Bård Mæland

Alder: 49
  RSS

Om Bård

Prorektor for forskning ved VID vitenskapelige høgskole


Følgere

Globalt disippelskap utfordrer kirken i Norge

Publisert 3 måneder siden - 431 visninger

Misjonskonferansen i Arusha, Tanzania i mars samlet 1000 deltakere. Her ble vi som folkekirke og økumenisk kirkefellesskap utfordret av et globalt kall til disippelskap og innsats i verden.

Misjon fra randsonene utfordrer kirken

Blant de 1000 deltakerne på konferansen, var representanter fra Kirkenes Verdensråds mange medlemskirker, samt et solid innslag fra evangelikale kristne, katolikker og «African-instituted churches».

Norge deltok med representanter fra Den norske kirke, Norges Kristne Råd, Samarbeid menighet og misjon(SMM), Norsk råd for misjon og evangelisering (NORME), Metodistkirken, Det Norske Misjonsselskap, Stefanusalliansen, Lausannebevegelsen og teologiske utdanningsinstitusjoner som MF og VID.

Konferansen ville være misjonsorientert, økumenisk, afrikansk og med et sterkt innslag av unge teologer – alt på samme tid. Det var sterkt å oppleve et så bredt og stort kirkelig fellesskap!

Konferansens store tema var hvordan disippelskap utfordrer oss som kristne og kirke til innsats i verden, drevet av Den hellige ånd, med utstøtte og særlig sårbare og marginaliserte grupper av mennesker som utgangspunkt og perspektiv. Dette viderefører samtidig arbeidet med disippelskap som ett av to hovedtemaer på den store verdenskonferansen Lausanne III i Cape Town i 2010.

Disippelskap i folkekirken?

Som kristne og kirke står vi ikke alene, men er døpt inn i samme kirke, lokal og global på samme tid. Slik veves alle kristne sammen, uavhengig av alle andre kjennetegn. Sammen kalles vi også til å leve dåpens liv som Jesu disipler i en verden hvor livet kjemper mot dødskreftene.

Sluttuttalelsen fra konferansen, The Arusha Call for Discipleship, utfordrer oss på nettopp dette: «We are called by our baptism to transforming discipleship: a Christ-connected way of life in a world where many face despair, rejection, loneliness and worthlessness».

Er kirkens medlemmer også medarbeidere?

Den norske kirke har 3.7 millioner døpte medlemmer. Som kirke ønsker vi å bekrefte tilhørigheten. Men vi skylder også å ta våre medlemmer på alvor som medarbeidere i kirkens oppdrag, i Guds misjon. Dette utfordrer oss som folkebevegelse og sivilsamfunnsaktører.

I den forbindelse kan det være verdt å minne om hvordan generalsekretær Olav Fykse Tveit kommenterte konferansens tema og sammenhengen mellom dåp og disippelskap: Det handler om «hvordan evangeliet og alt det Jesus sto for kommer til uttrykk gjennom det vi sier og gjør» (www.kirken.no).

Misjon fra randsonen – fra undertrykte og marginaliserte

Noe av det sterkeste i Arusha var å lytte til vitnesbyrd fra mennesker som på ulike måter opplever seg undertrykt og marginalisert, enten det skjer på grunn av kjønn, rase, etnisitet, legning, funksjonsnedsettelse, alder, økonomiske eller sosiale forhold, eller andre forhold.

Kirkenes verdensråd har siden misjonsdokumentet Sammen på vei mot livet: Misjon og evangelisering i landskap og endring (2013) snakket om «mission from the margins» - misjon fra randsonene. Poenget er dette: kanskje hører og merker vi evangeliets stemme og frigjørende kraft sterkest fra mennesker som vitner om Jesus Kristus fra en avmektig og marginalisert posisjon, uavhengig av hvor dette geografisk skjer. Vi kalles til å lytte til vitnesbyrdene fra randsonene, fra avmektige stemmer og posisjoner, slik at randsonene ryster våre komfortsoner.

Urfolk og migranter

Urfolksperspektivet var sterkt fremme i Arusha, også gjennom samiske innslag fra Norge. Forholdet til skaperverket, den jordvendte spiritualiteten, har vært en særlig «gave» fra urfolk inn i den globale kirkens fellesskap. Urfolks fortellinger om undertrykkelse og skam bidrar samtidig til selvransakelse og bevisstgjøring om Kirkens rolle og oppdrag i møte med koloniale systemer og praksiser.

I Norge er det i dag om lag 250 migrantkirker. Hører vi et vitnesbyrd og et kall fra disse? Biskop Stein Reinertsen følgende på årets kirkemøte for Den norske kirke: «…det er våre nye landsmenn som stiller de dypeste spørsmålene om tro. Det må vi ta på alvor.» Skaper vi åpninger i våre fellesskap som gir reelt rom og aktørskap?

Samtidig er randsoner og avmaktsposisjoner ikke primært en geografisk sak. Randsoner, krenkelser og avmektighet finnes overalt. Kanskje viser Jesus best hvordan det mektige og avmektige forholder seg i Guds rike da han satte et barn midt imellom disiplene (Mark 9,36)?

Misjon, dialog og samhandling

Arusha-konferansen fremhevet at vi som Jesus Kristi disipler i verden, sendt til verden med et kristent vitnesbyrd, også er kalt til å samarbeide med mennesker av annen tro. The Arusha Call sier det slik: «We are called to be faithful witnesses of Gods transforming love in dialogue with people of other faiths in a world where politizations of religious identities often cause conflict.»

Hva så?

I Arusha møtte vi kristne søstre og brødre som lever under til dels ekstremt annerledes livsvilkår enn oss selv. Samtidig er mange av utfordringene også like, og vi er like mye kalt til å avdekke urett og krenkelser enten vi er kirke i Norge eller i Nigeria. I Arusha delte vi gleden over å være del av Kirken, dette grensesprengende fellesskapet som med rette blir kalt verdens største håps- og grasrotbevegelse, som skaper tro, setter mot i oss, og ved Ånden leder oss til tjenesten for livet og hverandre.

Slik utfordres vi som folkekirke og økumenisk kirkefellesskap i ett av verdens rikeste land til å ta videre hovedspørsmålet fra Arusha: Hvordan utfordrer disippelskap oss som kristne og kirke til innsats i verden («transforming discipleship»)?

 

«Arusha Call to Discipleship»: https://www.oikoumene.org/en/resources/documents/commissions/mission-and-evangelism/the-arusha-call-to-discipleship 

 

Bård Mæland, prorektor og professor ved VID, medlem av Commission for World Mission and Evangelism/Kirkenes Verdensråd

Knut Hallen, daglig leder for Samarbeid menighet og misjon (SMM) i Den norske kirke

Gå til innlegget

Har NMS blitt for konform?

Publisert 4 måneder siden - 1120 visninger

Homofile har som personer og som gruppe blitt fortiet, usynliggjort og vært omfattet med skam og forakt.

Vidar Mæland Bakke, nestleder i Frimodig kirke, frivillig forkynner i NMS og prest i Bymenigheten Sandnes, har avlagt NMS en visitt når det gjelder det han oppfatter som konformitet og manglende frimodighet i å kritisere Den norske kirke og dens vedtak om å åpne opp for vigsel av likekjønnede par.

Bakke henviser til NMS’ samlivsetiske dokument fra 2008, og mener dagens NMS-ledelse er unnfallende. Jeg var selv, på tross av eget tvisyn i for eksempel homofilispørsmålet på den tiden, med på å utarbeide og anbefale dette profildokumentet. Jeg kan derfor si noe om hvilken «ånd» det er skrevet i, som er noe mer enn bestemte standpunkter og konklusjoner i konkrete spørsmål som polygami, samboerskap, skilsmisse og gjengifte, homoseksualitet, HIV/Aids.

Det er riktig som Bakke sier, at dokumentet konkluderer med å fastholde et tradisjonelt syn på ekteskapet. Samtidig er dokumentet skrevet i en bestemt ånd, med utgangspunkt i dokumentets tittel: «Fellesskap, samliv og seksualitet». Det er særlig to perspektiver som var drivende i prosessen, som er tydelig reflektert i teksten:

Det første kan vi kalle et «relativitetsperspektiv», altså en forståelse av at forståelsen av seksualitet og samliv har «variert sterkt gjennom kirkens historie» og at slike spørsmål forstås og praktiseres på svært ulike måter i ulike kulturer hvor NMS og sine samarbeidskirker lever og opptrer. Dokumentet sier derfor at: «vår undervisning, våre standpunkt og vår praksis utvikles gjennom at Bibelens ord og budskap konfronteres med levende kultur i en lokal kontekst». Et viktig synspunkt her er for eksempel at «det finnes fortsatt mange kvinneundertrykkende tradisjoner som gjør at kvinner ikke er herre over egen kropp, eller mangler rettigheter og beskyttelse i møte med mannlig makt. I dette perspektivet blir arbeidet mot seksuell utnyttelse av makt viktig, enten det dreier seg om regulære overgrep, eller om utnyttelse av overlegen posisjon for å oppnå seksuelle fordeler». NMS’ ledelse har vært prisverdig tydelige på dette punktet i senere tid, både globalt og i Norge.

Dette relativitetsperspektivet svarer til et annet perspektiv, nemlig at spørsmål om seksualitet og samliv behandles som etiske spørsmål. Det betyr at man må forholde seg til konkrete personer, situasjoner og handlingsalternativer hvor svarene ikke alltid er like enkle å finne, selv om man mener å finne bestemte idealer i Bibelen. Det er derfor ingen tilfeldighet at dokumentet bruker uttrykket «Som i et speil» om dette perspektivet, jf. hva Paulus sier i Kjærlighetens høysang, 1 Korinterbrev 13,12: «Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt».

Med tilknytning til en slik forståelse sies det i dokumentet: «Av og til opplever vi at noen av veiene er stengt, og ofte undrer vi oss over hva Gud egentlig har tenkt som det beste for oss mennesker. Å stå i en slik vurderingsprosess krever både vilje til troskap mot kildene om rett liv, og ydmykhet og klokskap i møte med en kompleks verden.»

Disse to perspektivene reflekterer etter min vurdering særlig fem erfaringer i NMS som organisasjon. For det første: erfaringer fra samarbeid med kirker globalt som har sterkt kritikkverdige praksiser og oppfatninger når det gjelder kjønn og seksualitet. For det andre: en erkjennelse av at NMS har relativt seint ute med å åpne opp for anerkjennelse av gjengifte og kvinnelig prestetjeneste. For det tredje: at NMS-ere som alle andre opplever at barn og barnebarn velger samboerskap før, eller istedenfor, inngåelse av ekteskap. For det fjerde reflekterer denne forsiktigheten (eller skjønnsomheten!) at det er ulike syn i NMS om mange spørsmål, og at man faktisk har maktet å romme et større teologisk og etisk mangfold enn andre kristne organisasjoner med tradisjonell tilknytning til Dnk. Dette representerer et særpreg som gjør det svært naturlig å prioritere langsiktig og strategisk samarbeid med Dnk, noe som også er nedfelt i vedtektene til organisasjonen. Betyr det at man har blitt i overkant konforme?

Bakke nevner at han på møtet i Frimodig kirke traff mange NMS-ere. Disse inkluderes i hans «vi» om dem som fortsatt vil stå i Dnk, men som ber NMS fremstå tydeligere og mer frimodig med basis i sitt eget profildokument om seksualitet og samliv.

Fra motsatt side: Jeg vet om mange NMS-ere, både tidligere og nåværende misjonærer og ledere i NMS, som vegrer seg for å si hva de mener i saken om vigsel av likekjønnete, fordi man regner med å pådra seg et B-stempel.  Tilsvarende merker jeg i Stavanger bispedømme, som både Bakke og jeg tilhører, at man blir oppfattet som teologisk feig og tvilsom om man støtter Dnks vigselsvedtak fra 2016. «Nå ble jeg skuffet!», «Vi er utrygge på han/hun» og «Nå vil jeg ikke gå mer på gudstjeneste hos ham/henne», er vanlige måter å uttrykke dette kraftfullt på. For meg personlig er ikke dette et problem, men jeg vet det er det for andre. Og det skaper i alle fall ikke et godt klima for et sunt uenighetsfellesskap, som jeg oppfatter at Bakke og jeg er enige om å ønske oss.

Bakke avslutter retorisk med å be oss spørre våre (non-konforme) trossøsken i Egypt om konformitet er veien å gå når det gjelder å ta vare på Jesu og ord og befaling. Klarere kan det vel ikke antydes at homofilispørsmålet har bekjennelsesstatus for Bakke? For min del mener jeg det er en ganske annen sak å være villig til å gi sitt liv for ens kristne tro, enn å diskutere hvordan vi best kan gi rom og rammer for det sårbare, tvetydige og skjøre livet som seksualitet og samliv er for de fleste av oss. Her må vi av og til satse på at noe er både godt og riktig fordi vi ser «som i et speil, i en gåte», og at Ånden leder oss også i slike beslutninger.

Dersom man likevel skal bringe globale trossøsken inn i vår hjemlige debatt, kan det for eksempel handle om dette: Hva gjør vi når trossøsken, for ikke å si: kirkeledere, i samarbeidskirker omtaler homofile ikke bare som umoralske, men som dyr, ja, til og med som verre enn dyr («dyr følger jo naturen; homofile er mot naturen»)? I slike tilfeller skjer jo dette nettopp ofte i konformitet med egen lokal kultur. Digni har på vegne av misjons- og bistandsorganisasjoner tatt opp denne hansken, men jeg tror mange misjonsorganisasjoner har mye ugjort her. Jeg tror dette eksemplet også viser at kriteriet om «å ikke være konform» neppe er tilstrekkelig for hvordan kirken skal navigere i ulike kulturer.

Det hører til det spørsmålet vi her diskuterer at det ikke bare kan håndteres som «overlevering», som Bakke nevner, altså å ta vare på Guds bud. Homofile har som personer og som gruppe blitt fortiet, usynliggjort og vært omfattet med skam og forakt. Det gjør de fortsatt når man for eksempel behandles som en sak og et testspørsmål på konformitet og manglende åndelig lederskap, slik Bakke mener om Dnk, og nå også om NMS. Etter min mening skjer dette ikke i samme ånd som NMS sitt samlivsetiske profildokument. Og det er kanskje én av grunnene til at NMS oppfattes som både lavmælt og utydelig i dette spørsmålet.

Gå til innlegget

Jo, preses er partisk

Publisert over 2 år siden - 153 visninger

Det er forskjell på å delta på et faglig seminar som kirkelig aktør, som også vil kunne være profilerende for tjenesten i den organisasjonen som hun selv representerer, og det å drive markedsføring for ett lærested.

Preses Helga Haugland Byfuglien har i et innlegg i Vårt Land 9. desember svart på vår kritikk av hennes reklamestunt for Det teologiske Menighetsfakultetet. Hun avviser der at hun med sin markedsføring favoriserer én teologisk læreinstitusjon foran andre. Hun viser i den forbindelse til at hun er i nær dialog med alle de teologiske lærestedene, og har takket ja og deltatt på ulike arrangementer også ved våre institusjoner.

Vi anfekter overhodet ikke den positive viljen som preses tilkjennegir med dette, og er naturligvis glad for det. Vårt poeng er av prinsipiell karakter: Det er forskjell på å delta på et faglig seminar som kirkelig aktør, som også vil kunne være profilerende for tjenesten i den organisasjonen som hun selv representerer, og det å drive markedsføring for ett lærested, hvor også økonomiske forhold er involvert og relatert til den naturlige og positive konkurransesituasjon som vil finnes i et utdanningsmarked.

Vi finner derfor ikke at svaret fra preses forandrer noe på den prinsipielle problemstillingen som vi reiste i vårt første innlegg. 
Vi vil derfor opprettholde vår påstand at preses med dette gjør seg partisk i behandlingen 
av spørsmål som gjelder kirkelig utdanning. Det er dette vi synes er beklagelig med tanke­ på det felles arbeid for rekruttering til 
utdanning til kirkelige stillinger som vi står felles om.

Aud V. Tønnessen, dekan ved 
Det teologiske fakultet, Universitet i Oslo

Bård Mæland, rektor Misjonshøgskolen og konstituert prorektor for VID

Gå til innlegget

Preses sitt reklamestunt

Publisert over 2 år siden - 388 visninger

Det var nesten så at vi fikk kaffen i vrangstrupen lørdag morgen.

I en hel sides annonse kunne vi lese bispemøtets preses, Helga Byfuglien, sitt «brev» til leserne hvor hun reklamerer for Det teologiske Menighetsfakultet og ber om økonomisk støtte til institusjonen.

Vi mener det vitner om uklar rolleforståelse og sviktende dømmekraft av en preses å favorisere ett teologisk lærested over andre. Med dette har preses blitt partisk i behandlingen av spørsmål som gjelder kirkelig utdanning.

Preses er fremste representant for Den norske kirke. I oppspillet til presesordningen ble det lagt vekt på at preses skal virke samlende og ha et nasjonalt ansvar. Det siste skiller preses fra andre biskoper, hvor ansvaret er lokalt definert.

Derfor er det for eksempel både naturlig og forståelig at biskopene i de nordligste bispedømmene engasjerer seg i og tar et særlig ansvar for kirkelig utdanning i nord. Det er derimot verken naturlig eller forståelig at preses fronter markedsføringen av ett teologisk lærested på bekostning av andre. Tvert imot forventer vi at hun tar et helhetlig ansvar for rekrutteringen til kirken, noe hun med dette ikke gjør.

Lørdagens reklamestunt er derfor ikke tillitsbyggende for det fellesløftet som må tas for rekruttering, hvor kirken og de teologiske lærestedene bør forene kreftene.

Bård Mæland, rektor Misjonshøgskolen og konstituert prorektor for VID

Aud V. Tønnessen, dekan ved Det teologiske fakultet, Universitet i Oslo

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Hetebølgen
av
Vårt Land
rundt 14 timer siden / 111 visninger
1 kommentarer
Barmhjertighetens grense
av
Lars Jørgen Vik
rundt 14 timer siden / 85 visninger
0 kommentarer
Erobret kristendom
av
Åste Dokka
rundt 23 timer siden / 1212 visninger
11 kommentarer
Ramadan
av
Geir Tryggve Hellemo
2 dager siden / 500 visninger
3 kommentarer
Viktig islamsk feminisme
av
Vårt Land
2 dager siden / 125 visninger
1 kommentarer
Smith og Trump
av
Erling Rimehaug
2 dager siden / 456 visninger
1 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Torgeir Tønnesen kommenterte på
Oase - eller religiøs villmark?
rundt 6 timer siden / 257 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Hetebølgen
rundt 6 timer siden / 111 visninger
Tor Jakob Welde kommenterte på
Erobret kristendom
rundt 6 timer siden / 1212 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 7 timer siden / 11828 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 7 timer siden / 11828 visninger
Erlend Torp kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 7 timer siden / 11828 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 8 timer siden / 11828 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 8 timer siden / 11828 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 8 timer siden / 11828 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 8 timer siden / 11828 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 8 timer siden / 11828 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 9 timer siden / 11828 visninger
Les flere