Anne Sender

Alder:
  RSS

Om Anne

Spesialrådgiver i samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn fra 2014.

Broget bakgrunn som ballettpedagog, markedsfører, litt menneskerettigheter, prosjektledelse, humanitært arbeid i UD og Flyktninghjelpen, innom Sri Lanka og Sudan- og mange års menighetsarbeid for Det Mosaiske Trossamfund, blant annet som forstander og leder. Gift med Jan i 40 år og to barn.

Følgere

og bakom synger skogene

Publisert over 1 år siden

Visst er det mye å gremmes over. Men i adventstiden bør vi også telle våre velsignelser

 

Solen er borte og vi er i mørketiden der mange av kontrastene dette korte livet byr på trer tydeligere frem. Det er åpenbart mye å både gremmes og harselere over i det gryende julestemte Norge. Lurvete predikanter, uetiske politikere, slappe nav’ere, skattesnytende investorer og selfieavhengige kjendiser som krasjer i felleskapets økende fattigdom, diskriminerende hatprat og marsjerende hvitinger. Jovisst kan det ta motet fra hvem som helst.

Men i den kommende adventstiden, som vi alle inkluderes i, kristne eller ei, gjennom praktiserte eller debatterte skolegudstjenester, julebord og reinsdyrslede-romantikk, bør vi kanskje også telle våre velsignelser. 

Om vi er sjuende, eller første generasjons norske, vet vi godt at landet topper alle lister over det gode liv. Nettopp i denne tiden er det lov å glede seg over akkurat det. Det var ikke bare oljen som gjorde oss rike, noen tok noen gode valg underveis, særlig at kvinnene fikk innpass i arbeidslivet og alle lag fikk lik tilgang til utdanning. Arbeid som en ærefull dyd i kompaniskap med nøysomt forbruk av det naturen og havet ga oss, samt en erkjennelse av at vi alle hadde noe å bidra med i gjensidighet mellom stat, arbeidsgiver og arbeidstaker, var- og er i stor grad levende verdier - ennå.

I mørketiden er det sunt å løfte blikket. Sette pris på at i dette fredelige, lille landet er det noenlunde samsvar mellom lønn og straff, innsats og belønning- om du er mann eller kvinne. Vi har temmet det meste av klan, ære og hevnkulturen som fremdeles forgifter mange samfunn. Det gjør godt å kjenne på takknemligheten for alt dette vi får ta del i - ennå.

Vi trenger imidlertid forbilder nå som evner å gjøre oss selvkritiske, samtidig som de viser oss solidariteten og visjonene - det vi kan strekke oss etter. At vi forblir et land med mye tillitt og lojalitet til demokratiet og fellesskapet. At våre unge kan få utvikle mange identiteter og talenter i en globalisert virkelighet, om de er minoritet eller majoritet – for ennå er det tid. 

Norge har strukket seg, og i stor grad mestret møtet med nye kulturer og verdier, uten å ha gitt slipp på sitt eget. Det er ingen dårlig prestasjon, og det er lov å glede seg over nettopp det noen øyeblikk av gangen, uten å miste blikket for de gruppene i befolkningen som trenger både støttestrukturer og medmenneskelighet for å nyte godt av alle frihetene.

Vi har nok av problemer å løse fremover, og vi må lære bedre å leve med vekstsmertene, uenigheten og ulikheten hvis vi skal leve noenlunde godt sammen. Alle må gi noe i forhandlingene om hva slags samfunn vi skal ha - for alle får ikke alt de vil, heller ikke majoriteten. Og det må være greit.  

Samhold om valgte felles verdier vil gi oss den nødvendige motstandskraften mot det destruktive i oss og rundt oss som også lever i beste velgående. Men vi må altså delta, mene, lære, protestere, velge, dele- ta vår bit av ansvaret for å få vår porsjon av det gode liv, eller velsignelsene alle ønsker seg.

Og så er det lov å hvile litt i sitt eget innimellom; være, dvele og samle mot.

Med ønske om gode og varme uker frem til solen snur mot vår!

 

 

Gå til innlegget

Den uunnværlige dialogen

Publisert rundt 3 år siden

Vi må utforme en politikk som ikke viderefører Den norske kirkes privilegerte status, men kan håndtere mangfoldet så rettferdig og likeverdig som mulig etter skillet mellom stat og kirke.

(Skrevet sammen med Ingrid Rosendorf Joys, rådsleder STL)

Hvordan kunne annerledes troende innbille seg å bli likestilte med Den norske kirke? Det var politikerne som sa dette høyest, ikke statskirkens folk. 20 år tilbake ville de ha seg frabedt at andre enn dem skulle styre den kraften «tros- og livssynsbevegelsene» hadde. For det viste seg å være mye kraft i dette. Så mye at den norske stat ble dømt i både Den europeiske menneskerettsdomstol og FN for sitt forsøk på ensretting av det nye kristendomsfaget med stor K.

Man forsøkte seg også på å spikre den sanne identitet til «å være norsk er å være kristen». Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn ble etablert som et resultat av det norske samfunns majoritetsblindhet for tros- og livssynsminoriteters behov for likebehandling. I mai 1996 startet åtte medlemssamfunn, inkluderte Den norske kirke, dialogprosessene.

Mye har skjedd siden det. Mye bra. Fokus blir derfor hva vi sammen må få til fremover.
Både lek og lærd i partier, prestegjeld og moskeer har justert holdninger ganske raskt og konstruktivt. Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) ble den sekulære plattformen for tros- og livssynsledere for humanister, ny-religiøse, hindugrupper, ulike kristne, muslimer og buddhister som alle har hatt dialogen både med hverandre og ut til storsamfunnet som mål.

Våre nå 14 medlemssamfunn har gitt oss et sterkt mandat og legitimitet i dialogen med myndigheter sentralt og lokalt. Tålmodig oppbygging av gjensidig tillit har gitt plattformen integritet og relevans. I et Europa som strever med politikerforakt og synkende tillit til institusjonene, er våre relasjoner her verdifulle.

I dag er vi mange norsk-sikher, norsk-pakistanere, norsk-­filippinere og norsk-jødiske med identiteter som flyter mellom majoritets- og minoritetsidentitet. Det finnes altså ikke bare én nasjonal identitet som «hvit og kristen nordmann».

Den tilhørigheten medlemmer har til våre ulike samfunn, er ulikt begrunnet: tro, bevaring av kultur, lengsel til opprinnelsesland, kjent sosialt nettverk, universell humanistisk anskuelse med mer. Det multikulturelle og -religiøse livet leves ut i hverdagen.

Ikke privilegier. Vår oppgave er sammen med andre institusjoner å utforme en politikk som ikke viderefører Den norske kirkes privilegerte status, men kan håndtere mangfoldet så rettferdig og likeverdig som mulig etter skillet mellom stat og kirke. Vi må sørge for likebehandling i lovverk og rutiner i sykehus, skoler, gravferdspraksis, forskning, kultur osv.

Status i jubileumsåret er at vi har kommet langt:
• Tros- og livssynsperspektiver er i ferd med å få sin naturlige, representative plass i innenfor alle samfunnsområder
• Våre medlemssamfunn er i dag norske institusjoner på linje med kulturelle, sportslige ­eller ­humanitære organisasjoner som formidler positive verdier og perspektiver, samt utøvere av praktiske oppgaver i lokalsamfunnene vi virker i.
• Vi har gjennom 20 år skapt et klima for samtale, samhold og samhandling som virker konfliktforebyggende og integrerende – i en tid hvor polariserende og stigmatiserende språk har fått større plass
• Vi skygger ikke unna dialogen om de temaene som er vanskelig, som familiesyn, kvinners plass eller intern usunn praksis.

Uenighet. Vi trenger å styrke vår kunnskap om å leve sammen i uenighetsfellesskapet. 20 år med dialog i STL var ønsket og nødvendig, de neste 20 årene blir dialogen uunnværlig. Dialogen krever at man må forstå i dybden. Vi må se helheten, være mangespråklig, vekte verdier - for endelig å presentere motsetninger og konflikter, få dem opp til overflaten for reell behandling – det er dialogens sanne oppdrag.

Dialogen skal vise at det ikke er noe mål i seg selv at alle skal gå i samme retning. Dialogen skal forstå samspillet mellom gruppe og individ, og mellom beskyttelse og frihet.

Vi ser at aktivt medborgerskap er en forutsetning for demokratiet. Det sivile samfunn er bufferen for demokratiet med likestilling og deltakelse av begge kjønn både i arbeidsliv og frivillighet. Tros- og livssynssamfunn må være fremmere, ikke hemmere av sunn utvikling og opprettholdelse av velferdssamfunnet vårt. Vi ser uhyrlige konsekvenser i samfunn der det ikke er slik.

Vold i Guds navn. Radikalisering, ekstremisme og vold i Guds navn har alltid vært og er en livsfarlig strategi for makt og kontroll. De frihetene vi har kjempet oss til i Norge, må beskyttes ved at vi tydelig skiller mellom juss og moral. Det er norske lover som gjelder, ikke ulike gruppers moralske meninger. Det er individet som trenger rettigheter, ikke en gud. Vi må ta vårt individuelle ansvar. Staten, menigheten eller gruppen kan ikke ordne alt.

Ytringsfriheten må praktiseres aktivt, og medienes eksponerende samfunnsoppdrag overfor usunne, lukkede miljøer, eller de med farlige verdier styrt fra utenlandske bevegelse må verdsettes.

STL må selv intensivere rekrutteringsarbeidet for deltakelse i dialogarbeid nasjonalt de neste 20 år. Vi har mye å by på som fellesskapet vårt trenger: solidaritet, etisk refleksjon rundt forskning, klima, fordeling av rikdom og byrder.

Blindflekker. Det er ikke lenger store blindflekker i vår kunnskap og oppfatning av hverandre i Norge. Snarere har virkelighetsbilder bygd på konspirasjoner og reelt hat fått mer plass. Likevel har Norge gode nok forutsetninger for å greie de neste 20 års samliv tilfredsstillende hvis vi greier å motstå dem som vil at vi skal skape fiendebilder av hverandre. I STL tror vi at valget om å videreføre dialogen med hverandre som partnere – så ulikt som vi tror, eller ikke tror – er det viktigste valget vi kan gjøre fremover.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 30.05.2016

Gå til innlegget

Mange innvandrere ble fort norske

Publisert rundt 3 år siden

Forskningssenteret PEW, som har spesialisert seg på kartlegging av religiøs praksis i verden, fremla i februar 2015 en rapport som viste at 86 prosent av klodens befolkning fra alle kontinenter selv definerer seg som troende. Det må vi forholde oss til enten vi liker det eller ikke.

Barne-, likestillings- og diskrimineringsdepartementet la i april frem en ny familiemelding. Kanskje er det nettopp familien som institusjon som tydeligst er blitt berørt av de store endringene i perioden fra forrige familiemelding i 2003. 13 år tilbake var det et annet landskap på familieområdet når det gjaldt partnerskapslov, surrogati, donorbarn og interkulturelle samboerskap. Store spørsmål med mange dilemmaer som vi ennå ikke har løst, også fordi det berører religiøs forståelse av skaperverket i mangfoldet av religioner som nå utøves i Norge.

Det har også være store forandringer i kommunikasjonen på tvers av generasjoner og verdensdeler – blant annet på grunn av sosiale medier – økt etnisk mangfold, og bredere samfunnsdeltakelse – eller mangel på deltakelse.

Meldingen har likevel langt på vei definert spesielle utfordringer for både majoritet og minoritet, og på en konstruktiv måte satt ord på utfordringene velferdsordningene våre møter i årene som kommer.

Den norske velferdsmodellen har greid å møte trykket i stor grad, og bidratt til barnehage -, skole-, utdannings- og jobbmuligheter. Mange innvandrere har i tillegg funnet nære, sosiale nettverk i sine menigheter der den personlige troen ikke nødvendigvis har vært mest sentralt, men tilhørighet og rask innføring i «det norske» fra dem som kom først. De ble fort norske borgere når de jobbet, betalte skatt og avtjente militærtjeneste.

Disse 13 årene har endret noe av balansen både mellom staten og gruppene, men også mellom menigheter og samfunn. Kriger og terror i og utenfor Norge har vært katalysatorer for nye holdninger til religioners rolle i samspill med rettigheter og plikter hos minoriteter og storsamfunn. Vi må derfor stille nye spørsmål, for religiøsitet – eller misbruk av det – både fremmer og hemmer tillit og integrering.

Familiemeldingen melder at de svakeste gruppene i samfunnet får svakest hjelpetilbud, og at det gjelder en majoritet av innvandrere og kvinner. Selv om både helselover og familielover stadfester rettighetene deres, er det nettopp de mest sårbare som blir minst sett. De blir heller ikke møtt med tilstrekkelig forståelse for sine religiøse behov på sykehus, i barnevern, fosterhjem, hos NAV eller i fengsel – enten de har korttids- eller langtidsopphold.

Kvinner i minoritetsmiljøene både i Norge og internasjonalt møter også et press som reduserer muligheten til å styre over egen helse og seksualitet, og det er en økende trend at dette begrunnes religiøst. Eksemplene er tydelige nok i mange stater. Vi vet også at noen religiøse miljøer beholder kontrollen over «sine» kvinner ved å hindre norskundervisning og/eller arbeidsdeltakelse, mens noen kvinner tilsynelatende ikke vil delta med religiøse begrunnelser. Dermed er det like god grunn for å kartlegge hva de ikke vil ha påtvunget hverken gjennom menns vilje eller helsevesenets blindsone.

Familiemeldingen sier noe både om retten til arbeidsmuligheter og hvor grensene går. Kvinner som mottar stønad fra staten kan for eksempel ikke nekte å jobbe i butikker som håndterer alkohol eller svin med religiøs begrunnelse, mens arbeidsgivere ikke har rett til å nekte hijab uten en klar sikkerhets -eller helsebegrunnelse.

Retten til likeverdige helsetjenester for mangfoldet i befolkningen betyr at personell i alle offentlige institusjoner som sykehus, sykehjem, fengsler må få kompetanse til for å se og spille på det enkelte menneskets egen styrke – også hvis det er religiøst begrunnet.

Denne erkjennelse ser vi heldigvis vokser frem som Vårt Land i flere reportasjer nylig har omtalt. Ikke at alt av tiltak skal religionifiseres, men heller få sin plass der det er naturlig og åpent. Etiske dilemmaer er nettopp vanskelige og må belyses fra mange ståsteder, mens god og dårlige praksiser i arbeidsliv og omsorgstjenester må kartlegges gjennom mer forskning.

Vi tror at en slik investering i innsikt og nyttiggjøring av det beste i en tro, selv om vi selv ikke deler den, vil være helsebringende og bidra til å vedlikeholde den norske velferdsstaten – i tillegg til å styrke vår alles tillitt til felleskapet.

 

Gå til innlegget

Vi innser også at de som aktivt avviser vestlige verdier og har voldelige ambisjoner er livsfarlige og må bekjempes på ulikt vis.

Innlegg under en åpen høring om religiøs ekstremisme mandag 4. apri på Stortinget.

I en gammel historie lærer en indianer sitt barnebarn om livet. Indianeren forteller om den fryktelige kampen inni hvert menneske mellom to ulver – den ene god, den andre ond. Barnet spør: Hvem vinner? Den gamle svarer: Den ulven du fôrer.

Denne erkjennelsen gjelder ennå.

Samarbeidsrådets rolle er å bidra med innspill i det offentlige med krav om at staten må sikre likebehandling også i sin kompensatoriske ordning når det gjelder Den norske kirkes privilegier. Gjennom dialog bygger vi kunnskap og respekt for hverandre, og jobber med bevisstgjøring og ansvarlighet blant våre medlemmer. Oppgaven er også å få frem budskapet til mediene om at våre tros- og livssynssamfunn byr på en trygg ramme, sosiale nettverk som skaper tillitt og nærhet til – og deltakelse i – storsamfunnet.  Altså mye mer enn religiøse vrangforestillinger – som det dessverre også er noe av.

STLs 14 medlemssamfunn dekker hele bredden av tro og livssyn i Norge, og med etnisiteter fra hele kloden. Er det noe vi har forstått, er det at vi er forskjellige – og ønsker å være det. Det kan ikke være noe mål at alle skal bli like, eller ønske de samme tingene. Vi kan faktisk tåle stor kulturell og religiøs variasjon i Norge, samtidig som vi opplever oss selv som del av det norske fellesskapet.

Majoriteten av våre medlemmer ønsker å beskytte de grunnleggende verdiene det norske samfunn samles rundt: demokrati, menneskerettigheter, rettsstat, ikke-diskriminering og likestilling. I STL kurser vi oss selv i lederskap, medieforståelse og lovverk for å bidra til å holde på denne grunnmuren av friheter og plikter.

Vi innser også at de som aktivt avviser vestlige verdier og har voldelige ambisjoner er livsfarlige og må bekjempes på ulikt vis. De begrunner selvmordsbombing med religiøs fanatisme og må bekjempes med religiøs kompetanse.

                                                                                                                            

Internasjonale trender – lokale responser

I Norge har vi frihet til å ta våre individuelle valg, og må stå til ansvar for dem. Men noe vet vi om konsekvensene av strukturelle mønstre: Hvis livsynsutfoldelsen hemmes eller overkjøres, eller urettferdig forskjellsbehandling gjør hverdagslivet håpløst, ja da fôres den eksplosive misnøyen. Fremveksten av parallellsamfunn i Europa og i Norge utvikles selvsagt av flere komplekse forhold enn migrasjonsstrømmer og religiøse følelser eller tolkninger. Mangel på muligheter, rasisme og kulturkollisjon må møtes med politiske virkemidler, men nasjonale tiltak alene løser ikke disse utfordringene. Bedre samarbeid over grensene, nye lavterskel-modeller for utdanning, boligutbygging mot ghettoisering, utjevningstiltak og arbeidsplasser må til. Kanskje det viktigste nå er lederskap som kan gjennomføre tiltak og prioritere bærekraftige investeringer i egne borgeres utvikling. For å forebygge rekruttering, må ekstremistiske ideologier tas ved roten, slik at de transnasjonale nettverkene av etablerte entreprenører ikke finner de halvkriminelle sosialt svake fotsoldatene.

 

Norsk tros- og livssynspolitikk

Prosessen som pågår i Norge for å skille stat og kirke etter 500 års samliv, og den løsningen STL støtter med en fortsatt offentlig støttet tros- og livssynspolitikk, bidrar til holde våre trossamfunn åpne og ansvarlige. Slik kan vi leve ut ulike identiteter og motvirke utenforskap når vi er bundet opp mot staten. En forpliktelse til å gå i dialog med våre lokalsamfunn og skape fellesprosjekter, er både god integrering og anti-radikaliseringsarbeid. Mangel på innsyn, likebehandling og demokratiske spilleregler i tros- og livssynssamfunn blir med den løsningen lettest avslørt. De som grovt underminerer verdiene det norske samfunn samles om, kan ifølge lovverket vi allerede har, straffes for det.

 

Tiltak 1: Det kan utredes om et tilsyn, frivillig eller under Kulturdepartementet, kan ha oppfølging overfor tros- og livssynsamfunn som mottar støtte, som eksplisitt mandat. Lovverket brukes i dag for lite og må i tillegg moderniseres.

Pengestøtte fra for eksempel Saudi-Arabia eller til terrornettverk, eller innhenting av religiøse ledere og foredragsholdere, om de er prester, imamer eller nazisympatisører med hatbudskap, må imøtegås mye sterkere med loven i hånden. Undervisning i våre tros- og livssynssamfunn om «de andre» må ut i lyset og debatteres – og destruktive holdninger imøtegås. STLs religiøse og administrative ledere må ta det ansvaret selv.

Usunn teologi, som for eksempel avvisning av kvinners styring over egen helse og deltakelse i arbeidsliv, samt å hindre barns tilgang til sosiale aktiviteter, kan også defineres mer som «krenkelse av rett og moral», slik det står i loven.

 

Tiltak 2: Tilrettelagt informasjon på ulike språk, opplæring og kontaktformidling om religionsrelaterte problemstillinger, både om norsk praksis og lovverk på tros- og livssynsfeltet. Inkludere informasjon som tydeliggjør og forklarer forskjellen på jus og moral.

Det har lenge vært berøringsangst for dette temaområdet. I skolebøker skrives det lite om dagens utfordringer på godt og vondt rundt religionsmangfoldet. I mediene har dekningen de siste årene gått fra å skrive om kristendom som privat tro, til religion for grupper i det offentlige rom. I dag blir ofte ordinære politiske saker urettmessig gitt religiøse forklaringer i mediene, og ikke minst er konflikter oftere forklart med religion som hovedgrunn, heller enn andre maktforhold, ifølge Inger Furseths forskning fra 2015. 

STL er allerede i gang med et lavterskelprosjekt med informasjon til flyktningene om hva det betyr å komme til et sekulært land med en livssynsåpen politikk, hvor du kan velge å utøve din tro eller la det være. Vi forklarer blant annet at norsk lov går foran religiøse normer i behandlingen av kvinner, at barn har rettigheter og at den personlige moral er den enkeltes ansvar – ikke klanens.

 

Tiltak 3: Godt kursede veiledere, samtalepartnere, ungdomsarbeidere og menighetsledere – valgt ut fra STLs medlemsmasse som tilskudd til andre fagutdannede.

Statens 30 punkts nasjonale plan mot radikalisering og ekstremisme underlagt Justisdepartementet er god, og har utviklet seg imponerende raskt, også med koordinering mellom aktørene. Departementene, forskningsrådet, forsvarets forskningsinstitutt, politiet, kriminalomsorgen, kommunenes sentralforbund og NGO’er av alle slag har etablert programmer, veiledere, nettressurser og spesialiserte kurs for skole og arbeidsliv, men faktum er at svært mange av dem mangler konstruktive tros- og livssynsperspektiver. Vi må fylle dette hullet før andre krefter gjør det.

Mer faktakunnskap om egen religion og ulike tolkningstradisjoner, om religionshistorie, religionssosiologi, religionskritikk, idéhistorie og konspirasjonsteorier må inn med større tyngde i pensum enn i dag. Informasjonen må bedre tilpasses de ulike nivåer og institusjoner som mottakssentre, introduksjonskurs, menigheter, skole og voksenopplæring, sykehus, fengsler og ungdomsklubber.

STL har legitimitet og tilgjengelighet. Styrk oss – bruk oss.

 

Den største utfordringen ligger i å fôre hverandre og fellesskapet med tiltak som fremmer den ulven i oss vi alle kan leve med – tett på.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
21 dager siden / 2250 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
28 dager siden / 2002 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
21 dager siden / 1618 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1396 visninger
KRIK og samlivsteologien
av
Aksel Johan Lund
8 dager siden / 1365 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
21 dager siden / 1273 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
24 dager siden / 1195 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
28 dager siden / 1128 visninger
Gut eller jente?
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
11 dager siden / 1120 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere