Aud Sissel Nerhus

Alder: 66
  RSS

Om Aud Sissel

Følgere

Tusen takk til alle lokale sangere og musikere i bygd og by for at dere bidrar i julefeiringen.

Lokale musikkrefter gjør en stor innsats i forbindelse med de mange gudstjenestene som holdes nå i julen og de fortjener takk. Oversikt over gudstjenester julaften og juledag forteller at både store og små, solister og grupper bidrar i formidlingen av julens budskap i både ord og toner. Fellesskapet i julen er folkekirken på sitt beste. 

Her jeg bor deltar kor og skolekorps og på Åna fengsel der jeg var prest i en årrekke har stedets voksenkorps vært med i mange tiår. Julaften 1964 har fengselspresten skrevet i dagsregisteret at musikere fra Nærbø Musikkorps har spilt. Medlemmene i korpset er i alderen 18-80 år og noen har faktisk vært på Åna hver julaften siden den gang. Deres trofasthet er imponerende og har gjennom årene betydd mye for mennene som måtte være på Åna i julen. Julaften er omtrent årets vanskeligste dag og mange vil helst at dagen skal være over. Følelsene er mange og savnet av familie, venner og et annet liv er stort. Mulighet for kontakt med andre utenfor er 20-30 minutters ringetid i uka og brevskriving. 

Mange finner veien til julegudstjeneste for å tenne lys for sine og for å høre juleevangeliet som formidler håp og lys uavhengig av omgivelser. Innsatte deltar som tekstlesere og med klokkeringing, men sangen er det litt mindre av. Enkelte gudstjenestedeltakere kan lite norsk eller engelsk og når pianist Stein spilte til fellessangene så bar frivillige og korpsmedlemmer mye av sangen. Både musikkinnslag og sang er med på å skape høytid og fellesskap mellom oss. Innsatte fra andre land sa at det særlig var fellessangene som berørte og det tror jeg mange av oss kjenner oss igjen i. Det er noe eget ved å synge julesangene sammen. 

Takk til alle som bidrar med sang og musikk der mennesker samles til gudstjeneste og feiring.

 «Sjå ville stormkast ruskar hus og strender

Høyr nordavinden syng at Gud er stor.

Nå møtes me med hjarte, blikk og hender

og trur på englesong om fred på jord.» (Jærsk julevise).

Noen er alene og noen sammen med andre :Velsignet jul til hver enkelt.

Gå til innlegget

Tusen takk til Knut Holter

Publisert rundt 2 måneder siden

Tusen takk til Knut Holter for kronikk som stod på trykk lørdag i Stavanger Aftenblad 12.10.19. Det var forfriskende å lese et så tydelig og engasjert innlegg med ja til kvinner i prestetjeneste og nei til Foreningen for Bibelen og bekjennelse (FBB) sitt valg om å trykke opp tidligere debattmateriale.

Tusen takk til Knut Holter.

Tusen takk til Knut Holter for kronikk som stod på trykk lørdag i Stavanger Aftenblad 12.10.19. Det var forfriskende å lese et så tydelig og engasjert innlegg med ja til kvinner i prestetjeneste og nei til Foreningen for Bibelen og bekjennelse (FBB) sitt valg om å trykke opp tidligere tiders debattmateriale. Holter sier tydelig nei til makt som debattspråk i debatter og det er en svært viktig påminning til oss alle.

Da jeg var student på Menighetsfakultetet (MF) på syttitallet var under 10 % av teologistudentene kvinner. Debatten var intens og opplevdes tidvis som angrep på de kvinnelige studentene. Ingen satte grenser for debattformen.

Bibelens tekster har blitt tolket ulikt opp gjennom tidene, og de samme bibeltekstene som vi møtte ble også brukt mot kvinner som ønsket å bli lærer på 1920-tallet. I debatten om bibeltekstene på syttitallet var det vevd inn mye psykologi og samfunnsyn. To teologer har i nyere tid skrevet faglig og informativt om denne debatten. Høyskolelektor Bjørg T. Sæters avhandling (2008) omfatter debatten i Norge, og rådgiver Synnøve Hinnaland Stendals doktorgradsarbeid (2003) omhandler Stortingsdebatten i 1938 som åpnet for kvinner.

Mitt utgangspunkt for teologistudiet var ønske om kompetanse og med kall til kirkelig tjeneste. Jeg tenkte ikke på å bli prest, men gjennom studiet av Bibelen kom jeg fram til motsatt synspunkt av FBB. Temaet er teologisk krevende og ikke entydig som to teologer skrev i Aftenbladet for en tid siden. Jeg er nå på slutten av en lang prestetjeneste, og denne debatten har vært en del av hele mitt yrkesaktive liv. Min erfaring er at folk oppfatter prester som mennesker og er lite opptatt av om presten er mann eller kvinne. I dag taler kvinner, leder kirkelige organer, skriver om teologiske temaer og har liturgiske oppgaver. Nylig var jeg på en gudstjeneste hvor det ikke var lett å se hvem som var prest utfra de liturgiske klærne.  

Ingrid Bjerkås ble ordinert i 1961 og i debatten har ordinasjon vært det avgjørende. I en alder av seksti år endret hun kirkehistorien. 50 års-markering i Vang kirke i 2011 opplevde jeg som en verdig markering av hennes kall og preget av takknemmelighet. 

Menigheter og myndige lekfolk har medvirket til at dører er blitt åpnet. Omkring seksti kvinner var ordinert da jeg ble ordinert i Vallset kirke i 1982. Jeg var spent, men en lokal foreningsleder i NLM sa følgende: «Kan vi i Misjonssambandet ha kvinnelige misjonærer i Afrika så kan vi ha kvinnelig prest i vår bygd». I 1989 kom jeg til Åna som fengselsprest. Jæren prosti gikk da fra Randaberg til Hå og det var modig av et stort mannsfengsel å være først ute med å ha en kvinne som prest.  

Jeg har møtt kvinner i prestetjeneste fra omtrent alle verdensdeler. Mange kvinner har utfordringer i egne kirkesamfunn. Kvinner, også her i Stavanger bispedømme, har opplevd lukkede dører, enten av teologiske grunner eller pga. redsel for uro. I dag har nåværende Jæren prosti samme antall kvinner (to) som for tjue år siden. Jeg håper det snart blir flere.

Studietiden i Oslo ga teologisk kompetanse, innsikt i ulik norsk kirkelighet og vennskap for livet. Det har jeg hatt meget god bruk for, innsatte og ansatte i fengsel stiller reflekterte og gode spørsmål.

Sissel Nerhus

Gå til innlegget

Liturgi gir tilhørighet i sin gjenkjennelse.

Publisert 11 måneder siden

Mange gudstjenester i dag opplever jeg ledes mer som et møte, men med liturgiske ledd som innhold.

Etter utnevnelsen av ny biskop i Stavanger bispedømme har det blitt en uventet debatt om lokal liturgi. Med lang fartstid i bispedømmet har jeg deltatt på en del prestesamlinger hvor impulser hentet fra USA er blitt presentert. Impulsene framstod da som nye både i form, innhold og grunntanker. Fokuset var på forandring og i mindre grad på samvirke mellom tradisjon og fornyelse. Tankene kom fra et frikirkelig menighetsliv og dermed også en annen tradisjon enn Den norske kirke.

Savner fokus. 

Mange menigheter har tatt ideer fra denne bevegelsen inn i sitt menighetsarbeid. Kirker fra ulike tidsaldre har fått datautstyr. Avisene har omtalt dette mer enn annet lokalt kirkeliv og er dermed bedre kjent blant folk. I en høringsuttalelse om gudstjenestereformen fra bispedømmet er det nevnt at det også finnes andre sider av kirkelivet enn USA-inspirerte menigheter, og det kunne vært interessant med en oppfølging av dette temaet bl.a i avisene.  

Debatten har til nå løftet fram mange sider av problemstillingen, men jeg savner fokus på liturgi som en fast form med samspill mellom liturg og menighet. Begrepet gudstjeneste har på norsk gjerne blitt brukt om en fast liturgi, mens møter hadde en friere sammensetning av innhold som i bedehustradisjonen.

Sammenheng.

Mange gudstjenester i dag opplever jeg ledes mer som et møte, men med liturgiske ledd som innhold. Det kan være liturgen som forklarer ting, info om vikarprest og tilbud om en kopp kaffe rett før preken. Det blir som når det er pause på teater. Det bryter opp og tidsbruken forlenges. Jeg savner at gudstjenestene har sammenheng fra begynnelse til slutt.

Som menighetene i bispedømmet ble også vi fengselsprester bedt om å sende inn gudstjenesteordning til godkjenning. Vår gudstjenesteordning med nattverd har enkelte gudstjenesteledd formet av fengselssituasjonen. Liturgien vår må ta hensyn til at vi har en tidsramme på omkring 30 min. I fengsel er det ikke aktuelt å vektlegge familiefokus, deltakelse i cellegruppe eller tjenesteoppgaver, det gledelige er at mennesker kommer. Min erfaring som fengselsprest er at det er stor forskjell om innsatte deltar aktivt i liturgi eller om de forholder seg helt passive. I en flerkulturell sammenheng er det godt å kunne vise til liturgiens tilknytning til Bibelen og fortelle at den er formidlet gjennom generasjoner. Innsatte som ikke forstår norsk gjenkjenner også liturgi fra eget kirkesamfunn.

Ønske om og tro på at en fast gjennomføring av kjent gudstjenesteliturgi treffer mennesker av i dag er fortsatt til stede i Den norske kirke. Det gir tilhørighet til Guds kirke på jord. Hvem avgjør i praksis mest hvordan gudstjenesten lokalt utformes? Er det menighetsråd, menighetsutvalg, menighetsmøte eller uformelle samlinger? Hvilken rolle spiller prestenes føringer og engasjement? Hvilke tanker har kirkegjengerne om forholdet mellom sentral og lokal avgjørelsesmyndighet?

Gjennomtenkt og kjent. 

I en samtale om hvordan gudstjenestene i deres lokalmenighet skal være er det viktig at det er forståelse for ulike meninger.  I en offentlig samtale bør det bli konkret informert om hvilken liturgi og form som allerede er i bruk og hvorfor man tenker at noe bør endres eller opprettholdes.

Alle kirkegjengere ønsker at flere, både små og store, skal delta og trives på gudstjenester. Synspunktene er forskjellige og vil ikke favne alles ønsker. En gudstjeneste kan gi hvile og utfordring når den oppleves gjennomtenkt og kjent, selv om noen av oss kunne tenkt ting annerledes.

Gå til innlegget

Det som ser ut til å påvirke frammøte på gudstjenestene er om det er akseptert i miljøet å gå på gudstjeneste. Menn bekrefter menn, og en innsatt med posisjon som deltar på gudstjeneste kan bety at også andre innsatte blir med.

Gudstjeneste for menn – rapport fra Åna fengsel.

I nær 30 år har jeg vært prest i et stort mannsfengsel og har hatt regelmessige gudstjenester. Gudstjenestedeltakerne er derfor menn i alderen 18-75 år. Det som ser ut til å påvirke frammøte på gudstjenestene er om det er akseptert i miljøet å gå på gudstjeneste. Menn bekrefter menn, og en innsatt med posisjon som deltar på gudstjeneste kan bety at også andre innsatte blir med.  

Kirkelig virksomhet i fengsel må innordne seg sikkerhetsrutiner og vi får tildelt et begrenset tidsrom. Det medfører i praksis at det holdes to gudstjenester søndag formiddag. Annenhver gang får de innsatte tilbud om kort gudstjeneste uten kirkekaffe og neste gang med kirkekaffe. De kan ikke selv velge mellom gudstjenestene, og da vi startet i 2011 trodde de fleste at kirkekaffe ville gjøre en forskjell i antall frammøtte. Statistikk viser at tilbud om kirkekaffe ikke utgjør en forskjell i deltakelse.  

I en spørreundersøkelse blant mannlige innsatte i 2000 sa de at det viktigste på gudstjenesten var lystenning, fellesskap, kirkekaffe og stillhet/høytid. Allehelgenssøndag var en viktig kirkedag da jeg var menighetsprest. Inspirert av dette og av bruk av lighter på konserter, kunne innsatte ved Åna fengsel i 1989 bruke egne lightere til å tenne telys og sette ved alteret. Å gå fram til alteret for å tenne lys som symbol for sin bønn ble fort et fast ledd under forbønnen i gudstjenesten. Innsatte gir tilbakemelding om at det å kunne gå fram og be uten ord for sine kjære, er en viktig del av gudstjenesten.  Dette er en handling som er forståelig for de fleste troende.

En gudstjenesteform som er fast ser ut til å ha slitestyrke og bærekraft.  Det gjelder også mennene som deltar på gudstjenestene ved Åna fengsel. Kirker er annerledes rom, der er form, lys, symbolbruk og utsmykning et sammenvevd og gjennomtenkt uttrykk for tro. Vi har et felles økumenisk  ”kirkespråk” i form av handlinger og symboler. Trosfellesskap kan oppleves selv om man ikke forstår språket. Fengslets fellesrom oppleves som sakralt når alteret bæres inn og innsatte sier rommet gir «kirkefølelse». Musikk er viktig i et internasjonalt fellesskap og gjerne litt ulike kristne uttrykksformer. Klokkeringing (skipsklokke) og tekstlesning ivaretas av innsatte, men sangen er begrenset. Å være forkynner er alltid en utfordring. Min preken formes av at den skal holdes for voksne menn som like forskjellige som andre menn, men som er i en spesiell livssituasjon. Noen har lite skolegang og noen har høyskolebakgrunn. Den største utfordringen som forkynner er at gudstjenestene må være korte og at en del innsatte oppfatter alt i lys av annen religiøs tro.

En fengselsbetjent fortalte at på lørdager var det en innsatt som pleide å spørre han:” Halleluja tomorrow ?” Det var et spørsmål om det om det skulle være gudstjeneste neste dag.  Jeg har truffet innsatte på fengslet fra tilsammen 40 land. Noen er trofaste kirkegjengere, men kommer fra de fleste kirkesamfunn. Mange behersker verken norsk og/eller engelsk. De norske innsatte sier det er meget viktig at språket er norsk og siden nittitallet har vi derfor hatt engelsk oversettelse av liturgi og bibeltekst inn i programmet i håp at det skal være en hjelp.  

Min erfaring fra et mannsfengsel er at menn lettere går på gudstjeneste når omgivelsene aksepterer det. De innsatte kan ikke velge søndagstur, men de kan velge bort gudstjeneste til fordel for søvn og TV-titting. Sett utenfra tenker mange at innsatte har mye tid til disposisjon, men sett innenfra er dagene gjennomregulert av faste rutiner som gir lite tid sammen med andre innsatte eller til aktiviteter.

 

Ved utenlandsopphold kan det være mer akseptert å samles til gudstjeneste. Kirken er et treffsted. og med en større andel menn. I det vanlige livet etter soning eller etter hjemkomst fra utlandet er situasjonen annerledes, nettverket er der og kirkeliv blir et stort steg.

For noen er det vanskelig å samles privat. Noen ønsker å sitte anonymt i et kirkerom uten å være sosial på kirkekaffe.

Familiefokus og begrep som cellegruppe er ikke naturlig i fengsel. I årevis har jeg vært eneste kvinne i samtale/bibelgruppe med innsatte. Dette har åpnet bibeltekster for meg og understreket at vi er mennesker med livserfaring. Lokalt har det lenge vært noen mannsgrupper som støtter ungdomsarbeid og kirkeliv. Skaper slike treffsteder for menn flere gudstjenestedeltakere? Det er viktig å være bevisst hvilke signaler man gir i forhold til kvinne- og mannsrolle og vanlig familieliv. Min yrkeserfaring er fra mannsmiljø og jeg vil tro at menighetsliv kan oppleves familieorientert. Når vi er på gudstjenester er vi mennesker i ulik alder. Vi går ikke dit som medlem av en kjernefamilie, vi er Guds familie. 

En tidligere fengselsprest tok noen av oss med på landskamp på Ullevål. For meg lignet det liturgi når ulike mannsgrupper på signal reiste seg og sang. Å fortelle om landskampen har gitt meg sosial respons, men å fortelle om gudstjeneste gjør ikke det.

Fengselprester har lang erfaring i gudstjenestearbeid i et flerkulturelt miljø og blant menn med stor spennvidde i livserfaringer og trostilhørighet. Det viser at menn går på gudstjeneste når omgivelsen gir rom for det.

Sissel Nerhus

fengselsprest

Gå til innlegget

Forvirrende kirkeordninger

Publisert over 1 år siden

Forvirrende kirkeordninger.

Det har skjedd store endringer i Den norske kirke og mange problemstillinger skal avklares. Det er viktig at grunnstrukturene kan romme alle sider av kirkelig virksomhet og kan forstås enten man er kjent eller ikke i kirkelandskap eller geografi. Inndelinger i områder og ordninger må være prinsipielle, logiske, forståelige og praktiske.

Sokn og kirkelig fellesråd.

Geografiske sokn er bestemt som det grunnleggende ansvarsområdet for kirkelig virksomhet i Den norske kirke. Sokn omfatter medlemmer, frivillige, ansatte, har en kirke og ledes av et demokratisk valgt råd. Mangt er forandret siden jeg på åttitallet var kallskapellan og medlem av menighets(sokne)råd. Ordet menighet ble brukt i samme betydning som sokn. Det var to sokn i prestegjeldet, soknepresten var min sjef, kirkeverge var et verv knyttet til et sokn og det var et frivillig prostiråd. I dag er kommune blitt kirkevergeområde og med oppnevnt kirkelig fellesråd. Inndeling i prestegjeld er formelt borte, men ser ut til å bestå i samarbeidsformer mange steder. Gjennom presentasjon på kirkelige nettsider og geografisk størrelse virker det som kirkelig fellesråd i dag leder kirkelivet i kommunene, mens jeg har oppfattet fellesrådet tenkt som soknenes forvaltningsorgan.

På kirkelige nettsider kan man søke på» Finn din menighet», men det tydeliggjøres ikke at svarene viser til menighet i betydning geografisk sokn. Lokalt brukes ordet menighet i flere betydninger.  Menighet brukes her jeg bor på om et mulig framtidig sokn (deling av Gand sokn) og i et nabosokn brukes det to ulike menighetsnavn på gudstjenestefellesskap i kirke og på menighetshus som ligger ved siden av hverandre.  Ordet sokn bør i framtiden forbeholdes der det er et geografisk område, en kirke og et menighetsråd.

Forvirrende inndeling i kirkelige fellesrådsområde og prosti. 

Inndeling i geografiske sokn som grunnenhet er forståelig. Kommune er vel ikke formelt et kirkelig område. Mellomnivåer med kirkelig fellesrådsområde og prosti er forvirrende og umulig å forklare for andre. Det er ikke lett å forstå innledning på nettsider som:» Portal for menigheter i kommune i Den norske kirke» og så følger bilder av kirkeverge, stab og to proster. Hvordan er forholdet mellom bispedømmeråd og kirkeverge når ansettelse av ny sokneprest i lokalt menighetsblad blir gjort kjent under vignetten: «Fra kirkevergens skrivebord.»?

I Jæren prosti er det fire kirkevergeområder og en prost. Prostiinndelingen har betydning for prester, men på hvilken måte gjelder den kirkelig aktivitet og de totalt 123 kirkelige ansatte?

Den norske kirke må ha både tydelig geografisk områdeinndeling for kirkelig virksomhet og med demokratisk valgt råd. Det må være en helt direkte og logisk oppbygging med sokn/menighetsråd, mellomnivå/råd og bispedømme/råd.

I en folkekirke kommer det overføringer av penger fra både stat og kommune. Det er klart at en kommune vil bevilge til aktivitet i sin kommune, men det må være mulig å få til budsjettordninger som ivaretar det. Alle er nå ansatt i Den norske kirke. Kan ikke arbeidsgiveransvar utøves på ulike nivå i Den norske kirke uten at det oppfattes som to linjer? 

Begreper og bruk endres i kirkelandskap. Kallskapellan er borte, men nå bruker Frelsesarmeen stillingsbenevnelsen kapellan, med eller uten bakgrunn fra Frelsesarmeens offisersskole. Samtidig har Den norske kirke fått noen pastorer. Tradisjonelt har stillinger i Den norske kirke gjerne vært livslange, hatt formelle krav og med kjent arbeidsfelt.  Det er ikke lett å vite om trosopplærer, menighetspedagog og kateket har samme oppgaver?

Valgmenighet

Ganddal er en bydel i Sandnes by/kommune og tilhører Gand sokn. «Bymenigheten» har lenge hatt sine gudstjenester i Ganddal bydelshus. De er en valgmenighet og beskriver seg selv som et «ikke-geografisk sokn», men oppleves i praksis som en Ganddalsmenighet. Arbeidet som førte til «Bymenigheten» ble startet i regi av Gand sokn omkring år 2000. Da het det Lundehaugen menighet. I 2005 gikk en gruppe ut, og det ble en fortsettelse som to menigheter. Gand sokn fortsatte arbeidet nå som Ganddalen menighet og med ønske om å bygge lokalt menighetsliv til et framtidig nytt sokn og ny kirke. Det ble ikke holdt menighetsmøte for Gand sokn, grunnen til deling ble ikke gjort kjent og det skjedde heller ikke på Kirkerådets konferanse i 2009. Gruppen som gikk ut ble Bymenigheten og ble senere godkjent av Kirkerådet som valgmenighet. De forskjeller jeg ser nå ved Bymenigheten er knyttet til ordninger som medlemskap, økonomiansvar og prestens oppgaver og lederrolle. Var dette viktig ved opprettelsen? 

Mange år har gått og erfaringer er høstet. Menighetsliv leves lokalt og det å ha to avdelinger av Den norske kirke i samme bydel oppleves merkelig. I tillegg kommer virksomheten på flere lutherske bedehus som har preget bydelen (bygda) i generasjoner. Noen var trofaste kirkegjenger og noen var kirkeskeptiske. Det var et savn under min oppvekst at det ikke var kirke på Ganddal, senere kom Gand kirke som medvirket til brobygging mellom grupper.

Det er mange sider ved å ha menigheter i Den norske kirke med ulike kirkeordninger i samme bydel. Ordningen med valgmenigheter bør etter min oppfatning ikke videreføres i nåværende form.

Sissel Nerhus- fengselsprest

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Juleangst og julelettelse
av
Aud Irene Svartvasmo
25 dager siden / 1681 visninger
Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
5 dager siden / 1594 visninger
Hva Ari Behn åpenbart gikk glipp av
av
Leif Knutsen
25 dager siden / 1188 visninger
Min drøm for 2020
av
Ragnhild Mestad
21 dager siden / 1152 visninger
White Christmas
av
Hilde Løvdal Stephens
rundt 1 måned siden / 875 visninger
Storpolitikk i religionens vold
av
Ingrid Vik
15 dager siden / 823 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
rundt 2 måneder siden / 788 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere