J.K. Baltzersen

Alder:
  RSS

Om J.K.

Redaktør av Grunnlov og frihet: turtelduer eller erkefiender?, en antologi som stiller skarpe, kritiske spørsmål om Grunnloven, demokrati og frihet. Med blant andre Nina Karin Monsen, Egil Bakke og Johan Norberg.

Følgere

La seksåringene stemme

Publisert 2 måneder siden

La seksåringer stemme! Hva kan gå galt?

Siden 1814 har vi stadig utvidet stemmeretten. De siste 60 årene har det i all hovedsak dreiet seg om alder. Vi har satt stemmerettsalderen ned, aldri opp.

Vi krever av 18-åringer at de skal demonstrere visse kunnskaper og ferdigheter ved teori- og praksisprøve for å få førerkort for bil. For å få stemme er det tilstrekkelig bare å bli 18, og noen av dem får til og med stemme noen måneder før de blir 18. Burde vi forvente at man har et visst nivå på sine kunnskaper, erfaring og modenhet? Nei! Det er kun alder som teller uansett.

Når hverken kunnskap, erfaring eller modenhet teller for dem som er fylt 18 år, hvorfor skal det telle i spørsmålet om hva stemmerettsalderen skal være?

Det foreligger et grunnlovsforslag om å sette stemmerettsalderen ned fra 18 til 16 år. Det er fjerde gangen på rad at det i en stortingsperiode skal behandles et grunnlovsforslag om å senke stemmerettsalderen til 16. Østerrike ga stemmerett til 16- og 17-åringer for litt over ti år siden. Malta fulgte i Østerrikes fotspor i 2018. Og nå skal Norge følge videre i disse sporene? Ihvertfall hvis SVs, Venstres og MDGs partiprogrammer skal følges?

Men hvorfor stanse der? Avdøde professor Frank Aarebrot ønsket stemmerett helt ned til 14 år – og 12 år ved lokalvalg. Nylig foreslo Cambridge-professor David Runciman å senke stemmerettsalderen til seks år. Hvorfor ikke? Kunnskap, erfaring, modenhet og selvstendighet, hva har det å si? Jeg er, ergo får jeg stemme!

Vi har jo fått høre i løpet av de seneste tolv måneder at Stortinget/norsk politikk er en barnehave. Stortinget kom tilbake fra sin møtepause ihøst med en fin oppstart med et landsstyremøte i KrF, der Hareide varslet sideskifte for sitt parti. I rundt fire uker var KrFs veivalg tema i Dagsnytt 18 nesten hver eneste dag, og på selve landsmøtedagen var det eneste tema. Det var neppe underdekning i andre medier heller.

Det passet vel fint for et folk som elsker såpeopera som Dallas, Dynastiet, Falcon Crest og Hotel Cæsar og realityshow av ymse slag, at det var et slikt drama av en flott blanding av såpeopera og realityshow i flere uker til ende med krangling om hvem som har den rette retorikken – istedenfor å diskutere politikk som betyr noe?

Budsjettforhandlingene mellom regjeringspartiene og KrF kunne knapt endt med noen bedre illustrasjon av hvor små forskjellene er i norsk politikk, enn at det var taxfreekvote og netthandelskvote som ble slått opp som de «store» sakene.

Norsk politikk har tydelige barnehavetrekk. Så hvorfor ikke la barna stemme?

Modenhet, erfaring og lignende har ingenting å si for stemmerett. Det må være nok å være født for å delta med ens lille stemme i å bestemme over andre. Dessuten er jo Norge verdens beste land å bo i – med en gudegitt utømmelig kilde under vår kontinentalsokkel til at alt går bra. Hva kan gå galt?

Gi seksåringene stemmerett!


J.K. Baltzersen er forfatter, samfunnsdebattant og redaktør av antologien/debattboken Grunnlov og frihet: turtelduer eller erkefiender?.

Gå til innlegget

Stemmerett for 6-åringer?

Publisert 3 måneder siden

Professor ved Cambridge foreslår stemmerett for seksåringer. Hvorfor ikke la ukvalifisert stemmerett gå helt ut i den absolutte absurditet?

Professor David Runciman ved Cambridge University har nylig foreslått å senke stemmerettsalderen for briter til seks år.

Runciman tar utgangspunkt i skepsisen mot demokrati, som han beskriver som motstand mot tre grupper som man ikke kunne la styre. Man kunne ikke la de fattige styre. Man kunne ikke la de uopplyste styre. Og man kunne ikke la de unge styre.

Ifølge Runciman var denne motstanden bakgrunnen for at man innførte representativt demokrati istedenfor direkte demokrati. Med representantivt demokrati har ikke de uopplyste valgt uopplyste representanter, de fattige valgt fattige representanter eller de unge valgt unge representanter, anfører professor Runciman. Representantene har vært velutdannede og velstående og hatt forholdsvis høy alder, sier han videre. Utvidelsen av stemmeretten har ikke endret på dette, fortsetter Cambridge-professoren i argumentasjonen.

Videre er velgermassen blitt mer som representantene. Folket har fått mer utdannelse. Folket er blitt mer velstående. Velgermassen er blitt eldre.

Virkelig fattige er i mindretall nå til dags i vestlige demokratier, i motsetning til slik det beskrives i antikkens demokratikritikk. I de vestlige demokratier er det samsvar mellom velgermassen og representantene på dette punktet, ifølge Runciman. Antikkens demokratikritikkelement angående de fattige er altså ikke lenger relevant. Dét kan nok være riktig i ren bokstavelig forstand, men den kan fortsatt ha relevans i form av parallelle anvendelser av denne kritikken. Politikken er et redskap for omfordeling mellom ulike inntekts- og formuesgrupper, og vi har mange som får sitt levebrød gjennom lønn eller annen utdeling fra statskassen.

De lavt utdannede har flertall i velgermassen, men velger representanter som er velutdannet. De kan imidlertid velge å velge sine egne, for de er i flertall.

De unge har imidlertid ikke denne muligheten, for de er underrepresentert i velgermassen som følge av at stemmerettsalderen er såpass høy som 18, argumenterer professor Runciman.

Professoren mener det ikke er noen grunn til å frykte at de unge vil velge unge, for erfaring tilsier at den antikke demokratikritikks fryktede grupper ikke velger sine egne.

At disse gruppene ikke velger sine egne, stemmer nok i hovedsak når det gjelder ren grupperepresentasjon. Men politikken kan også påvirkes av hvem som utgjør velgermassen, selvom det ikke påvirker den demografiske sammensetningen av akkurat representantene. Dessuten har forsøk med stemmerett til 16- og 17-åringer i Norge vist at yngre representanter velges.

Den amerikanske jusprofessor og sovjetavhopper Ilya Somin har påpekt at mye av argumentasjonen mot å senke stemmerettsalderen også kan brukes mot stemmerett til flere personer over den gjeldende stemmerettsalder.

Problemet er at mye av argumentasjonen går ut på erfaring, kunnskap og modenhet, karaktertrekk som utenfor aldersgrensedebatten ikke er akseptert grunnlag for stemmerett, for den rådende stemmerettsideologi er at stemmeretten er absolutt, ikke basert på slike kriterier som nettopp erfaring, kunnskap og modenhet.

I et slikt intellektuelt miljø er klamringen til at myndighetsalder og stemmerettsalder bør være lik kanskje det sterkeste kortet tilhengerne av å bevare dagens stemmerettsalder har. Så snart stemmerettsalderen mister koblingen sin til myndighetsalderen, forsvinner et anker. Og erfaring, kunnskap og modenhet står svakt alene akkurat på grunn av den svake aksepten for dette som begrunnelse for stemmerett generelt.

Men la oss se på motstanden mot å senke stemmerettsalderen. Er ikke denne nettopp i stor grad basert på at den manglende erfaring, kunnskap og modenhet som det er en tendens til at man har mer (altså mangel) av jo yngre man er? Mange er motstandere av å senke stemmerettsalderen til 16. Motstanden øker ytterligere når det er snakk om videre senkning av stemmerettsalderen.

Denne motstanden viser at erfaring, kunnskap og modenhet er relevant, og slike karaktertrekk er noe vi burde begynne å snakke mye mer om når det gjelder stemmegivning.

Det vil være absurd å senke stemmerettsalderen til seks år. Men kanskje er det det som skal til for at vi skal forstå at vi allerede for lengst har gått for langt? Kanskje det er dette som skal til for at vi skal skjønne at vi på nytt bør stille krav?

Eller vi kan forstå det med én gang og sette stemmerettsalderen opp til 25.

 

J.K. Baltzersen er forfatter, samfunnsdebattant og redaktør av antologien/debattboken Grunnlov og frihet: turtelduer eller erkefiender?.

Gå til innlegget

Kringkastingsrådet behandler Folkeopplysningen om klima og lager parodi på seg selv?

Kringkastingsrådet holdt møte torsdag 25. oktober. I bolken med behandling av henvendelser/klager fra publikum ble det behandlet bruken av ordet høyrepopulister, Kristin Clemets rolle som kommentator på den svenske valgnatten og programmet Folkeopplysningen om klima 3. oktober.

Kringkastingsrådets behandling av klima

Kringkastingsrådets behandling av klimaprogrammet kan neppe kalles noen realitetsbehandling, og man kan lure på om hensikten med å ta opp saken rett og slett var å ha en slags skueprosess. Og var det for å markere at klimasaken for NRK er et unntak fra mangfoldet som ble vektlagt i saken om Kristin Clemet og det svenske valget?

Redegjørende fra NRK var Truls Zeiner-Henriksen, og han refererte til skeptikersiden i klimasaken som klimafornektere. Klimafornekter er et begrep som er egnet til å gi assosiasjoner til Holocaust-fornektere, og det antyder også at de man benytter begrepet om, fornekter naturlovene. I ren bokstavelig forstand må klimafornekter forstås som en som fornekter eksistensen av klima. Hvor disse finnes, kan man lure på.

Hvis det faktisk var hensikten at Kringkastingsrådet og Zeiner-Henriksen skulle legge opp til en objektiv behandling av klagene i denne saken, er det ikke lovende i så måte at Zeiner-Henriksen nettopp bruker et så negativt ladet og belastet ord som klimafornekter.

Videre er den eneste som tar ordet under behandling av denne saken, utenom Zeiner-Henriksen og rådsformann Julie Brodtkorb, Tove Karoline Knutsen. Hun sier rett ut at hun hverken har lest eller sett noen av disse klagene. I hvor mange andre saker er det Knutsen ikke har sett klagene? Hvor mange andre rådsmedlemmer gjelder dette? Rådsmedlemmene får betalt for å møte forberedt?

Rådsformannen sier at det hadde vært mer grunnlag for å sende klager hvis programleder Andreas Wahl ikke hadde vært tøff tilbake. Ifølge Julie Brodtkorb skal altså NRK være kritisk mot klimarealister (i generell betydning, ikke begrenset til medlemmer av den norske organisasjonen Klimarealistene; denne generelle betydningen benyttes også videre i innlegget), men ikke mot den andre siden? Greit å vite!

De tre klimarealistene som var med i programmet, har et eget tilsvar publisert samme kveld, og Ole Henrik Ellestad har også senere fulgt opp. I Minerva går også Andreas Wahl Blomkvist ut mot programmet.

Når et rådsmedlem åpenlyst innrømmer ikke å være forberedt til møtet ved ikke å ha lest klagene, ville det være svært overraskende om noen av Kringkastingsrådets medlemmer i det hele tatt kjenner til noe av denne kritikken (henvist til i avsnittet ovenfor).

Skal klimarealister slippes til?

Klimarealister avvises som fornektere av naturlovene, nærmest som de ikke tror på tyngdeloven, særlig av klimaaktivister. De må ikke slippe til i media, får vi høre, for da legitimeres deres motstand mot naturlovene. Richard Lindzen er blant klimarealistene, og han henvises til flere steder i FNs klimapanels – IPCCs – rapportmateriale. IPCC mener hans arbeider er av en slik karakter at de kan henvises til i klimarapporter, men klimarealister skal allikevel ikke slippe til i media, med mindre det er gjennom en skueprosess, slik som Folkeopplysningen 3. oktober. Jeg har lenge trodd at aktivister som skriker om at klimarealister ikke må få slippe til, er verre enn NRK selv, men når jeg ser Kringkastingsrådets behandling av spørsmålet, begynner jeg å lure på om dette virkelig er tilfelle.

Klimarealister og FNs klimapanel

Klimarealister flest anser CO2 som en drivhusgass. De er helt klar over at den påvirker hvordan atmosfæren holder på varmen. Uenigheten går blant annet ut på forsterknings- og forsvakningseffekter.

IPCC angir klimaets følsomhet for CO2 ved klimasensitiviteten (økning av temperatur ved dobling). Det blir altså mindre klimaeffekt av ytterligere CO2 desto mere CO2 det er i atmosfæren fra før. Man skulle tro at dette var noe som var viktig å få frem i et populærvidenskapelig underholdningsprogram om klima på NRK, men den gang ei, og det er noe klimarealister er enige med IPCC om.

NIPCC ble nevnt i NRK-programmet, men hvis man ikke har tiltro til dette alternative klimapanelet, er det flere momenter hos IPCC man kan se på.

F.eks. kan man se på hvordan IPCC omtaler opptak av CO2 i havet. IPCC selv melder i sine rapporter at havet er tydelig basisk (pH litt over 8). Det er ikke noe som tyder på at havet kommer til å bli surt i overskuelig fremtid. Allikevel melder IPCC om surhetsgrad (acidity) og forsuring (acidification). Når havet er basisk, er dette grovt misvisende og egnet til å skape uro hos mottager. Det er ikke slik en objektiv, saklig fremstilling bør være.

En av de tingene som hevdes fra klimarealister, er at IPCCs rapporter blir verre jo lenger man kommer opp i sammendragshierarkiet. La oss se på ett, konkret eksempel. Dette skriver IPCC (7.2.5.2, hovedrapport I, AR5, s. 589, min uthevning):

----------------

The role of thin cirrus clouds for cloud feedback is not known and remains a source of possible systematic bias. Unlike high-cloud systems overall, these particular clouds exert a clear net warming effect (Jensen et al., 1994; Chen et al., 2000), making a significant cloud-cover feedback possible in principle (e.g., Rondanelli and Lindzen, 2010). While this does not seem to be important in recent GCMs (Zelinka et al., 2012b), and no specific mechanism has been suggested, the representation of cirrus in GCMs appears to be poor (Eliasson et al., 2011) and such clouds are microphysically complex (Section 7.4.4). This implies significant feedback uncertainty in addition to that already evident from model spread.

----------------

Slikt er det en tendens til at forsvinner jo lenger man kommer opp i hierarkiet av sammendrag. Og når man kommer til tabloidisering i media, er nyansene ihvertfall forsvunnet.

Hvem lever i sus og dus?

I klimadebatten hevdes det ofte at klimarealister (i generell betydning) er kjøpt og betalt av oljeindustrien. Det kan strengt tatt ikke utelukkes (dvs. at jeg ikke personlig kan garantere mot det, men jeg har heller ikke kjennskap til at det forekommer) at noen av dem får støtte fra slikt hold. Se dog på f.eks. Statoil. Der i gården er man livredd for noen som helst assosiasjon med skeptikersiden. Mange skeptikere venter til de går av med pensjon før de kommer ut av skapet som skeptikere. Dette angir ikke noe helt tydelig og fullstendig, men gir en antydning om hvor hovedandelen av pengene sitter. Hvor er pengene som går til klimarealistene? Hvor er dokumentasjonen? Hvor er tegnene til at de lever godt på oljeindustrien? Kanskje journalister, herunder NRKs, kunne rette noe av sitt journalistiske kritiske blikk mot dette?

Ideologisk motivert?

Det blir også hevdet i klimadebatten at klimarealister er en gjeng med folk på høyresiden, og at den såkalte klimafornektelsen er en følge av at klimarealister ønsker at hele klimakrisen var ikke eksisterende, slik at virkeligheten passer med slik man mener verden bør være. I den norske organisasjonen Klimarealistene er det medlemmer fra Rødt til Liberalistene. Det er neppe noen fra MdG, men det finnes blant medlemmene blant annet folk med tilknytning til/sympati med Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Piratpartiet i tillegg til de to nevnte.

Kritisk journalistikk?

Det finnes mange kritiske spørsmål man kan stille, og jeg har listet opp et utgangspunkt. Men selvfølgelig kan NRK fortsette i sitt spor med å være fullstendig ukritisk til alt som kommer fra «IPCC-leiren», og avvisende til alt som kommer fra den andre siden, med henvisning til de mytiske 97 prosent.

Om NRK da oppfyller sitt samfunnsoppdrag, er en annen sak.


J.K. Baltzersen er forfatter, samfunnsdebattant og redaktør av antologien/debattboken Grunnlov og frihet: turtelduer eller erkefiender? Han er sivilingeniør og medlem av Klimarealistene.

Gå til innlegget

Retorikk eller politisk innhold?

Publisert 5 måneder siden

Hvor viktig er egentlig retorikk? I KrF-prosessen og ellers i politikken?

Det snakkes så flott i disse dager om at ordbruken må være riktig. Jonas Gahr Støre satt i Politisk kvarter hos NRK torsdag morgen og påpekte hvor viktig det er med retorikken i politikken. Det er viktig å snakke pent om og med hverandre. Det kan da ikke benektes. Og nei, det er ikke ironisk ment.

Spørsmålet er hvor viktig det er i forhold til annet. Hvor viktig er det i forhold til politikkens innhold?

Det er greit om vi går til angrep på Libya bare vi gjør det med anstendig retorikk? Det er greit om vi innstifter en Pomperipossa-skatt bare vi gjøre det med anstendig retorikk? Det er greit om staten overvåker hver eneste av borgernes små skritt gjennom hverdagen bare det gjøres med anstendig retorikk? Eksemplene kan bli mange.

I den pågående prosessen i Kristelig Folkeparti synes retorikken fra Fremskrittspartiet og Sylvi Listhaug å spille en vesentlig rolle. Men er dens rolle slik den burde være, ikke egentlig overdrevet?

Det er kanskje på tide å få et realt forhold til retorikkens posisjon? Var alt så mye bedre før den stygge retorikken? Før en statsråd måtte gå på grunn av uakseptabel retorikk?

 

J.K. Baltzersen er forfatter, samfunnsdebattant og redaktør av antologien/debattboken Grunnlov og frihet: turtelduer eller erkefiender?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere