Beathe Øgård

Alder: 26
  RSS

Om Beathe

Leder av Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH)

Følgere

Frykten som våpen i Myanmar

Publisert 3 måneder siden

Militæret står bak en ny bølge av trusler, søksmål og fengslinger av journalister, filmskapere og aktivister. Ytringsfriheten er under press, og frykten tilbake i Myanmar.

Skrevet av Beathe Øgård, leder i SAIH; og Audun Aagre, daglig leder i Myanmarkomiteen

Ytringsfriheten er under press, og frykten tilbake i Myanmar, mens verden har vært opptatt av enten å heie på de positive endringene eller å fordømme overgrepene mot Rohingaene. Vår analyse er at militæret er og blir hovedproblemet i Myanmar.

Militæret i Myanmar har lang erfaring med å bruke frykt som våpen i kampen mot brysomme kritikere. Selv med et fritt valg og en folkevalgt regjering siden 2015, har ikke militærets politiske spill endret seg.

Det begynte i 2017 med drapet på advokat og rådgiver i National League for Democracy (NLD), U Ko Ni, mannen som klarte å sikre Aung San Suu Kyis politiske posisjon i 2008 ved å finne et smutthull i grunnloven. Han ble skutt på kloss hold på den internasjonale flyplassen i Yangon, mens han holdt barnebarnet på armen. De som sto bak angrepet har alle en fortid i militæret. Skuddet sendte et varsel til de som kjemper for et demokratisk Myanmar.

Filmskaper fengslet

I april ble filmskaperen Min Htin Ko Ko Gyi fengslet. Han er en artikulert kritiker av militæret og kjent for å stå bak filmfestivalen Human Rights Human Dignity International Film Festival. En av hans mest kjente filmer ble vist for Kronprinsesse Mette-Marit på filmselskapets kontor i Yangon i 2013. Min Htin Ko Ko Gyi ble fengslet for ærekrenkelser av militæret. Det var militæret selv som sendte saken til domstolene. Filmskaperen er alvorlig syk etter en omfattende kreftoperasjon

Det er flere andre eksempler. Avisen The Irrawaddy, Radio Free Asia og lokalavisa Development Media Group er saksøkt for feilaktig dekning av militærets maktbruk i Rakhine-staten. Satiregruppa Peacock Generation Thagyat er beskyldt for ærekrenkelser. Mange andre modige journalister, ledere i organisasjoner og partier har de samme truslene hengende over seg.

Maktpolitisk runddans 

Mønsteret er det samme. Militæret går til søksmål mot kritikere, og domstolene er alt annet enn uavhengige, dermed blir kritikere av militæret fengslet. I mange tilfeller med politiske fanger, som med Reuters-journalistene Wa Lone og Kyaw Soe Oo, svarer regjeringen og Aung San Suu Kyi med benådning. De ble dømt til sju års fengsel for avsløring av statshemmeligheter, etter å ha avslørt militærets overgrep mot rohingyamuslimer, et arbeid de fikk Pulitzerprisen for. Det er en maktpolitisk runddans, med militæret og regjeringen som motpoler.

I mange land ser vi at myndigheter som ønsker å kneble kritikk, både på sosiale og i tradisjonelle medier, bruker lover kreativt for å hindre kritiske stemmer, Myanmar er intet unntak.

Militærets brutalitet 

Som leder av regjeringen og et kjent symbol for demokrati og menneskerettigheter, har Aung San Suu Kyi ikke klart å imponere hverken det internasjonale samfunnet, eller etniske minoriteter og deler av demokratibevegelsen i Myanmar. Likevel ligger ansvaret for bølgen av arrestasjoner utvilsomt på hærsjefen. Militærets makt i Myanmar er fremdeles svært omfattende. Militæret har kontroll over forsvar, grensespørsmål, politi, rettsvesen og statsapparatet, i tillegg har de 25 prosent av setene i parlamentet som tilsier vetorett over grunnlovsreformer.

Militæret er ikke underlagt regjeringens kontroll, og representerer ikke folket. Troen på militærets endringsvilje, som blant annet Norge sto i bresjen for, har spilt fallitt på slagmarken. Militæret viste sitt sanne ansikt for en hel verden 25. august 2017 da de startet aksjonene som førte til at mer enn 700.000 mennesker ble jaget over grensene til Bangladesh og mange tusen ble drept. For de fleste burmesere var militærets brutalitet godt kjent fra før.

Skjevt bilde

Vi er svært bekymret for innskrenkingene i ytringsfriheten og den politiske utviklingen i Myanmar. Det er nå halvannet år til valget i 2020, og vi ser en bølge av arrestasjoner og at anklager brukes som trusler for å tie de som skal få tale fritt i et demokrati. Det mest sentrale spørsmålet er og blir: Hvordan kan man bidra til å styrke de sivile, politiske kreftene, og svekke hærsjefens politiske og militære dominans? Dette bør være hovedspørsmålet i all aktivitet Norge og andre demokratiske land foretar seg i Myanmar.

Under hele reformprosessen har overgrepene fortsatt, mens verdens blikk i hovedsak har fokusert på de positive endringene. Når analysen har handlet om at militæret hadde endret seg, er det nærliggende å legge skylden for den negative utviklingen i Myanmar på den første valgte regjeringen på 50 år. Det har gitt et skjevt bilde av ansvarsforholdene i Myanmar. Noen ganger er de enkleste analysene de riktigste. Militæret er og blir hovedproblemet i Myanmar.

Gå til innlegget

Lånekassen for utvikling!

Publisert 5 måneder siden

Skal vi nå bærekraftsmålene må utviklingsministeren og Lånekassen snakke sammen.

Beathe Øgård, leder, SAIH

Håkon Randgaard Mikalsen, leder, NSO

I hele verden ønsker flere unge å studere.  Utdanning er et gode for samfunnet – flere høyt utdannede mennesker betyr blant annet at samfunnet får gode leger, byråkrater, lærere, gründere og ingeniører. FNs bærekraftsmål 4 handler om å sikre inkluderende og rettferdig kvalitetsutdanning for alle. Skal vi nå dette er det behov for kunnskapsbasert politikk og kritiske stemmer – og at flere tar høyere utdanning.

Samtidig som etterspørselen etter utdanning øker, har det gradvis skjedd et skifte i internasjonal høyere utdanningspolitikk. Dette skiftet beskrives i rapporten «An Excluding Consensus», som lanseres av Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond og Norsk Studentorganisasjon i dag. Her presenteres konsekvenser av økt kommersialisering og ulike modeller for kostnadsbæring innenfor høyere utdanning globalt. I Sør-Afrika har statens bidrag til høyere utdanning sunket med 1% hvert år mellom 2000 og 2010, samtidig som skolepenger i gjennomsnitt økte 2,5% i året i samme periode. I 2015 kulminerte myndighetenes feilslåtte politikk i studentprotestbevegelsen Fees Must Fall.

Sør-Afrika er ikke alene i dette politiske skiftet. Myndigheter verden over underfinansierer høyere utdanning, og skyver kostnaden over på studentene. Samtidig er det sterk framvekst av kommersielle aktører der offentlige midler ikke strekker til. Høye skolepenger går ut over den allmenne tilgangen på høyere utdanning, og stenger ute mindre privilegerte grupper. Underfinansiering rammer også kvaliteten og samfunnsnytten til universitetene, ved at de må ta imot stadig flere studenter på mindre midler. Da blir det lite igjen til forskning og kvalitet. Resultatet blir ofte en forsterking av eksisterende ulikheter i samfunnet.

I Norge sørget etableringen av Lånekassen for at høyere utdanning kunne bidra til sosial mobilitet. Da mer utdannelse ble normen i norsk arbeidsliv var ikke foreldrenes lommebok lenger avgjørende. I dag ser vi at flere lav- og mellominntektsland ikke gjør denne prioriteringen, men heller stoler på at markedet vil trå til der de offentlige systemene mangler kapasitet. Ikke alle land har råd til en lånekasse, men ingen land har råd til å la høyere utdanning være et elitegode. For å kunne finansiere slike viktige fellesgoder må skattesystemene forbedres, og gode lån- og stipendordninger må på plass.

Her kan Norge dele av egne erfaringer. Gjennom kapasitetsbyggingsprogrammene i Norads kunnskapsbank bistår Norge allerede en rekke land med ekspertise på skattesystem og ressursforvaltning. Kunnskapsbanken nyter tverrpolitisk enighet og kan vise til gode resultater. For oss virker det åpenbart at «Lånekassen for utvikling» bør etableres som en del av Norads kunnskapsbank.

SAIH og NSO oppfordrer med dette utviklingsministeren til å slå seg sammen med Lånekassen, og til å bidra til økt tilgang til høyere utdanning internasjonalt!

Gå til innlegget

SAIH, LO og Fellesrådet for Afrika ser med stor bekymring på den økte militære voldsbruken i Zimbabwe.

av:

Beathe Øgård, leder av Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH)

Roger H. Heimli, 2. nestleder i LO

Johan N. Hermstad, daglig leder i Fellesrådet for Afrika

 

I perioden fra midten av januar til midten av februar i år ble det rapportert alvorlige menneskerettighetsbrudd i Zimbabwe, utført av militæret og landets sikkerhetspoliti. Det ble meldt om skyting, vold, arrestasjoner, voldtekt og tortur av vanlige folk og aktivister. Opphavet til disse voldshandlingene var en annonsering fra president Mnangagwa 12 januar om en nær tredobling i prisen på bensin som fikk tusenvis av mennesker til å ta til gatene i landsomfattende demonstrasjoner. Selv om protestene gikk fredelig for seg fikk de brutale følger. Og mens urolighetene nå har avtatt kommer de underliggende årsakene til overflaten i et samfunn preget av alvorlig økonomisk og politisk ustabilitet.

Håp og optimisme

Robert Mugabes avgang i slutten av 2017 ga liv til håp og optimisme blant det Zimbabwiske folk.  I tomrommet etter den gamle diktatoren gikk samtalen mellom folk flest friere, og sivilsamfunnsaktivister opplevde mer åpenhet og dialog. Den midlertidige (og vordende) presidenten, Emmerson Mnangagwa, snakket om hvordan ta tak i årelange utfordringer som korrupsjon, fattigdom, gjeld og arbeidsledighet, og brukte ord som ‘endring’, ‘økonomisk vekst’ og ‘internasjonalt samarbeid’.

Men etter at Mnangagwa vant valget i juli 2018 med små marginer, har utviklingen i Zimbabwe gått i feil retning. Valutamangel, inflasjon, skyhøye priser og mangel på essensielle varer har preget økonomien, og den nye presidenten har vist liten politisk vilje til å innføre strategier til gagn for innbyggerne. I stedet har man sett en innskrenking i demokratiske prosesser og angrep på sivilt samfunn. 

Svært uoversiktlig 

Overgrepene som fant sted i Zimbabwe tidligere i år beskrives av lokalt sivilsamfunn som de verste på flere tiår. Situasjonen var svært uoversiktlig og det har vært vanskelig å få tilgang til sikre informasjonskilder. Zimbabwiske menneskerettighetsorganisasjoner har dokumentert over 1800 menneskerettighetsbrudd siden urolighetene startet. Minst 17 personer er drept, hundrevis sårede og over 900 er fengslet, blant dem barn. Nye og målrettede arrestasjoner foregår fortsatt og mange av de arresterte får ikke tilgang på den rettshjelpen de har krav på.

Det er også bekreftet atskillige tilfeller av bortføringer og tortur av profilerte rettighetsforkjempere, studentledere, og fagforeningsledere. Medier rapporterer kontinuerlig om forfølgelse og trusler mot disse gruppene fra statlige myndigheter, militæret og politistyrker. Mange rettighetsbrudd fant også sted da myndighetene stengte tilgangen til internett over flere dager i slutten av januar – et brudd på retten til informasjon og forsamling –, og i etterkant av denne perioden fortsatte det i lang tid å komme frem rapporter som ikke tidligere hadde blitt dokumentert. Flere rapporter har kommet fram om at militæret har utført en rekke voldtekter av sivile, og at mange ikke våget å rapportere disse til politiet i frykt for egne liv.

Militær inngripen

Det er svært vanskelig å forutse hvordan situasjonen vil utarte seg videre.  I slutten av januar deltok en rekke advokater i demonstrasjon mot det de mener er politisk og militær inngripen i rettsapparatet. Protesten var fredelig, men likevel ble minst hundre personer arrestert. Siden har det gått rykter om ytterligere planlagte demonstrasjoner og streik mot et politisk lederskap som ikke viser antydning til å gå i dialog med sin befolkning.

Urolighetene i Zimbabwe har ført til at sivilsamfunnet har kommet sammen i kamp mot urettferdigheten som utfolder seg i landet. Dette kan styrke påvirkningskraften i møte med myndighetene. Allikevel ser ikke Mnangagwa og hans medsammensvorne til å ville komme sivilsamfunnsaktører i møte. I stedet kan man høre om økt gransking og overvåking av sivilsamfunnsaktørers aktiviteter og prosesser, og ytterligere innskrenkninger av deres handlingsrom.

SAIH, LO og Fellesrådet for Afrika ser med stor bekymring på den økte militære voldsbruken i Zimbabwe. Det er viktig at norske myndigheter fordømmer menneskerettighetsbruddene i Zimbabwe og viser solidaritet med en befolkning som lever med undertrykkelse og økende innskrenking av ytringsfrihet og demokrati.

Gå til innlegget

Menneskerettigheter blir nedprioritert

Publisert 7 måneder siden

Kinesiske myndigheter har arrestert en rekke studenter og arbeidere. Det vekker oppmerksomhet, men ikke nok til at Norge vil revurdere akademisk samarbeid.

Skrevet av Jostein Hole Kobbeltvedt, daglig leder, Raftostiftelsen og Beathe Øgård, leder, SAIH.

Siden i sommer har flere titalls studenter fra eliteuniversiteter blitt pågrepet for å støtte opp om krav fra uavhengige fagforeninger.

NRK rapporterte i desember at om lag 70 studenter, akademikere og arbeidere ble arrestert etter å ha støttet opp om fabrikkarbeideres krav om å kunne organisere seg i en uavhengig fagforening.

Kvele engasjement. 

Samarbeidet og solidariteten mellom kinesiske studenter og arbeidere ligner på hva vi var vitne til i oppmarsjen til demonstrasjonene i Beijing i 1989. Det er første gang på tretti år at alliansen mellom studenter og arbeidere fremstår så tydelig som nå. Kinesiske myndigheter frykter en gjentagelse med liknende massemobilisering og tar aktivt i bruk de midler de har til å tie kritiske røster og kvele folkelig engasjement.

Kina er medlem av Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO), men har ikke ratifisert de tre konvensjonene om landarbeideres rett til å danne foreninger og slutte seg sammen, om foreningsfrihet og vern av organisasjonsretten og om retten til å organisere seg til å føre kollektive forhandlinger. Kinesisk lov hindrer uavhengige fagforeninger fra å formes, og alle arbeidere som ønsker å organisere seg må i dag knytte seg til den myndighetskontrollerte «All-China Federation of Trade Unions». Som medlem av ILO har Kina obligasjoner til å respektere forsamlingsfrihet selv om de ikke har ratifisert relevante 
konvensjoner.

Stadig farligere. 

Angrep på høyere utdanning øker, og det blir stadig farligere å ytre seg og utøve forsamlingsfrihet som ung student. Scholars at Risk (SAR) har dokumentert 294 angrep mot høyere utdanning i 47 land i perioden 1. september 2017 til 31. august 2018 i sin ferske rapport «Free to Think 2018». Her rapporterer de også om dype bekymringer for kinesiske myndigheters arrestasjoner av akademikere og studenter fra den etniske religiøse minoriteten uyghurene.

I januar 2017 lanserte kinesiske myndigheter en kampanje med ordre til uyghur-studenter om å returnere til Kina. For studenter som nektet å vende tilbake ble det lagt press på utenriksmyndigheter i deres oppholdsland, og det ble rapportert om arrestasjoner og trusler mot familiemedlemmer.

Rapportene om massearrestasjoner bringer tilbake minner fra kulturrevolusjonen hvor kinesiske myndigheter arresterte akademikere, offentlige intellektuelle og unge mennesker. Samme taktikk i dag kan føre til lignende konsekvenser. Vi risikerer å tape en ny generasjon akademikere og studenter, og få et mer innskrenket handlingsrom for alle kinesere.

Stenger ørene. 

På tross av innstrammingene og kontrollen fra kinesiske myndigheter over landets høyere utdanningssektor, er Norge fast bestemt på å trappe opp samarbeidet, og stenger ørene for menneskerettighetsovergrepene. Høyere utdanningssektors frieri til økt akademisk samarbeid med Kina er nedskrevet i en rekke vedtatte dokumenter og strategier.

Panorama-strategien for høyere utdannings- og forskningssamarbeid med Brasil, India, Japan, Kina, Russland og Sør-Afrika skal tilrettelegge for et mer helhetlig og langsiktig samarbeid innenfor områder av særlig interesse for Norge. Strategien fastslår store ambisjoner for økte satsninger mot Kina i arbeidet med internasjonalisering av høyere utdanning, både i form av studentmobilitet og faglig forskersamarbeid.

Internasjonale partnerskap for fremragende utdanning og forskning (INTPART), som driftes av Norges forskningsråd og Diku, skal bidra til at norske utdannings- og forskningsinstitusjoner utvikler varige relasjoner med sterke fagmiljø og institusjoner i prioriterte land, deriblant Kina. INTPART har økt både i omfang og midler. Det er ikke nødvendigvis noe galt i dette, men fraværet av forpliktelser om menneskerettighetsdialog er oppsiktsvekkende i de ulike strategiene og dokumentene.

Ikke ultimatum. 

Universiteter og høgskoler som inngår samarbeid med kinesiske aktører innenfor høyere utdanning må fremme akademisk frihet og grunnleggende menneskerettigheter. Disse verdiene må være reflektert i samarbeidsavtaler. Det trenger ikke være et enten-eller-ultimatum hvorvidt vi skal samarbeide med Kina, men det bør være mulig å være trofast mot egne verdier og ikke godta brudd på akademisk frihet. Når det oppstår situasjoner hvor kinesiske studenter og akademikere opplever å få sine rettigheter krenket, bør norske samarbeidsinstitusjoner være en tydelig stemme i å fordømme slike angrep.

Vi er bekymret over stillheten fra det internasjonale samfunn, Norge og de norske høyere utdanningsinstitusjonene, som ikke fordømmer angrepene fra kinesiske myndigheter.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
22 dager siden / 3421 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
28 dager siden / 2459 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
16 dager siden / 2457 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
rundt 1 måned siden / 2369 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
16 dager siden / 1833 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
13 dager siden / 1667 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
29 dager siden / 1511 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
10 dager siden / 1405 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere