Beathe Øgård

Alder: 25
  RSS

Om Beathe

Leder av Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH)

Følgere

Utdanning for frigjøring i Sør-Afrika

Publisert 9 dager siden - 501 visninger

Norske studenter har lang historie med solidaritetsarbeid for sørafrikanske studenter. På 60-tallet støttet norske studenter kampen mot apartheid i Sør-Afrika. Nå gir norske studenter Studentenes Fredspris til den unge, muslimske studentaktivisten Fasiha Hassan for hennes ikke-voldelige innsats for lik tilgang til høyere utdanning i Sør-Afrika.

Hassan har hatt en ledende rolle i studentbevegelsen #FeesMustFall, og er i dag nestleder i South African Union of Students (SAUS). Hun ble født i etterkant av apartheidregimets fall og er en del av den såkalte «born free generation», som tar et oppgjør med fortidens urett for å skape en bedre framtid. Da Nelson Mandela ble president i 1994 var forventningene til fremtiden høye. Unge forventet like muligheter til å få seg utdanning og jobb, og et bedre samfunn å leve i. En sentral utfordring var å reformere utdanningssystemet fra apartheidregimet, som innebar overfylte klasser, et autoritært system og underfinansiering av utdanning for den svarte befolkningen. For å få et bedre samfunn måtte hele utdanningssystemet omstruktureres.

Sør-Afrika er utstyrt med hva som regnes som en av verdens mest progressive grunnlover hva gjelder menneskerettigheter, blant annet inkludert lik rett til utdanning for alle. Men dette er fremdeles bare på papiret. Sørafrikanske studenter betaler i dag dyrt for å studere, og i realiteten stenges dørene for den fattige delen av befolkningen. Dette bidrar til stadig sosial ulikhet på tvers av etnisitet som av mange blir kalt en videreføring av et såkalt «økonomisk apartheid».

Siden opprettelsen i 1961 har norske studenters støtte til kampen mot apartheid i Sør-Afrika vært en viktig del av SAIHs solidaritetsarbeid. SAIH krevde at norske myndigheter innførte full økonomisk, kulturell og politisk boikott av apartheidregimet. Flere store arrangementer og kampanjer ble holdt i regi av SAIH og Fellesrådet for Afrika over hele landet. Under frigjøringsledernes første besøk i Norge var frivillige organisasjoner viktige som døråpnere og talsmenn, fordi norske myndigheter fortsatt nølte med å ta dem imot offentlig. Samtidig sørget SAIH for å kanalisere så mye som mulig av sin støtte direkte til frigjøringsbevegelsene i det sørlige Afrika, som økte jevnt utover 70-tallet.

Studentenes fredsprisvinner Fasiha Hassan kjemper mot arven fra apartheid som fremdeles skaper store sosiale forskjeller i hennes hjemland. Sør-Afrika topper i dag listen over land med størst forskjell mellom rik og fattig. Mesteparten av landets ressurser eies av en betydelig minoritet hvite sørafrikanere, mens en stor del av landets svarte befolkning lever under fattigdomsgrensen. I et land med høy arbeidsledighet og skjev tilgang til utdanning kjemper Hassan for å endre et system som fremhever hvite privilegier ved å foreslå konkrete økonomiske og strukturelle løsninger. Etter langvarig press fra studentbevegelsen annonserte tidligere president Jacob Zuma i 2017 at høyere utdanning skulle være gratis i Sør-Afrika. Fasiha Hassan arbeider nå for å finne konkrete løsninger som vil inkludere marginaliserte grupper og bidra til reell tilgang til høyere utdanning i Sør-Afrika.

Tiden for solidaritet mellom norske og sørafrikanske studenter er ikke over. Vi har vunnet store seiere, men har fortsatt flere kamper foran oss. Ved tildelingen av Studentenes Fredspris støtter norske studenter opp om sør-afrikanske studenters videre arbeid for menneskerettigheter og ikke-voldelige kamp for retten til utdanning i et splittet land.

Gå til innlegget

Mer forutsigbarhet for forfulgte studenter

Publisert rundt 1 måned siden - 102 visninger

Politisk rådgiver i Utenriksdepartementet Bård Ludvig Thorheim svarer på mitt innlegg om Students at Risk-ordningen i forrige uke. Det er positivt at UD nå mener at de har nok grunnlag til å sikre en foreløpig videreføring av ordningen. Det ønsker vi velkommen, men skulle gjerne sett at UD gjennom å sikre en lengre videreføring kunne bidratt til en større forutsigbarhet for ordningen fremfor at ordningen med sine kostnader på i underkant av 11 millioner for hvert opptak spredt ut over fire år, må opp til utenriksministerens bord og reforhandles i forkant av hvert statsbudsjett. Gjennom en merknad til statsbudsjettet 2018 har Stortingets utenriks- og forsvarskomite bedt UD om å vurdere en videreføring i tre nye år før en ny evaluering gjennomføres.

Vi er enige med Utenriksdepartementet om at vi trenger en ny evaluering av ordningen som mer helhetlig kan vurdere om ordningens intensjon og målsetninger når opp. En ny evaluering kan spesifikt se på hva som skjer etter at studentene har fullført studier i Norge og hvordan ordningen i større grad kan tilrettelegge for studentenes arbeid for demokrati og menneskerettigheter etter endte studier. Midtveisevalueringen som kom våren 2017 fikk ikke mulighet til å gå inn på dette, da evalueringen ble gjennomført før noen av studentene fra det første kullet var ferdige med sine studier i Norge.

Vi har aldri hevdet at bistandskroner skal brukes til en ordning som utdanner studenter til arbeid i andre europeiske land, slik Thorheim argumenterer i sitt innlegg. Ordningen har allerede vist at det å investere noen bistandskroner i enkelte student­aktivister fra land fra DAC-listen til OECD kan skape store resultater. I mitt forrige innlegg viste jeg til at en tidligere student i ordningen har blitt valgt som yngste parlamentariker i Zimbabwe, og at en annen er tilbake i full sving som del av sivilsamfunnet i Gambia. Det vil bare bli flere av disse resultatene i årene som kommer, om UD tør å tenke langsiktig fremfor å sette ordningen på spill hvert år.

Trykket i Vårt Land 17. september 2018.

Gå til innlegget

Livsviktig ordning er truet

Publisert rundt 2 måneder siden - 299 visninger

Behovet for en ordning som Students at Risk er større enn noen gang tidligere. Nå må utenriksministeren på banen.

Mens tusenvis av nye studenter ­innrulleres ved norske høy­skoler og ­universiteter, er det studiestart for en håndfull studentaktivister som har blitt utvist, forfulgt eller fengslet i hjemlandet grunnet sitt ­politiske engasjement. For fjerde gang er et nytt kull med Students at Risk-studenter klare for å fullføre ­utdanningen de er blitt fratatt. Men i år kan være siste gang norske universiteter og høy­skoler ønsker nye Students at Risk-­studenter velkommen.

Kritisk til svaret. 

Det har ikke blitt satt av friske midler til fremtidige opptak i ­ordningen, og en politisk beslutning fra Utenriksdepartementet står på ­trappene før statsbudsjettet for 2019. I juni fikk ­utenriksminister Ine ­Eriksen Søreide et skriftlig spørsmål i Stortingets spørretime om ­Students at Risk-ordningens framtid. SAIH stiller seg kritisk til svaret, og mener det vektlegger uheldige premisser for å vurdere hvorvidt ordningen har vært vellykket og bør videreføres.

Utenriksministeren gir ingen avklaring på veien videre og neglisjerer ordningens suksess som et verktøy for å styrke og beskytte menneskerettighetsforsvarere ved å vri saken til å omhandle innvandringspolitiske hensyn. Søreide legger snevert til grunn studentenes returforutsetninger som eneste målbare suksesskriterium når hun viser til at det kun er to studenter som har vendt hjem etter fullført ­utdanning, og at det er ønskelig at dette tallet skal øke.

Studerer fremdeles. 

Det er riktig at det kun er to ­studenter i det første kullet som flyttet hjem like etter fullført ­utdanning. Men det ­utenriksministeren ikke ­nevner i sitt svar er at ­majoriteten av de omlag 40 ­studentene som har kommet gjennom ­ordningen fremdeles studerer og derfor ­naturligvis stadig befinner seg i Norge. Det er kunstig å måle ­ordningens ­resultater når premisset om ­retur er det eneste som ligger til grunn. ­Studentene har svært ­ulike ­utgangspunkt og ­etter endte studier finnes det ­ingen klar fasit for hva de kan eller skal gjøre. ­Uteksaminerte Students at Risk-studenter har hittil vendt hjem, fortsatt sine studier i ­Norge eller andre ­europeiske land, fått seg jobb eller ikke sett noen ­annen utvei enn å søke om asyl da ­sikkerhetssituasjonen i hjemlandet ikke har ­forbedret seg. Premisset om retur ­undergraver ordningens mål om å ­støtte ­ressurssterke studenter som har utøvd stor politisk risiko i sine hjemland.

SAIH etterlyser et mer ­nyansert 
returbegrep fra UD og mener at gode suksesskriterier til å måle ordningen heller burde være om studentene fullfører en høyere utdanning de ble fratatt i hjemlandet eller ­fortsetter sitt arbeid for demokrati og menneske­rettigheter i tryggere ­omgivelser. I sin videre vurdering av ­ordningens fremtid ber vi UD legge til grunn det lengre perspektivet med forståelse om at politisk endring tar lang tid og at vi gjennom å støtte enkeltindivider kan bidra til å skape store resultater på samfunnsnivå.  

Landets yngste. 

Vi kan allerede nå være vitne til ­fantastiske ­resultater. Menneskerettighetsaktivisten Joana ­studerte ­gjennom programmet ved ­Universitetet i Bergen og har fortsatt sitt ­engasjement ­etter at hun dro hjem til ­Zimbabwe. Der er hun politisk ­aktiv i ­opposisjonspartiet ­Movement for Democratic Change-­Alliance. Hun stilte til valg som kandidat for Harare West den 30. juli og har nå blitt valgt inn som landets ­yngste kvinnelige ­parlamentariker. I parlamentet vil hun arbeide for et mer fredelig og demokratisk Zimbabwe og ikke minst være en rollemodell for unge kvinner i andre land i regionen. Aktivisten Sait fra Gambia var fengslet da han fikk beskjed om at han var tatt opp i Students at Risk.

Å få en trygg havn og mulig­heten til å ta en mastergrad i Norge gjorde det mulig for Sait å fortsette sin aktivisme. Gjennom ordningen har han et nettverk av andre studentaktivister, engasjert seg i norsk sivilsamfunn, og ikke minst opplyst nordmenn om situasjonen i hjem­landet. Mens Sait studerte gikk den lang­varige diktatoren Jammeh av som følge av et demokratisk valg i ­Gambia. Dette gjorde det mulig for Sait å vende hjem hvor han nå kan arbeide under trygge forhold som del av sivilsamfunnet med å bekjempe kjønnslemlesting av jenter.

Enormt potensial. 

Sait og ­Joana illustrerer at Students at Risk er mye mer enn et utdannings­stipend og har enormt ­potensial. Disse studentenes ­sterke til­knytning til Norge vil utvilsomt kunne så sine frø i form av ­muligheter for nye bilaterale samarbeid på sikt.

Behovet for en ordning som ­Students at Risk er ­større enn noen gang tidligere. I ­motsetning til hva utenriks­ministeren ­antyder ­mener vi det ­foreligger gode forutsetninger for å ­vurdere veien ­videre. Med bakgrunn i at ­ordningen ­fungerer godt, har tverrpolitisk støtte i ­Stortinget, bred forankring i høyere ­utdanningssektor og det at ­behovet fremdeles er stort, er vår soleklare anbefaling til UD at Students at Risk videreføres.

Vi kan ikke tillate at flere student­aktivister som Joana og Sait blir forsøkt truet til taushet, når vi har mulighet til å bidra til at de kan fortsette sin aktivisme for demokrati og menneskerettigheter.

Trykket i Vårt Land 23. august 2018.

Gå til innlegget

Avkolonisering av høyere utdanning

Publisert 5 måneder siden - 671 visninger

Støtter vi i stor nok grad opp om initiativer mot nykolonialisme?

Nylig har utdanningsbistandens nykolonialistiske trekk blitt diskutert i Vårt Land. Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH) setter pris på debatten og ønsker å bidra med et perspektiv på norsk bistand til høyere utdanning, globale trender og nykolonialisme. 

Fjerne statuen. 

Lokale initiativer som motarbeider kolonialistiske strukturer finnes. Studenter i Sør-Afrika startet i 2015 kampanjen #RhodesMustFall, med mål om å fjerne statuen av koloniherren Cecil Rhodes på universitetet i Cape Town – et symbol på manglende reform og strukturell rasisme. Også etter apartheid er vestlige tenkere overrepresentert i undervisningen, og det er svært få svarte og kvinnelige professorer. Protestene førte til at statuen ble fjernet og inspirerte til en landsomfattende bevegelse blant studenter i Sør-Afrika for å avkolonisere høyere utdanning. Vi bør spørre oss selv om norsk utdanningsbistand bidrar til nykolonialisme, men også om vi i stor nok grad støtter opp om initiativ som #Rhodesmustfall. 

Når det er sagt, har vi også en lang vei å gå når det kommer til mangfold i pensum, undervisning og forskning ved norske universiteter. For eksempel bør pensum på områdestudier bestå av tekster fra flere forskere og forfattere fra området selv, og ikke hovedsakelig fra vestlige akademikere.

En overkommelig pris. 

Professor Anders Breidlid skriver at eliter ofte har høyere utdanning fra vesten – og dermed ikke har motivasjon for større endringer. En annen ulempe er at eliter ofte bruker ressurser på studieavgifter i vestlige land som heller kunne bidratt til å styrke universiteter lokalt. FNs bærekraftsmål vil sikre lik tilgang til høyere utdanning til en overkommelig pris. I høy grad implementeres dette gjennom stipender til studenter fra lav- og mellominntektsland. I 2015 meldte UNESCO at 70 prosent av bistand til høyere utdanning globalt gikk til stipender, og strømmen av studenter går hovedsakelig fra Asia, Afrika og Latin-Amerika til Vesten. 

De gjenværende 30 prosent ble brukt til å styrke høyere utdanningsinstitusjoner. Stipendfokuset i internasjonal bistand bidrar til å øke forskjellene mellom institusjoner for høyere utdanning i Vesten og resten. Norge går heldigvis mot strømmen, med liten grad av stipendrettet bistand. Norads NORHED-program har som mål å styrke kapasitet og kvalitet i høyere utdanningsinstitusjoner i lav- og mellominntektsland, og er et godt eksempel på hvordan bistandsmidler til høyere utdanning kan brukes for å skape gode resultater. 

Globale trender. 

Kvalitetssikringsmekanismer og internasjonale rangeringer påvirker lokale høyere utdanningssystemer. En global konvensjon om godkjenning av høyere utdanning som skal opp i UNESCO i 2019 kan bli et virkemiddel for å få bukt med et økende antall useriøse utdanningsinstitusjoner i lav- og mellominntektsland. Disse lurer unge mennesker til å betale dyrt for en utdanning som ikke er verdt mer enn arket vitnemålet er skrevet på. 

Samtidig kan konvensjonen være med på å standardisere og vestliggjøre høyere utdanning internasjonalt uten å ta lokale og nasjonale behov i betraktning. Det kan bli vanskeligere for universiteter som utfordrer det etablerte vestlige kunnskapssynet å bli akkreditert. Dette gjelder for eksempel høyere utdanning som tar utgangspunkt i urfolks og afro-etterkommeres verdenssyn, kultur og kunnskapsforståelse. Disse må anerkjennes på lik linje med annen høyere utdanning.

Trykket i Vårt land 29. mai 2018

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Tore Olsen kommenterte på
Ordet fanger, ikke
2 minutter siden / 265 visninger
Tove H. Beck-Berntsen kommenterte på
Vårt Land og politikken
10 minutter siden / 3739 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
25 minutter siden / 3994 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Ingen grunn til optimisme
27 minutter siden / 1284 visninger
Johannes Taranger kommenterte på
Et lederskap for vår tid
40 minutter siden / 480 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Sammen for et varmere klima?
rundt 1 time siden / 632 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 1 time siden / 3994 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 1 time siden / 3994 visninger
Geir Wigdel kommenterte på
Det et noko som betyr meir enn alt anna
rundt 1 time siden / 293 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Det et noko som betyr meir enn alt anna
rundt 1 time siden / 293 visninger
Johannes Taranger kommenterte på
Sammen for et varmere klima?
rundt 1 time siden / 632 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 1 time siden / 3994 visninger
Les flere