Beathe Øgård

Alder: 25
  RSS

Om Beathe

Leder av Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH)

Følgere

Lånekassen for utvikling!

Publisert rundt 1 måned siden

Skal vi nå bærekraftsmålene må utviklingsministeren og Lånekassen snakke sammen.

Beathe Øgård, leder, SAIH

Håkon Randgaard Mikalsen, leder, NSO

I hele verden ønsker flere unge å studere.  Utdanning er et gode for samfunnet – flere høyt utdannede mennesker betyr blant annet at samfunnet får gode leger, byråkrater, lærere, gründere og ingeniører. FNs bærekraftsmål 4 handler om å sikre inkluderende og rettferdig kvalitetsutdanning for alle. Skal vi nå dette er det behov for kunnskapsbasert politikk og kritiske stemmer – og at flere tar høyere utdanning.

Samtidig som etterspørselen etter utdanning øker, har det gradvis skjedd et skifte i internasjonal høyere utdanningspolitikk. Dette skiftet beskrives i rapporten «An Excluding Consensus», som lanseres av Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond og Norsk Studentorganisasjon i dag. Her presenteres konsekvenser av økt kommersialisering og ulike modeller for kostnadsbæring innenfor høyere utdanning globalt. I Sør-Afrika har statens bidrag til høyere utdanning sunket med 1% hvert år mellom 2000 og 2010, samtidig som skolepenger i gjennomsnitt økte 2,5% i året i samme periode. I 2015 kulminerte myndighetenes feilslåtte politikk i studentprotestbevegelsen Fees Must Fall.

Sør-Afrika er ikke alene i dette politiske skiftet. Myndigheter verden over underfinansierer høyere utdanning, og skyver kostnaden over på studentene. Samtidig er det sterk framvekst av kommersielle aktører der offentlige midler ikke strekker til. Høye skolepenger går ut over den allmenne tilgangen på høyere utdanning, og stenger ute mindre privilegerte grupper. Underfinansiering rammer også kvaliteten og samfunnsnytten til universitetene, ved at de må ta imot stadig flere studenter på mindre midler. Da blir det lite igjen til forskning og kvalitet. Resultatet blir ofte en forsterking av eksisterende ulikheter i samfunnet.

I Norge sørget etableringen av Lånekassen for at høyere utdanning kunne bidra til sosial mobilitet. Da mer utdannelse ble normen i norsk arbeidsliv var ikke foreldrenes lommebok lenger avgjørende. I dag ser vi at flere lav- og mellominntektsland ikke gjør denne prioriteringen, men heller stoler på at markedet vil trå til der de offentlige systemene mangler kapasitet. Ikke alle land har råd til en lånekasse, men ingen land har råd til å la høyere utdanning være et elitegode. For å kunne finansiere slike viktige fellesgoder må skattesystemene forbedres, og gode lån- og stipendordninger må på plass.

Her kan Norge dele av egne erfaringer. Gjennom kapasitetsbyggingsprogrammene i Norads kunnskapsbank bistår Norge allerede en rekke land med ekspertise på skattesystem og ressursforvaltning. Kunnskapsbanken nyter tverrpolitisk enighet og kan vise til gode resultater. For oss virker det åpenbart at «Lånekassen for utvikling» bør etableres som en del av Norads kunnskapsbank.

SAIH og NSO oppfordrer med dette utviklingsministeren til å slå seg sammen med Lånekassen, og til å bidra til økt tilgang til høyere utdanning internasjonalt!

Gå til innlegget

SAIH, LO og Fellesrådet for Afrika ser med stor bekymring på den økte militære voldsbruken i Zimbabwe.

av:

Beathe Øgård, leder av Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH)

Roger H. Heimli, 2. nestleder i LO

Johan N. Hermstad, daglig leder i Fellesrådet for Afrika

 

I perioden fra midten av januar til midten av februar i år ble det rapportert alvorlige menneskerettighetsbrudd i Zimbabwe, utført av militæret og landets sikkerhetspoliti. Det ble meldt om skyting, vold, arrestasjoner, voldtekt og tortur av vanlige folk og aktivister. Opphavet til disse voldshandlingene var en annonsering fra president Mnangagwa 12 januar om en nær tredobling i prisen på bensin som fikk tusenvis av mennesker til å ta til gatene i landsomfattende demonstrasjoner. Selv om protestene gikk fredelig for seg fikk de brutale følger. Og mens urolighetene nå har avtatt kommer de underliggende årsakene til overflaten i et samfunn preget av alvorlig økonomisk og politisk ustabilitet.

Håp og optimisme

Robert Mugabes avgang i slutten av 2017 ga liv til håp og optimisme blant det Zimbabwiske folk.  I tomrommet etter den gamle diktatoren gikk samtalen mellom folk flest friere, og sivilsamfunnsaktivister opplevde mer åpenhet og dialog. Den midlertidige (og vordende) presidenten, Emmerson Mnangagwa, snakket om hvordan ta tak i årelange utfordringer som korrupsjon, fattigdom, gjeld og arbeidsledighet, og brukte ord som ‘endring’, ‘økonomisk vekst’ og ‘internasjonalt samarbeid’.

Men etter at Mnangagwa vant valget i juli 2018 med små marginer, har utviklingen i Zimbabwe gått i feil retning. Valutamangel, inflasjon, skyhøye priser og mangel på essensielle varer har preget økonomien, og den nye presidenten har vist liten politisk vilje til å innføre strategier til gagn for innbyggerne. I stedet har man sett en innskrenking i demokratiske prosesser og angrep på sivilt samfunn. 

Svært uoversiktlig 

Overgrepene som fant sted i Zimbabwe tidligere i år beskrives av lokalt sivilsamfunn som de verste på flere tiår. Situasjonen var svært uoversiktlig og det har vært vanskelig å få tilgang til sikre informasjonskilder. Zimbabwiske menneskerettighetsorganisasjoner har dokumentert over 1800 menneskerettighetsbrudd siden urolighetene startet. Minst 17 personer er drept, hundrevis sårede og over 900 er fengslet, blant dem barn. Nye og målrettede arrestasjoner foregår fortsatt og mange av de arresterte får ikke tilgang på den rettshjelpen de har krav på.

Det er også bekreftet atskillige tilfeller av bortføringer og tortur av profilerte rettighetsforkjempere, studentledere, og fagforeningsledere. Medier rapporterer kontinuerlig om forfølgelse og trusler mot disse gruppene fra statlige myndigheter, militæret og politistyrker. Mange rettighetsbrudd fant også sted da myndighetene stengte tilgangen til internett over flere dager i slutten av januar – et brudd på retten til informasjon og forsamling –, og i etterkant av denne perioden fortsatte det i lang tid å komme frem rapporter som ikke tidligere hadde blitt dokumentert. Flere rapporter har kommet fram om at militæret har utført en rekke voldtekter av sivile, og at mange ikke våget å rapportere disse til politiet i frykt for egne liv.

Militær inngripen

Det er svært vanskelig å forutse hvordan situasjonen vil utarte seg videre.  I slutten av januar deltok en rekke advokater i demonstrasjon mot det de mener er politisk og militær inngripen i rettsapparatet. Protesten var fredelig, men likevel ble minst hundre personer arrestert. Siden har det gått rykter om ytterligere planlagte demonstrasjoner og streik mot et politisk lederskap som ikke viser antydning til å gå i dialog med sin befolkning.

Urolighetene i Zimbabwe har ført til at sivilsamfunnet har kommet sammen i kamp mot urettferdigheten som utfolder seg i landet. Dette kan styrke påvirkningskraften i møte med myndighetene. Allikevel ser ikke Mnangagwa og hans medsammensvorne til å ville komme sivilsamfunnsaktører i møte. I stedet kan man høre om økt gransking og overvåking av sivilsamfunnsaktørers aktiviteter og prosesser, og ytterligere innskrenkninger av deres handlingsrom.

SAIH, LO og Fellesrådet for Afrika ser med stor bekymring på den økte militære voldsbruken i Zimbabwe. Det er viktig at norske myndigheter fordømmer menneskerettighetsbruddene i Zimbabwe og viser solidaritet med en befolkning som lever med undertrykkelse og økende innskrenking av ytringsfrihet og demokrati.

Gå til innlegget

Menneskerettigheter blir nedprioritert

Publisert 3 måneder siden

Kinesiske myndigheter har arrestert en rekke studenter og arbeidere. Det vekker oppmerksomhet, men ikke nok til at Norge vil revurdere akademisk samarbeid.

Skrevet av Jostein Hole Kobbeltvedt, daglig leder, Raftostiftelsen og Beathe Øgård, leder, SAIH.

Siden i sommer har flere titalls studenter fra eliteuniversiteter blitt pågrepet for å støtte opp om krav fra uavhengige fagforeninger.

NRK rapporterte i desember at om lag 70 studenter, akademikere og arbeidere ble arrestert etter å ha støttet opp om fabrikkarbeideres krav om å kunne organisere seg i en uavhengig fagforening.

Kvele engasjement. 

Samarbeidet og solidariteten mellom kinesiske studenter og arbeidere ligner på hva vi var vitne til i oppmarsjen til demonstrasjonene i Beijing i 1989. Det er første gang på tretti år at alliansen mellom studenter og arbeidere fremstår så tydelig som nå. Kinesiske myndigheter frykter en gjentagelse med liknende massemobilisering og tar aktivt i bruk de midler de har til å tie kritiske røster og kvele folkelig engasjement.

Kina er medlem av Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO), men har ikke ratifisert de tre konvensjonene om landarbeideres rett til å danne foreninger og slutte seg sammen, om foreningsfrihet og vern av organisasjonsretten og om retten til å organisere seg til å føre kollektive forhandlinger. Kinesisk lov hindrer uavhengige fagforeninger fra å formes, og alle arbeidere som ønsker å organisere seg må i dag knytte seg til den myndighetskontrollerte «All-China Federation of Trade Unions». Som medlem av ILO har Kina obligasjoner til å respektere forsamlingsfrihet selv om de ikke har ratifisert relevante 
konvensjoner.

Stadig farligere. 

Angrep på høyere utdanning øker, og det blir stadig farligere å ytre seg og utøve forsamlingsfrihet som ung student. Scholars at Risk (SAR) har dokumentert 294 angrep mot høyere utdanning i 47 land i perioden 1. september 2017 til 31. august 2018 i sin ferske rapport «Free to Think 2018». Her rapporterer de også om dype bekymringer for kinesiske myndigheters arrestasjoner av akademikere og studenter fra den etniske religiøse minoriteten uyghurene.

I januar 2017 lanserte kinesiske myndigheter en kampanje med ordre til uyghur-studenter om å returnere til Kina. For studenter som nektet å vende tilbake ble det lagt press på utenriksmyndigheter i deres oppholdsland, og det ble rapportert om arrestasjoner og trusler mot familiemedlemmer.

Rapportene om massearrestasjoner bringer tilbake minner fra kulturrevolusjonen hvor kinesiske myndigheter arresterte akademikere, offentlige intellektuelle og unge mennesker. Samme taktikk i dag kan føre til lignende konsekvenser. Vi risikerer å tape en ny generasjon akademikere og studenter, og få et mer innskrenket handlingsrom for alle kinesere.

Stenger ørene. 

På tross av innstrammingene og kontrollen fra kinesiske myndigheter over landets høyere utdanningssektor, er Norge fast bestemt på å trappe opp samarbeidet, og stenger ørene for menneskerettighetsovergrepene. Høyere utdanningssektors frieri til økt akademisk samarbeid med Kina er nedskrevet i en rekke vedtatte dokumenter og strategier.

Panorama-strategien for høyere utdannings- og forskningssamarbeid med Brasil, India, Japan, Kina, Russland og Sør-Afrika skal tilrettelegge for et mer helhetlig og langsiktig samarbeid innenfor områder av særlig interesse for Norge. Strategien fastslår store ambisjoner for økte satsninger mot Kina i arbeidet med internasjonalisering av høyere utdanning, både i form av studentmobilitet og faglig forskersamarbeid.

Internasjonale partnerskap for fremragende utdanning og forskning (INTPART), som driftes av Norges forskningsråd og Diku, skal bidra til at norske utdannings- og forskningsinstitusjoner utvikler varige relasjoner med sterke fagmiljø og institusjoner i prioriterte land, deriblant Kina. INTPART har økt både i omfang og midler. Det er ikke nødvendigvis noe galt i dette, men fraværet av forpliktelser om menneskerettighetsdialog er oppsiktsvekkende i de ulike strategiene og dokumentene.

Ikke ultimatum. 

Universiteter og høgskoler som inngår samarbeid med kinesiske aktører innenfor høyere utdanning må fremme akademisk frihet og grunnleggende menneskerettigheter. Disse verdiene må være reflektert i samarbeidsavtaler. Det trenger ikke være et enten-eller-ultimatum hvorvidt vi skal samarbeide med Kina, men det bør være mulig å være trofast mot egne verdier og ikke godta brudd på akademisk frihet. Når det oppstår situasjoner hvor kinesiske studenter og akademikere opplever å få sine rettigheter krenket, bør norske samarbeidsinstitusjoner være en tydelig stemme i å fordømme slike angrep.

Vi er bekymret over stillheten fra det internasjonale samfunn, Norge og de norske høyere utdanningsinstitusjonene, som ikke fordømmer angrepene fra kinesiske myndigheter.

Gå til innlegget

Utdanning for frigjøring i Sør-Afrika

Publisert 7 måneder siden

Norske studenter har lang historie med solidaritetsarbeid for sørafrikanske studenter. På 60-tallet støttet norske studenter kampen mot apartheid i Sør-Afrika. Nå gir norske studenter Studentenes Fredspris til den unge, muslimske studentaktivisten Fasiha Hassan for hennes ikke-voldelige innsats for lik tilgang til høyere utdanning i Sør-Afrika.

Hassan har hatt en ledende rolle i studentbevegelsen #FeesMustFall, og er i dag nestleder i South African Union of Students (SAUS). Hun ble født i etterkant av apartheidregimets fall og er en del av den såkalte «born free generation», som tar et oppgjør med fortidens urett for å skape en bedre framtid. Da Nelson Mandela ble president i 1994 var forventningene til fremtiden høye. Unge forventet like muligheter til å få seg utdanning og jobb, og et bedre samfunn å leve i. En sentral utfordring var å reformere utdanningssystemet fra apartheidregimet, som innebar overfylte klasser, et autoritært system og underfinansiering av utdanning for den svarte befolkningen. For å få et bedre samfunn måtte hele utdanningssystemet omstruktureres.

Sør-Afrika er utstyrt med hva som regnes som en av verdens mest progressive grunnlover hva gjelder menneskerettigheter, blant annet inkludert lik rett til utdanning for alle. Men dette er fremdeles bare på papiret. Sørafrikanske studenter betaler i dag dyrt for å studere, og i realiteten stenges dørene for den fattige delen av befolkningen. Dette bidrar til stadig sosial ulikhet på tvers av etnisitet som av mange blir kalt en videreføring av et såkalt «økonomisk apartheid».

Siden opprettelsen i 1961 har norske studenters støtte til kampen mot apartheid i Sør-Afrika vært en viktig del av SAIHs solidaritetsarbeid. SAIH krevde at norske myndigheter innførte full økonomisk, kulturell og politisk boikott av apartheidregimet. Flere store arrangementer og kampanjer ble holdt i regi av SAIH og Fellesrådet for Afrika over hele landet. Under frigjøringsledernes første besøk i Norge var frivillige organisasjoner viktige som døråpnere og talsmenn, fordi norske myndigheter fortsatt nølte med å ta dem imot offentlig. Samtidig sørget SAIH for å kanalisere så mye som mulig av sin støtte direkte til frigjøringsbevegelsene i det sørlige Afrika, som økte jevnt utover 70-tallet.

Studentenes fredsprisvinner Fasiha Hassan kjemper mot arven fra apartheid som fremdeles skaper store sosiale forskjeller i hennes hjemland. Sør-Afrika topper i dag listen over land med størst forskjell mellom rik og fattig. Mesteparten av landets ressurser eies av en betydelig minoritet hvite sørafrikanere, mens en stor del av landets svarte befolkning lever under fattigdomsgrensen. I et land med høy arbeidsledighet og skjev tilgang til utdanning kjemper Hassan for å endre et system som fremhever hvite privilegier ved å foreslå konkrete økonomiske og strukturelle løsninger. Etter langvarig press fra studentbevegelsen annonserte tidligere president Jacob Zuma i 2017 at høyere utdanning skulle være gratis i Sør-Afrika. Fasiha Hassan arbeider nå for å finne konkrete løsninger som vil inkludere marginaliserte grupper og bidra til reell tilgang til høyere utdanning i Sør-Afrika.

Tiden for solidaritet mellom norske og sørafrikanske studenter er ikke over. Vi har vunnet store seiere, men har fortsatt flere kamper foran oss. Ved tildelingen av Studentenes Fredspris støtter norske studenter opp om sør-afrikanske studenters videre arbeid for menneskerettigheter og ikke-voldelige kamp for retten til utdanning i et splittet land.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Uten Gud i Guds hus
av
Linn Stalsberg
18 dager siden / 2565 visninger
Den avgjørende barmhjertigheten
av
Ingebjørg Nesheim
17 dager siden / 2295 visninger
KrF svikter den kristne presse
av
Vårt Land
13 dager siden / 2234 visninger
Fløyene på Kirkemøtet
av
Vårt Land
27 dager siden / 2109 visninger
Kirkenes framtid
av
Berit Hustad Nilsen
11 dager siden / 1950 visninger
Unnfallenhet er ikke en dyd
av
Hilde Frafjord Johnson
17 dager siden / 1477 visninger
Når pressen svikter
av
Vårt Land
27 dager siden / 1436 visninger
Sjamanen, prinsessen og premissene
av
Vidar Mæland Bakke
13 dager siden / 1421 visninger
Menn uten make
av
Vårt Land
21 dager siden / 1169 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere