Hatt sin pris
Jeg har alltid vært redd for å havne i gruppen hjelpetrengende. Jeg er redd for hjelp som låser, og som hindrer meg i å delta i samfunnet. Jeg har også erfart at hjelp som blir synonymt med særbehandling ikke har vært til det gode. Jeg fikk for eksempel levere stil på skolen når jeg ville. Derfor er jeg dårligere på å holde frister i dag. Det var godt ment, men på sikt har det ikke vært bra. Derfor har jeg gjennom årene ofte takket nei til hjelp, og heller strevd meg gjennom utfordringer. Jeg tror jeg har hatt fordel av det. Jeg skulle tilpasse meg et samfunn hvor man må prestere, og da må man ha kontroll i eget liv. Men det har nok også hatt en pris. Jeg har ikke fått med meg alt det de andre har opplevd. Likevel: Uansett hvilen strategi man velger vil det koste noe. Jeg har derfor vært forsiktig med å ta imot hjelp knyttet til studier og bistand ved jobbsøking. Eller til å ta meg frem.
Alle mennesker vil i løpet av livet trenge hjelp fra andre. Men kunne vi blitt flinkere til å yte hjelp etter hva mottakeren selv uttrykker behov for? Det er så mange som tror de vet bedre enn meg hva jeg trenger. I møte med noen som vet bedre kan man kjenne seg ganske liten, og da er det enklere bare å takke nei til hjelpen.

«Hva vil du jeg skal gjøre for deg?»
Dette er grunnen til at jeg ikke liker ordet «hjelp». Hjelp blir gitt i omsorg til noen som vi ikke nødvendigvis venter gjenytelse fra. Det blir ikke likevekt mellom den som gir og den som tar imot. Den som blir en mottaker kan bli fratatt integritet og til og med verdi, fordi de som hjelper ikke ser den andres ressurser, eller inkluderer dem i samfunnet på linje med en selv.

Når jeg møter mennesker i arbeidet som prest og ellers, ønsker jeg at alle selv skal få styre hva de trenger hjelp til og når de vil ha den. Så langt det er mulig skal alle ha kontroll og ansvar i eget liv.
Jesus spurte den syke mannen ved Betesdadammen: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» Kanskje var svaret opplagt. Likevel spør Jesus, slik at mannen selv kan gi utrykk for behovet sitt.

Finne andre ord
Jeg ønsker meg et samfunn hvor det å ta imot hjelp fra andre er positivt også for den som er mottaker. I kirken hos oss tilbyr vi kirkeskyss. Men det er få som vil ringe og si at de ønsker å bli hentet til gudstjenesten. De vil heller at vi skal ringe dem og spørre om de vil være med. Det kan jeg forstå. I vårt samfunn er det et sterkt fokus på ytelse og selvstendighet. Alle klager over at de har det så travelt. Da er det ikke så lett å bry andre ved å spørre dem om hjelp.

Kanskje hadde det vært lettere om vi fant andre ord. Ord som la opp til balanse og likevekt mellom den som gir og den som tar imot. Det er lettere å bli med på samkjøring til kirken enn å bli hentet. Da gjør man noe sammen, i stedet for å føle at man er til bry.

Benedicte Aass er sokneprest i Sande, Vestfold. Hun er fast skribent i Synlige stemmer – et prosjekt fra Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte.

Gå til innlegget

Når det er bra at det er glemt

Publisert rundt 1 år siden - 636 visninger

Å glemme er i utgangspunktet noe man ikke skal, men jeg blir glad når folk glemmer at jeg ser dårlig.

Når jeg i ulike sammenhenger får utdelt et ark eller fler er det ofte jeg hører: «Åh, jeg glemte at jeg kanskje skulle ha laget det større. Dette ser du kanskje ikke. Det er så liten skrift». Jeg svarer alltid: «Det gjør ingenting. Jeg har briller. Jeg kan lese med dem». Og det kan jeg jo…

Hele livet har jeg jobbet for dette. At mitt dårlige syn skulle få minst mulig oppmerksomhet, eller være glemt i hverdagen. Mange ganger hører jeg: «Jeg glemmer at du ikke ser så godt». Jeg liker det. Fordi jeg som de fleste andre, ønsker at de jeg møter ser hele meg, og ikke bare det ytre. Utsiden er det første vi ser ved et menneske. Retter vi oppmerksomheten mot menneskers ytre, kan vi gå glipp av mye, og vi kan hindre dem i å vise seg frem. Alle mennesker bærer i seg mye livserfaring og ressurser. Noen ganger kan vi bli dem som setter grense for et menneskets ressurser og muligheter, om vi lar oss stoppe av menneskers ytre.

Flytte fokus

Jeg ser litt. Jeg kan stort sett se hvor jeg går og hvor jeg møter hindringer. I en verden som består av flest mennesker som ser godt, vil jeg skli inn på best mulig måte. Jeg vil gjøre de samme tingene og jeg vil oppleves som en av alle andre. Men det går ikke hundre prosent. Jeg kan ikke gjenkjenne folk på utseendet. Når jeg møter mennesker ser jeg på klærne. Men neste gang har de andre klær, og da kan jeg ikke kjenne dem igjen. «Du hører at det er meg» sier mange. Ja, etter hvert så gjør jeg det. Jeg kan ikke lese ansiktsuttrykk, eller ha ordentlig øyekontakt med folk når jeg snakker til dem. Dette vet jeg kan oppleves rart, men når man blir kjent, og man forstår hvorfor, ja, så blir det glemt. Fokus blir flyttet.

Først og fremst meg

I hverdagen er jeg ikke først og fremst synshemmet. Jeg er meg, med min livshistorie, mine interesser og mitt erfaringsgrunnlag. Jeg er en del av ulike felleskap som familie, venner og menighet. Jeg er prest. Jeg har funnet noen metoder som gjør hverdagen enklere. Jeg lærer mye utenat, som kalenderen og telefonnummer. Jeg har telefon jeg kan snakke til, så jeg slipper å ta frem brillene hver gang jeg skal skrive melding eller ringe. Jeg lære mye utenat det jeg skal fremføre, eller lager teksten i veldig stor skrift.

Jeg kan delta

Jeg har altså oppnådd det jeg ønsker, at det dårlige synet mitt blir glemt.
Men så er det en sjelden gang at noen husker å gi en utskrift av en power-point , slik at også jeg kan følge med på det som står skrevet på skjermen. Noen ganger har noen lagt til rette så jeg kan delta i liturgi og salmesang på linje med de andre på en gudstjeneste, ved at jeg får teksten i en skriftstørrelse jeg kan lese raskt nok til å følge med. Da er jeg glad for at noen husket. For med små grep kan også jeg delta. Ser jeg det som står på liturgi arket, kan jeg følge med, og delta i de leddene hvor alle skal være med. Det er godt når noen forteller meg hvor det er en ledig plass, når jeg kommer inn i et rom som er ganske fullt. Det er godt når noen tar seg tid til å fortelle noe om omgivelsene vi er i, detaljer som er vanskelig å få med seg, men som kan være viktige opplysninger. Men denne gode følelsen kommer ikke egentlig av at noen husket at jeg ikke kan se det så godt. Det er den gode følelsen av å bli sett.

Se hele mennesket

Jeg tror det er dette som er ønsket. Ikke at folk glemmer å legge til rette, men husker de små tingene som skal til for at jeg kan delta mest mulig på linje med andre. Å se handler om å se hele mennesket, og ikke bare det ytre. Når folk glemmer, er det ofte et tegn på dette. De ser mer av meg, enn bare det dårlige synet. Men vårt ytre er også en del av oss. Når noen legger til rette på rett måte, blir ikke synshemmingen og tilretteleggingen viktig, men heller det at jeg får mulighet til å delta. Da trenger ikke synshemmingen å få mer oppmerksomhet. Jeg kan være aktivt med, og gjøre bruk av ressursene mine.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Farlig retorikk
rundt 9 timer siden / 985 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Matematikk og evolusjon
rundt 9 timer siden / 6727 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Prinsipper på billigsalg
rundt 10 timer siden / 1200 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Prinsipper på billigsalg
rundt 10 timer siden / 1200 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Matematikk og evolusjon
rundt 10 timer siden / 6727 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Matematikk og evolusjon
rundt 10 timer siden / 6727 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Matematikk og evolusjon
rundt 10 timer siden / 6727 visninger
Arild Kvangarsnes kommenterte på
Prinsipper på billigsalg
rundt 11 timer siden / 1200 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Matematikk og evolusjon
rundt 11 timer siden / 6727 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Prinsipper på billigsalg
rundt 11 timer siden / 1200 visninger
Arild Kvangarsnes kommenterte på
Prinsipper på billigsalg
rundt 11 timer siden / 1200 visninger
Arild Kvangarsnes kommenterte på
Prinsipper på billigsalg
rundt 11 timer siden / 1200 visninger
Les flere